Registrert

Nå er jeg registrert hos politiet i Kunming. Det betyr at jeg har lov til å oppholde meg her nå. Slike ting er vi jo ikke vandt til, for å si det slik.


Ikke forstår jeg hvorfor de er så nøye på slikt, det er vel fordi de tenker litt anderledes enn oss...

Det er mange ting vi ikke er vandt til har jeg funnet ut. Som andre synes er helt normalt. Og hva er egentlig mest normalt - det som 4,5 millioner nordmenn er vandt til, eller det som 1 milliard kinesere er vandt til? Jeg bare spør.
Så kan jeg jo vise bilde av et imponerende byggverk jeg har sett.


Her har jeg gått - kult ikke sant?
Da jeg var liten, var den kinesiske mur en sånn ting som lå "utenfor min horisont". Ganske merkelig å være der i grunnen.

Gjermund

Kunming

Nå er vi i Kunming. Men først var vi en tur i sentrum i Beijing og åt and. Det skal jeg ikke gjøre mer. Det gikk greit med det meste av det de serverte oss, men det var så alt for lite av det, og da de kom med hovedretten, syltynn suppe med andehalser(!) i, streika jeg. Ikke føltes det noe bedre etter at jeg hadde tapt en del penger på å kjøpe et kinesisk simkort tidligere på dagen heller, eller at en sånn der sykkeldrosjemann prøvde å lure meg for penger. Når den slunke andematen kosta mer enn 100 vanlige Beijing-frokoster, er det sikkert ikke så rart at jeg følte meg litt snurt?
Forresten - det simkortet jeg hadde kjøpt, det tapte jeg ikke så mye på heller, for vi parkerte i butikken vi - helt til de gikk med på å gi noe av pengene tilbake. De var vel ikke vandt til nordisk stahet, tenker jeg.
Han der sykkeldrosja som skulle prøve å lure meg for 100 ganger prisen vi var blitt enige om på forhånd kom heller ikke i mål, så egentlig har jeg vel ikke så mye å klage over, etter hva Torstein sier. Det er bare så utrolig irriterende med alle disse som prøver å lure oss hele tiden. Som en fyr vi traff sa: "I thnk it's hard to find honest people her, everybody wants to rip me off!" Stakkar!
Da vi kom til Kunming i dag, ble vi møtt av ei vennlig dame som skulle følge oss dit vi bor nå. På grunn av store mengder bagasje (som blandt annet skyldes våre pruteraid på ulike markeder), ble vi nødt til å ta to drosjer. Jorunn og vår gode hjelper i den fremste, og vi to gutta i den andre. Så la de i vei etter hverandre - i kjendt drosjestil (som innebærer hyppige filskifter). Plutselig krasja drosja vår, og som vi kjenner det fra Mongolia stoppet drosja og den andre bilen midt på motorveien der de hadde krasja for å kjefte på hverandre. Og vi så den andre drosja forsvinne i det fjerne. Med ett var vi to norske gutter alene i Kunming. Uten telefonforbindelse med noen vi kjendte i umiddelbar nærhet og uten at noen visste hvor vi var. Det var ikke så kult.

Men vi kom fram, og vi har vært på konsert å hørt sanger på engelsk og svensk(!). Nå skal vi sove litt igjen, før morgendagen krever vår oppmerksomhet. God natt.

Gjermund

I Kina!

Hei folkens!

Naa har jeg ankommet Kina, spist softice og milkshake paa McDonald's og gaatt paa den Kinesiske muren. Det tok litt tid aa ankomme, eller egentlig aa lette fra Mongolia (gidder ikke a skrive hva som skjedde, dere kan bare lese om da Kjersti og de reiste fra Mongolia - det hele gjentok seg da Jorunn og jeg dro til Kina).
Jeg har moett Torstein, noe jeg var litt engstelig for siden verken Jorunn eller jeg har telefon som virker i dette landet.
I dag reiste vi til Muren, etter at noen bestilte oss som kunder i gaar da vi var i den forbudte by. I starten syntes Torstein og Jorunn at jeg var litt brysk med disse selgerne, men etter aa ha vaert her i to dager, begynner vi aa ha rimelig samme holdning til dem alle tre... Saanne selgere er rett og slett en PLAGE i dette landet. Men saa har de fatt proeve seg i dag ogsaa. Vi tre norske hadde prutekonkurranse i hver vaar salgsbod... Moro for oss, trist for dem.
Guiden vaar virket saa visst heller ikke helt fornoeyd da hun fikk den prisen vi var enige om paa forhaand, uten at hun hadde faatt oss til aa bruke penger paa saa mye annet underveis...

Ellers har vi (Torstein og jeg) funnet et sted det gikk an aa spise noe vi rett og slett ikke liker. Men andre steder selger de kjempegod mat. Og med tanke paa at det finnes tre McDonald's-er i umiddelbar naerhet, og at jeg ikke har spist ordentlig is paa mange dager, saa ligger T-skjortene an til aa fylles foer jeg kommer til Norge...

Dette er et spennende land har jeg funnet ut, og jeg synes det er moro aa tenke paa at lille meg som ikke har verdens bredeste reiseerfaring aa skilte med faktisk travellerer rundt omkring i verden uten Mamma'n og Pappa'n min til a passe paa meg. Naa maa jeg ut aa kjoepe meg en bukse, for den gamle er baade slitt og moekkete.

Gjermund

Tilbake i Norge

Ja, nå har jeg og barna vært i Norge i tre dager uten at jeg har tatt kontakt med noen andre enn de vi bor hos (Gjermunds familie). Det tar tid å "lande", innstille seg på ny tid (6 timer forskjell) og "nytt" land. Og så har jeg for tiden ikke mobiltelefon. Jeg var innstilt på et omvendt kultursjokk når vi kom tilbake og trodde mye hadde forandra seg på disse 7 mnd, for det føltes jo som vi hadde vært i Mongolia utrolig lenge. Men når jeg kom tilbake føltes det ikke som vi hadde vært så lenge borte likevel, det var akkurat som å komme ut av skapet i Drømmen om Narnia! Ja, ja, jeg har ikke sett så mye enda da....

