Dahiad Norvegiin zurganuud üzüüllee

Jeg legger ut noen bilder først og fremst for mongolene denne gang, men skal skrive litt på norsk også! Bildet under er fra Bergtun, mors og fars gård som vi for tiden bor på.
Sain baina uu, manai Mongol naizaa? Bid nar holbootoi baimaar baina, tiim uuchraas internet deer zurganuud zarimdaa tavidag. Bid nar sain. Hüühdüüd sain, ajil sain, Gjermundiii bie er ni sain. Norvegid havar sain boloogüi. Onoodor tsas orson. Manai nutgad 4n saraas nogoo "gardag". Ene zurga bol minii aaviin ferm.

Forrige helg besøkte vi mormor og morfar i Åfjorden. Her er de sammen med barna. De to neste bildene er også derfra. Barna likte bakkene! De fikk sitte på snøscooter også - kjempestas!
1 doloo honogiin omno bid nar minii emee, ovoogiind ochson. Ted hoër 82, 86n nastai. Tednii nutga endees 200 km zaitai. (Zov uu? Minii toli bichig hairtsagand baigaa, tegeed martsan ügs oloh chadahgüi!!) Za, manai hüühdüüd gadaa ih togloson. Goë baigaa viz?
Sigrid tom hüühdüüdtei togloj baina. (Hamaatnnuud)

Her holder jeg på og rengjør melkeorgan etter melking.
Gjermund bid hoër aaviin fermen deer ajillaj baigaa, tiim maskiinaar ünee tsaadag.

Dette er barnehagen til Håvard og Sondre. De trives godt nå, utvikler seg både sosialt og med andre ferdigheter.
Ene baishin bol Håvard, Sondregiin tsetserleg. Mongol tsetserlegees jaahan oor. Odor bür 12 tsagaas 2,3,4 tsagt hürtel gadaa toglodog. 3, 4, 5n nastai hüühdüüd odort untdaggüi.

Rennebu er et godt sted å være - 10 minutters bilkjøring og så er vi på fjellet. Dette bildet er tatt mot dalen der vi bor. Neste er tatt mot Trollheimen.
Zarimdaa bid nar uuland deer tsanaar guligdag. Ehleed masiinaar 10n minüt yavaad, zogsood, tsanaar guligdag.

Sondre shoklaad idej baina!
Ragnhild, Håvard, Ola, Sondre.

Her er det vanlig å ha utebursdager, og på disse to bildene er de på utebursdag hos en gutt i barnehagen!
Tsetserlegiin hüühed oid torson odor temdeglesen! Tend hiam, tort idej undaa uusan! Deer: Sondre Sigrid hoër, door: Håvard.

Sigrid er lykkelig når hun får være med pappa i sauefjøset!
Zarimdaa Sigrid aavtaigaa hamt "ajilladag"! Honi tejeeh ih durtai! "Be, nam, nam" genee.
Olagiin zurga hayaa "avdag" yagaad gevel ter er ni ih hodolgontei, cuudaggüi, zogsdoggüi! Tiim uuchraas zurga "avj" hürdeggüi! Gevch manai Ola sain hüü shüü! Ter sain tolgoitoi. Bas ter hümüüst ih hairtai, düü nart ni uram ogdog.
Minii düü ene oims, beelii, tsamts, malgaig garaar niheed, Sondred ogson.
Manai tom ohin, Ragnhild, togolduur huur togloh durtai! Namraas bagshaar zaalgana.

Ongorson tavidah odor Lina manaid irsen. (Lina ongorson jil UBt ajillasan). Tüüntei uulzhad goë baisan. Bid nar mongoliin tuhai ih yarisan! Daraa ni zurganuud üzuulne!

"Kommentar" deer iom bicheerei! Ta nariig sanaj baina shüü!

Så må jeg komme med en trist melding; Høne Pøne som forrige innlegg handlet om er død. Hun ble funnet hodeløs på lørdag. I dag ble det funnet noe vi tror er gaupespor... Om to uker starter lamminga, håper ikke det blir flere uvelkomne gjester da!

Kjersti

Den spesielle

Egentlig er jeg litt redd for å legge ut det jeg har tenkt å skrive om nå. Denne bloggen har jo et heller frynsete rykte når det kommer til formidling av informasjon om høner - og det er nettopp ei høne det skal handle om denne gangen. For i Bergtun - der vi bor for tiden i påvente at det skal bli sommer og tid for oss til å flytte inn i vårt nye hjem - finnes det ei eneste høne. Men om hun kakler rundt i ensom majestet av sitt slag, har hun en heller spesiell historie...

Det hele begynte sommeren 2002. Da drev vi bondegård ei mil lenger ned her i bygda, og en nabogutt kom plutselig innom og lurte på om vi mangla ei høne? Nei, vi hadde jo ingen høner vi, så i utgangspunktet manglet vi ingen. Men siden han ikke visste hvor han skulle gjøre av sin, tilbød vi oss å ta vare på den. Det var ei fullvoksen høne som la egg. Snart 7 år senere går den samme høna og tripper så stolt rundt her i Bergtun - uten tanker om å dø ser det ut til. Det hører med til historien at vi aldri har klart å finne ut hvordan hun dukket opp der vi bodde - vi var omgitt av flere kilometer med skog mellom oss og nærmeste høneholder - og ei elv, ikke minst. Kul er ho i hvert fall. Og ikke tro at hun ikke har blitt sær med årene, hun er tøff nok til å skremme både hunden og katta på sprang - ja, ho har endog gått til angrep på sauene i deres egne binger!


For øvrig har jeg en beskjed til Sonja. Det er høvelig å gi beskjed om du har funnet deg en hane. Velkommen hjem forresten.

Gjermund

Å komme hjem

Å komme hjem trenger ikke nødvendigvis være gjort med en flyreise. Eller være knyttet opp til et besøk av et spesielt sted eller hus. Foreldrene mine, eller det jeg kaller "hjemme hos mamma og pappa" bor for eksempel i et hus i en del av Norge jeg aldri har bodd...

Jeg har ikke kommet helt hjem ennå. Eller - forsåvidt har jeg vel det, for det er ikke mye igjen av meg i Mongolia - men det har vært noe som har gjort at jeg ikke helt har funnet meg til rette ennå. Men det begynner å ordne seg! Jeg føler at ting faller mer og mer på plass, kreftene kommer smått, men sikkert, tilbake igjen, og jeg kjenner at jeg trives. Og - ikke minst - så føler jeg at det er meningsfyllt å være.

Livet har så visst ikke blitt hva jeg trodde det skulle bli. Jeg som likte å tro at jeg "tålte det meste" har funnet ut at jeg egentlig er ganske svak og sårbar, og at det ikke er så store "uregelmessigheten" som skal til før jeg er rimelig "ute å kjøre. Men - for å si det slik, så kan jeg ikke si at det er en udelt negativ opplevelse. Faktisk har det gjort litt godt å få lov til å gå i gulvet med et brak, og kjenne at "der stoppa det gitt". Ingen valg tilgjengelige - bare følge strømmen og la det stå til. Og - jeg tør være så frimodig - kjenne at det var en som samlet opp det som landa i gølvet og trøste det litt. "Du trenger litt tid for deg sjøl, skjønner du Gjermund. Du kan ikke bare holde på å løpe sånn i det uendelige, du må ta deg tid til å hvile litt! Dessuten kunne jeg godt tenke meg at du tar deg en tur til en annen stilling jeg har funnet til deg - egentlig skreddersydd på så mange måter, både for deg og de rundt deg."

