Liten jeg?

Jeg er 178 cm på strømpelesten. Det er ganske mye i Mongolia. Jeg er stort sett en av de høyeste der jeg vandrer rundt i ulike sammenhenger her i landet, og er i stand til å se over hodene på de fleste her. Også har jeg store øyne. Og hvit hud - eller rosa, tror jeg. Så jeg synes godt. "Se her!" ropes det etter meg fra alle kanter, når jeg går på markedet. "Se på varene mine!" Det er det samme hva jeg er på utkikk etter, alle roper - jeg er jo utlending, så det kan jo hende jeg ikke har noe mål med vandringen min. Men jeg har blitt effektiv. Skal jeg ha en bukse, så går jeg til "buksedelen på markedet og finner en bod med et utvalg jeg liker, jeg driver ikke å strener rundt nedi der de selger lamper og kjøkkenkniver og den slags - å nei! Man har da såpass til fartstid!

I dag var jeg imidlertid et sted å leverte et par støvler til reparasjon. Skomaker heter det vel på norsk. Her heter det skoreparatør - nesten som i sykkelreparatør Reodor Felgen. Og slik ser det som regel ut også. I verkstedene deres altså. Det er ikke slik at man må ha spesielle typer verktøy og utstyr også videre for å være skomaker, å nei - det holder med et skilt utenfor døra og døra. Og et bord kanskje, dersom du har ei dør.
Men, så var det det å være 178 på strømpelesten og liten da. Der kom jeg, fra et land hvor skomakeren nesten er overflødig fordi det er billigere å kjøpe nytt enn å reparere gammelt og skulle levere et par støvler som da de var nye kostet et par, tre mongolske månedslønner og lurte på om det lot seg gjøre å få gjort det til i morgen. Og skomakeren lo. Eller, han smilte litt sånn godselig, mens han hermet etter det jeg hadde sagt. Tror i grunnen ikke jeg ordla meg rett, men jeg ble forstått. Og jeg ble veldig liten.

Jeg har vært her et år nå. Og ikke gjort noe annet enn å bygge en stall uten vinkel og å bevise at mongolske sauer også kan få store lam dersom de får mat. Det er ikke spesielt mye å skryte av. Det også gjør meg i grunnen ganske liten. Og en smule nedtrykt.

Gjermund