Film

Jeg har bestandig vært glad i film. Helt siden pappa kjøpte 12 millimeters apparat og begynte å gjøre opptak av en stadig voksende barneflokk ved stadig nye julaftener. I de samme julene ble det leid små morsomme filmruller som tikket og skrapte og stoppet på grunn av elde mang en frustrerende gang. Skipper'n, mikke mus, Helan og Halvan, Charlie Chaplin med mer var kjærkommen underholdning.
Så forsvant 12 millimeter'n. Ingen hadde sånt gammalt ræl lenger. Nå var det VHS som gjaldt. Og mine prinsippfaste foreldre omgikk TV forbud ved å kjøpe "skjerm". Og vi brukte'n ikke hele tiden - bare når vi leide VHS-spiller. Og vi fikk se gode filmer, som for eksempel "Kamilla og tyven"... Og perlen: Sound of music. Min første kjærlighet. Hvem kan glemme den søte Maria, som trollbinder den skumle rikingen ved sin sang og sine blå øyne?

Så ble jeg stor, og ble kjendt med begreper og oppfinnelser som cd og dvd. Og jeg begynte å fatte interesse for 2. verdenskrig. Det er noe eget med det som faktisk har skjedd, selv om fantasien har sine fortrinn den også. Det som griper meg i forhold til "krigen", er menneskenes kapasitet. I så mange henseende. Noens kapasitet til å tåle smerte, andres kapasitet til å påføre andre smerte. Noens kapasitet til å leve etter å ha ofret alt, andres kapasitet til tilsynelatende upåvirket tvinge andre til å ofre alt. Noens kapasitet til å elske mot alle odds, andres kapasitet til å utføre de ufatteligste bragder på grunn av andres kjærlighet til dem. Også videre, også videre.

Likevel er det ikke til å stikke under en stol at jeg er en håpløs romantiker. Og litt sånn der "old time fashion" type. Litt stive bukk, flosshatter, hestekarjoler og brusende kjoler gjør seg i en film synes jeg. Så da jeg så "Pride and prejudice" her en dag, forstår dere sikkert at jeg ble litt grepet.

Til alt hell for meg, var dette en av de filmene hvor alt går bra til slutt, tross stolte sinn og forhåndsbedømmelser av andre. Den dumme, sta, vakre, fattige og gode jenta fikk den innesluttede, varme, tvers gjennom vidunderlige og ufattelige rike gutten til slutt - selv om ho ikke skjønte at det var det ho ville i starten.

Bra, ikke sant? Og alle hjerter gleder seg. Men det slutter selvfølgelig akkurat der - når de endelig fikk hverandre. Når alle problemer til slutt er borte og alle misforståelser er ryddet av veien også videre også videre.
Hvorfor er det ingen som lager film om dem etter at de har vært gift et års tid og det dukker opp nye misforståelser, nye ting å være sta for eller når den forgylte hverdagen har begynt å få et sånt velkjent skjær av grått?
Ikke misforstå meg, jeg likte filmen veldig godt. Så deler av den en gang til, etter ryktene å dømme fordi jeg ikke forsto alt som ble sagt første gangen... Det er jo et gammeldags språk i den! Og gammelbritisk er ikke så enkelt å forstå sånn med en gang! Også er det jo veldig mye i en slik film som kommuniseres på andre måter enn med ord. Det er det også viktig å få med seg, ikke sant?

Kanskje jeg skulle lage en film jeg også, en gang? Om en liten gutt jeg kjente og noen misforståelser? Og om en ungdom jeg har sett og noen andre misforståelser? Og litt om da han ramla inn i kjærlighetens verden med nesa først og andre eventyr? Men nei, det ville neppe solgt særlig godt.

Gjermund