Vi har fått oss tønner. Skjønner at det ikke høres så gjevt ut, og egentlig så er det ikke det heller, men noe skal man begynne med. Tønnene gjorde jobben. Tønnene skal vi bruke når vi skal sende bagasje til Mongolia også. Lurt.
Alt begynner i grunnen å handle om Mongolia nå. I går sendte vi ut vår første fellesmail til vennene våre. Fikk du ikke mail? Det betyr ikke at du ikke er vennen vår skjønner du - det er bare at da har jeg ikke mailadressen din! Så enkelt er det! Så hvis du føler deg litt snurt og lei deg for at du ikke har fått mail, så bare send en e-mail til gjermundkvam@hotmail.com så ordner det seg vet du.
Ellers har jeg fundert på en del ting i det siste igjen. Og en av de tingene jeg har fundert på, eller undret meg over, er at det ser ut til å gå folk generelt hus forbi at jeg er sjenert. Jeg forstår ikke at noen tror jeg er situasjonenes herre og ikke redd for å dumme meg ut også videre, for er det noen som er redd for det, så er det meg.
Eller, kanskje... Jo, jeg er redd for mennesker. Redd for å dumme meg ut. Men jeg har funnet ut at jeg sikkert har en eller annen defekt som jeg ikke helt har klart å lokalisere enda, for som regel så dummer jeg meg ut. Går det an å si det sånn? Ja, jeg tror det. For det er liksom regelen det, at jeg dummer meg ut (synes jeg da). Sier ting som jeg tydeligvis ikke skulle sagt, eller noe slikt. Derfor har jeg begynt å si eller gjøre noe dumt med en gang, for når det først er gjort, så er det ikke så ille lenger. Før jeg sier noe dumt, går jeg jo bare og gruer meg til det dumme kommer - ikke sant! Noen som kjenner seg igjen?
Jeg lurer egentlig på hva det kalles det jeg er da, jeg. Når jeg er sjenert men har innsett at det ikke hjelper liksom? Sjenerørt?
Gjermund
onsdag, mai 31, 2006
mandag, mai 29, 2006
Tilbake for å snu
Nå har vi vært på besøk til foreldrene mine noen dager, og riktig koset oss. Men - vi vender alltid tilbake, og det har vi da også gjort denne gangen og. Riktignok bare for en kort stund, for den 8. mai skal vi skrive eksamen - og så er skoleåret over.
HJELP!
Da skal i jo snart reise! Først til Tverdal i midten av Juni, så til Trondheim for å innvies på generalforsamlinga til NLM i midten av juli og til England den 21. juli. Tilbake til Norge den 28. august for til slutt å reise til Mongolia den 19. september med en to-netters hvilepause og tidsaklimatisering i Kina. Der var det vi tror vi vet om fremtiden. Erfaring tilsier likevel at dette er noe vi forholder oss til som et forslag og en antatt fremdriftsplan, kanskje blir det forandringer.
Så - nå er det snart slutt på denne epoken i livet vårt, og vi begynner på en ny. Litt skremmende, litt vemodig og veldig spennende. Vi håper mange vil be for oss nå mens vi er i den siste innspurten - dette kan nok bli tungt! Men vi tror og Herren vil følge oss i denne delen av livet. Ellers hadde vi ikke reist.
Hele den vordene misjonærfamilien på ett brett
Hilsen Gjermund
HJELP!
Da skal i jo snart reise! Først til Tverdal i midten av Juni, så til Trondheim for å innvies på generalforsamlinga til NLM i midten av juli og til England den 21. juli. Tilbake til Norge den 28. august for til slutt å reise til Mongolia den 19. september med en to-netters hvilepause og tidsaklimatisering i Kina. Der var det vi tror vi vet om fremtiden. Erfaring tilsier likevel at dette er noe vi forholder oss til som et forslag og en antatt fremdriftsplan, kanskje blir det forandringer.
Så - nå er det snart slutt på denne epoken i livet vårt, og vi begynner på en ny. Litt skremmende, litt vemodig og veldig spennende. Vi håper mange vil be for oss nå mens vi er i den siste innspurten - dette kan nok bli tungt! Men vi tror og Herren vil følge oss i denne delen av livet. Ellers hadde vi ikke reist.
Hele den vordene misjonærfamilien på ett brett
Hilsen Gjermund
tirsdag, mai 23, 2006
Tja...
La ut hele oppgava mi, jeg. Noen som synes jeg er tett? Det er ikke lett å være tett, skal jeg si dere. Det vet jeg det meste som det er verdt å vite om... Men, men. Er det så farlig da?
Jeg skal fortelle dere en ting. Jeg er ikke fornøyd med karakterene jeg har fått i år. Selv om jeg har fått C i det meste. Klysete? Da skal dere vite det at det er ikke karakteren C jeg ikke er fornøyd med, jeg er misfornøyd med de karakterene jeg har fått jeg har fått beskjed om at de er dårligere enn de burde vært fordi jeg ikke klarer å holde meg til oppgava/ikke klarer å drøfte/ ikke er presis i besvarelsene etc., etc. Derfor driter jeg egentlig i om det er en B, C, D eller E jeg har fått. Men jeg har blitt trukket fordi jeg ikke behersker det tekniske i forbindelse med besvarelsene! Det irriterer meg noe grenseløs! Derfor oppfordrer jeg alle til å lese oppgaven og gi meg tilbakemedling på om jeg har truffet denne gangen, eller om jeg er et håpløst tilfelle som bare kan gi opp alle tanker på videre studier osv. Eller dere kan bare si litt om hva dere mener om høyskolekarakterer.
Gjermund
Jeg skal fortelle dere en ting. Jeg er ikke fornøyd med karakterene jeg har fått i år. Selv om jeg har fått C i det meste. Klysete? Da skal dere vite det at det er ikke karakteren C jeg ikke er fornøyd med, jeg er misfornøyd med de karakterene jeg har fått jeg har fått beskjed om at de er dårligere enn de burde vært fordi jeg ikke klarer å holde meg til oppgava/ikke klarer å drøfte/ ikke er presis i besvarelsene etc., etc. Derfor driter jeg egentlig i om det er en B, C, D eller E jeg har fått. Men jeg har blitt trukket fordi jeg ikke behersker det tekniske i forbindelse med besvarelsene! Det irriterer meg noe grenseløs! Derfor oppfordrer jeg alle til å lese oppgaven og gi meg tilbakemedling på om jeg har truffet denne gangen, eller om jeg er et håpløst tilfelle som bare kan gi opp alle tanker på videre studier osv. Eller dere kan bare si litt om hva dere mener om høyskolekarakterer.
Gjermund
Jeg har skrevet oppgave!
Beklager at jeg ikke har oppdatert denne bloggen på en stund. Her er grunnen:
Innledning
I denne oppgaven har vi blitt utfordret på å gjøre rede for hvordan urkirken kom til rette med spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk, slik det kommer til uttrykk i Acta. Dette forstår jeg slik at jeg skal vise hvorfor dette var et spørsmål i det hele, hvordan spørsmålet kom til uttrykk, og hvordan urkirken løste dette spørsmålet.
Jeg vil legge noe vekt på utviklingen fra en menighet av jødekristne til en blandingskirke av hedninger og jøder, for å kunne påvise grunnlaget for spørsmålets aktualitet. Mest vekt vil jeg likevel legge på judaistenes krav om omskjærelse av de hedningekristne, apostelmøtet i Jerusalem og aposteldekretet slik historien er fremstilt i Acta 15. Dette fordi det er her urkirkens avgjørelser i spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk sterkest kommer til uttrykk i Acta.
Urkirkens kamp mot judaismen finner vi også spor av andre steder i NT, spesielt i Paulus’ brevlitteratur. Men historien etter, og virkningen av, apostelmøtet og aposteldekretet oppfatter jeg som et tema utenfor oppgavens rammer.
Den første menigheten i Jerusalem
De første disiplene, i NT omtalt som de tolv, fikk av Jesus i oppdrag å være Hans vitner i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende . Jesus hadde allerede vist i praksis at Han ville at evangeliet skulle forkynnes i Samaria og for hedninger. Han forkynte selv i Samaria og helbredet blant hedninger i Israel . Derfor var nok Apostlene forberedt på at hedningene skulle få del i evangeliet om Jesus, men på hvilken måte og til hvilken tid dette skulle skje, hadde de tilsynelatende ingen formening om.
Selv om Apostlene må hatt klart for seg Jesu befaling om å gå til hedningene med evangeliet, er det tydelig at de fortsatte å leve som jøder og at de oppholdt seg i Jerusalem den første tiden etter pinsedagen. I de syv første kapitlene i Acta ser det ut til at disiplene forkynte utelukkende for jøder og proselytter, og ikke for hedninger . Da Peter talte på pinsedagen, ser vi at han talte til jøder fra mange land . Dette førte til at den første menigheten var ensartet jødisk, selv om ikke alle medlemmene var født jøder.
Det er tydelig at de første kristne oppholdt seg mye i tempelet , og at de holdt de jødiske skikkene og levde etter moseloven, for de var ”velsett av hele folket” , templet og loven var viktig for dem og de ofret .
Guds ledelse til misjon blant ikke-jøder
Ganske tidlig i Acta fortelles det om tilløp til konflikt mellom hebraisktalende og gresktalende jøder i den første menigheten. De gresktalende jødene var nok også proselytter, i tillegg til jøder fra diasporaen. Det var antageligvis en del spenninger mellom de første kristne, da de hellenistiske jødene representerte et ledd mellom jødekristendom og hedningekristendom . Da Stefanus ble steinet oppstod en forfølgelse av menigheten i Jerusalem. Mange av de kristne ble da spredd utover bygdene i Judea og Samaria. Vi registrer at det er ulike oppfatninger i spørsmålet om hvorvidt det for det meste var de gresktalende jødene som ble jaget, eller om det var både hebraisktalende og gresktalende jøder som ble rammet av forfølgelsene . Det er imidlertid klart at de gresktalende jødene har betydd mye for utbredelsen av evangeliet. Slik ble forfølgelsen i Jerusalem opptakten til misjonen i Judea og Samaria, og starten på oppfyllelsen av Jesu ord .
Det står spesielt skrevet om forkynneren Filips arbeid blant samaritanerne . Filips forkynnelse ble godt mottatt, og mange lot seg døpe etter å ha kommet til tro på Jesus, men ingen fikk Den Hellige Ånd. Den fikk de først da apostlene sendte Peter og Johannes til dem fra Jerusalem. De ba for dem med håndspåleggelse – at de måtte få Den Hellige Ånd . Slik bekreftet Gud at det var Hans vilje å lede utbredelsen av evangeliet, ved apostlene. Vi registrerer at historien om da Paulus kom til Efesus inneholder et liknende eksempel på at døpte disipler ikke hadde fått Den Hellige Ånd . Vi finner imidlertid ikke rom for utdyping av dette tema innenfor denne oppgavens rammer.
Det er i Acta 8 vi finner historien om hoffmannen fra Etiopia , som føyer seg inn i rekken av Lukas’ eksempler på Guds ledelse av misjonsarbeidet fra Jerusalem og til hedningene via Judea og Samaria.