Det var godt å komme tilbake, treffe familien til Gjermund, forholde seg til alt på norsk, spise norsk pålegg, norske pølser, is etc. Det var også godt å se naturen og kjenne lukten av skog! Godt å gå på klesbutikk der man kan velge i ulike størrelser og handle på selvbetjening uten noen som bryr seg. Godt at det er mulig å handle alle dagligvarene en trenger på en og samme butikk, og ha muligheten til å handle mer enn en pose uten å føle på at andre tenker "å, så mye hun kjøper!" (Det er vel sikkert bare noe jeg tenker, men likevel). Det er godt å være en av "de andre"; her er det ingen som stirrer eller tar på våre lyse gutter, ingen barn som roper "hi-i," "hello," "how are you,"etter meg fordi jeg er utlending. Ikke at det er så fælt å få den oppmerksomheten, -nei, ofte er det trivelig det, men det er veldig deilig å være en i mengden! Ikke minst fordi det ikke er noen her som går og tenker at "der går en levende bank" når de ser meg! Det er godt å ha en pause fra fattigdommen og alt det jeg opplever som stygt ute på området der vi bor.

Og samtidig så savner jeg Mongolia på et vis! På tross av alt det negative jeg tenker på så kjenner jeg at jeg har blitt glad i landet og folket. Det tålmodige og rolige sinnelaget til Mongolene, rausheten, enkelheten, fleksibiliteten og at de er så lite kravstor gjør det så behagelig å bo der. Jeg tenker på hvor stort det er å få bo i et land der fler og fler ønsker å følge Jesus! I kirka har det blitt fullere og fullere nesten for hver måned! Og det er så godt at det går an å snakke om tro og sånn uten at det er flaut på samme måte som her i Norge!

Da vi dro kom folk og tok avskjed, noen hadde med gaver de hadde laget og noen bad for oss. Det var veldig godt å merke den omsorgen og kjærligheten. Mens jeg har gått og trodd at folk har veldig negative tanker om oss; "de som er så rike og sikkert ikke deler med andre," og "hva gjør de her egentlig? Ingenting?"så fikk jeg oppleve at det var mange som faktisk var glad i oss og ønsket oss alt vel og håpet vi kom oss fort tilbake! Og det var rørende når fattige kom og gav oss fine gaver! Alt dette gjør at jeg gleder meg mer til å komme tilbake!

Noe annet jeg savner i tillegg til mongolene og de norske der ute, er faktisk å bruke språket! Det er et takkeemne at det har gått så greitt med språket! Ikke at vi er noe spesielt flinke, ganske middels tror jeg, men at vi opplever språket stort sett som en glede og som noe meningsfylt! Det har så mye å si for trivselen, og deretter for tjenesten!

Ja, jeg kjenner at det er i Mongolia vi hører til nå, og er takknemlig for at Gud har sendt oss dit! Det har iallfall vært en stor velsignelse for oss!

Så skal vi i mellomtiden nyte det som er godt med å være i Norge, treffe folk, spise norsk mat, være med på kristne møter med norsk språk! Jeg håper å kunne lese litt mongolsk, men det blir vel ikke så mye, sikkert. Så håper jeg vi ikke savner Gjermund alt for mye denne måneden borte fra han!

Jeg tror Gjermund er i Kina nå (ja, jeg håper nå det), men ingen av oss har mobil akkurat nå! Flyet hans hadde visst vært veldig forsinka. Og hvis du leser dette, da, Gjermund, så vil jeg hilse deg og si at vi savner deg og er veldig glad i deg! Vi har det veldig bra, både barna og jeg!

Takk til dere som bad for oss på turen, det trengte vi! Det gikk jo etter forholda bra, men det var en forferdelig lang og slitsom tur, spesielt den over 9 timer lange reisa fra Bejing til Amsterdam! Takk til Kai Ove og Kjell Olav for trygt og godt reisefølge!

Jeg vil hilse til alle våre medutsendinger i Mongolia! Håper dere har det bra! Og så gleder jeg meg til å treffe venner og familie i Norge!

Kjersti

Ikke alle dager er lette...

Nå er Kjersti og ungene endelig på tur til Norge. Det viste seg å ikke være det letteste vi har prøvd - å få dem i vei altså.
Det begynte med at jeg hadde glemt å bestille plass på gjestehuset men ble fortalt at det ikke gjorde noe fordi det var plass likevel og det viste seg å ikke stemme. Det var imidlertid intet problem for verdensvante bønder som oss! Vi fant oss bare et hotell rett nede i gata og okkuperte to av suitene deres for ei natt. Verre var det i går morges, rett før avreise, da jeg oppdaget at ingen visste hvor passene våre var, og han som angivelig skulle ha dem hadde låst safen de visstnok lå i og reist til nabofylket til Darkhan tre timers kjøretur unna og ikke var tilgjengelig på telefon… Dermed ble det bestilt ”skapsprenger” og tålmodighet. Rett før tålmodigheten skulle vært slutt, og skapsprengeren skulle innfunnet seg, kom passene på merkelig vis til rette annet steds fra – men det viste seg raskt at de manglet de bestilte visumene til Kina…
Hva gjør man da? Når man i utgangspunktet har begynt å skotte nervøst på klokka i forhold til nødvendig avreisetidspunkt til flyplassen for innsjekking og ombordstigning? Vårt svar ble Per. Vår fantastisk hjelpsomme, kinesisksnakkende feltlege tok saken i sine alltid travle hender, utsatte et møte med en viseminister eller hva det nå var og troppet opp på den kinesiske ambassaden hvor han ordnet hastevisum i rekordfart.
Dermed sank hjerterytmen fra nært breakdown til i underkant av ”fare for hjertestopp feltet” mens kilometerne ut til flyplassen ble tilbakelagt i hælene på vår mongolske sjåfør som kjørte foran og fant snarveier.
Endelig ankommet og utlesset fra de to bilene, ble vi høytidelig informert om at ytterligere stress var unødvendig da flyet de skulle ta klokken 12:15 faktisk ennå ikke hadde tatt av fra Beijing, og at innsjekkingen følgelig var utsatt til klokken 19:00! Noe som betydde at de ikke kunne regne med å være i Beijing før klokken 23:30 eller noe lignende.
Vår eminente misjonssekretær skaffet dem imidlertid plass på et annet fly, til et konkurrerende selskap. Så klokken fire bar det i vei til flyplassen igjen og en heller gråtkvalt kone ble tvunget til å gi slipp på meg. (Det var jo litt koselig da!) Jeg trodde jo alt var i sin skjønneste orden og satte pris på at jeg visste de ville være fremme i Beijing omtrent klokken halv ni og på hotellet til litt over ni kanskje. Men den gang ei…
Klokken halv elleve ringte telefonen – en hardplast koffert var knust, og personalet i flyselskapet klarte å bruke nesten tre timer på å ta ansvar å få Kjersti og ungene i vei til hotellet med lovnad om erstatning. Et løfte jeg ikke uten videre stoler på.
I dag skulle de imidlertid ta av fra Beijing med et KLM fly, noe jeg håper har skjedd. Jeg har i alle fall ikke hørt noe annet. Så blir det å vente en stund i Amsterdam før de reiser videre til Norge og ankommer Gardermoen klokken 22:15 norsk tid med rute KL 1155 – etter hva som står på billettene i det minste.
Der vil mamma og pappa møte dem, og ta dem med hjem. Jeg håper bare ingen forventer at barna skal være blide og fornøyde eller at Kjersti skal være videre innstilt på fornøyeligheter. Kjenner jeg dem rett har de ett mål for øyet; å komme i seng så fort som overhodet mulig…

