12 delt på 2 er rundt regna juni

Bare en lite tanke som slo ned i meg i dag... Nå er det den siste dagen i år 2007's mai-måned. Noen andre som føler seg gamle? Som har glemt alt som har skjedd mellom nyttår og nå, og synes det har vært et eneste langt kvarter? Lurer på om det er sånn at tida går enda fortere når jeg blir enda gamlere?
Nå for tiden har jeg slått meg til ro med at jeg i det minste rekker og telle tolvdeler, siden blir det kanskje tolv deler i hver tellbare enhet. Hvem vet. Nå er det snart sånn igjen:



Gjermund

Hmmm...

Funderer på noe...
Har i disse tider fått tildelt rollen som "vordende far". Venter på å bli pappa vet dere, og det har jeg fått beskjed om å holde på med helt til det skjer.
Det betyr i korte trekk: Alltid i nærheten av kona, alltid telefon i lomma (med strøm på batteriet), sørge for at bilen alltid har nok bensin i tanken til å klare minst en times kjøretur, stelle fire barn så mye som mulig, lete etter noe jeg kan gjøre for å hjelpe og avlaste min gravide kone med - fortrinnsvis innendørs! (Sinnsykt vanskelig med tanke på min natur) og i det hele være så "svigermors drøm-aktig" som mulig.
Jeg merker at noe av dette, ganske mye, - ja kanskje alt - strider imot min natur. Vi bor jo på en gård! Her er det traktorer og dyr, jord og rundballer over alt, og jeg må bare stå her og smile og se på mens "karene" jobber...
Inni meg gråter jeg! I slike stunder er det man husker at man så en reklame fra RFSU eller hva det nå heter på bussen en gang i tiden...
Og det verste av det hele er at man føler seg så forskrekkelig lite mann! Kanskje er det på tide å anlegge skjegg?


Bare så ingen skal lure på at det er i mitt ansikt det vokser hår, og det er jeg som er det sterke kjønn... (Ha, ha!)

Gjermund

50 år

50 år er egentlig ganske mye. Når man tenker etter, er det faktisk et halvt århundre. På 50 år rekker man å finne opp ganske mye innen datateknologi for eksempel. Eller å utvikle en kurase ganske dramatisk hvis man bare bruker et skikkelig avlssystem.
Man rekker å utvikle seg ganske mye som menneske også. Tror jeg. I hvertfall så er det noen som rekker å gå fra behåret med krøller og 70-tallssveis til ganske blank og ubehåret.
Man kan godt rekke å bli bestefar til fem barn også om man legger foholdene til rette for det.
Og - man kan rekke å lære seg å slå salto på trampoline.


Gratulerer med dagen bestefar/far/(sviger-)far! Du er kul, og vi er glad i deg.

Redigering

Ja, da har jeg fått beskjed om å legge inn et nytt innlegg på bloggen, for at dette "klisset" i forrige innlegg skal forsvinne lenger ned på listen...
Og det passer jo i grunnen ganske bra, for jeg sitter for tiden med en haug av bilder som skal gås gjennom, med tanke på visning for diverse folk. Litt "bulkproduksjon" av bilder har det nok blitt der ute i den store verden - noe som har ført til en del snedige motiver...


Slik tilfellet nok må sies å være med dette bildet, som helt sikkert er av en gutt, men hvem og hvorfor? Nei, si det...

Gjermund

Forelska!!

Ja, jeg innrømmer det glatt - jeg er forelska. Har vært på kino i dag og sett mister Spider-man himself redde den skjønne MJ i en fantastisk troverdig, actionprega og virkelighetsnær romantisk ... thriller!
Jeg ble rimelig påvirka kan du si. Der svirrer det rundt en fantastisk fyr og redder ei fantastisk jente ut av de utroligste farer, og intimiteten og mørket i kinosalen (ispedd en del popcorn og "knott") gjør sitt til at mine følelser bruker litt mer av registeret enn sånn til vanlig.


Neida - ta det helt med ro. Det er ikke denne dama som er minutkårede! Jeg har min egen MJ hjemme jeg, og tross snart 8 års ekteskap, nesten fem unger og en etterhvert habil evne til å innse at slagene er tapt allerede før jeg starter dem, blir jeg ganske desperat av lengsel når ho er mer enn innen rekkevidde borte fra meg mer enn et døgn.
Ho kan med et eneste lite blikk bygge meg opp som mann slik at jeg ikke vet hvordan brystkassa får plass inni trøya, og like fort kan ho redusere meg til en lort ved å ikke si et eneste ord - eller ved bare å la det komme et skuffet drag over fjeset hennes... For ikke å snakke om hva ho får til med ei tåre eller to...!

