Fattige og syke

Egchee kaller vi ei dame som ofte kommer innom her. Hun er 47 år og fikk nettopp sitt 9. barn. De er fattige, mannen drikker, ingen av dem har jobb. Dvs. eldstedattera på 22 har jobb på en strikkefabrikk, men har hatt kløende utslett og prikker i huden i mange måneder så hun har ikke kunnet gå på jobb, -de har trodd det har vært allergi. For et par kvelder siden kom Egchee innom her. Hun var fortvilet. Nå har flere av barna fått sånn røde prikker. ”De får ikke sove om natten fordi det klør, de er flau for å gå på skolen, og jeg er redd den lille babyen blir smittet! Dere må be for oss!” Hun har en stor tillit til Gud og stor tro på at Gud hører når vi ber.

Jeg skjønte også at mangel på penger gjorde det vanskelig å dra til lege, selv om hun ikke sa noe om det. Hun vet at vi norske ikke gir penger til privatpersoner (pga. mange forskjellige, kompliserte grunner), så hun sa ingenting om det. Vi bad med henne, og etter en stund gikk hun hjem igjen. ”I morgen må vi til legen”, sa hun.

I går kveld kom hun tilbake. Situasjonen var verre med barna, og hun hadde ikke gått til lege. Hun hadde forresten snakket med en av lederne i kirken om å få døpe den lille babyen. Det var i orden, men de måtte også snakke med mannen hennes og han måtte samtykke. ”Dere må be om at det går i orden,” sa hun til oss. Hun fortalte også, kanskje med litt stolthet over ektemannen, at han hadde funnet noen kg jernskrot og solgt i dag. 100 tugrug (50 øre) for 1 kg. Gjermund sendte med henne en gammel eksospotte på 4-5 kg, som mannen hennes kunne få og levere inn. Det føltes som å gi henne smuler, men bedre enn ingenting når vi ikke kan gi penger. Jeg avtalte med henne at hun skulle komme hit i dag, så skulle jeg hjelp henne å ringe til en amerikansk lege vi kjenner til. Han tar ikke noe penger for pasientene sine og sannsynligvis er han bedre på diagnostisering enn de er på mongolske sykehus.

Hun kom utpå formiddagen i dag og hadde med seg den 3 år gamle jenta si som hadde fått sykdommen i huden. Hun ble glad da de fikk ei brødskive, for jenta hadde ikke spist noe særlig i dag, for de hadde nesten ikke mat hjemme. Hun var på gråten da hun fortalte at mannen hennes ikke hadde kommet hjem i går kveld og hun visste ikke hvor han var.

Egchee antydet at det kanskje var skabb de hadde. Jeg leste på internett om skabb og jeg syntes det kunne virke sånn ut fra symptomene de hadde. Litt urolig ble jeg for at vi skulle bli smittet, men tenkte at jeg må bare stole på Gud, og så får jeg evt sette i gang med behandling umiddelbart om vi skulle merke noe. Jeg ringte til den amerikanske legen, men han tok imot pasienter bare på tirsdager fra kl.08.30, altså neste uke, og han var dessuten tom for salve mot skabb. Jeg snakket også med den mongolske legen i helseprosjektet til NLM og fikk greie på hva slags salve de brukte mot skabb. Er det skabb må hele familien behandles, alle bades, alle klær og sengetøy vaskes og strykes, de kan ikke sove sammen sånn som de pleier. I følge den mongolske behandlingsmetoden må de holde på med behandlinga helt til det ikke klør mer – og det kan visst ta mange uker! Men det var viktig at de går til lege for å få riktig diagnose. Hva gjør en fattig familie på over 10 stk. som ikke har penger til å gå til lege, ikke råd til salve, ikke har flere sett klær og sengeklær til alle, ikke har mer enn 3 senger/”sofaer”……

Jeg var innom henne senere i dag, og det stod ikke bra til med barna. Iallfall 5 stykker hadde det, og det så forferdelig ut på noen av dem. Hele kroppen var angrepet på den minste gutten. ”Vi kan ikke gå til lege”, sa hun. ”Vi fikk 500 tugrug for eksospotta (2,50 kr) og det kjøpte jeg 500 gram mel for. Vi har ikke penger til å dra til lege.” De hadde nesten ikke mat. Matprisene her har steget dramatisk de siste månedene slik som i resten av verden, og det er forferdelig for sånne som disse.

Så hva gjør vi nå? Vi vet ikke. Be om at de må bli friske og at det må ordne seg på et vis for dem. Og be om at vi må få visdom til å hjelpe på riktig måte.

Kjersti

Lar meg hvile i...

Når man har det enten tungt eller lett, er det vel sjelden ting bare er enten det ene eller det andre. Som regel er det vel heller slik at det går litt opp og ned, men at man i hovedsak har det slik eller slik. Når det så blir mer på en måte som om alt man opplever får et preg av tyngsel og motløshet, tristhet og oppgitthet er det ikke så trivelig. Når den grå hverdagen blir svart og tung, da er det ikke lett å skrive blogg i alle fall! Men, tøffe tider er til for at man skal sette pris på roligere tider, er det ikke slik? Og jeg er utrolig takknemlig for at det nå føles som om hverdagene begynner å bli grå igjen - nettopp på grunn av det svarte som har vært. Jeg er tilbake igjen.

Vi har en tomt på i underkant av et mål (1000 kvadratmeter). På den har vi fått plass til et tidligere omtalt, noe skjevt "fjøs", et huskestativ og en sandkasse, en liten inngjerdet hageflekk,et lite hønsehus med etterhvert i hvertfall en, muligens (desverre) to haner, et tiltenkt grisehus med innhegning som ente med å bli en gapahuk for grillutflukter(!) og en liten grønnsakshage og en del ikke inngjerdet hageområde mer eller mindre uten gras. Ja, også må vi ikke glemme huset som står her da, så rødt og fint, og de 20 kvadratmeterne med havre bakom huset.

Alt dette, i kombinasjon med min medfødte eller antageligvis sakte-men-sikkert-helt-fra-barnsben-av inprentede sans for ryddighet, gjort hasja'n vår til hva vår ettåring (frivillige medarbeider for et år) Helge sier: "Jeg får nesten kultursjokk hver gang jeg kommer inn her!" Her er det jo grønt, rødt, gult og ryddig nesten overalt. Det er ikke så sjelden en eller annen mongol stikker hodet innom for å "se på" - og nesten bestandig kmmer den samme kommentaren; "for en stilig plass". De som tar det litt innover seg og spør litt, oppdager fort at det meste er ordnet uten de store investeringene, men at vi har utnyttet de resursene vi har for hånden. Således har restene av et gammelt ... bygg(?) som stod her før blitt til den før omtalte gapahuken med inngjerding, hagen dukket frem under noen hauger med stein og rot som er kastet og deler av ytterpanelet fra inngangspartiet på skolen (som brant opp - eller ned) har blitt til inngjerding rundt grønnsakshagen. En del av steinene vi fant gikk også med til å restaurere et blomsterbed vi fant ved siden av porten vår. All møkk fra geiter, sauer og hest er omhyggelig spart på og innarbeidet i jordsmonnet i grønnsakshagen vår, så der har bakken hevet seg med 20 cm!

Håpet mitt gjennom alle disse forsøkene på forskjellige ting, er å se hva en gjennomsnittlig mongolsk tomt kan produsere uten alt for store innsatsmidler. Det igjen handler litt om hvor mye "synd på folk" det er vits i å synes... Blant annet.
Samtidig har jeg lyst til å lære. Hvilke erfaringer får jeg gjennom å prøve slike ting osv. Og ikke minst håper jeg å kunne inspirere noen til å ta et tak i sin egen situasjon, for å utnytte de resursene de selv har. Det er ofte så lite som skal til!

