Bilder fra denne uka

Sigrid, som fylte 1 år 1. juni (har vi sagt det?) har blitt stor og flink og veldig viljesterk! Det er av og til så varmt om natta nå at hun må legge seg i bare bleien!
Barna koser seg veldig når bestemor er på besøk! Her spiller de spill ute i varmen!

Tante Randi, Johanna og mor har vært på markedet! Det var visst mange inntrykk å få! Jeg synes de klarer seg veldig bra! Her prøver Randi hatter. Like etterpå traff vi en mann som snakka litt engelsk og han skrøt veldig av NLMs prosjekter og han var veldig glad for arbeidet NLM har gjort i Darkhan sa han! (I den forbindelse må jeg fortelle at en dag var det fra Darkhans lokal-TV om NLMs helseprosjekt. De fortalte at barnedødeligheten i Mongolia er lavest i Darkhan og Selenge fylke (der NLM har jobbet de siste 12 (?) åra. De fortalte at det var samarbeid mellom myndighetene og NLM og det var pga. opplæring om f.eks. hygiene og barnestell det hadde blitt sånn).Mor synes vi gjerne skulle fått oss litt mer frukt (det er dyrt her) så hun har omsorg for oss og har kjøpt mye frukt! Her har vi fruktpause etter at vi har vært på markedet.

Randi har grønne fingre og har tatt ansvar for at grønnsaksåkeren skal lukes! Gjermund tenker å så den på nytt, da, for det viser seg at det aller meste ikke kommer opp pga. nattefrost tidligere. Men det er forsøket verdt! Vi lærer om hvordan vi skal dyrke grønnsaker i Mongolia.
Håvard, Sondre og Martin har omvisning på Bataljonen for damene!
De tre jentene på DNS koser seg mye sammen. Men nå skal Maren (t.v.) og resten av familien Heggdal dra hjem til Norge. Det blir trist!
Vi har besøkt ei venninne av meg i en ger der vi har handlet noen ullting hun har laget. Her ser mor i album sammen med dattera hnnes.
Her er det avslutningsfest for alle arbeiderne i NLM i Darkhan. Alt arbeidet sluttes i desember og noen av arbeiderne slutter i sommer. Og alle de norske drar i løpet av sommeren (noen til Norge og noen til Khovd). Johanna sitter med Sigrid. Sigrid vil heller til Johanna enn til både meg og alle de andre! Johanna er veldig tålmodig med henne!Mor med barnebarna Ragnhild og Sigrid.
Her er et bilde av de fleste mongolske ansatte og de norske i Darkhan.

I dag har vi hatt avslutning på den norske skolen i Darkhan, i morgen skal vi i dobbeltbryllup. Etterpå drar jeg og Gjermund (bare oss to!) til en gercamp et sted! Det blir fint det!

Kjersti

Besøk!

Mor sier: Nå har vi vært her i 4 hele dager men det føles som 14 dager. Vi har opplevd SÅ veldig mye allerede. Det er et hav av inntrykk som er mest positive. Vi har hilst på mye trivelige mongolere, vært på makedet og kjenner det var godt at jeg har opplevd handelsgata i gamle Jerusalem før denne turen. Vi har vært med på avslutning for de norske heime her en kveld og i dag fikk vi være med på en milepæl i NLMs historie med "ha det bra-fest" for de som arbeider i prosjektarbeidet i Darkhan, (både norske som drar herfra i løpet av sommeren og for mongolere som blir ferdige her i løpet av året). Det ble servert veldig god mat og det ble mange taler.
Ikke minst gjorde det sterkt inntrykk å høre om takknemligheten og gleden over det arbeidet som er gjort her. Ei har jobbet i NLM i 10 år og ble kristen gjennom dette arbeidet og hun utstrålte Guds kjærlighet. Ullbilde-produsent har vi også fått besøkt og vært på skolen og sett hvordan de har hatt det der. Ikke minst å være her, gå i gatene, se mye fattigdom og kjenne fremmede lukter. Det er varmt her og på soverommet nå kl halv 12 er det vel 25 grader. Til og med solhungrige meg må gi meg på å spise ute og oppholde seg i sola for lenge. Det var bare fantastisk å treffe mine kjære igjen. Nå koser vi oss sammen og det er godt at ungene har tillit og gleder seg over at jeg og vi er her. Det blir skravling, spilling, lesing, leking, erting og klemming. Jeg har nå skjønt at Sigrid er vårt barebarn også, og selv om hun er helt på styr etter Johanna, så godtar hun meg også. Kanskje jeg ikke burde si det på blogg men gjør det allikevel- ungene er bare så utrolig herlige. Jeg er stolt av dem alle. Vi 3 gleder oss til nye dager og vi vet at de blir like spennende.

