Utfordring

I dag fikk jeg en utfordring. Det var moro. Jeg møtte nemlig to unge jenter på gata, som så gjerne ville fortelle meg om kirken sin - mormonerkirken.
Jeg må jo bare innrømme at jeg med min brokete bakgrunn har en ekstra interesse for slike som befinner seg på innsiden av den typen samfunn (dette mener jeg ikke negativt! - Jeg mener samfunn som mener å ha funnet den eneste sannheten, men når man graver litt i historien hviler det hele på et eneste menneskes tanker og "åpenbaringer").
Det er ofte vanskelig å snakke med disse misjonærene, for de er opplært til å møte de vanligste spørsmålene med argumenter som presenteres i rasende tempo og med en egenartet "snakkestil" som på en gang skal vitne både om en stor, dyp glede og en fullstendig overbevisning.

Jeg har vært i ilden før, så jeg prøver i grunnen fortest mulig å komme forbi frasene, for å snakke med personene bak "båndopptagerne", og følte vel i grunnen at jeg i dag fikk tak i disse to søte små som i begynnelsen var så ivrige, men som etterhvert ble noe mer betenkte og ivrige på å avslutte samtalen. Kanskje fikk jeg være med å så en liten tvil i dem om at det finnes noe annet, noe man kan hvile i i stedet for å kjempe så frenetisk for? Før vi skiltes, lovte de meg at de skulle sammenligne sin egen kirkes lære både med det som står i Bibelen og med andre religiøse samfunn - mot at jeg igjen skal be Gud om svar på om det jeg tror på er rett eller galt. Det var et godt bytte!

Jeg har jo strevet med dette hele livet, og har vel i grunnen ikke så mye annet å si, enn at mine indokterinerte forestillinger falt brutalt og momentant da jeg fikk se betydningen av det som står skrevet i Bibelen om Guds kjærlighet til menneskene. Jeg har sett noe som man ikke finner frem til med menneskelig fornuft - og det levner ingen tvil om hva som gjør et menneske lykkelig: Vissheten om at Jesus er død for meg, for at jeg skal kunne ha samfunn med Gud. Jeg gikk fra frykt for en "farlig" Allhersker og Hans behov for å straffe meg, til kjærlighet og lengsel etter å alltid være i nærheten av min kjærlige og nådige Gud og Far. Ja, den trauste bonden valgte faktisk å forlate alt "sitt" for å reise dit han følte Gud kalte Ham, bare fordi alt annet enn å gjøre Hans vilje var uinteressant. Og - her i Mongolia har jeg det godt! Så jeg tror nok svaret på min utfordring blir det samme nå som det har vært før: Jeg vet på hvem jeg tror!

Forøvrig: I dag prøvde vi hesten med sal på for første gang.


En stolt minstemann på hesteryggen - en posisjon han nødig ville gi fra seg!

Gjermund

Lysner det?

Vi har nok hatt vår beste dag til nå i Mongolia i dag. Det føles nesten som om vi har fått et slags klapp på skuldra, og jeg må bare innrømme at jeg er svært takknemlig. Og enda har det ikke skjedd så mye spesielt for vår del...

Det har seg slik, at vår kjære venn og "snekker", Bayraa, har blitt pappa igjen. Jeg husker ikke om jeg har fortalt tidligere at han og kona fikk en liten gutt for tre år siden, som de mistet bare et par måneder etter fødselen, men det gjorde de altså. Og både den gutten og datteren deres ble født ved hjelp av keisersnitt, noe mongolske leger bare vil gjøre to ganger på hver kvinne som trenger det, så de kan ikke lenger få egne barn.
Bayraa har og en historie (så langt jeg har lært ham å kjenne) som vitner om mange "nesten" - noe som har gitt veldig mange nederlag opp gjennom tiden. Det har vel kanskje satt sitt preg på ham. For noen uker siden ble jeg vitne til et av disse "nesten" - han fikk telefon fra en lege om at det var et nyfødt barn som skulle adopteres bort, og spørsmål om han og kona ville ha det. Han la i vei, men måtte se seg slått på målstreken av et ektepar fra Ulaanbaatar. Så det ble ingen ny datter på ham da. Men i går ringte han og forklarte at han trengte å snakke med meg - og da vi i dag hadde en samtale, viste det seg altså at han var på tur til sykehuset for å hente en liten gutt som skulle adopteres bort. Og denne gangen lyktes det!

Det var rørende å se at noe endelig lyktes for ham og familien, det er godt å tenke på at vår hjemreise gir ham arbeid mens vi er borte (han skal passe på dyr og grønnsakshage), men mest av alt var det sterkt å høre ham si at "Minii ehner bid höer ter hüühed Bürkhanii beelig gej bodj baina" (ikke rett setning eller noe, men likevel) noe som betyr at han og kona ser på denne gutten som en Guds gave. Da streva jeg svært en stund for å svelge klumpen i halsen og blunke bort duggen fra øyekroken. Og tenke seg til - det barnet ville kanskje ikke blitt kjent med Gud om det ikke var for at Bayraa og kona tok ham til seg - nå skal han bli døpt!


To veldig stolte foreldre med sin lille sønn - bare to dager gammel!

