Nå skal vi snart ut å flytte. Også har vi akkurat flytta. Vi har så akkurat flytta at vi ikke har flytta inn alt vi har flytta med oss enda. Det er egentlig det jeg skulle gjort nå. Flytta inn resten altså. Vi har nemlig seks tønner med ting på henger'n. Eller hadde, for jeg har pakka ut tre av dem allerede, og holder på med den fjerde. Så mange ting vi har! Jeg blir nesten flau. Spesielt når jeg står og ser på alt, og trur at vi trenger det. Det skremmer meg.
Gjermund
tirsdag, juni 20, 2006
søndag, juni 18, 2006
Fotball VM - igjen!
Nå gir jeg meg ende over! I kveld har jeg faktisk - helt frivillig - sett enda en fotballkamp! Det var USA som spilte mot Italia. Eller skal jeg si, det var USA som forsvarte seg mot Italia! Og, til min store forundring, så var jeg gjentatte ganger uenig med dommer'n - ja - endogtil litt frustrert over hans inkompetanse og observeringsevne! Det første røde kortet til USA for eksempel! For en kronidiotisk bedømmelse! Jeg rev meg nesten i håret av ergrelse! Jeg må innrømme at jeg etterhvert følte et sterkt ønske om at USA måtte klare å holde stillinga - spesielt når de var 9 og Italia 10 spillere på banen. Jeg tror jammen jeg ble litt engasjert jeg gitt!
Gjermund
Gjermund
fredag, juni 16, 2006
Fotball VM
Jeg tror nesten ikke en eneste av de bloggerne jeg vet om ikke har nevnt fotball VM på sine blogger. Kanskje uten Silje...? Derfor antar jeg at fotball VM er noe viktig?!? Er det ikke i Tyskland de har samla seg de der som springer rundt i en innhegning med tilskuere rundt? Skjønner at Cæsar satsa på sirkus, når jeg registrerer interessen folk har for dette styret...
Men, for ikke helt å virke bare bakstreversk og gammeldags, så må jo også jeg nevne dette mesterskapet på min blogg så klart, så derfor: De gule vant i går. Han keeper'n som tapte, han gråt. Nå vet dere det.
Gjermund
Men, for ikke helt å virke bare bakstreversk og gammeldags, så må jo også jeg nevne dette mesterskapet på min blogg så klart, så derfor: De gule vant i går. Han keeper'n som tapte, han gråt. Nå vet dere det.
Gjermund
torsdag, juni 15, 2006
Back again!
Nå er vi tilbake på Tverdal i Rennebu! Å du velsignede landsdel! Her er fred og fordragelighet, og livet smiler fra sin vennligste side. Som jeg har savnet denne plassen! Og når det blomstrer og gror overalt på en gang, og naturen bare krever min oppmerksomhet - da er det godt da. Da er det utrolig godt!
Dette er tatt om høsten, men likevel... Fint ja!
Gjermund
Dette er tatt om høsten, men likevel... Fint ja!
Gjermund
mandag, juni 12, 2006
Henda mine
Jeg har et par hender med mange arr. De bærer, ved nærmere ettersyn, preg av å ha vært gjennom litt av hvert. Et morsomt bilde på livet mitt egentlig. For det også må det kan hende litt nærmere ettersyn til for å se at det har vært gjennom litt av hvert. Det er helt, som henda mine, men bærer preg av å ha grodd.
De såra jeg har hatt på henda, verket og gjorde vondt da de var åpne. Men nå er de bare arr i huden - og mange av dem husker jeg ikke engang hvorfor eller hvordan jeg fikk. Og det verste såret jeg har hatt på henda noen gang - det synes ikke i det hele tatt! Hvis jeg ikke forteller om det selv. Det som ikke synes, er at i den fingeren som var så skadet, har jeg ikke lenger følelse.
Sånn er det i grunnen litt med livet mitt også. Det verket og gjorde vondt til jeg grodde sammen, men nå er det mange av arrene jeg ikke kan fortelle opprinnelsen til engang. Men det som har gjort mest vondt, det er så ødelagt at jeg ikke lenger føler sorg over det engang. Jeg lurer på om det er en slags mekanisme som slår inn, både i eksempelet med fingeren og livet. Kanskje er det slik, at dersom noe blir "badly damaged", så er det lettere å leve med en følelsesløs kroppsdel (del av livet) enn å gå med konstante smerter?
Høres det ut som jeg har fortrengt noe nå? Burde jeg "snakket om det" med noen? Kommet til en besinnelse? Nja.... Det skader nok ikke å snakke med noen - og vonde ting bør bearbeides. Men jeg tror jeg er ferdig med den biten, langt på vei i alle fall. Det er ikke noe vanskelig å leve med verken de henda jeg har, eller det livet jeg har - for jeg har det godt! Ja - jeg kan edog si at jeg er takknemlig for både hender og liv! VELDIG takknemlig.
Og vet dere hvorfor? Det er fordi jeg har fått meg et nytt liv. Det høres sikkert rart ut, men slik er det. Det står skrevet om det i Bibelen faktisk. Og der brukes uttrykket "nytt liv". Det er like uforståelig som at det i disse to er potensielle trær:
Gjermund
De såra jeg har hatt på henda, verket og gjorde vondt da de var åpne. Men nå er de bare arr i huden - og mange av dem husker jeg ikke engang hvorfor eller hvordan jeg fikk. Og det verste såret jeg har hatt på henda noen gang - det synes ikke i det hele tatt! Hvis jeg ikke forteller om det selv. Det som ikke synes, er at i den fingeren som var så skadet, har jeg ikke lenger følelse.
Sånn er det i grunnen litt med livet mitt også. Det verket og gjorde vondt til jeg grodde sammen, men nå er det mange av arrene jeg ikke kan fortelle opprinnelsen til engang. Men det som har gjort mest vondt, det er så ødelagt at jeg ikke lenger føler sorg over det engang. Jeg lurer på om det er en slags mekanisme som slår inn, både i eksempelet med fingeren og livet. Kanskje er det slik, at dersom noe blir "badly damaged", så er det lettere å leve med en følelsesløs kroppsdel (del av livet) enn å gå med konstante smerter?
Høres det ut som jeg har fortrengt noe nå? Burde jeg "snakket om det" med noen? Kommet til en besinnelse? Nja.... Det skader nok ikke å snakke med noen - og vonde ting bør bearbeides. Men jeg tror jeg er ferdig med den biten, langt på vei i alle fall. Det er ikke noe vanskelig å leve med verken de henda jeg har, eller det livet jeg har - for jeg har det godt! Ja - jeg kan edog si at jeg er takknemlig for både hender og liv! VELDIG takknemlig.
Og vet dere hvorfor? Det er fordi jeg har fått meg et nytt liv. Det høres sikkert rart ut, men slik er det. Det står skrevet om det i Bibelen faktisk. Og der brukes uttrykket "nytt liv". Det er like uforståelig som at det i disse to er potensielle trær:
Gjermund
Ikke meg denne gangen!
Har møtt mange muntre mennesker etter denne flyselskap-tabben min, og er i grunnen litt redd for at jeg nå har blitt et forlystelsesobjekt i manges selskaper rundt omkring. Dette synes jeg jo selvsagt er helt forferdelig å tenke på, og jeg jobber for tiden veldig med å finne noe annet å vri fokus over på, slik at alle skal glemme min tabbe. I den forbindelse, vil jeg henge ut min kjære kone, hun skulle nemlig koke en tannbørste en dag...
Gjermund
Gjermund
tirsdag, juni 06, 2006
Gode minner?
I går satt jeg og mimra litt fra gammelti'n. Da kom jeg til å tenke på min første bil. Eller, den første bilen jeg kjøpte. Ukjøpte, faktisk. Det var en Datsun Cherry.
Er det noen andre som har ukjøpt en bil noen gang? Eller er jeg like alene om å ha gjort det, som å jeg sikkert er om å ha ringt et flyselskap og spurt dem om hvorfor flytiden ikke stemmer overens med klokkeslett for take off og landing?
Uansett, historien er som følger: Jeg ønsket meg en bil, men hadde ingen penger. Derfor gikk jeg av og til på bilauksjoner, men hadde jo aldri noen mulighet til å by. Til min Datsun dukket opp. De skulle ha 1000 kroner for den! Likevel bød jeg ikke. Ikke før de senket prisen til 500! Da slo jeg til. Mitt resonnement var slik: Jeg kjøper den bilen for 500, kjører helt i hjel på et jorde, før jeg skroter'n for 1500. Jeg kan ikke tape! Slik gikk det til at jeg ble eier av en tidligere blå Datsun Cherry (den fremstod mer som rødbrun slik jeg husker den nå, men taket bar spor av blått). Så, selv om 500 kroner la beslag på mer enn jeg hadde av likvide midler, regnet jeg med å gjøre en pen liten forretning på denne bilen.
Stor var derfor min overraskelse, og total fortvilelsen, da jeg skulle underskrive kjøpekontrakten og auksjonsfirmaet skulle ha noe de kalte salær! 2000 kroner pluss 500 kroner i ekspedisjonsgebyr! "Totalt og betale; 3000,- kroner". Den natten sov jeg godt kan dere tro! Not!
Jeg var jo forholdsvis raskt klar over at samme hva jeg gjorde, så ville denne "gode" handelen føre til et minimumstap på 1500 kroner. Forholdsvis mye verre enn de 1000 jeg hadde tenkt å TJENE.
