Han leder meg til hvilens vann...

Noen ganger er ting bare vakkert fullkomne. I dag har vi opplevd det. Vi var i kirken i dag, som vi pleier om søndagene. Men i dag er siste gang. Siste gang vi satt i kirken i Darkhan som medlemmer og tilhørere. For det har ikke vært så mye annet vi har bidratt med mens vi har vært her. Vi har sitti nede i salen og fulgt med så godt vi har kunnet. Og gitt litt kollekt da. Nei - det er ikke helt sant å si at vi ikke har bidratt. Vi har aldri unndratt oss noe arbeid i kirka, men de er så selvstendige at det bare ville virke rart og forstyrrende om vi hadde begynt å overta "driften" - så vi har vært mer til bruk for enkeltmennesker. Som for eksempel at Kjersti har bidratt mye med pianoundervisning, og vi har begge fått være medvandrere for de som står i ledelsen i kirken. Her er det ikke langt mellom suksess og "ruin", så det er ofte mange muligheter til å være til hjelp og støtte for andre.

Men, som sagt, i dag var det siste gang vi deltok på gudstjeneste i forsamlingen vår her i Darkhan. Som fastboende i hvertfall - og så langt vi vet. Begge følte vi oss minnet om å si noe til våre kjære venner, og vi fikk lov til å komme med hvert vårt vitnesbyrd og hilsen etter talen. Etterpå samlet alle i kirken seg rundt oss, la hendene på oss og ba for oss, takket Gud for oss og nedba velsignelse over oss. Det var et stort øyeblikk! Etterpå kom de på besøk til oss alle sammen, på avskjeds-/kirkekaffe. Det var også en flott opplevelse - over 40 faste kirkegjengere fordelt på stue, kjøkken og 2. etasje på en gang - alle smilende fornøyde! Vi er så takknemlig for tiden vi har fått ha her i Darkhan!

Her er noen av barna "våre". Neste generasjon kirkegjengere, og et trivelig innslag i kirken!

Her er noen av de mest trofaste mennesker jeg kjenner. Og så glade de er i hverandre! Eksempler til etterfølgelse alle sammen.

Disse to damene har tatt i mot familien Kvam med åpne armer fra første stund! De har noe å lære enhver som måtte føle på fremmedfrykt!

Med ca 50 mennesker samlet i huset på en gang, som alle ville ha te, kaffe, saft og kaker - og mangel på kopper og tallerkener - skal jeg si vi satte pris på den mongolske kulturen som gjør det like selvfølgelig for disse to å trå til som oppvaskhjelp som om e skulle være hjemme i sitt eget hus. To unge jenter vi har fått lov til å følge i nesten to år - og sett vokse til flotte, stødige kristne unge kvinner.

Her er Sigrid's mongolske bestemor. Jeg tror hun elsker Sigrid nesten like høyt som om hun skulle vært hennes bestemor på ordentlig. Og det ser ikke ut til at Sigrid er uenig, selv om hun er en smule trøtt på bildet. Denne damen har en sterk historie, en glød av de sjeldne og en varme som få. Et hardt liv ligger bak, men det er takknemlighet, glede og barmhjertighet som preger henne.

I kveld så vi film fra Norge. Det var barnas søskenbarn og tante/onkel - og latteren satt løst. Hjemlengselen vokste litt igjen, samtidig som vi er så utrolig takknemlige for slike dager som i dag - som viser oss hvor heldige vi er! Å få oppleve den kjærligheten vi er omgitt av - det er bare utrolig! Vi kom for å tjene, og opplever en velsignelse så stor at det varmer langt innenfor der tårene mine begynner.
Film er et fantastisk medium, og vi kosa oss lenge med vår lille slektnings grimaser og første skritt - til vi kom til en seanse jeg nesten hadde glemt - enda jeg så visst var der. Det var generalforsamlingen i Trondheim i 2006 og misjonærinnvielse. Det var sterkt å høre/se igjen den opplevelsen. Og da jeg hørte spørsmålene vi fikk den gangen opplest på nytt, kjente jeg igjen et rungende "JA" for hvert eneste ett. Og jeg fant ut at det er tid for et fokusskifte igjen: La småting være små ting, og feste blikket på JESUS - igjen. Han som finnes ved og leder til hvilens vann.

Gjermund