Men all denne aktiviteten har nå ført til at jeg sitter med en plastret hånd for diverse slitasjer på denne etterhvert så "skolemyke" huden jeg har fått. Lediggang er i sannhet roten til alt ondt! Og siden jeg driver å "rådgir" litt i SDP også, hender det at jeg kommer til kontoret i mine fluoriserende bukser (Arbeidsbukser i svært gul farge) - noe de ansatte synes er svært snedig. Jeg har fått rykte på meg at jeg er veldig arbeidssom - noe mitt etterhvert velutviklede midjemål protesterer på - og det ser ikke ut som om 50 kvadratmeter eller 50 mål grønnsaker gjør stor forskjell på mongolene rundt oss. Trivelig er det i alle fall, at de synes det er moro at jeg holder på. Og de slutter aldri å forundres over at denne utlendingen faktisk har fått til å ta vare på dyra sine i mer enn et år! "Klarer du virkelig det?" spør de. Da viser jeg dem bare de 12 dyra vi har, som har tredoblet seg i løpet av disse to sesongene (en bragd i mongolsk målestokk). Når de i tillegg får høre at 10 av de 12 er hodyr og potensielle individprodusenter, konkluderer de raskt med at jeg ikke bare kan, men at jeg også kommer til å bli raskt rik...

Gjermund

Pappas bursdag!

GRATULERER MED 29-ÅRSDAGEN i går kjære pappan vår, og mannen min! Vi er veldig glad i deg, vår morsomme, flinke, lekende, ansvarsbevisste, tålmodige, ordentlige, kule, grublende, løsningsorienterte, kjekke og kjærlige far i huset!Takk for at du viser oss at du er glad i oss!

Hilsen Sigrid (10 1/2 mnd), Sondre (2 1/2 år), Håvard (5), Ola (6 1/2), Ragnhild (snart 8) og Kjersti

Det står til liv! Skjønner at det er en del av leserne våre som har fått med seg at ikke alt er fryd og bare gammen her borte. Men det begynner jammen ikke å være så verst.

Tunge tak må de fleste ta, det er vel bare ikke så vanlig å informere om dem på blogger og slikt... Ikke for det - jeg tror de kan komme oftere og gripe dypere enn "normalt" siden vi bor her vi gjør - uten at jeg sammenligner meg med de som måtte ha riktig store problemer hjemme i Norge eller ellers. Det virker bare som om humørsvingningene er større og kommer hyppigere enn hjemme i Norge. Noenganger lengter jeg bare noe så utrolig hjem til sauehuset på Tverdal, der var det godt å være! Og alle rundt meg forstod norsk!

Språket er forresten både et sorgens og et gledens kapittel for tiden. Nå begynner jeg å plukke opp ting gjennom samtaler med andre enn læreren min, og det er bra! Kjempetopp! Men det går sakte - forferdelig sakte! Aldri, aldri skal jeg smile av en innflytter som sier "jai"!

Jeg har forresten vært med på noe spesielt. Forrige fredag var det "begravelse" for faren til en av våre ansatte, og som regel er det en lama (buddistprest) som bestemmer hvordan alt skal gjøres, både hva tid, sted og type seremoni angår. Den døde kroppen ble ikke gravd ned, slik det er vanlig å gjøre - den ble lagt ut på et fjell... Ganske spesielt! Og det var trist å se hvordan denne lama'en herjet med forskjellige gjenstander gjennom langdryge ritualer for at den dødes ånd skulle få rettledning og hjelp på sn 49 dager lange vandring til gjenfødelsen skjer. (Etter buddistisk tro). Jeg spurte etterpå om det var nødvendig med så lange seremonier bestandig, men da fikk jeg til svar at lamaene får betalt etter hvor mye de leser fra slike hellige bøker de har, og at det var grunnen til at det tok så lang tid. De timene vi var med, tjente visstnok lamaen 300.000 tugrug - eller en brukbar månedslønn om du vil...

Så til livet i hagen. Den flekken vi har utenfor dørene våre her er min medisin, og derfor har det skjedd en god del i det siste :-) Jeg har snudd jorda i grønnsaksåkeren og sådd en del grønnsaker, satt opp et lite gjerde rundt for å stenge de frekke geitene ute og hindre bikkjene fra å springe i bedene og i tillegg har jeg stelt en del med dyra våre. Som for eksempel de to hønene våre. Nå har det imidlertid vist seg at den ene høna er en hane, så håpet er at ei høne og ei hane skal bli flerfoldiggjort. Sauene og geitene går nå bare der og vokser, og har egentli gjort jobben sin som forsøksdyr med suksess, men jeg gruer meg til å kvitte meg med dem.

Det begynner å grønnes ute, og mine øyne elsker det. Jeg vet ingen farge så fin som grønn! Nå håper jeg bare at de frøene jeg sådde i 35 plussgrader den 18. April ikke døde i 3 minusgrader og snø den 19. April, men at de vokser opp til det de var tenkt å bli.

Gjermund

Dur eller moll?

Faren min har ved gjentatte anledninger blitt beskyldt for å "være en Ludvig". Dere vet, en sånn en som den der lille fyren i huset til Reodor Felgen, han som bor "sju-og-tredve mil nordover, litt øst og oppover". "Il tempo gigante" heter'n vel den filmen, eller var det "Flåklypa Grand Prix"? I hvert fall - det er den der pinnsvintypen som kom under ei slåmaskin og er skamklipt oppå og kort ved øra det siktes til, tror jeg. Som sammenligningsgrunnlag i min kjære pappa's tilfelle altså. Nå skal det sies at det nok ikke er sveisen det tenkes på, heller den lille sjarmørens "utpregede frykt for gjennomgripende forandringer".

Når ens far på en måte sammenlignes med en størrelse som denne skuespilleren - en fyr de fleste i Norge har et forhold til - blir det så man spør seg selv om hvem man selv ligner. Har jeg sjans til noen gang å bli like god som pappa? Er det noen gang noen som vil komme til å sammenligne meg med en eller annen celeber-het? Selv ser man jo for seg at man kunne tenke seg å bli sammenlignet med både denne og hin, men det tar seg dårlig ut på ens egen blogg å for eksempel foreslå at dere kan sammenligne meg med Gjest Bårdsen eller Robin Hood eller Bjørnstjerne Bjørnson eller i det minste Askeladden. Det tar seg liksom ikke ut å servere ros på et fat med spørsmål om å få det i retur...

Så må jeg jo også si, at det nok er en del naturlige grunner til at jeg ikke sammenlignes med så mange av våre helter ennå. Jeg har jo, når rett skal være rett, ikke gjort så mange heltedåder ennå - slik som helter stort sett har (i de bøkene jeg har lest i hvert fall). Men det finnes da figurer for sånne som meg også. Baktus for eksempel! Det er en liten artig-kar.
Jeg ser for meg de gode dagene han og broren levde i, og hans store drøm om å "sitte der oppe i hjørnetanna mi og se utover hele byen!" Der har du meg. Det går som regel i dur, med store planer og høytsiktende visjoner.
Så går det som regel ikke så lang tid, så går det litt dårligere; "Jeg ser, jeg ser... Å nei, så sørgelig!"