Derfor spurte jeg, så pent jeg overhodet kunne, om jeg ikke kunne få lov til å la vær å kjøpe den bilen - neste dag altså. Og joda, etter litt betenkeligheter, fikk jeg tilslaget på avslaget - men det kostet meg 1000 kroner. Det var likevel mindre enn 1500. Så alt i alt, en god historie rikere, tusen kroner fattigere og med litt større følelse av å være idiot, følte jeg faktisk lettelse. Og kjøpekontrakten?
Den finnes fortsatt oppbevart, for en eller annen gang å kunne rammes inn. Når sårene har grodd kanskje....
Gjermund
Er det noen andre som har ukjøpt en bil noen gang? Eller er jeg like alene om å ha gjort det, som å jeg sikkert er om å ha ringt et flyselskap og spurt dem om hvorfor flytiden ikke stemmer overens med klokkeslett for take off og landing?
Uansett, historien er som følger: Jeg ønsket meg en bil, men hadde ingen penger. Derfor gikk jeg av og til på bilauksjoner, men hadde jo aldri noen mulighet til å by. Til min Datsun dukket opp. De skulle ha 1000 kroner for den! Likevel bød jeg ikke. Ikke før de senket prisen til 500! Da slo jeg til. Mitt resonnement var slik: Jeg kjøper den bilen for 500, kjører helt i hjel på et jorde, før jeg skroter'n for 1500. Jeg kan ikke tape! Slik gikk det til at jeg ble eier av en tidligere blå Datsun Cherry (den fremstod mer som rødbrun slik jeg husker den nå, men taket bar spor av blått). Så, selv om 500 kroner la beslag på mer enn jeg hadde av likvide midler, regnet jeg med å gjøre en pen liten forretning på denne bilen.
Stor var derfor min overraskelse, og total fortvilelsen, da jeg skulle underskrive kjøpekontrakten og auksjonsfirmaet skulle ha noe de kalte salær! 2000 kroner pluss 500 kroner i ekspedisjonsgebyr! "Totalt og betale; 3000,- kroner". Den natten sov jeg godt kan dere tro! Not!
Jeg var jo forholdsvis raskt klar over at samme hva jeg gjorde, så ville denne "gode" handelen føre til et minimumstap på 1500 kroner. Forholdsvis mye verre enn de 1000 jeg hadde tenkt å TJENE.
Derfor spurte jeg, så pent jeg overhodet kunne, om jeg ikke kunne få lov til å la vær å kjøpe den bilen - neste dag altså. Og joda, etter litt betenkeligheter, fikk jeg tilslaget på avslaget - men det kostet meg 1000 kroner. Det var likevel mindre enn 1500. Så alt i alt, en god historie rikere, tusen kroner fattigere og med litt større følelse av å være idiot, følte jeg faktisk lettelse. Og kjøpekontrakten?
Den finnes fortsatt oppbevart, for en eller annen gang å kunne rammes inn. Når sårene har grodd kanskje....
Gjermund
fredag, juni 02, 2006
Fremmed og familiekjær
I morra skal vi ha avslutningsfest her på Fjellhaug. Det gruleder jeg meg til. Jeg gleder meg til å flytte fra byen, til å komme til Rennebu og til snart komme ut til Mongolia, men gruer meg til å forlate alle fola her. Det er i grunnen litt rart det der egentlig. I starten gleda jeg meg i sannhet ikke til å reise til Mongolia. Men, etter som tida har gått (siden mars 2004), har det vokst frem en glede inni meg over at vi skal få reise. Tenk - akkurat jeg! Som det ikke er noe særlig ved, ingen spesiell kompetanse, en heller broket troshistorie og med et på mange måter mislykket levd liv bak meg - meg vil han bruke som sin representant! Det har blitt mer og mer klart for meg at han kunne ikke valgt noen bedre, for dersom det skjer noe som en følge av at vi reiser, så MÅ det jo bare være Han selv som virker!
Men det var ikke det jeg tenkte å si noe om - blir lett litt melankolsk dette - det var min "nye familie" jeg har lyst til å skrive om i dag. "Min nye familie" er altså de mange menneskene jeg har blitt kjent med etter at jeg fikk se meg frelst av nåde. De "rellijøse", som jeg kalte dem før. De var ofte gjenstand for forakt, og jeg hadde min klare formening om dem og deres tro. Nå er jeg "rellijøs" sjøl. Og jeg har blitt tatt vel i mot! Merkelig nok! Skulle jo egentlig tru at når'n har ment så sterkt, og vært så hard, så holder folk en viss avstand. Men nei, her i "min nye familie" så vil folk bli kjent med hverandre! De synes tilogmed at jeg har en spennende historie! Og blir ofte litt blanke i øya når de får høre den, for de synes det er så godt å høre åssen jeg ble frelst. Ingen fordømmelse! Er det rart at jeg er glad i dem?
Så, hvor mange har jeg blitt kjent med? Nja... Det er det ikke så lett å si... Kanskje ikke så veldig mange, så veldig godt, men ganske mange ganske godt! Også har jeg såvidt begynt å lære å ha tillit til folk, selv om de ikke oppfører seg akkurat som jeg mener de skal. Ja, jeg har endog begynt å lære å sette pris på irettesettelser! Selv om jeg har langt igjen før jeg kan kalle meg ydmyk. Men Gud har leda meg inn på veien som fører til forvandling. Det er ikke bare kamp på stedet hvil, lenger.
Hvorfor har jeg egentlig begynt å tenke på dette? Jo, i de siste dagene har jeg drevet å laget en adresseliste over dem vi tenker å sende fellesmail til, med opplysninger fra Mongolia og arbeidet der og med forbønnsbehov. Den lista begynner å bli lang! Da tenker jeg: "Du verden, vi er velsigna med mange gode mennesker rundt oss!" Og dette året har jeg lært litt om blogging. Og i bloggens verden kan dere tro det finnes mange mennesker! Og jeg føler at jeg har blitt kjent med ganske mange av dem! Selv om jeg aldri har sett dem, og mange av dem ikke aner at jeg har lest bloggen dems en gang! He, he. Det siste har slått meg at kanskje er en ganske sær ting. Men pytt, pytt. Når man er i addisjonshumør, så hvorfor ikke?
Jeg vil i hvertfall si: Jeg setter umåtelig stor pris på at jeg har fått lov å bli kjent med dere. Jeg takker for at jeg har funnet en sammenheng hvor det er plass til meg og hvor jeg får føle meg hjemme, og for at jeg føler at jeg blir regnet med - jeg som er en fremmed. Og - ikke glem oss, og la oss ikke få anledning til å glemme dere. Mail er en fin ting, og bloggen vil bestå. Min mailadresse er gjermundkvam@hotmail.com og vi setter stor pris på alle tegn til liv!
Takk for i år, me sjåast! (Det er Fjellhaugsk - majoriteten her skarrer på r'ene, men jeg er glad i dem likevel.)
Gjermund
Men det var ikke det jeg tenkte å si noe om - blir lett litt melankolsk dette - det var min "nye familie" jeg har lyst til å skrive om i dag. "Min nye familie" er altså de mange menneskene jeg har blitt kjent med etter at jeg fikk se meg frelst av nåde. De "rellijøse", som jeg kalte dem før. De var ofte gjenstand for forakt, og jeg hadde min klare formening om dem og deres tro. Nå er jeg "rellijøs" sjøl. Og jeg har blitt tatt vel i mot! Merkelig nok! Skulle jo egentlig tru at når'n har ment så sterkt, og vært så hard, så holder folk en viss avstand. Men nei, her i "min nye familie" så vil folk bli kjent med hverandre! De synes tilogmed at jeg har en spennende historie! Og blir ofte litt blanke i øya når de får høre den, for de synes det er så godt å høre åssen jeg ble frelst. Ingen fordømmelse! Er det rart at jeg er glad i dem?
Så, hvor mange har jeg blitt kjent med? Nja... Det er det ikke så lett å si... Kanskje ikke så veldig mange, så veldig godt, men ganske mange ganske godt! Også har jeg såvidt begynt å lære å ha tillit til folk, selv om de ikke oppfører seg akkurat som jeg mener de skal. Ja, jeg har endog begynt å lære å sette pris på irettesettelser! Selv om jeg har langt igjen før jeg kan kalle meg ydmyk. Men Gud har leda meg inn på veien som fører til forvandling. Det er ikke bare kamp på stedet hvil, lenger.
Hvorfor har jeg egentlig begynt å tenke på dette? Jo, i de siste dagene har jeg drevet å laget en adresseliste over dem vi tenker å sende fellesmail til, med opplysninger fra Mongolia og arbeidet der og med forbønnsbehov. Den lista begynner å bli lang! Da tenker jeg: "Du verden, vi er velsigna med mange gode mennesker rundt oss!" Og dette året har jeg lært litt om blogging. Og i bloggens verden kan dere tro det finnes mange mennesker! Og jeg føler at jeg har blitt kjent med ganske mange av dem! Selv om jeg aldri har sett dem, og mange av dem ikke aner at jeg har lest bloggen dems en gang! He, he. Det siste har slått meg at kanskje er en ganske sær ting. Men pytt, pytt. Når man er i addisjonshumør, så hvorfor ikke?
