K-k-k-kaldt!

Nå er det sånn passe kaldt. Mellom 30 og 40 minus. Derfor blir det mye inneaktiviteter og lengting etter varmere tider. Det er vel ikke sola vi lengter etter, for den har vi da vitterligen på plass, men når snørra fryser i nesa, da er det kaldt.

Nå har akkurat Kjersti slått meg i "Ticket to ride" for tredje gang i kveld, så jeg gidder ikke å skrive så mye om henne - ho har det jo helt fortreffelig høres det ut som. Jeg vil heller fortelle om noe bra, som gjør meg litt glad, og det er noe som har med kulda og gjøre. Og hønene våre. Eller ei av dem, egentlig.

Det har forbundet seg stor spenning med de fjærkrea - noen har gjetta på at alle er haner, mens noen har trodd at i det minste i er høne. Nå har imidlertid ingen av dem begynt å gale ennå, så jeg heller mer og mer til at alle fem faktisk er høner, noe jeg setter pris på. Så derfor tar jeg veldig godt vare på dem. De har det flott i garden sin ved siden av geitene og sauene, med mye flis på gulvet, vagle og vannfat med, for det meste av tiden, is. Det er dette fatet denne historien handler om. Det var nemlig en av de hønene som hadde funnet det for godt å fryse fast oppi det vannfatet! Der satt hun og kom ingen vei, og jeg måtte til med lunkent vann for å tine henne løs så forsiktig sm mulig for å bevare mest mulig av fjærpryden hennes - det er tross alt den som holder henne varm tenkte jeg.

Etter en stund med fotbad og lirking, kom nå fuglen løs, og fikk en tiltrengt frottè runde med jakka mi. Det så ut til at hun trivdes med det. Ny flis ble brakt inn i garden, og i tillegg fikk hun en seng av høy. Likevel trodde jeg nok hun kom til å dø, det er jo ikke bare, bare å være våt høne i 30 minus! Men jammen lever ho ikke ennå - et helt døgn etter det fatale badet! Og det ser ut til at hun har det aldeles bra. Så vi håper og tror at hun fortsetter med det.

Se det var bedre. Nå gjør det ikke noe at Kjersti vant hele tiden. Nå kan jeg sove med full visshet om egen tilstrekkelighet - tross enkelte ufullkommenheter.

Gjermund