Det gjør godt å kjenne at ingenting er tilfeldig. Mange synes sikkert det høres dumt ut å si noe slikt, men jeg synes det høres dumt ut å ikke si det. I hvertfall kjedelig. For tenk da, om alt det flotte som har skjedd oss bare var tilfeldigheter og flaks? Da måtte jeg jo forvente at flaksen snudde snart da? Men nei, jeg tror ikke så veldig på flaks i sånne "livs-ting". Jeg tror på en kjærlig Gud jeg, som bruker ordet "Pappa" om seg selv - et sånt "krype opp i fanget og få en god varm klem" - ord som skaper trygghet. Også kjenner jeg at en sånn tro skaper en slags tillit eller forventning om gode ting i meg - ja, for Han har jo tatt vare på oss i alle år, hvorfor skulle Han plutselig slutte med det? La gå at Han ikke oppfyller alle mine drømmer og forhåpninger hele tiden - det gjør ikke jeg til mine barn heller - men Han har aldri noen gang skapt noe mindre enn det jeg har bedt om - alltid gir Han mer, gjør Han mer og forandrer Han mer til det bedre enn hva jeg kunne forvente. Og det på en måte som jeg aldri kunne klart å tenke ut på egen hånd. Sånn er'n bare - litt kul egentlig.

Så, vi har det bra. Jeg har det i hvert fall bra. Og jeg ser at det ikke er noen mindre grunn til å arbeide her i Norge enn i Mongolia. Og jeg er forandret fra tidligere. Tror jeg da. Tryggere på mange vis, og kanskje litt mindre fordomsfull? Dessuten kjennes det ut som om det er lettere å ha forståelse for andres svakheter enn det var før... Men det har kanskje mest med at jeg snart fyller 30 år å gjøre? 30 ÅR! Jammen skal jeg si dere at tida går, jeg føler meg nesten gammel. Hvor ble årene mellom 18 og 29 av da tro? Nå kommer jeg sikkert ikke til å våkne igjen før jeg er pensjonist!

Men først 30 år altså. Det hadde jo vært moro med en fest da, ikke sant? Lurer på om jeg skal feire den dagen eller ikke. På den ene siden er det alt det der styret med bursdagsfeiringer og oppmerksomhet, på den andre siden kunne det jo hende det hadde vært trivelig å samle noen venner å forskjellige folk rundt seg. Også kunne jeg jo ønske meg en sånn en...:


Gjermund

Sukk!

Jeg får ikke GPS'en min til å virke. Den som jeg gjorde et så sinnsykt godt kjøp på i Mongolia - før jeg skulle kjøre til Khovd. Den virka ikke der heller, for lysten til å selge den var visst større enn behovet for å snakke sant da jeg prøvde å finne ut om det mongolske kartet var innlagt på den... Derfor tenkte jeg det kunne være greit å ta den med til Norge å bruke den her. Kjekt å ha...

Vi har solgt bilen vår. Den flotte saken vi kjøpte i Mongolia. Rart at det går an å savne en bil. Men det går visst an det også. Må innrømme at steget fra en 97 model Toyota Prado (Landcruiser) til en 97 model Mitsubishi SpaceWagon ikke akkurat var "bærre lækkert".

Hvorfor bruker vi ikke mongolsk mer enn vi gjør her i Norge? Det er egentlig et ganske interressant språk altså! Hva hjelper det å kunne snakke eller forstå et eksotisk språk, når eksotisk betyr at det ikke brukes?

Jeg er sykemeldt. Det går visst ikke over det heller sånn med det første. Men det er greit. Jeg takler det - på en dårlig måte av og til, men greit nok andre ganger. Fint å få lov å holde den farten som passer meg best for tiden i alle fall. Og jeg er på tur tilbake! Så om ikke lenge er jeg "med" igjen.

Folk begynner å bli gamle. Utrolig så mange kjentfolk som driver å har bursdag og slikt mens jeg vimser rundt i min egen tåke. Gratulerer med dagene. Aller mest til lille Aurora - jeg er lei meg for at jeg ikke ringte å gratulerte med dagen. Når jeg ser meg i speilet, ser jeg at ting begynner å forandre seg. Jeg er sikkert gammel jeg også. Jeg har i mange år skrattet og fleipet av pappas tendenser til "vaterklipp" av oss guttene da vi var små. Med det tenker jeg på byggmesterens forkjærlighet for rette linjer - noe som gav seg utslag i de mest perfekte lugger og kanter på våre hoders hårmanker - sett i forhold til linjer og vinkler (ikke i forhold til moter og egne ønsker...). Nå har jeg til min store forskrekkelse oppdaget at tiden hvor linjallugg var mulig er over, heretter vil ethvert forsøk på dandering av mine fremste hårstrå ikke kunne resultere i noe annet enn noe som minner om den norske kystlinjen med sine utallige fjorder og nes...

Vi bor på bndegård for tiden. Det er ingen dum boplass. Vi har stor plass, og lett tilgang på arbeidsoppgaver som trigger trivselsgenene våre. For eksempel får jeg lov å gå så mye jeg vil i sauefjøset - og det er noe jeg har savnet mye de siste årene. Ikke visste jeg når jeg var barn, at det går an å bli så glad i noe så fårete som sau. Men det er jeg visst. Og det beste av alt; Ingen forventer noenting av meg, jeg får gå i mitt eget tempo. Det er rekreasjon det!

Mongolia er langt unna. Kjersti har det inni hodet sitt hele tiden, og jeg føler av og til at ho nesten anklager meg litt for likegyldighet i forhold til det som ligger bak, men det er vel bare at jeg har det på en annen måte enn henne. Jeg sammenligner fortsatt mye, men er redd for "å komme trekkende med" Mongolia og våre opplevelser der "hele tiden". Derfor er jeg litt mer tilbakeholden og litt mindre verbal enn Kjersti om dette. Og jeg har hatt noen opplevelser der ute som jeg ikke på noen måte savner, så det er greit at det er som det er for tida. Dessuten er det forferdelig vanskelig "å koble" disse to "verdenene" vi har levd i. Det kunne hende det hadde vært en fordel å brukt en måned eller to på reisen i mellom, så det hadde gått an å omstille seg på turen.

Men nå er jeg ferdig med ungeleveranser i barnehagen, så nå er det tid for litt traktorkjøring. Svigerfar har en diger (helt ny!) John Deere med sekssylindret motor (grom lyd), og med den skal jeg kjøre litt møkk fra en kjeller til en annen (stordrift sjø!). Det er kremarbeid for en svakelig sjel.

Gjermund

Manai Norvegiin amidralt

Sain baina uu, manai Mongol naizuud? Ta nar manai norvegiin amidraltiin zurga üzmeer baina uu? Bid nar bügdeerei sain. Bi ta nariig mash ih sanaj baina! Ødøør bür ta nariig boddog, ta nariin tuhai zalbirdag. Bid nar minii (Kjerstigiin) aaviin ferm deer amidardag. Ene baishingiin baruun taliin bairand baidag (minii øvøøgiin bair). Minii aav, eej hoër cüün taliin bairand amidardag.

Beklager til dere som ikke forstår dette, men jeg har lyst til å holde litt kontakt med våre mongolske venner også gjennom bloggen. Vet at de synes det er moro å se bilder fra Norge! Skal prøve å skrive litt på begge språk i dette innlegget.

Dette er altså huset vi bor i nå, på mors og fars gård. Bestemor og bestefar har flyttet til et annet hus mens vi bor her. Og her har vi det veldig bra! Barna storkoser seg med ski, traktor, besteforeldre, oldeforeldre, tanter, dyr osv. Hervee bid nar baishiingiin tsaan tald baival tishee üzdeg. Norvegid ih tsastai. odoo dulaahan. Ene "blognii" dooshoo üzvel Khovdiin bas manai nutgiin grados üzij bolno.

Dette er altså hvordan det ser ut fra huset. Et dårlig bilde, men bare for å gi litt inntrykk av hvordan vi bor.