Jeg vil i hvertfall si: Jeg setter umåtelig stor pris på at jeg har fått lov å bli kjent med dere. Jeg takker for at jeg har funnet en sammenheng hvor det er plass til meg og hvor jeg får føle meg hjemme, og for at jeg føler at jeg blir regnet med - jeg som er en fremmed. Og - ikke glem oss, og la oss ikke få anledning til å glemme dere. Mail er en fin ting, og bloggen vil bestå. Min mailadresse er gjermundkvam@hotmail.com og vi setter stor pris på alle tegn til liv!
Takk for i år, me sjåast! (Det er Fjellhaugsk - majoriteten her skarrer på r'ene, men jeg er glad i dem likevel.)
Gjermund
torsdag, juni 01, 2006
Forvirra misjonærspire
Har dere lyst til å le litt? Så hør her:
Til sommer'n skal vi en tur til England for å lære oss å snakke Engelsk. "Pusse litt på engelsken," sier de som kan det, og smiler litt i skjegget. Sikkert for å trøste oss at de later som om vi kan noe fra før... I forbindelse med dette oppholdet har vi behov for barnevakt. Vi voksne skal jo gå på skole! Barnevakten er i boks, for å si det slik, men så var det flybilletter.
Det er nå dere kan begynne å spare opp litt latter, for det er her den erfarne utenlandsreiseren fikk seg en oppdagelse... Jeg syntes jo det var litt rart at det stod flytid 2 timer og 25 minutter, når flyet gikk 07:20 og var framme 08:30. Enda rarere ble det når flyturen hjem også skulle vare i 2 timer og 25 minutter, men lettet 19:30 og landet 22:55... Så jeg ringte jeg - til flyselskapet!
I Norwegian har de en meget trivelig kundeservitør. Han lo ingenting han. Han bare forklarte meg, med stor tålmodighet, at det ikke er samme tid som i Norge overalt i verden. I England for eksempel, lever de en time på etterskudd... Så nå vet jeg det. Første forsøk, første flause. Lurer på hva den neste blir.
Gjermund
Til sommer'n skal vi en tur til England for å lære oss å snakke Engelsk. "Pusse litt på engelsken," sier de som kan det, og smiler litt i skjegget. Sikkert for å trøste oss at de later som om vi kan noe fra før... I forbindelse med dette oppholdet har vi behov for barnevakt. Vi voksne skal jo gå på skole! Barnevakten er i boks, for å si det slik, men så var det flybilletter.
Det er nå dere kan begynne å spare opp litt latter, for det er her den erfarne utenlandsreiseren fikk seg en oppdagelse... Jeg syntes jo det var litt rart at det stod flytid 2 timer og 25 minutter, når flyet gikk 07:20 og var framme 08:30. Enda rarere ble det når flyturen hjem også skulle vare i 2 timer og 25 minutter, men lettet 19:30 og landet 22:55... Så jeg ringte jeg - til flyselskapet!
I Norwegian har de en meget trivelig kundeservitør. Han lo ingenting han. Han bare forklarte meg, med stor tålmodighet, at det ikke er samme tid som i Norge overalt i verden. I England for eksempel, lever de en time på etterskudd... Så nå vet jeg det. Første forsøk, første flause. Lurer på hva den neste blir.
Gjermund
onsdag, mai 31, 2006
Tønner
Vi har fått oss tønner. Skjønner at det ikke høres så gjevt ut, og egentlig så er det ikke det heller, men noe skal man begynne med. Tønnene gjorde jobben. Tønnene skal vi bruke når vi skal sende bagasje til Mongolia også. Lurt.
Alt begynner i grunnen å handle om Mongolia nå. I går sendte vi ut vår første fellesmail til vennene våre. Fikk du ikke mail? Det betyr ikke at du ikke er vennen vår skjønner du - det er bare at da har jeg ikke mailadressen din! Så enkelt er det! Så hvis du føler deg litt snurt og lei deg for at du ikke har fått mail, så bare send en e-mail til gjermundkvam@hotmail.com så ordner det seg vet du.
Ellers har jeg fundert på en del ting i det siste igjen. Og en av de tingene jeg har fundert på, eller undret meg over, er at det ser ut til å gå folk generelt hus forbi at jeg er sjenert. Jeg forstår ikke at noen tror jeg er situasjonenes herre og ikke redd for å dumme meg ut også videre, for er det noen som er redd for det, så er det meg.
Eller, kanskje... Jo, jeg er redd for mennesker. Redd for å dumme meg ut. Men jeg har funnet ut at jeg sikkert har en eller annen defekt som jeg ikke helt har klart å lokalisere enda, for som regel så dummer jeg meg ut. Går det an å si det sånn? Ja, jeg tror det. For det er liksom regelen det, at jeg dummer meg ut (synes jeg da). Sier ting som jeg tydeligvis ikke skulle sagt, eller noe slikt. Derfor har jeg begynt å si eller gjøre noe dumt med en gang, for når det først er gjort, så er det ikke så ille lenger. Før jeg sier noe dumt, går jeg jo bare og gruer meg til det dumme kommer - ikke sant! Noen som kjenner seg igjen?
Jeg lurer egentlig på hva det kalles det jeg er da, jeg. Når jeg er sjenert men har innsett at det ikke hjelper liksom? Sjenerørt?
Gjermund
Alt begynner i grunnen å handle om Mongolia nå. I går sendte vi ut vår første fellesmail til vennene våre. Fikk du ikke mail? Det betyr ikke at du ikke er vennen vår skjønner du - det er bare at da har jeg ikke mailadressen din! Så enkelt er det! Så hvis du føler deg litt snurt og lei deg for at du ikke har fått mail, så bare send en e-mail til gjermundkvam@hotmail.com så ordner det seg vet du.
Ellers har jeg fundert på en del ting i det siste igjen. Og en av de tingene jeg har fundert på, eller undret meg over, er at det ser ut til å gå folk generelt hus forbi at jeg er sjenert. Jeg forstår ikke at noen tror jeg er situasjonenes herre og ikke redd for å dumme meg ut også videre, for er det noen som er redd for det, så er det meg.
Eller, kanskje... Jo, jeg er redd for mennesker. Redd for å dumme meg ut. Men jeg har funnet ut at jeg sikkert har en eller annen defekt som jeg ikke helt har klart å lokalisere enda, for som regel så dummer jeg meg ut. Går det an å si det sånn? Ja, jeg tror det. For det er liksom regelen det, at jeg dummer meg ut (synes jeg da). Sier ting som jeg tydeligvis ikke skulle sagt, eller noe slikt. Derfor har jeg begynt å si eller gjøre noe dumt med en gang, for når det først er gjort, så er det ikke så ille lenger. Før jeg sier noe dumt, går jeg jo bare og gruer meg til det dumme kommer - ikke sant! Noen som kjenner seg igjen?
Jeg lurer egentlig på hva det kalles det jeg er da, jeg. Når jeg er sjenert men har innsett at det ikke hjelper liksom? Sjenerørt?
Gjermund
mandag, mai 29, 2006
Tilbake for å snu
Nå har vi vært på besøk til foreldrene mine noen dager, og riktig koset oss. Men - vi vender alltid tilbake, og det har vi da også gjort denne gangen og. Riktignok bare for en kort stund, for den 8. mai skal vi skrive eksamen - og så er skoleåret over.
HJELP!
Da skal i jo snart reise! Først til Tverdal i midten av Juni, så til Trondheim for å innvies på generalforsamlinga til NLM i midten av juli og til England den 21. juli. Tilbake til Norge den 28. august for til slutt å reise til Mongolia den 19. september med en to-netters hvilepause og tidsaklimatisering i Kina. Der var det vi tror vi vet om fremtiden. Erfaring tilsier likevel at dette er noe vi forholder oss til som et forslag og en antatt fremdriftsplan, kanskje blir det forandringer.
Så - nå er det snart slutt på denne epoken i livet vårt, og vi begynner på en ny. Litt skremmende, litt vemodig og veldig spennende. Vi håper mange vil be for oss nå mens vi er i den siste innspurten - dette kan nok bli tungt! Men vi tror og Herren vil følge oss i denne delen av livet. Ellers hadde vi ikke reist.
Hele den vordene misjonærfamilien på ett brett
Hilsen Gjermund
HJELP!
Da skal i jo snart reise! Først til Tverdal i midten av Juni, så til Trondheim for å innvies på generalforsamlinga til NLM i midten av juli og til England den 21. juli. Tilbake til Norge den 28. august for til slutt å reise til Mongolia den 19. september med en to-netters hvilepause og tidsaklimatisering i Kina. Der var det vi tror vi vet om fremtiden. Erfaring tilsier likevel at dette er noe vi forholder oss til som et forslag og en antatt fremdriftsplan, kanskje blir det forandringer.
Så - nå er det snart slutt på denne epoken i livet vårt, og vi begynner på en ny. Litt skremmende, litt vemodig og veldig spennende. Vi håper mange vil be for oss nå mens vi er i den siste innspurten - dette kan nok bli tungt! Men vi tror og Herren vil følge oss i denne delen av livet. Ellers hadde vi ikke reist.
Hele den vordene misjonærfamilien på ett brett
Hilsen Gjermund
tirsdag, mai 23, 2006
Tja...
La ut hele oppgava mi, jeg. Noen som synes jeg er tett? Det er ikke lett å være tett, skal jeg si dere. Det vet jeg det meste som det er verdt å vite om... Men, men. Er det så farlig da?