Det har i det hele tatt vært moro å se hvordan Bayraa har gått fra å være nesten død før jul til å bli en svært så frisk og fornøyd mann nå for tiden. Jeg lurer på om det kan være slik nå at det er "hans tur", og jeg ber om at han må få øye på Guds kjærlighet midt oppe i det hele. Det har sikkert vært tungt mange ganger før. Og kanskje, kanskje har vi fått være med å bidra med noen solstråler i denne familiens liv - selv om jeg tror vi har fått mer enn dem... Men det er vel det som kjennetegner Guds arbeid med oss mennesker: At Herren virker like mye både på den som gir og den som får, så man til slutt ikke vet om man har fått eller om man har gitt, men ydmykt må gi Gud æren for at man er og får oppleve å gå i ferdiglagte gjerninger.

Gjermund

Vår i luften, trodde vi...

Vi har nå hatt en kjempetrivelig tid med smelting av snø, sølete unger og deretter opptørka utearealer. Vi kom så langt at vi ikke ble så veldig sinte å ungene mer når de sprang ut uten klær... Men så var det de der folkene i Khongor vet dere, som var uten vann. De hadde jo et seriøst problem. Derfor ba vi for dem her hjemme, at Gud måtte løse problemene for dem. Og hva skjedde? Jo - natt til i går kom det mellom 5 og 10 cm bløt snø! Det er vel omtrent mer snø enn det har vært i hele vinter til sammen det, tror jeg.

Tilfeldig?

Nei, jeg velger å tro at Gud hører bønn, og at dette ikke var tilfeldig. Og det fortalte jeg noen mongolere i går. Mon tro hva de tenker. Jeg vil forøvrig anbefale våre venner Jeremy og Renee's bloggside (OBS; det går på engelsk!) de er våre venner og "kollegaer" her ute, og det nærmeste vi kommer en norsk barnefamilie på vår alder... Og de har vært her lengere enn oss, så vi lærer masse av dem.


"Sånn ser tærne ut når det er vår og jeg går ut uten sko selv om jeg ikke har lov," sier Sondre.

Gjermund

Praksis

Nå er det vel i grunnen ganske på tide å få oppdatert denne bloggen igjen. Har en forestilling om at noen har vært inne på denne siden for å lese "nytt" uten å finne noe ganske mange ganger de siste dagene - kanskje du er litt irritert på meg nå mamma?
Jeg kan i alle fall fortelle at jeg er mer enn grusomt lei av å studere dette språket. Ikke for det - jeg skal ikke klage. Jeg begynner å forstå aldri så lite, og har av og til samtaler på Mongolsk uten å måtte spørre andre om hjelp til å forstå. Det gir tro på at det skal bli noe ut av dette språket etter hvert! Men jeg har slutta å gjøre sånne skrivelekser.
Jeg blir så grusomt trøtt av å skrive den samme setningen ti ganger på rad, med bare ørsmå forandringer fra gang til gang.
Jeg vet at det er dumt - jeg vet at jeg skulle "tatt meg sammen" og vært en "skikkelig" student, men jeg lærer bare så enormt mye mer akkurat nå av å snakke og lytte med Mongolere enn å stte å være sint på det skrevne.

Derfor ba jeg meg fri fra skolen i dag, og ble med SDP ("mitt prosjekt") ut på landsbygda. Det var moro det! Og jeg måtte snakke mongolsk hele tida, og delvis fungere som tolk. Litt feil sa jeg jo, men det fører stort sett bare til latter.
Det rareste jeg har sagt er vel at jeg spurte mannen til ei dame som skal ha baby om kona hans har betalt ennå, eller om de fortsatt venter - tenkte selvsagt at jeg skulle spørre om ho hadde født...

Men i dag var vi altså på landsbygda og besøkte en del Kassak(vet ikke åssen det skrives)familier, og de feiret nytt år. Nesten som mongolsk Tsagaan sar. Kassakene er muslimer. Og der satt jeg og Kristian og måtte synge for dem - så da sang vi litt om Jesus. Bare så dumt at de ikke forstår. Det som i grunnen var problemet i dag, det var at disse folkene for tiden ikke har tilgang på vann!

Det er jo litt vanskelig, med tanke på at de driver med dyr. For både mennesker og dyr trenger vann vet dere. Men slik er det nå da, og det blir moro å høre hvordan de ordner opp i problemene. Nå må jeg gå å mate hesten og skrive et brev på mongolsk.

Gjermund

Weekendtur m/massasje

Vi har vært på tur - en riktig trivelig tur til en gercamp som ligger midtveis mellom Ulaan Baatar og Darkhan (noe som tilsvarer en halvannen times kjøring). En ger er som kjent et slikt rundt nomadetelt som nomadene i Mongolia bor i, og en gercamp består da av slike - nesten som en campingplass i Norge har mange små hytter å leie ut.


Selv om det er litt vanskelig å se det på dette bildet, er det mange gerer her, og vi bodde i to av dem. Øverst på bildet er det et servicehus hvor vi kunne gjøre alt det vi kunne finne på å ha lyst til - fra å synge karaoke (hva er nå det?) til å ta massasje eller spise mat. Jeg prøvde faktisk det der med den massasjen... Det skulle jeg ikke gjort. For da jeg la meg på den benken, med renere ben enn på lenge, og nye underbukser for anledningen, trodde jeg det skulle være en avslappende prosedyre jeg skulle gjennom - det het jo tross alt "relaxing massasje" eller noe lignende. Men der tok jeg feil. Spesielt ørene viste seg å være utsatt. Jeg har hørt at de og nesa er de delene av meg som aldri kommer til å slutte å vokse, men at de trengte hjelp til det - det visste jeg ikke! Jeg har vel aldri vært så varm om ørene før tror jeg - bokstavelig talt - og i dag har jeg sårskorper på dem... Jeg skal aldri ta slik avslappende massasje igjen.