Jeg er svak, jeg er fortapt og jeg er hjelpeløs. Og - jeg liker det. Det hender jeg fyker opp og slår rundt meg i et forsøk på å bevare en form for selvrespekt, men det ender som regel med at jeg kommer ned igjen med hue først og rumpa etter, og krabber i land og må få trøst av den jeg skulle forsvare meg mot. Det der med mannen som kvinnens hue også videre, det tror jeg nok er pent utapå, men det virker nok ikke så godt for min del. Uten Kjersti er jeg visst ingenting.

Kjersti, jeg elsker deg.

Gjermund

Livet i Bergtun

Ja, nå har jeg styra mye for å få laga dette innlegget! Dette med å legge ut bilder tror jeg Gjermund har vist meg 3 ganger før eller noe sånt, men jeg lærer ikke sånt så fort! Så nå har jeg fått instruksjon fra Gjermund over telefon, og i min iver over dette ba jeg pent om vi kunne utsette kjærestepraten et kvarter! "Ha," sa Gjermund, som vet at jeg bruker 3-4 ganger så lang tid på data'n enn det jeg forespeiler..... (Derfor skriver jeg ikke så ofte:-) Men han var grei han, stakkar, og kunne lese enda mer filosofi mens han venter! "Ja, du trenger vel en pause i lesinga etter hvert," unnskyldte jeg meg, "så kan vi snakkes da!" Man kan vel filosofere over hvordan det går når man setter et blogginnlegg før kjærligheten, men litt raushet overfor kona har han heldigvis lært en del av etter et snart 8 år langt ekteskap.... Nå skal jeg slutte å ro!

For det jeg egentlig skulle, var å legge ut noen bilder av barna! De har det godt her i Bergtun (mors og fars gård), og spesielt på en dag som dette med sol og god temperatur (endelig)! Værmessig skulle vi vel ha vært i Mongolia, der er det sol nesten hver eneste dag, men det er nå tryggere å kunne komme på et norsk sykehus å føde! Så været er vel bare en bagatell! Nå er det igjen 2 uker til terminen, og jeg holder meg i ro til Gjermund har tatt eksamen i morgen! Jeg begynner å bli spent på fødselen nå, og jeg både gleder og gruer meg!

Bestemor (min mor) er en dame med bein i nesa, og hun er ikke redd for utfordringer! Ja, hun vil vel ikke en gang kalle plenklippertraktor en utfordring..... Her er hun med Håvard ved rattet!


Barna våre har faktisk 7 oldeforeldre i live, og de holder seg spreke så godt de kan! Her er Sondre sammen med oldefar Stjern (min mors far) på trampolina! Han blir 85 i høst! (Han klippa plen med plenklippertraktoren han også, da!)


Det beste Ola vet er å få være med karene når de jobber (og samtidig få masse oppmerksomhet fra dem)! Her er han sammen med bestefar som sprøyter mot ugras ved nyfjøset! Og det er selvsagt ekstra svært å få bruke verneutstyr, -sånn som bestefar!


Ragnhild har feira bursdag i dag sammen med klassevenninnene i Rennebu! Hun fylte 7 år 18. mai, så nå har hun hatt mange store dager i det siste! Hun telte ned til 17. og 18. mai i bortimot en måned! Barna var ute under hele selskapet, og det var en flott gjeng å ha her! Jeg tror de koste seg, iallfall gjorde Ragnhild det! Hun elsker når noen synger bursdagssang for henne, og står gjerne på en stol da! Det kan hun ikke ha lært i jantelov-Norge, så kanskje har tiden i Mongolia allerede prega henne litt!


Nå har jeg brukt over 50 minutter, så Gjermund hadde vel grunn til å si "ha", når jeg antyda at jeg skulle ringe om et kvarter:-)

Kjersti

Eksamenslesing

Ja - da er jeg snart i mål - på et vis. Tida har jo som alltid en tendens til å gå litt for fort når det nærmer seg en eksamen. Men nå får jeg bare se Sannheten i øynene (hvem det nå enn som har rett i hva sannhet er eller om det er mulig å finne slikt noe sted) og innse at virkeligheten (om det er det inni meg eller det rundt meg som representerer den) er at eksamen skal avlegges tirsdag morgen.