Brit KarinSigrid sammen med bestemor! Det går veldig bra selv om det er 10 mnd siden sist de så hverandre!
Det er veldig koselig at Johanna (som jeg er fadder til og som er søskenbarnet mitt) har kommet! Hun er veldig flink i turn!
Så er dette også en vemodig uke med mange avskjeder til de norske som skal hjem. Her er vi sammen med våre gode venner Helge og Lina som drar til Norge med den transibirske jernbanen neste uke. (Helge skal faktisk gå på i Mongolia og gå av toget i Egersund!) Vi har veldig mange fantastisk gode minner sammen med dere Helge og Lina, og vi kommer til å savne dere! Lykke til videre!
Ettåringene Helge og Lina har betydd utrolig mye for barna også, og det blir et stort savn for dem også. Men vi treffes igjen!

Så må vi bare si at det er utrolig koselig å ha mor, tante Randi og Johanna her! Her i Mongolia er mødre satt veldig høyt, så de synes det er veldig stort å hilse på mor!

Kjersti

Siden sist

Ja, nå har vi hatt en forholdsvis innholdsrik uke siden sist vi delte noe her på bloggen! Jeg har levert en eksamen og en terminoppgave, så nå skal jeg i utgangspunktet ha fullført kristendom grunnfag, om ikke noen sensorer finner på å vurdere det anderledes. Og så har vi gjort noen grep i forhold til dyretallet her på bruket. Vi kjente det var et prioriteringsbehov rundt dette med dyr, om i skulle ta vare på alt eller slakte ut noe. Så da ble det til at vi så oss nødt til å velge mellom de to hønene (som dessverre for eggleveransene har vist seg å være haner) og de to bikkjene våre. Tatt i betraktning at bikkjene faktisk gjør en aldri så liten innsats i forhold til vår sikkerhet, og i så måte må tilsies å jobbe for maten, valgte vi å la de nødvendige nedskjæringer ramme de svakeste - hø...anene våre. Selv om de spiste mindre enn bikkjene gjør.

Her er fuglene før nedskjæringene ble foretatt.

Her blir nedskjæringene utført. Mange vil vel si at vår medarbeiderbehandling i denne forbindelsen bærer preg av at vi kommer fra et land med markedsøkonomi. Det har jeg ikke hatt tid til å reflektere over ennå, men om så er så er NLM i gang med å ansette en medarbeiderkonsulent eller noe for tiden, så de involverte vil ha mulighet til å fremlegge klage der ved en senere anledning.

Bikkjene var tilsynelatende fornøyd med vår vurdering.

Til slutt må vi jo fortelle at bestemor har kommet på besøk. Sammen med tante Randi og Johanna. Til tross for en times forsinkelse fra Moskva, er de innlosjert i vår varme loftstue alle tre, og de har alle fått se vårt "Afrika" hvor bestemor til de smås store fornøyelse var med og lekte i sanda. Og det ble ropt og gispet på akkurat de riktige plassene under kjøreturen hjem, så alle ble fornøyd. (Den siste er litt intern. Veiene her ute er ikke stort mer enn et par hjulspor som går slik terrenget tillater det. Om det så går opp eller ned, så gjør veien også det - og barna elsker å skremme eventuelle uforberedte passasjerer...)

Vi har fått masse godt fra Norge; Pålegg, klær og aviser, men best av alt - tre av de vi er glade i har tatt turen for å være sammen med oss i 14 dager.

Gjermund

Vann og vær

I går var det varmt her. Nesten 40 grader. Og sandstorm. Omtrent som på bildet under.