En indikasjon på spenningen mellom de første kristne finner vi i historien om Peter og Kornelius. Der Gud forberedte Peter gjennom et syn om at hedningene skulle få del i det kristne fellesskapet, og hvordan de omskårne reagerte med å irettesette Peter fordi han gikk inn og spiste sammen med hedninger . ”Gav altså Gud dem den samme gave som han gav oss, da de var kommet til troen på Herren Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud?” var Peters resonnement , og det ser ut til at disiplene ikke bare slo seg til ro med det, men også bøyde seg for dette som Guds vilje og takket Gud for Hans gode gjerning også mot hedningene . På nytt var det Gud selv som bekreftet sin vilje, at hedningene skulle ha del i evangeliet på lik linje med jødene – ved apostlene.
Vi forstår det slik at Gud ønsket å vise at det var apostlene som var Hans vitner på jord, og at deres lære har autoritet som Guds lære. Dette med bakgrunn i blant annet Jesus ord til apostlene om at de skulle være Hans vitner i verden og det Paulus skrev i sitt brev til efeserne om å være bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll med Jesus som hjørnestein . At Jesus gav Peter og de andre ”nøklene til himlenes rike” er også med å støtte opp under tanken om at det er apostlenes autoritet som kirkegrunnleggere Herren ønsket å bekrefte.
Blandingsmenigheter
Etter drapet på Stefanus var det noen av de forfulgte fra Jerusalem som forkynte evangeliets budskap for hedningene i Antiokia. Det ble dannet en menighet der, og Barnabas ble sendt til Antiokia fra menigheten i Jerusalem . Barnabas hentet Saulus til Antiokia som hjelp for seg og menigheten, og etter en stund la de ut på den første misjonsreisen . Slik oppstod det etter hvert blandingsmenigheter med både jødekristne og hedningekristne medlemmer, og mange steder ble nok jødene etter hvert i mindretall . Det var derfor ikke så rart at spørsmålet om hvorvidt hedningene først måtte bli jøder for å kunne bli frelst, reiste seg blant dem. For jødenes del var omskjærelsen det gamle paktstegnet som Gud gav Abraham og hans etterkommere som et synlig bevis på Guds løfter om at jødene var Guds folk. Tanken om at loven ikke hadde noen gyldighet som frelsesvei, men at jøder faktisk trengte frelse av nåde på lik linje med hedninger var nok vanskelig å forsone seg med . For hedningene og Paulus derimot, var det Guds frigjørende evangelium til alle mennesker om frelse av nåde ved troen på Jesus Kristus som stod på spill .
Kravet om omskjærelse
Lukas skriver at det var noen fra Judea som fremmet kravet om omskjærelse overfor hedningene i Antiokia. På apostelmøtet møter vi dem igjen, og der kalles de å være ”fra fariseernes parti”. I Jerusalem har de utvidet kravet til også å gjelde overholdelse av loven . Dette kravet avdekket en problemstilling som var høyst aktuell mange i urkirken på grunn av lovens stadige tilstedeværelse i enkelte av de jødekristnes samvittighet . Slik ble et adiafora-spørsmål for hedningene gjort til salighetsavgjørende av jødene .
På bakgrunn Paulus’ omtale av dem i Gal 2,4 som ”falske brødre” som hadde ”sneket seg inn”, og vers 24 i Acta 15, er det naturlig å tro at de troende fariseerne tilhørte en fraksjonsgruppe eller separatistbevegelse i urkirken som ikke var anerkjent blant ledelsen i menigheten .
Strid i urkirken
Kravet om frelse ved oppfyllelse av loven brøt så totalt med Paulus’ forkynnelse om frelse av nåde ved tro, at han straks gikk i rette med det. Han kom i skarpt ordskifte med judaistene, og det ble ”strid” i menigheten i Antiokia. Derfor vedtok menigheten å sende Paulus og Barnabas med noen følgesvenner til Jerusalem, for å legge spørsmålet frem for Apostlene og de eldste der . Siden menigheten i Jerusalem var modermenigheten, urapostlene oppholdt seg der, og judaistene kom derfra , var det dit menigheten i Antiokia sendte Paulus og Barnabas for å få svar på spørsmålet om de måtte la seg omskjære. På veien til Jerusalem besøkte Barnabas og Paulus menighetene i Fønikia og Samaria. Der ble det stor glede over at utsendingene kunne fortelle om hedningenes omvendelse. Dette viser at det ikke var alle som samstemte i kravet om at hedningene måtte omskjæres for å få del i frelsen .
Vi registrerer at det er ulike oppfatninger i spørsmålet om Lukas og Paulus omtaler det samme møtet i henholdsvis Acta 15 og Gal 2 . Da oppgavens rammer ikke gir mulighet til drøftning av dette, velger vi bare å si at vi finner teorien om at det er snakk om det samme møtet mest troverdig.
Apostelmøtet i Jerusalem
I Jerusalem ble Paulus og Barnabas mottatt av menigheten, apostlene og de eldste. De gledet seg over å høre om Guds gjerninger ved dem. Judaistene reiste så sitt krav mot de hedningekristne, og ”Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak” . Vi registrerer at det er ulike oppfatninger om hvem som egentlig var med på apostelmøtet i Jerusalem, og om det var flere enn et møte . Vi velger å gå utenom dette spørsmålet i denne oppgaven, da oppgavens rammer kun tillater oss å redegjøre for de avgjørelser som ble tatt, ikke hvordan og av hvem.
Det oppstod et skarpt ordskifte på dette møtet, og Peter reiste seg og holdt en tale til forsamlingen. Ved å tale om sine erfaringer om Guds ledelse i forhold til høvedsmannen Kornelius, og med myndighet som apostlenes leder, fikk hans tale den virkning at forsamlingen roet seg. I sin tale påpekte Peter med at det er troen alene som frelser, og ikke oppfyllelse av loven. Han snudde faktisk på hele situasjonen slik at han i stedet for å si at hedningene frelses på lik linje med jøder, poengterte at jøder frelses på samme vis som hedninger! Samtidig holdt han frem loven som et åk som ingen noen gang har klart å bære - helt i tråd med Jesu ord . Dermed står han i sin forkynnelse også helt på linje med Paulus .
Etter at Paulus og Barnabas igjen hadde fortalt om Guds gjerninger blant hedningene ved dem, reiste Jakob seg og holdt sin tale for forsamlingen. Også han støttet hedningenes rett til frelse uten omskjærelse. Men der Peter begrunnet sitt standpunkt ut fra erfaringen av Guds ledelse, begrunnet Jakob sin mening – som samstemmer med Peters og Paulus’ holdning – ut fra skriften .
Han kom med et forslag til løsning i det at han oppfordret til ikke å gjøre det vanskelig for hedningene. Jakob løsrev begrepet ”Guds folk” fra jødene og brukte det om de kristne i sin tale, ved å vise til Amos 9,11-12 . Hans løsningsforslag innebar da heller ingen ”delvis” oppfyllelse av loven, bare at hedningene skulle ta hensyn til jødene ved å avstå fra visse ting som for jødene var vederstyggeligheter .
Her ser vi hvordan Lukas har lagt vekt på å fremheve enheten i urkirken . Han viser at Paulus, Peter og Jakob var helt på linje i spørsmålet om hvordan jøder og hedninger blir frelst. Det poengteres også at kristendommens og jødenes Gud er den samme, ved å gi profetiene i GT kristologisk betydning. Vi antar at dette var viktig for de første kristne, da det gjennom hele Acta er lagt vekt på at de ut fra skriftene viste at Jesus er Messias .
Aposteldekretet
På apostelmøtet ble det vedtatt at det ikke skulle gjøres vanskelig for dem av hedningene som omvendte seg til Gud ved å pålegge dem å la seg omskjære og holde loven. Likevel bestemte de i Jerusalem at de hedningekristne skulle avholde seg fra det som var smittet av avgudene, og fra hor og fra det som er kvalt og fra blod. Dette ble begrunnet med at det fantes jøder overalt , og jødene tok som kjent anstøt av slike ting som over nevnt. Derfor var det av hensyn til jødene at hedningene ble pålagt denne innsnevringen av deres frihet . Dette stemmer overens med Paulus’ ord om at de sterke skal avstå fra noe for de svakes skyld, selv om ingenting er urent i seg selv . Vi registrerer at det er uenighet om aposteldekretet ble vedtatt på apostelmøtet, eller om det ble vedtatt noe senere , men oppgavens rammer gir ikke rom for videre drøftninger av dette tema.
Etter apostelmøtet
Etter apostelmøtet tok det ikke så lang tid før Paulus ville ut på en ny misjonsreise. Det oppstod uenighet mellom ham og Barnabas om hvem de skulle ta med, så de reiste hver sin vei med hver sin medarbeider. Paulus tok med seg Silas og reiste til Derbe og Lystra gjennom Syria og Kilikia. Han møtte Timoteus og ville gjerne ha ham med på reisen. Det interessante er at han lot ham omskjære av hensyn til jødene der omkring, fordi alle visste at Timoteus’ far var greker . Sammenliknet med gal 2,3-4 og 1.kor 9,19-22, beviser dette for oss at kampen i Jerusalem var av prinsipiell art. Dette kan vi og slutte oss til ut i fra Acta 21,15-26, hvor Lukas forteller om hvordan Paulus ikke bare lot seg selv rense, men også betalte for fire andre – for å bevise at han levde slik at han holdt loven!
Siden reiste de fra by til by og har tydeligvis fremlagt aposteldekretets innhold for menighetene de besøkte . Vi registrerer også at det ut fra flere av de paulinske brever ser ut til at judaismen fortsatte å være en utfordring for kirken etter Apostelmøtet og aposteldekretets vedtak. Derfor kan vi anta at det fortsatt var noen som ikke var fornøyd med bestemmelsene som var tatt . Dette viser oss at det var ytterst viktig at ledelsen i urkirken var enige i dette spørsmålet, slik at det ikke ble splittelse mellom jødene og hedningene. Om det hadde skjedd, kunne kristendommen endt som ”et anneks til synagogen” .
Av kirkehistorien vet vi at det dannet seg en gruppering av jødekristne som kaltes ebjonitter. Disse var sannsynligvis en gruppe radikaliserte judaister, som etter hvert forsvant . På samme måte er vi av den oppfatning at det Luther i sin tid stred med i forhold til den katolske kirke, også var en form for judaisme . Dessverre gir ikke oppgaven rom for videre redegjørelser, så vi nøyer oss med å fastslå at Paulus’ kampbrev flere ganger i kirkens historie har vist seg i stand til nedkjempe ”judaismen” som av og til er en fare for den enkelte kristne og for kirken .
Oppsummering
Vi har sett at de første kristne var jøder. Litt etter litt ble evangeliet spredd til andre folkegrupper. Dette skjedde ofte ved Åndens ledelse som i eksemplene med samaritanerne og den etiopiske hoffmannen. Det oppstod da en blandingskirke med spenninger mellom jøder og hedninger. Disse spenningene bygde på kulturelle og religiøse tradisjoner.
Spenningene forsterket og utviklet seg, til de kulminerte i et krav fra en gruppe av fariseerske jødekristne som krevde at hedningene måtte omskjæres for å kunne bli frelst.