Regner med at jeg kommer til å føle meg lykkelig (dersom mennesker egentlig kan føle lykke, kanskje er det ikke mulig om jeg ikke leverer en god besvarelse i det minste - da er jeg sikkert ikke for "dugelig" nok å regne) når besvarelsen er levert og jeg kan glemme Sokrates, Platon, Aristoteles, Hobbes og Thomas for en stund. Selv om min forståelse av virkelighet, lykke, eksistens og substans nok aldri vil bli den samme igjen etter de siste dagers befatning med "Tenkere og idèer"... Håper dere velger dere en god natt!

Gjermund

Rennebu

Vi er igjen gjenforent i Rennebu! Plassen som alltid vil stå som "Lykkens dal" for meg. Her har jeg svetta, slitt og bekymret meg for manglende inntekter, forstått og misforstått en rekke innfødte og ikke minst levd i flere år med min fantastiske kone ved min side. Det var også hit jeg ble ført for å bli passe fortvila, slik at jeg til slutt måtte gi opp mitt eget strev og innse at det var Guds hjelp jeg trengte - slik Han ønsket og hjelpe meg - ikke slik jeg selv trodde og mente Han burde hjelpe...


Man kan bli Nasjonalromantisk av mindre... Her skal jeg bli til fredag. Da går turen atter sørover, for konfirmasjonsselskap i Beversvingen før jeg reiser til Oslo søndagskveld og eksamen tirsdag. Dersom jeg stod på deleksamen, vel og merke...

Gjermund

Mye på en gang

Ja, nå er jeg også i Norge. Kom hit på mandagskvelden, etter en laaaang dag på fly. Og medbrakt matforgiftning fra Kina. Trudde det skulle gå over, men har strevet en del med det der greiene de siste dagene.
Også leser jeg om Sokrates og Aristoteles og Hobbes og gutta - har lyst til å prøve meg på en eksamen. Så får vi se hvordan det går.
Nå har jeg også akkurat kjøpt togbilletter til Rennebu - skal dit på førstkommende mandag - gjett om jeg gleder meg!

Gjermund

Hjemlengsel

Ja - nå begynner jeg å synes at det har vært moro lenge nok. Nå vil jeg hjem. Har det bra og alt det der, men det er ingen smårolinger her som springer meg i møte når de ser meg, og kona mi mangler.


Ja - det er minst så langt hjem til mine - de skulle vel befinne seg sånn omtrent på motsatt side av jordkloden, så hvilken vei jeg velger å gå skulle vel ikke ha så mye å si...


Neida - har det veldig bra! Men savner disse - og mamma'n deres - veldig. Skal bli moro å komme hjem igjen snart!

Gjermund

Registrert

Nå er jeg registrert hos politiet i Kunming. Det betyr at jeg har lov til å oppholde meg her nå. Slike ting er vi jo ikke vandt til, for å si det slik.


Ikke forstår jeg hvorfor de er så nøye på slikt, det er vel fordi de tenker litt anderledes enn oss...

Det er mange ting vi ikke er vandt til har jeg funnet ut. Som andre synes er helt normalt. Og hva er egentlig mest normalt - det som 4,5 millioner nordmenn er vandt til, eller det som 1 milliard kinesere er vandt til? Jeg bare spør.
Så kan jeg jo vise bilde av et imponerende byggverk jeg har sett.


Her har jeg gått - kult ikke sant?
Da jeg var liten, var den kinesiske mur en sånn ting som lå "utenfor min horisont". Ganske merkelig å være der i grunnen.