Det blir spennende å høre i etterkant hvordan slutten på det jeg så starten av her ute egentlig ble.

Gjermund

Avreise

Ja - da er tiden kommet at jeg ikke vet når jeg neste gang får anledning til å oppdatere denne bloggen - kanskje lar det seg gjøre i løpet av de førstkommende fire fem dager, kanskje ikke. Kjersti får kan hende flere anledninger enn meg (men mindre tid, kjenner jeg ho rett...)

For vi skal hjem til Norge, og etterhvert Rennebu. Noen gleder seg velig, noen har litt delte følelser og noen bare må... Neida - jeg skal ikke tulle. Det skal bli godt å komme "hjem" å treffe masse gode venner også videre, men jeg har bare ikke klart å innstille meg på at jeg skal forlate Mongolia for så lang tid ennå. Jeg føler at jeg "søler bort" en masse verdifull tid, og ville vel (om jeg hadde hatt noe å si) heller vært her ute uten å måtte reise hjem. (Det var fånigt sagt det - altmed jeg er en del av årsaken til at vi må reise!)

Egentlig er jeg i grunnen veldig takknemlig for at jeg har det slik - at jeg ikke er helt klar til å reise herifra ennå. Det er vel i grunnen et tegn på at jeg trives. Trur forøvrig flere av de andre også gjøre det da, så i grunnen har vi stor grunn til takknemlighet. Til de mer innvidde kan jeg fortelle at jeg nok har gått videre fra turistfasen for en stund siden, da jeg mange ganger tar meg selv i å aktivt sammenligne Norge og Mongolia og de to landenes kulturer.

Nå går turen til Ulaanbaatar før Kjersti, Kjell Olav og barna reiser til Beijing i morgen. På lørdag reiser de til Norge via Amsterdam. Jeg venter i Ulaanbaatar til tirsdag, da turen går til Beijing også for min del, hvor jeg etter planen skal møte en av mine kjære storebrødre. Deretter reiser jeg til Kunming for å kurses i en type bistandstankegang. Lurt.
Den 7. mai reiser jeg så fra Beijing igjen og til Oslo via Amsterdam - for jeg håper å kunne gå opp til en eksamen ved Fjellhaug før jeg skal bli fembarnsfar. En smule program skader vel ingen? Men det er ingenting som er prestisjepreget, så dersom noe ikke lar seg gjennomføre, tar vi det med stor ro og fyller tiden med noe annet.

Yes - da var vi der; Opplegget er klart og grunnlag for videre forbønn (for dem som støtter oss på den måten) burde være klart. Vi sees forhåpentligvis ganske snart!

Gjermund

Oops! I did it again!

Ja - da er det jammen en uke siden forrige innlegg. Det var dumt da. Skulle jo ha skrevet litt før. Det har seg nemlig slik at når man ikke skriver jamt, så blir det så sinnsykt mye å skrive når man først skriver! Og slik er det nå. Ikke bare har det skjedd like mye som vanlig - vi har fått masse besøk og hatt konferanse i tillegg, så ting går nesten for fort her borte for tida. Og nå skal vi jo snart til Norge også! Hjelpes min!

Først kom Kjell Olav.


Om det var ham eller påskeeggene han hadde med som gjorde størst suksess hos barna var vi først usikre på, men nå er påskegodteriet fortært og "gammelonkel" like populær, så vi velger å tro at det var ham de ble glade for å se...

Så var vi på konferanse.


Der prøvde vi store så godt vi kunne å sove mellom øktene, mens barna prøvde alt de kunne å ikke sove mellom øktene. Vi sover fortsatt ut etter begivenheten...
Men ikke for det - konferansen ble holdt på en nydelig plass - og det var en velsignelse å få være sammen alle på en gang - og å høre forkynnelse på norsk igjen! (Av andre enn oss selv og de få vi går sammen med til vanlig.)

Så var det hjem til Darkhan igjen, denne gangen i følge med tre studenter fra Fjellhaug - som garantert har skjønt at det er Mongolia som er plassen for dem - og kamelridning.


Ungene syntes det var veldig moro å ri på kamel - og selv om Sondre ikke klarer å si akkurat det - kamel altså - så gjør det ingenting - han klarer jo å si det på Mongolsk!
Jeg må innrømme at jeg ikke har publisert alle bildene jeg har av kamelridningen vår, det er rett og slett av hensyn til de forvridde kroppene til de involverte - kameler har nemli en tendens til å reise seg på en forholdsvis besynderlig måte. Ja - det er forresten ikke noe bedre når de "detter" ned på kne igjen... Prøving anbefales på det sterkeste!