Da er Mr. Moll der og drar meg ned på jorda igjen - til nederlaget er fortært og livet igjen har en solskinnside og vise frem. Rart det der. Og akkurat nå føler jeg det som om jeg sitter på ei flåte uti havet og bare "venter på et nytt tannhull å krype inn i".

Sondre og Håvard har slutta i barnehagen. Det gikk ikke lenger. Jeg føler på nederlag, er bekymret for om de i det hele tatt kommer til å lære seg språket osv. Selv så strever jeg noe sinnsykt med motivasjonen til å terpe språk. Og jeg fortviler over diverse problemer som ikke burde eksistert i et bistandsprosjekt.

Kjersti er visst ikke i toppform hun heller. Trist det og. Føles som om Gud er langt unna av og til. Det er ikke så bra, når det liksom var for Ham vi reiste... Spørs om det er så mye igjen her som Han kan bruke til noe konstruktivt. Fæle tanker det der.

Men det begynner å bli varmt! Har kjøpt en hageslange, så nå får de små grønne spirene vi ser vann, og lam og kje vokser som bare det. Har brukt riva i hagen også, så det har blitt rent og ryddig her. Det er godt! Og i dag har vi sådd blomsterfrø. Så nå venter jeg bare på at jeg skal oppdage at Herren holder meg i henda - for det tror jeg jeg vet at Han gjør. Det er bare at jeg ikke ser det akkurat nå. Sånn har det vært før også. Men det er bare for en tid. Jeg har alltid fått se i etterkant hvordan det egentlig var - og jeg gleder meg veldig til det blir i "etterkant" igjen.

Gjermund

Konferanse

Nå er årets høydepunkt her på feltet - konferansen - over! Det har vært konferanse fra onsdag til søndag, vi har hatt 7-8 timer forhandlinger om dagen, i tillegg til bibeltimer, kveldssamlinger og leking, så det er vel ikke rart at vi er slitne. Ca. 20 voksne har mye å si, og det var mange viktige saker som var oppe så det var bare så vidt vi kom i mål med alt, men vi gjorde det til slutt!

Fra 9-18 om dagene var vi på den internasjonale skolen i UB (der de norske barna i UB går). Det var kjempefine lokaler med muligheter for bra opplegg for barna!

Og det var virkelig et godt opplegg for barna. For aldersgruppen 6-14 var det ettåringene våre, Lina og Helge som stod for et kjempebra program for barna. De var tilsammen 12 barn på "Barnas Konferanse". De hadde formingsaktiviteter, tur på lekesenteret, andakt, OL, "kjendis-party" (der Ragnhild var Mulan og Ola var Karius), leking ute m.m. (Vi har noen bilder på et kamera som ligger igjen i UB....Får vise dem senere!) Ragnhild og Ola har blitt veldig trygge, så vi så dem nesten ikke i matpausen en gang!

Sigrid, Håvard og Sondre var i Kindergarden-rommet sammen med 6 andre barn og 5 mongolske jenter (de fleste av dem hushjelper for oss norske til vanlig). De er kjempeflinke med små barn. Det var likevel en del skriking når vi skulle levere barna om morgenene,
spesielt Sondre. Men heldigvis hadde det gått bra når vi ikke var der (bortsett fra et stort vindu som ble knust av Sondre når han kjørte på det med trehjulssykkel!)

Nå er vi altså vel hjemme. Ute er det litt høyere temperatur, og snart tror jeg at jeg kan legge bort vinterklærne. Det har spiret litt gras, så nå håper vi at Mongolia snart får litt farge!


Kjersti

Tida går for fort!

Egentlig har vi tenkt en stund at vi skulle lagt ut et nytt blogginnlegg - men vi er inne i en periode med en og annen aktivitet på gang, så det har liksom ikke villet seg slik. For meg har dette vært vårens store hendelse:

Den ene søya vår har fått tvillinger! Jeg har dermed hatt suksess med mitt lille private prosjekt som gikk ut på å fòre sauene for å se om de kan produsere mer enn normalt... Åpenbart sier du, men her liker man å se det før man tror det.

Denne lille frøkna er født den 25. mars og veier sine drøye ti kilo (tolv, tenker jeg). Også noe som er svært spesielt i mongolsk sammenheng. Jeg noterer på nytt en suksess (samler på slike).

Så er det det som skulle vært den største hendelsen i april for meg - og som sikkert var det for denne karen; Håvard ble fem år den 6.! På farfars 55 årsdag. Det var stor fest med alle vennene hans til bords, og med Kinder-egg (nettopp blitt tilgjengelig her i Darkhan) i eggeglasset. Null sunt å spise - bare sukker.

Her er Ragnhild i god gang med "temmng" av en av geitekillingene våre. Denne er født den 26. mars og er egentlig litt for stor til å være koselig etter mongolsk standard. Dette med størrelse, fødselsvekt, syk eller frisk osv, osv er svært, svært viktig her i Mongolia. Husdyr er noe som opptar alle, og at jeg som kjøpte fire for 1 år og to måneder siden plutselig har 12 sees på som en utrolig prestasjon.

Her er den sinnsykt farlige vakthunden vår som så mange mongoler er så redd for...

Så har våren kommet til Mongolia, med sine sandstormer. Dette er resultatet etter en natt med vind - selv om vinduet var lukket kunne man nesten satt poteter i induskarmen. (Er det ikke slikt man sier i NM i ljuging?)

Gjermund

Litt nytt

Her i Mongolia tenker folk som regel at utlendinger er donorer og de selv er mottakere. Det har ikke vært så mye dikoniarbeid fra mongoler til mongoler. Men arbeiderne på NLMs kontor her i Darkhan gjorde nylig noe med det! Resepsjonisten vår, Oyouna, fikk en idè om at de på kontoret kunne droppe lunsjen en dag og heller gi maten til fattige barn! Hun fikk med seg alle sammen (ca. 20 stk) og lagde i stand. De inviterte over 20 barn fra nabolaget her og lagde fest for dem! De fikk servert sunn mat, det ble utdelt forskjellige gaver og det var litt underholdning. Det ble en fin dag for barna, og jeg tror opplevdes veldig fint for de ansatte også!




På mandag var "gammelhushjelpa" vår, Tuja her på besøk. Trivelig å treffe henne igjen. Hun venter sitt første barn og passer godt på seg selv. Hun går på svangerskapskurs hos en amerikansk dame og der lærer hun mye om kosthold. Så nå regner hun på proteiner og sånn, og hvis hun finner ut om kvelden når hun summerer at hun ikke har spist nok gram proteiner, tar hun seg et ekstra egg eller noe! Det er visst litt stressete, synes hun, for mongolsk kosthold er vanligvis veldig ensformig. Det er bra hun er pliktoppfyllende og hun så godt ut! (Jeg skulle vel kanskje ha lært noe av det jeg også, men det er vel for sent og jeg lever nå enda....)


Her er Ola sammen med alle hushjelpene våre! Tuja (som har slutta) er til venstre. Baigalalaa i midten og Saraa til høyre arbeider hos oss nå. De er noen fantastiske mennesker alle tre! Og på en måte mine nærmeste mongolske venner (selv om vennskap i et arbeidstaker - arbeidsgiverforhold ikke blir helt som vanlig vennskap). Jeg liker ikke at de bruker høflighetsformen "ta" (De) til meg i stedet for "chi" (du), men når jeg er arbeidgiver og 2-3 år eldre blir det vel sånn. Vi snakker sammen om alt mulig, og jeg tror de trives her, selv om det ikke akkurat er noen drømmejobb.
Dette ble et dårlig bilde, men her er de alle sammen bortsett fra meg!