Gjermund

Kunming

Nå er vi i Kunming. Men først var vi en tur i sentrum i Beijing og åt and. Det skal jeg ikke gjøre mer. Det gikk greit med det meste av det de serverte oss, men det var så alt for lite av det, og da de kom med hovedretten, syltynn suppe med andehalser(!) i, streika jeg. Ikke føltes det noe bedre etter at jeg hadde tapt en del penger på å kjøpe et kinesisk simkort tidligere på dagen heller, eller at en sånn der sykkeldrosjemann prøvde å lure meg for penger. Når den slunke andematen kosta mer enn 100 vanlige Beijing-frokoster, er det sikkert ikke så rart at jeg følte meg litt snurt?
Forresten - det simkortet jeg hadde kjøpt, det tapte jeg ikke så mye på heller, for vi parkerte i butikken vi - helt til de gikk med på å gi noe av pengene tilbake. De var vel ikke vandt til nordisk stahet, tenker jeg.
Han der sykkeldrosja som skulle prøve å lure meg for 100 ganger prisen vi var blitt enige om på forhånd kom heller ikke i mål, så egentlig har jeg vel ikke så mye å klage over, etter hva Torstein sier. Det er bare så utrolig irriterende med alle disse som prøver å lure oss hele tiden. Som en fyr vi traff sa: "I thnk it's hard to find honest people her, everybody wants to rip me off!" Stakkar!
Da vi kom til Kunming i dag, ble vi møtt av ei vennlig dame som skulle følge oss dit vi bor nå. På grunn av store mengder bagasje (som blandt annet skyldes våre pruteraid på ulike markeder), ble vi nødt til å ta to drosjer. Jorunn og vår gode hjelper i den fremste, og vi to gutta i den andre. Så la de i vei etter hverandre - i kjendt drosjestil (som innebærer hyppige filskifter). Plutselig krasja drosja vår, og som vi kjenner det fra Mongolia stoppet drosja og den andre bilen midt på motorveien der de hadde krasja for å kjefte på hverandre. Og vi så den andre drosja forsvinne i det fjerne. Med ett var vi to norske gutter alene i Kunming. Uten telefonforbindelse med noen vi kjendte i umiddelbar nærhet og uten at noen visste hvor vi var. Det var ikke så kult.

Men vi kom fram, og vi har vært på konsert å hørt sanger på engelsk og svensk(!). Nå skal vi sove litt igjen, før morgendagen krever vår oppmerksomhet. God natt.

Gjermund

I Kina!

Hei folkens!

Naa har jeg ankommet Kina, spist softice og milkshake paa McDonald's og gaatt paa den Kinesiske muren. Det tok litt tid aa ankomme, eller egentlig aa lette fra Mongolia (gidder ikke a skrive hva som skjedde, dere kan bare lese om da Kjersti og de reiste fra Mongolia - det hele gjentok seg da Jorunn og jeg dro til Kina).
Jeg har moett Torstein, noe jeg var litt engstelig for siden verken Jorunn eller jeg har telefon som virker i dette landet.
I dag reiste vi til Muren, etter at noen bestilte oss som kunder i gaar da vi var i den forbudte by. I starten syntes Torstein og Jorunn at jeg var litt brysk med disse selgerne, men etter aa ha vaert her i to dager, begynner vi aa ha rimelig samme holdning til dem alle tre... Saanne selgere er rett og slett en PLAGE i dette landet. Men saa har de fatt proeve seg i dag ogsaa. Vi tre norske hadde prutekonkurranse i hver vaar salgsbod... Moro for oss, trist for dem.
Guiden vaar virket saa visst heller ikke helt fornoeyd da hun fikk den prisen vi var enige om paa forhaand, uten at hun hadde faatt oss til aa bruke penger paa saa mye annet underveis...

Ellers har vi (Torstein og jeg) funnet et sted det gikk an aa spise noe vi rett og slett ikke liker. Men andre steder selger de kjempegod mat. Og med tanke paa at det finnes tre McDonald's-er i umiddelbar naerhet, og at jeg ikke har spist ordentlig is paa mange dager, saa ligger T-skjortene an til aa fylles foer jeg kommer til Norge...

Dette er et spennende land har jeg funnet ut, og jeg synes det er moro aa tenke paa at lille meg som ikke har verdens bredeste reiseerfaring aa skilte med faktisk travellerer rundt omkring i verden uten Mamma'n og Pappa'n min til a passe paa meg. Naa maa jeg ut aa kjoepe meg en bukse, for den gamle er baade slitt og moekkete.

Gjermund

Tilbake i Norge

Ja, nå har jeg og barna vært i Norge i tre dager uten at jeg har tatt kontakt med noen andre enn de vi bor hos (Gjermunds familie). Det tar tid å "lande", innstille seg på ny tid (6 timer forskjell) og "nytt" land. Og så har jeg for tiden ikke mobiltelefon. Jeg var innstilt på et omvendt kultursjokk når vi kom tilbake og trodde mye hadde forandra seg på disse 7 mnd, for det føltes jo som vi hadde vært i Mongolia utrolig lenge. Men når jeg kom tilbake føltes det ikke som vi hadde vært så lenge borte likevel, det var akkurat som å komme ut av skapet i Drømmen om Narnia! Ja, ja, jeg har ikke sett så mye enda da....

