onsdag, oktober 29, 2008

I en sving på livets vei

I dag fikk jeg telefon av gammel - læreren min. Han kunne fortelle at han har blitt innsatt som dommer i hjembyen sin. Dette har han arbeidet frem mot i flere år, og det er en ganske stor bragd å bli tilsatt som en av 200 dommere (på landsbasis) – i hvert fall når man er så ung som han – bare 32 år. Jeg syntes det var utrolig moro å høre fra ham igjen – jeg har hatt så lyst til å besøke ham. Noe av det siste han sa til meg før vi skiltes for halvannet år siden og etter at vi hadde hatt noen lange samtaler om tro var nemlig; ”Gjermund, tror du det er mulig for meg å bli kristen i dag?” Han var seg sin synd bevisst, og pekte ut retningen hvor han trodde han ville ende ved dette livets slutt ved å peke på gulvet – ”To hell”. Jeg fikk anledning til å dele med ham historien om Guds kjærlighet til menneskene, og Hans underfulle omsorg for den minst "verdifulle" - han forstod da jeg fotalte om meg selv tror jeg, og han gikk derfra med et tankefullt uttrykk i øynene. Han er i seg selv en "tenker".

Så var det bare det, at når man treffes igjen i Mongolia etter å ha vært atskilt, spør man hverandre om det er noe nytt. Jeg fortalte ham at jeg er syk, og at vi skal hjem til Norge. Ja – for selv om ikke feiler meg noe som er farlig for kroppen min, så er det store muligheter for å fortsette med slike runder som jeg har hatt nå om vi ikke reiser til Norge så jeg kan få meg litt reparasjon.

Så, vi har hatt en halvannen ukes tid til å svelge den tunge beskjeden om at det beste er å avslutte for å reise hjem. Livet har fremstått for oss omtrent som kosmos – eller en tur i melkeveien eller noe – ukjente skremmende objekter på alle sider, helt siden dette ble bestemt. Vi begynner å venne oss til tanken nå, har flotte folk rundt oss her ute som støtter oss hele tiden, og vi prøver så godt vi kan å henge med i disse svingene.

Plutselig stoppet det opp for oss. Jeg hadde stoppet opp for en god stund siden, jeg har ikke orket å gjøre stort den siste drøye måneden. Kroppen har bare rett og slett vært tom for energi. Men det var likevel et sjokk å få beskjed om at vi må reise hjem. Alt dette strevet for ingenting! Det var en av mine første tanker. Deretter en enorm følelse av mislykkethet. Vi har studert dette språket i så lang tid, forberedt oss på så mange måter og tålt så mange tunge tak. Kjersti har jo akkurat kommet godt i gang med bibelgruppa, og fått en flott inngangsport der. Arbeidet med bygdeprosjektet skulle til å starte, nå blir det vel sikkert utsatt på ubestemt tid – det finnes ingen til å overta. Nyhuset driver akkurat og blir ferdigstilt – skal etter planen godkjennes denne uka – og vi skal bare reise hjem. Til hva?

Det finnes bare ett svar. ”Vet ikke”. Vi vet ikke hvor vi skal bo – håper vi finner en plass i Rennebu, vi vet ikke hva vi skal gjøre (annet enn at jeg er sykemeldt en stund), og vi vet ikke når, hvor eller hvorfor. Det er det verste svaret jeg vet, og jeg liker det ikke nå heller. Det er akkurat som et liv fullt av avtaler og fremtidsplaner er erstattet med tomhet. Sånt er sårt. Og – selv om jeg stoler på at ”det er vel en Herrens mening med alt,” som vår kjære Ludvig uttaler det – fremstår dette som fullstendig meningsløst og uforståelig for meg. Men jeg aksepterer at det er slik det ble.

