Det er ikke så greit å skrive noe uten at det kan bli litt feil. Jeg ser at det i mitt siste innlegg her på bloggen kan se ut som om jeg ikke vil ha noe med nordmenn å gjøre når vi engang kommer til Mongolia. Dette handler om undertegnedes evne, eller mangel på sådann, til å uttrykke seg - det foreligger ingen fare for at vi ikke kommer til å være sinnsykt glad for enhver nordmann i Mongolia når vi til slutt har reist dit. Bare så det var skrevet, liksom. Men, vi er altså IKKE urbane. Dessverre i år, heldigvis for resten av livet (håper jeg). Så det så - det var det det hele handlet om.
Gjermund
fredag, februar 24, 2006
Nyheter
I går var en merkedag. For oss altså. Vi ble ferdig med oppgaven om Mongolia, og vi fikk vite at vi er plassert. Altså, vi har fått beskjed om hvor i Mongolia vi skal bo det første året. Og - HALLELUJA! Vi skal få være i Darhan! Det er en by 23 mil nord for Ulaan Baatar, som er hovedstaden i Mongolia, og der er det visstnok nesten som å bo på landet! Oj, oj, oj, hvor letta jeg er! Tenk å få slippe å bo i en sånn by-by da! Også heller bo i en liten landsby-by! Skal si gleden spratt i taket her i Oslo!
Det er ikke sånn å forstå at vi ikke trives i Oslo altså, men vi trives ikke likevel. Her er vi fordi vi må, og ikke fordi vi ønsker det. Heldigvis er dette en fin plass til å være i en by - but it's still a city! Vi var egentlig også innforstått med at vi kom til å havne i Ulaan Baatar og være der det første året i Mongolia, men vi gledet oss ikke til det - selv om vi da hadde hatt mange fler norske rundt oss. Men, vi reiser altså ikke til Mongolia for å treffe norske mennesker - sorry. Derfor føler vi ikke noe annet enn en ubeskrivelig glede og lettelse. Mongolia - Here we comes!
Gjermund
Det er ikke sånn å forstå at vi ikke trives i Oslo altså, men vi trives ikke likevel. Her er vi fordi vi må, og ikke fordi vi ønsker det. Heldigvis er dette en fin plass til å være i en by - but it's still a city! Vi var egentlig også innforstått med at vi kom til å havne i Ulaan Baatar og være der det første året i Mongolia, men vi gledet oss ikke til det - selv om vi da hadde hatt mange fler norske rundt oss. Men, vi reiser altså ikke til Mongolia for å treffe norske mennesker - sorry. Derfor føler vi ikke noe annet enn en ubeskrivelig glede og lettelse. Mongolia - Here we comes!
Gjermund
tirsdag, februar 21, 2006
Er det ikke rart?
Jeg har tenkt - igjen. Store tanker. Også er jeg bare et lite menneske, så dere får ta resultatene som de er, enkle og infløkte.
Hvis det er en Gud, en allmektig Gud. Hva har da mennesket å tape på å tro på Ham, og å tjene Ham? For hvis det er en slik Gud som har gitt oss sitt ord i Bibelen, da er det ille dumt å ikke tru på'n!
Hvor mange ganger har ikke mennesket tenkt opp gjennom tiden? Svaret er vel at det er nesten like mange ganger som vi har tatt feil! Ikke sant? Vi studerer og forsker hele livet, og ender opp med å dø uten å vite - ingen kommer lenger enn til å tru noe! Noen trur riktignok at de vet, men jeg vet at de ikke gjør det - til syvende og sist er alt vi vet basert på at vi må tru at det er sant.
Så hvorfor slutter ikke vi mennesker med å "rette" på Guds ord? Hvorfor bøyer vi oss ikke bare for det som står skrevet?
Gud være takk og lov for at Han er større enn min enkle forstand, ellers hadde det stått dårlig til.
Gjermund
Hvis det er en Gud, en allmektig Gud. Hva har da mennesket å tape på å tro på Ham, og å tjene Ham? For hvis det er en slik Gud som har gitt oss sitt ord i Bibelen, da er det ille dumt å ikke tru på'n!
Hvor mange ganger har ikke mennesket tenkt opp gjennom tiden? Svaret er vel at det er nesten like mange ganger som vi har tatt feil! Ikke sant? Vi studerer og forsker hele livet, og ender opp med å dø uten å vite - ingen kommer lenger enn til å tru noe! Noen trur riktignok at de vet, men jeg vet at de ikke gjør det - til syvende og sist er alt vi vet basert på at vi må tru at det er sant.
Så hvorfor slutter ikke vi mennesker med å "rette" på Guds ord? Hvorfor bøyer vi oss ikke bare for det som står skrevet?
Gud være takk og lov for at Han er større enn min enkle forstand, ellers hadde det stått dårlig til.
Gjermund
mandag, februar 13, 2006
Misjonærbarn
Vi har fire barn. Snart har vi fire misjonærbarn. Når jeg ser alle misjonærbarna her på skolen, må jeg si jeg blir litt betenkt... (Ha, ha! Kvam prøvde å være morsom igjen. Det pleier ikke å funke så bra, så jeg passer på å si ifra når jeg spøker...)
*humrer* Dette skulle egentlig være et seriøst innlegg om misjonærbarnproblematikk og slike viktige ting, men det får jeg visst ikke til i dag. Er alt for full av bobler! Men som sagt, våre fire barn er altså på vei til å få en annen oppvekst enn de fleste norske barn får. De skal bli innlosjert i en fremmed kultur, samtidig som jeg tror de kommer til å miste en del kjennskap til den kulturen de kommer fra.
Dette setter oss som foreldre litt på prøve, for et sted må de jo hatilhørigheten sin. Vi har funnet ut at vi bør prøve å få dem til å se at det er familien vår som er den gruppen vi alle kan ha tilhørighet i, og da er det viktig å se hverandre.