Det var godt å komme tilbake, treffe familien til Gjermund, forholde seg til alt på norsk, spise norsk pålegg, norske pølser, is etc. Det var også godt å se naturen og kjenne lukten av skog! Godt å gå på klesbutikk der man kan velge i ulike størrelser og handle på selvbetjening uten noen som bryr seg. Godt at det er mulig å handle alle dagligvarene en trenger på en og samme butikk, og ha muligheten til å handle mer enn en pose uten å føle på at andre tenker "å, så mye hun kjøper!" (Det er vel sikkert bare noe jeg tenker, men likevel). Det er godt å være en av "de andre"; her er det ingen som stirrer eller tar på våre lyse gutter, ingen barn som roper "hi-i," "hello," "how are you,"etter meg fordi jeg er utlending. Ikke at det er så fælt å få den oppmerksomheten, -nei, ofte er det trivelig det, men det er veldig deilig å være en i mengden! Ikke minst fordi det ikke er noen her som går og tenker at "der går en levende bank" når de ser meg! Det er godt å ha en pause fra fattigdommen og alt det jeg opplever som stygt ute på området der vi bor.

Og samtidig så savner jeg Mongolia på et vis! På tross av alt det negative jeg tenker på så kjenner jeg at jeg har blitt glad i landet og folket. Det tålmodige og rolige sinnelaget til Mongolene, rausheten, enkelheten, fleksibiliteten og at de er så lite kravstor gjør det så behagelig å bo der. Jeg tenker på hvor stort det er å få bo i et land der fler og fler ønsker å følge Jesus! I kirka har det blitt fullere og fullere nesten for hver måned! Og det er så godt at det går an å snakke om tro og sånn uten at det er flaut på samme måte som her i Norge!

Da vi dro kom folk og tok avskjed, noen hadde med gaver de hadde laget og noen bad for oss. Det var veldig godt å merke den omsorgen og kjærligheten. Mens jeg har gått og trodd at folk har veldig negative tanker om oss; "de som er så rike og sikkert ikke deler med andre," og "hva gjør de her egentlig? Ingenting?"så fikk jeg oppleve at det var mange som faktisk var glad i oss og ønsket oss alt vel og håpet vi kom oss fort tilbake! Og det var rørende når fattige kom og gav oss fine gaver! Alt dette gjør at jeg gleder meg mer til å komme tilbake!

Noe annet jeg savner i tillegg til mongolene og de norske der ute, er faktisk å bruke språket! Det er et takkeemne at det har gått så greitt med språket! Ikke at vi er noe spesielt flinke, ganske middels tror jeg, men at vi opplever språket stort sett som en glede og som noe meningsfylt! Det har så mye å si for trivselen, og deretter for tjenesten!

Ja, jeg kjenner at det er i Mongolia vi hører til nå, og er takknemlig for at Gud har sendt oss dit! Det har iallfall vært en stor velsignelse for oss!

Så skal vi i mellomtiden nyte det som er godt med å være i Norge, treffe folk, spise norsk mat, være med på kristne møter med norsk språk! Jeg håper å kunne lese litt mongolsk, men det blir vel ikke så mye, sikkert. Så håper jeg vi ikke savner Gjermund alt for mye denne måneden borte fra han!

Jeg tror Gjermund er i Kina nå (ja, jeg håper nå det), men ingen av oss har mobil akkurat nå! Flyet hans hadde visst vært veldig forsinka. Og hvis du leser dette, da, Gjermund, så vil jeg hilse deg og si at vi savner deg og er veldig glad i deg! Vi har det veldig bra, både barna og jeg!

Takk til dere som bad for oss på turen, det trengte vi! Det gikk jo etter forholda bra, men det var en forferdelig lang og slitsom tur, spesielt den over 9 timer lange reisa fra Bejing til Amsterdam! Takk til Kai Ove og Kjell Olav for trygt og godt reisefølge!

Jeg vil hilse til alle våre medutsendinger i Mongolia! Håper dere har det bra! Og så gleder jeg meg til å treffe venner og familie i Norge!

Kjersti

Ikke alle dager er lette...