Ellers om dagene er det nok å gjøre, spesielt for Gjermund. På lørdag var jeg med på deler av et seminar som pastoren vår hadde om cellegrupper (bibelgrupper). Veldig interessant (jeg forstod faktisk veldig mye!), og det var kjekt å se hvor gira folket i menigheta her er.

Vi norske her ute er ganske opptatt av den årlige konferansen som skal være i neste uke. Mye skal forberedes når 19 voksne, 23 barn + barnevakter og noen fra Norge skal samles i 5 dager. Vi gleder oss til det!

Kjersti

Alvor på 1. april

I det siste har jeg fundert en del på hva jeg egentlig vil med denne siden. Det har vært anledning til ordkløveri og diskusjon med representanter fra konstellasjoner fra min barndom og ungdom og jeg har bestemt meg for kommentarbegrensning og ombestemt meg igjen og heller gått til det skritt å slette uønskede kommentarer på bloggen. Mange har sikkert også lest mine svar til denne "Anonym" og funnet dem til dels "harde".

La meg gi en litt grundigere forklaring på hvorfor jeg handler som jeg gjør.

Jeg er oppvokst i det trossamfunnet mange kjenner som Smith's venner. La ikke dette innlegget bli et angrep på dem - der finnes utrolig mange fine mennesker som jeg ikke har noe ønske å si noe negativt om. Men jeg fant aldri fred i den lære jeg fikk inn med morsmelka, selv om den satte seg godt. Det var nok av bud og regler å følge for å bli "ren", "hellig" og "verdig" nok "innfor Gud" som man sa. Jeg tror ikke at et eneste menneske virkelig klarte eller klarer å bli eller være så "hellig" som det var tradisjon for å etterstrebe den gang jeg var "innenfor". Men det var det ingen som sa til hverandre den gangen jeg kjente dem. Da sørget man for at utsiden så grei ut, også strevet den enkelte med sitt, "hver på sin plass".

Dette førte til et "innkrøket" fokus som Luther sa. Altså at menneskene bare er opptatt av sitt eget liv, sin egen synd og sin egen "kamp". Kampen er mot synden i eget liv. Man tror altså ikke at Jesus er død i vårt sted, slik at vi ved Hans død har fått liv, eller at vi ved hans sår har fått legedom osv. Man sier det kanskje, fordi det står i Bibelen, men man fyller ordene med en annen mening. Nåde er ikke en "gratis gave" eller noe du mottar fordi giveren er god, nåde er derimot at man gis en ny sjanse. "Faller" man i "synd" kan man "få nåde til å" reise seg for å forsøke og gjøre det "bedre neste gang". Om man bare angrer og ydmyker seg nok "innfor Gud" selvfølgelig. Man ser Gud som den harde, strenge dommeren som man må rettferdiggjøre seg for. Derfor er ikke livets mening å holde seg til Gud, elske sin neste som seg selv og å spre evangeliet om vår frelser - men å nærme seg Gud med Guds hjelp (les: bli mer og mer syndfri ved felles anstrengelser med Gud - Han heier og jeg jobber), gjøre nok gode gjerninger i menigheten til at man er en god "broder" eller "søster" (Alt med tanke på sin egen frelse) og å streve med Guds dømmende ord mot synden i mitt liv. Jesus klarte jo å leve et liv uten synd, og er vårt forbilde. Derfor skal det jo gå!

For meg har det blitt anderledes. Der jeg før dømte alle, og i særdeleshet meg selv, etter forferdelig strenge regler og krav (og selvfølgelig var ingen bra nok - spesielt ikke jeg), har jeg nå fått se at Jesus Kristus - som er Guds sønn - kom til jorden og levde et syndfritt liv og påtok seg ALL VERDENS SYND. Min, din og alles synd gjennom alle tider. Han kunne påta seg denne synden FORDI Han er det eneste mennesket gjennom hele historien som IKKE HAR EGEN SYND. Og derfor er Han rettferdig for Gud etter Guds lov og skal derfor leve (det står i Bibelen). Oppstandelsen er derfor et bevis på at Han ikke var en løgner, men et rettferdig, syndfritt menneske. Når Han i tillegg har dødd for all verdens synd, er Gud for evig en forsonet Gud. Fordi Jesus er straffet i mitt sted, er det ingen straff igjen til meg! VEL Å MERKE SÅ LENGE JEG HOLDER MEG TIL HAM. Det går ikke an å "synde på krita" som noen tror jeg mener, for synd og Jesus går like godt (eller dårlig) sammen som ild og vann. Lever du i synd, lever du uten Jesus, Lever du med Jesus, lever du uten synd. Enkelt!
Det betyr ikke at vi ikke synder om vi lever med Jesus - MEN VI FORBLIR IKKE I DEN SYNDEN VI FALLER I, vi hater den og erkjenner den og går til Gud med den og er det mot min neste jeg syndet gjør jeg opp med ham og ber ham om tilgivelse.

Er ikke dette et bedre budskap? Er det noen som IKKE forstår at jeg ikke har det minste problem med å kalle det jeg kommer fra for vranglære? Det er en lære som binder i stedet for å frigjøre, slik evangeliet om Jesus Kristus gjør. Man bruker samme Bibel - men det skjønnes ikke hva som står i den, dessverre.

Og i tillegg har vi da en del folk, som denne anonym, som har et voldsomt behov for å få fortalt andre om hva som egentlig er rett og galt osv - selv om de får beskjed om at andre ikke har noe behov for å lytte. Jeg mener - hva i denne verden skulle få meg til å forlate den frihet og glede jeg har "fått del i" for å "legge meg inn under" det gamle, tunge, triste "åket" igjen? Og når jeg nå engang ved evangeliet har fått frihet fra dette gamle "grumset" - skulle jeg da ikke fortelle andre om denne friheten? Kan det hende at Guds vilje er at man deler det man har fått med andre som sitter til halsen i søle?

Denne bloggen er ment som et møtepunkt mellom oss her ute og dere der hjemme. Det er vi som i utgangspunktet formidler og vi har vært restriktive på å gi tilbakemeldinger på kommentarer fordi det fort kan bli slik at noen faller utenfor "samtalen". Vi ønsker ALLE velkommen inn i vårt lille "rom", men noen kommentarer jeg har mottatt i det siste har bare vært til frustrasjon, ikke glede. Derfor sletta jeg dem. Det finnes også diverse diskusjonssider på nettet for sånne "Smithevenn-greier". Alle som har behov for å si noe om slike ting og den slags lære kan jo for eksempel bruke dem i stedet for å forsøple denne bloggen. Er det ellers noe noen måtte lure på om disse tingene, er dere velkomne til å skrive til meg på e-mail. Alle mailer med navn vil få svar. Spam går i søpla. Jeg har et liv og leve - fritt for virus!

Gjermund

En dag i Mongolia

Jeg vet at jeg mange ganger har gitt uttrykk for mine frustrasjoner over at jeg ikke "gjør noe" her ute. Det er kan hende en smule misvisende. Det dreier seg vel heller om at jeg ikke gjør det jeg gjerne ville gjort - enda jeg kanskje ikke helt vet hva det er heller.

Så, hva gjør jeg en helt vanlig dag i Mongolia? Jeg tar ingen viktige telefoner til presidenter eller hjemmeledelse, det er ingen som "teller opp" arbeidet mitt om kvelden, jeg preker ikke i noen kirke og jeg produserer ingenting som kan selges på markedet. Likevel skjer det noe hele tiden. La meg prøve å gi et eksempel på hvordan en vanlig dag kan se ut.

