Nå - skammer jeg meg over akkurat det.
Jeg bor i et land hvor den jamne borger ikke har til mer enn vi i Norge ville kalle "smuler". Og vi synes de prioriterer bruken av det lille de endog har på en forferdelig dårlig måte. Har man penger, bruker man dem. "Trenger jeg penger i morgen? Ja, ja - den tid, den sorg!" Dumhet, sier vi. Tåpelighet, kortsiktig planlegging, hadde de bare, også videre også videre. Så er det bare det at vi begynner å se konturene av noe mer enn hva vi stemplet det som i starten.
"Hvorfor skal jeg spare penger til i morgen, når broren, moren eller tanta mi likevel kommer til å spørre om å få dem i dag? Og hvis de spør, må jeg gi - dersom jeg har penger. Derfor bruker jeg dem opp så fort som mulig. Logisk." Sånn ser jeg for meg tankegangen etter ett år blant mongolene. Og ja, jeg er egentlig enig i ressonnementet. Dette er logisk. For det er ikke sikkert slektningene bruker pengene på noe lurt de heller. Den eneste muligheten til å bryte ut av dette, er å bryte ut av den "vanlige" eller allmenne tankegangen - den rådende kulturen i landet. Og det er ikke bare lett! Det kan alle som har prøvd noe lignende skrive under på.
Hvorfor skriver jeg om dette? Jeg startet jo med Rwanda. Jo, jeg har sett "Hotel Rwanda". Enhver som ikke har sett den, bør se den. Den bør inngå i pensum på ungdomsskolen og bør sendes i reprise på TV minst en gang i måneden - så vi ikke glemmer denne scenen:
De nasjonale er forlatt av de utenlandske, de rike. Og hvem var det egentlig det var farlig for?Husker dere da Håvard falt og slo seg sist? Og måtte sy? Joda, vi reiste til UB vi - og fikk overlegen på SOS klinikken der til å jobbe overtid for å sy sju sting i panna til Håvard. Til en forholdsvis ublu pris, spør du meg. Ikke misforstå - jeg er takknemlig for at det ble gjort. Arret er synlig nok som det er, om det ikke også skulle blitt betennelse i det på grunn av urenslighet dersom vi benyttet det lokale sykehuset i Darkhan. Men hvorfor er det oss som har alle fordeler?
Nå er vi på tur til Thailand - en tur vi ALDRI ville hatt råd til om vi bodde i Norge. Vi reiste fra en haug med nasjonale medarbeidere som kanskje aldri har vært utenlands og som kanskje aldri får anledning til å reise utenlands heller. Jeg er takknemlig, samtidig som jeg føler at jeg ikke er en av dem som er avbildet på bildet over.
Hadde jeg vært i Rwanda den gangen, hadde jeg nok sittet i bussen bak kameraet. På vei til sikkerheten. Og vennene mine, de hadde stått der i regnet og sett etter meg... Jeg føler nesten at det er litt slik mellom oss og mongolene også. Fordi jeg er norsk, har jeg muligheter.
Jeg sier som denne karen sa: "I'm so ashamed!" Jeg er så flau.
Hva er egentlig forskjellen mellom meg og en mongol? Eller mellom meg og en Hutu eller en Tutsi? Hvorfor er mitt liv verd mer enn deres? Hvordan skal jeg kunne rettferdiggjøre mine fordeler i møte med deres mangler på sådanne? Forskjellen er vel egentlig ingen annen enn fødested. Jeg er bare "heldig" som ble født i Norge og ikke i Rwanda eller i Mongolia. Ikke rart det står at det er vanskeligere for en rik å komme til himmelen enn det er for en kamel å passere gjennom et nåløye...Å se denne filmen var forferdelig. Alle de døde kroppene var uutholdelig. Men det var ikke verst. Det verste er og blir denne forskjellen. Og det var som jeg skulle sagt det selv da FN observatøren sa:"Dere er verdiløse for oss". Det var ikke hans egen mening, men hans tolkning av de rike, vestlige myndigheters oppførsel i møte med det folket han var satt til å tjene. Og jeg er sikker på han kjente på sinne, mismot, hjelpeløshet og ikke minst håpløshet. Slik jeg gjør. Jeg lurer på om dette er "korset" mitt som jeg skal ta opp hver dag og bære med meg. Det er i hvertfall det tyngste jeg vet om. Det stjeler gleden min, splitter sinnet mitt og uthuler hjertet mitt.