Gjermund

Misjon

Jeg har oppdaga noe om misjon. Igjen. Jeg har oppdaga det at det ikke er jeg som misjonerer. Jeg har da visst det før også da, men i dag ble det liksom så klart for meg igjen...

Jeg har jo snakka med lærer'n min før om hvorfor jeg er i Mongolia, men i dag begynte han å snakke om "dette med kristendom" igjen. Og det er tydelig at det som kommer frem nå, er tanker som er dannet over tid. Og det gjør meg i grunnen - nok en gang - så liten. Her kommer jeg og skal være misjonær og fortelle mennesker om Jesus, og ingenting skjer. Inntil noen som antageligvis har vært kalt lenge kommer og spør om dette med tro... Altså var det heller ikke denne gangen noe jeg "har gjort". Men du verden - det er jammen godt også ja! Tenk å bli "fritatt" fra alt ansvar da gitt! Og I tillegg få lov til å stole på at det er Han selv som gjør det som skal gjøres! Det er frihet det gitt!

Men - tilbake til lærer'n min ja - jeg tror han tror. Men det er sikkert litt vanskelig - og skremmende! - å skulle stå frem som kristen, når han kanskje har fler spørsmål enn svar på ting. Men uansett; dette er noe av det mest spennende jeg har opplevd til nå, og jeg ber om at jeg må få lov til å fullføre en god samtale i morgen, og at lærer'n min må få komme til en trygg tro på Jesus som hans frelser. Det er virkelig noe jeg ville sette pris på om dere også vil være med å be om!

Gjermund

Lite nytt

Her i gården går det stort sett i selvmedlidenhet. Kjersti har jo en etterhvert mer og mer tydelig grunn til sin selvmedlidenhet, jeg må av med sokken for å finne grunnen til min - og inntil nå har jeg vel strengt tatt ikke hatt noen spesiell grunn. Men nå har jeg altså det, og jeg bruker tiden til å forske på fenomenet med stor iver. Jeg har for eksempel nettopp lagt merke til et artig mønster som driver å brer seg - helt utenfor min kontroll. Er det ikke rart?


Ellers pleier jeg ikke å stille ut føttene mine på denne måten, men synes denne foten trengte en forevigelse, da det jo er fare for at den kan ha mistet sine sjatteringer før jeg kommer til Norge og får skrytt av dem der. Kjersti synes forøvrig det er helt unødvendig (og grusomt flaut - les morsomt for meg) å vise frem dette på bloggen. "Tenk om noen synes du er en pingle," sier ho. Ja, tenk om det!

Gjermund

Milepæl

I dag har jeg stort sett sitti med beinet høyt og hatt det vondt - fordi jeg vred beinet i går og har hatt tidenes hevelse og smertende ankel. Tror det er best å beskrive det slik, på grunn av følgende: Det har nemlig vært en svært ubehagelig erfaring å ha det så vondt som jeg. Ikke fordi det var vondt eller fordi jeg plutselig ble svært godt kjendt med, til nå i mitt snart 28-årige liv, totalt ukjendte ankel-deler. Nei - fordi Kjersti har hatt det travelt i dag, og det dermed passet SVÆRT dårlig at jeg satt i sofaen og var "syk"... Jeg sier ikke mer, men regner med at jeg har sagt det meste...


Forøvrig så fikk jeg et råd om å legge foten i bløt - i svært saltholdig te(!) det skal visst gjøre underverker... Jeg la på teomslag i kjærlighet til det mongolske folk, og tenker for megselv at det er mye rart en skal gjøre for å vise respekt for andre menneskers kultur og omsorg. Det som gjorde det hele så urkomisk for min del, var at strømmen har vært borte i hele dag - så jeg var nødt til å koke "teen" min på stormkjøkken!

Men så var det dette med den milepælen da. Vi har nemlig en liten treåring som nå ikke lenger er en treåring, men fireåring. Eller "fileåling" som han sier selv.


Håvard er spesielt stolt av to ting: Det ene er at han er nummer tre i søskenflokken (og gutt) akkurat som pappa'n sin. Det andre er at han er født på sin farfars 50-årsdag. Dette snakker han om og forsikrer seg stadig om at er riktig (når vi snakker om slikt). Så: GRATULERER MED 54 - ÅRSDAGEN FARFAR! (Og pappa - og svigerfar vil jeg tro.)
I dag på bursdagen sin har Håvard fått nye klær, noen leker og en ordentlig lommebok (med millitæl-falge!) med penger oppi! Og caps! Ikke rart gutten er stolt! Det er også mange som har ringt til ham fra Norge i dag, selv om telefonforbindelsene har vært veldig dårlige (på grunn av strømbrudd), så noen har nok ikke fått det til heller. Dermed har han hatt en fantastisk dag, og har i kveld lagt seg uten smokk (frivillig!) for første gang. Den hadde han nemlig bestemt seg for å slutte når han ble fire år.
Ellers vil vi fortelle om Håvard at han er en svært trivelig gutt (helt objektivt sett) akkurat som de andre ungene er trivelige (også objektivt sett). Med det mener vi at han gjør akkurat like mye fark som han ville gjort i Norge, og ellers utvikler seg på en "normal" måte. Han har imidlertid en tendens til å sette morsomme ord på det meste - til vår, som regel, store forlystelse. Jeg tror ikke forresten at han prøver å være morsom - han bare er det. Som for eksempel når han synes svært synd på pappa'n sin som ikke lenger har noen treåring, men prøver å se det fra den lyse siden og trøste meg med at jeg nå har en fireåring i stedet!

GRATULERER MED 4-ÅRSDAGEN HÅVARD! Vi er VELDIG glade i deg.

Gjermund

Neida - jeg har det helt fint!

Ingen skal behøve å synes synd på meg, jeg er en stor og sterk mann som absolutt ikke trenger noen medfølelse... Og det gikk bra, jeg bare vrei foten min litt...