Klokken 06:00 - Klokka skulle ringt, men det ble for sent i går kveld så jeg satte den på 07:00 i stedet - bare for "å være realistisk".
Klokken 07:00 - Jeg står opp med dårlig samvittighet for at jeg skulle vært oppe en time tidligere, og med følelsen av å være på etterskudd alerede. Går ut på badet, kler meg og har min noe kortere enn tiltenkte stille stund med påfølgende frokost.
Klokken 08:00 - Ut i "fjøset" og stelle dyr. Hunder lenkes fast så kaninen kan settes ut, porten åpnes og sauer og geiter får vann, høy og litt korn. Hønene får litt mat og vann og salve på beina som de forfrøs i vinter.
Klokken 08:30 - Tar med Sondre og Håvard til barnehagen.
Klokken 09:00 - Stresser avgårde til mongolskundervisning som begynte nå.
Klokken 12:00 - Ferdig på skolen, reiser tilbake til kontoret og spiser lunsj sammen med arbeiderne. Forstår halvparten av det de sier og smiler fåret til resten.
Klokken 12:45 - Inn på kontoret for dagens økt med en eller annen form for papirarbeid. Enten kommer Batbold med prosjektpapirer som skal ordnes - sist var det overdragelseskontrakter som skulle omformuleres. Ikke lett når de er skrevet på mongolsk. Og Batbold snakker jo kun mongolsk... - eller så er det noen papirer som skal forberedes til konferansen. Eller det er noe som skal leses. Og menes noe om da, som regel. Og så ringer Bertil, som er i Khvovd å forbereder byggestart. Om huset skal gjøres slik eller slik? Og det ser ut til at det må bli slik (vi vet jo alle at det ikke blir slik vi tenkte det på forhånd, men det skal likevel tenkes ut noe kreativt rundt den nylig oppståtte situasjonen). Altaa opplyser forresten om at det er styremøte i SDP i morgen, så jeg må avlyse språkundervisningen for å delta på det. Får en rask info om hva som skal tas opp på møtet.
Klokken 16:30 - skulle fulgt med på klokka så jeg visste at det var på tide å gå hjem...
Klokka 16:40 - Får melding fra Kjersti på telefonen: "Vi begynner å spise nå vi..." Dårlig samvittighet igjen og irritasjonsfølelser over datamaskinen som plutselig har begynt å bruke så lang tid på å slå seg av!
Klokka 16:43 - Middag, litt etter resten av familien. Ungene gidder ikke å sitte stille under andakten da de allerede har ventet en stund på at pappa skulle komme og det er jo ikke deres feil at jeg ikke er ferdig med maten ennå...
Klokken 17:15 - Litt tid med barna. Ofte ute nå som det var vår (før det kom en bråte med bløt snø i natt). Liker å stelle i "hagen" og har hatt ett bål "gående" i 14 dager eller noe - det får stadig påfyll av bløtt gras som tørker med mye hvit gassavgivelse før det brenner med en noe gråere gassavgivelse.
Klokken 18:45 - inn til kveldsmat, opprydning og ungelegging. Fire sett tenner pusses og klær brettes.
Klokken 19:30 - (om vi er heldige) sang for ett sett barn - som regel de to eldste. Håvard vil nemlig helst at Kjersti skal legge dem.
Klokken 20:00 - Lesing av et eller annet, rydding eller annet forefallende arbeid. Gitarspill for eksempel.
Klokken 22:00 - en tur ut igjen. Mating av hunder, låser porten, setter inn geiter, kanin og sauer og slipper løs bikkjene. I dag gredde jeg ei geit også - de har Kashmir-ull inni pelsen/ragget. Fikk av en hel pose ull. Skal visst være veldig verdifull. Måtte måke litt snø også - den var begynt å bli til is og lå i "store" fonner ute på tunet.
Klokken 23:00 - Tja, skulle vel egentlig lagt meg nå, men tida går nå med til et eller annet som jeg "bare skulle" ha gjort først...
Klokken 24:00 - Nå må jeg legge meg, ellers funker jeg ikke i morra. Jeg får sette klokka på 07:00 i stedet for 06:00 så jeg får nok søvn. Jeg får heller jobbe litt ekstra fort i morgen tidlig så rekker jeg vel det jeg skal... Leksene får jeg ta på kontoret i morgen - eller før jeg følger ungene til barnehagen kanskje. (Og det tror jeg hver eneste kveld.)

Innimellom dette, så er det noen som ringer og skal se på huset vårt - de har lyst til å by på det når det blir lagt ut for salg, NLM flytter jo snart har de hørt. Om de kan komme å ta en titt om 15 minutter? Og så er det "melkedama" som stikker innom med en melkeskvett og skal ha litt betaling for den. Eller en eller annen på kontoret som ønsker "Kvam's" mening om et eller annet. Så er det de som kommer innom for å ta en prat over en kopp te, eller som skal låne noe eller som trenger litt hjelp til noe eller hva det nå måtte være. Som regel på mongolsk, noe som krever lav sjenanseterskel og topp konsentrasjon.

Slik ser ofte en dag i Mongolia ut. Det skjer ikke så mye spennende akkurat, og jeg føler ikke akkurat jeg gjør spesielt mye fornuftig. Men hodet brukes visst, for det er ofte tåkete på innsiden når det nærmer seg sengetid. Slik som nå.

Gjermund

Glede

Med tanke på at jeg er her som misjonær, føler jeg meg ganske mislykket. Men la oss ikke dvele for lenge ved det, det har ofte negativ innvirkning på min gledesfølelse. Som praktiker derimot, føler jeg at jeg har gjort mer her i landet - selv om det ved nærmere ettertanke ikke er stort mer enn et skjevt lite fjøs.

Derfor er gleden ofte meget stor over tilsynelatende meget små ting. Som i dag, da jeg fant denne lille krabaten da jeg åpnet fjøsdøra: Årets første lam. Et riktig søtt lite lam, som ikke var så lite til å være et lam, når alt kommer til alt. Og jeg lot meg ikke et eneste lite sekund gremmes over at det lille lammet ikke var to - slik håpet var tidligere i vinter.

Det er den lille jeg holder i armene som er ny. Den andre har jeg funnet bak fjøsdøra hver eneste dag hele vinteren. Så den frembringer ikke samme glede som den lille lenger. Den har liksom blitt litt "vanlig" den. Morsauens lam fra i fjor - som da blir årets lams storesøster - mislikte sterkt at mamma'n har fått en ny baby og har gått å furtet utenfor porten i hele dag, sur og tverr.

Gjermund

Påske

Nå er påska over og selv om påske i Mongolia ikke minner særlig om påska hjemme, har vi hatt en fin påske.

Onsdag kveld dro Marianne og jeg og jentene våre på barselbesøk hos Mongochemeg, ei av lederne i kirka:
Kvinnene i Mongolia bruker skaut lenge etter fødselen, fordi det sies at de fort får ørebetennelse hvis ikke. De var veldig søte, både mor og barn!
Her er det meste av familien (eldstedattera Durska på13 var ikke der). En flott familie!
På skjærtorsdag var det bryllupsfest for den nye hushjelpa vår, Saraa! De ble formelt gift for tre år siden, men festen ble holdt nå med framsiing av ekteskapsløftet og forbønn. De er så nydelige begge to, og sønnen deres også!
Påskeaften var vi på en kristen barneforestilling i teateret. Kjempeflinke barn som både sang, dansa, dramatiserte osv.!
Husker du lille Erdensogt som ble adoptert av våre venner for et år siden? Og som var ganske alvorlig syk med mageproblemer i høst? I dag har han 1-årsdag! En stor og god gutt på 13 kg!
1. Påskedag er en av de store dagene i året her i familien! Barna fikk påskeegg som de har gleda seg til i lange tider!

