Ikke alle dager er lette...

Nå er Kjersti og ungene endelig på tur til Norge. Det viste seg å ikke være det letteste vi har prøvd - å få dem i vei altså.
Det begynte med at jeg hadde glemt å bestille plass på gjestehuset men ble fortalt at det ikke gjorde noe fordi det var plass likevel og det viste seg å ikke stemme. Det var imidlertid intet problem for verdensvante bønder som oss! Vi fant oss bare et hotell rett nede i gata og okkuperte to av suitene deres for ei natt. Verre var det i går morges, rett før avreise, da jeg oppdaget at ingen visste hvor passene våre var, og han som angivelig skulle ha dem hadde låst safen de visstnok lå i og reist til nabofylket til Darkhan tre timers kjøretur unna og ikke var tilgjengelig på telefon… Dermed ble det bestilt ”skapsprenger” og tålmodighet. Rett før tålmodigheten skulle vært slutt, og skapsprengeren skulle innfunnet seg, kom passene på merkelig vis til rette annet steds fra – men det viste seg raskt at de manglet de bestilte visumene til Kina…
Hva gjør man da? Når man i utgangspunktet har begynt å skotte nervøst på klokka i forhold til nødvendig avreisetidspunkt til flyplassen for innsjekking og ombordstigning? Vårt svar ble Per. Vår fantastisk hjelpsomme, kinesisksnakkende feltlege tok saken i sine alltid travle hender, utsatte et møte med en viseminister eller hva det nå var og troppet opp på den kinesiske ambassaden hvor han ordnet hastevisum i rekordfart.
Dermed sank hjerterytmen fra nært breakdown til i underkant av ”fare for hjertestopp feltet” mens kilometerne ut til flyplassen ble tilbakelagt i hælene på vår mongolske sjåfør som kjørte foran og fant snarveier.
Endelig ankommet og utlesset fra de to bilene, ble vi høytidelig informert om at ytterligere stress var unødvendig da flyet de skulle ta klokken 12:15 faktisk ennå ikke hadde tatt av fra Beijing, og at innsjekkingen følgelig var utsatt til klokken 19:00! Noe som betydde at de ikke kunne regne med å være i Beijing før klokken 23:30 eller noe lignende.
Vår eminente misjonssekretær skaffet dem imidlertid plass på et annet fly, til et konkurrerende selskap. Så klokken fire bar det i vei til flyplassen igjen og en heller gråtkvalt kone ble tvunget til å gi slipp på meg. (Det var jo litt koselig da!) Jeg trodde jo alt var i sin skjønneste orden og satte pris på at jeg visste de ville være fremme i Beijing omtrent klokken halv ni og på hotellet til litt over ni kanskje. Men den gang ei…
Klokken halv elleve ringte telefonen – en hardplast koffert var knust, og personalet i flyselskapet klarte å bruke nesten tre timer på å ta ansvar å få Kjersti og ungene i vei til hotellet med lovnad om erstatning. Et løfte jeg ikke uten videre stoler på.
I dag skulle de imidlertid ta av fra Beijing med et KLM fly, noe jeg håper har skjedd. Jeg har i alle fall ikke hørt noe annet. Så blir det å vente en stund i Amsterdam før de reiser videre til Norge og ankommer Gardermoen klokken 22:15 norsk tid med rute KL 1155 – etter hva som står på billettene i det minste.
Der vil mamma og pappa møte dem, og ta dem med hjem. Jeg håper bare ingen forventer at barna skal være blide og fornøyde eller at Kjersti skal være videre innstilt på fornøyeligheter. Kjenner jeg dem rett har de ett mål for øyet; å komme i seng så fort som overhodet mulig…

Det blir spennende å høre i etterkant hvordan slutten på det jeg så starten av her ute egentlig ble.

Gjermund