Misjonærer bak gjerder

Er alene med fire unger for tida. Kjersti er i Ulaanbaatar og studerer en måte å drive bistandsarbeid på, og da er jo selvfølgelig Sigrid med. Slik er det når man har en målsetning om å gi ungene ting inn med morsmelka.
De andre fire er da, som sagt, underlagt min uforbeholdne makt og mitt diktatur, som jeg kan praktisere uten irriterende innvendinger om hensyn til barna og slikt fra min bedre halvdel. Det kan jeg like. Derfor har vi i dag hatt kosekveld foran TV'n og bak et bord fullt av godteri og brus. Suksess.

Men - nå var det egentlig noe annet jeg tenkte jeg skulle skrive om. Det er nemlig ikke så lenge siden det var skrevet om "Misjonærer bak gjerder" i Norsk Luthersk Missjonssambands hovedorgan - Utsyn - noe som i grunnen blåste nytt liv i gamle glør for min del.
Jeg bor nemlig bak et nesten to meter høyt gjerde. Med to høyder piggtråd av ubehagelig sort på toppen. Jeg har tilogmed reparert gjerdet og hengt opp ny piggtråd på deler av det, i tillegg til å fjerne en del greiner som gjorde en eventuell uønsket inntrengning enkel for uvedkommende. Jeg har vakthund også. Faktisk har jeg to av dem. Og jeg oppmuntrer dem begge når de skremmer folk! Slik at de skal bite dersom det kommer folk innom som ikke har noe her å gjøre, og som kommer ubedt når jeg har lukket og låst.

Hva synes vi om det? Og dere andre? Jeg kjente det var ganske mange vankselige tanker som dukket opp i meg da jeg leste det stykket i Utsyn. Gjør jeg noe galt? Avviser jeg folk? Setter jeg meg over de nasjonale og mener at jeg er viktigere enn dem? Er jeg uvennelig? Kravstor? Aggressiv?

Jeg vet ikke.

Men; Dersom jeg ikke hadde satt grenser rundt livene våre, ville ungene ikke hatt leker som var i orden lenger, for dersom mongolske barn får komme inn uten oppsyn, tar de for seg som om det ikke finnes regler. Jeg vet det, for jeg har prøvd. Å snakke til dem hjelper bare i svært liten grad. Dersom man ikke har stengsler, kommer det folk - de kommer om det er stengsler også - som ikke har interesse for deg eller Jesus, bare for tinga dine. De liker å komme når det er mørkt og du sover. Det er ikke mer enn et par, tre kvelder siden jeg reagerte på bikkjenes bjeffing litt utpå natten og gikk ut og slapp den ene som straks fòr avsted mot et lommelyktlys som plutselig begynte å hoppe og danse i fasinerende bevegelser - og forflyttet seg forbausende raskt til sikrere områder. Så jeg vet ikke.

Til forskjell fra de nasjonale rundt oss, har jeg bare to hunder, ikke fire eller fem. Og bikkjene våre er ALLTID satt i bånd så lenge døra i inngjerdinga er ulåst. Dermed skal det være umulig å bli bitt om man ikke oppsøker dem.
Vi inviterer folk innenfor, men liker å ha kontroll med hvem som kommer og går, det er ikke bare oss dette oppholdet i Mongolia handler om, vi prøver også å skape en trygg atmosfære rundt fem barn midt oppi det å være NORSKE misjonærer i et fremmed land.
Vi sender Håvard og Sondre i nasjonal barnehage for at de skal få kontakt med barn på samme alder og lære språket. De får ingen særbehandling i forhold til de andre. Enda har vi ikke funnet passende aktiviteter til Ola og Ragnhild, men vi prøver.
Kjersti og jeg prøver så godt vi kan å sette oss selv og vår familie på lik linje med de nasjonale - ja enda prøver vi ofte å holde oss litt i bakgrunnen, så de som eier landet vi er gjester i får gå først i "køen".

I tillegg er det slik at de nasjonale alltid, uansett hvilken lønn, tanker og arbeid vi måtte ha, ser på oss som rike, med ubegrensede muligheter og litt "sære" på forskjellige måter. Det er kulturelle forskjeller som gjør at vi nok aldri vil kunne bli "akkurat som en mongolsk familie". Og dersom vi hadde kvittet oss med bikkjene, revet gjerdet og åpnet hjemmet vårt for alle som er nysgjerrige på hvordan utlendinger har det på innsiden, ville de nasjonale bare ristet på hodet og snakket seg imellom om disse merkelige fremmede uten forstand.

Min konklusjon, som jeg "rømmer til" når jeg føler meg mislykket i møte med min egen tilkortkommenhet og følelsen av "press" fra andre og deres meninger om hvordan vi burde leve livene våre her, er at det ikke er de ytre gjerdene som er problemet. Det er verre med de gjerdene det er så lett å bygge i seg selv og ikke minst i barna ved å snakke, tenke og handle på måter som gjør de nasjonale små og mindre vellykkede/verd enn oss selv. Det er farlig det! Og så uttrolig lett! For de gjør jo ikke ting slik som vi gjør det, og tenker ikke slik som vi gjør det osv. Det er der utfordringene ligger, tror jeg.

Gjermund