1. Påskedag var det påskegudstjeneste i kirka. Jeg spilte til allsangen, noe som gikk så som så. Men det var en fin gudstjeneste, med mange folk. Til og med trofaste, 47-årige, Ganchemeg som hadde fått barn nr 9 tre dager før kom! Og Gjermund og jeg begynner å forstå en del av prekenen også nå. Det er virkelig et framskritt i denne tålmodighetsprøven som språklæring er!


Det har ikke vært så ofte vi har oppdatert bloggen i det siste og det har vel sammenheng med mangel på tid og ork hos begge. Vi har det bra, men av og til føler jeg meg som en utslitt og oppbrukt oppvaskklut som bare henger med så godt jeg kan, uten å riktig leve eller ha noe kontroll over tilværelsen, og med dårlg samvittighet for alt og alle. Det er mange grunner til at det er sånn, men livet her er intenst og det er ikke så lett å få kobla nok av. Så vet vi jo at vi selv har ansvaret for at det blir sånn, men det er ikke så lett å se hva som skal til for at det skal bli annerledes.

I dag tenkte jeg på hvor godt at det ikke er jeg selv som må prestere å være en god nok kristen for å komme til Himmelen! Da hadde jeg måttet si til Jesus: "Takk for tiden med deg, Jesus, men jeg må nok bare si takk for nå, for livet som kristen fikser jeg ikke!" Heldigvis kan jeg heller si: "Takk, kjære Jesus, at jeg igjen kan få komme til deg, selv om jeg ikke fortjener det i det hele tatt!" For en fantastisk Gud vi har, som alltid står med åpne armer, selv om vi svikter ham!

Når jeg i dag, sliten og trett, med hjemlengsel og ønske om å dra herfra stod og vaska opp en gedigen oppvask, tok jeg en en titt ut og fikk se hvor rike vi er, tross at livet ofte er et strev:

Kjersti

Språkutvikling

I en språkforvirret persons hverdag, er det ikke store greiene som skal til for å gjøre dagen til et nederlag - eller om man er heldig (en gang i blant) til en seier.

I går var dagen min en seiersdag. Og det var egentlig bare et ord som gjorde dagen min til det. Jeg våknet til en slags storm midt på natten, og så glør og flammer fra et bål jeg har satt fyr på for tre dager siden (dyremøkk og vått høy brenner sakte) blåse rundt omkring. Litt engstelig for uante konsekvenser stod jeg opp for å slukke bålet. Det resulterte i dagmodus og null søvn etter arbeidsøkten. Så jeg var våken fra klokken 03:35 i går.

Derfor var jeg forholdsvis "sørpete" i hue i går, og kanskje var det grunnen til at da jeg satt i taxi'n fra markedet og hjem, bare svarte jeg da sjåføren spurte hvor jeg skulle av. Og det gjorde dagen min i går.

Hvorfor var det så stort, tenker du kanskje? Jo det skal jeg si deg. Hver gang jeg sitter i en taxi og snakker til en kar eller ei dame som sitter med ryggen til og som jeg ikke kjenner, blir jeg uten unntak redd for ikke å fortså hva som blir sagt. Jeg føler meg så sinnsykt fort så sinnsykt dum! Alt dette resulterer i at jeg som regel svarer som en unge på de enkleste spørsmål. Jeg trenger tid for å tenke, tror jeg, og den mangler jeg i sånne situasjoner. Så viste det seg altså at jeg ikke trengte så mye tid! Og det er hele poenget. Jeg tenkte ikke på hva jeg skulle svare - jeg bare svarte. Slik som en nordmann gjør på norsk. Eller en mongol på mongolsk. Sjåføren tenkte nok ikke over det i det hele tatt, han spurte jo bare hvor jeg skulle av og fikk et svar - akkurat som han sikkert gjør tusen ganger i uka eller noe slikt. Men for meg - ja jeg satt nesten og hadde en liten lovprisningsstund for meg selv bak i taxi'n jeg. Takknemlig for et lite glimt av en etterlengtet egenskap: Direkte forståelse av mongolsk, uten kunstpauser og misforståelser.

Jeg regner med at jeg kommer til å ha en "nederlagsdag" i dag. Men hva gjør det, når jeg kan leve på gårsdagen?

En representant for mine nye helter - våre nye landsmenn. Om dere visste hvor vanskelig det er å lære seg et nytt språk, og hva det gjør med selvfølelsen din, så forstår dere hva jeg mener. Jeg kjenner jeg har en enorm respekt for dem som kommer til et fremmed land og klarer å integrere seg så godt at man fungerer på det lokale språket i det lokale samfunn og næringsliv.

Gjermund

Et glimt

Ja, jeg er klar over at jeg ikke er spesielt meddelsom for tiden. Sånn er det med den saken. Men et glimt fra innsiden av et hode hvis eier skulle ønske enkle tanker var en handelsvare det gikk an å hamstre skal dere få.

Noen mongoler har mange meninger om utlendinger. De synes utlendinger ofte gjør mange rare ting. Mongolene ser ikke på seg selv som trengende, men de mener utlendinger ofte ser på dem som fattige hjelpeobjekter. De ler av utlendingers "tøysestress" og frykt for det uforutsette. Og de synes utlendinger ofte gjør små, ubetydelige ting til store altomfattende problemer og utfordringer. De vet masse om korrupsjon, men fokuserer ikke på det. Og tid er til for å leves, den kan ikke mistes i følge dem.





Jeg undres på om de har rett.






Jeg er utlending.


Gjermund

Lille Sigrid som begynner å bli stor!

Sigrid har nå blitt 9 1/2 måned!

Tøysejenta vår!

Vi er så glad i deg, lille Sigrid-mor!

Kjersti

Kvinnedagen

For et par dager siden så feira vi kvinnedagen i Mongolia. Og her er ikke kvinnedagen bare for den rødere delen av den kvinnelige befolkningen. Dette er alle kvinners og jenters dag, og det er også morsdag. Dagen feires stort, sett med norske øyne og i anledning dagen fikk jeg flere gaver fra mongolere, SMS-meldinger og veldig mange "gratulerer med dagen"-håndtrykk! Det er sånn at denne dagen skal damene ha helt fri og mennene ta alt husarbeid og matlaging - noe jeg ikke så så mye til her i huset..... (Nei, da, Gjermund hadde mer enn nok annet arbeid å gjøre, og jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre så mye ut av herrenes dag den 18. mars, heller....)

I anledning dagen hadde ungdommene i kirka laget en konsert, og den var også til ære for to gamle damer som hadde bursdag. Jeg synes det er så nydelig å se det gode forholdet som ungdommene og de gamle i kirka har! På konserten var det innslag de hadde øvd på i lengre tid, både dramastykker (av den bortkomne sønn og den barmhjertige samaritan), lovsangsdans, sanginnslag, allsang og andakt. Og om disse ungdommene kommer fra fattige hjem alle sammen, stod de ikke tilbake i verken modernitet eller evner i forhold til ungdom i Norge! Det var en kjempeflott kveld! Det som likevel gjorde sterkest inntrykk var da ungdommene overakte en gave til lederne i kirka: En stor treplate med Misjonsbefalingen innskåret!

De hadde visstnok laget skrevet det selv, om det kan stemme. Det var så pen skrift at jeg trodde det måtte ha vært en kunstner, men fra de går i barnehagen begynner mongolske barn å øve på å skrive pent, så det er vel riktig!

