Hverdagslivets farer

Nå begynner det å bli vår igjen - synes Sondre.


Her har han rømt ut (igjen). Denne gangen uten bleie. Han griner ikke fordi han fryser, men fordi han ble oppdaget og beordret inn!

Nå er jo ikke Sondre den av oss med minst isolerende utrustning, så det er vel i grunnen ikke ham vi er mest redd for. Da er det verre med Ola, for hans sykkel er nettopp satt i stand og påmontert en elektrisk sirene med tilhørende knapp for signalaktivisering. Denne knappen har en tendens til å ta litt for mye av konsentrasjonen som kreves for å manøvrere en litt for stor sykkel rundt hagegjerder og ned fra verandaer og slikt...


Det er godt vi har Jorunn her... Når ting skal lappes sammen og slikt mener jeg. Andre ganger kan det være så som så at ho er her (håper alle skjønner at jeg spøker nå) for ho er ganske åpen for å prøve skumle ting og slikt. Som for eksempel Kimshi eller hva det nå heter. Tang kaller nå jeg det, og det er så seig at man må krydre det sinnsykt mye for at man skal få det så travelt med å få det ned at man faktisk klarer å få det ned...


Sånn ser det ut, havets gleder frister - men de fristet visst mer på lørda'n ifølge Kjersti - da hadde vi besøk av Jorunn, Sebastian, Silje og Kristian. Kristian stakkar er vel enda mer enig enn meg i at det er godt kimshi er en koreansk rett...

Nei - nå høres det ut som jeg klager - jeg synes maten er helt grei jeg, men forstår hva som menes med uttrykket "å være litt Ludvig" (Han der piggsvinfyren i Flåklypa vet dere), i utgangspunktet er jeg imot å spise mat som må ha noe å "nøytraliseres" med for å kunne spises... Ikke så greit å være internasjonal i matveien, når alt annet er svært så nasjonalt... For ikke å si bygdisk... Men jeg synes nå egentlig jeg er ganske flink jeg da - spiser alt jeg får, selv om det har ført til en (allerede) utslitt do-ring.

Gjermund