Vi må jo bare finne oss i nok en start. Vi kommer til å reise hjem med ingen andre tanker enn dem som omhandler ”nuet”. Det betyr at vi ikke aner om vi skal ut igjen, eller i så tilfellet når – det er ikke et tema for oss. ”Nå” skal vi bo i Norge. Jeg har ikke blitt syk på grunn av problemer på feltet eller noe slikt – dette er ting som ligger inni meg og som gjør at jeg bruker mye mer krefter enn jeg egentlig trenger for å forholde meg til krevende situasjoner. Og de kommer jo oftere på en slik plass som dette enn i vante, trygge omgivelser som i Norge. Sånn sett går det an å si at oppholdet i Mongolia har ”trigget” dette, men det kunne like gjerne kommet i Norge – men da sikkert på et senere tidspunkt. Så – jeg traff veggen. Akkurat som mange andre store menn har gjort, Statsminister Bondevik og sånn. (Liker å være i godt selskap vet dere…)

Det er ikke så godt å forholde seg til alle følelser og tanker som raser gjennom hode og kropp i en slik tid som vi er inne i nå. I det ene øyeblikket trenger jeg en ensom krok hvor jeg kan felle en tåre eller to for meg selv over å måtte forlate det livet vi lever, ikke skulle være en del av fellesskapet her mer eller være blant mongolene mer osv. I neste øyeblikk spretter det frem et lite minne om sauer og grønt gras, traktorer og god plass samt pene ting som former seg til små håp om glede inni meg – og jeg kan kjenne på forventning til å komme hjem.

Så ringte læreren min altså. Og skulle fortelle en god nyhet. Jeg fortalte min dårlige. Det var da han sa det som gjorde denne dagen til noe spesielt; ”Jeg har blitt en kristen, Gjermund,” sa han ”Jeg vil også be for deg.” Og jeg stod igjen på gårdsplassen og gråt. Gud er rik – Han er såvisst ikke avhengig av meg for å få gjort sitt arbeid med mongolene. Av sin nåde har Han brukt oss her, nå ser det ut til at han fører oss til en ny plass. Og det er nesten så jeg tror Han hadde et kjærlig smil om munnen da Han tok seg tid til å gi meg et klapp på skuldra; ”Det er greit at du drar, Gjermund. Jeg klarer meg selv herfra…”

Gjermund

23 kommentarer:

torsbekk sa...

Jeg gråt også, når jeg leste det siste avsnittet. Er veldig glad i dere og gleder meg til å se dere igjen snart.

Anonym sa...

Jeg er også med i grineklubben. Fine ord, Gjermund! Klem fra Bodil

Anonym sa...

Kjære Kjersti og Gjermund,Bestemor og æ sett her og les,tåran trille,vi har full forståels for kolles dåkk har d no.Vi ska fortsett å be for dåkk.Klæm frå Bestemor og tante Svendsgarden.

Nina Hamre sa...

Kjære Gjermund.
Jeg melder meg attåtkømmi, jeg og.
Kloke ord du deler med oss.
Hils Kjersti og ta de skritta du må, akkurat nå. Jesus er en kar med mange rom.
Hilsen en som gråter med deg i Peru.

Anonym sa...

Kjære dere mine kjære. Dette ble sterkt Gjermund,du formidler en ærlighet og viser en sårbarhet som det står stor respekt for. Vi vet hva dette har kostet dere og spenningen som ligger bak å formidle dette offentlig.Men i deres sårbarhet formidler dere en stor Gud som fortsatt er med dere og som lever gjennom dere hvor dere nå enn vil stanse opp.Gud er et evig nå, Han møter oss ikke i fremtid eller fortid, men i nåtid.Samtidig er Han den som favner fortidens slit og preg og Han er den som alltid er foran oss og møter oss i det som ligger foran.Gud vil derfor gi styrke for den dagen vi står i og vil vise dere veien dere skal gå.
Kjærlige tanker og gode klemmer fra mor

Anonym sa...

Oioioi, jeg sier bare *snufs*... Vet ikke hva mer jeg skal si. Takk for alt dere har delt med oss fram til nå, det har vært stort å følge dere på reisen. Og jeg er såpass egoistisk at jeg drister meg til å si: Takk for at dere kommer hjem igjen! Selv om jeg ikke er i Rennebu så ofte selv, er det virkelig noe som mangler når dere ikke er der... Og det sier jeg ikke for å trøste dere, men fordi jeg mener det!

Må Herren være med dere hvert sekund.

Klemmer i fleng fra Siri

Anonym sa...

Vi blir ikke mindre glad i dere, bare mer - når dere er så ærlige og ekte. Skulle bare gjerne vært der og gitt dere alle en diger klem! Halleluja - han er frelst!! Takk, Gjermund, at du delte Jesus med han! Det er bare så utrolig rørende. Hils Kjersti veldig mye. Gleder oss til å se dere en gang etterhvert - men først må dere roe ned et sted og prøve å ikke stresse. R+JØ

Anonym sa...