Det har vi gjort i dag. Vi har brukt mye tid på å lage noe sammen - en hytte! Et helt nytt byggverk har reist seg bak internatet på Fjellhaug, made by Kvam's. Og selv om det til tider så litt lugubert ut med vordene misjonær Gjermund Kvam med hammer og spiker arbeidende på en stabel med paller (!) tror jeg vi kan si oss fornøyde med dagens kvalitetstid.
*humrer* Dette skulle egentlig være et seriøst innlegg om misjonærbarnproblematikk og slike viktige ting, men det får jeg visst ikke til i dag. Er alt for full av bobler! Men som sagt, våre fire barn er altså på vei til å få en annen oppvekst enn de fleste norske barn får. De skal bli innlosjert i en fremmed kultur, samtidig som jeg tror de kommer til å miste en del kjennskap til den kulturen de kommer fra.
Dette setter oss som foreldre litt på prøve, for et sted må de jo hatilhørigheten sin. Vi har funnet ut at vi bør prøve å få dem til å se at det er familien vår som er den gruppen vi alle kan ha tilhørighet i, og da er det viktig å se hverandre.
Det har vi gjort i dag. Vi har brukt mye tid på å lage noe sammen - en hytte! Et helt nytt byggverk har reist seg bak internatet på Fjellhaug, made by Kvam's. Og selv om det til tider så litt lugubert ut med vordene misjonær Gjermund Kvam med hammer og spiker arbeidende på en stabel med paller (!) tror jeg vi kan si oss fornøyde med dagens kvalitetstid.
onsdag, februar 08, 2006
Takknemlig
I det siste har jeg skammet meg litt. Litt mye. Av og til ganske mye. Samtidig som jeg kjenner på en enorm takknemlighet og ydmykhet i forhold til min elskede Herre. For den som gidder; les noen av de tidligere innleggene i denne bloggen - så skjønner du hva jeg mener.
Det har seg nemlig slik at stemningen var tildels depressiv tidligere. Alt virket bare tungt og vanskelig, ingen forsto oss osv. Så var det forskjellige ting som gjorde at jeg begynte å skjele litt til meg selv midt oppe i det hele. "Hvordan er det med fokuset ditt, Gjermund? Hva er det du er opptatt av, min venn?" Svaret var like enkelt som det var ekkelt: meg selv. Tiltalende, ikke sant? Jeg bestemte meg for å snu trenden. (Så du en feil? JEG BESTEMTE MEG for at det skulle bli nye tider... *blush*) Ingen bønn om hjelp og ydmyk anger her i gården nei, rett i angrepsposisjon! Dette skal jeg klare ja! Huff og huff.
Senere har jeg fått se hvor god min Herre egentlig er (eller - jeg liker å si at jeg har fått se en brøkdel av Hans godhet mot meg. Siden, når jeg skal få se åsyn til åsyn, i stedet for stykkevis og delt antar jeg at jeg kommer til å se Hans godhet i sin uendelighet.)
Han har sluppet ned en stor mengde snø, til glede for liten og stor i Kvam-klanen. Vi fikk tak i en pulk på tilbud, og har funnet en kjempefin skiløype. Skolen har i det siste lagt til rette mange ting for at vi skal kunne ha en lettere hverdag, og vi har funnet oss piano. I helga var jeg i Trøndelag og så min kjære bror bli døpt sammen med sin yngste sønn. (Fantastisk!) Og - ikke minst: alle mine forsett om å snu den pessimistiske trenden ble gjort til skamme. Jeg kunne ingenting gjøre. Men Herren, Han kunne! Og ville, så Han gjorde. Takk og lov.
Gjermund
Det har seg nemlig slik at stemningen var tildels depressiv tidligere. Alt virket bare tungt og vanskelig, ingen forsto oss osv. Så var det forskjellige ting som gjorde at jeg begynte å skjele litt til meg selv midt oppe i det hele. "Hvordan er det med fokuset ditt, Gjermund? Hva er det du er opptatt av, min venn?" Svaret var like enkelt som det var ekkelt: meg selv. Tiltalende, ikke sant? Jeg bestemte meg for å snu trenden. (Så du en feil? JEG BESTEMTE MEG for at det skulle bli nye tider... *blush*) Ingen bønn om hjelp og ydmyk anger her i gården nei, rett i angrepsposisjon! Dette skal jeg klare ja! Huff og huff.
Senere har jeg fått se hvor god min Herre egentlig er (eller - jeg liker å si at jeg har fått se en brøkdel av Hans godhet mot meg. Siden, når jeg skal få se åsyn til åsyn, i stedet for stykkevis og delt antar jeg at jeg kommer til å se Hans godhet i sin uendelighet.)
Han har sluppet ned en stor mengde snø, til glede for liten og stor i Kvam-klanen. Vi fikk tak i en pulk på tilbud, og har funnet en kjempefin skiløype. Skolen har i det siste lagt til rette mange ting for at vi skal kunne ha en lettere hverdag, og vi har funnet oss piano. I helga var jeg i Trøndelag og så min kjære bror bli døpt sammen med sin yngste sønn. (Fantastisk!) Og - ikke minst: alle mine forsett om å snu den pessimistiske trenden ble gjort til skamme. Jeg kunne ingenting gjøre. Men Herren, Han kunne! Og ville, så Han gjorde. Takk og lov.
Gjermund
Fryd og bare gammen!
Hei, hei folkens!
I går henta vi vårt flunkende nye elektriske piano hjem fra butikken. Det var flott! Men jeg lurer på om det er ønsketenknking å tro at vi skal få det med oss til Mongolia... Det var ganske tungt! Ja, ja - sorgene får vi ta ved en senere anledning, nå gleder vi oss over at vi etter et drøyt års vurderinger endelig har fått tak i et piano. Nå vil jeg tro - og håpe - at hverdagen blir velsignet med pianospill både titt og ofte. Det er utrolig hvor godt det er å høre på når Kjersti spiller - også har hun sånn glede av det selv!
Mange vil kanskje lure på om vi ikke tar i litt vel drøyt når vi går til anskaffelse av et eget el-piano. Og, det kan vel hende de har rett. Det kostet mange penger, men de kunne sikkert blitt brukt på en dårligere måte også! Så, alt i alt - og de kommende ukene med havregrøt til tross - vi gleder oss over vår nye gledesspreder. Velkommen i hus!