Så nå sitter jeg her da - og kan desverre ikke kommanderes verken hit eller dit! Det er vel det som er bonusen ved slike triste sportsresultater. For jeg har faktisk gymma! Men nå har jeg altså slutta med det igjen...

Gjermund

Mest fra Kjersti, men viktigst fra Gjermund

Nå må jeg forte meg å skrive litt på bloggen før Gjermund kommer hjem og stopper meg!!! Ja, det er ikke så alvorlig som det høres ut, altså, men han vil nok ikke at jeg skal skrive dette! Det har seg nemlig sånn at jeg er litt bekymra for min kjære mann, for han blir alene på bursdagen sin 22. april! Vi andre drar jo til Norge 20. april, og selv om han sier at den bursdagen ikke betyr så mye, må det vel være fælt å være alene på andre sida av jorda da! (Ja, alene er han naturligvis ikke selv om det ikke er så tett befolka i Mongolia, men familieløs blir han iallfall...!) Så jeg oppfordrer dere til å sende ham et kort, en mail eller sms til bursdagen hans, så føler han seg kanskje ikke så alene... (Nå skjemmes han når han leser dette, men det blåser jeg i!) Hvis dere sender et kort, er det best å gjøre det så fort som mulig så det kommer fram! Det er veldig spennende å få post her (Og for Gjermund er en god erstatning for kake salt lakris fra Norge...!)

Ellers må jeg si at det er veldig moro å se hvor harmonisk Gjermund er nå for dagen! Han stuller og steller med dyra, og det er lett å merke at det gjør ham godt! Det er visst i sånt arbeid han hører til, og jeg tror Gud faktisk kan bruke ham gjennom sånt også, som en hverdagsmisjonær! Han får kontakt med folk gjennom det!

Etter som det ikke er så ofte jeg skriver, må jeg si at det går bare bra med oss nå. Vi har vært her et halvt år nå, og den siste halvdelen har t.o.m. jeg trivdes godt! Det er så godt å kunne kommunisere litt, selv om det er langt igjen til vi kan språket godt. Jeg kjenner jeg blir mer glad i dette landet og folket, og begynner faktisk å forsvare dem hvis noen sier noe negativt om Mongolia! Men jeg har vel et stykke å gå enda... Språkstudiene går stort sett greitt, jeg synes det er moro at språket er så systematisk oppbygd, så jeg håper jeg kan lære grammatikk lenge enda! Noen dager går det ikke så bra; for eksempel i dag, - jeg ”sov” meg gjennom alle språktimene, - stakkars lærer. Jeg sov i 9 timer i natt, men var likevel stuptrøtt! De sier man blir trøtt om våren i Mongolia, og så kan jeg vel skylde på den lille i magen også Han/ hun har det forresten bare bra, tror jeg! Er iallfall aktiv!

Nå har Gjermund kommet hjem, så han må få skrive litt han også. Jeg har overbevist han om at jeg skal sende dette, selv om han ikke har lest det!!!

Kjersti

Ja, ja - sånn kan det gå! Disse damene bekymrer seg nå for så mangt! Jeg kan forsikre alle om at jeg kommer til å ha det helt fint på "bursdagen" min. Etter planen skal jeg være ungkar i storbyen den dagen, noe jeg ikke har opplevd på mange år.

Men det er sant at jeg har det veldig bra - jeg er så absolutt ikke klar for å reise til Norge. Har alt for mye å gjøre her ute. Ting begynner å bli veldig spennende nå skjønner dere! Begynner jo å forstå litt mer, selv om det er langt igjen til jeg forstår alt som blir sagt. Men jeg hører ord nå, der det før bare var noe som minnet om slurping.
Også har vi fått lam vet dere! I dag kom vårt første lam til verden, og jeg er tilbake i den gamle tralten med å stelle i stand lammingsbinger også videre. Helt fantastisk! Det er visst sauebonde jeg er, skjønner jeg.


Søt ja? 50% av den forventede bestandsøkningen... Ei søye igjen som forhåpentligvis skal ha lam - og da får ho sikkert bare ett... Av geitene våre tror jeg bare det er ei som venter killing, så der røk 50% av fortjenesten...
Vi får være takknemlig for at dette var et søyelam, så har vi i hvert fall tre søyer etter hvert. Vi får satse på å bygge oss opp!

Gjermund

Hverdagslivets farer

Nå begynner det å bli vår igjen - synes Sondre.


Her har han rømt ut (igjen). Denne gangen uten bleie. Han griner ikke fordi han fryser, men fordi han ble oppdaget og beordret inn!

Nå er jo ikke Sondre den av oss med minst isolerende utrustning, så det er vel i grunnen ikke ham vi er mest redd for. Da er det verre med Ola, for hans sykkel er nettopp satt i stand og påmontert en elektrisk sirene med tilhørende knapp for signalaktivisering. Denne knappen har en tendens til å ta litt for mye av konsentrasjonen som kreves for å manøvrere en litt for stor sykkel rundt hagegjerder og ned fra verandaer og slikt...


Det er godt vi har Jorunn her... Når ting skal lappes sammen og slikt mener jeg. Andre ganger kan det være så som så at ho er her (håper alle skjønner at jeg spøker nå) for ho er ganske åpen for å prøve skumle ting og slikt. Som for eksempel Kimshi eller hva det nå heter. Tang kaller nå jeg det, og det er så seig at man må krydre det sinnsykt mye for at man skal få det så travelt med å få det ned at man faktisk klarer å få det ned...


Sånn ser det ut, havets gleder frister - men de fristet visst mer på lørda'n ifølge Kjersti - da hadde vi besøk av Jorunn, Sebastian, Silje og Kristian. Kristian stakkar er vel enda mer enig enn meg i at det er godt kimshi er en koreansk rett...

Nei - nå høres det ut som jeg klager - jeg synes maten er helt grei jeg, men forstår hva som menes med uttrykket "å være litt Ludvig" (Han der piggsvinfyren i Flåklypa vet dere), i utgangspunktet er jeg imot å spise mat som må ha noe å "nøytraliseres" med for å kunne spises... Ikke så greit å være internasjonal i matveien, når alt annet er svært så nasjonalt... For ikke å si bygdisk... Men jeg synes nå egentlig jeg er ganske flink jeg da - spiser alt jeg får, selv om det har ført til en (allerede) utslitt do-ring.