"Sånn er det bare". Hørt det før? Jeg misliker det uttrykket noe helt forferdelig. Ingenting bare "er sånn". Det er noen som gjør det slik, eller i det minste noen som ikke gjør noe for å forandre det. Som regel mange. Som regel oss.
Gjermund
5 kommentarer:
Det er så bra at du skriver om dette. Tankevekker! Det er så ufattelig urettferdig, og så vanskelig å prøve å leve annerledes i Norge - vi klarer det ikke! Tenkte på det spesielt da ungene fikk så mange gaver til jul - at vi kan jo ikke nekte noen å gi dem gaver...men så bugner lekekassene over etterhvert, og de har så mye å finne på at de vet ikke hva de skal begynne med, og blir gjerne utakknemlige. "Jeg vil ikke ha denne veska, mamma, jeg har jo så mange fra før...". Sånn er det å vokse opp her. Ikke bare bare. Vanskelig å sette seg inn i situasjonen til de som ikke har mat nok!! Vanskelig å lære ungene å gi, de vil gjerne ha alt selv...
Og jeg skjemmes innimellom at vi har så mye fine ting -at vi virkelig kjøpte den spisestua...og den sofaen...selv om det ikke kosta all verdens i norsk målestokk... Tenk hva mange i verden kunne fått for de pengene! Uffameg. Takk for oppvekkeren! Bare Jesus kan hjelpe oss å elske vår neste så høyt at vi begynner å gi så det svir...
Kos dere og slapp av i ferien nå, da!!
Ragnhild
Hoff ja, oss æ ferfærdele hæljdi som ha vekse opp i Norge. På det materialistiske området, jæffalj. T og mæ de "fattige" studentanj har jo råd t d mæste. Kjære Gud, hjelp oss å del!
men Gjermund... vad skulle du gjort när de ringer från ambassaden och gör dej uppmärksam på att du har en möjlighet att åka imorgon kväll? samtidigt hör du skottlossning från stan, en stund senare går ett villalarm i närheten och vakten kommer och ber dej stänga dörrar och fönster och släcka alla lampor. du vet att i kyrkan finns familjer som tagit sin tillflykt dit för att de inte känner sig säkra hemma, men du kan inte åka dit eftersom stan är farlig. när du trots allt åkte dit senast råkade du hamna i närheten av skottlossning och springade poliser...
Vad gör man??? Självklart biter skuldkänslorna tag i hjärtat och tårarna rinner, men vem blir hjälpt av att jag sitter instängd i mitt hus i ett land där grannen har blivit en potentiell fiende eftersom han tillhör en annan stam?
Nåväl, efter rekommedation från Svenska ambassaden lämnade jag och Lina Kenya i måndags kväll och är nu "hemma".
Men filmen är bra...
Mye å lese... Skriver heller bare en liten beskjed i stedet jeg: Jeg er utrolig glad i dere, og savner dere.. <3 I hope I see you soon, guys.
Til Sofia:
Jeg kommenterer ikke kommentarer, men din skal faa svar:
Jeg tror det er som kona til Paul sa; "det er det ikke opp til deg aa avgjoere!" Hun sa det da han hadde lurt henne aa latt henne reise avsted alene med barna. Han ble igjen for "aa hjelpe" de andre. Det var feil prioritering, og han innsaa det.
Nei Sofia, det hjelper ingen at vi ofrer livene vaare unoedig. La oss ta imot utfordringene vi faar, og mulighetene vi faar med takk, saa vil vaar Far alltids gi oss av begge deler.
Men at det er vanskelig aa leve med forskjellen, det er det vel ingen tvil om?
Jeg er glad for aa lese at dere er "hjemme". Godt aa vite at de man er glad i (og tenker litt ekstra paa naar man er redd for noe) er trygge. Saa vil nok Herren bruke ogsaa den tiden til noe, om det foeles rett eller vrangt.
Gjermund
Legg inn en kommentar