Misjonært eller visjonært?

Vi har bosatt oss på en merkelig plass. Her er det stein og sand så langt man kan se - og det er sannelig ikke langt, for det ligger store brune steinfjell rundt oss på alle kanter. Men vi vet at steina og sanda fortsetter bak fjellene igjen. Midt i denne tørre virkeligheten renner det vann - minst en elv, men jeg tror det egentlig er to eller tre. Og derfor finnes det noen striper med gress langs disse. Men resten er altså brunt. Men her dyrkes vannmelon! At det skal være så stilig laget, at på plasser som dette finnes det vannmelon!

Vi har fått tak i noe annet også. Nemlig sakene våre, som kom med lastebil for noen dager siden. At det går an å ha så mange ting! Og at vi fikk plass til alt! Men så er vi jo i Mongolia da, og det er jo bare "å lage en etasje til" som de sa da de stablet denne lastebilen i Darhan...

På dette bildet er den fortsatt ikke ferdiglesset. Og containeren på innsiden av gjerdet var så full at vi måtte legge to kanoer med sykler og madrasser i på taket av den. Litt av et syn der de vaglet av sted de 1600 - 1700 kilometerne fra Darkhan til Hovd! Men glad var jeg da de kom frem, selv om krana klarte å slippe containeren i bakken så komfyren knuste og vaskemaskina fikk to hull i "topplokket". Mesteparten ser likevel ut til å ha klart seg veldig bra heldigvis.

Det er Kjersti som har det verst igjen. Hun liker ikke store forandringer sier hun, og det tar nok litt tid for henne å venne seg til dette tørre, golde stedet. Vi syntes jo det var tørt og goldt i Darhan vi, sammenlignet med vårt kjære Rennebu. Men nå ser vi at vi levde i en oase, i forhold til slik Hovd har vist seg til nå. Selv om det finnes da grønt her også. Og vi var i elva og dukket unger i går, så vi har det ikke så ille alle sammen. Jeg pleier å få sånne nedturer litt etterhvert, når alt det nye ikke er så nytt å spennende lenger, så litt utover våren tenker jeg at det dystre setter inn for min del. Kjersti og noen av de små har behov for å holde seg i nærheten av doen for tida, og slikt gjør jo ikke akkurat tilværelsen så mye bedre.

Jeg synes det er moro å være i gang med noe praktisk for tiden. Jeg får være med på kontorbygget, og har sikkert hengt opp minst to gipsplater til sammen. Ikke så lett når det er tusen andre ting som skal gjøres samtidig. Som for eksempel å reparere bildekk som har punktert, pluss å rydde i en forsåvidt stor haug med flyttegods. Jeg gleder meg til å komme inn på et kontor etterhvert å få begynne med det "riktige" arbeidet mitt, men kjenner det allerede er moro å treffe folk og bli kjent. Har til og med fått et navn, for på byggeplassen har de begynt å kalle meg for "Jaggi". Det går mest i latter og moro (skremte noen av dem da jeg plutselig begynte å le), men litt alvor blir det også plass til. Det er godt å merke hvor naturlig det er og hvor tillatt det er å snakke om tro og kristendom. Jeg føler meg på en måte veldig fri her i Mongolia - man trenger liksom ikke å ta så mange forbehold og hensyn til ting. Folk er liksom litt mer rett frem av seg - sånn som jeg i grunnen!

Jeg kjenner at jeg har veldig mye håp og mange ønsker for tiden og arbeidet her i Hovd. Samtidig er jeg litt redd for at jeg skal glemme å være opptatt av hvorfor jeg er her. Vær med å be om at det visjonære må vandre hånd i hånd med det misjonære! Og be om at vi må få mot til ikke å være redde for uvante og ukjente ting! Å unnlate å gå gjennom en åpen dør fordi man ikke vet hvordan det ser ut på den andre siden kan nok ofte være den største vanskeligheten man står overfor som misjonær og misjonsorganisasjon.

Gjermund