I går henta vi vårt flunkende nye elektriske piano hjem fra butikken. Det var flott! Men jeg lurer på om det er ønsketenknking å tro at vi skal få det med oss til Mongolia... Det var ganske tungt! Ja, ja - sorgene får vi ta ved en senere anledning, nå gleder vi oss over at vi etter et drøyt års vurderinger endelig har fått tak i et piano. Nå vil jeg tro - og håpe - at hverdagen blir velsignet med pianospill både titt og ofte. Det er utrolig hvor godt det er å høre på når Kjersti spiller - også har hun sånn glede av det selv!
Mange vil kanskje lure på om vi ikke tar i litt vel drøyt når vi går til anskaffelse av et eget el-piano. Og, det kan vel hende de har rett. Det kostet mange penger, men de kunne sikkert blitt brukt på en dårligere måte også! Så, alt i alt - og de kommende ukene med havregrøt til tross - vi gleder oss over vår nye gledesspreder. Velkommen i hus!
mandag, februar 06, 2006
Lykkliga gatan.
Vi har funnet vår lykke gate. I Oslo! Hadde aldri trodd jeg skulle kunne si noe slikt om en gate i Oslo. Eller - den jevne Osloboer ville vel kanskje dra litt på det, ja endogtil protestere når jeg kaller deler av Linderudmarkas skiløype for ei gate... Men sånn er det for oss! Det ligner på den veien vi kjørte på for å komme hjem (eller hjemmefra) da vi bodde på Tverdal (det vil si: en smal vei gjennom en skog), og den er adskillig mer traffikert enn "vår" vei hjemme. Altså må det være en gate!?!
I allefall - vi har kjøpt oss pulk, og til nå har vi tatt to flotte ettermiddagsturer ut i Guds FRIE natur. Herlig! Ungene fryder seg, og vesle Ola på fire går som om han aldri skulle gjort noe annet. Spesielt kult er det visst med nedoverbakker, og Ragnhild på fem og et halvt fortviler over de treige skia som ikke vil gå fortere - selv om ho staker for livet!
Når vi har det slik at vi koser oss sånn med dette, så må jeg bare få si: Takket være Herren for Hans velsignelser! I denne omgang tenker jeg på snøen som har kommet. Håper den blir liggende! (Eventuelle protester fra sørlendinger hører vi ikke på! Bare så det er sagt Jostein...) Nei, vi håper på mange flotte skiturer i vårt nyoppdagede paradis, med to store og to små på ski, samt to små i pulken. Dette er topp!
I allefall - vi har kjøpt oss pulk, og til nå har vi tatt to flotte ettermiddagsturer ut i Guds FRIE natur. Herlig! Ungene fryder seg, og vesle Ola på fire går som om han aldri skulle gjort noe annet. Spesielt kult er det visst med nedoverbakker, og Ragnhild på fem og et halvt fortviler over de treige skia som ikke vil gå fortere - selv om ho staker for livet!
Når vi har det slik at vi koser oss sånn med dette, så må jeg bare få si: Takket være Herren for Hans velsignelser! I denne omgang tenker jeg på snøen som har kommet. Håper den blir liggende! (Eventuelle protester fra sørlendinger hører vi ikke på! Bare så det er sagt Jostein...) Nei, vi håper på mange flotte skiturer i vårt nyoppdagede paradis, med to store og to små på ski, samt to små i pulken. Dette er topp!
tirsdag, januar 31, 2006
Drama i Oslo
I dag har det skjedd noe fryktelig skummelt her hos oss. Jeg vet ikke om jeg tidligere har fortalt om at Gilde har et slakteri rett ved siden av oss her - det er faktisk dette vi ser når vi ser ut av vinduet på "baksiden" av blokka.
I hvertfall så har Gilde et anlegg her altså. Det viser seg at det ikke er et slakteri, men et fryselager. Og i dag har det brunnet der. Det er bilder på internett som viser en forferdelig røyk, og det har fløyet et helikopter over oss her som sikkert har vært der med en journalist eller noe. Jeg hørte på radioen at det er minst fem som er skadet, og at den stygge røyken er svært giftig. Det hele er litt skummelt.
Jeg var en tur borte ved jernbanen for å ta det hele i øyensyn etter skoletid i dag, og det er tydelige spor etter brann, med noen eksploderte vinduer og en sotsvart vegg. Men, det er noe som slår meg; Brannmannskapene og politiet her i byen - og garantert også ambulansepersonellet - må være fantastisk flinke! Jeg talte flere brannbiler her ute, og det er tydelig at de har revet ut deler av en vegg for å komme til med slukningsarbeidet. Jeg tror det var sagt på radioen at brannen ble meldt 12:00 eller 12:30, men når klokka var 13:30, da hadde brannmannskapene kontroll! Det er helt fantastisk. Det var sagt på radioen at det var en eksplosjon som startet det hele, og det ser ut som om flere vinduer i bygget er blåst ut.
Det er klart at dette ryster en Gilde-fan ganske kraftig, men takk og lov for de flinke redningsmannskapene vi har her i byen. Tenk hvor ille en slik storbrann kunne blitt i et slikt tettbebygd område som her! Jeg lar meg imponere over deres proffesjonalitet! Så må vi bare håpe at de som ble røykforgiftet kommer seg uten varige men, og at ingen av brannfolkene ble skadet under slukningsarbeidet. Dette var skummelt, ja!
I hvertfall så har Gilde et anlegg her altså. Det viser seg at det ikke er et slakteri, men et fryselager. Og i dag har det brunnet der. Det er bilder på internett som viser en forferdelig røyk, og det har fløyet et helikopter over oss her som sikkert har vært der med en journalist eller noe. Jeg hørte på radioen at det er minst fem som er skadet, og at den stygge røyken er svært giftig. Det hele er litt skummelt.
