Å ha en far

Vi driver som sagt og pusser opp et kontorbygg. Det har vært opp til flere gipsplater å skjære til, bore hull i til lysbrytere og prøve å unngå og knuse hjørnene på til nå. En dag her anså vi oss, Øystein og jeg, for å være ferdige - men det var bare luring, for i dag dukket det opp et nytt dørhull som skulle få sine kanter dekorert av gips. En bue, faktisk. "Den kan Gjermund ta," mente min kjære plate-partner, "for han er så nøye på det at. Så kommer han sikkert til å ta en side i dag, en side i morgen og oversiden av døra den siste dagen." Det har nemlig vært et tilbakevendende tema dette med nøyaktighet, oss to i mellom...

Den ene siden fikk sin plate tilpasset, og det ble kaffepause på det rommet dørhullet mitt befinner seg i. "Godt gjort," sa mongolene. De synes jeg gjorde nøyaktig arbeid. Så ble det snakk om min far. For, som alltid når det dreier seg om snekring eller husbygging, er det min byggmester-far jeg har som målestokk. Og selvfølgelig holder ingenting av det jeg gjør mål i forhold til den målestokken! Det ble litt snakk om norsk byggestil osv også, forøvrig en forholdsvis himmelvid forskjell fra den mongolske - som nok også har en slags form for standarer - men de mongolske standarene er nokså ustandariserte i forhold til hverandre. Og høvla materialer har de knapt nok hørt snakk om! For ikke å snakke om å bygge et treetasjers hus i tre! Så mange trær finnes det vel knapt her borte, tenker de nok. Og de har vel rett. De poplene russerne har plantet her og der i dette steppelandet, de gjør seg ikke til husbygging, og ville ikke rukket langt om de prøvde.

Men nok om det, det var min nøyaktige, raske og svært flinke far som fikk alles oppmerksomhet en liten stund under kaffepausa, og alle beundret villig ham som de nok tydelig forstod at står for meg som den ultimate byggmester, og de kom med bifallende uttrykk på de rette stedene mens jeg fortalte, så jeg følte jeg liksom fikk litt forståelse for denne bra'e faren min. De skjønte liksom på et vis at han er en noe utenom det vanlige bra fyr, tror jeg.


En liten stund etter kaffepausen, når neste plate skulle finpusses til, kom ei av damene inn på rommet mitt og lurte på hva jeg nå ville gjøre - jeg hadde nemlig måttet rette opp noe arbeid etter noen andre, noe som fikk min millimeter-tilpassede gipsplate til ikke å være så millimeter-tilpasset likevel. Jeg forstod jo såpass at hun skøyet litt med meg, og jeg smilte tilbake. Så spurte jeg hvordan det var med mongolene, om de også satte pappa'ne sine like høyt som jeg? Da smilte hun over hele ansiktet og sa, at jo - "akkurat det der går det an å like som mongol. Alle mongoler har verdens beste pappa, så det er bare fint at du også har det!" Her har de visst innarbeidet det fjerde bud over veldig mange år - det må jeg huske til en passende anledning. I mellomtida er jeg glad for alt jeg har lært hjemmefra, og savner pappa'n og mamma'n min en del...

Gjermund