Verdifull?

Hva er jeg egentlig? Det er et spørsmål jeg har tenkt en del på. Det driver og innføres et nytt "lønnsystem" eller "underholdssystem" eller hva det er i misjonen, og i den forbindelse føler man seg litt "vurdert" - hva det er verd å betale for liksom, og hva som ikke er fullt så interresant å finansiere.

Jeg har funnet ut at "praktisk erfaring" ikke er det lettest "salgbare". Og det er jo forståelig nok. "Ingen hadde bruk for en gitarist som bare kunne..." synger Øystein Sunde, og det ser ut til at det ikke er spesielt lukrativt å bare være bonde med bygde-erfaring heller. Man har jo ikke all verden å vise til heller altså - det var ikke det jeg mente - bare innsiden i et sauefjøs som ikke brukes mer, og en slags stall i Mongolia som vi snart skal flytte fra... Ikke alt for gode resultater i forbindelse med mitt forsøk på holde liv i en kuflokk i Norge er heller ikke spesielt CV-vennlig, og dermed lite brukbart i lønnsforhandlingsøyemed. Man kommer ikke langt med kunnskap og erfaring om hva som ikke virker i praksis, om man ikke har høyskolepapirer på at man har lært hva som virker i teorien.

Selv ikke fem barn rører de store herrers hjerter. Har du ingen utdannelse etter videregående, stilles du bakerst i køen, slik er det bare. Barn er utvilsomt en byrde det ikke er verdt å betale for så lenge de er så små at de trenger den ene forelderens oppfølging på dagtid og dermed setter en stopper for den voksnes deltakelsesmulighet i arbeidslivet. Og når min eneste dokumenterte utdannelse er fra videregående, da har man et problem - om man ikke liker seg bakerst i køen altså.

Så, med mitt noe kjedelige og lite atraktive utgangspunkt her i verden, og helt uten tro for at jeg kan "bli noe", hvorfor er jeg her? Hva gjør jeg i Mongolia? Jo - jeg har lært at om man ikke har så mye, har man det ikke nødvendigvis så fælt, og man er aldri hva andre gjør man til. Man er hva man elskes til! Og jeg er elsket med en kjærlighet det er umulig for meg å beskrive. Om jeg bruker de fineste ordene jeg vet, blir det bare som en fargeløs gjengivelse av et kunstverk av farger.

Og med reiseordre fra Sjefen sjøl, står det vel i "kontrakten" at jeg ikke trenger å bekymre meg. Han har så visst tatt alt ansvar for meg og mine, og i sammenligning med det, blir Ola og de andre gutta's kontrakter og forsikringer for ingenting å regne. Jeg er verdifull! Og akkurat som jeg har fått vite dette selv, skal jeg få være med å gi det videre til andre. Her er det nemlig mange som tror de ikke er verdifulle. Her er det nemlig slik at fargen på huden eller håret ditt kan avgjøre om mora di behandler deg som en tjener eller en arving, noe som gjør tankene om hvilket lønnstrinn man havner på til bagatellmessige betraktninger.

Gjermund