Men ungene har hatt det bra. Kjempebra. De har ridd på hest og vært på tur til en "indianerleir" som viste seg å være et buddhistisk offersted eller noe. De har klatret i trær (noe som er rimelig sjelden kost for barna i Darkhan - siden det ikke er så mange trær her) og sovet i ger - "akkulat såm mongolelan," som Håvard på tre sier det.


Ola, Håvard og Pappa sov i "guttegeren", mens Mamma, Anna, Ragnhild og Sondre sov i "damegeren". Som dere ser er Ola blitt en stor gutt som kan hjelpe til med det meste. Han er også veldig flink til mange ting. Nesten så det er vanskelig å finne på noe spesielt å skrive om ham. Noen ganger tenker jeg at vi kanskje glemmer at han bare er fem år og en liten gutt som trenger masse tid og oppmerksomhet som en påminnelse om at vi er glade i'n - ikke bare ros når han gjør noe bra eller kjeft når han gjør noe dumt.


Jeg tror i alle fall han hadde en kjempefin helg sammen med oss andre - noe de bekreftet ved å sovne i bilen hjem alle fire!


Anna Tørset (Ragnhilds lærer) var med oss på turen. Det var veldig trivelig! Ho opptrådte som bestemor for barna i helga med lesing og turgåing på menyen, noe som falt i smak etter hva vi forsto på de små. Ho prøvde forøvrig også dette masasjegreiene, uten sviende bivirkninger som ferdigskrella ører eller lignende. Hennes forklaring på forskjellsbehandlingen vi fikk er at jeg kanskje ble et offer for massørens hevntrang overfor en vrien ektemann eller noe...

Vi har hatt en flott helg, med litt etterlengtet avkobling fra hverdagene her hjemme. Og når vi kom hjem, ringte det ei forskrekket sykepleier (Jorunn Ranøien) som hadde et dyr på badet sitt! Assistanse var visst påkrevet, siden ho ikke torde fange "rotta" selv...


Her er "rotta" hennes - ei stakkars due som viste seg å være fanget i noe tauverk og plastikkgreier som hang som en klamp om føttene på'n. Men det var det råd for vet de! Fuglefanger'n fra Fredrikstad eller Rennebu eller hvor nå i all verden jeg kommer fra, rykket ut og dro den forskrekkede fuglen fram i lyset, hvor tråd og plastikk ble behørig fjernet før vi åpnet verandadøra. Deretter tok det ikke lang tid før fuglen var fløyet.


Det slår meg at dette er det andre "fugleredde-stuntet" mitt her i Mongolia. Kan det være en trend? Først en spurv, så ei due - det neste må vel bli en ørn eller noe...

Gjermund

Jeg er "tikka"...

Jeg har ei søster (bruk linken til Sonja's blogg for å se) som går på bibelskole i år. Det pleier å medføre en del "yngre tiders" utfordringer... Skal ikke si noe om graden av seriøsitet i dette med "tikking", men jeg har valgt å la det stoppe med meg i denne omgang. Det er vel en form for "sista" eller noe dette tror jeg. Jeg er i alle fall utfordret til å skrive noe snodig om meg selv - noe jeg må innrømme at jeg har store problemer med...
I starten tenkte jeg at kanskje det mest snodige med meg er at jeg ikke er spesielt snodig, men at alle andre ser ut til å tro det... Men så kom jeg på at noen lesere helt sikkert ville komme til å skrive noe om at det bare er jeg igjen i hele verden som ikke har forstått at jeg i grunnen er ganske snodig eller noe slikt, så det dropper jeg.
Så tenkte jeg at jeg skulle skrive noe om at etter at jeg kom til Mongolia har alle mongolere bemerket at jeg har så snodig en latter og at jeg ler grusomt høyt, slik at de aldri er i tvil om hvor jeg befinner meg til enhver tid også videre. De bruker å telle hvor mange ganger jeg ler i løpet av en dag som telleøvelser for nye studenter også videre. Men det der med latteren min er i grunnen et litt sårt punkt tror jeg, for jeg kjenner at jeg skammer meg litt over å være sånn, derfor har jeg ikke lyst til å skrive noe om det heller.
Derfor tenkte jeg at jeg kanskje kan fortelle litt om hvor dum jeg føler meg når jeg mange ganger så altfor sent oppdager hva folk egentlig prater om, og når jeg samtidig forstår at alle de andre har forstått det samme for lenge siden. Men det er jo i grunnen ikke så lurt å fortelle verden hvor treg jeg egentlig er, derfor tror jeg at jeg dropper det også.
Og da begynner det å skorte på ideer. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal spørre leserne om hjelp; vet dere noe snodig om meg?

Forresten - det er en ting jeg kan fortelle; jeg er veldig redd for at noen skal tro at jeg er dum eller rar eller selvgod... For det tror jeg alt jeg kan at jeg ikke er...

