Blomster i sanda

Det er tørt her. Leste på bloggen til en annen utsendt familie at det midt i det tørre var mulig å se spor etter Gud der det stakk frem noen grasstrå eller et tre eller noe slikt, og jeg må bare si at jeg beundrer en slik evne til å se det gode og ikke fokusere på det tørre. Som bonde ville jeg bare sagt at om jeg ikke må være her, vil jeg reise til et annet sted... Men det ska jeg ikke altså - her skal bli så grønt atte!

Neida - jeg tuller litt. Ikke så ille mye når det gjelder det tørre, men en del når det gjelder å reise. Jeg elsker grønt, og jeg koser meg noe voldsomt med alt som vokser og gror - det er den aller mest fantastiske form for verdiskapning, synes jeg. Men jeg har mer og mer fått øynene opp for mennesker mens jeg har bodd her i Mongolia - hvor fantastisk moro det faktisk er å bli kjent med nye eksemplarer av arten.

La meg for eksempel dele et eksempel med dere: Det er ei dame som jobber på bygget vårt, ei veldig flink dame, og ho har de mest levende, smilende øyne jeg har sett siden jeg kom til Mongolia. Jeg har vært svært interressert i å høre henne fortelle litt om seg selv, for som regel er ikke damer her som har bikket førti år like sprudlende som denne. De har rett og slett sett for mye slit ofte, tror jeg. En dag her fortalte hun litt. Hun lurte på hvor lenge jeg hadde trodd på Jesus og gått i kirken som hun sa. Og fortalte selv at hun og mannen hadde blitt kristne for tre og et halvt år siden. Eller, mannen hennes har visst aldri gått i noen kirke - han har trillet. Han datt nemlig av hesten eller kamelen eller hva det var og brakk ryggen for ti år siden. Og sitter derfor i rullestol.

Har du noen gang sett smerte i et annet menneskes øyne? Det så jeg da hun fortalte det - et flyktig hundredels sekund, så smilte hun - "det har vært en vanskelig tid," sa hun. "Etter at han ble skadet drakk han hele tiden og røkte hele tiden, men da han ble en kristen sluttet han med begge deler. Når jeg kommer hjem fra arbeid har han laget mat til meg og gjort alt husarbeidet. Det gjorde han aldri før - det har skjedd så mye godt i livene våre etter at vi har blitt kristne!" Da hun fortalte om mannen sin og at han gjorde husarbeid, kunne jeg se hvor stolt hun var - min spontane tanke var at den mannen har ei kone som er forskrekkelig glad i ham! Og jeg tror hun er en av få hustruer i dette landet som har en mann som faktisk frivillig gjør husarbeid på den måten. Det er moro å høre slike historier.

Slike historier, slike mennesker - det er Guds blomster her i Mongolia og her i Hovd. Utsprungne, pene å se på, gode å "lukte" på. Og jeg kjenner jeg er takknemlig for at vi har fått lov til å være her og se. Kanskje skal vi få være med å dyrke litt vi også, i denne tørre delen av Guds hage.

Gjermund