Men vi hadde vann i springen, en velsignelse i en sådan stund. Dette er et flott syn, ikke sant?
Inntil siste dråpe kom fra krana sånn omtrent klokka tre i går ettermiddag. Siden da har vi vært uten vann. Det er kjempekult. Ordentlig eksotisk, ikke sant?

30 timer uten vann, men med fem små unger fulle av alt fem små unger klarer å finne utendørs i 40 varmegrader og sandstorm. Og 7 mennesker som skal bruke et vannklosett uten vann... Ja, ja - jeg håper vannet kommer tilbake før i morgen, ellers har jeg fem skitne unger, et skittent hus og en desperat kone å ta hånd om. Sanstormen har dratt sin kos. Den hadde visst gjort sitt.

Gjermund

Eksamensvurdering

I morgen har jeg eksamen! Og jeg svetter fælt. Jeg vet ikke hvilke(t) fag jeg kommer opp i, men jeg antar at det kanskje etisk sett er galt av meg å møte så dårlig forberedt, og om jeg ikke er på Kant med ett eller annet imperativ eller noe slikt.

Gjermund

Ikke mann

Nå tenkte jeg, etter å ha konsultert vår språklærer og funnet ut at dette visstnok er et trekk ved mongolsk kultur, å dele noe med dere som faktisk forundrer meg litt. Og som det kanskje ikke er siste gangen jeg opplever?

Det har seg slik at jeg to ganger nå har kjørt alene i taxi fra Ulaan Baatar til Darkhan. Ja, siste gangen var det jo jeg som kjørte store deler av veien, men likevel - det er i taxiene det skjer! Begge gangene har sjåførene (to forskjellige) spurt meg om hvor jeg kommer fra, om jeg har familie, hva jeg jobber med, hvor lenge jeg har vært, hvor lenge jeg skal være osv, osv. Og de kommenterer språket mitt. Sikkert litt moro at en utlending snakker med dem på noe som ligner deres eget språk.

Etter en stund har de spurt etter min mening om mongolske kvinner, om jeg synes de er pene? Og joda, godt oppdratt som jeg er så er det selvfølgelig ikke noe galt med deres landskvinner. Men så kommer spørsmålet; Om jeg har "prøvd" noen av dem? Litt forskrekket har jeg raskt avkreftet enhver undring i dem, nei - jeg har det bra med min kone. Så lurer de på hvorfor? Og jeg gjentar, jeg har jo Kjersti. Hvorpå de lurer på om det kan være godt nok?

Litt forundret må jeg jo bare si at det er vel i grunnen ikke et spørsmål om annet enn at når jeg er gift, så er det slik at jeg ønsker ikke at kona mi skal ut på vift med andre mannfolk, og da er vel det minste jeg selv kan gjøre å holde meg unna andre kvinnfolk. Jo, mener de, det er jo så - men det er vel ikke nødvendig å fortelle kona si om slike aktiviteter. Og dersom det bare er en sjelden gang jør det vel ikke så mye? Da bare ler jeg og sier at slik tenker ikke jeg. Om hun ikke vet, sier jeg, så hadde jeg kommet til å visst.

Så har det begge gangene fulgt en liten taushet, før sjåførene har stilt samme spørsmål, i samme rekkefølge; Om jeg røyker? Nei. Om jeg drikker sprit? Nei. Øl? Nei. Taushet igjen. Så kommer det siste spørsmålet; Hvor gammel jeg var første gang jeg lå med ei dame, og hvor mange fler enn kona mi jeg har ligget med? Og de forundres svært over svaret. Og når jeg i tillegg forteller at sex ventet vi med til etter vi ble gift har dommen kommet like direkte begge gangene; Du er ikke mann!

Det hele har for meg blitt en aldri så liten oppvekker. Læreren vår sa at blant menn er det en slags gjengs oppfatning av at for å være mann må du mestre minst en av følgende tre ting: Drikke sprit, røyke og/eller lure kona di. Greit å vite litt om slike ting også - plutselig ble det mye viktigere for meg å ikke røyke, drikke eller late som det er greit med noe som ser ut som løse forhold. Kanskje kan jeg være med å være et eksempel på noe bedre enn de er vandt til her?

