Det vanskeligste jeg vet

Det aller vanskeligste jeg vet er å møte mennesker i nød. Andre menneskers fattigdom og pengemangel er rett og slett det aller, aller verste jeg står overfor. Jeg er sikker på at jeg hadde syntes det var lettere å være fattig selv, enn jeg synes det er å pleie relasjoner med de fattige så lenge jeg er rik. Sånn snakker jeg vel bare for at jeg aldri har vært fattig.

Det kan kanskje høres så greit ut at man reiser til et land med mange fattige i, bosetter seg blant dem og prøver å ”bli” en av folket. Men man tar med seg for mye bagasje.
- Man er for eksempel fostret til å ”synes synd på” de som er fattige. Og det oppdager de fort! Og de utnytter det for alt det er verd. Åh – du kan være sikker på at de ser det plagede uttrykket i øynene dine når de forteller om hvor vanskelig de har det, og problemene blir ekstra tydelig beskrevet når de ser den medfølende tåren i øyekroken din. De lar deg virkelig forstå hvor fælt de egentlig har det! Ikke tro de holder tilbake noe, hele elendigheten brettes ut. Og som regel er det vel langt på vei sant vil jeg tro…
- Man har med seg ting. Huset vårt flyter av materielle goder de ikke visste at fantes. Ting de aldri har sett, og om de har sett det, er det i billig Kina-kvalitet og bare hos de aller rikeste av deres eget folk eller i butikker de ikke har råd til annet enn å gå i for underholdningen og dagdrømmingens skyld. Selv bor de vel i en ett eller toroms leilighet med hele familien mens vi boltrer oss på egen inngjerdet tomt og i et hus med mange rom – som vi fyller med ting. Endatil holder vi dyr for ”interessens skyld”…
- Man har med seg en del bibelkunnskap som forteller at man hjelper mennesker i nød. Den som spør skal få – er det ikke slik? Man skal vel ikke nekte sin bror brød, om han er i nød? Hvor er vel ellers kjærligheten blitt av? Men om man gir den man tror var en bror i nød – hva da?

Da kommer han igjen neste uke, og trenger enda mer. For det var jo så lettvint en løsning, å få av den som føler han MÅ gi… Og hvorfor må man vel arbeide, dersom det er skrevet i de norskes bibel at de skal gi til den fattige? Og naboen til den fattige, han finner også ut hvor lettvint det er å bli kjent med denne ”banken”. Men når han kommer og spør, eller kanskje ikke før den tredje eller fjerde naboen kommer og spør om hjelp til sin nød og plage, så må den rike si nei, for selv om levestandarden er kuttet til et minimum er det ikke mer å gi bort og kjærligheten til de fattige har fått et snev av bitterhet. Og man begynner å bli sliten. Fryktelig sliten. Inni sjela et sted, der man ikke har så lett for å komme til for reparasjoner. Og man føler seg ikke lenger kristen, og man føler seg uten forbindelse med Gud. For Gud elsker vel bare den glade giver, er det ikke slik?
Og hva skjer så? Jo – da blir alle de nye vennene, for de har jo omvendt seg (for man har jo oppdaget at det gir uttelling hos de norske å bli kristen) uvenner med hverandre og med den rike. For han fikk jo, og hun fikk jo, men jeg fikk ikke! Og selv om jeg fikk en gang, så har han fått to ganger, og så mye mer enn meg – tror jeg! Så er man blitt syk i sjelen sin, og er ikke bare sliten lenger. Også tror jeg man reiser hjem.

Slik ser jeg for meg hele regla. Og derfor gir vi ikke bort noe til privatpersoner. Men så føler jeg meg som stein også. Et hjerte som er tynget av maktesløshet og skyldfølelse. Skyldfølelse for at jeg er så rik og ikke deler, og maktesløshet for at jeg ikke kan tillate meg å dele det jeg har med de fattige som trenger det.

Gud hjelpe meg.

Gjermund