Nå er Kjersti og ungene endelig på tur til Norge. Det viste seg å ikke være det letteste vi har prøvd - å få dem i vei altså.
Det begynte med at jeg hadde glemt å bestille plass på gjestehuset men ble fortalt at det ikke gjorde noe fordi det var plass likevel og det viste seg å ikke stemme. Det var imidlertid intet problem for verdensvante bønder som oss! Vi fant oss bare et hotell rett nede i gata og okkuperte to av suitene deres for ei natt. Verre var det i går morges, rett før avreise, da jeg oppdaget at ingen visste hvor passene våre var, og han som angivelig skulle ha dem hadde låst safen de visstnok lå i og reist til nabofylket til Darkhan tre timers kjøretur unna og ikke var tilgjengelig på telefon… Dermed ble det bestilt ”skapsprenger” og tålmodighet. Rett før tålmodigheten skulle vært slutt, og skapsprengeren skulle innfunnet seg, kom passene på merkelig vis til rette annet steds fra – men det viste seg raskt at de manglet de bestilte visumene til Kina…
Hva gjør man da? Når man i utgangspunktet har begynt å skotte nervøst på klokka i forhold til nødvendig avreisetidspunkt til flyplassen for innsjekking og ombordstigning? Vårt svar ble Per. Vår fantastisk hjelpsomme, kinesisksnakkende feltlege tok saken i sine alltid travle hender, utsatte et møte med en viseminister eller hva det nå var og troppet opp på den kinesiske ambassaden hvor han ordnet hastevisum i rekordfart.
Dermed sank hjerterytmen fra nært breakdown til i underkant av ”fare for hjertestopp feltet” mens kilometerne ut til flyplassen ble tilbakelagt i hælene på vår mongolske sjåfør som kjørte foran og fant snarveier.
Endelig ankommet og utlesset fra de to bilene, ble vi høytidelig informert om at ytterligere stress var unødvendig da flyet de skulle ta klokken 12:15 faktisk ennå ikke hadde tatt av fra Beijing, og at innsjekkingen følgelig var utsatt til klokken 19:00! Noe som betydde at de ikke kunne regne med å være i Beijing før klokken 23:30 eller noe lignende.
Vår eminente misjonssekretær skaffet dem imidlertid plass på et annet fly, til et konkurrerende selskap. Så klokken fire bar det i vei til flyplassen igjen og en heller gråtkvalt kone ble tvunget til å gi slipp på meg. (Det var jo litt koselig da!) Jeg trodde jo alt var i sin skjønneste orden og satte pris på at jeg visste de ville være fremme i Beijing omtrent klokken halv ni og på hotellet til litt over ni kanskje. Men den gang ei…
Klokken halv elleve ringte telefonen – en hardplast koffert var knust, og personalet i flyselskapet klarte å bruke nesten tre timer på å ta ansvar å få Kjersti og ungene i vei til hotellet med lovnad om erstatning. Et løfte jeg ikke uten videre stoler på.
I dag skulle de imidlertid ta av fra Beijing med et KLM fly, noe jeg håper har skjedd. Jeg har i alle fall ikke hørt noe annet. Så blir det å vente en stund i Amsterdam før de reiser videre til Norge og ankommer Gardermoen klokken 22:15 norsk tid med rute KL 1155 – etter hva som står på billettene i det minste.
Der vil mamma og pappa møte dem, og ta dem med hjem. Jeg håper bare ingen forventer at barna skal være blide og fornøyde eller at Kjersti skal være videre innstilt på fornøyeligheter. Kjenner jeg dem rett har de ett mål for øyet; å komme i seng så fort som overhodet mulig…

Det blir spennende å høre i etterkant hvordan slutten på det jeg så starten av her ute egentlig ble.

Gjermund

Avreise

Ja - da er tiden kommet at jeg ikke vet når jeg neste gang får anledning til å oppdatere denne bloggen - kanskje lar det seg gjøre i løpet av de førstkommende fire fem dager, kanskje ikke. Kjersti får kan hende flere anledninger enn meg (men mindre tid, kjenner jeg ho rett...)

For vi skal hjem til Norge, og etterhvert Rennebu. Noen gleder seg velig, noen har litt delte følelser og noen bare må... Neida - jeg skal ikke tulle. Det skal bli godt å komme "hjem" å treffe masse gode venner også videre, men jeg har bare ikke klart å innstille meg på at jeg skal forlate Mongolia for så lang tid ennå. Jeg føler at jeg "søler bort" en masse verdifull tid, og ville vel (om jeg hadde hatt noe å si) heller vært her ute uten å måtte reise hjem. (Det var fånigt sagt det - altmed jeg er en del av årsaken til at vi må reise!)

Egentlig er jeg i grunnen veldig takknemlig for at jeg har det slik - at jeg ikke er helt klar til å reise herifra ennå. Det er vel i grunnen et tegn på at jeg trives. Trur forøvrig flere av de andre også gjøre det da, så i grunnen har vi stor grunn til takknemlighet. Til de mer innvidde kan jeg fortelle at jeg nok har gått videre fra turistfasen for en stund siden, da jeg mange ganger tar meg selv i å aktivt sammenligne Norge og Mongolia og de to landenes kulturer.