Samtalen i siste taxi utviklet seg egentlig veldig bra i forhold til hvorfor jeg har reist hit. Vi fikk tid til sammenligning av hans og min tro, samt et enkelt vitnesbyrd om hvorfor Jesus er viktig og hva Han har gjort for oss. Og sjåføren ble litt betenkt da jeg spurte om det ikke var mange krav til ham i det han tror på. Jo, han syntes jo det, og syntes det hørtes veldig enkelt ut å tro at en annen hadde gjort opp for ham - kanskje for enkelt...

Gjermund

Forsendelse

Ja, da er besøket besørget på flyet hjem til Norge. Etter at de fant køen til passkontrollen, så jeg dem forsvinne ut av syne mot gate 1 på Chingis Khaan flyplass i Ulaan Bataar. Den eneste flyplassen med internasjonale flight'er i Mongolia. Gate 1 er den eneste gate'n på den flyplassen... Romslige forhold, kan man si! Håper forøvrig at de reisende er hjemme i Norge nå.

Triste avskjeder til tross - det har vært en stor opplevelse å ha mamma og pappa på besøk. De har sett ting vi har slutta å legge merke til, og de har gjort hverdagene våre litt spennende for oss. Men først og fremst har de vært her og sett - og sikkert forstått - en del av det vi er i til vanlig. Det blir fint å ha med seg når vi kommer hjem til Norge igjen med i hvertfall tre, kanskje fem små "utlendinger".

Opp fra UB hadde jeg min hittil mest eksotiske taxi-opplevelse. Mange av dere har sikkert lest en og annen taxi-historie her på bloggen, omhandlende antall medpassasjerer eller lignende. Pappa var forresten også med på en morsom episode der taxien kvaltes og vi måtte dytte den igang igjen. Men med det samme vi satte oss inn etter å ha dyttet den i gang, ble den kvalt på nytt og vi måtte ut igjen osv. Tre eller fire ganger var vi inn og ut av bilen. Til slutt dyttet vi taxi'en igang og så den forsvinne i det fjerne - uten oss. Sjåføren turde ikke å vente på oss lenger...

Men det var ikke den historien heller jeg tenkte å fortelle i dag, det var gårsdagens tur fra UB sm var saken. For da jeg fant en taxi jeg syntes det gikk an å kjøre med (er litt skeptiske til slike) og måtte betale hele taxien selv (taxiene kjører ikke før de har fire passasjerer, om ikke en passasjer betaler for eventuelt tomme seter), og vi kom oss av sted, røpet sjåføren at han var litt trøtt. Derfor ba han meg å kjøre! Så i går kjørte jeg taxi fra UB til Darkhan, mens taxisjåføren satt i setet ved siden av og sov. Slå den! Synes jeg ser for meg en taxisjåfør i Norge som ber passasjeren om å kjøre fordi han trenger en dupp...

Gjermund

Besøk i bilder

Det har vært fantastisk moro å ha besøk av Mamma og Pappa, og selv om Mamma ikke synes det er direkte pent her, sier hun at vi var verdt turen - men det kan jo bare være prat for alt vi vet! Denne lille sjarmøren har i hvertfall gjort hva hun kan for å vinne Farmor og Farfars gunst!

Ikke dårlig å lære seg å gå mens Farmor og Farfar er på besøk. Det har Sigrid gjort.

Selv om hun nok ikke kan kalles spesielt stødig ennå... Det blir litt knall og fall.

Men ingen skal si noe på den lilles innsatsvilje og stå-på-humør, hun er raskt på bena igjen og går videre.

Vi var på besøk hos en nomade, der vi fikk tøret kamelkjøtt og kamelmelk. Vi synes det var greit både å spise og drikke, men ble fortalt etterpå at den melka var veldig sur. Kan hende har våre smaksløker fått seg en knekk etter ett og et halvt år her ute?

Pappa og Vilfrid syntes det var moro å ri på kamel, selv om de lo fælt da den reiste seg og da den la seg ned igjen. En slik manøver føles nesten ut som å sitte i en robåt på sjøen en uværsdag, så det er ikke så rart om de fant seg selv en smule utsatt til et øyeblikk.