Hüühdüüd gadaa ih toglodog! Ene doloo honogt øvliin amiralt. Ragnhild, Ola, Håvard.

Barna har lekt veldig mye ute denne uka. Det er vinterferie, og de har gått på ski ute her, kjørt traktor og vært med "karanj".

Sigrid honid budaa øgj baina! Sigrid mal ih sonirhohdog.
Det er spennende med dyr, synes Sigrid. Hun prøver å gi sauen litt kraftfôr, men det er litt skummelt!

Tegeed Ragnhildad honii budaa øgmeer baina!

Og Ragnhild må også få litt, synes Sigrid.

Sigrid gadaa toglson, tegeed daraa ni ih yadarsan!

Sigrid var veldig trøtt etter å ha lekt ute og vært i fjøset, så hun sovna i dukkevogna etterpå (ved hjelp av storesøstra)!

Norvegid ih goë baigaltai! 1 doloo honogiin ømnø bid nar Norvegiin baruun tald ayalasan. Tend ih goë. Ene us davstai! (dalai)

I helga var vi til Sunnmøre på barnedåp til jenta til Elisabeth og Jostein Sæth (se deres blogg). Vi fikk se fantastisk vestlandsk natur. Regner med mongolene synes dette er flott å se!

Øngørson doloo honogt bi, eej, duu, 3 øør emegtei hüntei hamt talh hiisen. 45 talh hamt hiisen! Minii eejiin zurga.

Forrrige torsdag var jeg sammen med mor og noen andre på bygdekvinnelagets steinovnsbakeri og bakte brød og rundstykker. 45 brød og 160 rundstykker lagde vi. Alle brødene ble stekt samtidig!

Håvard, Ola hoër!

Sigrid tom bolson!

Gjermunii bie gaigüi, er ni sain. Minii aavand tusladag.
Ønøødør ünee tulgasan (buruu iou? Üneenii "hüühed" tulga iou?). Ene ünee 25 ødør ilüü "jirimsen" baisan, tiim uuchraas ih tom tulga tørüülsøn. Gjermund, minii øvøø, aaviin duu 3 hamt tulgiig ni tatsan. (Oilgoson uu? uuchlaarai, minii mongol hel sain bish!)I kveld ble det født en kalv som skulle vært født for 25 dager siden! Og hun har visst ikke blitt inseminert tre uker etter (som dere som har greie på kyr kanskje tenker!) De hadde gitt opp at kua hadde kalv, og satt henne sammen med sinkyrne igjen. Så oppdaget bestefar at hun holdt på å kalve. Gjermund, bestefar og onkel Jon måtte hjelpe kua å få ut kalven. Det var en kjempestor kalv, men de fikk det til når de var tre! Det er flott å se nye liv komme til verden!

Ellers har vi det bra alle sammen. jeg har hatt tre dager med fjøs nå og liker det godt, men det er hardt å komme seg opp klokka 05.15! Men så lenge jeg får sove litt på dagen går det bra. Og det gjør jo godt for kroppen med fysisk arbeid. Jeg synes det er så godt når alle dyra har det bra, og det har de virkelig i dette fjøset, som er et nytt og moderne samdriftsfjøs, med plass til 80-90 melkekyr + okser, kviger og kalver!

Hervee ta nar bid nar luu mesij yavuulmaar baival, dooshoo üzseed, "kommentarer" deer mesij bichich bolno!

Kjersti

Det er vel på tide med årets første innlegg! Det er godt å lese at noen av dere ønsker vi fortsatt skal skrive, da! Vi har rett og slett vært utkoblet av verden ei stund - ikke skrevet blogg, ikke hatt varig telefonnummer, ikke tatt kontakt verken ute eller hjemme i Norge! Samtidig har vi farta mye og truffet utrolig mange folk denne tiden etter at vi kom hjem til Norge, selv om det er fortsatt mange vi ikke har truffet som vi regner som nære venner!

Vi har tenkt å fortsette å skrive, men når vi ikke har bodd noe sted før nå, har det ikke vært mye tid til den slags! Dessuten har vi vært veldig forvirra etter at vi kom til Norge!

For to dager siden flyttet vi inn i leiligheten til bestemor og bestefar i generasjonsboligen på gården til mor og far. Det er veldig godt å få seg et hjem, selv om det ikke føles som vårt enda. Vi kan iallefall få være sammen som familie og skape rammer i hverdagen. Etter at vi kom til Norge har vi først bodd to uker hos mor og far (i jula), 1,5 uke hos svigermor og svigerfar, en uke hos mor og far igjen (der vi brukte mye tid på å få Ragnhild og Ola inn i skole og Håvard i barnehage for vi ville de skulle få en god start, hadde samtaler med lærere, var med mye i barnehagen osv.) Så dro Gjermund og jeg sammen med de to minste ned til Kristiansand for noen innføringsdager for studiet Tverrkulturell Kommunikasjon på Gimlekollen Mediehøgskole. På tur nedover besøkte vi venner i Oslo. Etterpå besøkte vi familien Høye i Kristiansand som vi var sammen med i Mongolia, og familien Jonasmo i Eiken som vi også var sammen med i Mongolia. Så bar det oppover til Gjermunds familie i Øvre Eiker, der Sondre og Sigrid skulle være mens Gjermund og jeg fikk en rekreasjonsuke på Sjelesorginstituttet på Modum. Det var fantastiske dager! Det gikk bra med de tre eldste som var her hos bestemor og bestefar og med de to yngste som var hos farmor og farfar. For en uke siden kom vi tilbake til Rennebu, og nå har vi begynt å flytte inn i bestemor og bestefars leilighet (de har flyttet 1 km lenger ned i dalen). Så vi bor vegg i vegg med mor og far, og det tror vi kommer til å gå veldig bra. Sondre har også starta i barnehagen sammen med Håvard tre dager i uka. Barna trives alle sammen og har det bra. Sondre og Sigrid har noen tørner med mamman og pappan sin som er nødt til å stramme opp litt i oppdragelsen, så de synes nok ikke alt er bare lett for tiden. Men under fastere rammer (bosituasjon osv) er det lettere å ta tak i ting som har vært utsatt litt for lenge.

Jeg har starta å jobbe litt i Samdriftsfjøset til far m.fl. og det kjenner jeg at jeg trives med! Et kjempefint fjøs å jobbe i! Gjermund har også holdt på en del. Formen hans er bedre, selv om han blir fortere sliten enn han var før han ble syk. Men han kjenner det gjør godt å bruke kroppen sin til praktisk arbeid.

Vi har det bra. Det tar tid å lande i Norge. Jeg var den mest stedbundne av oss to før, og ønska ikke så mye forandring. men nå har jeg etter Mongoliaoppholdet blitt mye mer rastløs og redd for å binde meg til noe. Jeg har lyst til å ut igjen! Gjermund har det annerledes. Han var rastløs før og så ikke på forandringer som noen utfordring, men nå ønsker han stabilitet, og orker ikke å tenke på utreise. Uansett blir det ikke snakk om utreise på lenge. det er jo ikke bare Gjermund og jeg det dreier seg om, men livet til 5 små også. Vi vet veldig lite om framtida fortsatt, men har lært å leve litt mer i den usikkerheten. Det er jo litt spennende også!

Jeg savner de mongolske vennene våre og den Mongolske kulturen og språket veldig mye. Med en gang vi kom hjem orka jeg ikke å tenke på det en gang, fordi jeg var så sliten og følte at jeg hadde gitt mer enn jeg hadde å gi over for lang tid. Dessuten var de to verdenene (Norge og Mongolia) så forskjellige at vi ikke klarte å forene dem inni oss på en gang. Nå går det bedre. Spesielt nå når vi tar fram ting, tepper og bilder fra Mongolia. Da kjenner jeg at jeg blir mer og mer hel! Jeg er ikke den samme som da jeg dro dit, så det er godt med noen ytre ting som bekrefter litt av den Mongolske identiteten som har blitt en del av meg. F.eks. når jeg har på skinnkåpa mi fra Mongolia, da bærer jeg litt av Mongolia på meg, og kjenner jeg på den måten uttrykker mer av hvem jeg er!

