Humor

Jeg er en forholdsvis humørfull person. Noen ganger er jeg full av dårlig humør, men som regel er jeg full av godt humør. Og jeg har mange ganger her i Mongolia fått høre av folk som begynner å kjenne meg at det første de legger merke til ved meg er den forferdelig høye latteren min. I starten syntes jeg jo det var en smule vanskelig å forholde seg til akkurat slike uttalelser, for er det egentlig bra eller dårlig å le så høyt at alle vet hvor du er til en hver tid, som de sier?

Noen fordeler er det jo knyttet til å ha slike særegenheter knyttet til sin person. Det tar for eksempel ikke så lang tid før folk vet hvem jeg er og har lært navnet mitt. Og jeg opplever mye latter. Som regel ler vi mye sammen, de jeg arbeider sammen med og jeg. Så også i dag. Og som jeg før har sagt, snakker mongolene rett ut, uten de sjenansegrensene noen (dessverre for dem uten suksess) har prøvd å dytte på meg siden jeg var liten gutt. Derfor fant følgende samtale sted i stad da vi stod utendørs i bar overkropp og bandt armering til en dørbjelke og murte mursteinsvegg i det nye inngangspartiet:
Min venn: Gjermund, hvorfor har du så forferdelig mye hår på magen og brystet?
Jeg: Har ikke du det da?
Min venn: Nei, vi mongoler har ikke det. (Så lo han litt, for han skulle liksom lage litt moro av meg som hadde så mye behåring under haka.) Se på Gjermund da dere, som har så mye hår på brystet!
Jeg: Få se... Nei det er jammen sant - du ser jo ut som en liten baby jo! Åssen går det an å være voksen og samtidig være glatt som en barnerumpe da?
Min venn: (Ler høyt). Hørte dere det? Jeg ser ut som et lite barn!
- Etter en liten pause -
Min venn: Hvem har egentlig lært deg å svare sånn?
Jeg: Det kom bare av seg selv - du prøvde jo å gjøre deg morsom på min bekostning! Ville mennesker for meg har både hår og svar på spørsmål fra barn, så de ikke skal bli ledd av.
Den kommentaren førte til at min venn måtte ta seg en liten lepause fra arbeidet, og alle de andre mongolene hadde masse moro med ham.
Dette er noe av det morsomste jeg vet med mongolene, de er ikke redd for å le litt av seg selv og av hverandre. Det er liksom ikke så ille ment, om det kan høres ille ut. Og om det er noen som har en rar tann eller et rart øre, så er det liksom ikke noe annet enn morsomt et heller. De vet det jo selv, og derfor kan de le av det.

Jeg er glad for denne kontakten med de mongolske. Jeg er jo så lite prektig av meg, at det blir aldri riktig likevel når jeg skal prøve å være en seriøs misjonær. Likevel er alvoret aldri langt unna, og jeg tar alltid en samtale om dypere ting seriøst. Men jeg virker best ansikt til ansikt heller enn i en stor forsamling. Og det har blitt mange fine samtaler med mange flotte mennesker her ute. Så lever jeg i troen om at dersom Gud kan bruke meg til å så et lite frø her og et frø der, så er Han mektig i sin kjærlighet og visdom til å vanne og dyrke det frøet til vekst. Og at det er spirekraftig, det vet jeg, for det er frihetens frø vi sår. Og frihet trenger de vel så mye her i Mongolia som vi gjør det hjemme i Norge. Vær med å be om vekst!

Gjermund