Sondre, som egentlig er litt redd for hester, skulle ri på denne. Og selvfølgelig fikk han det. Vår npmadevenn er litt bløt for den vesle "bryteren" noe vi oppdaget da han serverte godteri med jamne mellomrom. Da jeg prøvde å roe inntaket noe, irettesatte Sondre meg: "Volfol siel du nei, nål han dæl sa jeg kunne spise mel?" Ikke greit når ungene har begynt å plukke opp flere ord enn vi vet...

Også var det de to småjentene - Ragnhild og Tante Vilfrid. De har bursdag henholdsvis den 18. mai og den 6. juni, så de hadde fellesfeiring med Sigrid på hennes dag den 1. mai. Da fkk de like kjoler av Farmora og Farfaren til Ragnhild og mamma'n og pappa'n til Vilfrid - så d ble nesten helt like. De henger sammen hele tiden og gleder seg definitivt ikke til i morgen tidlig når jeg skal følge dem til Ulaan Bataar. Tida har visst gått alt for fort!

Gjermund

Besøk

Nå har det gått nesten en uke siden vi fikk besøk av Farmor og Farfar. Det er nesten litt rart at tida har gått så fort! De er jo her enda altså, men den er nesten halvgått nå, besøkelsestiden deres altså. Det er så godt å ha besøk av foreldre! Føles godt å kunne vise frem det som vi står i til vanlig - det som er livet vårt for tiden, for å si det slik. Plutselig blir ikke personene vi snakker om til vanlig bare navn - de får ansikter. Og "gatene" våre trår plutselig frem i all sin elendighet (i følge mamma'n min...) Det er veldig godt å ha noen på besøk som er så levende interessert i oss som våre egne foreldre.

Men mest moro er det å se ungene. De strokoser seg med Farmor og Farfar på besøk - eller "Dalfal å Almo" som Sondre sier når han skal be for dem om kvelden. Og de ler seg nesten skjeve av at Farmor er redd for å krysse elver med bil, kjøre i litt brattere bakker enn det som er vanlig i Norge og for å sitte på kamel.

Det er lenge siden Ola har hatt et så tett program av latterfremkallende opplevelser - det er faktisk en stund siden han har kjedet seg, tror jeg!

Håvard har jo fått selveste Farfar på besøk - helten sin, som har bursdag på samme dag som ham osv. Og ikke nok med det, Farfar bygger lego med ham og allting! Det er vel omtrent sånn han ser for seg himmelen, tenker jeg. Sondre går rundt og sjarmerer begge to så godt han kan med hundeøynene sine - og det er ganske godt etter hva jeg kan se.

Sigrid har for tiden alles oppmerksomhet fordi hun akkurat nå har bestemt seg for, med Kvam-familiens til nå sterkeste bevis på eksisterende viljestyrke, å lære seg å gå. I går tok hun sine første skritt og er så stolt at hun rent ut sagt står der og hopper når hun skal prøve igjen. Så fokusert er hun på at alle ser på henne at hun glemmer helt at hun skal gå.

Ragnhild har det jo bare supert nå når tante Vilfrid har kommet på besøk - bare så kjedelig at Mamma og Pappa fortsatt finnes og gir så mange forstyrrende ordre...

Gjermund

Fest-dager

Vi har hatt noen ordentlig norske festdager i det siste! 17. mai-feiring, Ragnhilds bursdag 18. mai med feiring den 19. mai!
Hva gjør misjonærer når de ikke har flaggstang til 17. mai og det skal samles 40 nordmenn? Jo, de maler basketballkorg-plata som det norske flagget!Ragnhild, Ola og Håvard i finstasen! Dette er 5 minutter før de mista bløtkaka på "hodet" i bilen.... da var de ikke så glade mer..... Men sånt glemmes etterhvert på 17. mai!
Sondre og Sigrid og jeg ville trille bort til hasja 17 der festen skulle være.Vi fra Darkhan hadde 17. mai-frokost i garasjen der. Det var sol og god temperatur, så vi skulle sitte ute, men det blåste sånn at vi måtte flytte inn i garasjen. Noe av maten ble likevel ganske pepret av sand! Men det var kjempekoselig.Tog ble det! Ragnhild var med og bar dusken på fanen til DNS i Darkhan. Håvard er bak henne. Helge står for hele korpsmusikken! Han går midt i toget og bærer på en cd-spiller med gardemusikk!I anledning dagen hadde Lina (bildet) malt garasjeportene! (Lurer på hva de som skal kjøpe huset gjør når det skal selges om noen måneder? De blir iallefall ikke norske....) Er det ikke flott? Den andre porten er også malt med norsk motiv.
Leke er viktig! Ragnhild og Johan i sekkeløp!Hjemme må det også merkes at det er 17. mai, og tenk, det vokser hegg i nabohasjan vår - akkurat passe ferdig til den 17. mai!
Dagen etter var vi 23 nordmenn som dro på bursdagspiknik på landbygda. Ragnhild og Rita hadde bursdag. Det var masse pølser igjen etter dagen før som vi grilla. Værmessig var det den fineste dagen vi har hatt i hele år! På bildet er det Oda Linnea og Sigrid som sitter og koser seg. Og bursdagsbarnet vårt; Ragnhild som ble 8 år den 18. mai, er her sammen med venninnene sine Maren og Karen Emilie! Hun hadde jentebursdag på mandag!