Kjenner at jeg er takknemlig for at jeg er så trygg på at dere er i FAR`S trygge favn. HAN vet alt det dere ikke vet, og bærer dere igjennom. Kjenner bare at det er GODT å vite dette, når det allikevel gjør vondt at ting er så tunge for dere, vet at det ofte går i tunge bakker og skarpe svinger.....
Ber om at alt må "falle på plass" for dere ALLE, at dere blir velsignet med håp,trøst,mot,HVILE og svar på alt "kaos" inni dere.
TAKK Gjermund og Kjersti, for all hjelp dere har vært med livet deres. For meg, og for mange, mange fler.
TETT ved siden din går Jesus.....
klem fra mamma

Lina sa...

Kjære Kjersti og Gjermund! Det er sterkt å lese dette. Dere er ærlige og det rører virkelig ved hjertet mitt! Og så flott at læreren din, Gjermund, har blitt frelst! Jeg tenker på dere og ber for dere! Hils alle ungene! Jeg er veldig glad i dere! Stor klem fra Lina;)

Anonym sa...

Hei! ønsker dere lykke til med tiden framover. Det skal bli kjekt å se dere i Rennebu....Klæm fra Lene og Sveinung

Anonym sa...

"Du er aldri alene.
Selv i ditt livs ørken
er du aldri alene.
For Herrren søker deg.
Herren verner deg.
Herren våker over deg
og han vokter deg
som sin øyensten.
Av den hardeste klippe
lar han deg suge honning,
for du
er aldri
alene." (Rita Aasen)
Dere er i mine tanker og bønner.
Klem fra Hilde

Anonym sa...

Sterk lesing. E æ stolt tå dåkk. Bløt, men god klæm frå Marte

Anonym sa...

Et lys har brent for dere i kveld me ønske om at ting ordner seg til d beste, når dere nå står ved nok et "veiskille" i live. Tøffe tak dette men er trygg på at dere greier d bra. Rennebu har også fått "vinterlig drakt" som i Mongolia; selv om d er kaldt ute er d mange hjerter her som blir varme og glade når dere kommer "hjem". All lykke!!!
Klæm O.

Anonym sa...

Kjære Gjermund og Kjersi!

Takk for at dere deler, og takk for at dere er så ekte!Håper dere får kvile og ladet batteriene heime i Norge. Vi skal huske på dere i bønn! Glad i dere alle sammen, håper vi ses om ikke så alt for lenge!
Klem fra oss i Mali

Anonym sa...

Nå skulle jeg til å skrive at "jeg skjønner hvordan dere har det", men det gjør jeg så absolutt ikke. Jeg kan bare forestille meg hvor tøft det måtte være å få en sånn beskjed nå, midt i alt som egentlig skulle skje. Jeg syns det var tøft bare å lese innlegget. Tårene trilla når jeg var ferdig med lesinga.
Men Gud har en mening med alt som skjer. Han sender dere ikke hjem til ingenting bare for moro skyld. Det er heldigvis ikke en sånn Gud vi har! Jeg ber hver dag om at Han skal hjelpe og styrke dere alle sammen i tida framover nå, og at Han passer på dere. Han finner nok helt sikkert et sted hvor dere kan bo også!
Jeg gleder meg i hvertfall til å se dere igjen:)
Stor klem fra Laila

Anonym sa...

Kjære dere!
Salme 125,2.
Herren hegner om sine.Og vi vil slå
en bønnering om dere.
Alt godt fra Anne Berit.

Anonym sa...

Alt dette strevet for ingenting? Det minner meg om noe jeg har lest: " Når så vi deg sulten og tørst, i fengsel eller i nød osv?"
Det heter at "veien blir til mens vi går", men det er ikke VI som legger den!

Gjermund, Gud klarer seg selv hele tiden; Han vil bare så gjerne ha oss med på laget...

Han gjør akkurat som Han vil, og oppnår akkurat det Han vil. Han har omsorg for den som "gir" og for den som "får".Forunderlige Gud!
Tenker ikke minst på eksemplet med læreren din.

Likevel sitter jeg selv med gråten i halsen. Virker som det er lettere å gråte med de gråtende, enn å glede seg med de glade!

Men universete Herre har full kontroll over både fortid og framtid; det er trygt å være en av arvingene Hans!