Gjermund

Travle dager

Jeg må si jeg trives bedre og bedre i dette landet. Jeg gleder meg til jeg kan snakke med mongolene på mongolsk og ikke bare på "kfangersk" (blanding av kvasi og fingerspråk...), men er i første omgang fornøyd med at skrekken for å ta kontakt er mindre enn i starten. Så er jeg utrolig fornøyd med at vi har fått oss dyr! Hesten er litt tynn (har funnet ut at den har parasitter i magen) og at den har litt sår rygg (har avdekket en del sår på ryggen dens), men med litt stell og kjærlighet - og hvile - skal den nok bli bra igjen! Pelsen har allerede begynt å få igjen litt av glansen sin, så det er tydelig at kornet den får gjør nytte for seg.


Her ser dere Bamse - han har noen byller på ryggen og trenger litt hjelp til å få renset dem. Her klipper jeg bort irriterende hårstrå og rensker opp i uhumskhetene. Litt vondt var det, men han finner seg tålmodig i behandlingen. Legg for øvrig merke til hvor liten han er! Og hvor bra jeg passer inn i et miljø med hest og høy og stall!

Så må jeg fortelle dere om vår lille Sondre. Han har ikke lært seg å si så mye annet enn "datt ned", men det sier han til gjengjeld om stort sett det meste. Han legger stemmen noen hakk ned og roper: "Pappa!" Når han får svar, er beskjeden stort sett klar; "Datt ned!" og da kan han ha ramla ned, slått seg, bikka et vannglass, knust noe, henta en leke eller trenge hjelp til noe. Og han blir forferdelig sint hvis han ikke får vilja si - det har han sikkert etter mora si forresten - og vil alltid gjøre det samme som de andre. Spesielt godt liker han å være med på det pappa gjør.


Dermed fikk han lyst til å sitte på do som de andre gjør. Og han ville lese bok på do - sånn de andre gjør. Han gjorde likevel ingenting i do, sikkert fordi han aldri har sett de andre gjøre noe der... At han er konsentrert er det i hvertfall ingen tvil om...

Gjermund

Bønder igjen!

Nå er vi bønder igjen, med hest på stallen og sau i fjøset - og geiter! Vi reiste av sted og handla dyr for over 500.000,- i dag, så nå har vi en hest (litt tynn, men med stort potensial), to geiter (med killinger innabords, så i begynnelsen av april skulle de vel bli til fire) og to sau med verdens breieste haler. Det er nemlig mongolsk fetthalesau vi snakker om! De har forøvrig også planlagt å bli fler i begynnelsen av april. Så til alle som trodde at jeg hadde tenkt å gå glipp av lamminga; den er i boks!

Fjøset og stallen består for øvrig av et rom som er mellom 9 og 10 kvadratmeter stort, hvor ca 3 kvadratmeter er fjøs og resten er stall. Funker som bare det vil jeg tru.

Den brune fine hesten vår (som dere skal få se bilder av når den har fått spist litt) skal hete "Bamse" har Ragnhild bestemt. Bamse er så tynn at han brukte 5 timer på de to milene han måtte tilbakelegge for å komme hit i dag... Det er visst ikke så greit å være hest heller her i Mongolia sånn utpå vårparten... Da er det sikkert godt å komme til et sted hvor det bor fire barn som kappes om å gi mest høy fra et voksent høylager... Lurer på om Bamse er i stand til å ete 100 høyballer før sommer'n... Ja, ja - Han må jo finne seg i å dele med to geiter og to sauer da!

Den ene geita skal visst hete Stjerna. Det har Ola bestemt. Egentlig ville han bestemme at den skulle hete "Horna" til etternavn også, akkurat som han ville at hesten skal hete "Søt" til etternavn... Men de andre tre - nei de klarte de ikke å sette navn på. Noen som kan hjelpe oss?


Her er da "Stjerna" og venninna hennes. Hvem som er stjerne og hvem som er vennlig er imidlertid litt diffust ennå... Men morsomme, det er de! Og da mangler bare grisene og hønene. Og en hane, selvfølgelig!

Gjermund

Skitur

I dag har vi vært på skitur. Vi som er vant til at man tar med seg ski og reiser på fjellet over tregrensa et sted for å gå på ski, har i dag tatt med oss ski og kjørt ned i en skog - der gikk vi på ski. Og du verden så godt det var å se mer enn et tre på en gang igjen!

Må vel egentlig innrømme at jeg ikke var så veldig gira på den turen. Ikke ungene heller. Men Kjersti var... Så... "Det kan jo hende det er siste mulighet til å ta en skitur i vinter," sa hun, og trodde kanskje ho skulle klare å lure meg til å synes at "det er jo leit!" Men det gikk ikke altså! Jeg er klar for badeshorts!

Men det er kult å kjøre Toyota Landcruiser da... Selv om jeg nok får problemer med å forklare kloremerkene i dashbordet på Kjersti's side (ops - kanskje noen rødstrømper reagerer på sånt, så derfor: på passasjersiden) for sjefen...

Så forresten et vårtegn i dag! En diger ravn (noen ravner her i dette landet er virkelig STORE altså!) med en grein i nebbet. Lurer på om den følelsen jeg fikk da kan sammenlignes med den Noa fikk da dua hans returnerte med et oljeblad i nebbet jeg?

Så har vi alle hørt hakkespetter i dag. Og noen har til og med sett en. Moro.