Nå går turen til Ulaanbaatar før Kjersti, Kjell Olav og barna reiser til Beijing i morgen. På lørdag reiser de til Norge via Amsterdam. Jeg venter i Ulaanbaatar til tirsdag, da turen går til Beijing også for min del, hvor jeg etter planen skal møte en av mine kjære storebrødre. Deretter reiser jeg til Kunming for å kurses i en type bistandstankegang. Lurt.
Den 7. mai reiser jeg så fra Beijing igjen og til Oslo via Amsterdam - for jeg håper å kunne gå opp til en eksamen ved Fjellhaug før jeg skal bli fembarnsfar. En smule program skader vel ingen? Men det er ingenting som er prestisjepreget, så dersom noe ikke lar seg gjennomføre, tar vi det med stor ro og fyller tiden med noe annet.

Yes - da var vi der; Opplegget er klart og grunnlag for videre forbønn (for dem som støtter oss på den måten) burde være klart. Vi sees forhåpentligvis ganske snart!

Gjermund

Oops! I did it again!

Ja - da er det jammen en uke siden forrige innlegg. Det var dumt da. Skulle jo ha skrevet litt før. Det har seg nemlig slik at når man ikke skriver jamt, så blir det så sinnsykt mye å skrive når man først skriver! Og slik er det nå. Ikke bare har det skjedd like mye som vanlig - vi har fått masse besøk og hatt konferanse i tillegg, så ting går nesten for fort her borte for tida. Og nå skal vi jo snart til Norge også! Hjelpes min!

Først kom Kjell Olav.


Om det var ham eller påskeeggene han hadde med som gjorde størst suksess hos barna var vi først usikre på, men nå er påskegodteriet fortært og "gammelonkel" like populær, så vi velger å tro at det var ham de ble glade for å se...

Så var vi på konferanse.


Der prøvde vi store så godt vi kunne å sove mellom øktene, mens barna prøvde alt de kunne å ikke sove mellom øktene. Vi sover fortsatt ut etter begivenheten...
Men ikke for det - konferansen ble holdt på en nydelig plass - og det var en velsignelse å få være sammen alle på en gang - og å høre forkynnelse på norsk igjen! (Av andre enn oss selv og de få vi går sammen med til vanlig.)

Så var det hjem til Darkhan igjen, denne gangen i følge med tre studenter fra Fjellhaug - som garantert har skjønt at det er Mongolia som er plassen for dem - og kamelridning.


Ungene syntes det var veldig moro å ri på kamel - og selv om Sondre ikke klarer å si akkurat det - kamel altså - så gjør det ingenting - han klarer jo å si det på Mongolsk!
Jeg må innrømme at jeg ikke har publisert alle bildene jeg har av kamelridningen vår, det er rett og slett av hensyn til de forvridde kroppene til de involverte - kameler har nemli en tendens til å reise seg på en forholdsvis besynderlig måte. Ja - det er forresten ikke noe bedre når de "detter" ned på kne igjen... Prøving anbefales på det sterkeste!

Gjermund

Misjon

Jeg har oppdaga noe om misjon. Igjen. Jeg har oppdaga det at det ikke er jeg som misjonerer. Jeg har da visst det før også da, men i dag ble det liksom så klart for meg igjen...

Jeg har jo snakka med lærer'n min før om hvorfor jeg er i Mongolia, men i dag begynte han å snakke om "dette med kristendom" igjen. Og det er tydelig at det som kommer frem nå, er tanker som er dannet over tid. Og det gjør meg i grunnen - nok en gang - så liten. Her kommer jeg og skal være misjonær og fortelle mennesker om Jesus, og ingenting skjer. Inntil noen som antageligvis har vært kalt lenge kommer og spør om dette med tro... Altså var det heller ikke denne gangen noe jeg "har gjort". Men du verden - det er jammen godt også ja! Tenk å bli "fritatt" fra alt ansvar da gitt! Og I tillegg få lov til å stole på at det er Han selv som gjør det som skal gjøres! Det er frihet det gitt!