Gjermund

Utfordring

I dag fikk jeg en utfordring. Det var moro. Jeg møtte nemlig to unge jenter på gata, som så gjerne ville fortelle meg om kirken sin - mormonerkirken.
Jeg må jo bare innrømme at jeg med min brokete bakgrunn har en ekstra interesse for slike som befinner seg på innsiden av den typen samfunn (dette mener jeg ikke negativt! - Jeg mener samfunn som mener å ha funnet den eneste sannheten, men når man graver litt i historien hviler det hele på et eneste menneskes tanker og "åpenbaringer").
Det er ofte vanskelig å snakke med disse misjonærene, for de er opplært til å møte de vanligste spørsmålene med argumenter som presenteres i rasende tempo og med en egenartet "snakkestil" som på en gang skal vitne både om en stor, dyp glede og en fullstendig overbevisning.

Jeg har vært i ilden før, så jeg prøver i grunnen fortest mulig å komme forbi frasene, for å snakke med personene bak "båndopptagerne", og følte vel i grunnen at jeg i dag fikk tak i disse to søte små som i begynnelsen var så ivrige, men som etterhvert ble noe mer betenkte og ivrige på å avslutte samtalen. Kanskje fikk jeg være med å så en liten tvil i dem om at det finnes noe annet, noe man kan hvile i i stedet for å kjempe så frenetisk for? Før vi skiltes, lovte de meg at de skulle sammenligne sin egen kirkes lære både med det som står i Bibelen og med andre religiøse samfunn - mot at jeg igjen skal be Gud om svar på om det jeg tror på er rett eller galt. Det var et godt bytte!

Jeg har jo strevet med dette hele livet, og har vel i grunnen ikke så mye annet å si, enn at mine indokterinerte forestillinger falt brutalt og momentant da jeg fikk se betydningen av det som står skrevet i Bibelen om Guds kjærlighet til menneskene. Jeg har sett noe som man ikke finner frem til med menneskelig fornuft - og det levner ingen tvil om hva som gjør et menneske lykkelig: Vissheten om at Jesus er død for meg, for at jeg skal kunne ha samfunn med Gud. Jeg gikk fra frykt for en "farlig" Allhersker og Hans behov for å straffe meg, til kjærlighet og lengsel etter å alltid være i nærheten av min kjærlige og nådige Gud og Far. Ja, den trauste bonden valgte faktisk å forlate alt "sitt" for å reise dit han følte Gud kalte Ham, bare fordi alt annet enn å gjøre Hans vilje var uinteressant. Og - her i Mongolia har jeg det godt! Så jeg tror nok svaret på min utfordring blir det samme nå som det har vært før: Jeg vet på hvem jeg tror!

Forøvrig: I dag prøvde vi hesten med sal på for første gang.


En stolt minstemann på hesteryggen - en posisjon han nødig ville gi fra seg!

Gjermund

Lysner det?

Vi har nok hatt vår beste dag til nå i Mongolia i dag. Det føles nesten som om vi har fått et slags klapp på skuldra, og jeg må bare innrømme at jeg er svært takknemlig. Og enda har det ikke skjedd så mye spesielt for vår del...

Det har seg slik, at vår kjære venn og "snekker", Bayraa, har blitt pappa igjen. Jeg husker ikke om jeg har fortalt tidligere at han og kona fikk en liten gutt for tre år siden, som de mistet bare et par måneder etter fødselen, men det gjorde de altså. Og både den gutten og datteren deres ble født ved hjelp av keisersnitt, noe mongolske leger bare vil gjøre to ganger på hver kvinne som trenger det, så de kan ikke lenger få egne barn.
Bayraa har og en historie (så langt jeg har lært ham å kjenne) som vitner om mange "nesten" - noe som har gitt veldig mange nederlag opp gjennom tiden. Det har vel kanskje satt sitt preg på ham. For noen uker siden ble jeg vitne til et av disse "nesten" - han fikk telefon fra en lege om at det var et nyfødt barn som skulle adopteres bort, og spørsmål om han og kona ville ha det. Han la i vei, men måtte se seg slått på målstreken av et ektepar fra Ulaanbaatar. Så det ble ingen ny datter på ham da. Men i går ringte han og forklarte at han trengte å snakke med meg - og da vi i dag hadde en samtale, viste det seg altså at han var på tur til sykehuset for å hente en liten gutt som skulle adopteres bort. Og denne gangen lyktes det!

Det var rørende å se at noe endelig lyktes for ham og familien, det er godt å tenke på at vår hjemreise gir ham arbeid mens vi er borte (han skal passe på dyr og grønnsakshage), men mest av alt var det sterkt å høre ham si at "Minii ehner bid höer ter hüühed Bürkhanii beelig gej bodj baina" (ikke rett setning eller noe, men likevel) noe som betyr at han og kona ser på denne gutten som en Guds gave. Da streva jeg svært en stund for å svelge klumpen i halsen og blunke bort duggen fra øyekroken. Og tenke seg til - det barnet ville kanskje ikke blitt kjent med Gud om det ikke var for at Bayraa og kona tok ham til seg - nå skal han bli døpt!


To veldig stolte foreldre med sin lille sønn - bare to dager gammel!

Det har i det hele tatt vært moro å se hvordan Bayraa har gått fra å være nesten død før jul til å bli en svært så frisk og fornøyd mann nå for tiden. Jeg lurer på om det kan være slik nå at det er "hans tur", og jeg ber om at han må få øye på Guds kjærlighet midt oppe i det hele. Det har sikkert vært tungt mange ganger før. Og kanskje, kanskje har vi fått være med å bidra med noen solstråler i denne familiens liv - selv om jeg tror vi har fått mer enn dem... Men det er vel det som kjennetegner Guds arbeid med oss mennesker: At Herren virker like mye både på den som gir og den som får, så man til slutt ikke vet om man har fått eller om man har gitt, men ydmykt må gi Gud æren for at man er og får oppleve å gå i ferdiglagte gjerninger.

