fredag, november 14, 2008

Å overgi

Kjersti er egentlig ganske flink til å skrive - til å beSKRIVE også, faktisk. Sånn at det går an å skjønne hva ho mener liksom. Egentlig er ikke det bare positivt. Mange ganger, når jeg har gjort noe som gjør litt vondt i magen, er det fordi jeg har en liten forutanelse om at Kjersti ikke kommer til å bli spesielt imponert når jeg kommer hjem og forteller det. Og det uttrykker hun på en slik beSKRIVENDE måte som gjør at jeg går tom for argumenter, innser min håpløse stilling og må innrømme at jeg ikke er spesielt lur bestandig. Ikke det at det er så vanskelig å innrømme til vanlig altså - det er verst i slike situasjoner hvor det er eneste utvei liksom. I slike situasjoner når Kjersti har beSKREVET noe så jeg har forstått hva ho mener mener jeg...

Andre ganger, som i forrige innlegg, er det en god ting at ho skriver så godt. Da kan jeg sitte ved siden av og nikke samtykkende, liksom bekrefte at det må nok være omtrent slik det må sies ja, for det er temmelig nøyaktig slik det har sett ut fra min synsvinkel. Og så kan jeg være litt takknemlig for at det blir satt ord på det tunge og litt av dampen får slippe ut.

Vi kristne snakker og tenker ofte mye om og på overgivelse. I hvert fall gjør jeg det. Jeg har nettopp pugget sangen om "Den vanskeligste bønnen å be med ærlig sinn, er bønnen; La din vilje skje" utenatt - bare fordi den liksom setter så fine ord på det jeg sliter mest med for tida. For hvem vil egentlig lære å be "La din vilje skje" med ærlig sinn, når man antar - eller i det minste er redd for - at Hans vilje ikke er sammenfallende med ens egen?

Ta for eksempel det faktum at vi har kjøpt oss en bil og en liten leilighet som hushjelpa vår bor i - bare så ho skulle ha anledning til å bli med oss hit til Khovd. Nå ønsker jeg selvfølgelig å selge dette, for vi trenger jo pengene når vi kommer hjem. Og det skulle vel forsåvidt være grei skuring det - hadde det bare ikke vært for denne finanskrisa som gjør at ingen får låne penger lenger! Så sitter vi her da - med DEN bra bilen, som ingen kjøper. Ikke fordi prisen er så stiv - vi er villige til å krype nedover i pris bare for å bli kvitt den - men fordi det ikke dukker opp noen med tykke nok seddelbunker til å bla opp summen den koster. Vi kan jo ikke gi den bort hellr! Rimelig frustrerende må jeg si. Kunne ikke Gud bare sende den ene fyren (med nok penger og lyst på en slik bil) vi trenger for å få solgt den da? Slik som jeg har bedt om mange ganger alt? Ja, jeg har til og med bedt om at det må være Hans vilje at vi skal få solgt bilen uten å tape så mye på den! For uten de pengene klarer vi jo ikke å etablere oss hjemme igjen!

Langt inni meg, dit inn jeg nesten ikke tør å gå, kjenner jeg på en redsel for at det er akkurat det Han har lyst til å vise meg at vi klarer. Ikke fordi at det koster Ham noe å skaffe en bilkjøper til oss her og nå - men fordi det ikke koster Ham noe å ta vare på oss når vi kommer hjem heller. Jeg har jo allerede tenkt ut hvordan Han BURDE gjøre det, og jeg har en skremmende erfaring med at Han liker å gjøre ting på sin egen måte. Det er bare det at det er så forskrekkelig vanskelig å overgi det uvisse til Ham som trekker i alle tråder. Ja, jeg blir nesten litt frustrert når jeg får høre at Han har omsorg for oss osv! Jeg vet jo det! Men Han har nå en irriterende slitsom måte å vise det på av og til synes jeg! Det må jo gå an å gjøre det litt enklere av og til, så jeg ikke trenger å bekymre meg så mye om alt mulig?

Av og til lurer jeg på om det er bare sånne evighetsgreier Han bryr seg om. At vi skal bli frelst og sånn altså. Jeg vet jo at det er det viktigste - for all del! Men det henger jo litt sammen på et vis - det med nuet og det med evigheten mener jeg. Så litt hjelp til bilsalg hadde vært på sin plass, så kunne jeg fått litt hjelp til å overgi meg etterpå...

Jeg tuller litt. Det skjønner dere sikkert. Jeg sliter fælt med å overgi all uvissheten til Gud, og jeg kjenner behov for å panikkreagere i forhold til ting som jeg kjenner at "burde skjedd" før vi reiser. Det er akkurat som det er en svær bølge med redsel for alt som kan gå galt bygger seg opp i meg, og jeg tror jeg kommer til å være rimelig utslått den dagen dette er over - om det går over på den ene eller den andre måten. Jeg lurer på hvordan jeg i all verden skal klare å ikke bekymre meg over morgendagen når det er så mange av dem, og synes ikke det gjør merkbar forskjell etter å ha båret det frem for Gud i bønn ganske lenge allerede. Er det meningen at jeg skal prøves i tålmodighet kanskje? Jeg kjenner i tilfellet en aldri så liten protest i meg mot det, for jeg synes vi har nok av prøvelser fra før akkurat nå.

Likevel kjenner jeg at jeg ønsker å legge bort frykten, å velge tillit i stedet. Tillit til at Gud ordner opp i tingene for oss denne gangen også. Det har Han jo gjort før så mange ganger før. Ikke det at jeg forventer å gjøre noen spesiell god forretning på leilighet- og bilsalget, eller at vi finner drømmestedet i Norge. Men jeg tror, eller velger å håpe på, at Herren går med og gir liv så lenge Han finner det godt og riktig. Og at Han lar oss finne hvile i at Han gir oss alt det andre Han ser vi trenger i tillegg. Så derfor ber jeg Ham om hjelp til å kunne be "La din vilje skje" med ærlig sinn. Men vanskelig og skummelt - det er det virkelig for en med et så lite og skjelvende hjerte som mitt!