Noe annet som gjorde inntrykk var da alle sammen til slutt stod frampå "scena" og sang en velsignelsessang med armene utrakt mot oss som satt i salen!

Kjersti

Urettferdighet

I dag under middagen bjeffa Bataar så voldsomt. Det var tydelig at det var noen innafor hasja'n, og jeg gikk ut for å se. Jeg så bak huset, mot søppelcontaineren. Og der var det noen. Oppi containeren var det en eldre mann, kledd i fargeløse, gamle klær. Han leta i søpla vår. Det er lenge siden sist det hendte, og jeg trodde at den verste nøden for i år var over. Men sånn var det ikke. Jeg trodde mannen leta etter flasker, så jeg gikk inn og henta våre tomflasker. Jeg bar dem ut i en bærepose, stod litt på avstand, rakte dem ut og sa "mæ" som betyr det samme som når vi sier "her." Jeg lurte på om han i det hele tatt turde å se opp. Noen folk som leter i søpla til andre føler seg veldig ydmyket, og ser ikke folk inn i øynene. Denne mannen så opp og takket, tydelig takknemlig for posen med flasker som ikke var verdt mer enn en krone eller to. Han fortsatte sitt møysommelige arbeid i søppelcontaineren, og jeg gikk inn, verkende i sjela. Jeg fikk øye på noen penger som lå krølla sammen på bordet, og tenkte hvor lett det hadde vært å gi ham noen av disse, istedenfor disse smulene fra den rikes bord. Men en gang pengegave blir mange ganger, og en person blir mange personer..... Det går ikke an. Bataar fortsatte å bjeffe så jeg forstod at mannen i søpla holdt på en stund. Det kunne umulig være noe særlig å finne der, så redd jeg er for å kaste noe nyttig. Det eneste spiselige jeg kunne tenke meg var de halvråtne potetene som hadde frosset som jeg kasta for et par dager siden. Er man sulten går det sikkert an å bruke det. Jeg satte meg ned og spiste grøten min, og følte meg råtten innvendig. Så urettferdig dette livet er! Og det er ikke min fortjeneste at jeg kommer fra et av verdens rikeste land og har alt jeg trenger. Hvor er menneskeverdet når noen må lete i andres søppel? Glemmer vi at "både jeg og Salomo kom nakne til vår jord" som det står i Jørgen Hattemaker-sangen? Hva skal vi gjøre? Jeg bare sukker.

Kjersti

Verdifull?

Hva er jeg egentlig? Det er et spørsmål jeg har tenkt en del på. Det driver og innføres et nytt "lønnsystem" eller "underholdssystem" eller hva det er i misjonen, og i den forbindelse føler man seg litt "vurdert" - hva det er verd å betale for liksom, og hva som ikke er fullt så interresant å finansiere.

Jeg har funnet ut at "praktisk erfaring" ikke er det lettest "salgbare". Og det er jo forståelig nok. "Ingen hadde bruk for en gitarist som bare kunne..." synger Øystein Sunde, og det ser ut til at det ikke er spesielt lukrativt å bare være bonde med bygde-erfaring heller. Man har jo ikke all verden å vise til heller altså - det var ikke det jeg mente - bare innsiden i et sauefjøs som ikke brukes mer, og en slags stall i Mongolia som vi snart skal flytte fra... Ikke alt for gode resultater i forbindelse med mitt forsøk på holde liv i en kuflokk i Norge er heller ikke spesielt CV-vennlig, og dermed lite brukbart i lønnsforhandlingsøyemed. Man kommer ikke langt med kunnskap og erfaring om hva som ikke virker i praksis, om man ikke har høyskolepapirer på at man har lært hva som virker i teorien.

Selv ikke fem barn rører de store herrers hjerter. Har du ingen utdannelse etter videregående, stilles du bakerst i køen, slik er det bare. Barn er utvilsomt en byrde det ikke er verdt å betale for så lenge de er så små at de trenger den ene forelderens oppfølging på dagtid og dermed setter en stopper for den voksnes deltakelsesmulighet i arbeidslivet. Og når min eneste dokumenterte utdannelse er fra videregående, da har man et problem - om man ikke liker seg bakerst i køen altså.

Så, med mitt noe kjedelige og lite atraktive utgangspunkt her i verden, og helt uten tro for at jeg kan "bli noe", hvorfor er jeg her? Hva gjør jeg i Mongolia? Jo - jeg har lært at om man ikke har så mye, har man det ikke nødvendigvis så fælt, og man er aldri hva andre gjør man til. Man er hva man elskes til! Og jeg er elsket med en kjærlighet det er umulig for meg å beskrive. Om jeg bruker de fineste ordene jeg vet, blir det bare som en fargeløs gjengivelse av et kunstverk av farger.

Og med reiseordre fra Sjefen sjøl, står det vel i "kontrakten" at jeg ikke trenger å bekymre meg. Han har så visst tatt alt ansvar for meg og mine, og i sammenligning med det, blir Ola og de andre gutta's kontrakter og forsikringer for ingenting å regne. Jeg er verdifull! Og akkurat som jeg har fått vite dette selv, skal jeg få være med å gi det videre til andre. Her er det nemlig mange som tror de ikke er verdifulle. Her er det nemlig slik at fargen på huden eller håret ditt kan avgjøre om mora di behandler deg som en tjener eller en arving, noe som gjør tankene om hvilket lønnstrinn man havner på til bagatellmessige betraktninger.

Gjermund

Heldig

Mamma'n min synes at vi er heldige som får oppleve så mye nytt og møte så mange spennende mennesker. Personlig er jeg litt usikker på om jeg bestandig føler meg så veldig heldig når jeg opplever mange nye ting og møter mennesker som kanskje er spennende, eller om jeg bare føler meg liten og redd og som en liten gutt i alt for store sko. Men, jeg er enig. Jeg er veldig heldig.

Først og fremst har jeg en flott familie. Jeg har ei lita datter som smiler når hun ser meg. Jeg har en 2 år gammel gutt som har en bestevenn i livet sitt - Pappa'n hans. Og jeg har en liten 4 åring som stilt og rolig legger livet sitt i pappa's hender, i full tillit til at jeg er i stand til å ordne opp i alt han opplever. Jeg har en 6 åring som har ett mål i livet, å bli like god som, eller helst litt bedre enn pappa'n sin i alle ting, og som er helt uten forståelse for pappa'ns mangler og tilkortkommenheter. Og jeg har ei 7 års gammel datter som er litt sint for at mamma'n hennes gifta seg med den eneste mannen hun slv kan tenke seg å gifte seg med... Til sist - under over alle undre, kona mi sier at ho fortsatt er glad i meg! Til tross for at ho har lært meg ganske godt å kjenne.

Jeg har familie i Norge som jeg er fryktelig glad i, jeg er frisk, jeg har alt jeg trenger. Jeg har en tjeneste som er alt for stor for meg, men det er visst forutsetningen for at det skal gå bra. For sjefen min har sagt at den må være for stor, så folk skal skjønne at det ikke er jeg som lykkes, men Han som i sin store kjærlighet og visdom gjør med ting som Han vil.

Jeg har ikke alltid hatt det like greit. Det var anderledes før jeg forsto at Gud elsker meg. Jeg så liksom problemer og vanskeligheter overalt, og alltid var det noe å være redd, engstelig eller bekymret for. Og bitter. Åh, det har vært mye bitterhet i livet mitt! Men så gjorde Gud alle ting nye. Og jeg ble liten. Liten og hjelpeløs. Eller egentlig innså jeg bare at det var det jeg hadde vært hele tiden. Og at det bare er ved å innse det og overlate styringa til Gud at ting kan gå bra. For det har jo gått bra?