Striden som oppstod rundt dette spørsmålet, førte til et apostelmøte i Jerusalem, der det ble fastslått at hedninger og jøder frelses på samme vilkår, av nåde ved tro. Det ble vedtatt at hedningekristne av hensyn til jødekristne skulle avstå fra visse ting som var til særlig anstøt for jødene.
Vi vet også at judaismen fortsatt var en utfordring for urkirken etter apostelmøtet, men at det var enighet i kirkens ledelse om dette spørsmålet.
Litteraturliste
Bibelen, NB -88. Oslo: Norsk Bibel
Fougner, Even (1983): Apostlenes gjerninger. Oslo: Luther forlag og Lunde Forlag
Kjær-Hansen, Kai (1996): Apostlenes gjerninger, studieutgave ved Kai Kjær-Hansen. Oslo: Det Norske Bibelselskap
Moe, Olaf (1923): Apostelen Paulus, hans liv og gjerning. Kristiania: Aschehoug & Co
Moe, Olaf (1951): Kirken i aposteltiden. Oslo: Aschehoug & Co.
Hvalvik, Reidar (1998): Fra Jerusalem til jordens ender. Oslo: Credo Forlag
Haraldsø, Brynjar (2001): Kirke og misjon gjennom 2000 år. Oslo: Lunde forlag
Røsæg, Nils Aksel (1994): ”Acta, hedningemisjonen og Jesus”. s.302-324 Ad Acta – studier til Apostlenes gjerninger og urkristendommens historie Reidar Hvalvik og Hans Kvalbein (red.) Oslo: Verbum
Dessverre har de 62 fotnotene mine falt ut, så oppgava er litt svakt begrunnet, men dog.
Innledning
I denne oppgaven har vi blitt utfordret på å gjøre rede for hvordan urkirken kom til rette med spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk, slik det kommer til uttrykk i Acta. Dette forstår jeg slik at jeg skal vise hvorfor dette var et spørsmål i det hele, hvordan spørsmålet kom til uttrykk, og hvordan urkirken løste dette spørsmålet.
Jeg vil legge noe vekt på utviklingen fra en menighet av jødekristne til en blandingskirke av hedninger og jøder, for å kunne påvise grunnlaget for spørsmålets aktualitet. Mest vekt vil jeg likevel legge på judaistenes krav om omskjærelse av de hedningekristne, apostelmøtet i Jerusalem og aposteldekretet slik historien er fremstilt i Acta 15. Dette fordi det er her urkirkens avgjørelser i spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk sterkest kommer til uttrykk i Acta.
Urkirkens kamp mot judaismen finner vi også spor av andre steder i NT, spesielt i Paulus’ brevlitteratur. Men historien etter, og virkningen av, apostelmøtet og aposteldekretet oppfatter jeg som et tema utenfor oppgavens rammer.
Den første menigheten i Jerusalem
De første disiplene, i NT omtalt som de tolv, fikk av Jesus i oppdrag å være Hans vitner i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende . Jesus hadde allerede vist i praksis at Han ville at evangeliet skulle forkynnes i Samaria og for hedninger. Han forkynte selv i Samaria og helbredet blant hedninger i Israel . Derfor var nok Apostlene forberedt på at hedningene skulle få del i evangeliet om Jesus, men på hvilken måte og til hvilken tid dette skulle skje, hadde de tilsynelatende ingen formening om.
Selv om Apostlene må hatt klart for seg Jesu befaling om å gå til hedningene med evangeliet, er det tydelig at de fortsatte å leve som jøder og at de oppholdt seg i Jerusalem den første tiden etter pinsedagen. I de syv første kapitlene i Acta ser det ut til at disiplene forkynte utelukkende for jøder og proselytter, og ikke for hedninger . Da Peter talte på pinsedagen, ser vi at han talte til jøder fra mange land . Dette førte til at den første menigheten var ensartet jødisk, selv om ikke alle medlemmene var født jøder.
Det er tydelig at de første kristne oppholdt seg mye i tempelet , og at de holdt de jødiske skikkene og levde etter moseloven, for de var ”velsett av hele folket” , templet og loven var viktig for dem og de ofret .
Guds ledelse til misjon blant ikke-jøder
Ganske tidlig i Acta fortelles det om tilløp til konflikt mellom hebraisktalende og gresktalende jøder i den første menigheten. De gresktalende jødene var nok også proselytter, i tillegg til jøder fra diasporaen. Det var antageligvis en del spenninger mellom de første kristne, da de hellenistiske jødene representerte et ledd mellom jødekristendom og hedningekristendom . Da Stefanus ble steinet oppstod en forfølgelse av menigheten i Jerusalem. Mange av de kristne ble da spredd utover bygdene i Judea og Samaria. Vi registrer at det er ulike oppfatninger i spørsmålet om hvorvidt det for det meste var de gresktalende jødene som ble jaget, eller om det var både hebraisktalende og gresktalende jøder som ble rammet av forfølgelsene . Det er imidlertid klart at de gresktalende jødene har betydd mye for utbredelsen av evangeliet. Slik ble forfølgelsen i Jerusalem opptakten til misjonen i Judea og Samaria, og starten på oppfyllelsen av Jesu ord .
Det står spesielt skrevet om forkynneren Filips arbeid blant samaritanerne . Filips forkynnelse ble godt mottatt, og mange lot seg døpe etter å ha kommet til tro på Jesus, men ingen fikk Den Hellige Ånd. Den fikk de først da apostlene sendte Peter og Johannes til dem fra Jerusalem. De ba for dem med håndspåleggelse – at de måtte få Den Hellige Ånd . Slik bekreftet Gud at det var Hans vilje å lede utbredelsen av evangeliet, ved apostlene. Vi registrerer at historien om da Paulus kom til Efesus inneholder et liknende eksempel på at døpte disipler ikke hadde fått Den Hellige Ånd . Vi finner imidlertid ikke rom for utdyping av dette tema innenfor denne oppgavens rammer.
Det er i Acta 8 vi finner historien om hoffmannen fra Etiopia , som føyer seg inn i rekken av Lukas’ eksempler på Guds ledelse av misjonsarbeidet fra Jerusalem og til hedningene via Judea og Samaria.
En indikasjon på spenningen mellom de første kristne finner vi i historien om Peter og Kornelius. Der Gud forberedte Peter gjennom et syn om at hedningene skulle få del i det kristne fellesskapet, og hvordan de omskårne reagerte med å irettesette Peter fordi han gikk inn og spiste sammen med hedninger . ”Gav altså Gud dem den samme gave som han gav oss, da de var kommet til troen på Herren Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud?” var Peters resonnement , og det ser ut til at disiplene ikke bare slo seg til ro med det, men også bøyde seg for dette som Guds vilje og takket Gud for Hans gode gjerning også mot hedningene . På nytt var det Gud selv som bekreftet sin vilje, at hedningene skulle ha del i evangeliet på lik linje med jødene – ved apostlene.
Vi forstår det slik at Gud ønsket å vise at det var apostlene som var Hans vitner på jord, og at deres lære har autoritet som Guds lære. Dette med bakgrunn i blant annet Jesus ord til apostlene om at de skulle være Hans vitner i verden og det Paulus skrev i sitt brev til efeserne om å være bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll med Jesus som hjørnestein . At Jesus gav Peter og de andre ”nøklene til himlenes rike” er også med å støtte opp under tanken om at det er apostlenes autoritet som kirkegrunnleggere Herren ønsket å bekrefte.
Blandingsmenigheter
Etter drapet på Stefanus var det noen av de forfulgte fra Jerusalem som forkynte evangeliets budskap for hedningene i Antiokia. Det ble dannet en menighet der, og Barnabas ble sendt til Antiokia fra menigheten i Jerusalem . Barnabas hentet Saulus til Antiokia som hjelp for seg og menigheten, og etter en stund la de ut på den første misjonsreisen . Slik oppstod det etter hvert blandingsmenigheter med både jødekristne og hedningekristne medlemmer, og mange steder ble nok jødene etter hvert i mindretall . Det var derfor ikke så rart at spørsmålet om hvorvidt hedningene først måtte bli jøder for å kunne bli frelst, reiste seg blant dem. For jødenes del var omskjærelsen det gamle paktstegnet som Gud gav Abraham og hans etterkommere som et synlig bevis på Guds løfter om at jødene var Guds folk. Tanken om at loven ikke hadde noen gyldighet som frelsesvei, men at jøder faktisk trengte frelse av nåde på lik linje med hedninger var nok vanskelig å forsone seg med . For hedningene og Paulus derimot, var det Guds frigjørende evangelium til alle mennesker om frelse av nåde ved troen på Jesus Kristus som stod på spill .
Kravet om omskjærelse
Lukas skriver at det var noen fra Judea som fremmet kravet om omskjærelse overfor hedningene i Antiokia. På apostelmøtet møter vi dem igjen, og der kalles de å være ”fra fariseernes parti”. I Jerusalem har de utvidet kravet til også å gjelde overholdelse av loven . Dette kravet avdekket en problemstilling som var høyst aktuell mange i urkirken på grunn av lovens stadige tilstedeværelse i enkelte av de jødekristnes samvittighet . Slik ble et adiafora-spørsmål for hedningene gjort til salighetsavgjørende av jødene .
På bakgrunn Paulus’ omtale av dem i Gal 2,4 som ”falske brødre” som hadde ”sneket seg inn”, og vers 24 i Acta 15, er det naturlig å tro at de troende fariseerne tilhørte en fraksjonsgruppe eller separatistbevegelse i urkirken som ikke var anerkjent blant ledelsen i menigheten .
Strid i urkirken
Kravet om frelse ved oppfyllelse av loven brøt så totalt med Paulus’ forkynnelse om frelse av nåde ved tro, at han straks gikk i rette med det. Han kom i skarpt ordskifte med judaistene, og det ble ”strid” i menigheten i Antiokia. Derfor vedtok menigheten å sende Paulus og Barnabas med noen følgesvenner til Jerusalem, for å legge spørsmålet frem for Apostlene og de eldste der . Siden menigheten i Jerusalem var modermenigheten, urapostlene oppholdt seg der, og judaistene kom derfra , var det dit menigheten i Antiokia sendte Paulus og Barnabas for å få svar på spørsmålet om de måtte la seg omskjære. På veien til Jerusalem besøkte Barnabas og Paulus menighetene i Fønikia og Samaria. Der ble det stor glede over at utsendingene kunne fortelle om hedningenes omvendelse. Dette viser at det ikke var alle som samstemte i kravet om at hedningene måtte omskjæres for å få del i frelsen .
Vi registrerer at det er ulike oppfatninger i spørsmålet om Lukas og Paulus omtaler det samme møtet i henholdsvis Acta 15 og Gal 2 . Da oppgavens rammer ikke gir mulighet til drøftning av dette, velger vi bare å si at vi finner teorien om at det er snakk om det samme møtet mest troverdig.