Gjermund

Vår i luften, trodde vi...

Vi har nå hatt en kjempetrivelig tid med smelting av snø, sølete unger og deretter opptørka utearealer. Vi kom så langt at vi ikke ble så veldig sinte å ungene mer når de sprang ut uten klær... Men så var det de der folkene i Khongor vet dere, som var uten vann. De hadde jo et seriøst problem. Derfor ba vi for dem her hjemme, at Gud måtte løse problemene for dem. Og hva skjedde? Jo - natt til i går kom det mellom 5 og 10 cm bløt snø! Det er vel omtrent mer snø enn det har vært i hele vinter til sammen det, tror jeg.

Tilfeldig?

Nei, jeg velger å tro at Gud hører bønn, og at dette ikke var tilfeldig. Og det fortalte jeg noen mongolere i går. Mon tro hva de tenker. Jeg vil forøvrig anbefale våre venner Jeremy og Renee's bloggside (OBS; det går på engelsk!) de er våre venner og "kollegaer" her ute, og det nærmeste vi kommer en norsk barnefamilie på vår alder... Og de har vært her lengere enn oss, så vi lærer masse av dem.


"Sånn ser tærne ut når det er vår og jeg går ut uten sko selv om jeg ikke har lov," sier Sondre.

Gjermund

Praksis

Nå er det vel i grunnen ganske på tide å få oppdatert denne bloggen igjen. Har en forestilling om at noen har vært inne på denne siden for å lese "nytt" uten å finne noe ganske mange ganger de siste dagene - kanskje du er litt irritert på meg nå mamma?
Jeg kan i alle fall fortelle at jeg er mer enn grusomt lei av å studere dette språket. Ikke for det - jeg skal ikke klage. Jeg begynner å forstå aldri så lite, og har av og til samtaler på Mongolsk uten å måtte spørre andre om hjelp til å forstå. Det gir tro på at det skal bli noe ut av dette språket etter hvert! Men jeg har slutta å gjøre sånne skrivelekser.
Jeg blir så grusomt trøtt av å skrive den samme setningen ti ganger på rad, med bare ørsmå forandringer fra gang til gang.
Jeg vet at det er dumt - jeg vet at jeg skulle "tatt meg sammen" og vært en "skikkelig" student, men jeg lærer bare så enormt mye mer akkurat nå av å snakke og lytte med Mongolere enn å stte å være sint på det skrevne.

Derfor ba jeg meg fri fra skolen i dag, og ble med SDP ("mitt prosjekt") ut på landsbygda. Det var moro det! Og jeg måtte snakke mongolsk hele tida, og delvis fungere som tolk. Litt feil sa jeg jo, men det fører stort sett bare til latter.
Det rareste jeg har sagt er vel at jeg spurte mannen til ei dame som skal ha baby om kona hans har betalt ennå, eller om de fortsatt venter - tenkte selvsagt at jeg skulle spørre om ho hadde født...

Men i dag var vi altså på landsbygda og besøkte en del Kassak(vet ikke åssen det skrives)familier, og de feiret nytt år. Nesten som mongolsk Tsagaan sar. Kassakene er muslimer. Og der satt jeg og Kristian og måtte synge for dem - så da sang vi litt om Jesus. Bare så dumt at de ikke forstår. Det som i grunnen var problemet i dag, det var at disse folkene for tiden ikke har tilgang på vann!

Det er jo litt vanskelig, med tanke på at de driver med dyr. For både mennesker og dyr trenger vann vet dere. Men slik er det nå da, og det blir moro å høre hvordan de ordner opp i problemene. Nå må jeg gå å mate hesten og skrive et brev på mongolsk.

Gjermund

Weekendtur m/massasje

Vi har vært på tur - en riktig trivelig tur til en gercamp som ligger midtveis mellom Ulaan Baatar og Darkhan (noe som tilsvarer en halvannen times kjøring). En ger er som kjent et slikt rundt nomadetelt som nomadene i Mongolia bor i, og en gercamp består da av slike - nesten som en campingplass i Norge har mange små hytter å leie ut.


Selv om det er litt vanskelig å se det på dette bildet, er det mange gerer her, og vi bodde i to av dem. Øverst på bildet er det et servicehus hvor vi kunne gjøre alt det vi kunne finne på å ha lyst til - fra å synge karaoke (hva er nå det?) til å ta massasje eller spise mat. Jeg prøvde faktisk det der med den massasjen... Det skulle jeg ikke gjort. For da jeg la meg på den benken, med renere ben enn på lenge, og nye underbukser for anledningen, trodde jeg det skulle være en avslappende prosedyre jeg skulle gjennom - det het jo tross alt "relaxing massasje" eller noe lignende. Men der tok jeg feil. Spesielt ørene viste seg å være utsatt. Jeg har hørt at de og nesa er de delene av meg som aldri kommer til å slutte å vokse, men at de trengte hjelp til det - det visste jeg ikke! Jeg har vel aldri vært så varm om ørene før tror jeg - bokstavelig talt - og i dag har jeg sårskorper på dem... Jeg skal aldri ta slik avslappende massasje igjen.

Men ungene har hatt det bra. Kjempebra. De har ridd på hest og vært på tur til en "indianerleir" som viste seg å være et buddhistisk offersted eller noe. De har klatret i trær (noe som er rimelig sjelden kost for barna i Darkhan - siden det ikke er så mange trær her) og sovet i ger - "akkulat såm mongolelan," som Håvard på tre sier det.


Ola, Håvard og Pappa sov i "guttegeren", mens Mamma, Anna, Ragnhild og Sondre sov i "damegeren". Som dere ser er Ola blitt en stor gutt som kan hjelpe til med det meste. Han er også veldig flink til mange ting. Nesten så det er vanskelig å finne på noe spesielt å skrive om ham. Noen ganger tenker jeg at vi kanskje glemmer at han bare er fem år og en liten gutt som trenger masse tid og oppmerksomhet som en påminnelse om at vi er glade i'n - ikke bare ros når han gjør noe bra eller kjeft når han gjør noe dumt.


