Om det stormer...

Det gjorde det i går. Jeg hadde vært i Ulaanbaatar med storebror for å sende ham med flyet tilbake til Norge, og reiste i vei hjem til Darkhan tidlig om morgenen. Jeg kom ikke langt fra Ulaanbaatar før jeg forstod at det kom til å bli en slitsom tur, men siden Ulaanbaatar ligger så høyt i forhold til Darkhan var jeg sikker på at vær og føre ville bli betraktelig bedre "rundt neste sving"...
Det ble bare verre og verre. Til slutt så jeg absolutt ingenting - ikke veien engang, men jeg så grøfta, for den var helt hvit. Dermed holdt jeg meg litt til venstre for den og krøket meg fremover. Av og til måtte jeg svinge unna biler som hadde kjørt ut eller satt seg fast, og jo lenger jeg kom, jo færre medtrafikkanter traff jeg - til jeg ble helt alene. Jeg så til sammen tre stygge ulykker, fire utforkjøringer og kanskje 30 - 40 fastkjørte biler på 70 kilometer forsert vei. En bil dro jeg opp, og to politier "fikk" haik (det betyr at de stoppet meg og satte seg inn i stedet for å prøve og gi meg bot som de pleier å gjøre...) De hoppet av ved neste ulykke.
Jeg var redd. Selv om jeg ba til Gud og la både liv og fremtid i Hans hender nok en gang, så var jeg redd for alt som kunne komme til å skje. En ting er å kjøre selv og ha sånn nogenlunde kontroll over det som skjer, en annen ting er å hanskes med en tung, stor bil på såpeglatte veier i så sterk vind at det er vanskelig å holde seg på beina når man går utenfor for å skrape vindusviskerne for is. For ikke å snakke om alle de potensielle dødsfellene som kom seilende i form av saksende trailere med som regel to hengere bak lastebilen på de smale veiene.
Jeg hadde både firehjulstrekk og differensialsperre på bilen, likevel var det bare så vidt jeg ikke måtte gi opp i den største bakken. Bare i den snirklet jeg meg forbi kanskje 15 biler som hadde satt seg fast i forsøket på å komme opp eller ned, deriblant tre trailere som hadde begynt å skli nedover igjen mens de kjørte oppover! Og en av bilene lå på taket i grøfta.
Om jeg stoppet? Nei... Jeg gjorde ikke det. Bare for han ene som viste tegn til at han trengte hjelp. De andre fikk allerede hjelp, og ett sted tok de to politiene seg av det som skulle gjøres og ba meg bare reise videre. Men det er fælt å se så mye galt på en gang, og det fremgår helt tydelig at det har gått liv. I tillegg vet vi jo at det nesten ikke brukes bilbelter her. Så i går var en tung dag.

I dag er litt bedre. Vi hadde oppmuntringsdag her i går, og selv om jeg tror jeg ikke var til oppmuntring for noen som helst (var mest negativ synes jeg), ble jeg oppmuntret på møtet i dag, da jeg fikk mange tegn på at vi deltar i et arbeid som har gitt en brennende kirke. Ikke alt er som vi ønsker oss, men jammen er det voldsomt mye bra! Jeg håper å få bli en del av det i større grad selv også, og har bestemt meg for å gjøre noe litt mer aktivt for å finne min plass blant mine nasjonale venner - dersom de synes det er noen grunn til å la denne invandrer'n få "være med"! Let's go!

Gjermund