Jeg var en tur borte ved jernbanen for å ta det hele i øyensyn etter skoletid i dag, og det er tydelige spor etter brann, med noen eksploderte vinduer og en sotsvart vegg. Men, det er noe som slår meg; Brannmannskapene og politiet her i byen - og garantert også ambulansepersonellet - må være fantastisk flinke! Jeg talte flere brannbiler her ute, og det er tydelig at de har revet ut deler av en vegg for å komme til med slukningsarbeidet. Jeg tror det var sagt på radioen at brannen ble meldt 12:00 eller 12:30, men når klokka var 13:30, da hadde brannmannskapene kontroll! Det er helt fantastisk. Det var sagt på radioen at det var en eksplosjon som startet det hele, og det ser ut som om flere vinduer i bygget er blåst ut.
Det er klart at dette ryster en Gilde-fan ganske kraftig, men takk og lov for de flinke redningsmannskapene vi har her i byen. Tenk hvor ille en slik storbrann kunne blitt i et slikt tettbebygd område som her! Jeg lar meg imponere over deres proffesjonalitet! Så må vi bare håpe at de som ble røykforgiftet kommer seg uten varige men, og at ingen av brannfolkene ble skadet under slukningsarbeidet. Dette var skummelt, ja!
mandag, januar 30, 2006
Skremt!
I det siste har jeg blitt litt skremt. Ikke det at jeg er redd for å gå i mørket (tror jeg) eller har mistanke om at noen forfølger meg eller noe slikt (skjønt man vet jo aldri...). Nei, jeg er litt skremt av meg selv! Det kan ligne litt på den slags frykt man kan kjenne på om man står på et høyt sted for eksempel, og plutselig blir redd for at hjernen skal koble ut og kroppen hoppe ned av seg selv. Bare at det er en slags syk redsel som man liksom ikke kan forklare på annet vis enn at det må være en eller annen psykisk lidelse som gir en slike tanker.
Dette er liksom mer reelt. La meg nærme meg sakens kjerne ved å fortelle bakgrunnen for min redsel. Det begynte for fem år siden. Da ble jeg operert for en meniskskade i høyre kne (noe som forøvrig ikke har spesielt mye med saken å gjøre, men som medfører riktighet likevel). Den gangen ble jeg nok ikke riktig god igjen, for kneet verket og hovnet opp stadig vekk. Alltid som en følge av fysiske aktiviteter. Derfor var jeg til ny utredning med dette kneet nå rett før jul, og det ble konstantert (med eller uten -n tro?) at jeg fortsatt hadde en meniskskade i det samme kneet, og ny operasjon ble forberedt.
Her kommer det "fryktelige" inn - for jeg merket at jeg gledet meg! Ikke til operasjonen, men til å bli lagt i narkose! Jeg så altså veldig frem til å bli svært omtåket, forårsaket av mindre populære midler sett fra politiets side, under andre omstendigheter. Og slik har jeg det fremdeles. Jeg går liksom rundt og ønsker meg et døgn eller tre i narkose - bare sånn for å tømme hodet for alskens støy, og for å gi kroppen den ultimate hvile. Er det rart at jeg er skremt?
Dette er liksom mer reelt. La meg nærme meg sakens kjerne ved å fortelle bakgrunnen for min redsel. Det begynte for fem år siden. Da ble jeg operert for en meniskskade i høyre kne (noe som forøvrig ikke har spesielt mye med saken å gjøre, men som medfører riktighet likevel). Den gangen ble jeg nok ikke riktig god igjen, for kneet verket og hovnet opp stadig vekk. Alltid som en følge av fysiske aktiviteter. Derfor var jeg til ny utredning med dette kneet nå rett før jul, og det ble konstantert (med eller uten -n tro?) at jeg fortsatt hadde en meniskskade i det samme kneet, og ny operasjon ble forberedt.
Her kommer det "fryktelige" inn - for jeg merket at jeg gledet meg! Ikke til operasjonen, men til å bli lagt i narkose! Jeg så altså veldig frem til å bli svært omtåket, forårsaket av mindre populære midler sett fra politiets side, under andre omstendigheter. Og slik har jeg det fremdeles. Jeg går liksom rundt og ønsker meg et døgn eller tre i narkose - bare sånn for å tømme hodet for alskens støy, og for å gi kroppen den ultimate hvile. Er det rart at jeg er skremt?
lørdag, januar 28, 2006
Smått og stort
De siste dagene har jeg vært med på mye rart. Torsdag var det gatemøte i Oslo med påfølgende bibelgruppetreff på Rio. Må si jeg lot meg imponere over mange av de som deltok på de gatemøtene!
Så har jeg mottatt flere tilbakemeldinger fra noen av dere som er inne og peiler olja på disse sidene av og til - det er veldig morsomt. I dag har vi vært "hjemme" i Hokksund, hos Mamma og Pappa. Sier og skriver "hjemme" selv om jeg aldri har bodd der, litt tankevekkende i grunnen.
Jeg har også deltatt i planleggingsfasen av en møteuke som skal være i Misjonssalen fra tirsdag neste uke, og i den forbindelsen har jeg hatt gleden av å treffe en del nye mennesker - trivelige alle sammen - samt å bli kjent med noen nye navn som jeg sikkert får ansikter til etterhvert.
I Morgen skal vi "presenteres" i Misjonssalen. Misjonærkandidatene Fam. Kvam, den mest prektige enheten Sambandet til nå har planlagt å sende ut - gjennom tidene (det var i norsktimene på ungdomsskolen vi lærte å bruke det fantastiske virkemiddelet "ironi").
Og til slutt: Vi har veid den minste gutten vår, Sondre. Han er veiet og funnet alt annet enn lett - 9,5 kg! Et halvt år foran skjema!
Så har jeg mottatt flere tilbakemeldinger fra noen av dere som er inne og peiler olja på disse sidene av og til - det er veldig morsomt. I dag har vi vært "hjemme" i Hokksund, hos Mamma og Pappa. Sier og skriver "hjemme" selv om jeg aldri har bodd der, litt tankevekkende i grunnen.