Jeg skal fortelle dere en ting. Jeg er ikke fornøyd med karakterene jeg har fått i år. Selv om jeg har fått C i det meste. Klysete? Da skal dere vite det at det er ikke karakteren C jeg ikke er fornøyd med, jeg er misfornøyd med de karakterene jeg har fått jeg har fått beskjed om at de er dårligere enn de burde vært fordi jeg ikke klarer å holde meg til oppgava/ikke klarer å drøfte/ ikke er presis i besvarelsene etc., etc. Derfor driter jeg egentlig i om det er en B, C, D eller E jeg har fått. Men jeg har blitt trukket fordi jeg ikke behersker det tekniske i forbindelse med besvarelsene! Det irriterer meg noe grenseløs! Derfor oppfordrer jeg alle til å lese oppgaven og gi meg tilbakemedling på om jeg har truffet denne gangen, eller om jeg er et håpløst tilfelle som bare kan gi opp alle tanker på videre studier osv. Eller dere kan bare si litt om hva dere mener om høyskolekarakterer.
Gjermund
Jeg skal fortelle dere en ting. Jeg er ikke fornøyd med karakterene jeg har fått i år. Selv om jeg har fått C i det meste. Klysete? Da skal dere vite det at det er ikke karakteren C jeg ikke er fornøyd med, jeg er misfornøyd med de karakterene jeg har fått jeg har fått beskjed om at de er dårligere enn de burde vært fordi jeg ikke klarer å holde meg til oppgava/ikke klarer å drøfte/ ikke er presis i besvarelsene etc., etc. Derfor driter jeg egentlig i om det er en B, C, D eller E jeg har fått. Men jeg har blitt trukket fordi jeg ikke behersker det tekniske i forbindelse med besvarelsene! Det irriterer meg noe grenseløs! Derfor oppfordrer jeg alle til å lese oppgaven og gi meg tilbakemedling på om jeg har truffet denne gangen, eller om jeg er et håpløst tilfelle som bare kan gi opp alle tanker på videre studier osv. Eller dere kan bare si litt om hva dere mener om høyskolekarakterer.
Gjermund
Jeg har skrevet oppgave!
Beklager at jeg ikke har oppdatert denne bloggen på en stund. Her er grunnen:
Innledning
I denne oppgaven har vi blitt utfordret på å gjøre rede for hvordan urkirken kom til rette med spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk, slik det kommer til uttrykk i Acta. Dette forstår jeg slik at jeg skal vise hvorfor dette var et spørsmål i det hele, hvordan spørsmålet kom til uttrykk, og hvordan urkirken løste dette spørsmålet.
Jeg vil legge noe vekt på utviklingen fra en menighet av jødekristne til en blandingskirke av hedninger og jøder, for å kunne påvise grunnlaget for spørsmålets aktualitet. Mest vekt vil jeg likevel legge på judaistenes krav om omskjærelse av de hedningekristne, apostelmøtet i Jerusalem og aposteldekretet slik historien er fremstilt i Acta 15. Dette fordi det er her urkirkens avgjørelser i spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk sterkest kommer til uttrykk i Acta.
Urkirkens kamp mot judaismen finner vi også spor av andre steder i NT, spesielt i Paulus’ brevlitteratur. Men historien etter, og virkningen av, apostelmøtet og aposteldekretet oppfatter jeg som et tema utenfor oppgavens rammer.
Den første menigheten i Jerusalem
De første disiplene, i NT omtalt som de tolv, fikk av Jesus i oppdrag å være Hans vitner i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende . Jesus hadde allerede vist i praksis at Han ville at evangeliet skulle forkynnes i Samaria og for hedninger. Han forkynte selv i Samaria og helbredet blant hedninger i Israel . Derfor var nok Apostlene forberedt på at hedningene skulle få del i evangeliet om Jesus, men på hvilken måte og til hvilken tid dette skulle skje, hadde de tilsynelatende ingen formening om.
Selv om Apostlene må hatt klart for seg Jesu befaling om å gå til hedningene med evangeliet, er det tydelig at de fortsatte å leve som jøder og at de oppholdt seg i Jerusalem den første tiden etter pinsedagen. I de syv første kapitlene i Acta ser det ut til at disiplene forkynte utelukkende for jøder og proselytter, og ikke for hedninger . Da Peter talte på pinsedagen, ser vi at han talte til jøder fra mange land . Dette førte til at den første menigheten var ensartet jødisk, selv om ikke alle medlemmene var født jøder.
Det er tydelig at de første kristne oppholdt seg mye i tempelet , og at de holdt de jødiske skikkene og levde etter moseloven, for de var ”velsett av hele folket” , templet og loven var viktig for dem og de ofret .
Guds ledelse til misjon blant ikke-jøder
Ganske tidlig i Acta fortelles det om tilløp til konflikt mellom hebraisktalende og gresktalende jøder i den første menigheten. De gresktalende jødene var nok også proselytter, i tillegg til jøder fra diasporaen. Det var antageligvis en del spenninger mellom de første kristne, da de hellenistiske jødene representerte et ledd mellom jødekristendom og hedningekristendom . Da Stefanus ble steinet oppstod en forfølgelse av menigheten i Jerusalem. Mange av de kristne ble da spredd utover bygdene i Judea og Samaria. Vi registrer at det er ulike oppfatninger i spørsmålet om hvorvidt det for det meste var de gresktalende jødene som ble jaget, eller om det var både hebraisktalende og gresktalende jøder som ble rammet av forfølgelsene . Det er imidlertid klart at de gresktalende jødene har betydd mye for utbredelsen av evangeliet. Slik ble forfølgelsen i Jerusalem opptakten til misjonen i Judea og Samaria, og starten på oppfyllelsen av Jesu ord .
Det står spesielt skrevet om forkynneren Filips arbeid blant samaritanerne . Filips forkynnelse ble godt mottatt, og mange lot seg døpe etter å ha kommet til tro på Jesus, men ingen fikk Den Hellige Ånd. Den fikk de først da apostlene sendte Peter og Johannes til dem fra Jerusalem. De ba for dem med håndspåleggelse – at de måtte få Den Hellige Ånd . Slik bekreftet Gud at det var Hans vilje å lede utbredelsen av evangeliet, ved apostlene. Vi registrerer at historien om da Paulus kom til Efesus inneholder et liknende eksempel på at døpte disipler ikke hadde fått Den Hellige Ånd . Vi finner imidlertid ikke rom for utdyping av dette tema innenfor denne oppgavens rammer.
Det er i Acta 8 vi finner historien om hoffmannen fra Etiopia , som føyer seg inn i rekken av Lukas’ eksempler på Guds ledelse av misjonsarbeidet fra Jerusalem og til hedningene via Judea og Samaria.
En indikasjon på spenningen mellom de første kristne finner vi i historien om Peter og Kornelius. Der Gud forberedte Peter gjennom et syn om at hedningene skulle få del i det kristne fellesskapet, og hvordan de omskårne reagerte med å irettesette Peter fordi han gikk inn og spiste sammen med hedninger . ”Gav altså Gud dem den samme gave som han gav oss, da de var kommet til troen på Herren Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud?” var Peters resonnement , og det ser ut til at disiplene ikke bare slo seg til ro med det, men også bøyde seg for dette som Guds vilje og takket Gud for Hans gode gjerning også mot hedningene . På nytt var det Gud selv som bekreftet sin vilje, at hedningene skulle ha del i evangeliet på lik linje med jødene – ved apostlene.
Vi forstår det slik at Gud ønsket å vise at det var apostlene som var Hans vitner på jord, og at deres lære har autoritet som Guds lære. Dette med bakgrunn i blant annet Jesus ord til apostlene om at de skulle være Hans vitner i verden og det Paulus skrev i sitt brev til efeserne om å være bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll med Jesus som hjørnestein . At Jesus gav Peter og de andre ”nøklene til himlenes rike” er også med å støtte opp under tanken om at det er apostlenes autoritet som kirkegrunnleggere Herren ønsket å bekrefte.
Blandingsmenigheter
Etter drapet på Stefanus var det noen av de forfulgte fra Jerusalem som forkynte evangeliets budskap for hedningene i Antiokia. Det ble dannet en menighet der, og Barnabas ble sendt til Antiokia fra menigheten i Jerusalem . Barnabas hentet Saulus til Antiokia som hjelp for seg og menigheten, og etter en stund la de ut på den første misjonsreisen . Slik oppstod det etter hvert blandingsmenigheter med både jødekristne og hedningekristne medlemmer, og mange steder ble nok jødene etter hvert i mindretall . Det var derfor ikke så rart at spørsmålet om hvorvidt hedningene først måtte bli jøder for å kunne bli frelst, reiste seg blant dem. For jødenes del var omskjærelsen det gamle paktstegnet som Gud gav Abraham og hans etterkommere som et synlig bevis på Guds løfter om at jødene var Guds folk. Tanken om at loven ikke hadde noen gyldighet som frelsesvei, men at jøder faktisk trengte frelse av nåde på lik linje med hedninger var nok vanskelig å forsone seg med . For hedningene og Paulus derimot, var det Guds frigjørende evangelium til alle mennesker om frelse av nåde ved troen på Jesus Kristus som stod på spill .