Hvis vi skulle dratt ut igjen etter ferien som planlagt, hadde det vært denne helga vi kom tilbake dit. Det er litt rart å tenke på. Vi tenker mye på de få norske som er igjen der nå når vi og familien Jonasmo har dratt hjem. Spesielt på gutten i 1. klasse som er der som eneste elev på DNS i Hovd.

De siste månedene har vært en krevende tid for oss som enkeltpersoner, par og familie. Vi føler ting begynner å roe seg nå når vi får mer faste rammer rundt oss. Og vi ser at det går an å ha et meningsfylt liv selv om det ikke er som vi skulle ønske. Vi prøver å fokusere på det positive i stedet for det som ikke er som vi vil. På en måte føles det som vi er i en "ikke-tid", en slags mellomfase der vi ikke er noe, ikke vet noe og ikke gjør noe viktig. Men det stemmer ikke. For det første er vi Guds barn - det å være det er det viktigste. For det andre er vi ektefeller og foreldre. Det er det nest viktigste. Dessuten har vi meningsfulle oppgaver ellers også. Og ikke minst føler vi dette er en tid for påfyll og utrustning. Vi har blitt tatt godt vare på av foreldre og familie. Vi har fått ei flott rekreasjonsuke på Modum med påfyll for kropp og sjel og ånd. Vi har vært på mange møter og fått mye fra Jesus gjennom forkynnelse og fellesskap. Vi har fått mange smil, varme klemmer og omsorg fra folk vi har møtt. Og vi har fått anledning til å studere (iallfall jeg - Gjermund kan kanskje ikke på grunn av sykepengene).

Og jeg kjenner det er så deilig å kunne ta til seg kunnskap! Å høre undervisning, foredrag, tale osv., er så inspirerende! Lesing også, men det må liksom litt mer struktur og selvdisiplin til for å få lest. Så hvis du er student og skolelei - reis ut i på en steppe eller i ørkenen for et par år, da kommer du til å suge til deg kunnskap som en svamp trekker vann når du kommer tilbake! Men selv om jeg liker å lære, så er det jo enda viktigere å hjelpe barna å lære, selv om det er tyngre å motivere en sjuåring for lekser enn meg selv...... Jeg må vel innse at jeg har satt meg i en situasjon der ikke alt jeg ønsker selv kan bli oppfylt:-) Men lyst til å gjøre ting gir livslyst og gleder i hverdagen, og så må jeg vel prøve å prioritere etter hva jeg tror Jesus vil jeg skal gjøre!

Vi er fortsatt litt forvirret, har ikke helt oversikten og kontrollen på livet, liksom. Vi ser ikke ting nok på avstand til at vi kan se alt det meningsfulle i det som skjer og har skjedd (om vi noen gang gjør det), men vi ser noen meningsfulle ting, og jeg tror vi har lært oss å hvile ganske godt hos Jesus midt i alt. Han har vært det faste punktet i livet vårt og har vært med oss gjennom alt, selv om jeg synes han kunne ha forhindret en del! Jeg tror noen stikkord kan være vekst og modning. Jeg håper iallefall det.

Kjersti

Noen julebilder

Da har vi kommet til den siste dagen i året, og den siste dagen i romjula. Vi har hatt ei veldig trivelig jul, sammen med storfamilien! Her er huset fullt og vi får godt stell av mor som har drevet gjestgiveri hele jula, ikke bare for oss, men for søsken, tantebarn, foreldre, og våre søsken og barn....... Det er tæl i den dama! Viser noen bilder fra julaften og 75-årsdagen til bestemor.
Her er våre to nydelige prinsesseser som "svinger seg i kretsen og neier."
Og Håvard som "rekker med glede sin hånd...." med bestefar (min far) i bakgrunnen.
"Så knytter vi kjærlighetshellige bånd og lover å elske hverandre". Ragnhild, bestemor (min mor), Sondre og Gjermund.
Godt å komme i tante Julies fang igjen!
Min bestemor feiret 75-årsdagen sin med hele familien. Vi var mer enn 40 stykker, så familien begynner å bli stor.
I denne leken skulle onkel Kjell Olav og onkel Runar spise twist med votter, tjukke briller og kniv og gaffel!Ola prøvde også tippoldemors gamle briller!
Småsøskenbarna/søskena mine er ikke små lenger! De lagde et flott kor, de er veldig flinke!

(Vi har enda ingen telefon, men vi har mailadressene våre).

Vi vil ønske dere alle et godt nytt år!

Kjersti

Julekveld i skogen

- 1 -

Det var julekveld i skogen
Fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue
heller fattigslig og arm
Der i stuen, som var dekket
av den hvite julesnø
der lå gamlemor og gumlet
på sitt siste stykke brød

- 2 -

Gjennom sprukne, frosne ruter
titter julestjerner inn
på de salte juletårer
på den gamles gamle kinn
og ved gruen, der det ulmet
i den siste tyriflis
satt han gamlefar og drømte om
en fordums julegris.

- 3 -

Bare armod var å spore
på de gamles julebord
All den julemat de eide
var en muggen fleskesvor
Og i taket glødet lampen
som Myklerisk rubin
der den brente deres siste
dråper juleparafin

- 4 -

Alt som hørtes denne julekveld
av julelyd og låt
var de gamles såre julehulk
samt julesukk og gråt
Over skogen ruget freden
kun en dompapp satt og svor
i et julenek som viste seg
å være fra i fjor

- 5 -

Da med ett av domme bjellers klang
blir julefreden brutt
De blir dommere og dommere,
men tier så til slutt
Og på stien opp til stuen
høres glade juletrinn
Derpå dunker det på døren,
det er noen som vil inn.

- 6 -

Men det var nok ikke julenissen,
slik en skulle tro
Der i døren full av juleøl
og julestemning stod:
en person med pels, Amerika-koffert ,
briller og sigar
Samt en juleklump i halsen,
mens han hvisket: Mor og far!

- 7 -

Det var eldste sønn i huset
og familiens sorte får
han som ingen hadde hørt ifra
på fir'ogtyve år.
Men nå stod han der og julesang
en julemelodi
mens han åpnet julekofferten
med julegaver i.

- 8 -

Det var juletre med julelys
og julegrøt med fett
og de gamle åt og koste seg
og gråt en juleskvett
Og de før omtalte juletårer
silte gang på gang
da de begge to fikk nye
sett med tenner i presang

- 9 -

Stillhet senket seg i stuen,
brutt av julerap og -stønn
fra de juleglade gamle
og den julesendte sønn
Men da fram på julebordet
sattes juledram og røyk
gjorde gamlemor et hallingkast
så sengehalmen føyk

- 10 -

Dog mens julenatten senker
seg med trollskap og mystikk
over juleglede, julestas
og juleromantikk
lar vi julesangen slutte,
for de gamles julekveld
ble jo nettopp slik vi ventet:
Det ble jul alikevel!

Å mimre til jul

Rundt julen er det alltid grunnlag for mimring og tradisjonsfundering. Da roter man rundt i den unyttige kassen merket med "vaner" eller "slik ting gjordes før" og blir uvenner om smaken på lutefisk eller ribbe - selv om det egentlig er pinnekjøtt man liker. Og man husker "sin barndoms jul" slik den en gang var (og aldri vil bli igjen, samme hvor mye man strever).