Og jeg kan berolige alle besteforeldre og andre sportsinteresserte om at vi har tre lovende skigåere i familien og en som protesterer høylytt på at han ikke skal få prøve det samme som de store - pulk er ikke kult!

Gjermund

Bistand

I utgangspunktet er vi i Mongolia som kristne bistandsarbeidere. Det vil si at vi skal prøve å gjøre det beste vi kan i forbindelse med utviklingsarbeid i et forsøk på å hjelpe det mongolske folk til et bedre liv med bedre velferd. Men fordi vi er kristne, ligger det hele tiden under et ønske om å fortelle om det vi tror på, og få dele med andre det beste vi vet om - nemlig budskapet om at vi ved å tro på Jesus Kristus kan få samfunn med Gud vår far og alles skaper.

Så hender det av og til, at vi i vår overflod finner en liten anledning til å dele med dem som har ingenting. Men det er en utfordring fordi vi lett kan føle oss utnyttet og verdsatt kun på grunn av våre penger (ikke lett å være så rik at man har råd til å "føle" noe...)

Da er det godt når man gir uten å vite det! I går skjedde det to ganger... Jeg hadde nemlig kastet en kjele (som var innpakket i en pose) og som mest sannsynlig kom "søppelplukkeren" vår til gode... (en mann som stadig kommer innom for å lete gjennom søpla vår om det er noe han kan bruke...) Det andre som skjedde var at jeg endelig fikk rota meg til å kjøpe en ny telefon til Kjersti, for hennes har skrangla lenge før den for en stund siden tok helt kvelden. Vår venn Bayraa har imidlertid lenge ønsket seg en ny telefon (men har da ingen penger) så han ble veldig fornøyd da han fikk Kjerstis gamle - i tilfellet den kunne repareres - og den virket uten problemer! Vi ser det som en Guds inngripen - for den telefonen var død!

For oss ble det ergelige til noe festelig i forhold til kjelen, og den nye telefonen til Kjersti ble plutselig ekstra billig ved at Bayraa fikk den gamle - og at den virket. Sånn kan det gå når Herren driver med bistand!

Gjermund

Velsignelser

I dag er det akkurat 5 måneder siden vi reiste fra Norge for å bosette oss i Mongolia for de kommende fire åra. Den gangen var vi veldig spendte på hva som kom til å skje, og på forhånd var vi veldig opptatt av å ha "bønnestøtte" som vi kaller det, hjemmefra.

Det er moro å se tilbake på disse fem månedene, og konkludere med at det har gått bra. Og vi har gang på gang opplevd at bønnestøtte, det har vi - og vi tror det hjelper! Vi har unngått de store feilene som det er lett å gjøre når man kommer som gjest til et fremmed land. Vi kommer sikkert til å gjøre noen av dem siden, det er ikke det jeg mener, men slike ting går det ikke an å ta på forskudd - tabber telles i etterkant. Og til nå vil jeg si at vi føler oss bevart fra å gjøre de store gale tingene.

Så er det alle de ulike situasjonene som vi kunne valgt anderledes i, eller handlet anderledes. Noen ganger handlet vi bevisst, men i villrede, andre ganger var vi ikke engang bevisst at vi hadde handlet eller valgt. Men likevel ser det ut til at vi har hatt hjelp. Det er mye slit og krevende tankearbeid som er unngått ved dette.

Så er det følelsene i forbindelse med å være "dårlige" misjonærer... De har stadig lyst til å ta overhånd - likevel har vi fått bli bevart i troen på at det er Gud Herren selv som skal gjøre arbeidet i Mongolia, men at Han ønsket at vi skulle reise for å gjøre det HAN vil at vi skal gjøre - i Hans tid. Så vi forbereder oss, og venter. Kanskje bruker Han oss på ulike vis selv når vi "bare" venter også? Det ber vi om at Han må gjøre, vil dere som gir oss bønnestøtte være med å be om det samme?

Gjermund

ADVARSEL!!!

Før noen begynner å lese dette innlegget, vil jeg gi beskjed om at for svært sarte sjeler kan det være bedre å vente på neste innlegg - dette innlegget kan inneholde noen forklaringer som kan virke støtende på enkelte... (Kanskje) Selv om bildene skal være trygge.


Dette var moro! En god start på en bra tur!

Jeg har nemlig vært på tur til Landsbygda - eller "Høddø" som vi sier - det er nemlig ofte lettere å si enn alle de rare navnene som finnes på ulike steder her i dette landet. Selv om "Juro" og "Hodder" nok ikke er av de vanskeligste navnene å uttale. På denne turen fikk jeg oppleve litt av hvert. Spesielt hvert. Jeg red nemlig både på kamel og hest til allmen fornøyelse, samtidig som jeg har satt til livs uhorvelig store mengder "båts", stått på tidenes minst tiltalende do - eller hull om dere vil, sovet på "det aller største" hotellet jeg noen sinne har sett (to rom med så vidt plass til tre senger og et kjøkken - men med nummererte rom!) og i mitt stille sinn takket mer enn en gang for min tilregnede "festblære" som har gjort meg i stand til å ta vare på opptil uten-å-vite-sikkert-men-nesten-helt-sikkert en hel termos melkete...


Sånn har grisene i Mongolia det om vinter'n.


Det handla mye om dyr på turen - noe som ikke var meg i mot!


