Jeg går i gatene, tenker og ser.
Kan det være noe vakkert her?
Khovd - en del av Guds skaperverk.
Hvorfor skapte han en sånn plass?
Nesten uten noe som gror, så livløst og grått?
Jo, Gud liker variasjon! tenker jeg, og ler.
Denne byen og dens natur, viser også en side av Gud.
Midt mellom grus, søppel og glass-skår,
mellom værbitte mennesker som livet har fart hardt med,
mellom grå bygninger til nedfalls;
får jeg se;
de majestetiske fjellene – et bilde på Guds storhet og suverenitet
sola – et bilde på Gud som vårt lys
noen grønne trær – et bilde på Gud som gir liv
mennesket - kronen på skaperverket!
Mennesker skapt i Guds bilde.
Hvert enkelt menneske som i sin eksistens viser meg en del av Gud.
Som viser litt av hans fantasi, hans skapertrang, hans kjærlighet!
De er skapt i hans bilde, - selv om de ikke kjenner han.
Alle disse enkeltmenneskene jeg ser, som jeg frykter,
som jeg tenker på som en umulighet å komme nær.
De er skapt av Gud, kjent av Gud, elsket av Gud!
Hit er jeg sendt!
Hvorfor?
Hva kan jeg gjøre her?
En ting vet jeg;
jeg er sendt hit for å vise dem den kjærligheten Gud allerede elsker dem med.
”Herre, Gud.
Jeg frykter dem.
Du elsker dem.
Jeg ser hardhet, fattigdom, skepsis.
Du ser det vakre ved hver enkelt.
Du ser lengsler, drømmer,
du ser det ufullkomne, du ser ”lenkene,”
du ser ressursene og evnene,
du ser hjertet.
De kjenner nok ikke deg,
men du elsker dem.
Lær meg å se på menneskene her slik du gjør.
Gi meg den kjærligheten til dem som du har.
Hjelp meg å vise dem kjærlighet, Herre –
den ekte kjærligheten bare du kan gi.
La dem kjenne deg,
og se hva du har gjort for dem,
da du åpnet muligheten til fellesskap med deg
da du døde på korset.
La dem få del i den friheten bare du kan kan gi dem.
Og la dem få del i det håpet bare du kan gi dem!
Takk for disse menneskene du skapte, Herre,
i ditt bilde.
Jeg håper jeg en gang kan takke deg for at du sendte meg hit!
Jeg kan ikke gjøre noe her, Herre
uten deg.
La meg være ditt redskap, på tross mine mangler,
men som du, ved din fingernemme hånd,
kan bruke
til ære for deg!
Amen”.
Kjersti
5 kommentarer:
Amen! Godt å bli minnet på å be for dere og for Mongolia! :)
Så ærlig og godt skrive. Det er slik det er, kjenner meg igjen. mari
Kjersti, dette var nydelige tanker! Noe sier meg at på et slikt øde og goldt sted kan det bare gå en vei - fremover!
Alt Guds skaperverk er kommet av ingenting! Han befalte - og det sto der.
Gud bruker det som er dårlig, det som ingenting er; for å gjøre de vise, det som er noe, til skamme.
(Les 1.Kor 1, 27-28)
Han er ikke avhengig av et brukbart utgangspunkt! Det blir spennende å se hva Han vil gjøre med folk og landskap i Khovd!
Regner med at Gjermund etter hvert vil bidra med litt grønnskjær rundt huset med det svarte taket...
Må si jeg føler med dere som er plantet på et så øde sted, mens vi nesten ikke får øye på skogen på grunn av alle trær og busker og alt det andre frodige, grønne som er overalt!
Husk å hilse så mye til de andre norske! Gud velsigne dere!
Så ærlig og fint dikt, Kjersti! Må Gud velsigne deg! Salme 37,5
Stooooor klem fra ei som tenker på deg;)
Kjæreste Kjersti. Dette var sterke saker for ei mor som aner og føler hva som rører seg inni deg og hvordan du har det.Jeg skulle ønske jeg kunne vært sammen med deg og dine nå, men jeg knepper mine hender for dere. Viktig for meg å si at du skal få være der du er nå med dine tanker og følelser,det er de som er sanne og ekte så får tiden vise om de endres. Hvil i det- Gud krever ingen ting av deg, hverken at du skal prestere eller være annerledes. Hils skattene!
Kjærlig hilsen mor
Legg inn en kommentar