Jeg er en tøff fyr, tilsynelatende kanskje ikke spesielt emosjonell og lettbevegelig. Kjersti sa i går at hun skjemmes over meg av og til - da hadde jeg akkurat liret av meg noe ufordelaktig om et annet menneske... Til vanlig liker jeg det "litt tøff i trynet" imaget jeg strevde fælt med å bygge opp da jeg var ungdom og prøvde å gjemme alt det vonde for andre mennesker. Litt hard - litt "rå" liksom - det er slik Gjermund er.

Derfor passet det godt å sitte alene foran TV'en i dag, da det ble sendt et program om ei svensk jente som har gått i kloster - jeg gråt nemlig som en unge. Kjersti og søstra hennes oppholdt seg på naborommet (heldigvis prata de hele tiden) så det var en utfordring å ikke høres der tårer og snørr gjenstridig - og til min store forskrekkelse - i ukontrollerbare former fant sin vei ut av ansiktet mitt.

Hva opprørte meg? Hva satte meg så til de grader ut av fatning? Marta som hun heter så jo ut til å ha et godt liv? Hun har jo valgt det selv - å avstå fra det jeg vil kalle "alt" og gå i kloster. Det er ikke det at hun ikke får snakke, at hun ikke får gå utenom klostermurene, at hun bare får treffe familien sin 7 dager i året og alle reglene i seg selv som opprører meg. Regler kan være til god hjelp og velsignelse for en svak menneskesjel de - i hvert fall om man får ta stilling til dem selv og velge å gå inn i det på egen hånd.

Det er jaget etter frelse som slår meg ut. At man aldri er bra nok - at man alltid må strekke seg lenger, gi mer, prestere ennå litt til... Martas lillebror på 11 år satt i familiens kapell og fikk undervisning av sin mor; "Det er dette som er vårt kall, at vi alltid må gi litt mer." Oversatt; Det er aldri nok, det avhenger av din innsats, arbeid, arbeid, arbeid - så kan det hende Gud ser i nåde til deg. Som den lille fyren sa; "Jeg savner henne forferdelig. Jeg har så lyst til å være sammen med henne igjen - gjøre ting som vi gjorde før. Fiske for eksempel. Men sånn er livet. Og vi skal jo dø alle sammen. Og om man bare skrifter og er snill, så får man evig liv. Og det er mye bedre enn dette livet. kanskje får jeg se henne igjen der?"

Er det rart at jeg griner? Hva er det menneskene har gjort med hverandre? Gud som sendte sin sønn til frelse - av sin kjærlighet til menneskene - Han må fortvile over hvor vanskelig vi gjør det for hverandre og hvor forvrengt Hans gledesbudskap blir. Hvem kan bestemme hva som må til for å være god nok? Hvem kan avgjøre hva som er Guds vilje - andre enn Gud? Noen ganger tenker jeg at den vanskeligste plassen å bli kristen på, er i kirken. Ja, det må vel nesten være umulig, for der blir man bare religiøs, i en eller annen form.

Kristendom - kjærlighet til Gud - det er frihet det. Ingen regler, bare glede, muligheter, takknemlighet og kjærlighet. Og kjærligheten - ja den har vi en himmelsk beskrivelse av som aldri vil miste sin gyldighet - et hvert menneskehjerte vet å samstemme i dette:

"Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt."

Jeg visste ikke at jeg fortsatt beveges så fundamentalt av forhold som minner om det som var oppfattet som riktig i min barndom. Men jeg har lenge visst at jeg ikke tåler ting som antyder innsnevring eller begrensning av Guds kjærlighet til menneskene. Like lite som jeg tåler forsøk på å ringeakte Herrens ære. Man blander ikke synd med sannhet, til det har jeg bare avsky til overs. Men å ta nåden fra budskapet om frelsen, det skaper slaver av frykt, og det er visst noe jeg føler både sorg og medlidenhet for. Måtte denne julen bli som den første var for de enkle hyrdene på marken: "For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren."
La oss beholde det som en glede, og ikke gjøre det til et åk.

Gjermund

Hjemme igjen!

Da var vi på plass i Norge igjen, gitt! Reisen gikk bra, så bra det går an når man reiser med fem unger og en haug av bagasje i nesten 30 timer. Vi er slitne, men fornøyde. Ungene har vist en enorm tålmodighet, og vi lar oss gladelig imponere!

Vi ble tatt i mot med åpne armer på Værnes, og er nå trygt innlosjert hos mor og far Kvam i Rennebu. Jeg har vært på Berkåk og begynt registreringsprosessen av oss og flyttingen, så nå er vi snart imigranter i stedet for emigranter. En god følelse må jeg si.

Også så varmt som det er her! Og så mange pålegg det finnes her! Og så god melk det finnes her! Og så fine veier det finnes i dette landet! Jeg koser meg.

Gjermund

Vi tar avskjed

Nå har vi kommet dit at vi skal ta avskjed med Mongolia. Det har vært en prosess preget av sjokk, angst for det ukjente, ensomhet, sinne, sorg og glede. Vi kan vel si at vi har kommet dit at vi skal ta avskjed med Mongolia og er glade for det. I hvert fall jeg. Ikke glad for at jeg skal reise fra landet, folket og arbeidet her, men glad for at når vi nå likevel må reise, så skjer det endelig. Jeg er utålmodig og dårlig til å vente på ting av natur.

Vi har skrevet mye om Mongolia disse drøye to årene vi har vært her ute. Vi har opplevd mye, lært å kjenne mange, blitt gledet og bedrøevet over mange ting. Vi har levd. Midt i det som har blitt hverdagen vår her ute, mer og mer normalisert for oss, har vi latt oss påvirke av forhold vi ikke engang reflekterte over at eksisterte da vi bodde i Norge. Vi har fått verdinormer og tankesett som tydeligvis bryter en del med det vi er oppvokst med (viste det seg igjen da vi hadde besøk sist). Vi er vandt til at pengene har mange nuller på seg, og at det er lite penger i omløp blant folk rundt oss.

Nå skal vi hjem til Norge der alle bor i pene hus. Alle har bil, og alle har nok klær. Dersom noen mangler ved å fyre med, kan man velge mellom strøm eller innkjøp av mer ved. Alle har mer enn ett rom i hjemmet sitt - som regel har barna et eget rom hver - og ingen synes det er merkelig at det er behov for mer enn et skopar til hver person i familien. Det gjør jo ikke vi heller det altså - men vi synes ikke det er rart at det ikke finnes mer enn et skopar til hver heller... "Trenger" og "må ha" har fått en litt annen betydning for meg enn det hadde før tror jeg, det hender oftere at jeg bruker "har lyst på" eller "kunne vært fint" der jeg før ville sagt at det var nødvendig.

Vi skal hjem til finanskrise og pengetørke. Lurer på hvordan det tar seg ut i verdens rikeste land? Er det katastrofe tro? Eller kjører man med bare en person i hvert bilsete likevel? Eller kanskje til og med med tomme seter av og til? Blir det mindre glitter til jul? Eller selges det like mange tonn med Nidar julemarsipan i år som før om årene tro? Kommer flere til å hugge sin egen ved i år, eller selges det forsatt bjørk for fulle mugger til travle nordmenn?

Her i Mongolia er det også finanskrise. Der vi kommer fra, har prisen på en sau sunket fra 40 - 50 tusen tugrug til 20 tusen. En geit, som kostet mellom 30 og 40 tusen for en måned siden, har sunket til 10 tusen tugrug. Det er omtrent 50 kroner det. I Darkhan, der vi bodde før, har prisene på leiligheter sunket med nesten 75 %! Og mongolene har begynt å miste jobbene sine... Nå har en del av de rike her ute begynt å hamstre verdier - alt fra biler til husdyr - for spottpriser, for å vente på bedre tider og fortjeneste. Det er jo slik markedsøkonomien virker, ikke sant? Men det er ikke slik barmhjertigheten virker. For eksempel når en hyrde må selge livsgrunnlaget sitt - dyrene, for å betjene et lån, og må selge for 30% av riktig pris fordi det bare er en kjøper, og etterpå blir betalt 250 kroner i måneden for å passe dyrene sine (som han solgte med tap), da er det et uttrykk for grådighet etter min mening. Mye vil ha mer!