Nå er det ca 4 og et halvt år siden jeg ble "fri", og jeg kan jo ikke si noe annet enn at det har vært en forrykende spennende tid. Og alt har gått bra! Så vidt jeg kan forstå i alle fall. Og forskjellen fra før? Tja, det er altså ikke mine ønsker og behov som styrer "skuta" lenger. Jeg føler meg roligere enn før også. På innsiden altså. Akkurat som om jeg ikke har behov for å bli så mye sint lenger. Og jeg tror jeg ikke er like utålmodig som før heller, kjennes slik ut i alle fall. Og det er godt det! Ikke er det like vanskelig å gjøre så godt man kan som far og ektemann heller. Ikke det at jeg gjør ting så bra altså, men det er på et eller annet vis enklere og mindre problematisk enn før å innrømme feil og be om tilgivelse for dem.

Jeg tror jeg kan oppsummere mye av livet mitt slik: Aldri har jeg følt meg så liten, hjelpeløs, kraftløs og ubetydelig i meg selv som nå. Samtidig som jeg aldri har følt meg så elsket, hjulpet, omgitt av Guds kraft og i en betydningsfull sammenheng. Jeg føler meg rett og slett utrolig heldig! Tenk at jeg, blant alle verdens milloner og milliarder av mennesker har fått oppleve Guds kjærlighet til meg personlig! Jeg som før avviste "reliøsitet" som "skjøgedom". Jeg trodde "alt for mye" var kravet jeg skulle leve opp til, og falt gang på gang i min egen hjelpeløshet mot synden i mitt eget liv, og jeg hørte Djevelen le. "Prøv en gang til du, din stakkar," sa han, "du som tror på Gud må jo det, selv om du vet det ikke nytter!" Så fikk jeg oppleve vissheten om at kravet jeg er stilt ovenfor egentlig er et håp. Et håp om at alle ting er oppfyllt av Gud selv, i det Jesus Kristus tok all verdens synd og skam med seg opp på korset, hvor han møtte Guds vredesdom over synden i vårt sted. Og som en knust og hjelpeløs stakkar var det ingenting annet jeg kunne, enn å klamre meg til det håpet. Og underet skjedde; Jeg fikk troen i gave av Gud - troen på at det er Jesus som er veien til Livet! Der og da opplevde jeg hva det betyr å "bli født på ny".

Her i Mongolia lever jeg blant folk som ikke har det like godt som jeg. De materielle tingene, eller mangelen på sådanne, er det første man ser, og det er vanskelig nok. Likevel er det en etterhvert ganske komplisert sak, for hvordan hjelper man en som er lat, og ikke gidder å arbeide? Og hvordan hjelper man uten å skape ulikheter og urettferdigheter blant folk?
En ting jeg ser mye blant de fleste menneskene her er frykten og usikkerheten. De fleste er redd for mer eller mindre udefinerbare ting. Urolige på sett og vis for mennesker, fremtiden eller "spøkelser" fra barndommen eller noe. Ting de ikke setter ord på - kanskje fordi de ikke vet hvordan de skal gjøre det. Ofte er det kanskje ikke en definerbar redsel i det hele tatt, bare en slags urolighet eller mangel på fred i sinnet som gir seg utslag i en del "tvangsforestillinger" og "tvangshandlinger".

For meg føles det nesten som å se meg selv i et speil. På mange måter var det slik jeg hadde det selv. Hvorfor turde jeg aldri snakke med noen om hvordan jeg virkelig hadde det? Hva jeg egentlig slet og strevde med? Hva var jeg redd for at skulle skje? Hvorfor "kjempet" jeg så veldig for å få gjennom mitt syn og min mening i alle ting? Hvorfor var det så viktig for meg at ingen "tråkket" på meg eller behandlet meg (etter min mening) urettferdig? Jeg vet ikke, men jeg husker helt tydelig at jeg manglet fred inni meg.

Du verden jeg er heldig som har fått akkurat det. Og forskrekkelig takknemlig!

Gjermund

Hjemme igjen

Da er paradiset forlatt, og vi har reist fra varme og gode dager med frukt og nye bekjentskaper. Her er for eksempel bilde av et par vi rakk å bli ganske godt kjent med og veldig glade i. Fruen heter nå bare "Grandma Linda" og vi har allerede fått mail fra henne! De bor i Kina, så kanskje vi kunne tatt en tur en gang?

Ungene har tydeligvis blitt mer reisevant enn de var for bare et år siden. Det kan jo hende de voksne i familien også har utviklet seg litt i så måte, og turen forløp meget greit tross utrivelige tidspunkt for reisestart. Vi hadde imidlertid fått pakket godt, og var fornøyde med det. Vi trengte ikke å ta ut bagasjen før vi kom helt frem heller, noe som bestandig letter reisene veldig! Og alt kom frem faktisk! Og enda bedre;alt er faktisk ryddet ut og på plass allerede! Så nå gleder vi oss over at dagene fremover ikke skal være "fyllt" av "etterslep" fra ferien i form av kofferter og klær/ting som ikke finner plassene sine av seg selv.

Ungene syntes det var helt greit at vi møtte noen mongolere på flyplassen i Korea. De mongolske er nemlig som regel utrolig flinke med barn, og det slo ikke feil denne gangen heller. De trillet på ungene i minst en time, og tok sikkert hundre bilder av dem! Det viste seg at det var en gruppe musikere som hadde vært på Taiwan for å spille og synge, og nå var de på tur hjem igjen. De ble en smule sjokkert når jeg plutselig svarte dem på mongolsk, da jeg skjønte de var derfra. Resten av tuen hjalp de oss på alle de måtene de kunne finne på. En fantastisk "hjemkomst"!

En av karene i gruppa var bekjennende kristen. Han var veldig opptatt av hvor viktig det var at det kommer kristne misjonærer til Mongolia. "Landet vårt trenger kristne venner! Det er mange som blir kristne for tiden, og vi trenger lærere og eksempler. Kanskje kan hele Mongolia bli kristen en gang i fremtiden!" var hans håpefulle og sterke uttalelse, før han rettet seg til kameraten sin og sa:" Han der er vi for ennå, han har ennå ikke forstått at når han ikke har gitt livet sitt til Jesus så er det djevelen som er herre i livet hans. Men han forstår det nok snart!" Og kameraten slo øynene ned og mumlet litt forsiktig at det ikke var bare, bare. Så tok vi bildet som vi har over. "Og når vi har blitt gamle og møtes igjen," sa han, "så tar vi frem disse bildene, også ser vi på dem sammen. Også snakker vi om at vi møttes i Korea også videre; Husker du den gangen? Da var ungene dine bare småtasser, og nå har de blitt store!"
Kul fyr! Han er forresten kunstner på andre måter enn at han synger også. Han er gravør. Graverer i og på bogbein, faktisk.

Så var vi i kirken i dag. Og vi fant ut at det faktisk er en koselig gest å kommentere at folk har blitt feite etter en ferie! En av vennene våre kom bort og klappet meg lenge på magen. Så sa han: "Hmm... Der var det ikke mer enn før nei. Var det en dårlig plass dere var på?" Ei anna glattet over etterpå og sa: "Det ser ut som du har blitt litt tjukkere i hvertfall!" Jeg tok det som komplimenter begge deler jeg, og takket.

Gjermund