Slutt på tiden i Darkhan

Dere har ikke hørt mye fra oss på ei stund, men det er fordi vi har hatt det så travelt med pakking, besøk og avskjeder, og flytting de siste to ukene. Nå har vi faktisk flytta fra Darkhan, og kom til UB sent i går kveld. Kai Ove og Hilde har passa alle fem barna i nesten 3 døgn (tusen takk til dere!) så vi har fått holdt på uten barn på slutten, - det var godt.

Vi har noen bilder fra de to siste ukene, og noen fler legger vi nok ut senere.

Sondre ble tre år den 28. juli, og synes selv han er veldig stor. Han hermer og gjør akkurat som de store, prater og synger. Sondre er en nydelig gutt. Han blir veldig såra når han får skjenn, og da hører hele nabolaget det! Og for han også, er det pappa som er den store helten. Bursdagen feira vi med kake og gele' og en mongolsk familie på besøk. Den første helga i august var det sommerleir med kirka. Vi hadde ikke tid til å bli med mer enn det første døgnet, men det var likevel en stor opplevelse i år også. Her ber de for en gruppe som kommer fra en liten "landsby" langt utpå landsbygda. Det var rørende. "Dere er ikke alene! Vi er 40 000 andre kristne mongolere! Vi står sammen med dere!" sa pastor Puje til dem. I Huder (der disse kommer fra) har kirka vår i Darkhan (mongolere) drevet misjonsarbeid i ca. 3-4 år. På søndagen ble 9 av disse døpt!
Lovsang under sommerleiren.
En dag var vi på besøk hos venner på landsbygda. Her er en som arbeider i landbruksprosjektet og kona. Dette er trofaste og stødige mennesker. De har vært noen av våre beste venner. Vi kommer til å savne dem.Inne i geren fikk vi Horhog - kjøtt, poteter og grønnsaker som sammen med varme steiner trykk-kokes. Det er visst noe av det beste en mongoler kan spise!

Det var fine forhold for "drageflygning", og barna som dessverre synes det er veldig kjedelig å være på besøk hos mongolske familier, fikk tiden til å gå med det. Det er ikke så enkelt når de ikke forstår hva som blir sagt, og de ikke har noe å leke med annet enn det de bringer med seg - og om de tar med seg noen leker er det jo mange andre barn som har lyst til å leke med det de har med seg. Vi voksne syntes det var trivelig å være der, da.Etterpå måtte vi gjøre noe for barna , - og da ble det bading!
Vår første hushjelp, Tuja og mannen Batgaa, har fått ei datter! Vi måtte bort å treffe den lille jenta og si ha det til Tuja. Batgaa har vært med Gjermund veldig mye under flyttinga nå og gjort utrolig mye. Vi kommer til å savne dem også.

Nå på slutten av juli ble vi tante og onkel til 3 barn; Bodil og Bjørges Vegard og Anne Sissel og Terjes Marte og Anne. Vi er veldig lei for at vi ikke får se dem og følge dem (før jul), men vi gleder oss over at alt har gått bra! Vi savner dere! Saraa, vår siste hushjelp har betydd veldig mye for Sigrid. Hun er veldig flink med Sigrid. Her er også gutten hennes.
En dag var de tre språklærerne våre og barna på besøk for å lære å lage pizza! Det ble også en slags avslutning for språktiden med dem. Flotte, morsomme, damer. Vår kjære Enche (som leker med Sondre på bildet), har vel vært den som har vært den viktigste personen for oss disse to årene, - som har vært en bro inn i den mongolske kulturen. Hun har lært oss språk, hun har lært oss hvordan mongolere tenker, hun har gitt oss den tiden vi har trengt, vi har ledd sammen, snakka om alt annet enn språk til tider og hun har lytta til oss når vi har vært slitne, frustrerte og lei oss. Hun er en venn vi aldri kommer til å glemme!

Vi har hatt en fantastisk avslutning her i Darkhan. Det har vært fint å være alene som norske en tid, fordi vi har fått kommet så mye nærmere mongolerne, (selv om det også blir kjekt å få noen kollegaer og lekekamerater i Khovd). Vi har vært på mange besøk, og mange ha vært hos oss (altfor mye synes ungene), vi har syntes det har vært kjempekjekt.

En kveld var vi på besøk hos Bairaas familie og fikk bååts(han som en gang var så syk, men ble ganske frisk, og som adopterte en sønn). De har nå flytta ut av geren sin og inn i huset som han har bygd på i flere år! Det var så fint å besøke dem og se hvor glade og stolte de var. Standarden og størrelsen var omtrent som enn en gammel seterbygning i Norge fra 17-1800-tallet, men jeg synes det er så flott å se hvor fornøyde de er med det de har! De har det fremdeles trangt økonomisk, men det går sakte, men sikkert framover. Og vår verdimålestokk endres visst etter hvert som vi er mer og mer sammen med mongolere.

Mongolerne er veldig fine på avskjeder. I denne nomadekulturen (som det er selv om de fleste bor fast) er de vant med flytting og reising over lange avstander. Det er vanlig at de som kan er med og hjelper til når noen flytter. På det meste var det 10-15 stk som var med å lasta på lastebilen i går! Når man tar avskjed er det ikke klemmer og tårer. De gamle kysser oss og lukter på oss og sier god tur. Vennene våre har gitt gaver, vært med å hjelpe til med flyttinga, kommet på besøk eller bedt oss hjem. De sier "god tur," skriv melding, skriv brev, ring, kom igjen osv. Og når vi drar er det vanlig å følge ut for å si ha det. Jeg synes det er så flott! Når vi reiste stod de og vinka. Vi har fått så mange gode venner her, og jeg er så takknemlig for det!

Jeg vet det ikke blir lett å holde kontakten, det tar så lang tid å skrive på mongolsk! Men til neste sommer får vi ta oss en tur. Og så vil jeg be for dem. "Gud er nær både oss og dere selv om vi er langt borte fra hverandre," sa Egchee. De går det bedre med. De er friske og dattera har en jobb nå.

Jeg må bare si helt til slutt: Takk, kjære Gud, for vennene i Darkhan og tiden vi har hatt der!

Kjersti