Jeg har også deltatt i planleggingsfasen av en møteuke som skal være i Misjonssalen fra tirsdag neste uke, og i den forbindelsen har jeg hatt gleden av å treffe en del nye mennesker - trivelige alle sammen - samt å bli kjent med noen nye navn som jeg sikkert får ansikter til etterhvert.
I Morgen skal vi "presenteres" i Misjonssalen. Misjonærkandidatene Fam. Kvam, den mest prektige enheten Sambandet til nå har planlagt å sende ut - gjennom tidene (det var i norsktimene på ungdomsskolen vi lærte å bruke det fantastiske virkemiddelet "ironi").
Og til slutt: Vi har veid den minste gutten vår, Sondre. Han er veiet og funnet alt annet enn lett - 9,5 kg! Et halvt år foran skjema!
onsdag, januar 25, 2006
Dette var trivelig!
I dag har vi vært på bedehuset i Ski og hatt et møte der. Det var vedlig trivelig. Kombi-klassen fikk en forespørsel rett før jul om vi kunne komme, og i dag fyllte vi opp bilen med fire barn og seks voksne og rota oss frem til bedehuset bak Statoil.
Det ble et godt møte med bedehusfolket i Ski, talen var velsignet god - Her må jeg presisere at dette i hvertfall er min mening - og jeg synes det var veldig trivelig å treffe de som kom på møtet.
Det er godt å kjenne at man ikke står for seg selv når man skal reise ut i den store verden slik vi planlegger! Tenk at vi får ha så mange trofaste forbedere her hjemme! I Ski så skrev de opp alle navnene våre så de skulle huske hvem vi er og hvor vi skal, og som en huskelapp til forbønn, for noen mennesker! Ja, dette var virkelig trivelig og oppbyggelig.
Gjermund
Det ble et godt møte med bedehusfolket i Ski, talen var velsignet god - Her må jeg presisere at dette i hvertfall er min mening - og jeg synes det var veldig trivelig å treffe de som kom på møtet.
Det er godt å kjenne at man ikke står for seg selv når man skal reise ut i den store verden slik vi planlegger! Tenk at vi får ha så mange trofaste forbedere her hjemme! I Ski så skrev de opp alle navnene våre så de skulle huske hvem vi er og hvor vi skal, og som en huskelapp til forbønn, for noen mennesker! Ja, dette var virkelig trivelig og oppbyggelig.
Gjermund
mandag, januar 23, 2006
En velsignet dag!
I dag har vi hatt en fantastisk dag. Første skoledag med litt orden (for min del) etter jul. Jeg har jo litt tungt for å komme i gang, så de to dagene før kurset i Hurdal kan jeg ikke si jeg fikk noen særlig struktur på. Men i dag gikk det greit.
Etter skoletid var jeg med Ragnhild og Ola ut, og vi lekte masse i snøen. Dere vet vel det at å få unger, det er den beste unnskyldningen for å ta vare på gutten og det barnslige i seg? (for oss mannfolk altså - damene blir bare enda mer bekymra og hønemorete enn før...) Vi lagde en (etter barnas bedømmelse) skikkelig snøhule og et par akebakker, den ene med hopp. Gjett hvem som fikk tittelen "verdens beste pappa? Jo - det var meg det! Og sånt blir det en god dag av!
Etterpå har jeg vært sjelvende komitemedlem i komiteen som har ansvaret for møteuka i misjonssalen til uka. Fikk spørsmål om å være med i den i går kveld, og da forsto jeg vel mer eller mindre at det ikke var tid til å si nei... Det blir helt sikkert bra! Og så forventer jeg selvfølgelig at ALLE møter på ALLE møtene - ikke sant? Her er det ikke slingringsmonn! Vi sees!
Gjermund
Etter skoletid var jeg med Ragnhild og Ola ut, og vi lekte masse i snøen. Dere vet vel det at å få unger, det er den beste unnskyldningen for å ta vare på gutten og det barnslige i seg? (for oss mannfolk altså - damene blir bare enda mer bekymra og hønemorete enn før...) Vi lagde en (etter barnas bedømmelse) skikkelig snøhule og et par akebakker, den ene med hopp. Gjett hvem som fikk tittelen "verdens beste pappa? Jo - det var meg det! Og sånt blir det en god dag av!
Etterpå har jeg vært sjelvende komitemedlem i komiteen som har ansvaret for møteuka i misjonssalen til uka. Fikk spørsmål om å være med i den i går kveld, og da forsto jeg vel mer eller mindre at det ikke var tid til å si nei... Det blir helt sikkert bra! Og så forventer jeg selvfølgelig at ALLE møter på ALLE møtene - ikke sant? Her er det ikke slingringsmonn! Vi sees!
Gjermund
søndag, januar 22, 2006
Nye tider
Hei venner! Jeg har tenkt en del på denne bloggen. Er den til velsignelse eller til byrde for andre tro? Må vel bare si at jeg ikke er helt sikker på om jeg er like stolt av det som står skrevet her inne... Ikke det at det er skrevet så mye galt tror jeg, men det har kanskje vært litt vel stor vekt på hvor slitne vi er osv?
Nå må det bli slutt! Vi har det bra, og har ingenting å klage over! Ikke det at det ikke er lov å klage, men det behøves ikke! Vi har mat og klær, hus og venner - hva mer skulle vi behøve? Vi er satt i en spennende setting, utfordres stadig til å være med på ting vi frykter, og er dermed "presset" (i hvertfall litt) til å stole på vår kjære Frelser. For en nåde! Men har jeg hatt fokus der? Har jeg stridd den gode strid med blikket festet på Jesus, mens jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som ligger foran? Har jeg sprunget som om kun en vant prisen?