Apostelmøtet i Jerusalem
I Jerusalem ble Paulus og Barnabas mottatt av menigheten, apostlene og de eldste. De gledet seg over å høre om Guds gjerninger ved dem. Judaistene reiste så sitt krav mot de hedningekristne, og ”Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak” . Vi registrerer at det er ulike oppfatninger om hvem som egentlig var med på apostelmøtet i Jerusalem, og om det var flere enn et møte . Vi velger å gå utenom dette spørsmålet i denne oppgaven, da oppgavens rammer kun tillater oss å redegjøre for de avgjørelser som ble tatt, ikke hvordan og av hvem.
Det oppstod et skarpt ordskifte på dette møtet, og Peter reiste seg og holdt en tale til forsamlingen. Ved å tale om sine erfaringer om Guds ledelse i forhold til høvedsmannen Kornelius, og med myndighet som apostlenes leder, fikk hans tale den virkning at forsamlingen roet seg. I sin tale påpekte Peter med at det er troen alene som frelser, og ikke oppfyllelse av loven. Han snudde faktisk på hele situasjonen slik at han i stedet for å si at hedningene frelses på lik linje med jøder, poengterte at jøder frelses på samme vis som hedninger! Samtidig holdt han frem loven som et åk som ingen noen gang har klart å bære - helt i tråd med Jesu ord . Dermed står han i sin forkynnelse også helt på linje med Paulus .
Etter at Paulus og Barnabas igjen hadde fortalt om Guds gjerninger blant hedningene ved dem, reiste Jakob seg og holdt sin tale for forsamlingen. Også han støttet hedningenes rett til frelse uten omskjærelse. Men der Peter begrunnet sitt standpunkt ut fra erfaringen av Guds ledelse, begrunnet Jakob sin mening – som samstemmer med Peters og Paulus’ holdning – ut fra skriften .
Han kom med et forslag til løsning i det at han oppfordret til ikke å gjøre det vanskelig for hedningene. Jakob løsrev begrepet ”Guds folk” fra jødene og brukte det om de kristne i sin tale, ved å vise til Amos 9,11-12 . Hans løsningsforslag innebar da heller ingen ”delvis” oppfyllelse av loven, bare at hedningene skulle ta hensyn til jødene ved å avstå fra visse ting som for jødene var vederstyggeligheter .
Her ser vi hvordan Lukas har lagt vekt på å fremheve enheten i urkirken . Han viser at Paulus, Peter og Jakob var helt på linje i spørsmålet om hvordan jøder og hedninger blir frelst. Det poengteres også at kristendommens og jødenes Gud er den samme, ved å gi profetiene i GT kristologisk betydning. Vi antar at dette var viktig for de første kristne, da det gjennom hele Acta er lagt vekt på at de ut fra skriftene viste at Jesus er Messias .
Aposteldekretet
På apostelmøtet ble det vedtatt at det ikke skulle gjøres vanskelig for dem av hedningene som omvendte seg til Gud ved å pålegge dem å la seg omskjære og holde loven. Likevel bestemte de i Jerusalem at de hedningekristne skulle avholde seg fra det som var smittet av avgudene, og fra hor og fra det som er kvalt og fra blod. Dette ble begrunnet med at det fantes jøder overalt , og jødene tok som kjent anstøt av slike ting som over nevnt. Derfor var det av hensyn til jødene at hedningene ble pålagt denne innsnevringen av deres frihet . Dette stemmer overens med Paulus’ ord om at de sterke skal avstå fra noe for de svakes skyld, selv om ingenting er urent i seg selv . Vi registrerer at det er uenighet om aposteldekretet ble vedtatt på apostelmøtet, eller om det ble vedtatt noe senere , men oppgavens rammer gir ikke rom for videre drøftninger av dette tema.
Etter apostelmøtet
Etter apostelmøtet tok det ikke så lang tid før Paulus ville ut på en ny misjonsreise. Det oppstod uenighet mellom ham og Barnabas om hvem de skulle ta med, så de reiste hver sin vei med hver sin medarbeider. Paulus tok med seg Silas og reiste til Derbe og Lystra gjennom Syria og Kilikia. Han møtte Timoteus og ville gjerne ha ham med på reisen. Det interessante er at han lot ham omskjære av hensyn til jødene der omkring, fordi alle visste at Timoteus’ far var greker . Sammenliknet med gal 2,3-4 og 1.kor 9,19-22, beviser dette for oss at kampen i Jerusalem var av prinsipiell art. Dette kan vi og slutte oss til ut i fra Acta 21,15-26, hvor Lukas forteller om hvordan Paulus ikke bare lot seg selv rense, men også betalte for fire andre – for å bevise at han levde slik at han holdt loven!
Siden reiste de fra by til by og har tydeligvis fremlagt aposteldekretets innhold for menighetene de besøkte . Vi registrerer også at det ut fra flere av de paulinske brever ser ut til at judaismen fortsatte å være en utfordring for kirken etter Apostelmøtet og aposteldekretets vedtak. Derfor kan vi anta at det fortsatt var noen som ikke var fornøyd med bestemmelsene som var tatt . Dette viser oss at det var ytterst viktig at ledelsen i urkirken var enige i dette spørsmålet, slik at det ikke ble splittelse mellom jødene og hedningene. Om det hadde skjedd, kunne kristendommen endt som ”et anneks til synagogen” .
Av kirkehistorien vet vi at det dannet seg en gruppering av jødekristne som kaltes ebjonitter. Disse var sannsynligvis en gruppe radikaliserte judaister, som etter hvert forsvant . På samme måte er vi av den oppfatning at det Luther i sin tid stred med i forhold til den katolske kirke, også var en form for judaisme . Dessverre gir ikke oppgaven rom for videre redegjørelser, så vi nøyer oss med å fastslå at Paulus’ kampbrev flere ganger i kirkens historie har vist seg i stand til nedkjempe ”judaismen” som av og til er en fare for den enkelte kristne og for kirken .
Oppsummering
Vi har sett at de første kristne var jøder. Litt etter litt ble evangeliet spredd til andre folkegrupper. Dette skjedde ofte ved Åndens ledelse som i eksemplene med samaritanerne og den etiopiske hoffmannen. Det oppstod da en blandingskirke med spenninger mellom jøder og hedninger. Disse spenningene bygde på kulturelle og religiøse tradisjoner.
Spenningene forsterket og utviklet seg, til de kulminerte i et krav fra en gruppe av fariseerske jødekristne som krevde at hedningene måtte omskjæres for å kunne bli frelst.
Striden som oppstod rundt dette spørsmålet, førte til et apostelmøte i Jerusalem, der det ble fastslått at hedninger og jøder frelses på samme vilkår, av nåde ved tro. Det ble vedtatt at hedningekristne av hensyn til jødekristne skulle avstå fra visse ting som var til særlig anstøt for jødene.
Vi vet også at judaismen fortsatt var en utfordring for urkirken etter apostelmøtet, men at det var enighet i kirkens ledelse om dette spørsmålet.
Litteraturliste
Bibelen, NB -88. Oslo: Norsk Bibel
Fougner, Even (1983): Apostlenes gjerninger. Oslo: Luther forlag og Lunde Forlag
Kjær-Hansen, Kai (1996): Apostlenes gjerninger, studieutgave ved Kai Kjær-Hansen. Oslo: Det Norske Bibelselskap
Moe, Olaf (1923): Apostelen Paulus, hans liv og gjerning. Kristiania: Aschehoug & Co
Moe, Olaf (1951): Kirken i aposteltiden. Oslo: Aschehoug & Co.
Hvalvik, Reidar (1998): Fra Jerusalem til jordens ender. Oslo: Credo Forlag
Haraldsø, Brynjar (2001): Kirke og misjon gjennom 2000 år. Oslo: Lunde forlag
Røsæg, Nils Aksel (1994): ”Acta, hedningemisjonen og Jesus”. s.302-324 Ad Acta – studier til Apostlenes gjerninger og urkristendommens historie Reidar Hvalvik og Hans Kvalbein (red.) Oslo: Verbum
Dessverre har de 62 fotnotene mine falt ut, så oppgava er litt svakt begrunnet, men dog.
lørdag, mai 20, 2006
Smale øyne
Ja, jeg har smale øyne. Og smal tankegang. Smalere enn vanlig. For jeg tenker på hvordan jeg skal redegjøre for hvordan urkirken kom til rette med spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk, slik det kommer til uttrykk i apostlenes gjerninger. Med andre ord: Jeg skriver oppgave igjen.
Gjermund
Gjermund
søndag, mai 14, 2006
Ikke bonderomantikk
Nei og nei og nei og nei og nei... Nå har det skjedd en tragedie igjen! Enda en gang skal vi måtte høre om de forferdeligste ulykker som skjer av og til: Dyretragedie i Rennebu Hvordan går det an? Jeg kjenner at det vokser et forferdelig sinne i meg til denne bonden som lot det gå så langt. Samtidig skjønner jeg jo at han må hatt det rimelig tøft før han lot det gå dithen som det gjorde. Da spør jeg meg selv: Hvor var naboene? Samtidig vet jeg hvor vanskelig det er å "bry seg" når du er usikker på åssn det står til med noen... Ikke alle som er så flinke til å innrømme at det er ting som er vanskelige heller... Dette var fælt! Håper dere har en bedre dag en meg.
Gjermund
Gjermund
fredag, mai 12, 2006
Konspirasjon!
Nå har vi til stadighet lest om alskens rare ting som finnes i stadig nye matvarer. Og forbrukerne skriker opp om de utroligste ting. I USA har ei blitt dømt til en lang fengselsstraff og en sinnsyk erstatningssum for en falsk anklage om funn av en finger i en hamburger eller hva det var. For ikke lenge siden var det ei dame der borte som faktisk fant en bit av en finger i hamburger'n sin - lurer på om ho får en like stor erstatning jeg? I Norge har vi E-coli (som er en veldig alvorlig ting, jeg prøver ikke å si noe annet) og diverse funn i ulike melkeprodukter - En spurv i en melkekartong(!) og nå sist, en snegle i en youghurtboks Snegle i yougurtboks
Jeg stiller meg spørsmålet: Er det bare jeg som tenker at dette ikke er tilfeldig? Jeg bare undres, for alle med litt mer en mikroskopisk kjennskap til kvalitetssikring i forhold til norsk matvaresikkerhet (smør på flesk, men dog), vet at det ikke er tilfeldig hvilke rutiner maten i Norge produseres etter. Det er ikke for ingenting vi kan spise bløtkokte egg uten redsel for salmonellaangrep som det eneste land i verden - med unntak av Grønland da, hvor pingvinegg er en delikatesse, og hvor de ikke koker egga men tiner dem.
Bare tenk liksom: i hvor mange år har man slakta sau uten at folk har blitt sjuke av E-coli? E-coli er en bakterie som lever i bæsj, ikke i kjøtt! Altså: noen må ha hatt bæsj i det partiet med kjøtt som folk ble sjuke av. Et enkelt resonnement! Og en annen ting: Når man tapper melk i en kartong, så går den gjennom kraner eller dyser - etter å ha blitt varmebehandlet. Man får ikke en spurv(!) gjennom en kran da vet du! Hvor dum går det an å bli? Noen må ha puttet den oppi kartongen, før kartongen ble lukket igjen! Og det kalles sabotasje. Og til sist: En snegle kan ikke leve i en youghurtboks, ganske enkelt fordi innholdet i boksen har gått gjennom en slik behandling at den ville vært død, oppdelt, grilla, brent, drukna og død igjen før den kom i boksen. ERGO: NOEN MÅ HA PUTTA DEN I BOKSEN MED VILJE!
