Ola har funnet seg et forbilde i denne karen etter at de var på skoletur sammen. Så det er viktig å vise seg litt og i utgangspunktet er han jo en energisk gutt, Ola, hvis beste egenskap ikke er å posjonere kreftene sine... Derfor er det stort sett full fart til det plutselig sier stopp. Men da skal det ikke så mye vann og så mange sjokolinser til før det er full fart igjen... Lettvint sånn. Her er i alle fall beviset på at vi var på toppen i dag også - en mye høyere topp enn i går.
Så er det den lille tassen vår da, Sondre på tre år. Stolt over å være så stor, og fantastisk enig med seg selv om at han er spesiell - og veldig sterk! Han blir ikke sliten i beina nei - ikke engang når de begynner å bli litt ustø. Han skal gå sjøl! Og "Apetatt'n" er med - hele tiden. Her har vi akkurat kommet ned fra den høyeste toppen i bakgrunnen på bildet. Han gikk hele veien på egne bein!
Jeg er stolt av disse små! De er ikke spesielt lystne på å sitte inne en hel dag - de vil ut! Det liker jeg. Ikke er de redd for en utfordring heller. Det er heller et problem enda at de er litt for fryktløse og selvsikre. Men med klare grenser - uten å ta fra dem sjansene til å prøve seg - har jeg tro på det meste skal gå greit.Gjermund
3 kommentarer:
det er så morsomt å lese at dere har det fint! Selv om mamma, og Sigrid, ikke er hos dere. Farmor er iallefall takknemlig for at mamma får lov å hvile seg noen dager nå mens Sigrid blir bedre.
Og så er jeg glad for at dere har en pappa som tør å la dere få lov til sånne ting som jeg er redd for, (og det er vel egentlig alt for mye?)Farmor er faktisk STOLT av dere hun også !!!
Godklem til alle
Moro å se at dere klarer dere så godt i terrenget! Passer dårlig å plutselig ikke orke eller gidde mer, når en er langt fra allfarvei.
Har forresten alltid tenkt at Ludvik og Solan (Flåklypa) er motpoler; men der tok jeg nok feil! At det kan komme noe så typisk solansk fra noe så typisk ludvisk, er bare helt pussig...
Idag har vi forresten snakket om dere i Misjonssenteret. Om Sigrid som er syk, og om Kjersti som sikkert også har godt av å snakke litt med legen - og hvile seg litt ekstra etter alle strabasene. Vi la dere fram for Herren, og ba våre misjonsvenner om å huske på dere i bønn.
Vi fikk med den velsignede blomsten også, enda et stumt, men likevel talende tegn fra vår omsorgsfulle Far! Tusen takk til Ham, som har så mange måter å vise sin kjærlighet til barna sine!
Gud velsigne dere, vi er glad i dere alle sammen!
Kjekt å høre at dere koser dere, tross litt sykdom.
Håper det fortsetter å gå rette veien for Sigrid også.
Ha en god uke!
Rannveig
Legg inn en kommentar