De som kjenner meg, vet at sauene mine (eller våre - nei - mine!) var det vanskeligste for meg å reise fra. Og selv om det var veldig moro å hilse på disse små krabatene, må jeg innrømme at det var veldig sårt. Nå er det en og en halv måned igjen til jeg skulle begynt å ta imot mine egne lam. Lurer på hvordan det hadde gått i år...


For syns skyld må jeg jo også legge med et bilde av en mongolsk traktor - selv om den ikke representerer gjennomsnittstørrelsen på traktorene her. Denne "krabaten" yter 700 HK på sitt beste...


Og har dermed ingen problem med å trekke en åtteskjærs plog eller fem sammenkobla såmaskiner (som skimtes i bakgrunnen på bildet) - eller tidenes skålharv - som jeg har et annet bilde av...


På et bruk fant vi denne lille stakkaren - trygt oppbevart inne i geren (boligteltet) til husbonden. De steller godt med dyra sine, det skal de ha! Ser for meg svigermor med en kalv på kjøkkenet...


Dette bildet er litt morsomt, for dette var de siste vi besøkte - og damen på bildet er inseminør (er det slik det staves tro...?) Det betyr at hun befrukter sauer (Jeg visste at dette kom til å høres stygt ut!!!) - altså - ikke ho da, eller, ho bruker altså sæd fra andre, eller jeg mener, fra værer! *svett* som er dypfryst. Ikke værene altså! Sæden er dypryst (i hvertfall Norge - kanskje ikke i Mongolia - det glemte jeg å spørre om). Ho bruker en lang stang og en lommelykt og ... Ja, en potensiell mammasau altså - det var det jeg visste, dette ble ekkelt! Men sånn er det altså det foregår. Så blir det lam da vet dere, kanskje. Det var det jeg skulle si noe om - for jeg drev nemlig med dette jeg også, en gang. Den gangen jeg var bonde... *snufs* ... hjemme i Norge. Og det likte denne dama å høre om da vet de - og enda bedre var det da ho hørte at ho fikk til bedre resultater enn jeg! Da ble vi bestevenner med en gang! Og det førte til at jeg fikk mi aller største utfordring som tolk på hele turen, for du verden så mye det plutselig var viktig å snakke med meg om da! Det som var moro med det hele var at ho begynte å snakke direkte til meg i stedet for å snakke med sjefen vår for at han skulle si til meg hva ho sa før jeg skulle tolke det til Norsk for Kristian og Sebastian. Til slutt ville ho at vi skulle ta bilde av henne og meg på hesteryggen - noe dere kan se at gikk sånn nogenlunde bra.

Gjermund

Litt av hvert

Det foresvever meg at jeg har brukt den samme overskriften før, men det er ikke så lett å finne på ulike titler når innleggene inneholder nettopp litt av hvert...


Her har vi for eksempel en elegant kledd herremann med sine fire håpefulle på sin hjemmesnekrede kjelke, på tur til besøk i en mongolsk ger.


Her er den mongolske familien vi besøkte i den mongolske geren - de bor der...


Her er vi på besøk i en annen mongolsk ger - det er i grunnen en del av dem i Mongolia, tror jeg... Hedersmannen selv sitter helt til høyre på bildet, han kaller vi "Bestefar". Han bor i den geren det er bilde av her.


Det kom noen andre også på besøk i den siste geren. De var mongolske og syntes det var veldig moro at vi gikk kledd i deel og at vi endatil prøvde å snakke mongolsk. De holdt på å le seg i hjel da de etter å ha kommentert at det er en del likheter mellom norsk og russisk fikk opplyst (av meg) at det er fordi russerne bruker en del norske ord...


Dette er "Bestemor". Hun er ikke i faimilie med "Bestefar" så vidt jeg vet, og hun sitter ikke til høyre på bildet. Hvis det er noen som ikke vet hva som er høyre på et bilde, så får jeg skrive at det er den eldste av disse to. Hvis det er noen som ikke er så flinke til å anslå alderen på folk, så er det hun med alpelua som er "Bestemor".


Dette er et av barnebarna til "Bestemor" - han med svart hår altså. Den andre heter Ola og er gutten min. Disse to er omtrent like gamle, men har et forholdsvis ulikt utgangspunkt for livet sitt...


Her er familien vår stasa opp til fest-lunch på kontoret. Alle mongolere synes det er veldig moro å se oss i deel, og da spesielt ungene. Selvfølgelig.


Sånn kan en ekte mongol se ut - staselig, ikke sant? Dette er Batdorch (det sies vel omtrent slik, tror jeg) - en trivelig kar som jobber i "mitt" prosjekt.


Her er Batbold og kona hans - han jobber som fungerende prosjektleder i "mitt" prosjekt. Vi var en hel forsamling på besøk hjemme hos dem fordi hans yngste sønn hadde "endelig-skal-vi-klippe-håret-ditt-for-første-gang-dag". En stor feiring tror jeg, og ganske moro å få oppleve.


Her er det nyeste tilskuddet i SDP-klanen i gang med å "skrelle" sjefens sønn... Kristian er på besøk i prosjektet og skal bruke to og en halv måned på å finne ut om det lar seg gjøre å bygge opp vanningsanlegg og i tilfellet hvilke typer som egner seg best i Mongolia.