Jeg er lei meg for å være en representant for dette systemet, og jeg sørger over å være så hjelpeløs mot alt det urettferdige. Bare det at vi skal hjem nå, er en påminnelse om hvor ulike muligheter vi har. Med det samme vi møter motgang, reddes vi ut av situasjonen - uansett kostnad. Hjem til oppfølging, omsorg og hvile - uten en krone i kostnad fra egen lommebok. Om vi kom tomhendte hjem, ville det norske samfunnet tatt hånd om oss og hjulpet oss frem - slik at vi måtte streve for å gå under eller sulte i hjel. På grunn av vår verdi som norske borgere. Slik er det ikke her, her er det ingen som stiller opp. Uten familie sliter du en del, kan du si. Og selv med familie er du ikke stort verd i den store sammenheng. Her dør folk av "ingenting" etter norsk målestokk - nettopp fordi de har ingenting.

Jeg er sliten. Det tar på å være rik blant fattige. Jeg er sliten av å synes. Jeg er sliten av å gi, av å være og av å gjøre - enda jeg kan ikke se at vi har gjort stort. Jeg er sliten av å ha en følelse av press inni meg til å prestere, og jeg lengter etter å delta i arbeid som ikke krever følelsesmessig involvering. Jeg gleder meg til noe som etter mongolsk målestokk kommer til å bli en overdådig julefeiring, aldri har jeg sett så frem til kos og hygge som jeg gjør nå. Mest av alt gleder jeg meg til å være en uviktig person. En som ingen har behov for å snakke med eller høre meningen til, en som ikke har mulighet til å gjøre verken fra eller til - det blir hvile det... Om 15 timer reiser vi.

Bak oss vil det ligge masse, masse utfordringer som grenser til elendighet, vanskeligheter og slit. Men det finnes også en kirke her, en gruppe mennesker som har fått et nytt innhold i livene sine, og en ny glød i øynene. Jesus har forandret mennesker i 2000 år, og Han holder visst fortsatt på med det. Jeg har innsett at jeg ingenting kan i forhold til de utfordringene vi har møtt her, annet enn å sløse med budskapet om Jesus - for Han skaper faktisk fortsatt. Og det han skaper først, nå som alltid, er HÅP. Og det er visst det som trengs...

Gjermund

Frihet!

Nå er det gjort, jeg har levert eksamen! Alt for tidlig, jeg skulle sittet to timer til, og alt for dårlig, men det er hva jeg klarer for tida. Stryker jeg får jeg ta den en gang til. Det er lenge siden (eller egentlig ikke så lenge da) jeg har følt meg så tom som nå - men jeg er fornøyd. Jeg klarte å fullføre! Og dermed er jeg fri fra lesepresset en stund. Jeg bør jo kanskje ikke glede meg for tidlig - det er store sjanser for at dette ikke gikk så veldig bra, men jeg klarte i hvertfall å stå løpet ut! Nå tror jeg at jeg skal gå å ta meg en blund.

Nå er det bare i dag og i morgen igjen før vi reiser til Norge. Det eneste jeg funderer på nå, er hvordan få med overvekta hjem uten å måtte betale skjorta for den? Vi hadde pakket så lurt vet dere, og hadde planen klar for hvordan vi skulle klare oss uten overvekt. Men i går fikk vi besøk av noen av vennene våre fra Darkhan, og de hadde med 24 kilo mongolske tepper til oss, som avskjedsgave! Vi kan jo ikke la det ligge igjen heller - det er jo gaver gitt som uttrykk for vennskap! Og jeg legger heller igjen noen underbukser enn teppene... Skjønt 24 kilo underbukser skal jeg vel slite med å finne i kofferten min...

Uansett - dette er jo bare en liten utfordring - intet problem. På torsdag er det ongorson - eller over, om du vil - og ingen ting å tenke på lenger, da har det blitt som det ble. Og det er greit. Da er det bare turen hjem til Norge igjen. Og der skal vi få hvile oss, sa far...

Gjermund

Foerste stopp

Da er vi i UB - Ulaanbaatar. Det er en nytelse å ha kommet ut dørene i Khovd - ikke fordi vi synes det er godt å reise, men fordi det er godt å ha tilbakelagt det første slitsomme stadiet, nemlig pakkingen.

Reisen fra Khovd til UB gikk helt topp. Flyet var nesten en time forsinket fra Khovd, men det er veldig, veldig lite i mongolsk sammenheng, så vi synes det var helt flott. Vi reiste med 250 kilo bagasje, og alt kom frem til UB uten problemer (godt å ha så mange å fordele det på forresten - 9 personer) og der ble vi hentet av to vennlige arbeidere fra kontoret her. Helt topp det også. Og det beste av alt; Da vi kom til gjestehuset her i UB var alle sengene redd opp til oss! Så nå kan vi liksom senke skuldrene litt, og bare vente på det endelige "støtet" på torsdag - reisen mellom UB og Trondheim med mellomlanding i Moskva (5 timers ventetid) og Amsterdam (3 timers ventetid). Det skal bli godt å stå på "andre siden" av passkontrollen i Norge! Og ikke minst sitte ferdig lesset i bilen på vei fra Værnes til Rennebu - og; Endelig komme frem til Bergtun og svigermors omsorg og julepyntet hus. Jeg kjenner det risler litt spenning i meg når jeg tenker på det. Kunn jo godt tenkt meg å være hos mamma'n min også jeg da - i julen, men det får bli litt etter jul i stedet, kjenner jeg henne rett så blir det ikke mangel på omsorg uttrykt på mange forskjellige måter der også!

Men nå - tilbake til ex-fac bøkene. Jeg må få unnagjort denne eksamenen på tirsdag eller onsdag eller når det var. Og da trenger jeg å stifte litt mer bekjentskap med Herder, Kant, Spinoza og de andre gutta før den tid.

Gjermund

Hjemreise

I dag er nest siste dag i Khovd - eller, siden det er over midnatt er det vel egentlig siste dag. Vi reiser herfra tidlig om lørdags morgenen. Det er veldig mye som skal på plass en slik siste dag, og i dag har vi sendt 623 kg bagasje med bil til UB, forhåpentligvis ender den opp i Rennebu en gang på nyåret. Det blir mange ting å ta med når man er mange familiemedlemmer! Flybagasje er og en utfordring jeg ikke liker å hanskes med. Ikke bare skal den vektbegrenses, den skal også være mulig å forflytte i en vending for en mann med fem små barn og ei kone (som må passe på dem) på flyplasser av ymse slag. Og den skal pakkes slik at ikke alt må åpnes i UB mens vi er der osv.

Vi fikk besøk fra Norge også - og det var jo bra tenkte vi, for de kunne jo hjelpe oss å pakke! Og det har de gjort, bevare meg vel, men de har trent også. Og det er som kjent ikke sunt - i hvertfall ikke for dem, for de kom haltene hjem igjen begge to og var skadet. En av dem har nesten ikke klart å gå siden i går heller, så det har gått mest i listeskriving for hans del i dag. Stakkars folk!

Jeg skal legge meg nå, for jeg er mer sliten enn hva som godt er, men må bare komme med et hjertesukk; At det går an å ha så mange ting! Tror jeg har akket meg over det her inne før, og det ser ikke ut til at jeg har lært. Jeg liker IKKE flytting. Det er kjedelig.

Gjermund

Guttetur

Vi har fått besøk av Kjersti's far og onkel. Veldig moro å få lov å vise frem litt av det som har fyllt og fortsatt fyller livene våre her i Mongolia. Jeg tror de synes det er spennende å se Khovd også, det er jo ganske anderledes enn Norge.