Kravet om omskjærelse
Lukas skriver at det var noen fra Judea som fremmet kravet om omskjærelse overfor hedningene i Antiokia. På apostelmøtet møter vi dem igjen, og der kalles de å være ”fra fariseernes parti”. I Jerusalem har de utvidet kravet til også å gjelde overholdelse av loven . Dette kravet avdekket en problemstilling som var høyst aktuell mange i urkirken på grunn av lovens stadige tilstedeværelse i enkelte av de jødekristnes samvittighet . Slik ble et adiafora-spørsmål for hedningene gjort til salighetsavgjørende av jødene .
På bakgrunn Paulus’ omtale av dem i Gal 2,4 som ”falske brødre” som hadde ”sneket seg inn”, og vers 24 i Acta 15, er det naturlig å tro at de troende fariseerne tilhørte en fraksjonsgruppe eller separatistbevegelse i urkirken som ikke var anerkjent blant ledelsen i menigheten .
Strid i urkirken
Kravet om frelse ved oppfyllelse av loven brøt så totalt med Paulus’ forkynnelse om frelse av nåde ved tro, at han straks gikk i rette med det. Han kom i skarpt ordskifte med judaistene, og det ble ”strid” i menigheten i Antiokia. Derfor vedtok menigheten å sende Paulus og Barnabas med noen følgesvenner til Jerusalem, for å legge spørsmålet frem for Apostlene og de eldste der . Siden menigheten i Jerusalem var modermenigheten, urapostlene oppholdt seg der, og judaistene kom derfra , var det dit menigheten i Antiokia sendte Paulus og Barnabas for å få svar på spørsmålet om de måtte la seg omskjære. På veien til Jerusalem besøkte Barnabas og Paulus menighetene i Fønikia og Samaria. Der ble det stor glede over at utsendingene kunne fortelle om hedningenes omvendelse. Dette viser at det ikke var alle som samstemte i kravet om at hedningene måtte omskjæres for å få del i frelsen .
Vi registrerer at det er ulike oppfatninger i spørsmålet om Lukas og Paulus omtaler det samme møtet i henholdsvis Acta 15 og Gal 2 . Da oppgavens rammer ikke gir mulighet til drøftning av dette, velger vi bare å si at vi finner teorien om at det er snakk om det samme møtet mest troverdig.
Apostelmøtet i Jerusalem
I Jerusalem ble Paulus og Barnabas mottatt av menigheten, apostlene og de eldste. De gledet seg over å høre om Guds gjerninger ved dem. Judaistene reiste så sitt krav mot de hedningekristne, og ”Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak” . Vi registrerer at det er ulike oppfatninger om hvem som egentlig var med på apostelmøtet i Jerusalem, og om det var flere enn et møte . Vi velger å gå utenom dette spørsmålet i denne oppgaven, da oppgavens rammer kun tillater oss å redegjøre for de avgjørelser som ble tatt, ikke hvordan og av hvem.
Det oppstod et skarpt ordskifte på dette møtet, og Peter reiste seg og holdt en tale til forsamlingen. Ved å tale om sine erfaringer om Guds ledelse i forhold til høvedsmannen Kornelius, og med myndighet som apostlenes leder, fikk hans tale den virkning at forsamlingen roet seg. I sin tale påpekte Peter med at det er troen alene som frelser, og ikke oppfyllelse av loven. Han snudde faktisk på hele situasjonen slik at han i stedet for å si at hedningene frelses på lik linje med jøder, poengterte at jøder frelses på samme vis som hedninger! Samtidig holdt han frem loven som et åk som ingen noen gang har klart å bære - helt i tråd med Jesu ord . Dermed står han i sin forkynnelse også helt på linje med Paulus .
Etter at Paulus og Barnabas igjen hadde fortalt om Guds gjerninger blant hedningene ved dem, reiste Jakob seg og holdt sin tale for forsamlingen. Også han støttet hedningenes rett til frelse uten omskjærelse. Men der Peter begrunnet sitt standpunkt ut fra erfaringen av Guds ledelse, begrunnet Jakob sin mening – som samstemmer med Peters og Paulus’ holdning – ut fra skriften .
Han kom med et forslag til løsning i det at han oppfordret til ikke å gjøre det vanskelig for hedningene. Jakob løsrev begrepet ”Guds folk” fra jødene og brukte det om de kristne i sin tale, ved å vise til Amos 9,11-12 . Hans løsningsforslag innebar da heller ingen ”delvis” oppfyllelse av loven, bare at hedningene skulle ta hensyn til jødene ved å avstå fra visse ting som for jødene var vederstyggeligheter .
Her ser vi hvordan Lukas har lagt vekt på å fremheve enheten i urkirken . Han viser at Paulus, Peter og Jakob var helt på linje i spørsmålet om hvordan jøder og hedninger blir frelst. Det poengteres også at kristendommens og jødenes Gud er den samme, ved å gi profetiene i GT kristologisk betydning. Vi antar at dette var viktig for de første kristne, da det gjennom hele Acta er lagt vekt på at de ut fra skriftene viste at Jesus er Messias .
Aposteldekretet
På apostelmøtet ble det vedtatt at det ikke skulle gjøres vanskelig for dem av hedningene som omvendte seg til Gud ved å pålegge dem å la seg omskjære og holde loven. Likevel bestemte de i Jerusalem at de hedningekristne skulle avholde seg fra det som var smittet av avgudene, og fra hor og fra det som er kvalt og fra blod. Dette ble begrunnet med at det fantes jøder overalt , og jødene tok som kjent anstøt av slike ting som over nevnt. Derfor var det av hensyn til jødene at hedningene ble pålagt denne innsnevringen av deres frihet . Dette stemmer overens med Paulus’ ord om at de sterke skal avstå fra noe for de svakes skyld, selv om ingenting er urent i seg selv . Vi registrerer at det er uenighet om aposteldekretet ble vedtatt på apostelmøtet, eller om det ble vedtatt noe senere , men oppgavens rammer gir ikke rom for videre drøftninger av dette tema.
Etter apostelmøtet
Etter apostelmøtet tok det ikke så lang tid før Paulus ville ut på en ny misjonsreise. Det oppstod uenighet mellom ham og Barnabas om hvem de skulle ta med, så de reiste hver sin vei med hver sin medarbeider. Paulus tok med seg Silas og reiste til Derbe og Lystra gjennom Syria og Kilikia. Han møtte Timoteus og ville gjerne ha ham med på reisen. Det interessante er at han lot ham omskjære av hensyn til jødene der omkring, fordi alle visste at Timoteus’ far var greker . Sammenliknet med gal 2,3-4 og 1.kor 9,19-22, beviser dette for oss at kampen i Jerusalem var av prinsipiell art. Dette kan vi og slutte oss til ut i fra Acta 21,15-26, hvor Lukas forteller om hvordan Paulus ikke bare lot seg selv rense, men også betalte for fire andre – for å bevise at han levde slik at han holdt loven!
Siden reiste de fra by til by og har tydeligvis fremlagt aposteldekretets innhold for menighetene de besøkte . Vi registrerer også at det ut fra flere av de paulinske brever ser ut til at judaismen fortsatte å være en utfordring for kirken etter Apostelmøtet og aposteldekretets vedtak. Derfor kan vi anta at det fortsatt var noen som ikke var fornøyd med bestemmelsene som var tatt . Dette viser oss at det var ytterst viktig at ledelsen i urkirken var enige i dette spørsmålet, slik at det ikke ble splittelse mellom jødene og hedningene. Om det hadde skjedd, kunne kristendommen endt som ”et anneks til synagogen” .
Av kirkehistorien vet vi at det dannet seg en gruppering av jødekristne som kaltes ebjonitter. Disse var sannsynligvis en gruppe radikaliserte judaister, som etter hvert forsvant . På samme måte er vi av den oppfatning at det Luther i sin tid stred med i forhold til den katolske kirke, også var en form for judaisme . Dessverre gir ikke oppgaven rom for videre redegjørelser, så vi nøyer oss med å fastslå at Paulus’ kampbrev flere ganger i kirkens historie har vist seg i stand til nedkjempe ”judaismen” som av og til er en fare for den enkelte kristne og for kirken .
Oppsummering
Vi har sett at de første kristne var jøder. Litt etter litt ble evangeliet spredd til andre folkegrupper. Dette skjedde ofte ved Åndens ledelse som i eksemplene med samaritanerne og den etiopiske hoffmannen. Det oppstod da en blandingskirke med spenninger mellom jøder og hedninger. Disse spenningene bygde på kulturelle og religiøse tradisjoner.
Spenningene forsterket og utviklet seg, til de kulminerte i et krav fra en gruppe av fariseerske jødekristne som krevde at hedningene måtte omskjæres for å kunne bli frelst.
Striden som oppstod rundt dette spørsmålet, førte til et apostelmøte i Jerusalem, der det ble fastslått at hedninger og jøder frelses på samme vilkår, av nåde ved tro. Det ble vedtatt at hedningekristne av hensyn til jødekristne skulle avstå fra visse ting som var til særlig anstøt for jødene.
Vi vet også at judaismen fortsatt var en utfordring for urkirken etter apostelmøtet, men at det var enighet i kirkens ledelse om dette spørsmålet.