Etter at vi hadde klippet hver vår lille lokk av håret til den lille stakkaren, måtte vi passe på at alt ble puttet i plastikkposen som fulgte med saksa - om å gjøre at ingenting gikk galt siden alt som ble gjort ble strengt iaktatt av de foresatte. Jeg for min del syntes mest synd på den lille gutten som måtte gå fra den ene ukjente karen til den andre for å bli kortere på håret...

For øvrig så må jeg få fortelle at disse tre siste dagene har vært et kulturstudium fra ende til annen - har i grunnen opplevd mer, og snakka mer mongolsk på disse dagene enn noen gang før. Dessuten har Batbold (sjefen altså) bestemt seg for at siden jeg hadde lyst til å bli med på en tur til landsbygda i morgen, så trenger vi ingen annen tolk til Kristian. *skjelve, skjelve*

Gjermund

Linker

Når man er utenlands slik som vi, og skriver en blogg for å holde "folket" hjemme oppdatert, blir man ganske opptatt av sin egen situasjon. Og man leter etter andre i "samme båt". Vi har funnet en del, kjenner en del og vet om en del mennesker som også bor utenlands, fordi de vil fortelle mennesker om Jesus. Det er mange forskjeller på oss; enslige og familier, unge mennesker og godt voksne, barnefamilier og ektepar uten barn, men fellesnevneren for oss alle er at vi skriver noe som publiseres på nett med mer eller mindre jamne mellomrom. Og alt er verd å lese! Derfor oppfordrer jeg alle leserne våre til å bruke "linkene" våre (eller "lesverdigheter" som det heter på vår blogg) for å lese tanker andre gjør seg om det å leve i et fremmed land. Og legg gjerne igjen en liten kommentar! Du trenger ikke å være "en kjenning" for å gjøre det! Det vil uansett være til oppmuntring og glede for oss som får tilbakemelding.

Gjermund

Tsagaan saar

Nå feirer mongolene tsagaan saar - eller nytt år - eller hvit måne(d). Og vi blir invitert rundt omkring for å spise bååts og drikke melkete. Det er trivelig, men uvant - også blir man utfordret til litt av hvert - for eksempel å synge sanger, drikke vodka og gjæret hestemelk osv... Ikke spesielt god til sånne ting, men har da overlevd dagen - selv om jeg nå er:


Vi har først vært på besøk hos et gammelt ektepar som bor i kirken, før vi reiste på besøk til Kjersti's lærer's foreldre - for mongolere er nemlig familien veldig viktig, og eldre mennesker de som man skal vise størst respekt. Veldig koselig.


Her overrekkes den første skåla med melkete. Ikledd de fineste klærne jeg eier, var det om å gjøre å ta i mot på riktig vis...


På neste plass var det om å gjøre å spise nok av alt som var satt frem - mengder med kjøtt, salat, frukt, godteri, brus, gjæra hoppemelk og sprit... Samt melkete, forstås. Og en del av ritualene går ut på å sniffe litt tobakkslignende greier... (Men det er utrolig hva som godtas av en utlendig, og hva det går an å snike seg unna - selv om jeg måtte synge en sang fordi jeg ikke tømte spritglasset jeg fikk.)


Her tar jeg del i et respektfullt rituale hvor en mannlig gjest skal skjære opp noe kjøtt (med kniven mot seg) å dele ut til de andre gjestene. Heldigvis fikk jeg god hjelp av Kjersti's lærer. Jeg følte meg omtrent som en fisk på land - i telt...

Det kuleste med hele feiringa, er likevel at de mongolene vi møter på gata synes det er så moro at vi går i mongolske klær. De hilser og snakker til oss som aldri før - ja i dag var det til og med noen som stoppa bilen bare for å hilse på oss! Sånt er morsomt.

Gjermund

Hva, Jå, What?

Ja - man kan stille seg spørsmålet av og til. Hva gjør vi her? Som dere kanskje legger merke til, er navnet på bloggen forandret. Fordi jeg ikke følte jeg kunne stå inne for tittelen "bonde" lenger. Det innebærer imidlertid at jeg må gjøre foreta en nyorientering for finne ut hva jeg egentlig er nå. Det kunne jo vært enkelt å si at jeg er "misjonær" - siden det faktisk er det jeg skulle vært - men det er bare sånn at det på ingen måte føles slik ut!

Det er så mange ting man gjør (og ikke gjør) og sier (eller kanskje heller ikke sier) som skulle være nok til å handle returbilletten med det samme. Likevel er jeg altså her. Forstå det den som kan.


Noen ganger tenker jeg at det er for å ta vare på de riktige "soldatene" vi er her... Trur de gjør mer nytte for seg de enn jeg...

Gjermund

Endelig syk!

Vi har hatt en ny runde igjen med oppkast og sykdom. Det vil si at barna har kasta opp og vært syke - alle så nær som Ola. Han har gått fri. Det har vi skjønt at ikke er så veldig kult - man får nemlig Coca cola og Eplejuice i Mongolia når man er syk og begynner å kaste opp. Derfor stod gleden høyt i taket i dag, da Ola oppdaga at han hadde begynt å få feber - og jammen klarte han ikke å kjenne en anelse kvalme når han konsentrerte seg skikkelig. Dermed ble det Coca cola på ham også...


Det er ikke småtterier, som dere ser - hele 1,25 liter Coca cola for seg selv - det er god betaling for litt sykdom! Men så har han gått å venta i over en uke på å bli syk så han også skulle få.