Kjersti

Vår

Denne uka har våren kommet for fullt i Mongolia også, og trærne har plutselig blitt grønne. Jeg visste ikke at det var så mye trær her! Det lukter nyutsprugne blad også, og vi har virkelig fått oppleve at "nytt liv av daude gror!" At noe i det hele tatt kan vokse her i sanda og at ikke alle vekster dør under de forferdelig kalde vintrene er utrolig!

Nå gleder vi oss veldig til 17. mai! Vi blir ca. 40 nordmenn her, da de som bor i UB også kommer oppover, de fleste fra NLM. Og det skal bli ordentlig 17. mai, med tog, flagg, is, pølser fra den tyske slakteren i UB osv. Ragnhild og Ola synger nasjonalsang og andre 17. mai-sanger både på skolen og hjemme. Lina og Kjetil m.fl. har malt garasjeportene i hasja 17 (der de andre norske bor) i norsk motiv og norsk flagg! Basketballkorg-plata er visst også malt med norsk flagg, og erstatter flaggheising! (Vi har jo ingen flaggstang!) Det virker som mongolene synes det er veldig flott at vi feirer nasjonaldagen vår, og synes toget fra tidligere år har vært en severdighet ("horra, horra!" sier de!) De er veldig stolte av landet sitt selv, og synes visst det er helt greitt at vi også er stolte av landet vårt og identiteten vår som norske.

Hushjelpene har vasket og strøket flagg og klær, så nå er nesten alt klart (bortsett fra den grå skjorta mi i grovt lin, - sist jeg skulle bruke den sa den ene av dem at hun syntes ikke den var noe fin, "det er sånt stoff som vi bruker i sekker og sånn." De er ganske direkte, skjønner dere, og synes vi utlendinger tar oss nær av småting!) Men jeg skal ha den på likevel, jeg, det er det nærmeste jeg kommer bunad!
Det har blitt så varmt i været at det har blitt fint å komme seg på tur. På pinseaften tok vi en familietur til et lite ørkenområde som vi kaller for "Afrika." Barna storkoser seg der!
Sigrid syntes det var fint å sitte å suge på pølse!
Håvard liker verktøy og våpen.... Her med pil-og bue på ryggen og hammer'n i henda. Hjemme er det da noe å holde på med for gutter - iallefall når pappan er med.........her setter pappa opp igjen en del av hasjan (gjerdet) som han har tatt ned tidligere. Sønnene beundrer ham.

Dette blir litt hummer og kanari, men det blir mye å skrive når det er lenge siden sist! Så litt nytt:

Vi ganske fornøyd med at det i går ble avgjort hvem som skal videreføre hoveddelen i SDP-prosjektet når det fases ut. Det går ut på at sauer av den finulla sauerasen (den ulla som blir brukt til toving) gis til utvalgte bønder som etter noen år skal gi tilbake verdien av sauene og litt mer slik at det videre deles ut til andre. Slik blir antallet av denne rasen (som det er litt for få av) økt for hvert år - det betyr mer ull til toveprodusentene som selger produkter til Norge. Det betyr også et bedre livsgrunnlag for nomadene. Det ble to flinke folk fra kirka her som har laget en slags bedrift -eller NGO, som skal videreføre det. Han ene arbeider allerede i SDP-prosjektet. Det er folk som er veldig pålitelige og som vil gjøre det til det beste for hyrdene. Man må vel si det slik at det er noe Gjermund har jobbet for ei stund, og han har vært bekymret for at det skulle komme i hendene på noen som ikke hadde vilje til å gjøre arbeidet til det beste for målgruppen. Vi ser det som et bønnesvar at det ble slik, og dere må gjerne be om at de må få hjelp til å drive dette på en god måte.