Konklusjonen er grei. Det er lett å innrømme at jeg ikke har gjort det. Jeg har sukket og stønnet under min "byrde", fokusert på det tunge og vanskelige i livet, og ikke hvilt i min kjære mester's armer. Men det er der jeg vil være. Jeg skulle ønske, ja det er min bønn, at jeg kunne få litt av den kjærligheten til mine medmennesker som Jesus har til oss. Den som Paulus tydeligvis hadde fått mye av - og Moses! Tenk om noen en gang ville si, at Gjermund, ja han elsker så vi bare må tro det han sier! Men det er visst ikke mye som ligner på det ennå i mitt liv. Men - med Guds hjelp, kanskje kan det bli forandring med meg og? Jeg håper. Ikke for at noen skal like meg, men for at noen skal kunne få se et spor av Jesus i meg! Tenk om jeg kunne få lov å leve et liv til Hans ære! Til nå tror jeg nesten at Gjermund har stått i veien for Jesus i livet mitt - nå vil jeg be om hjelp til å trekke meg tilbake for å slippe Herren frem.
Gjermund
Nå må det bli slutt! Vi har det bra, og har ingenting å klage over! Ikke det at det ikke er lov å klage, men det behøves ikke! Vi har mat og klær, hus og venner - hva mer skulle vi behøve? Vi er satt i en spennende setting, utfordres stadig til å være med på ting vi frykter, og er dermed "presset" (i hvertfall litt) til å stole på vår kjære Frelser. For en nåde! Men har jeg hatt fokus der? Har jeg stridd den gode strid med blikket festet på Jesus, mens jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som ligger foran? Har jeg sprunget som om kun en vant prisen?
Konklusjonen er grei. Det er lett å innrømme at jeg ikke har gjort det. Jeg har sukket og stønnet under min "byrde", fokusert på det tunge og vanskelige i livet, og ikke hvilt i min kjære mester's armer. Men det er der jeg vil være. Jeg skulle ønske, ja det er min bønn, at jeg kunne få litt av den kjærligheten til mine medmennesker som Jesus har til oss. Den som Paulus tydeligvis hadde fått mye av - og Moses! Tenk om noen en gang ville si, at Gjermund, ja han elsker så vi bare må tro det han sier! Men det er visst ikke mye som ligner på det ennå i mitt liv. Men - med Guds hjelp, kanskje kan det bli forandring med meg og? Jeg håper. Ikke for at noen skal like meg, men for at noen skal kunne få se et spor av Jesus i meg! Tenk om jeg kunne få lov å leve et liv til Hans ære! Til nå tror jeg nesten at Gjermund har stått i veien for Jesus i livet mitt - nå vil jeg be om hjelp til å trekke meg tilbake for å slippe Herren frem.
Gjermund
lørdag, januar 21, 2006
Lørdagskveld
Så var det lørdag igjen... Det har begynt å bli lenge mellom hver gang det foreligger oppdateringer her nå. Har liksom ikke blitt noen dreis på det etter jul. Ikke for det da, det er jo ikke akkurat lenge siden jul da. Men det føles som om det er en evighet siden vi begynte på skolen etter nyttårsskiftet.
Denne uka var vi på GUS, eller Gå Ut Senteret, om dere vil - i Hurdal. Det er Normisjon's misjonærskole, og vi deltok på et bistandskurs der sammen med resten av Kombiklassen og tredje klasse ved Fjellhaug Misjonshøgskole. Dette var et kurs vi virkelig hadde bruk for, det merket vi med en gang! Det er visst ikke lett å drive bistandsarbeid nei.
På GUS var det haugevis av friarealer, minimalt med trafikk og store rom innendørs. Gjett om vi koste oss! Det hele ble nesten som en ukes ferie!
Kjersti og jeg har funnet ut at vi må gjøre noen grep med strukturen på hverdagen vår for å klare neste halvår. Dette innebærer at min kones ambisjonsnivå senkes til et minimum. Det fører til at kurset dette halvåret blir et såkalt "survival course" for vår del, et kurs der poenget altså er å overleve. Kanskje ikke så forferdelig imonerende, men likevel er det veldig godt å ha kommet til dette. Vi må bare innse at vi ikke er byfolk, vi trives ikke i by og kommer ikke til å trives i by. Sånn er det bare. Det er liten plass inne, det er liten plass ute og det er tidsfrister overalt! Tenk dere folkens, her går det to bussruter og en trikkelinje til sentrum, og de går alle flere ganger i timen, men vi løper likevel for å rekke bussen/trikken! I Rennebu, der slår livets puls flere ganger saktere - og vi overlever! Her utenfor har vi en haug med jord, en tynn stripe plen foran blokka og en asfaltert parkeringsplass bak blokka. I Rennebu finnes det kvadratkilometer på kvadratkilometer med frihet - plutselig skjønner dere kanskje hva jeg mener med å overleve?
Ja, ja. Vi innser at det er noen fordeler ved å være i Oslo. Alt er lett tilgjengelig, vi bor kommunikasjonsmessig svært sentralt og slipper å måke snø. Men jeg forstår ikke småbarnsforeldre som vil bo i Oslo. Egentlig forstår jeg ikke at noen ønsker å bo slik, men jeg er glad ikke alle flytter til Rennebu!
He, he. Livet er ikke svart ser de! På ingen måte. Nå har vi et definert mål på forholdet mellom insatsen i de ulike oppgavene vi har. Vi har funnet et flott turområdei Maridalen rett utenfor her, og det ser ut somm om arbeidet med de ulike barna (spesielt Ola har hatt det tungt) begynner å bære frukt. Det er noe å takke for det! I går var de to eldste våre og Aurora, kusina deres, med Yngvar (min bror) og meg til Oslo spektrum og så "Disney på is". Uttrolig morsomt. Og det Rennebu, sliter du med å kopiere...!
Ha en god kveld! Hilsen Gjermund
Denne uka var vi på GUS, eller Gå Ut Senteret, om dere vil - i Hurdal. Det er Normisjon's misjonærskole, og vi deltok på et bistandskurs der sammen med resten av Kombiklassen og tredje klasse ved Fjellhaug Misjonshøgskole. Dette var et kurs vi virkelig hadde bruk for, det merket vi med en gang! Det er visst ikke lett å drive bistandsarbeid nei.
På GUS var det haugevis av friarealer, minimalt med trafikk og store rom innendørs. Gjett om vi koste oss! Det hele ble nesten som en ukes ferie!