Jeg tror i alle fall han hadde en kjempefin helg sammen med oss andre - noe de bekreftet ved å sovne i bilen hjem alle fire!


Anna Tørset (Ragnhilds lærer) var med oss på turen. Det var veldig trivelig! Ho opptrådte som bestemor for barna i helga med lesing og turgåing på menyen, noe som falt i smak etter hva vi forsto på de små. Ho prøvde forøvrig også dette masasjegreiene, uten sviende bivirkninger som ferdigskrella ører eller lignende. Hennes forklaring på forskjellsbehandlingen vi fikk er at jeg kanskje ble et offer for massørens hevntrang overfor en vrien ektemann eller noe...

Vi har hatt en flott helg, med litt etterlengtet avkobling fra hverdagene her hjemme. Og når vi kom hjem, ringte det ei forskrekket sykepleier (Jorunn Ranøien) som hadde et dyr på badet sitt! Assistanse var visst påkrevet, siden ho ikke torde fange "rotta" selv...


Her er "rotta" hennes - ei stakkars due som viste seg å være fanget i noe tauverk og plastikkgreier som hang som en klamp om føttene på'n. Men det var det råd for vet de! Fuglefanger'n fra Fredrikstad eller Rennebu eller hvor nå i all verden jeg kommer fra, rykket ut og dro den forskrekkede fuglen fram i lyset, hvor tråd og plastikk ble behørig fjernet før vi åpnet verandadøra. Deretter tok det ikke lang tid før fuglen var fløyet.


Det slår meg at dette er det andre "fugleredde-stuntet" mitt her i Mongolia. Kan det være en trend? Først en spurv, så ei due - det neste må vel bli en ørn eller noe...

Gjermund

Jeg er "tikka"...

Jeg har ei søster (bruk linken til Sonja's blogg for å se) som går på bibelskole i år. Det pleier å medføre en del "yngre tiders" utfordringer... Skal ikke si noe om graden av seriøsitet i dette med "tikking", men jeg har valgt å la det stoppe med meg i denne omgang. Det er vel en form for "sista" eller noe dette tror jeg. Jeg er i alle fall utfordret til å skrive noe snodig om meg selv - noe jeg må innrømme at jeg har store problemer med...
I starten tenkte jeg at kanskje det mest snodige med meg er at jeg ikke er spesielt snodig, men at alle andre ser ut til å tro det... Men så kom jeg på at noen lesere helt sikkert ville komme til å skrive noe om at det bare er jeg igjen i hele verden som ikke har forstått at jeg i grunnen er ganske snodig eller noe slikt, så det dropper jeg.
Så tenkte jeg at jeg skulle skrive noe om at etter at jeg kom til Mongolia har alle mongolere bemerket at jeg har så snodig en latter og at jeg ler grusomt høyt, slik at de aldri er i tvil om hvor jeg befinner meg til enhver tid også videre. De bruker å telle hvor mange ganger jeg ler i løpet av en dag som telleøvelser for nye studenter også videre. Men det der med latteren min er i grunnen et litt sårt punkt tror jeg, for jeg kjenner at jeg skammer meg litt over å være sånn, derfor har jeg ikke lyst til å skrive noe om det heller.
Derfor tenkte jeg at jeg kanskje kan fortelle litt om hvor dum jeg føler meg når jeg mange ganger så altfor sent oppdager hva folk egentlig prater om, og når jeg samtidig forstår at alle de andre har forstått det samme for lenge siden. Men det er jo i grunnen ikke så lurt å fortelle verden hvor treg jeg egentlig er, derfor tror jeg at jeg dropper det også.
Og da begynner det å skorte på ideer. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal spørre leserne om hjelp; vet dere noe snodig om meg?

Forresten - det er en ting jeg kan fortelle; jeg er veldig redd for at noen skal tro at jeg er dum eller rar eller selvgod... For det tror jeg alt jeg kan at jeg ikke er...

Gjermund

Travle dager

Jeg må si jeg trives bedre og bedre i dette landet. Jeg gleder meg til jeg kan snakke med mongolene på mongolsk og ikke bare på "kfangersk" (blanding av kvasi og fingerspråk...), men er i første omgang fornøyd med at skrekken for å ta kontakt er mindre enn i starten. Så er jeg utrolig fornøyd med at vi har fått oss dyr! Hesten er litt tynn (har funnet ut at den har parasitter i magen) og at den har litt sår rygg (har avdekket en del sår på ryggen dens), men med litt stell og kjærlighet - og hvile - skal den nok bli bra igjen! Pelsen har allerede begynt å få igjen litt av glansen sin, så det er tydelig at kornet den får gjør nytte for seg.


Her ser dere Bamse - han har noen byller på ryggen og trenger litt hjelp til å få renset dem. Her klipper jeg bort irriterende hårstrå og rensker opp i uhumskhetene. Litt vondt var det, men han finner seg tålmodig i behandlingen. Legg for øvrig merke til hvor liten han er! Og hvor bra jeg passer inn i et miljø med hest og høy og stall!

Så må jeg fortelle dere om vår lille Sondre. Han har ikke lært seg å si så mye annet enn "datt ned", men det sier han til gjengjeld om stort sett det meste. Han legger stemmen noen hakk ned og roper: "Pappa!" Når han får svar, er beskjeden stort sett klar; "Datt ned!" og da kan han ha ramla ned, slått seg, bikka et vannglass, knust noe, henta en leke eller trenge hjelp til noe. Og han blir forferdelig sint hvis han ikke får vilja si - det har han sikkert etter mora si forresten - og vil alltid gjøre det samme som de andre. Spesielt godt liker han å være med på det pappa gjør.


Dermed fikk han lyst til å sitte på do som de andre gjør. Og han ville lese bok på do - sånn de andre gjør. Han gjorde likevel ingenting i do, sikkert fordi han aldri har sett de andre gjøre noe der... At han er konsentrert er det i hvertfall ingen tvil om...

Gjermund