Litteraturliste
Bibelen, NB -88. Oslo: Norsk Bibel
Fougner, Even (1983): Apostlenes gjerninger. Oslo: Luther forlag og Lunde Forlag
Kjær-Hansen, Kai (1996): Apostlenes gjerninger, studieutgave ved Kai Kjær-Hansen. Oslo: Det Norske Bibelselskap
Moe, Olaf (1923): Apostelen Paulus, hans liv og gjerning. Kristiania: Aschehoug & Co
Moe, Olaf (1951): Kirken i aposteltiden. Oslo: Aschehoug & Co.
Hvalvik, Reidar (1998): Fra Jerusalem til jordens ender. Oslo: Credo Forlag
Haraldsø, Brynjar (2001): Kirke og misjon gjennom 2000 år. Oslo: Lunde forlag
Røsæg, Nils Aksel (1994): ”Acta, hedningemisjonen og Jesus”. s.302-324 Ad Acta – studier til Apostlenes gjerninger og urkristendommens historie Reidar Hvalvik og Hans Kvalbein (red.) Oslo: Verbum
Dessverre har de 62 fotnotene mine falt ut, så oppgava er litt svakt begrunnet, men dog.
Innledning
I denne oppgaven har vi blitt utfordret på å gjøre rede for hvordan urkirken kom til rette med spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk, slik det kommer til uttrykk i Acta. Dette forstår jeg slik at jeg skal vise hvorfor dette var et spørsmål i det hele, hvordan spørsmålet kom til uttrykk, og hvordan urkirken løste dette spørsmålet.
Jeg vil legge noe vekt på utviklingen fra en menighet av jødekristne til en blandingskirke av hedninger og jøder, for å kunne påvise grunnlaget for spørsmålets aktualitet. Mest vekt vil jeg likevel legge på judaistenes krav om omskjærelse av de hedningekristne, apostelmøtet i Jerusalem og aposteldekretet slik historien er fremstilt i Acta 15. Dette fordi det er her urkirkens avgjørelser i spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk sterkest kommer til uttrykk i Acta.
Urkirkens kamp mot judaismen finner vi også spor av andre steder i NT, spesielt i Paulus’ brevlitteratur. Men historien etter, og virkningen av, apostelmøtet og aposteldekretet oppfatter jeg som et tema utenfor oppgavens rammer.
Den første menigheten i Jerusalem
De første disiplene, i NT omtalt som de tolv, fikk av Jesus i oppdrag å være Hans vitner i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende . Jesus hadde allerede vist i praksis at Han ville at evangeliet skulle forkynnes i Samaria og for hedninger. Han forkynte selv i Samaria og helbredet blant hedninger i Israel . Derfor var nok Apostlene forberedt på at hedningene skulle få del i evangeliet om Jesus, men på hvilken måte og til hvilken tid dette skulle skje, hadde de tilsynelatende ingen formening om.
Selv om Apostlene må hatt klart for seg Jesu befaling om å gå til hedningene med evangeliet, er det tydelig at de fortsatte å leve som jøder og at de oppholdt seg i Jerusalem den første tiden etter pinsedagen. I de syv første kapitlene i Acta ser det ut til at disiplene forkynte utelukkende for jøder og proselytter, og ikke for hedninger . Da Peter talte på pinsedagen, ser vi at han talte til jøder fra mange land . Dette førte til at den første menigheten var ensartet jødisk, selv om ikke alle medlemmene var født jøder.
Det er tydelig at de første kristne oppholdt seg mye i tempelet , og at de holdt de jødiske skikkene og levde etter moseloven, for de var ”velsett av hele folket” , templet og loven var viktig for dem og de ofret .
Guds ledelse til misjon blant ikke-jøder
Ganske tidlig i Acta fortelles det om tilløp til konflikt mellom hebraisktalende og gresktalende jøder i den første menigheten. De gresktalende jødene var nok også proselytter, i tillegg til jøder fra diasporaen. Det var antageligvis en del spenninger mellom de første kristne, da de hellenistiske jødene representerte et ledd mellom jødekristendom og hedningekristendom . Da Stefanus ble steinet oppstod en forfølgelse av menigheten i Jerusalem. Mange av de kristne ble da spredd utover bygdene i Judea og Samaria. Vi registrer at det er ulike oppfatninger i spørsmålet om hvorvidt det for det meste var de gresktalende jødene som ble jaget, eller om det var både hebraisktalende og gresktalende jøder som ble rammet av forfølgelsene . Det er imidlertid klart at de gresktalende jødene har betydd mye for utbredelsen av evangeliet. Slik ble forfølgelsen i Jerusalem opptakten til misjonen i Judea og Samaria, og starten på oppfyllelsen av Jesu ord .
Det står spesielt skrevet om forkynneren Filips arbeid blant samaritanerne . Filips forkynnelse ble godt mottatt, og mange lot seg døpe etter å ha kommet til tro på Jesus, men ingen fikk Den Hellige Ånd. Den fikk de først da apostlene sendte Peter og Johannes til dem fra Jerusalem. De ba for dem med håndspåleggelse – at de måtte få Den Hellige Ånd . Slik bekreftet Gud at det var Hans vilje å lede utbredelsen av evangeliet, ved apostlene. Vi registrerer at historien om da Paulus kom til Efesus inneholder et liknende eksempel på at døpte disipler ikke hadde fått Den Hellige Ånd . Vi finner imidlertid ikke rom for utdyping av dette tema innenfor denne oppgavens rammer.
Det er i Acta 8 vi finner historien om hoffmannen fra Etiopia , som føyer seg inn i rekken av Lukas’ eksempler på Guds ledelse av misjonsarbeidet fra Jerusalem og til hedningene via Judea og Samaria.
En indikasjon på spenningen mellom de første kristne finner vi i historien om Peter og Kornelius. Der Gud forberedte Peter gjennom et syn om at hedningene skulle få del i det kristne fellesskapet, og hvordan de omskårne reagerte med å irettesette Peter fordi han gikk inn og spiste sammen med hedninger . ”Gav altså Gud dem den samme gave som han gav oss, da de var kommet til troen på Herren Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud?” var Peters resonnement , og det ser ut til at disiplene ikke bare slo seg til ro med det, men også bøyde seg for dette som Guds vilje og takket Gud for Hans gode gjerning også mot hedningene . På nytt var det Gud selv som bekreftet sin vilje, at hedningene skulle ha del i evangeliet på lik linje med jødene – ved apostlene.
Vi forstår det slik at Gud ønsket å vise at det var apostlene som var Hans vitner på jord, og at deres lære har autoritet som Guds lære. Dette med bakgrunn i blant annet Jesus ord til apostlene om at de skulle være Hans vitner i verden og det Paulus skrev i sitt brev til efeserne om å være bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll med Jesus som hjørnestein . At Jesus gav Peter og de andre ”nøklene til himlenes rike” er også med å støtte opp under tanken om at det er apostlenes autoritet som kirkegrunnleggere Herren ønsket å bekrefte.
Blandingsmenigheter
Etter drapet på Stefanus var det noen av de forfulgte fra Jerusalem som forkynte evangeliets budskap for hedningene i Antiokia. Det ble dannet en menighet der, og Barnabas ble sendt til Antiokia fra menigheten i Jerusalem . Barnabas hentet Saulus til Antiokia som hjelp for seg og menigheten, og etter en stund la de ut på den første misjonsreisen . Slik oppstod det etter hvert blandingsmenigheter med både jødekristne og hedningekristne medlemmer, og mange steder ble nok jødene etter hvert i mindretall . Det var derfor ikke så rart at spørsmålet om hvorvidt hedningene først måtte bli jøder for å kunne bli frelst, reiste seg blant dem. For jødenes del var omskjærelsen det gamle paktstegnet som Gud gav Abraham og hans etterkommere som et synlig bevis på Guds løfter om at jødene var Guds folk. Tanken om at loven ikke hadde noen gyldighet som frelsesvei, men at jøder faktisk trengte frelse av nåde på lik linje med hedninger var nok vanskelig å forsone seg med . For hedningene og Paulus derimot, var det Guds frigjørende evangelium til alle mennesker om frelse av nåde ved troen på Jesus Kristus som stod på spill .
Kravet om omskjærelse
Lukas skriver at det var noen fra Judea som fremmet kravet om omskjærelse overfor hedningene i Antiokia. På apostelmøtet møter vi dem igjen, og der kalles de å være ”fra fariseernes parti”. I Jerusalem har de utvidet kravet til også å gjelde overholdelse av loven . Dette kravet avdekket en problemstilling som var høyst aktuell mange i urkirken på grunn av lovens stadige tilstedeværelse i enkelte av de jødekristnes samvittighet . Slik ble et adiafora-spørsmål for hedningene gjort til salighetsavgjørende av jødene .
På bakgrunn Paulus’ omtale av dem i Gal 2,4 som ”falske brødre” som hadde ”sneket seg inn”, og vers 24 i Acta 15, er det naturlig å tro at de troende fariseerne tilhørte en fraksjonsgruppe eller separatistbevegelse i urkirken som ikke var anerkjent blant ledelsen i menigheten .
