I gode og onde dager, om glade vannmeloner

Å drifte en blogg kan være både og. De fleste av dere som har fulgt oss en stund har sikkert lagt merke til at det av og til går lang tid mellom hvert innlegg som legges ut. Det er de tunge periodene. De periodene hvor det føles helsvart og slitsomt å bo i et land langt hjemmefra, der man ikke klarer å gjøre seg forstått som man vil eller å forstå som man vil. Der det av og til kan føles som om det ikke finnes noen "rømningsvei", for å reise hjem er liksom ingen aktuell løsning - enda det er det eneste man har lyst til der og da - reise hjem med hodet under armen eller gjemt i sanden eller i hvert fall ett eller annet sted der man slipper å bry seg om noe annet enn seg selv og en sau eller to kanskje.

Slike perioder finnes.

Så hender det av og til at det er nesten daglige oppdateringer på bloggen, og det er nesten så man går og ler litt for seg selv gjennom dagen når man stadig ser for seg neste innlegg og tenker på alle de rare episodene man kan gjøre litt ut av i neste forfatterskap. Det er de periodene der man har nok energi til det meste. Det koster liksom ikke all verden å leve i en leilighet som egentlig er for trang og det gjør ikke så mye lenger at vannet er borte om natta og rørene fulle av luft hver morgen så man blir klissbløt hver morgen når man skrur på vannet fordi man var førstemann på do og glemte det der med luft i røra i dag også. Ikke gjør det så mye om alt skjer på et annet språk heller, for om man fortsatt klumser veldig når man snakker så gjør man seg da i det minste forstått, og man forstår mer og mer av det som blir sagt rundt en. Det er de periodene man snakker om å utvide kontrakten i - og gå på noen ekstra år med det samme vi er ute liksom...

Slike perioder finnes også.

Jeg har funnet ut at det er helt greit at det svinger litt. Noen ganger er alt svart, andre ganger er jeg bare så utrolig takknemlig for at det ikke er slik det var da det føltes svart sist gang. Og jeg har funnet ut at man aldri skal handle ut fra en følelse - når det gjelder litt mer seriøse ting altså. Det er vel i grunnen derfor man forlover seg før man gifter seg, er det ikke? Så man får prøvd å krangla litt før man begynner med det på ordentlig liksom? Bare for å se om man kan holde ut med den andre også gjennom de vonde dagene? Så bestemmer man seg etter å ha fått noen erfaringer sammen om dette virkelig er noe å gå for eller ikke.

Slik har jeg det i forhold til å være ute. Det er så mange ting jeg kunne latt påvirke meg. Men jeg tror vi tar det litt med ro, velger å vente litt og se. Så tror jeg at vi vet - når tiden er inne - hva som blir neste trinn. I mellomtiden tar jeg en dag om gangen. Nå er akkurat det bare moro, for dagene oppleves gode. Og det er lett å glede seg over godt fellesskap på feltet, lønnsforhøyelse, en nabo som ble med i kirken - og som likte seg der, en påbegynt grøft til nyhuset (noe som lover godt for innflytting før vinteren), et kontorbygg som nærmer seg oppusset og - for eksempel - vannmeloner.

Jeg elsker vannmeloner. Og akkurat som Vår Herre skapte nok av stein i Khovd, så har Han også velsignet dette stedet med nok vannmelon. Og takk og pris for det!

Jeg ser at dette kan oppfattes som et innlegg om hvor lenge vi har tenkt å bli her i Mongolia, men det er det ikke. Det er et innlegg om vannmelon, dog med en noe innviklet introduksjon til emnet. Jeg følte liksom det ble for teit bare å skrive at "jeg er glad i vannmelon". Og om andre innlegg på denne bloggen kan tolkes som dype, eller mer innholdsrike, eller mer givende på noen måte, var dette et innlegg som godt kan tolkes med og som et tegn på litt glede - over vannmeloner.

Gjermund