Kjersti og jeg har funnet ut at vi må gjøre noen grep med strukturen på hverdagen vår for å klare neste halvår. Dette innebærer at min kones ambisjonsnivå senkes til et minimum. Det fører til at kurset dette halvåret blir et såkalt "survival course" for vår del, et kurs der poenget altså er å overleve. Kanskje ikke så forferdelig imonerende, men likevel er det veldig godt å ha kommet til dette. Vi må bare innse at vi ikke er byfolk, vi trives ikke i by og kommer ikke til å trives i by. Sånn er det bare. Det er liten plass inne, det er liten plass ute og det er tidsfrister overalt! Tenk dere folkens, her går det to bussruter og en trikkelinje til sentrum, og de går alle flere ganger i timen, men vi løper likevel for å rekke bussen/trikken! I Rennebu, der slår livets puls flere ganger saktere - og vi overlever! Her utenfor har vi en haug med jord, en tynn stripe plen foran blokka og en asfaltert parkeringsplass bak blokka. I Rennebu finnes det kvadratkilometer på kvadratkilometer med frihet - plutselig skjønner dere kanskje hva jeg mener med å overleve?
Ja, ja. Vi innser at det er noen fordeler ved å være i Oslo. Alt er lett tilgjengelig, vi bor kommunikasjonsmessig svært sentralt og slipper å måke snø. Men jeg forstår ikke småbarnsforeldre som vil bo i Oslo. Egentlig forstår jeg ikke at noen ønsker å bo slik, men jeg er glad ikke alle flytter til Rennebu!
He, he. Livet er ikke svart ser de! På ingen måte. Nå har vi et definert mål på forholdet mellom insatsen i de ulike oppgavene vi har. Vi har funnet et flott turområdei Maridalen rett utenfor her, og det ser ut somm om arbeidet med de ulike barna (spesielt Ola har hatt det tungt) begynner å bære frukt. Det er noe å takke for det! I går var de to eldste våre og Aurora, kusina deres, med Yngvar (min bror) og meg til Oslo spektrum og så "Disney på is". Uttrolig morsomt. Og det Rennebu, sliter du med å kopiere...!
Ha en god kveld! Hilsen Gjermund
lørdag, januar 14, 2006
Wow!
Til jul i fjor (2005) fikk jeg en bok om Narnia i gave av Kjersti. Da jeg lå dårlig i jula leste jeg hele greia. Syv bøker i en - en fantastisk oppfinnelse!
I går var jeg på kino - aldeles for meg sjøl - og så "Legenden om Narnia - Løven, Heksa og klesskapet"... WOW! Jeg sier bare det jeg, at maken til historie har jeg ikke sett i fantasilitteratur før.
Jeg satt selvfølgelig å sammenligna med bibelen hele tiden - lurer på hvor mange momenter C. S. Lewis mente som linker jeg, av de jeg fant - og jeg lurer på hvor mange påtenkte linker jeg IKKE fant! Det var forøvrig mye lettere å sammenligne filmen mot bibelen, enn bøkene mot bibelen (synes jeg) men det var kanskje fordi historien var så ny for meg da jeg leste den.
Mange dimensjoner mangler nok sikkert også for dem som ikke har lest bøkene men ser filmen. At professor Kirke for eksempel var til stede den gangen Aslan skapte Narnia. Og hva ødelykta betyr. Altså hvorfor det stod en lykt midt ute i skogen. Noen andre som har lagt merke til at den lykta manglet en av de horisontale stengene på lyktestolpen under lykta? Det stemmer med historien. Krigsscenene var "sprita" opp, så de stemmer ikke aldeles med historien i boka. Ei heller Edmunds forsvinning - Hr. Bever og barna fulgte aldri etter ham. Flere slike ting fant jeg, som ikke stemte med historien til Lewis - men hvor mye det har å si for budskapet i boka er jeg usikker på. Det viktigste kom frem. Nemlig den store Løvens kjærlighet som fører Ham i døden for en forræder.
Nei - denne filmen bør sees, men jeg er veldig glad for at jeg leste bøkene først!
I går var jeg på kino - aldeles for meg sjøl - og så "Legenden om Narnia - Løven, Heksa og klesskapet"... WOW! Jeg sier bare det jeg, at maken til historie har jeg ikke sett i fantasilitteratur før.
Jeg satt selvfølgelig å sammenligna med bibelen hele tiden - lurer på hvor mange momenter C. S. Lewis mente som linker jeg, av de jeg fant - og jeg lurer på hvor mange påtenkte linker jeg IKKE fant! Det var forøvrig mye lettere å sammenligne filmen mot bibelen, enn bøkene mot bibelen (synes jeg) men det var kanskje fordi historien var så ny for meg da jeg leste den.
Mange dimensjoner mangler nok sikkert også for dem som ikke har lest bøkene men ser filmen. At professor Kirke for eksempel var til stede den gangen Aslan skapte Narnia. Og hva ødelykta betyr. Altså hvorfor det stod en lykt midt ute i skogen. Noen andre som har lagt merke til at den lykta manglet en av de horisontale stengene på lyktestolpen under lykta? Det stemmer med historien. Krigsscenene var "sprita" opp, så de stemmer ikke aldeles med historien i boka. Ei heller Edmunds forsvinning - Hr. Bever og barna fulgte aldri etter ham. Flere slike ting fant jeg, som ikke stemte med historien til Lewis - men hvor mye det har å si for budskapet i boka er jeg usikker på. Det viktigste kom frem. Nemlig den store Løvens kjærlighet som fører Ham i døden for en forræder.
Nei - denne filmen bør sees, men jeg er veldig glad for at jeg leste bøkene først!
torsdag, januar 12, 2006
Ny dag, nye muligheter!
Hei igjen, nå har jeg starta på nytt igjen. Fikk meg en liten kalddusj i går da jeg åpna konvoluttene med karakterene fra eksamen før jul. På forhånd hadde jeg instillinga at bestått er seier og bedre enn C er bonus, men som lesere av denne bloggen sikkert har forstått, var jeg ikke spesielt happy etter kirkehistorien, og jeg var veldig spendt på tredagerseksamen. Den siste, eksamen i hedenskap som ... Nei, jeg kan ikke si hvem som sa det sånn! Kanskje det ville fått følger for noen! Men jeg hadde i hvertfall en god følelse for den eksamen.