Strid i urkirken
Kravet om frelse ved oppfyllelse av loven brøt så totalt med Paulus’ forkynnelse om frelse av nåde ved tro, at han straks gikk i rette med det. Han kom i skarpt ordskifte med judaistene, og det ble ”strid” i menigheten i Antiokia. Derfor vedtok menigheten å sende Paulus og Barnabas med noen følgesvenner til Jerusalem, for å legge spørsmålet frem for Apostlene og de eldste der . Siden menigheten i Jerusalem var modermenigheten, urapostlene oppholdt seg der, og judaistene kom derfra , var det dit menigheten i Antiokia sendte Paulus og Barnabas for å få svar på spørsmålet om de måtte la seg omskjære. På veien til Jerusalem besøkte Barnabas og Paulus menighetene i Fønikia og Samaria. Der ble det stor glede over at utsendingene kunne fortelle om hedningenes omvendelse. Dette viser at det ikke var alle som samstemte i kravet om at hedningene måtte omskjæres for å få del i frelsen .
Vi registrerer at det er ulike oppfatninger i spørsmålet om Lukas og Paulus omtaler det samme møtet i henholdsvis Acta 15 og Gal 2 . Da oppgavens rammer ikke gir mulighet til drøftning av dette, velger vi bare å si at vi finner teorien om at det er snakk om det samme møtet mest troverdig.
Apostelmøtet i Jerusalem
I Jerusalem ble Paulus og Barnabas mottatt av menigheten, apostlene og de eldste. De gledet seg over å høre om Guds gjerninger ved dem. Judaistene reiste så sitt krav mot de hedningekristne, og ”Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak” . Vi registrerer at det er ulike oppfatninger om hvem som egentlig var med på apostelmøtet i Jerusalem, og om det var flere enn et møte . Vi velger å gå utenom dette spørsmålet i denne oppgaven, da oppgavens rammer kun tillater oss å redegjøre for de avgjørelser som ble tatt, ikke hvordan og av hvem.
Det oppstod et skarpt ordskifte på dette møtet, og Peter reiste seg og holdt en tale til forsamlingen. Ved å tale om sine erfaringer om Guds ledelse i forhold til høvedsmannen Kornelius, og med myndighet som apostlenes leder, fikk hans tale den virkning at forsamlingen roet seg. I sin tale påpekte Peter med at det er troen alene som frelser, og ikke oppfyllelse av loven. Han snudde faktisk på hele situasjonen slik at han i stedet for å si at hedningene frelses på lik linje med jøder, poengterte at jøder frelses på samme vis som hedninger! Samtidig holdt han frem loven som et åk som ingen noen gang har klart å bære - helt i tråd med Jesu ord . Dermed står han i sin forkynnelse også helt på linje med Paulus .
Etter at Paulus og Barnabas igjen hadde fortalt om Guds gjerninger blant hedningene ved dem, reiste Jakob seg og holdt sin tale for forsamlingen. Også han støttet hedningenes rett til frelse uten omskjærelse. Men der Peter begrunnet sitt standpunkt ut fra erfaringen av Guds ledelse, begrunnet Jakob sin mening – som samstemmer med Peters og Paulus’ holdning – ut fra skriften .
Han kom med et forslag til løsning i det at han oppfordret til ikke å gjøre det vanskelig for hedningene. Jakob løsrev begrepet ”Guds folk” fra jødene og brukte det om de kristne i sin tale, ved å vise til Amos 9,11-12 . Hans løsningsforslag innebar da heller ingen ”delvis” oppfyllelse av loven, bare at hedningene skulle ta hensyn til jødene ved å avstå fra visse ting som for jødene var vederstyggeligheter .
Her ser vi hvordan Lukas har lagt vekt på å fremheve enheten i urkirken . Han viser at Paulus, Peter og Jakob var helt på linje i spørsmålet om hvordan jøder og hedninger blir frelst. Det poengteres også at kristendommens og jødenes Gud er den samme, ved å gi profetiene i GT kristologisk betydning. Vi antar at dette var viktig for de første kristne, da det gjennom hele Acta er lagt vekt på at de ut fra skriftene viste at Jesus er Messias .
Aposteldekretet
På apostelmøtet ble det vedtatt at det ikke skulle gjøres vanskelig for dem av hedningene som omvendte seg til Gud ved å pålegge dem å la seg omskjære og holde loven. Likevel bestemte de i Jerusalem at de hedningekristne skulle avholde seg fra det som var smittet av avgudene, og fra hor og fra det som er kvalt og fra blod. Dette ble begrunnet med at det fantes jøder overalt , og jødene tok som kjent anstøt av slike ting som over nevnt. Derfor var det av hensyn til jødene at hedningene ble pålagt denne innsnevringen av deres frihet . Dette stemmer overens med Paulus’ ord om at de sterke skal avstå fra noe for de svakes skyld, selv om ingenting er urent i seg selv . Vi registrerer at det er uenighet om aposteldekretet ble vedtatt på apostelmøtet, eller om det ble vedtatt noe senere , men oppgavens rammer gir ikke rom for videre drøftninger av dette tema.
Etter apostelmøtet
Etter apostelmøtet tok det ikke så lang tid før Paulus ville ut på en ny misjonsreise. Det oppstod uenighet mellom ham og Barnabas om hvem de skulle ta med, så de reiste hver sin vei med hver sin medarbeider. Paulus tok med seg Silas og reiste til Derbe og Lystra gjennom Syria og Kilikia. Han møtte Timoteus og ville gjerne ha ham med på reisen. Det interessante er at han lot ham omskjære av hensyn til jødene der omkring, fordi alle visste at Timoteus’ far var greker . Sammenliknet med gal 2,3-4 og 1.kor 9,19-22, beviser dette for oss at kampen i Jerusalem var av prinsipiell art. Dette kan vi og slutte oss til ut i fra Acta 21,15-26, hvor Lukas forteller om hvordan Paulus ikke bare lot seg selv rense, men også betalte for fire andre – for å bevise at han levde slik at han holdt loven!
Siden reiste de fra by til by og har tydeligvis fremlagt aposteldekretets innhold for menighetene de besøkte . Vi registrerer også at det ut fra flere av de paulinske brever ser ut til at judaismen fortsatte å være en utfordring for kirken etter Apostelmøtet og aposteldekretets vedtak. Derfor kan vi anta at det fortsatt var noen som ikke var fornøyd med bestemmelsene som var tatt . Dette viser oss at det var ytterst viktig at ledelsen i urkirken var enige i dette spørsmålet, slik at det ikke ble splittelse mellom jødene og hedningene. Om det hadde skjedd, kunne kristendommen endt som ”et anneks til synagogen” .
Av kirkehistorien vet vi at det dannet seg en gruppering av jødekristne som kaltes ebjonitter. Disse var sannsynligvis en gruppe radikaliserte judaister, som etter hvert forsvant . På samme måte er vi av den oppfatning at det Luther i sin tid stred med i forhold til den katolske kirke, også var en form for judaisme . Dessverre gir ikke oppgaven rom for videre redegjørelser, så vi nøyer oss med å fastslå at Paulus’ kampbrev flere ganger i kirkens historie har vist seg i stand til nedkjempe ”judaismen” som av og til er en fare for den enkelte kristne og for kirken .
Oppsummering
Vi har sett at de første kristne var jøder. Litt etter litt ble evangeliet spredd til andre folkegrupper. Dette skjedde ofte ved Åndens ledelse som i eksemplene med samaritanerne og den etiopiske hoffmannen. Det oppstod da en blandingskirke med spenninger mellom jøder og hedninger. Disse spenningene bygde på kulturelle og religiøse tradisjoner.
Spenningene forsterket og utviklet seg, til de kulminerte i et krav fra en gruppe av fariseerske jødekristne som krevde at hedningene måtte omskjæres for å kunne bli frelst.
Striden som oppstod rundt dette spørsmålet, førte til et apostelmøte i Jerusalem, der det ble fastslått at hedninger og jøder frelses på samme vilkår, av nåde ved tro. Det ble vedtatt at hedningekristne av hensyn til jødekristne skulle avstå fra visse ting som var til særlig anstøt for jødene.
Vi vet også at judaismen fortsatt var en utfordring for urkirken etter apostelmøtet, men at det var enighet i kirkens ledelse om dette spørsmålet.
Litteraturliste
Bibelen, NB -88. Oslo: Norsk Bibel
Fougner, Even (1983): Apostlenes gjerninger. Oslo: Luther forlag og Lunde Forlag
Kjær-Hansen, Kai (1996): Apostlenes gjerninger, studieutgave ved Kai Kjær-Hansen. Oslo: Det Norske Bibelselskap
Moe, Olaf (1923): Apostelen Paulus, hans liv og gjerning. Kristiania: Aschehoug & Co
Moe, Olaf (1951): Kirken i aposteltiden. Oslo: Aschehoug & Co.
Hvalvik, Reidar (1998): Fra Jerusalem til jordens ender. Oslo: Credo Forlag
Haraldsø, Brynjar (2001): Kirke og misjon gjennom 2000 år. Oslo: Lunde forlag
Røsæg, Nils Aksel (1994): ”Acta, hedningemisjonen og Jesus”. s.302-324 Ad Acta – studier til Apostlenes gjerninger og urkristendommens historie Reidar Hvalvik og Hans Kvalbein (red.) Oslo: Verbum
Dessverre har de 62 fotnotene mine falt ut, så oppgava er litt svakt begrunnet, men dog.
lørdag, mai 20, 2006
Smale øyne
Ja, jeg har smale øyne. Og smal tankegang. Smalere enn vanlig. For jeg tenker på hvordan jeg skal redegjøre for hvordan urkirken kom til rette med spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk, slik det kommer til uttrykk i apostlenes gjerninger. Med andre ord: Jeg skriver oppgave igjen.