De kom med fly fra Moskva til Ulaanbaatar på lørdagsmorgenen, og det var planlagt at vi skulle reise videre til Khovd samme dag, men siden Aero Mongolia fant det betimelig å forandre sine flyruter akkurat i disse tider, ble det for liten tid mellom flyet fra Moskva landet til flyet til Khovd skulle lette til at vi kunne klare å rekke det. Neste fly til Khovd går tirsdag - i dag altså. Det er jo litt kjedelig å bruke tre av ni dager i Mongolia til å vente på et fly i Ulaanbaatar, så vi fant ut at den beste løsningen ville være å ta et fly til Gobi Altai i stedet, litt senere p lørdagen. Som tenkt, så gjort - billettene ble byttet, om enn under store kvaler.

På fredags kvelden fikk vi beskjed om at avgangen av flyet til Khovd ble utsatt til klokken 18:30 på lørdag...

Jeg ringte jo selvfølgelig sporenstreks til billettøren og ville bytte billettene tilbake - men de var solgt til noen andre, så det var bare å beholde dem vi hadde kjøpt til Altai i stedet. Det er jo ikke så farlig, tenker dere kanskje, men jeg har kjørt den veien før - og det fristet ikke spesielt til gjentakelse. 10 timers biltur på vaskebrettvei er i drøyeste laget når man ikke er laget av det mest tålmodige misjonærstoffet Herren hadde tilgjengelig når det ble gjort...

Det hele endte nå opp med at vi reiste til Gobi Altai - og vi fikk skyss med helsesjefen i fylket, via vår feltleges kontakter, et veldig hyggelig bekjentskap. Vi satt i en russisk minibuss sammen med seks andre somogså skulle til Khovd, og det ble fortært litt sprit og lokal matrett til lykke for turen (mens jeg nøyde meg med bønn - har god erfaring med det) og sunget sanger, tøyset og ledd, snakket og mimet om hverandre.

Mongolene er veldig åpne og trivelige i slike sammenhenger, og de inviterer alltid andre med inn i fellesskapet sitt, så jeg tror at de to som ikke forstod det som ble sagt likevel hadde det trivelig. De tok masse bilder som jeg håper jeg kanoverale dem til å dele av etterhvert.

Etter mange lange timer i en skranglebil, kom vi nå i hvertfall frem til et sted de mongolske ville ha litt te og pølse. Så vi durte inn på en liten sjappe langs veien (klokka var 23:00) og fikk den lokale gatekjøkkenmannen/restauranteieren til å diske opp med sin viden kjente te og beste kvalitetspølsesmørbrød, som han serverte med diktfremførelse og sang til gjestenes store begeistring. Siden fulgte noen nye riste-timer, før vi endelig ved tretiden om natten kom frem til Khovd og i hus.

Det som imponerte oss mest, både de to besøkende og meg, var sjåførens tålmodighet med sin gjenstridige dør. Den spratt opp gang på gang - sikkert tusen ganger under den 10 timer lange kjøreturen, og hver gang lukket han den bare igjen - uten å ytre ett eneste ord!

Alt i alt - med et, etter min tankegang, bedrøvelig utgangspunkt, fikk vi en god opplevelse. Og besøket fra Norge har i hvert fall fått være med på noe som ikke så mange andre på besøk fra Norge får oppleve. Og jeg tror fortsatt bønn bevarer bedre enn sprit...

Gjermund

Mett, men ikke stappa

Noen ganger kommer det over meg behov for å sette ord på gode følelser. I gamle dager lærte jeg et veldig "tungt" språk når det handlet om tro og kristendom og slikt, og da ville det sikkert hett noe slikt som at jeg ville "prise" eller "lovprise Herren" eller noe slikt - for det var det som ble gjort når man følte seg glad. Og det er jo absolutt en del av det jeg føler behov for nå også, men jeg ønsker å gjøre det med "mine" ord, og da kan jeg ikke si det på den måten.

Av og til, etter at jeg har spist, kjenner jeg ikke noe spesielt. Jeg har bare spist liksom, akkurat som om jeg har vasket opp eller hengt opp en vask eller gjort et annet stykke arbeid. Andre ganger føler jeg meg stappmett og nesten litt kvalm, sånn at gleden over et godt måltid nesten forsvinner i forakten over egen svakhet og mangel på evne til å begrense meg selv og mine lyster. Men - noen ganger - føler jeg meg god og mett, og nesten litt varm innvendig, etter å ha spist et godt måltid som har brakt meg fra tilstanden "sulten" til tilstanden "mett" - uten at jeg kjenner det som om jeg har spist for mye. Jeg har blitt mett, har spist nok - men ikke mer enn nok - og er fornøyd. Og der er vi ved poenget.

Jeg er fornøyd.

Vi har ikke fått solgt leiligheten. Men det gjør ikke så mye, for den er til stor hjelp for hushjelpa vår som ønsker å studere osv. Ho er ei flott jente som kan bli (er) en stor ressurs for Guds rike. Også tror vi at vi klarer oss uten å "realisere" de pengene på en stund. Og bilen, som heller ikke er solgt - ja, hva skal jeg si? Den er ikke solgt. Men det gjør liksom ikke så mye det heller, for hvem vet hva som dukker opp rundt neste sving? Plutselig kan det jo vise seg at "det var sannelig godt vi ikke fikk solgt den bilen!" (Selv om det hadde føltes litt tryggere å komme hjem med pengene for den i lomma...) Jeg har oppdaget hvor utrolig lite jeg egentlig vet om hva som er bra for meg - og oss. Men at Gud - til alt hell for meg - driver i akkurat den bransjen der, med det som er godt for meg og oss altså. Derfor er jeg fornøyd.

Det føles som om det jeg har, tiden nå, en plass å bo, venner og familie, et godt og trygt sosialt støtteapparat hjemme i Norge osv, osv er nok. Jeg trenger liksom ikke mer. Jeg kan ikke si så mye om hvordan ting blir og har ikke så veldig mange planer enda egentlig - for jeg vet ikke om det er noen vits i å planlegge så mye når man intet vet - men jeg tror det skal gå bra likevel.

Når jeg er fornøyd, da kjenner jeg at jeg også er takknemlig. Og det er en veldig god følelse! Jeg kjenner at jeg er takknemlig for det jeg har opplevd i livet mitt - for det punktet jeg har blitt ført til og hvor jeg befinner meg i dag. For det har vært spennende - og innholdsrikt. Og ingenting tyder på at det skal slutte å være det. Det er mange ting jeg kunne tenkt meg å være foruten forsåvidt - av det som befinner seg i historien min - men ikke konsekvensene det har brakt med seg eller ført til. Det har vært noen tøffe tak, og det har kostet i sin tid, men du verden for en frihet det har ført til! Og det er jeg faktisk veldig takknemlig for - og ganske fornøyd med.

Så - ved et av de større skillene i livet mitt - rett før det blir "etter" vårt første opphold i Mongolia - og en anledning til ettertanke, kjenner jeg at jeg er takknemlig, forholdsvis rolig og fyllt av en slags sitrende forventning til fremtiden og det ukjente som ligger foran. Det skal bli spennende å se hvor vi blir ført hen! Første stopp er i en nydelig dal litt nord for Oppdal, og et stykke sør for Trondheim. Rennebu - et godt sted å være!

Gjermund

Mongolsk nasjonaldag

I går, den 26. november feiret Mongolia sin nasjonaldag, eller uavhengighetsdag. Mongolene har 2 andre høytider som fungerer mer som nasjonaldager, så denne dagen er ikke så stor for mongolene som 17. mai er for oss. Men kirkene i Khovd samlet seg til et stort bønnemøte, der de bad for Mongolia og spesielt for Vest-Mongolia. Blant annet om at evangeliet måtte nå lenger ut . Det var det stort å få være med på!

