Kommentarer av barna og bibelutdeling

En får en del rare kommentarer fra barn. Noen uttalelser blir jeg litt skremt av med tanke på at de har glemt så mye fra Norge! Som for eksempel Håvard som kommenterte vindusviskerne på bilen når de så det regnet: "Mamma, sjå dæm svarte der! Bli det sånn tå se sjøl?" (Vi hadde jo nesten aldri brukt vindusviskerne i Mongolia før...) Eller Ola som mente at når vi kommer til Norge på ferie i jula og ikke har noe bil der, kunne vi jo bare ta en taxi for å besøke tante Bodil og onkel Bjørge i Bøfjorden! (Nesten 2 timer fra mor og far....) Og Sondre som skulle drikke nykokt solbærsaft en dag her, som rakk og drikke opp den konsentrerte safta i glasset før jeg hadde vann i..... (Han har jo ikke prøvd å drikke saft i det livet han kan huske....!) Ja, du blir vel skremt også - men de vet mye dere i Norge ikke vet da, og de lærer fort, så når vi en gang kommer hjem, kommer de til å lære disse selvsagte tingene også, selv om det kan bli litt tøft i starten. Som at man ikke bretter ned buksa og tisser alle steder i Norge, at man ikke har råd til å ta taxi eller spise på restaurant der, at det ikke er vanlig å se fulle mennesker rundt omkring osv. Akkurat det siste ser vi ikke så veldig ofte, men barna vet godt hva fulle folk er. Sondre har lært seg ordet alkohol og har tydeligvis lagt det til sitt vokabular. En dag sa han :"E ska dlekk alkohol!" eller han går med en flaske med vann og sier: "de æ alkoholn min!" (Kanskje skulle han trengt å avgitt et sånt avholdsløfte i ung alder som Emil i Lønneberget måtte.....)

En dag her fortalte jeg Håvard at noen tidligere misjonærbarn var kommet på besøk i Darkhan (familien Hugdal er på besøk i her - veldig trivelig, forresten). "De er misjonærbarn - sånn som du!" sa jeg. "Hva er et misjonærbarn?" sa han. "Jo, det er barna til en misjonær, det, eller barna i en misjonærfamilie", (for at det ikke skulle høres såå fromt ut). "Hva er misjonær da?" Visste han ikke det? tenkte jeg! Men femåringen hadde visstnok ikke tenkt så mye på hvorfor vi var her, selv om han nok har hørt det for lenge siden. "En misjonær er en som forteller om Jesus," sa jeg nølende, med masse dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært så flink til å fortelle "den gode nyheten", som mongolerne kaller det. (Det er jo ikke så mye tradisjonelt misjonsarbeid i Mongolia, vi har oppholdstillatelse som bistandsorganisjon, men jeg skulle gjerne hatt litt mer frimodighet likevel). "Vi vil jo gjerne at folk skal høre om Jesus, da, og noen ganger har vi jo snakket med folk om Jesus," sa jeg videre til Håvard. Det ble ikke mer sagt i den saken, men det kan lede til neste ting jeg vil fortelle om.

For jeg tror jo at Gud bruker oss likevel her, selv om det som regel er mer indirekte. Men en fin måte å dele "Sain medee" - "den gode nyheten" - evangeliet om Jesus, med andre er å gi dem en Bibel. Det har vært vanskelig å få tak i Bibler i Darkhan i det siste, så etter at jeg kjøpte den siste Bibelen de hadde til salgs i kirka, fant vi ut at vi måtte kjøpe Bibler i UB. Den første gangen vi prøvde, fikk vi ikke tak i, pga. opptøyene som var. Den samme dagen fikk Gjermund spørsmål fra en mann på gata om han hadde en mongolsk Bibel, fordi han trengte å spørre om noen ting i Bibelen, og måtte se skriftstedene der. Han var nok kristen, men kameraten hans lurte på noe. Da var det vondt for Gjermund å si at han ikke hadde noen mongolsk Bibel der (den var jo i Darkhan). Be gjerne om at den mannen får oppfylt sitt ønske om å gå gjennom skriftsteder i Bibelen sammen med noen ut fra en mongolsk Bibel!

Men på tirsdag kjøpte Gjermund og Kjell Olav 8 bibler. Vi hadde blant annet bestemt oss for å gi til læreren vår og til Mor Mongolia (melkedama- om du husker henne). I dag var vi på bading sammen med familien Hugdal, da telefonen min ringte og et ukjent nummer dukka opp. En mongolsk dame som snakka veldig fort sa noe om at hun lurte på om jeg hadde en Bibel og selge. Jeg visste ikke om jeg hadde forstått alt, så jeg sa at jeg visste ikke om jeg forsto, men at vi kom hjem om en halvtime. "Jeg venter her," sa hun. Da jeg kom hjem, traff jeg henne; en ukjent, trivelig dame på min egen alder. "Jeg fikk snakke med to jenter som ville høre om Jesus i går," sa hun. "Men de har ikke noen Bibel. Nå har jeg lett over alt i Darkhan etter en Bibel, men jeg har ikke funnet noen! Så kom jeg til NLM-kontoret og de (sannsynligvis vakta) henviste meg til deg. Har du Bibel?" Jeg var glad for det spørsmålet og hentet 2 Bibler. Hun gikk fornøyd bort og ville gi dem til de unge jentene.

Senere på dagen kom melkedama (Eejee) med melk, og 2 minutter etter kom Egchee innom. De fikk litt fårikålrester og te og prata. "Det er ikke så bra at du drar," sa Eejee. Den andre sa trøstende: "Men Kjersti kommer til å be for deg." Eejee, som ikke er kristen, sa; "Ja, du må be for meg! Jeg skal tenke på deg!" Jeg fant ut mens jeg holdt på å vaske melkespann at i dag var kanskje dagen da Eejee skulle få sin Bibel. Når en kristen mongolsk dame var her, var det både mindre skummelt å gi en Bibel og så sa hun kanskje noe mer enn jeg turde! Jeg gav en Bibel til Eejee, viste henne at hun burde begynne å lese i Det Nye Testamentet i Markus, og Egch fortalte om kirka og at hun gikk der. "Og kanskje om 4 år hvis Kjersti kommer på besøk så går du i kirken!", sa hun til Eejee.

En oppmuntrende dag har dette vært. Fint å merke at Gud kan bruke oss i hverdagen på den måten - noe som til og med jeg kan gjøre!

Kjersti

NB: Hvis noen har noen forslag om hvordan en som aldri har lest i en Bibel før skal begynne å lese den - gi gjerne tilbakemelding!