Men - tilbake til lærer'n min ja - jeg tror han tror. Men det er sikkert litt vanskelig - og skremmende! - å skulle stå frem som kristen, når han kanskje har fler spørsmål enn svar på ting. Men uansett; dette er noe av det mest spennende jeg har opplevd til nå, og jeg ber om at jeg må få lov til å fullføre en god samtale i morgen, og at lærer'n min må få komme til en trygg tro på Jesus som hans frelser. Det er virkelig noe jeg ville sette pris på om dere også vil være med å be om!

Gjermund

Lite nytt

Her i gården går det stort sett i selvmedlidenhet. Kjersti har jo en etterhvert mer og mer tydelig grunn til sin selvmedlidenhet, jeg må av med sokken for å finne grunnen til min - og inntil nå har jeg vel strengt tatt ikke hatt noen spesiell grunn. Men nå har jeg altså det, og jeg bruker tiden til å forske på fenomenet med stor iver. Jeg har for eksempel nettopp lagt merke til et artig mønster som driver å brer seg - helt utenfor min kontroll. Er det ikke rart?


Ellers pleier jeg ikke å stille ut føttene mine på denne måten, men synes denne foten trengte en forevigelse, da det jo er fare for at den kan ha mistet sine sjatteringer før jeg kommer til Norge og får skrytt av dem der. Kjersti synes forøvrig det er helt unødvendig (og grusomt flaut - les morsomt for meg) å vise frem dette på bloggen. "Tenk om noen synes du er en pingle," sier ho. Ja, tenk om det!

Gjermund

Milepæl

I dag har jeg stort sett sitti med beinet høyt og hatt det vondt - fordi jeg vred beinet i går og har hatt tidenes hevelse og smertende ankel. Tror det er best å beskrive det slik, på grunn av følgende: Det har nemlig vært en svært ubehagelig erfaring å ha det så vondt som jeg. Ikke fordi det var vondt eller fordi jeg plutselig ble svært godt kjendt med, til nå i mitt snart 28-årige liv, totalt ukjendte ankel-deler. Nei - fordi Kjersti har hatt det travelt i dag, og det dermed passet SVÆRT dårlig at jeg satt i sofaen og var "syk"... Jeg sier ikke mer, men regner med at jeg har sagt det meste...


Forøvrig så fikk jeg et råd om å legge foten i bløt - i svært saltholdig te(!) det skal visst gjøre underverker... Jeg la på teomslag i kjærlighet til det mongolske folk, og tenker for megselv at det er mye rart en skal gjøre for å vise respekt for andre menneskers kultur og omsorg. Det som gjorde det hele så urkomisk for min del, var at strømmen har vært borte i hele dag - så jeg var nødt til å koke "teen" min på stormkjøkken!

Men så var det dette med den milepælen da. Vi har nemlig en liten treåring som nå ikke lenger er en treåring, men fireåring. Eller "fileåling" som han sier selv.


Håvard er spesielt stolt av to ting: Det ene er at han er nummer tre i søskenflokken (og gutt) akkurat som pappa'n sin. Det andre er at han er født på sin farfars 50-årsdag. Dette snakker han om og forsikrer seg stadig om at er riktig (når vi snakker om slikt). Så: GRATULERER MED 54 - ÅRSDAGEN FARFAR! (Og pappa - og svigerfar vil jeg tro.)
I dag på bursdagen sin har Håvard fått nye klær, noen leker og en ordentlig lommebok (med millitæl-falge!) med penger oppi! Og caps! Ikke rart gutten er stolt! Det er også mange som har ringt til ham fra Norge i dag, selv om telefonforbindelsene har vært veldig dårlige (på grunn av strømbrudd), så noen har nok ikke fått det til heller. Dermed har han hatt en fantastisk dag, og har i kveld lagt seg uten smokk (frivillig!) for første gang. Den hadde han nemlig bestemt seg for å slutte når han ble fire år.
Ellers vil vi fortelle om Håvard at han er en svært trivelig gutt (helt objektivt sett) akkurat som de andre ungene er trivelige (også objektivt sett). Med det mener vi at han gjør akkurat like mye fark som han ville gjort i Norge, og ellers utvikler seg på en "normal" måte. Han har imidlertid en tendens til å sette morsomme ord på det meste - til vår, som regel, store forlystelse. Jeg tror ikke forresten at han prøver å være morsom - han bare er det. Som for eksempel når han synes svært synd på pappa'n sin som ikke lenger har noen treåring, men prøver å se det fra den lyse siden og trøste meg med at jeg nå har en fireåring i stedet!

GRATULERER MED 4-ÅRSDAGEN HÅVARD! Vi er VELDIG glade i deg.

Gjermund