Et annet bønnesvar er et svar på et bønneemne vi skrev om tidligere på "bønneemne-spalten vår." Ei venninne av hushjelpa vår hadde det veldig tøft for 1,5 mnd siden. Hun var gravid (ca. 2 mnd på vei) og hadde blødninger. Hun hadde spontanabortert flere ganger før, og var veldig redd for å miste barnet igjen. Mannen hennes hadde også blitt veldig ustabil, begynt å drikke, kom ikke hjem til henne hver natt osv. Hun var veldig fortvila. Jeg med min svake tro, trodde ikke Gud kom til å gripe inn i dette, men det var uansett trygt å be for dem. Denne uka fortalte hushjelpa vår at det gikk bare bra med henne og svangerskapet, hun var nesten 4 mnd på vei og hadde ingen blødninger mer. Mannen hennes hadde blitt forandret, han var blitt stabil, kom alltid hjem, hadde fått ny, god jobb, gikk trofast i kirka og i cellegruppa si. "Gud er utrolig," sa hun. "Han reiser dem virkelig opp!"

Det går bra med Egchee og barna også. De har fått behandling, klær og mat av kirka, de er blitt ganske bra i huden av skabben, og hun er så utrolig takknemlig til Gud. "Han har sett oss, han har hjulpet oss!" og "Han elsker oss!" Vi håper de blir kvitt det i hus, sengetøy og klær også. Hver gang jeg møter henne sier hun at vi må be for dem, om at alle i familien må komme til Jesus, at Gud må hjelpe dem med økonomien, osv. og hun nevner spesielt mannen sin. Hun vil gjerne at de i Norge også skal be for henne og familien - det var derfor vi turde å skrive så åpent som vi gjorde om dem tidligere, selv om det kanskje ble for åpent.

Dere som ber kan også be om at en virussykdom som nettopp har kommet fra Kina til Mongolia som går hardt på små barn (enteriovirus 71) ikke må spre seg mer. Hygienen, spesielt håndvasking, er skjerpet både blant oss norske og blant mongolene, og skoler og barnehager er stengt for å hindre smitte. DNS åpnet igjen i dag. Vi er ikke redde, men be gjerne om vi må bli bevart.

Vi har mye å glede oss til framover: 17. mai, gebursdag til Ragnhild 18. mai og ikke minst; farmor og farfar og tante Vilfrid kommer hit på onsdag og skal være i to uker! Velkommen svigermor, svigerfar og lille svigerinne!

Kjersti

Noen bilder.....