Dermed kommer min koklusjon: Norsk mat er ren og trygg, noe vi antageligvis ikke kan si om alle som jobber i de forskjellige bedriftene som bearbeider matvarene våre. Det finnes nok noen utrygge mennesker der med urent mel i posen...
Gjermund
Jeg stiller meg spørsmålet: Er det bare jeg som tenker at dette ikke er tilfeldig? Jeg bare undres, for alle med litt mer en mikroskopisk kjennskap til kvalitetssikring i forhold til norsk matvaresikkerhet (smør på flesk, men dog), vet at det ikke er tilfeldig hvilke rutiner maten i Norge produseres etter. Det er ikke for ingenting vi kan spise bløtkokte egg uten redsel for salmonellaangrep som det eneste land i verden - med unntak av Grønland da, hvor pingvinegg er en delikatesse, og hvor de ikke koker egga men tiner dem.
Bare tenk liksom: i hvor mange år har man slakta sau uten at folk har blitt sjuke av E-coli? E-coli er en bakterie som lever i bæsj, ikke i kjøtt! Altså: noen må ha hatt bæsj i det partiet med kjøtt som folk ble sjuke av. Et enkelt resonnement! Og en annen ting: Når man tapper melk i en kartong, så går den gjennom kraner eller dyser - etter å ha blitt varmebehandlet. Man får ikke en spurv(!) gjennom en kran da vet du! Hvor dum går det an å bli? Noen må ha puttet den oppi kartongen, før kartongen ble lukket igjen! Og det kalles sabotasje. Og til sist: En snegle kan ikke leve i en youghurtboks, ganske enkelt fordi innholdet i boksen har gått gjennom en slik behandling at den ville vært død, oppdelt, grilla, brent, drukna og død igjen før den kom i boksen. ERGO: NOEN MÅ HA PUTTA DEN I BOKSEN MED VILJE!
Dermed kommer min koklusjon: Norsk mat er ren og trygg, noe vi antageligvis ikke kan si om alle som jobber i de forskjellige bedriftene som bearbeider matvarene våre. Det finnes nok noen utrygge mennesker der med urent mel i posen...
Gjermund
torsdag, mai 11, 2006
Barnevogner
Jeg oppfordrer dere alle til å lese innlegget på Knut Reiers blogg (link ved siden av) om barnevogner. Han har så inderlig rett. Barnevogner er no herk på busser og i byen. Det hadde vært helt greit med barnevogner på fortau og på trikk, hadde det bare ikke vært for alle de hodeløse barnløse som går der som om de eier hele verden. "Der kommer det en tvilling-barnevogn," tenker de, "han får trille rundt!" Drittsekker, kaller vi sånne folk. Og likens på bussen - vogna må inn den, det er ikke til å diskutere - men flytter de på seg, de late uten barn? Neida - de står like i veien - og skuler stygt på en stakkar med vogn. Når jeg møter sånne, passer jeg på å gi uttrykk for hvor vanskelig og knotete det er å manøvrere en vogn på en buss ved å kjøre hardt og brutalt på dem, og ved å ikke sette på bremsen, slik at vogna farer fram og skraper opp skinnleggen deres når bussen bråstopper - for det gjør bussene ofte i Oslo. Skjønner ikke at det går an å være så korka at man vil bo i en storby engang jeg. Hva er bra med å bo i Oslo for eksempel? At det er mange busser å sitte trangt på? At det er mange fortau å gå i kø på? At det er mange kinosaler å sitte trangt i? At det er mye "grønn natur" å få en hel kvadratmeter for seg selv i? At det er mange skiløyper å gå i kø i? At det er mange parkeringsplasser som alle andre har parkert på? At det er sinnsykt mange veier å kjøre sent på fordi alle andre kjører der også så det blir kø der? Å lukte på den friske luften a lá ecshaus? At det er mange sykehuskøer det ikke er plass i? At det er så høye lønninger her at man har råd til akkurat et brød og en kartong melk etter at man har betalt den sinnsyke husleia her? Nei - det er ikke småbarnsfamilier bare som burde kommet seg ut av storbyene. Menneskene vil bedras - de tror de har det godt i byer!
Gjermund
Gjermund
tirsdag, mai 09, 2006
Ikke lett
Livet ække lett! Her har jeg tatt ungefri og sendt de tre eldste barna til Trøndelag for å få litt fri - og hva skjer? Jo - jeg må skrive en oppgave og legge frem en artikkel i klassen. Det ække spesielt kult. Å sende de tre eldste barna til Trøndelag var for øvrig ikke det lureste jeg har gått med på å gjøre noen gang - for hjelpe min som jeg savner dem! Får trøste meg med en kinokveld eller no!
Gjermund
Gjermund
lørdag, mai 06, 2006
En hyllest
Nå er det tid for en hyllest. Vi har nemlig tatt avskjed med ei av KoMBi-klanen: Silje Ødegaard. Ho har avslutta året ved Fjellhaug (selv om ho kommer igjen for å ta eksamen) for å ta et bistandskurs i Stavanger. Der kommer ho til å treffe Jorunn Ranøien
( http://jorunnranoien.weblogg.no/ ) og det blir sikkert en hjelp til å komme over det vanvittige savnet (som ganske sikkert kommer til å forfølge henne i ukene fremover) etter oss - ja, hvordan skal ho klare seg?
Ja, ja - vi skal huske på deg Silje, så får vi håpe det beste. Så ønsker vi deg i tillegg lykke til med språk- og kulturstudiene du får i Stavanger, i tillegg til bistandskurset...
Gjermund
( http://jorunnranoien.weblogg.no/ ) og det blir sikkert en hjelp til å komme over det vanvittige savnet (som ganske sikkert kommer til å forfølge henne i ukene fremover) etter oss - ja, hvordan skal ho klare seg?
Ja, ja - vi skal huske på deg Silje, så får vi håpe det beste. Så ønsker vi deg i tillegg lykke til med språk- og kulturstudiene du får i Stavanger, i tillegg til bistandskurset...
Gjermund
torsdag, mai 04, 2006
Appel sin to
Har hatt mye moro i det siste. Den der med appelsina kosa jeg meg med - det må jeg innrømme. Her kommer en innrømmelse til: Det var bare innledninga. La dere merke til at det var en form for evolusjonslære i den historia? Og MASSE fantasi? Men ganske troverdig fantasi, hva? Høres fornuftig ut det der med undersøkelsen av frukten osv.? (Bortsett fra alt krydderet om navn og villsvin og slikt, som må til for at noen skal gidde og lese...)
Her er en annen fantasi: Hva om det var en Gud som fortalte menneskene at de kunne spise av all frukten i hagen Han hadde skapt dem inn i, av sin kjærlighet - bortsett fra frukten av et eneste tre? Så gjorde menneskene det likevel da vet du, og valgte dermed en annen herre enn Gud - da de selv ønsket å være herre i eget liv. (Mange det, som tror det er så svært å være herre i eget liv - mange er de og, som har gått på trynet med et plask i den sammenheng.) Så ble mennesket og Gud adskilt da vet de, og mennesket ble dermed adskilt fra selve livskilden (dermed ble døden en følge av syndefallet). Siden har ondskapen og elendigheten bare "evolusjonert" jamnt og trutt (slik den ofte har en tendens til å gjøre - prøvd å løyet noen gang? Ble det med den ene løgnen, eller måtte du dekke den med flere?) Derfor har vi både sykdommer og skader, vold, ekteskapsbrudd, løgn, utroskap, naturkatastrofer og psykiske lidelser etc, etc.
Det trivelige i denne fantasien min, er at denne Guden elsket menneskene så høyt, at Han åpnet en vei tilbake til seg selv, ved å selv gjøre opp for dette "syndefallet", slik at det ble mulig for de av menneskene som kunne finne på å ønske det, å ha samfunn med Ham - ene og alene ved å tro på at Han har gjort nettopp dette ved sin egen sønn.
Men det er vel bare en fantasi?
Gjermund
Her er en annen fantasi: Hva om det var en Gud som fortalte menneskene at de kunne spise av all frukten i hagen Han hadde skapt dem inn i, av sin kjærlighet - bortsett fra frukten av et eneste tre? Så gjorde menneskene det likevel da vet du, og valgte dermed en annen herre enn Gud - da de selv ønsket å være herre i eget liv. (Mange det, som tror det er så svært å være herre i eget liv - mange er de og, som har gått på trynet med et plask i den sammenheng.) Så ble mennesket og Gud adskilt da vet de, og mennesket ble dermed adskilt fra selve livskilden (dermed ble døden en følge av syndefallet). Siden har ondskapen og elendigheten bare "evolusjonert" jamnt og trutt (slik den ofte har en tendens til å gjøre - prøvd å løyet noen gang? Ble det med den ene løgnen, eller måtte du dekke den med flere?) Derfor har vi både sykdommer og skader, vold, ekteskapsbrudd, løgn, utroskap, naturkatastrofer og psykiske lidelser etc, etc.
Det trivelige i denne fantasien min, er at denne Guden elsket menneskene så høyt, at Han åpnet en vei tilbake til seg selv, ved å selv gjøre opp for dette "syndefallet", slik at det ble mulig for de av menneskene som kunne finne på å ønske det, å ha samfunn med Ham - ene og alene ved å tro på at Han har gjort nettopp dette ved sin egen sønn.
Men det er vel bare en fantasi?
Gjermund
onsdag, mai 03, 2006
Forandring fryder
Nå har jeg forandret litt på bloggen min igjen. Observante lesere vil se at headingen har forandret seg for en liten stund siden, og nå har jeg utvidet link-sortimentet. Håper alt virker som det skal når det kommer til syne, og at alle linkene bare er listet opp en gang hver seg. (Dette med data er ikke lett!) Er litt redd for at jeg en eller annen gang skal slette hele greia uten å forstå noe som helst. (Sånt kan sikkert skje!)
En annen ting jeg har tenkt litt på de siste to dagene, er hvem det var som først skrelte en appelsin, og hva som førte til at det mennesket gjorde det? Var det slik at han/hun bare plukket seg en appelsin og sa: "la meg nå skrelle denne, for å se om den smaker søtt"? Eller tråkket han/hun på en nedfalt appelsin for deretter til sin forskrekkelse å finne ut at den var bløt inni? Kanskje var det en lokal buskmann på flukt fra et villsvin som uforvarende tråkket på en appelsin og trynet midt i spranget, slik at villsvinet innhentet ham og tok knekken på ham, som fikk hans bekjente til å begynne å tenke på hvordan man best kunne bruke en appelsin? Dersom de på den tiden hadde en form for etterforskning, måtte de jo sikkert snart slutte seg til den teorien at det var appelsinen som indirekte, men bokstavelig talt, var årsaken til hans fall. Deretter må de så ha studert appelsinen og funnet ut at dersom de hadde visst at det gikk an å spise appelsiner tidligere, hadde ikke denne buskmannen kommet i knipe med dette villsvinet mens han lette etter nøtter på bakken (da det er ganske sikkert at appesliner vokser på trær) og dermed hadde han ikke vært død.
