Misjonær - eller fjernt?

Det føles litt rart å ha kommet til Mongolia for "å tjene det Mongolske folk" som instruksen sier, når det mongolske folk har sin fulle hyre med å tjene meg stort sett hele tiden. Det eneste jeg har fått gjort etter at vi kom hit, er at jeg har klart å sette en stakkars mongolsk medarbeider i forlegenhet, slik at jeg måtte be ham om tilgivelse. Håper forøvrid det virker slik et gjør hjemme i Norge, at å tilgi betyr at man fortsatt kan ha med hverandre å gjøre...

Slik har jeg altså følt meg rimelig forkommen her borte en stund. Deprimerende å lese "grunninstruks for misjonærer" med tanke på hvor offensiv jeg er her ute... Da er det så mye greiere med alt annet man kan gjøre. For eksempel å se barna rundt oss. Alle mongolske barn er veldig ivrige å ønsker å snakke litt engelsk med meg når de ser meg, og det er jo en grei måte å vise dem litt oppmerksomhet på. Man lærer mangt av barn, om man bare vil lytte litt til dem. Dessuten er det veldig moro å overraske dem med noen mongolske gloser etter å ha snakka litt engelsk med dem først.

Så er det når det skjer litt opplivende ting - som for eksempel at det setter seg fast fugler inni veggene våre. Det gjorde det i dag. Så da var det til med verktøy og lokkemidler for å få den stakkars fuglen ut - og den fløy så glad og fornøyd ut til vennene sine utenfor, at Far i huset lurer på om det er VårHerre som sendte den for å styrke selvtilliten hans...


Veggen måtte åpnes for å få fuglen ut - godt at verktøyet var med ja!


Her er'n den lille stakkar'n. Ble fornøyd da han slapp fri ja!

Gjermund