Gjermund

5 kommentarer:

Anonym sa...

Hei!
Da har jeg noen konkrete bønne-emner Gjermund. Jeg tror Gud bryr seg om jordnære og konkrete ting jeg, selv om ikke jeg heller forstår meg på hvordan han tenker alltid og innimellom synes jeg han drøyer fælt med å svare... Men skal be om det må ordne seg! Har fått to konkrete bønnesvar siste dagene som har oppmuntret meg, det ene gjaldt skogbrann som truet husene i Narena( og vinden den løynet av!) og den andre tingen var ei venninne som skulle krysse grensa til Guinea idag, ofte har hun problemer med grensevaktene, denne gangen gikk det nesten knirkefritt.. Så jeg tror vi skal ha frimodighet til å legge ALT fremfor Gud og øse ut det som tynger oss! Når han til og med har talt hårstråene vi har på hodet, bryr han seg om oss. Men det er jammen ikke alltid det føles slik... Ønsker dere alt godt Gjermund!
Hilsen oss i Bamako

Anonym sa...

Dere setter ord på følelser flere av oss leserne også har. Godt å se at også misjonærer kan ha akkurat den type frustrasjon, for det betyr jo at dere er menneskelige på samme måte som oss. Og mange har problemer med salg av leiligheter og biler nå, og jeg tror det er mange søvnløse for tida. Men også når det gjelder helt andre ting, så vil vi så gjerne kunne klare å si "la din vilje skje" og legge det i Guds hender. Men likevel klarer vi liksom ikke å gi helt slipp på kontrollen... Men det er kult å se hvordan Gud "styrer båten - da går det så bra" når man først klarer å slippe taket for noen sekunder. Likevel må vi jo streve litt, noen mer enn andre desverre.

Jeg vet om en ny-kristen familiefar som hadde bare noen kroner igjen. Disse gav han i kollekt og bad om at Gud måtte skaffe pengene til en bil som han MÅTTE ha for å kunne jobbe. Så fikk han for seg at han skulle gå i minibanken, og der kunne han ta ut akkurat så mange tusen som han trengte til bilen! Tallene kom ikke på verken kontoutskrift eller bankdamas skjerm, så litt Gud må det ha vært der...

Dette var ikke ment til å ta motet fra deg Gjermund, det skjønner du (og heller ikke en oppfordring om å gi alt dere har i kollekt, vi vil ha dere hjem til jul!!). Håper noe sånt kan skje med dere og:) Hvis ikke har jeg 20 kvadrat og en sykkel jeg gladelig deler med alle dere 7 fram til mai (dere er jo vant til å bo trangt...)

Anonym sa...

Jeg skjønner godt hvordan dere har det. Men takk for det dere skriver. Men det er bestandig et lys i andre siden av tunellen - noen ganger et stort lys. Har det ikke vært for alle disse pengene....... Jeg tror og har erfart at Han hjelper i rett tid. - penger er vel ikke alt her i livet.

Det skal bli godt å se dere i norge igjen snart. Jeg er glad og takknemlig for det jeg har fått være sammen med dere store og små i Oslo, england og to turer i mongolia.

Jeg vil håpe og tro at dere får god hjelp og støtte i mongolia til å komme dere til norge igjen, med all pakking og flytting og det som måtte komme.

Dessverre så tror jeg ikke jeg får så mye tid til å flytte på plass med dere i rennebu, eller hvor dere lander. Når det er noe jeg har lyst til å være med på, så kommer den helga jeg skal kjøre buss da, vet du. Jeg ser dere vel en eller annen plass, uansett - en gang??

Anonym sa...

Det er faktisk ganske utrolig hvor dumme vi mennesker er.... vi vet jo egentlig innerst inne hvor liten vår kontroll er, skal ikke så mye til for at den ryker iallefall, og allikevel tviholder vi på den. Men sånn er det med oss, og derfor har jeg ofte tenkt at det måtte være befriende å heller være ei bikkje på en herregård :) ( dette var før jeg klarte å øyne en KJÆRLIG FAR, HAN var stort sett skremmende )Nå ønsker jeg å bli et av Hans barn, som sitter TRYGT på armen HANS i leie, vanskelige tider, og ellers. ØNSKET er der, og kontrollen vil jeg helst slippe, men redslen, utryggheetten, usikkerheten.... det ER ikke lett å være MENNESKE, Jesus vet akkurat hvor små vi er, og det er godt å vite at Han ikke gir oss opp, selv om vi gang på gang.....ikke tør tro og STOLE på at Han tar seg av det HELE. Kjenner bare at jeg er takknemlig for at jeg kjenner muligheten OG for at jeg ØNSKER den.
Takknemlig for å vite at dere er i JESUS trygge armer, og Han er ikke avhengig av at dere skal klare hverken det ene eller andre for å ORDNE for dere, Han ser til hjertene, og kjenner dere.. :)
kjempeklem fra mamma

Anonym sa...

Noen ganger har man (jeg i hvertfall)så lett for å tenke at "hvis Gud bare kunne gjort sånn og sånn, så hadde det ikke vært noe problem. Løsninga har jeg fiks ferdig tenkt ut i hodet, han trenger bare å utføre den, for det er den delen jeg ikke klarer selv!"
Men det er vel ikke sånn Gud tenker, regner jeg med.. Han liker nok å finne ut løsningene selv. Og det er vel i bunn og grunn det beste når alt kommer til alt. Det er bare ikke alltid det er så lett å forstå det..

Klem fra Laila