Det er også naturlig å slutte seg til at denne buskmannen nok het Appel, og at frukten vi kjenner som appelsin er oppkalt etter Appel sin historie. Bare noen tanker.
Gjermund
En annen ting jeg har tenkt litt på de siste to dagene, er hvem det var som først skrelte en appelsin, og hva som førte til at det mennesket gjorde det? Var det slik at han/hun bare plukket seg en appelsin og sa: "la meg nå skrelle denne, for å se om den smaker søtt"? Eller tråkket han/hun på en nedfalt appelsin for deretter til sin forskrekkelse å finne ut at den var bløt inni? Kanskje var det en lokal buskmann på flukt fra et villsvin som uforvarende tråkket på en appelsin og trynet midt i spranget, slik at villsvinet innhentet ham og tok knekken på ham, som fikk hans bekjente til å begynne å tenke på hvordan man best kunne bruke en appelsin? Dersom de på den tiden hadde en form for etterforskning, måtte de jo sikkert snart slutte seg til den teorien at det var appelsinen som indirekte, men bokstavelig talt, var årsaken til hans fall. Deretter må de så ha studert appelsinen og funnet ut at dersom de hadde visst at det gikk an å spise appelsiner tidligere, hadde ikke denne buskmannen kommet i knipe med dette villsvinet mens han lette etter nøtter på bakken (da det er ganske sikkert at appesliner vokser på trær) og dermed hadde han ikke vært død.
Det er også naturlig å slutte seg til at denne buskmannen nok het Appel, og at frukten vi kjenner som appelsin er oppkalt etter Appel sin historie. Bare noen tanker.
Gjermund
mandag, mai 01, 2006
Noen bilder
Ja, nå ofrer jeg meg og bruker en lang stund på å legge ut noen bilder.
Å fy så kaldt det var da! Sondre på tur ut igjen...
Fruen på mongolsk restaurant.
Håvard og Ola i "Snikkarboa". Pappa har lagd'n.
Ragnhild i snøhula vår. Pappa har lagd'n.
Dette er familien min. Fin hva?
Gjermund
Å fy så kaldt det var da! Sondre på tur ut igjen...
Fruen på mongolsk restaurant.
Håvard og Ola i "Snikkarboa". Pappa har lagd'n.
Ragnhild i snøhula vår. Pappa har lagd'n.
Dette er familien min. Fin hva?
Gjermund
søndag, april 30, 2006
A week in a forgotten city
Hællæ ijenn!
Nå er'e en stønn sia sist ijenn ja. Å de ær ganske enkelt bare forde jæ ente har hatt tegang på datamaskin å innternett. Jæ har vært en tur innåmm historia mi å snakka engelsk, se. Akkurat de dær trenger kanskje en litt'n fårrklaring? Historia mi ær fra Fredrikstad, de ær jo lett å fårrklare. Engelsk ja, de var kanskje litt åpptimistisk sakt att jæ har SNAKKA engelsk, menn jæ har i værtfall PRØVA å snakka engelsk.
Har vært på kurs, se. Å de kurset var på engelsk. Eller, nå trur jæ at jæ fårrklarær mæ ille klønete ijenn. Har en tenndens te de, se - å kløne nårr jæ ska si no asså. Kurshållerane var fra ammerika, sånn var'e. Dømm skjønnte ente no a'ant enn engelsk da vøt'tø, så måtte jo jæ å prøve å snakke de da vøt'tø. De jikk jo såmm de plæjer sjølsakt, menn dømm var ente så ille gærne te å jette, så no fikk jæ nå sakkt jæ å.
"Sharpening jur interpørsonæl skills" var tittæ'rn på detta kurse, å de varte hele uka. Ente så ille rart at jæ ble ille slit'n kanskje? Å fårr å kunne "sharpe" no, så bør'e vell væra no å "sharpe" på i utgangsponkte, ente sannt? Vet ente åmm jæ stillær særli langt framm i denn kø'n me dømm såmm har no å "sharpe", men jæ har blitt ille bra te å lytte te engelskmennær i de minnste.
No a de kulaste vi jole, var at vi ræjste inn te by'n å preka me no'nn a dømm fålka såmm bor i Fredrikstad hele åre. De var så gått å høre sjikkeli nårrsk ijenn! Så nå ær jæ virkli såmm ett nytt mennske ja! Var helt tebake te røttene minne å så på barndåmmsjemm å barnesko'orn jæ jikk på å allt vøt'tø. Ille spessiellt. Sell åmm mye har fårrandra sæ, så ere mye såmm lignær å! Samma færja såmm kjørær åver ælva (sell åm'n har blitt rø) å samma støgge take på nabogår'n. Fant te å me ett høl jæ gravde i skævven da jæ var litt'n! Ble så ivvri at Håvard datt på hue ner fra ryggen minn dær jæ gallåperte jennåmm skævven da jæ kjennte mæ ijenn. De jikk helldivis ente så ille gæ'ærnt me'n, a'ant enn at'n ble ille rædd. Sånnt plæjer å gå åver.
Så, etter ett ille bra kurs, på en ille bra plass ær jæ tebake stærkære enn før. Ha en ille go hælj!
Gjermund
Nå er'e en stønn sia sist ijenn ja. Å de ær ganske enkelt bare forde jæ ente har hatt tegang på datamaskin å innternett. Jæ har vært en tur innåmm historia mi å snakka engelsk, se. Akkurat de dær trenger kanskje en litt'n fårrklaring? Historia mi ær fra Fredrikstad, de ær jo lett å fårrklare. Engelsk ja, de var kanskje litt åpptimistisk sakt att jæ har SNAKKA engelsk, menn jæ har i værtfall PRØVA å snakka engelsk.
Har vært på kurs, se. Å de kurset var på engelsk. Eller, nå trur jæ at jæ fårrklarær mæ ille klønete ijenn. Har en tenndens te de, se - å kløne nårr jæ ska si no asså. Kurshållerane var fra ammerika, sånn var'e. Dømm skjønnte ente no a'ant enn engelsk da vøt'tø, så måtte jo jæ å prøve å snakke de da vøt'tø. De jikk jo såmm de plæjer sjølsakt, menn dømm var ente så ille gærne te å jette, så no fikk jæ nå sakkt jæ å.
"Sharpening jur interpørsonæl skills" var tittæ'rn på detta kurse, å de varte hele uka. Ente så ille rart at jæ ble ille slit'n kanskje? Å fårr å kunne "sharpe" no, så bør'e vell væra no å "sharpe" på i utgangsponkte, ente sannt? Vet ente åmm jæ stillær særli langt framm i denn kø'n me dømm såmm har no å "sharpe", men jæ har blitt ille bra te å lytte te engelskmennær i de minnste.
No a de kulaste vi jole, var at vi ræjste inn te by'n å preka me no'nn a dømm fålka såmm bor i Fredrikstad hele åre. De var så gått å høre sjikkeli nårrsk ijenn! Så nå ær jæ virkli såmm ett nytt mennske ja! Var helt tebake te røttene minne å så på barndåmmsjemm å barnesko'orn jæ jikk på å allt vøt'tø. Ille spessiellt. Sell åmm mye har fårrandra sæ, så ere mye såmm lignær å! Samma færja såmm kjørær åver ælva (sell åm'n har blitt rø) å samma støgge take på nabogår'n. Fant te å me ett høl jæ gravde i skævven da jæ var litt'n! Ble så ivvri at Håvard datt på hue ner fra ryggen minn dær jæ gallåperte jennåmm skævven da jæ kjennte mæ ijenn. De jikk helldivis ente så ille gæ'ærnt me'n, a'ant enn at'n ble ille rædd. Sånnt plæjer å gå åver.
Så, etter ett ille bra kurs, på en ille bra plass ær jæ tebake stærkære enn før. Ha en ille go hælj!
Gjermund
søndag, april 23, 2006
Bilder og sånt
Ok, jeg tar hintet - filosofi er visst ikke noe for meg.
Jeg har fått noen hentydninger om at det er for få bilder på denne bloggen, og det er jeg enig i. Det har sin forklaring i at det er så og si umulig å laste opp et bilde fra maskina, det tar bortimot en evighet før maskina må gi seg med et skrik: "ERROR"!!! Derfor har jeg sluttet å bruke den "tjenesten" (!). Av kjærlighet til bloggens lesere skal jeg likevel ikke gi opp forsøkene med å publisere et og annet "shot", men som sagt - jeg garanterer ikke for hyppigheten!
Hadde forresten en veldig trivelig så-vidt-over-tyve årsdag i går, med byturer med guttene mine (hver for seg) og besøk av alle brødrene mine (med unntak av Terje - du var dypt savnet) og venner fra klassen. Veldig trivelig.
Ganske trivelige disse her og.
Gjermund
Jeg har fått noen hentydninger om at det er for få bilder på denne bloggen, og det er jeg enig i. Det har sin forklaring i at det er så og si umulig å laste opp et bilde fra maskina, det tar bortimot en evighet før maskina må gi seg med et skrik: "ERROR"!!! Derfor har jeg sluttet å bruke den "tjenesten" (!). Av kjærlighet til bloggens lesere skal jeg likevel ikke gi opp forsøkene med å publisere et og annet "shot", men som sagt - jeg garanterer ikke for hyppigheten!
Hadde forresten en veldig trivelig så-vidt-over-tyve årsdag i går, med byturer med guttene mine (hver for seg) og besøk av alle brødrene mine (med unntak av Terje - du var dypt savnet) og venner fra klassen. Veldig trivelig.
Ganske trivelige disse her og.
Gjermund
fredag, april 21, 2006
Enda et tema om et stort lite
Lurer på om noen lurer på hvorfor jeg kaller disse anfallene av seriøsisme for "et stort lite" jeg? Det skal jeg prøve å skrive litt om nå, så dere får minne meg på det om jeg glømmer å skrive noe om det store lille.
Altså, nå har vi sett på at Gud må finnes, og at det ikke hjelper å ikke tru på'n hvis han finnes. Men så kommer det store spørsmålet; Hvorfor er akkurat kristendommen rett? Hvorfor ikke hinduisme, islam eller en annen religion eller en annen åndsretning? Og hvorfor er det bare kristendommen som er rett?
For det første, om vi begynner med det siste: Enhver retning utelukker de andre. Så der er man ikke alene som kristne. Og det ligger vel i sakens natur, at om du har funnet løsningen på et problem, så anerkjenner du ikke andres løsninger - de må jo være feil, når du har rett! Det var den menneskelige siden. Så til den "Guddommelige": Kristendommen er den eneste religion og trosretning som gir håp utover døden. Kristendommen er den eneste religion og trosretning som forkynner en Gud som elsker menneskene slik at Han ofret seg for menneskenes skyld, for at vi, dersom vi ønsker det, kan ha med Ham å gjøre. I dette ligger det at verdens skaper faktisk elsker og respekterer hvert enkelt menneske så høyt, at Han ikke tvinger noen til å tro på Ham. For en muslim for eksempel, er dette en utenkelighet.
Ser dere det store lille? Gud, den store, elsker meg lille så høyt at jeg ikke fatter rekkevidden av det. Og vet dere hva? Det er ikke slik at det avhenger av om jeg KLARER å tro det, det er sant! Det er 2000 år siden at Gud sonet for våre synder, slik at vi kan bli frelst ved troen på Jesus Kristus.