Det gjorde stort inntrykk på meg da vi bad spesielt for kristne som har bosatt seg på landsbygda for å nå sitt eget folk med evangeliet. Det er sannelig modige folk!

Tar med et bilde fra et par gutter som holder på med en lek som er veldig populær her. Det er et lite skinnstykke med ull som er festa til en stein eller noe som de trikser med (sparker den oppi lufta mange ganger).

Og så må vi ha med et par bilder av lille Sigrid som ikke er så liten lenger! Hun går mye sammen med hushjelpene og lærer mye om vasking og sånn! Så når det er noe søl på golvet (f.eks. sand fra skoene) finner hun en klut og tørker opp!

Sigrid synes oppvaskhansker er kult!

Kjersti

Tilbake til røttene

Vanligvis prøver jeg å unngå og engasjere meg for mye i diverse debatter omhandlende Smiths Venner. Det skal jeg forsøke å unngå nå også, ved å ikke omtale den vedlagte artikkel spesielt, men heller filosofere litt over enkelte ting i denne sammenheng på mer generelt grunnlag (hvor generelt det nå må komme til å bli).

For hva er det som gjør at et såkalt frivillig brudd med en trosorganisasjon kan oppleves så forskjellig fra de to ulike siders synspunkter? Fra den forlatendes side kan det ofte føles sorg, tap, angst og ensomhet - sikkert like ofte frustrasjon, sinne og kanskje lettelse - mens det fra den forlattes side tilsynelatende ikke føles så mye.

Akkurat der er jeg delvis inkompetent - det må jeg tilstå. Fordi jeg ikke har vært i den "andre" situasjonen - å bli forlatt, men derimot var et barn som bare ble med i dragsuget da vi forlot, vet jeg ikke hva som føles når noen forlater en slik sammenheng. Men - og dette har vel også en viss gyldighet - jeg har sett ulike former for avskaling og forvitring i det miljøet som forlot den opprinnelige organisasjonen, og der kjente jeg på saker og ting jeg ikke pr i dag uten forbehold vil betegne som det Bibelen omtaler som "Åndens frukt".

Og jeg har sett, og følt på kroppen, noen av de uttrykk som gjør seg gjeldene i en slik situasjon der noen forlater et miljø som for eksempel Smiths venner. Og de uttrykkene jeg har sett dreier seg utelatende om arroganse, relasjonsbrudd (også, og kanskje spesielt, mellom nære familiemedlemmer) og avstand. Og dette er også ting jeg ikke ser grunn til å katalogisere under begrepet "Åndens frukt" når det i denne sammenheng med "Ånden" er ment Den Hellige Ånd. Han maner jo til kjærlighet, og selv om jeg av og til er uenig i deler av den liberale kristne verdens forståelse og bruk av ordet "kjærlighet" i Bibelske- og trossammenhenger, kan jeg ikke se noen av de ovennevnte uttrykk som representative for noen av de mange former for kjærlighet jeg har vært i befatning med fra barnsben av.

Med tanke på linken over, må jeg bare si at jeg lar meg fasinere av hvor forskjellig virkelighetsoppfattelse det går an å ha, med så lik bakgrunn som for eksemel Smiths Venners pressetalsmann og jeg selv har. Vitenskapsfilosofiens store spørsmål; "Hva er sannhet" får virkelig fornyet aktualitet i slike sammenhenger.

Kanskje var det dumt å legge ut noe om dette på bloggen - det er så lett å tråkke noen som gjerne vil ta til motmæle (anonymt selvfølgelig) på tærne. La det være klart at dere har ingenting å forsvare overfor meg - jeg kom kun med noen enkle betraktninger rundt et tema som naturlig nok opptar meg av og til.

Gjermund

Gratulerer med dagen!

Kjersti fyller 29 år i dag - vi gratulerer vår kjære mamma og ektefelle så mye med dagen! Og vi synes du ser ung og nydelig ut - ikke det spor gammel!

Vi synes dette bildet viser noe av det fineste med deg - at du har plass til alle i hjertet ditt. Vi er veldig takknemlige for at akkurat du er vår - og at vi er dine.

Sigrid, Sondre, Håvard, Ola, Ragnhild og Gjermund

Bilder fra hverdagen i Khovd

Her går livet sin vandte gang. Vi skal jo være i Mongolia i 4 uker til, så vi må prøve å leve så vanlig som mulig så lenge det går. Vi er ganske slitne nå, så det er godt å ha en og en halv uke uten pakking! Vi prøver begge å slappe av så godt vi kan. Jeg legger ut noen bilder fra hverdagen vår her i Khovd.



Ragnhild og Ola går på norsk skole med 4 elever, 2 lærere og en ettåring (som ikke var med på dette bildet). De har det kjempekjekt på skolen! Lærerne er så flinke til å lage sosiale aktiviteter som turer og sånn. I natt har de hatt lesevake på skolen og sovet over der. Denne uka har det vært temauke og de har lært om polekspedisjoner! De har bl.a. spikka båten Fram som de viser fram på bildet her! De var på vei ut for å prøve dem i baljer med isbiter (det er jo isbiter i sjøen ved polene også...) og vann. Det er rundt 17 kuldegrader om morgenene og 10 om kvelden her nå, så sånne forsøk er det forhold for å gjennomføre!

Her kjøper jeg melk hver dag. Jeg blir nesten overfalt hver gang - alle vil selge. Jeg er storkunde - jeg kjøper jo 3,5 liter i slengen!

Jeg har begynt å gå en tur hver dag, mellom en halv og en hel time om gangen. Det gjør godt for kropp og sjel! Dette bildet og bildene som kommer er tatt fra en av gåturene mine.

To barn er på vei inn i en liten butikk. En butikk i Mongolia er som regel bare et hus (med ett eller to rom) som til forskjell fra andre hus - som ligger inni inngjerdingen - utgjør en del av hasjaen (eller gjerdet altså).

Om morgenen/formiddagen om vinteren er det mye forurensning her pga. fyringa i gerene. Til vanlig vises disse fjellene i bakgrunnen helt klart.

Det mange kassaker i Khovd. Vi bor like ved et kassakdistrikt. Kassakene er en muslimsk folkegruppe. Her er moskeen deres.

Her er et bilde av Håvard på Ola og Håvards nye rom! Han kom så stolt ned til meg en dag og ville vise meg hvor fint han hadde rydda og redd opp senga! Er han ikke flink?!

Dette er et bilde av sist gudstjeneste. Kirken leier et slags barnebibliotek til gudstjenestene. Sist gang var vi etter forholdene veldig mange og det er kjekt!

Dette bildet er tatt etterpå. Mongolene elsker å bli tatt bilde av, mens barna våre liker seg best bak fotografen...

Dette er ei kjekk jente! Ho studerer 4. året på engelsk/russisk linje på lærerskolen. Ei veldig flink jente. Hun hadde nesten aldri spilt piano før, men i løpet av en time med øving her klarte hun å spille en mongolsk folkesang delvis med begge hender! Hun har blitt ivrig etter å høre mer om Jesus. I går på bibelgruppa satte hun seg ned og fortalte de andre historien om den bortkomne sønn som hun hadde hørt i kirka på søndag. Den historien hadde gjort inntrykk!

Dette er oppsetting av en mongolsk ger. Den ble satt opp utenfor den "gamle" leiligheten vår i forbindelse med et dødsfall i blokka. Da kommer alle slektningene på besøk til familien, og de skal ha mat og te. Derfor er det veldig praktisk med en ger utenfor.

Til slutt vil jeg igjen få takka for alle oppmuntrende kommentarer og mailer vi har fått i det siste! Det har betydd mye for oss! Takk for all forbønn også!

Kjersti