Å overgi

Kjersti er egentlig ganske flink til å skrive - til å beSKRIVE også, faktisk. Sånn at det går an å skjønne hva ho mener liksom. Egentlig er ikke det bare positivt. Mange ganger, når jeg har gjort noe som gjør litt vondt i magen, er det fordi jeg har en liten forutanelse om at Kjersti ikke kommer til å bli spesielt imponert når jeg kommer hjem og forteller det. Og det uttrykker hun på en slik beSKRIVENDE måte som gjør at jeg går tom for argumenter, innser min håpløse stilling og må innrømme at jeg ikke er spesielt lur bestandig. Ikke det at det er så vanskelig å innrømme til vanlig altså - det er verst i slike situasjoner hvor det er eneste utvei liksom. I slike situasjoner når Kjersti har beSKREVET noe så jeg har forstått hva ho mener mener jeg...

Andre ganger, som i forrige innlegg, er det en god ting at ho skriver så godt. Da kan jeg sitte ved siden av og nikke samtykkende, liksom bekrefte at det må nok være omtrent slik det må sies ja, for det er temmelig nøyaktig slik det har sett ut fra min synsvinkel. Og så kan jeg være litt takknemlig for at det blir satt ord på det tunge og litt av dampen får slippe ut.

Vi kristne snakker og tenker ofte mye om og på overgivelse. I hvert fall gjør jeg det. Jeg har nettopp pugget sangen om "Den vanskeligste bønnen å be med ærlig sinn, er bønnen; La din vilje skje" utenatt - bare fordi den liksom setter så fine ord på det jeg sliter mest med for tida. For hvem vil egentlig lære å be "La din vilje skje" med ærlig sinn, når man antar - eller i det minste er redd for - at Hans vilje ikke er sammenfallende med ens egen?

Ta for eksempel det faktum at vi har kjøpt oss en bil og en liten leilighet som hushjelpa vår bor i - bare så ho skulle ha anledning til å bli med oss hit til Khovd. Nå ønsker jeg selvfølgelig å selge dette, for vi trenger jo pengene når vi kommer hjem. Og det skulle vel forsåvidt være grei skuring det - hadde det bare ikke vært for denne finanskrisa som gjør at ingen får låne penger lenger! Så sitter vi her da - med DEN bra bilen, som ingen kjøper. Ikke fordi prisen er så stiv - vi er villige til å krype nedover i pris bare for å bli kvitt den - men fordi det ikke dukker opp noen med tykke nok seddelbunker til å bla opp summen den koster. Vi kan jo ikke gi den bort hellr! Rimelig frustrerende må jeg si. Kunne ikke Gud bare sende den ene fyren (med nok penger og lyst på en slik bil) vi trenger for å få solgt den da? Slik som jeg har bedt om mange ganger alt? Ja, jeg har til og med bedt om at det må være Hans vilje at vi skal få solgt bilen uten å tape så mye på den! For uten de pengene klarer vi jo ikke å etablere oss hjemme igjen!

Langt inni meg, dit inn jeg nesten ikke tør å gå, kjenner jeg på en redsel for at det er akkurat det Han har lyst til å vise meg at vi klarer. Ikke fordi at det koster Ham noe å skaffe en bilkjøper til oss her og nå - men fordi det ikke koster Ham noe å ta vare på oss når vi kommer hjem heller. Jeg har jo allerede tenkt ut hvordan Han BURDE gjøre det, og jeg har en skremmende erfaring med at Han liker å gjøre ting på sin egen måte. Det er bare det at det er så forskrekkelig vanskelig å overgi det uvisse til Ham som trekker i alle tråder. Ja, jeg blir nesten litt frustrert når jeg får høre at Han har omsorg for oss osv! Jeg vet jo det! Men Han har nå en irriterende slitsom måte å vise det på av og til synes jeg! Det må jo gå an å gjøre det litt enklere av og til, så jeg ikke trenger å bekymre meg så mye om alt mulig?

Av og til lurer jeg på om det er bare sånne evighetsgreier Han bryr seg om. At vi skal bli frelst og sånn altså. Jeg vet jo at det er det viktigste - for all del! Men det henger jo litt sammen på et vis - det med nuet og det med evigheten mener jeg. Så litt hjelp til bilsalg hadde vært på sin plass, så kunne jeg fått litt hjelp til å overgi meg etterpå...

Jeg tuller litt. Det skjønner dere sikkert. Jeg sliter fælt med å overgi all uvissheten til Gud, og jeg kjenner behov for å panikkreagere i forhold til ting som jeg kjenner at "burde skjedd" før vi reiser. Det er akkurat som det er en svær bølge med redsel for alt som kan gå galt bygger seg opp i meg, og jeg tror jeg kommer til å være rimelig utslått den dagen dette er over - om det går over på den ene eller den andre måten. Jeg lurer på hvordan jeg i all verden skal klare å ikke bekymre meg over morgendagen når det er så mange av dem, og synes ikke det gjør merkbar forskjell etter å ha båret det frem for Gud i bønn ganske lenge allerede. Er det meningen at jeg skal prøves i tålmodighet kanskje? Jeg kjenner i tilfellet en aldri så liten protest i meg mot det, for jeg synes vi har nok av prøvelser fra før akkurat nå.

Likevel kjenner jeg at jeg ønsker å legge bort frykten, å velge tillit i stedet. Tillit til at Gud ordner opp i tingene for oss denne gangen også. Det har Han jo gjort før så mange ganger før. Ikke det at jeg forventer å gjøre noen spesiell god forretning på leilighet- og bilsalget, eller at vi finner drømmestedet i Norge. Men jeg tror, eller velger å håpe på, at Herren går med og gir liv så lenge Han finner det godt og riktig. Og at Han lar oss finne hvile i at Han gir oss alt det andre Han ser vi trenger i tillegg. Så derfor ber jeg Ham om hjelp til å kunne be "La din vilje skje" med ærlig sinn. Men vanskelig og skummelt - det er det virkelig for en med et så lite og skjelvende hjerte som mitt!

Gjermund