Bare tenk på livene våre, hvor kompliserte de er. Hvor finnes det mennesket som ikke strever og har tungt og bære? Det er i grunnen rart at vi ikke er levert med hver vår brukerhåndbok i psykologi! Hvem sliter ikke med sår og skrammer innvendig etter livets medfart? Hvem har ikke en unge i sjelen som skriker etter å bli elsket JUST LIKE I AM? Hvem sliter ikke med bitterhet, sjenanse, selvutdritelse osv?
Sannheten, venner, er at man kan trene på å kontrollere følelsene sine hele livet, men jeg garanterer at vi aldri kan nå lenger enn å kontrollere våre følelsesutbrudd. Du kan lære deg å ikke vise sinne, ikke gråte, ikke skvette osv. Men du BLIR sint, såret, redd osv.
Men Gud, Han kan helbrede! Jeg har erfart det. Jeg har hatet så sterkt jeg, at jeg trudde jeg skulle sprekke. Jeg har vært så bitter, at jeg trudde jeg skulle brenne opp innvendig. Jeg klarte ikke å tenke på annet, det plaget meg konstant - og det styrte mye av mitt handlingsmønster. Det begrenset livet mitt! Og jeg visste det.
Jeg ville ikke ha det slik, langt derifra, og det var absolutt på sin plass, for jeg hadde opplevd urett, men det var mitt liv som ble ødelagt. Jeg trodde det ikke kunne bli bra før jeg fikk "motstanderne" mine til å innse hva de hadde gjort, så de kunne gjøre opp for seg - men prøv å snu en bekk så den renner oppover!
Klarte jeg å gjøre noe med det? Ha! Langt derifra! Livet var en lidelse. Jeg antar at det så ut som jeg greide meg ganske bra, men spør kona mi om vi hadde det bra! Spør om det var godt å være med meg når ingen "andre" så meg! Spør om jeg var en mild og behagelig fyr å leve sammen med! Fasader er no dritt.
Så kommer jeg til det store i det lille igjen. Høsten 2003 gikk det et lys opp for meg; Jeg er fri! Det er ingen fordømmelse for dem som er i Jesus Kristus. For en glede! For en herlighet! Og når jeg er elsket så høyt at Han døde for min frelses skyld, da er det grunn til å elske Ham da! Også var det ikke bare for meg Han døde da vet du, det var for deg og! Og når Han elsker deg like høyt som Han elsker meg, så kan jo ikke jeg hate deg! Det sier seg jo selv, ikke sant? Og når jeg etter denne oppdagelsen har det så godt, da er det ikke vanskelig når jeg skjønner at enten så må jeg slutte å hate den ene, fordi han er elsket av den andre (som også elsker meg), eller så kan jeg fortsette å hate den ene, men da blir det ikke det samme med ham som elsket meg så høyt, og da kommer jeg til å miste det gode jeg akkurat hadde fått. Gjett om jeg ba om at bitterheten måtte tas bort fra meg! "Og det gjø'kke no om jeg må leve med å ha lidd urett," sa jeg til Gud, "bare jeg slipper å leve med denne bitterheten!" Og gjett hva! Jeg er ikke lenger bitter! Nei, jeg er helbredet, og er til og med glad i den jeg hata! Jeg er brent, så jeg er litt forsiktig, for jeg vet at jeg kan få grunn til å bli såra på nytt, men jeg er glad i!
Dette klarer ingen annen religion. Der er det mer å drepe og rense det som bryter med "normen", eller hevne eller ta avstand fra eller noe slikt. Mens i kristendommen der handler det om kjærlighet. En kjærlighet som går ut over menneskenes evne til å vise følelser og omsorg. En kjærlighet som gir håp og styrke og som bærer gjennom vanskelige tider. Derfor Kristendom.
Vanskelig? Så spør da vel.
Gjermund
Altså, nå har vi sett på at Gud må finnes, og at det ikke hjelper å ikke tru på'n hvis han finnes. Men så kommer det store spørsmålet; Hvorfor er akkurat kristendommen rett? Hvorfor ikke hinduisme, islam eller en annen religion eller en annen åndsretning? Og hvorfor er det bare kristendommen som er rett?
For det første, om vi begynner med det siste: Enhver retning utelukker de andre. Så der er man ikke alene som kristne. Og det ligger vel i sakens natur, at om du har funnet løsningen på et problem, så anerkjenner du ikke andres løsninger - de må jo være feil, når du har rett! Det var den menneskelige siden. Så til den "Guddommelige": Kristendommen er den eneste religion og trosretning som gir håp utover døden. Kristendommen er den eneste religion og trosretning som forkynner en Gud som elsker menneskene slik at Han ofret seg for menneskenes skyld, for at vi, dersom vi ønsker det, kan ha med Ham å gjøre. I dette ligger det at verdens skaper faktisk elsker og respekterer hvert enkelt menneske så høyt, at Han ikke tvinger noen til å tro på Ham. For en muslim for eksempel, er dette en utenkelighet.
Ser dere det store lille? Gud, den store, elsker meg lille så høyt at jeg ikke fatter rekkevidden av det. Og vet dere hva? Det er ikke slik at det avhenger av om jeg KLARER å tro det, det er sant! Det er 2000 år siden at Gud sonet for våre synder, slik at vi kan bli frelst ved troen på Jesus Kristus.
Bare tenk på livene våre, hvor kompliserte de er. Hvor finnes det mennesket som ikke strever og har tungt og bære? Det er i grunnen rart at vi ikke er levert med hver vår brukerhåndbok i psykologi! Hvem sliter ikke med sår og skrammer innvendig etter livets medfart? Hvem har ikke en unge i sjelen som skriker etter å bli elsket JUST LIKE I AM? Hvem sliter ikke med bitterhet, sjenanse, selvutdritelse osv?
Sannheten, venner, er at man kan trene på å kontrollere følelsene sine hele livet, men jeg garanterer at vi aldri kan nå lenger enn å kontrollere våre følelsesutbrudd. Du kan lære deg å ikke vise sinne, ikke gråte, ikke skvette osv. Men du BLIR sint, såret, redd osv.
Men Gud, Han kan helbrede! Jeg har erfart det. Jeg har hatet så sterkt jeg, at jeg trudde jeg skulle sprekke. Jeg har vært så bitter, at jeg trudde jeg skulle brenne opp innvendig. Jeg klarte ikke å tenke på annet, det plaget meg konstant - og det styrte mye av mitt handlingsmønster. Det begrenset livet mitt! Og jeg visste det.
Jeg ville ikke ha det slik, langt derifra, og det var absolutt på sin plass, for jeg hadde opplevd urett, men det var mitt liv som ble ødelagt. Jeg trodde det ikke kunne bli bra før jeg fikk "motstanderne" mine til å innse hva de hadde gjort, så de kunne gjøre opp for seg - men prøv å snu en bekk så den renner oppover!
Klarte jeg å gjøre noe med det? Ha! Langt derifra! Livet var en lidelse. Jeg antar at det så ut som jeg greide meg ganske bra, men spør kona mi om vi hadde det bra! Spør om det var godt å være med meg når ingen "andre" så meg! Spør om jeg var en mild og behagelig fyr å leve sammen med! Fasader er no dritt.
Så kommer jeg til det store i det lille igjen. Høsten 2003 gikk det et lys opp for meg; Jeg er fri! Det er ingen fordømmelse for dem som er i Jesus Kristus. For en glede! For en herlighet! Og når jeg er elsket så høyt at Han døde for min frelses skyld, da er det grunn til å elske Ham da! Også var det ikke bare for meg Han døde da vet du, det var for deg og! Og når Han elsker deg like høyt som Han elsker meg, så kan jo ikke jeg hate deg! Det sier seg jo selv, ikke sant? Og når jeg etter denne oppdagelsen har det så godt, da er det ikke vanskelig når jeg skjønner at enten så må jeg slutte å hate den ene, fordi han er elsket av den andre (som også elsker meg), eller så kan jeg fortsette å hate den ene, men da blir det ikke det samme med ham som elsket meg så høyt, og da kommer jeg til å miste det gode jeg akkurat hadde fått. Gjett om jeg ba om at bitterheten måtte tas bort fra meg! "Og det gjø'kke no om jeg må leve med å ha lidd urett," sa jeg til Gud, "bare jeg slipper å leve med denne bitterheten!" Og gjett hva! Jeg er ikke lenger bitter! Nei, jeg er helbredet, og er til og med glad i den jeg hata! Jeg er brent, så jeg er litt forsiktig, for jeg vet at jeg kan få grunn til å bli såra på nytt, men jeg er glad i!
Dette klarer ingen annen religion. Der er det mer å drepe og rense det som bryter med "normen", eller hevne eller ta avstand fra eller noe slikt. Mens i kristendommen der handler det om kjærlighet. En kjærlighet som går ut over menneskenes evne til å vise følelser og omsorg. En kjærlighet som gir håp og styrke og som bærer gjennom vanskelige tider. Derfor Kristendom.
Vanskelig? Så spør da vel.
Gjermund
torsdag, april 20, 2006
Rom for medfølelse
Jeg har vært til doktor'n i dag - bildoktor'n. Han som ikke får blodlønna si av det offentlige slik at jeg slepper med en skarve egenandel, men som henter hele sitt fråtsende underhold i min fra før så altfor slunkne lommebok.
Så kom jeg hjem da, etter skjelvende og deprimert å ha bestilt time, som det heter så fint - akkurat som om en time er noe jeg veldig gjerne vil ha og som jeg er heldig som får lov til å kjøpe meg. Ikke er det en "time" heller. "Timen" på et bilsykehus varer minst en dag den, og "timesprisen" er avsindig. Tru'kke jeg slepper med mindre enn titusen kroner nei! Men - det var jeg egentlig ferdig med - det jeg skulle fortelle var at da jeg kom hjem derifra, mørk i hugen og med en forholdsvis dyster tankekrets, møtte jeg et krav på atskillige tusenlapper i restskatt også! Det var da jeg ropte; "Nåde!!!" så jeg er sikker på at naboene tror jeg har en ny "tårnopplevelse" i vente... Så - det er rom for litt medfølelse. Kontonummeret er 4227.11.20480 - gaver tas imot med takk...
Dyster hilsen fra Gjermund
Så kom jeg hjem da, etter skjelvende og deprimert å ha bestilt time, som det heter så fint - akkurat som om en time er noe jeg veldig gjerne vil ha og som jeg er heldig som får lov til å kjøpe meg. Ikke er det en "time" heller. "Timen" på et bilsykehus varer minst en dag den, og "timesprisen" er avsindig. Tru'kke jeg slepper med mindre enn titusen kroner nei! Men - det var jeg egentlig ferdig med - det jeg skulle fortelle var at da jeg kom hjem derifra, mørk i hugen og med en forholdsvis dyster tankekrets, møtte jeg et krav på atskillige tusenlapper i restskatt også! Det var da jeg ropte; "Nåde!!!" så jeg er sikker på at naboene tror jeg har en ny "tårnopplevelse" i vente... Så - det er rom for litt medfølelse. Kontonummeret er 4227.11.20480 - gaver tas imot med takk...
