mandag, oktober 29, 2007

Andre ganger igjen...

Der ja – tilbake til overflaten igjen. Etter lengre tids uforsvarlig tidsforbruk, har jeg nå funnet en boble å puste i. La oss bli i den til den sprekker.

Jeg lider av ”plutselig” syndromet, og har fortsatt utslett. For dem som ikke har det slik at det plutselig har gått en uke til, eller som plutselig oppdager at de har blitt nesten 30, eller som plutselig har nådd deadline for et eller annet prosjekt, eller som plutselig fikk god tid fordi man ble syk eller plutselig har skjønt at livet ikke er så svart hvitt som den gangen man var 19 (var ikke det en gang i forrige uke tro?) – for dem er det kanskje ikke så lett å forstå hva jeg mener. De har det kanskje godt?

I dag fikk vi plutselig 5 hundevalper. Det kom litt overraskende på meg, for jeg hadde jo i min enkelhet regnet med at de ikke skulle komme før i desember, slik at de kunne fryse i hjel av seg selv. Det ser ut til at de heller ville komme før den verste kulda setter inn, og hadde altså dukket opp i natt – samme dag som den første vintersnøen kom. Jeg så jo straks for meg en ekkel arbeidsoppgave – jeg mener, her finnes jo hunder i Mongolia fra før… For dem som ikke skjønner hva det betyr, så kan jeg forteller at hundeflokker på 10 til 15 dyr som streifer rundt i området er et dagligdags syn, og ikke fullt så trivelig når man treffer dem om kvelden eller natta. Vi snakker ofte om hunder som er kapable til å ta opp kampen med ulv. Da blir en stakkars utskremt nordmann for ”barnemat” å regne.
Med tanke på disse dyra, har jeg ikke lyst til å bidra med et eneste lite individ til slike flokker, og hvem spør om å få seg en hund i Mongolia, når ”alle” har fra før? Altså – jeg så for meg en ekkel jobb. ”Får ta den med det samme,” tenkte jeg, men snakket fortere enn hodet jobbet. ”Baatar har fått valper!” ropte jeg til Kjersti – og Ragnhild, Ola, Håvard og Sondre. Trur dere det er rom for slakting?

Ha! Ola tilbød seg straks å avstå fra lørdagsgodt for resten av Mongolia-oppholdet vårt for å brødfø dem. Håvard bare så på meg med store våte øyer og Ragnhild gav uttrykk for sin avsky mens Sondre kjeftet og Kjersti kom med det avgjørende argumentet: ”Mongolene vil ta anstøt av deg hvis du dreper dem…” Her dreper man jo aldri hunder, man bare slipper dem ut på gata så problemet forsvinner…
Så våre lever. Hvorfor er jeg så svak!!??!

Men ikke for det. Vi har en del hundemat som må spises opp etter at vi slakta sau. Litt lunger, nyrer og fett, kjøttslintrer og tarmer er igjen etter at Kjersti har delt opp kjøttet og laget innmatfarse, leverpostei og blodpudding av noe av de ukurante delene av saueslakta. Rart i grunnen hvor mye forskjellig det går an å få til av en sau eller to. Noen av de norske synes for øvrig vi bruker mye av sauene, mens mongolene ikke kan forstå seg på oss som kaster så mye godt til hundene! Magesekken for eksempel. Vet dere åssen vomma til en sau ser ut inni? Som et litt slitt håndknytt teppe lagd av tjukke ulltråder. God appetitt! Jeg hadde sikkert klart å presse ned en bit eller to i en ger utpå landet sånn for syns skyld – sikkert mens en tåre eller to presset på – men å spise sånt for å bli mett! Nei, jeg er visst bortskjemt.

I alle fall skal nå disse valpene få leve litt til. Er vel egentlig ikke så lei meg for det da – langt inni der et sted kjenner jeg faktisk på litt spenning og litt glede over å ha fått disse fem. Har funnet ut at det er nesten ingenting som gjør meg så glad som når noen av dyra mine formerer seg. Og det er kult med hundevalper – selv om det er distriktets styggeste hund som er faren. Men salgsutsiktene er vel forholdsvis små skulle jeg tro…

Gjermund

1 kommentar:

Anonym sa...

Kjekt å ha de litt til vel så blir dere bare mer glad i de, og det blir enda lettere å ta livet av de!!?? Her tror vi også at vi får en gatemiks til jul så en blanding av puddel og schæfer kan bli spennende! Friserte bein??? Kjøpe noen?? Godt å høre at livet går sin gang iallefall. Ha en fin dag i snøen! Erstad