Alene hjemme

Vi er alene hjemme. Det vil si Pappa'n og de fire eldste. Kjersti og Sigrid reiste til UB litt sånn plutselig i går tidlig, fordi Sigrid har blitt syk og trengte tettere oppfølging enn vi turte å få her i Hovd. Nå har jeg nettopp hørt fra UB at det går bedre med Sigrid, ho har fått væske intravenøst og er i bedre form enn tidligere. Men det kommer visst til å ta litt tid før ho er helt god igjen, så de må være i byen til neste lørdag.

Dermed går vi fem her hjemme en interressant uke i møte... En ikke akkurat dreven husfar som skal være ansvarlig for en leilighet og alt som hører til i den, klesvask - unger som skal på skolen og unger som skal være hjemme +++. Det skal vel gå. Hittil har det nå godt veldig bra. Vi fikk nemlig brød av ei av damene her i går, og klesvasken får vi hjelp til og i dag fikk vi jammen middag også! Så vi har ikke lidd noen nød.

Jeg synes det er veldig godt at Kjersti og Sigrid er i UB - for det første trenger jeg ikke å være redd lengre, og for det andre ser jeg for meg at jeg skal få til å sove litt bedre om natta...

Vi har vært på fjelltur i dag - noe må man jo bruke tida på! Her hviler vi med en "Kitkat" - Mongolias svar på "Kvikk-lunsj" - på en stein under oppstigningen.

Her er vi på toppen, og som seg hør og bør vanket det premie. Alle nøt hver sin juice og spesialpakke med salte pinner. Akkurat det er det så lenge siden vi har spist at det gjorde ingenting at de var både harde og vonde - det var salte pinner!

Skrytebilde.

Og et til - verdens flotteste småunger. Sondre er tre år - og han gikk hele veien selv uten å klege en eneste gang! Vi brukte nesten en hel time på oppstigningen, så det var ingen pingle-tur må dere tro! Mye av turen klatret vi. På toppen var vi alle enige om vi aldri i verden hadde fått lov av Farmor å klatre dit opp. Til stor fornøyelse for alle de små!

På vei ned fant vi en morsom hule. Den bor det selvfølgelig bjørner i om vinteren, fant Sondre ut. Han er en morsom skrue som begynner å henge bedre og bedre med de andre for tiden. Ikke lett å pille ham på nesen lenger, nei! Og prater gjør han og! Lurer på hvem han har det fra...

Noe som fasinerer meg er slike ting som dette. Kjære lille fargeløse blomst - hvordan kom du på at du skulle vokse akkurat på det fjellet der? Hadde det ikke vært bedre å funnet seg en plass nede ved elva? Takk likevel, jeg satte pris på å se deg. Nå vet jeg hvor du bor og kan komme på besøk når jeg vil se noe som vokser.

Gjermund