Dyster hilsen fra Gjermund
fredag, april 14, 2006
Påske
Denne bloggen blir aldri det jeg tenker den skal bli. Derfor havner den vel lett i kategorien "diverse", og er som mannen som skriver den, vanskelig å sette i bås. Det har vel kan hende med rot i øverste etasje å gjøre...
Akkurat nå skulle jeg ha oversatt cv'n min til engelsk, men det var så kjedelig (og ikke minst vanskelig, når hodet er fullt av alt annet enn engelsk) at jeg bare måtte skrive noe her inne i stedet. Ikke det at jeg tror det er så mange som leser noe av det jeg skriver i disse påskeferietider, men likevel. (Det kan jo være litt trygt og det, at det ikke er så mange som leser...)
Jeg tenker på Jesus igjen jeg vet dere. Alle synes sikkert jeg er en sånn hyperkristen fyr som går å vasser rundt i min egne religiøse sfære, og det kan kanskje hende, men jeg er bare en enkel mann som har oppdaget noe så innmari godt i Bibelen ser de, at det opptar en god del av plassen i huet mitt, og setter et preg på det meste av livet mitt. Også har det ført til at jeg har det så forskrekkelig godt! Derfor liker jeg så godt å snakke om det også. Ja, for tenk om noen andre og går rundt og sliter med skyldfølelse og redsel for døden og sånn, og fortsatt ikke har sett det håpet vi tilbys i Guds Ord! Da er det jo best at jeg sier noe om det, sånn at de som lurer på noe kommer på at de lurer og spør om det de lurer på!
Nå skal jeg si helt enkelt hva det er som har blitt så godt for meg (om jeg er i stand til å si noe helt enkelt da - det blir som regel mer enn 50 % for mange ord).
Jeg gikk rundt her i livet og hadde et bilde av meg sjøl som ikke var så mye å skryte av. Det gikk på sånt som at jeg prata for mye, løy litt der jeg tjente på det, utnytta systemene til det maksimale slik at jeg tjente/sparte noen kroner ekstra, krangla meg til retten min i alle mulige situasjoner, smugtitta litt på de syndige sidene på nettet, oppførte meg lite kjærlig mot mine nærmeste, tenkte mest på meg sjøl osv, osv. Og hele tida fant jeg frem godsida og viste en from fasade til alle rundt meg. Hver gang jeg gikk litt i meg selv, måtte jeg erkjenne at jeg var en hykler. Og jeg hadde det IKKE godt. Selvsagt så det slik ut på utsida, og jeg trur ikke det var så ille mange som skjønte at det var forskjell på utsida og innsida mi, men det var det altså.
Så fikk jeg en dag øynene opp for Paulus' ord i brevet til romerne om hvordan han slet med å gjøre det gode han ville, og ikke gjøre det vonde som han ikke ville, og hvordan han bare måtte erkjenne at det fantes en lov i kroppen hans som tvinga ham til å gjøre det vonde han ikke ville. Han skrev at han tjente Guds lov i sitt sinn, mens han som menneske ikke kunne annet enn å tjene syndens lov. Sånn hadde jeg det også! Det ble min inngangsport til evangeliet! Så begynte jeg å forstå sammenhengen; Jeg med mitt syndige liv (som kanskje ikke er så veldig mye dårligere enn andres, men i møte med en hellig Gud blir sørgelig skrøpelig) kunne aldri klare og fortjene frelse fra evig fortapelse! Jeg måtte få det som en gave, og hva enda flottere var - den gaven er allerede gitt! Det var bare for meg å si jatakk! Jesus kom til jorden fra himmelen, tok på seg verdens synd og døde i mitt sted! Ja, ditt og, selv om det kanskje er vanskelig å tro det. Han ble hånet, torturet og henrettet på forferdelig vis, og han gjorde det ene og alene for at vi med våre ugjorte og gjorte gjerninger (som som regel ikke er til Guds ære akkurat) skal kunne ha samfunn med Herren Gud, vår far. Det blir litt av en kjærlighet, ikke sant? Gud kan ikke tåle synd, for da blir Han korrupt. Han kan ikke leve med syndere, for da kunne Han ikke vært hellig. Derfor møtte Gud sin egen vrede over synden ved at Han som Sønnen tok verdens synd på seg og døde i vårt sted. Et mysterium, men dog. Ingen har noen gang funnet på en like bra historie - man kan lete seg grønn i alle verdens religioner, ingen kan stille med et liknende håp. Ingen har tenkt ut den samme løsningen, og de fleste forkaster den som dårskap (dumhet) - men for et håp! For hvem kan ved sine fulle fem virkelig TRO at det ikke finnes en Gud som har skapt verden? Og hvem kan ved sine fulle fem kaste vrak på en Gud med en slik kjærlighet og med et slikt håp?
Dessverre er det noen som går rundt og tror at akkurat dem vil han ikke frelse. Akkurat du er for syndig og fæl. Sorry, men du tar feil. Hvordan jeg vet det? Jeg var der. Jeg hadde det sånn! Jeg mente å ha brukt opp alle de sjansene til omvendelse Gud kunne gi, og var derfor sikker på at det ikke fantes redning for akkurat meg. Men jeg tok feil! Takk og lov!
Så hjertelig takk til Herren Gud for påsken! Så får det heller være at jeg er litt "rellijøs" av og til.
Gjermund
Akkurat nå skulle jeg ha oversatt cv'n min til engelsk, men det var så kjedelig (og ikke minst vanskelig, når hodet er fullt av alt annet enn engelsk) at jeg bare måtte skrive noe her inne i stedet. Ikke det at jeg tror det er så mange som leser noe av det jeg skriver i disse påskeferietider, men likevel. (Det kan jo være litt trygt og det, at det ikke er så mange som leser...)
Jeg tenker på Jesus igjen jeg vet dere. Alle synes sikkert jeg er en sånn hyperkristen fyr som går å vasser rundt i min egne religiøse sfære, og det kan kanskje hende, men jeg er bare en enkel mann som har oppdaget noe så innmari godt i Bibelen ser de, at det opptar en god del av plassen i huet mitt, og setter et preg på det meste av livet mitt. Også har det ført til at jeg har det så forskrekkelig godt! Derfor liker jeg så godt å snakke om det også. Ja, for tenk om noen andre og går rundt og sliter med skyldfølelse og redsel for døden og sånn, og fortsatt ikke har sett det håpet vi tilbys i Guds Ord! Da er det jo best at jeg sier noe om det, sånn at de som lurer på noe kommer på at de lurer og spør om det de lurer på!
Nå skal jeg si helt enkelt hva det er som har blitt så godt for meg (om jeg er i stand til å si noe helt enkelt da - det blir som regel mer enn 50 % for mange ord).
Jeg gikk rundt her i livet og hadde et bilde av meg sjøl som ikke var så mye å skryte av. Det gikk på sånt som at jeg prata for mye, løy litt der jeg tjente på det, utnytta systemene til det maksimale slik at jeg tjente/sparte noen kroner ekstra, krangla meg til retten min i alle mulige situasjoner, smugtitta litt på de syndige sidene på nettet, oppførte meg lite kjærlig mot mine nærmeste, tenkte mest på meg sjøl osv, osv. Og hele tida fant jeg frem godsida og viste en from fasade til alle rundt meg. Hver gang jeg gikk litt i meg selv, måtte jeg erkjenne at jeg var en hykler. Og jeg hadde det IKKE godt. Selvsagt så det slik ut på utsida, og jeg trur ikke det var så ille mange som skjønte at det var forskjell på utsida og innsida mi, men det var det altså.
Så fikk jeg en dag øynene opp for Paulus' ord i brevet til romerne om hvordan han slet med å gjøre det gode han ville, og ikke gjøre det vonde som han ikke ville, og hvordan han bare måtte erkjenne at det fantes en lov i kroppen hans som tvinga ham til å gjøre det vonde han ikke ville. Han skrev at han tjente Guds lov i sitt sinn, mens han som menneske ikke kunne annet enn å tjene syndens lov. Sånn hadde jeg det også! Det ble min inngangsport til evangeliet! Så begynte jeg å forstå sammenhengen; Jeg med mitt syndige liv (som kanskje ikke er så veldig mye dårligere enn andres, men i møte med en hellig Gud blir sørgelig skrøpelig) kunne aldri klare og fortjene frelse fra evig fortapelse! Jeg måtte få det som en gave, og hva enda flottere var - den gaven er allerede gitt! Det var bare for meg å si jatakk! Jesus kom til jorden fra himmelen, tok på seg verdens synd og døde i mitt sted! Ja, ditt og, selv om det kanskje er vanskelig å tro det. Han ble hånet, torturet og henrettet på forferdelig vis, og han gjorde det ene og alene for at vi med våre ugjorte og gjorte gjerninger (som som regel ikke er til Guds ære akkurat) skal kunne ha samfunn med Herren Gud, vår far. Det blir litt av en kjærlighet, ikke sant? Gud kan ikke tåle synd, for da blir Han korrupt. Han kan ikke leve med syndere, for da kunne Han ikke vært hellig. Derfor møtte Gud sin egen vrede over synden ved at Han som Sønnen tok verdens synd på seg og døde i vårt sted. Et mysterium, men dog. Ingen har noen gang funnet på en like bra historie - man kan lete seg grønn i alle verdens religioner, ingen kan stille med et liknende håp. Ingen har tenkt ut den samme løsningen, og de fleste forkaster den som dårskap (dumhet) - men for et håp! For hvem kan ved sine fulle fem virkelig TRO at det ikke finnes en Gud som har skapt verden? Og hvem kan ved sine fulle fem kaste vrak på en Gud med en slik kjærlighet og med et slikt håp?
Dessverre er det noen som går rundt og tror at akkurat dem vil han ikke frelse. Akkurat du er for syndig og fæl. Sorry, men du tar feil. Hvordan jeg vet det? Jeg var der. Jeg hadde det sånn! Jeg mente å ha brukt opp alle de sjansene til omvendelse Gud kunne gi, og var derfor sikker på at det ikke fantes redning for akkurat meg. Men jeg tok feil! Takk og lov!
Så hjertelig takk til Herren Gud for påsken! Så får det heller være at jeg er litt "rellijøs" av og til.
Gjermund
torsdag, april 13, 2006
Syk nå
Jeg er syk nå. Feber. I allefall litt. Egentlig er jeg i en litt trykket situasjon, for jeg er liksom ikke like syk som jeg føler meg! Og det medfører en del ensom lidelse. Ingen deltagelse i en stakkars prøvelser nei! Oppgavene bare strømmer på, selv om jeg er syk. Litt kjempesyk. Men, jeg har et håp. For jeg vet det at alt begynner i det små. Litt feber i dag, influensa i morgen. Kanskje litt bronkitt og lungebetennelse til uka, og hvem vet hva det hele kan føre til? Og da, da kommer ho til å angre da - når ho til neste år må opp med lommetørklet og minnes at omtrent på denne tida var det Gjermund ble syk i fjor...
Stakkars meg.
Gjermund
Stakkars meg.
Gjermund
Abonner på:
Innlegg (Atom)