Nye mennesker å bli kjent med

Nå har vi vært her på Juniper Tree i Chiang Mai i to uker. Vi har det fortsatt utrolig bra, og vi nyter sommer, bading og ferie. Høydepunktet fo oss voksne er nok måltidene. Maten er veldig god, ja, men det beste er alle trivelige samtalene vi har med de forskjellige menneskene vi sitter sammen med. Det er så familievennlig her, så når barna er ferdig med å spise kan de gå opp på den lille "lekeplassen" i spisesalen eller på lekeplassen utenfor spisesalen mens vi voksne kan kose oss med kaffekoppen og prate med de vi sitter sammen med. Vi møter folk fra forskjellige land (for det meste fra Vesten) som jobber i forskjellige land her i Asia. Men selv om mye er forskjellig, har vi også veldig mye felles. Vi lever alle langt fra familie og venner, langt fra vårt eget land og kultur, og vi forstår hverandres utfordringer i møte med et annet språk og kultur. Og ikke minst har vi et felles oppdrag - å gjøre håpet om Verdens Frelser kjent, selv om vi har forskjellige oppgaver.

Det gjør inntrykk å høre om mennesker som lever i land der det er fare for deres eget liv, og jeg beundrer den freden og tryggheten de utstråler, og den troa på Gud som de har selv om det for oss kan se ut som det er umulig å bli kristen for folk der de er. Og det gjør inntrykk å merke kjærligheten de har for folket de jobber blant. De fortalte om en dame fra Vesten som er kidnappet der og ingen vet hvor er (jeg vet ikke om jeg kan si verken hvilket land det er eller hvilket land hun er fra). Dere som ber må be for henne!

Vi har også hatt noen veldig morsomme samtaler med en amerikansk familie med norske aner. Hennes besteforeldre var norske, fortalte hun, men de var 3. eller 4. generasjon som levde i Amerika! Og hun som altså var 5. eller 6. generasjon var fortsatt veldig Norgespatriot! Hun er veldig glad i Norge og har bodd der et år, og i sommer skal de dit en tur. Hun fortalte om små byer i Minnesota (hvor hennes familie kom fra) der folk fortsatt prater norsk, og andre byer med svensker. Og disse "nordmennene" og "svenskene" er fortsatt "fiender"! Og hun fortalte om hvor bekymra besteforeldrene hennes var da faren hennes skulle gifte seg med mora hennes - mora var jo fra Finland! Det var farlig det! Men hun hadde lært seg å bake potetlefse og lage klubb, og hun var faktisk flink til det, så da var hun godkjent! Noe som var interessant å høre var at disse folka som fortsatt prater norsk snakker gammelt norsk, sikkert sånn som de gjorde på 1800-tallet!

"Everything has an end," som noen her sa en dag, og alle vi blir kjent med her må vi også si "ha det" til. Heldigvis er det ikke vår tur til å dra enda, men det er litt trist å si "good bye" til folk du har blitt godt kjent med. Men når vi lever utenlands lærer vi oss til å ikke lage for sterke bånd til folk, for vi vet jo alltid at alt varer bare en kort stund, og såer du kanskje ikke hverandre igjen her på jorda. Men vi lærer oss å forholde oss til at sånn er livet og sånn blir relasjonene, så lærer vi å ikke være redd for å prate med folk vi ikke kjenner.

Jeg kan leve lenge på oppholdet her, kjenner jeg. Det gir inspirasjon til å gå tilbake til hverdagen igjen. Men først skal vi nyte 5 dager til med sommer!

Kjersti