Gjermund

Gullkorn fra barnemunn

Vi har en liten treåring som får sagt det meste på de forunderligste måter - og jeg forstår at slike ting er viktige også for andre enn Kjersti og meg. For eksempel bestemødre...?

For eksempel er han i stand til å bedømme det meste som at "det val bla da", eller "det val dumt da". Eller når han skal på do: "E vil at du ska gå ut å ha att dæla!" (sjenert som han er). Likevel er det noen ganger han slår til med de vittigste kommentarer, som for eksempel da han fortvilet kom med sin lille plastikk-ugle (Ugla i Ole Brumm historiene) og sa:


"Ugla ville ha tyggegummi som badedlakt, og nå fæ e den itj a igjen!" Sånn er det, skyldplassering har bestandig vært en viktig sport...

Gjermund

Vaner

Nå har ting begynt å bli vane. Jeg sliter mange ganger for å finne "noe" å skrive om - alt er jo bare sånn som det pleier å være. Men så leste jeg Kjersti's innlegg, og da skjønner jeg jo at det ikke er så "vanlig" likevel...

- I dag har jeg for eksempel tenkt å kjøpe den hesten vi har ønska oss så lenge - dersom han mongolen som skal selge den holder avtalen...
- I går var jeg og de to største guttene på "Hvit måned fest" - ikledd mongolske klær (til manges store fornøyelse)...
- Mine beste venner her forstår ikke ett eneste ord på norsk - all kommunikasjon foregår på engelsk - eller til og med mongolsk når engelsken ikke strekker til.
- Det er ikke så rent sjelden jeg forstår mer enn jeg skulle gjort når folk snakker sammen (om meg), likevel forstår jeg ikke mer enn en brøkdel av det som foregår rundt meg. Like a baby!
- Jeg tenker ikke lenger over at taxi'ene ser (og høres) ut som om de skal ramle sammen når som helst (det er faktisk lenge siden jeg så et vrak som var en taxi - slik jeg så i starten - selv om det er akkurat de samme bilene som kjører rundt nå som da!)
- Å drikke te uten sukker, spise kjøtt uten tilbehør, drikke melkete osv er ikke lenger bare en kurositet - jeg vet at jeg foretrekker hjemmelaget håsjårr fremfor de som lages i cafèene på markedet, jeg vet at melkete med litt mer salt og melk enn det du får i "poseteen" gjør seg og jeg vet hvilken pølsetype jeg foretrekker fremfor de andre...

Sånn tror jeg at jeg kunne ramsa opp både det ene og det andre - fulle folk for eksempel, de er liksom ikke like fulle lenger - om det går an å si det sånn. Det er ikke det at jeg ikke synes synd på dem eller skulle ønske det gikk an å hjelpe uten å bli "spist", men de er så mange - så "vanlige"...

Ungene ser i grunnen ut til å ha det litt på samme måten. Det er ikke "rart" eller spennende å være her lenger - bare vanlig. At hushjelpene bare snakker mongolsk med dem - ja, det er visst bare sånn det er. Så dermed kan vi vel bare sette i gang å fundere på hva som er forandret - oss eller andre ting.


Det er helt vanlig at ungene kler seg ut også - og det er helt vanlig at minstemann har noe å klage på i forhold til de som er litt større, da senkes øyenbrynene mens underleppa siger...

Gjermund

Noen misjonærtanker.....

Jeg visste at misjonærer ikke er helgener. Og det hadde jeg ingen forhåpninger om at jeg selv skulle bli, heller. Men jeg hadde jo, og har, likevel et ideal om at misjonærer skulle leve et liv i tjeneste for andre! Men så kommer jeg ut og møter mine dårlige sider, og så er de sterkere enn jeg visste. Aldri har jeg vært så selvopptatt, så selvmedliden, så mistenksom mot andre, så redd for å bli utnyttet, så opptatt av bagateller, så redd for å låne bort, så opptatt av å beskytte mine grenser på forskjellige vis, - jeg har aldri hatt så liten lyst til å gi til andre av meg selv!

Å bli sendt ut i en tjeneste av Gud er visst ikke noe man fortjener. Det er faktisk fordi Gud har sett i nåde til meg at han vil bruke meg! Han har tilgitt meg, og så vil han til og med bruke meg som sin tjenerinne! Det er jeg takknemlig for, selv om jeg ikke forstår hvordan han kan gjøre det.

Men jeg vet to ting: Det ene er at jeg skal få være hans barn uavhengig av det jeg gjør, akkurat som jeg elsker mine egne barn uavhengig av det de gjør. For jeg får leve i hans tilgivelse, derfor er jeg hans barn!

Det andre jeg vet, er at "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet." (2. Kor 12.9). Så kan da Gud bruke oss vanlige folk som misjonærer eller i annen tjeneste for ham, tross vår svakhet! Så håper jeg at Jesus kan gi mennesker et glimt av seg (av Jesus) gjennom meg, selv om jeg aldri kan gi et riktig speilbilde av ham!

Dere som ber; vær så snill å fortsette å be for oss og for andre misjonærer, om hjelp til å leve nær Jesus så han kan prege oss! Og be for mennesker her og hjemme! Ved å be gjør dere det som er viktigst for å utbre evangeliet om Jesus og det han har gjort for alle verdens mennesker!

Kjersti