Gjermund
Gjermund
søndag, mai 14, 2006
Ikke bonderomantikk
Nei og nei og nei og nei og nei... Nå har det skjedd en tragedie igjen! Enda en gang skal vi måtte høre om de forferdeligste ulykker som skjer av og til: Dyretragedie i Rennebu Hvordan går det an? Jeg kjenner at det vokser et forferdelig sinne i meg til denne bonden som lot det gå så langt. Samtidig skjønner jeg jo at han må hatt det rimelig tøft før han lot det gå dithen som det gjorde. Da spør jeg meg selv: Hvor var naboene? Samtidig vet jeg hvor vanskelig det er å "bry seg" når du er usikker på åssn det står til med noen... Ikke alle som er så flinke til å innrømme at det er ting som er vanskelige heller... Dette var fælt! Håper dere har en bedre dag en meg.
Gjermund
Gjermund
fredag, mai 12, 2006
Konspirasjon!
Nå har vi til stadighet lest om alskens rare ting som finnes i stadig nye matvarer. Og forbrukerne skriker opp om de utroligste ting. I USA har ei blitt dømt til en lang fengselsstraff og en sinnsyk erstatningssum for en falsk anklage om funn av en finger i en hamburger eller hva det var. For ikke lenge siden var det ei dame der borte som faktisk fant en bit av en finger i hamburger'n sin - lurer på om ho får en like stor erstatning jeg? I Norge har vi E-coli (som er en veldig alvorlig ting, jeg prøver ikke å si noe annet) og diverse funn i ulike melkeprodukter - En spurv i en melkekartong(!) og nå sist, en snegle i en youghurtboks Snegle i yougurtboks
Jeg stiller meg spørsmålet: Er det bare jeg som tenker at dette ikke er tilfeldig? Jeg bare undres, for alle med litt mer en mikroskopisk kjennskap til kvalitetssikring i forhold til norsk matvaresikkerhet (smør på flesk, men dog), vet at det ikke er tilfeldig hvilke rutiner maten i Norge produseres etter. Det er ikke for ingenting vi kan spise bløtkokte egg uten redsel for salmonellaangrep som det eneste land i verden - med unntak av Grønland da, hvor pingvinegg er en delikatesse, og hvor de ikke koker egga men tiner dem.
Bare tenk liksom: i hvor mange år har man slakta sau uten at folk har blitt sjuke av E-coli? E-coli er en bakterie som lever i bæsj, ikke i kjøtt! Altså: noen må ha hatt bæsj i det partiet med kjøtt som folk ble sjuke av. Et enkelt resonnement! Og en annen ting: Når man tapper melk i en kartong, så går den gjennom kraner eller dyser - etter å ha blitt varmebehandlet. Man får ikke en spurv(!) gjennom en kran da vet du! Hvor dum går det an å bli? Noen må ha puttet den oppi kartongen, før kartongen ble lukket igjen! Og det kalles sabotasje. Og til sist: En snegle kan ikke leve i en youghurtboks, ganske enkelt fordi innholdet i boksen har gått gjennom en slik behandling at den ville vært død, oppdelt, grilla, brent, drukna og død igjen før den kom i boksen. ERGO: NOEN MÅ HA PUTTA DEN I BOKSEN MED VILJE!
Dermed kommer min koklusjon: Norsk mat er ren og trygg, noe vi antageligvis ikke kan si om alle som jobber i de forskjellige bedriftene som bearbeider matvarene våre. Det finnes nok noen utrygge mennesker der med urent mel i posen...
Gjermund
Jeg stiller meg spørsmålet: Er det bare jeg som tenker at dette ikke er tilfeldig? Jeg bare undres, for alle med litt mer en mikroskopisk kjennskap til kvalitetssikring i forhold til norsk matvaresikkerhet (smør på flesk, men dog), vet at det ikke er tilfeldig hvilke rutiner maten i Norge produseres etter. Det er ikke for ingenting vi kan spise bløtkokte egg uten redsel for salmonellaangrep som det eneste land i verden - med unntak av Grønland da, hvor pingvinegg er en delikatesse, og hvor de ikke koker egga men tiner dem.
Bare tenk liksom: i hvor mange år har man slakta sau uten at folk har blitt sjuke av E-coli? E-coli er en bakterie som lever i bæsj, ikke i kjøtt! Altså: noen må ha hatt bæsj i det partiet med kjøtt som folk ble sjuke av. Et enkelt resonnement! Og en annen ting: Når man tapper melk i en kartong, så går den gjennom kraner eller dyser - etter å ha blitt varmebehandlet. Man får ikke en spurv(!) gjennom en kran da vet du! Hvor dum går det an å bli? Noen må ha puttet den oppi kartongen, før kartongen ble lukket igjen! Og det kalles sabotasje. Og til sist: En snegle kan ikke leve i en youghurtboks, ganske enkelt fordi innholdet i boksen har gått gjennom en slik behandling at den ville vært død, oppdelt, grilla, brent, drukna og død igjen før den kom i boksen. ERGO: NOEN MÅ HA PUTTA DEN I BOKSEN MED VILJE!
Dermed kommer min koklusjon: Norsk mat er ren og trygg, noe vi antageligvis ikke kan si om alle som jobber i de forskjellige bedriftene som bearbeider matvarene våre. Det finnes nok noen utrygge mennesker der med urent mel i posen...
Gjermund
torsdag, mai 11, 2006
Barnevogner
Jeg oppfordrer dere alle til å lese innlegget på Knut Reiers blogg (link ved siden av) om barnevogner. Han har så inderlig rett. Barnevogner er no herk på busser og i byen. Det hadde vært helt greit med barnevogner på fortau og på trikk, hadde det bare ikke vært for alle de hodeløse barnløse som går der som om de eier hele verden. "Der kommer det en tvilling-barnevogn," tenker de, "han får trille rundt!" Drittsekker, kaller vi sånne folk. Og likens på bussen - vogna må inn den, det er ikke til å diskutere - men flytter de på seg, de late uten barn? Neida - de står like i veien - og skuler stygt på en stakkar med vogn. Når jeg møter sånne, passer jeg på å gi uttrykk for hvor vanskelig og knotete det er å manøvrere en vogn på en buss ved å kjøre hardt og brutalt på dem, og ved å ikke sette på bremsen, slik at vogna farer fram og skraper opp skinnleggen deres når bussen bråstopper - for det gjør bussene ofte i Oslo. Skjønner ikke at det går an å være så korka at man vil bo i en storby engang jeg. Hva er bra med å bo i Oslo for eksempel? At det er mange busser å sitte trangt på? At det er mange fortau å gå i kø på? At det er mange kinosaler å sitte trangt i? At det er mye "grønn natur" å få en hel kvadratmeter for seg selv i? At det er mange skiløyper å gå i kø i? At det er mange parkeringsplasser som alle andre har parkert på? At det er sinnsykt mange veier å kjøre sent på fordi alle andre kjører der også så det blir kø der? Å lukte på den friske luften a lá ecshaus? At det er mange sykehuskøer det ikke er plass i? At det er så høye lønninger her at man har råd til akkurat et brød og en kartong melk etter at man har betalt den sinnsyke husleia her? Nei - det er ikke småbarnsfamilier bare som burde kommet seg ut av storbyene. Menneskene vil bedras - de tror de har det godt i byer!
Gjermund
Gjermund
tirsdag, mai 09, 2006
Ikke lett
Livet ække lett! Her har jeg tatt ungefri og sendt de tre eldste barna til Trøndelag for å få litt fri - og hva skjer? Jo - jeg må skrive en oppgave og legge frem en artikkel i klassen. Det ække spesielt kult. Å sende de tre eldste barna til Trøndelag var for øvrig ikke det lureste jeg har gått med på å gjøre noen gang - for hjelpe min som jeg savner dem! Får trøste meg med en kinokveld eller no!
Gjermund
Gjermund
lørdag, mai 06, 2006
En hyllest
Nå er det tid for en hyllest. Vi har nemlig tatt avskjed med ei av KoMBi-klanen: Silje Ødegaard. Ho har avslutta året ved Fjellhaug (selv om ho kommer igjen for å ta eksamen) for å ta et bistandskurs i Stavanger. Der kommer ho til å treffe Jorunn Ranøien
( http://jorunnranoien.weblogg.no/ ) og det blir sikkert en hjelp til å komme over det vanvittige savnet (som ganske sikkert kommer til å forfølge henne i ukene fremover) etter oss - ja, hvordan skal ho klare seg?
Ja, ja - vi skal huske på deg Silje, så får vi håpe det beste. Så ønsker vi deg i tillegg lykke til med språk- og kulturstudiene du får i Stavanger, i tillegg til bistandskurset...
Gjermund
( http://jorunnranoien.weblogg.no/ ) og det blir sikkert en hjelp til å komme over det vanvittige savnet (som ganske sikkert kommer til å forfølge henne i ukene fremover) etter oss - ja, hvordan skal ho klare seg?
Ja, ja - vi skal huske på deg Silje, så får vi håpe det beste. Så ønsker vi deg i tillegg lykke til med språk- og kulturstudiene du får i Stavanger, i tillegg til bistandskurset...
Gjermund
Abonner på:
Innlegg (Atom)