Nå er det noen uker siden vi sist hadde kameraet vårt, så her kommer en oppdatering på hvordan vi nå ser ut og har vokst!
Sigrid er den som gjør størst framskritt dag for dag. Hun sier mamma, pappa og ha det, står og går langs stoler og bord. Hun holder på å få sine første tenner nå og det er visst ikke så godt. Det ser ut som hun forstår mongolsk og norsk omtrent like bra og er veldig glad i hushjelpene. Heldigvis har mamma og pappa førsteplassen. Her er hun under kjøkkenbordet!
Men Sondre er oppå kjøkkenbordet! Dette bildet ble visst tatt av storebror når mamma ikke var til stede..... Sondre er sjarmerende og snakker som en foss! Han er et følelsesmenneske som smiler lett og kan gråte høyt så hele nabolaget hører det. Og så er han veldig redd for at jeg ikke skal være der hos ham. At vi går på skolen liker han ikke, selv om han forstår en del av det hushjelpene sier til ham.
Vi hadde ikke noe bra, ferskt bilde av Håvard - her er han på taket over hønene (hanene), og en mongolsk gutt leker i framkant. Håvard er en godgutt, han er stort sett ganske rolig og leker godt for seg selv. Han er også flink til å leke med alle søskenene, selv om det blir en del krangling også. Han liker orden og han liker å samle på ting.
Her er et bildet fra "Kjendispartyet" på konferansen. "Karius og Baktus" - Ola til Høyre! Ola er snart ferdig med 1. klasse nå, og det har vært et år han har vokst mye på mange måter. Ola er veldig sosial, aktiv og vil helst at noe skal skje hele tida! Her er han sammen med bestekameraten sin!
Ragnhild som "Mulan" på "kjendispartyet." Sminket av de mongolske barnepasserne - de kunne det mye bedre enn oss mødrene!
Spill er vel den største hobbyen vi har her i Mongolia. Her spiller vi Bonanza med våre kjære venner Lina og Helge som dessverre snart drar til Norge igjen.....Så har jeg tatt fram "misjonærtønnene" igjen da, denne gang for å pakke ned vinterklær som skal til Khovd. Nå er det bare tre måneder til vi flytter! Den første familien har kommet dit allerede, og forteller at det er trivelige, åpne folk der. Det blir spennende! Baigalalaa og Sigrid er gode venner!Vår store Ragnhild fyller faktisk snart 8 år! Her er hun i barneparken med skolen. Ho er ei "døktig vækj," som heldigvis har blitt mye tryggere på seg selv! Hun har begynt å studere mongolsk 2 ganger i uka og det går riktig så bra!

Kjersti

Onsdag

Foredrag er foredratt. Det gikk ganske glatt. Så nå har jeg prøvd å stå foran en forsamling å "preke" på et annet språk. Det er vel en stund til jeg klarer det på mongolsk, men jeg klarer nå i hvertfall å føre en samtale eller delta i en diskusjon på mongolsk. Og språket blir bedre og bedre. Så jeg er optimist og takknemlig, selv om jeg er veldig utålmodig!

Her begynner det å bli varmere - selv om det også går veldig, veldig sakte! Stadige tilbakeslag temperaturmessig gir både kalde fingre og tregere "rørsle". Gresset står der og stanger litt også, det vil seg liksom ikke. Hjemme i Norge sier vi jo at kulde i mai er "godt for buskinga" slik at gressmatta skal bli litt tjukkere, men her trur jeg ikke det hjelper stort med busking. Det blir bare dotter med gras mellom sanda likevel.

Fant forresten ut at hønene (unnskyld - hanene) våre har vært veldig heldige i natt. Bikkjene har nemlig nesten gravd seg helt inn i hønsegarden! Det kunne jo blitt et kjedelig opprydningsarbeide...

Mange av dere lurer kanskje på hvordan det går med familien "vår" som sliter med sykdom? Jeg kan gi den gledelige melding at de har fått hjelp, to av dem er innlagt på sykehus og får oppfølging der, mens de andre er under full behandling hjemme. Kirka har stilt opp, og "Egchee" har uttrykt sin glede over å være bønnhørt. Det er moro å se gleden hennes, og jeg tror virkelig ho har hatt en sterk opplevelse av å være elsket av Gud. Nå er håpet vårt at dette kunne blitt til en forandring for mannen hennes også - han har det ikke så lett han heller.

Gjermund

Skjelvende av frykt

I morgen skal jeg ha mitt første foredrag for en større forsamling. Jeg skal fortelle om avl på sau på en konferanse for saubønder og ullforedlere. Etter planen skal jeg snakke i ca tre kvarter om noe som er helt nytt for dem, så i grunnen er det ikke så store sjanser for at noe annet enn stokking av ben og tunge kan gå galt. Men jeg er redd - veldig redd. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg skal ha en slags type "hva er en vær-ring" foredrag, som omtrent er like vanskelig som å fortelle en bilbruker som aldri har sett noe annet enn biler med manuell girkasse om biler med automatgir. Likevel - jeg frykter de tre kvarterene som venter meg i morgen.

Jeg er nok ikke så god til å "preke" for store forsamlinger. Blir fort både svett og rød, og tørr i munnen. Og på engelsk da gitt! Det blir enda verre. Heldigvis slipper jeg å snakke mongolsk! Nei huff av meg som jeg gruer meg.

Gjermund