Blir virkelig interessant å følge med i de neste svingene. Herren kommer til å bære dere gjennom det som ligger og venter på dere i tiden som kommer. Gud velsigne dere alle sju!

farfar

Anonym sa...

Kjære Gjermund og Kjersti

Det er få mennesker som har imponert meg mer enn dere. Enda mer etter måten dere formidler så ekte og ærlig det dere går gjennom akkurat nå. Og for meg er dere levende eksempler på hvordan Gud bruker villige mennesker til å formidle sin kjærlighet, omsorg og frelse. I så måte er jo eksempelet med læreren din typisk. Gud har brukt deg i Mongolia, Gjermund!

Og jeg er trygg på at han vil bruke dere også der dere måtte slå dere til ”nå”, som du beskriver det.

Og husk løftet: "Jeg er med dere alle dager..."

Jeg stiller meg også i rekken av de som vil huske på dere i bønn.

Jostein i Abidjan

Gunnhild sa...

Kjersti og Gjermund

Ser at det er flere enn meg som feller en tåre her i kveld...
Dere må ikke tenke "alt dette for ingenting!"!
Vi som har lest bloggen deres jevnt og trutt siden dere dro, har gledet oss sammen med dere, med små, og store opplevelser.
Vi vet at dere har vært frimodige og fortalt om Jesus! At dere har vist hjerterom og husrom.
Dere har gitt folk arbeid, og hjulpet dem på andre måter.
Vi er så stolte av dere!

Når det er sagt, så gleder vi oss til å se dere igjen I Rennebu, og vi vil gjerne være her for dere!
Gud Velsigne dere!

Gunnhild og Erik

Anonym sa...

Tenker på dere. Gleder meg virkelig til å se dere når dere kommer tilbake!
Tenk på alt det dere har gjort for mongolerne, uten dere hadde enda færre vært kristne. Befalingen Jesus gav oss var: "Gå derfor ut å gjør alle folkeslag til mine disipler ... Å se, Jeg er med dere ALLE dager inntil verdens ende." Dere har virkelig gjort det han har bedt oss om! Dere har stilt dere til tjeneste for HAM! Jeg er så stolt av dere! Jeg skryter av dere til folk jeg kjenner, og kommer fortsatt til å gjøre det! Veldig glad i dere! Store klemmer til alle sju fra Toril Svendsgarden! Må Gud fortsette å velsigne dere rikt!

Anonym sa...

Kjære dere. Jeg har bare en tanke i hodet etter dette jeg nå har lest:
For mine tanker er ikke deres tanker og mine veier er ikke deres veier. Jeg vil gi dere fremtid og håp, sier Herren.
Vanskelig ja, men Gud har kontroll. Hold fast på det. Og takk for at han både har kunnet bruke dere i sin tjeneste ( for det har han gjort) men også for at han vet å ta vare på dere, som enkeltpersoner og familie.
Og tenk på alle som nå vet om dere og ber for dere. Dette er ikke slutten, men begynnelsen på veien videre. Lykke til. Snakket med Brit K. idag og hører at pappa Jan I. kommer og følger dere hjem. Det er flott. Klem fra Anbjørg og Runar og Eyvind. Vi gleder oss til å møte dere i jula. Anbjørg

Anonym sa...

For mine tanker er ikke deres tanker,og deres veier er ikke mine veier, sier Herren.

For som Himmelen er høyere enn jorden, slik er Mine veier høyere enn deres veier og Mine tanker høyere enn deres tanker.

For som regnet kommer ned og snøen kommer fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å spire og skyte knopp, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som spiser, slik skal mitt ord være,det som går ut fra min munn. DET VENDER IKKE TOMT TILBAKE TIL MEG,MEN DET SKAL GJØRE DET JEG VIL,OG HA FREMGANG MED ALT JEG SENDER DET TIL.

Det er godt å vite at alt det som allerede er sådd ut av Guds ord,det skal ikke vende tomt tilbake. Gud står ved sine løfter.

Ønsker at dere får kjenne at Jesus vandrer spsielt nærme disse ukene fremover.

Klem fra Synnøve og Øystein på Flekkerøya

Ingrid Aukan sa...

takk for ærligheten deres! vi er mange som følger med dere, og ber for dere, også midt oppi alle disse store hendelsene, både på godt og vondt.

velkommen tilbake til norge, selv om det kanskje virker for tidlig for dere, står dere midt i Guds plan, og han er med dere hvert skritt på veien.