For å være ærlig, så hadde jeg håp om, og/eller ønske om følgende resulutat: Kirkehistorie - C, Tredagers - B (må innrømme at dette er den det lå mest prestige i...) og Islam - (Nei, egentlig er jeg litt flau for å innrømme det... men jeg hadde altså et ørlite håp om en A - *blush*). Da jeg åpna disse ekstremt overdimensjonerte konvoluttene med det mikroskopiske innholdet (bare en remse utklippet av et ark hvor det er plass til kun 1 - en linje) fant jeg først C'en i kirkehistorie. Reaksjonen var: ok, godt det ble en C og ikke en D. Skuffelsen gjorde jeg unna den gangen vi hadde eksamen, så det tenkte jeg ikke mer på. Føltes mer som en seier at jeg klarte en C, tatt i betraktning min "ville" besvarelse! Men så kom turen til hjemmeeksamen... Min lille stolthet. Den eksamen jeg var litt stolt av og virkelig så fram til å få resultatet på. Så var det en C der og! Alt raste sammen. "Hva har jeg gjort galt?" Jeg rev opp den siste konvolutten som inneholdt en A i hedenskap, men hva hjalp vel det? Alt var elendig, jeg var mislykka. En C på hjemmeeksamen! For en flopp! For en skuffelse! Tungsinnet stod og lo i bakgrunnen: "Nå tar jeg deg!" Takk min Gud for min gode kone!
Ja, ja. Det ble ingen B på den der store saken. Men hva gjør vel det? Jeg velger å tro at jeg er like god som før. Eller dårlig da, sett i frelsesperspektiv (men verdt å dø for, Tenk det!) Når alt kommer til alt, så kan det hende det bare er greit at mitt ekstreme geni ikke blir avslørt for offentligheten enda, for det hadde jo selvfølgelig blitt vanskeligere å leve opp til presset som da ville oppstått... Så Jostein; Ingen misunnelse - ingen konkurranse, bare ærefrykt!
Men vet dere noe uttrolig bra? Kjersti gjorde det fantastisk! Straight B! Den dama er rå, og ho er min! Det slår alle verdens karakterer! Og nå er jeg på høyden igjen, så Paulus ord om alltid glede skal på nytt få være gjeldene i mitt liv. Tilgi meg når det ikke er sånn.
Må Gud velsigne oss alle i hop, og gi oss stadig nye muligheter til å dele Hans fantastiske budskap til denne verdens fantastiske mennesker.
Ha en god dag, hilsen Gjermund
For å være ærlig, så hadde jeg håp om, og/eller ønske om følgende resulutat: Kirkehistorie - C, Tredagers - B (må innrømme at dette er den det lå mest prestige i...) og Islam - (Nei, egentlig er jeg litt flau for å innrømme det... men jeg hadde altså et ørlite håp om en A - *blush*). Da jeg åpna disse ekstremt overdimensjonerte konvoluttene med det mikroskopiske innholdet (bare en remse utklippet av et ark hvor det er plass til kun 1 - en linje) fant jeg først C'en i kirkehistorie. Reaksjonen var: ok, godt det ble en C og ikke en D. Skuffelsen gjorde jeg unna den gangen vi hadde eksamen, så det tenkte jeg ikke mer på. Føltes mer som en seier at jeg klarte en C, tatt i betraktning min "ville" besvarelse! Men så kom turen til hjemmeeksamen... Min lille stolthet. Den eksamen jeg var litt stolt av og virkelig så fram til å få resultatet på. Så var det en C der og! Alt raste sammen. "Hva har jeg gjort galt?" Jeg rev opp den siste konvolutten som inneholdt en A i hedenskap, men hva hjalp vel det? Alt var elendig, jeg var mislykka. En C på hjemmeeksamen! For en flopp! For en skuffelse! Tungsinnet stod og lo i bakgrunnen: "Nå tar jeg deg!" Takk min Gud for min gode kone!
Ja, ja. Det ble ingen B på den der store saken. Men hva gjør vel det? Jeg velger å tro at jeg er like god som før. Eller dårlig da, sett i frelsesperspektiv (men verdt å dø for, Tenk det!) Når alt kommer til alt, så kan det hende det bare er greit at mitt ekstreme geni ikke blir avslørt for offentligheten enda, for det hadde jo selvfølgelig blitt vanskeligere å leve opp til presset som da ville oppstått... Så Jostein; Ingen misunnelse - ingen konkurranse, bare ærefrykt!
Men vet dere noe uttrolig bra? Kjersti gjorde det fantastisk! Straight B! Den dama er rå, og ho er min! Det slår alle verdens karakterer! Og nå er jeg på høyden igjen, så Paulus ord om alltid glede skal på nytt få være gjeldene i mitt liv. Tilgi meg når det ikke er sånn.
Må Gud velsigne oss alle i hop, og gi oss stadig nye muligheter til å dele Hans fantastiske budskap til denne verdens fantastiske mennesker.
Ha en god dag, hilsen Gjermund
Returnert
Har kommet tilbake til Oslo igjen. Var raskt borti hylla og henta resultata på eksamenene (for mange ne'er tro?) - ikke så bra. Eller bra nok i masse vis, men Kjersti var bedre... Ble syk og må gå å legge meg. Ikke lett å bære slike tøffe nedturer. Kanskje jeg har kommet meg i morgen.
Natta.
Natta.
torsdag, desember 22, 2005
Jul
Nå er det straks julekveld. For mange har jula starta for lenge siden og de koser seg med familie og venner. For andre er årets kjedeligste, mest ensomme, tristeste dager igang. Men for andre igjen, eller for enkelte, eller kanskje bare for en, så er dette med jul et strev uten like.
Det skal vaskes, brettes, pakkes, bæres, ryddes, blankpoleres overalt. Alt skal gjøres fint - for vi skal reise bort. Vekk fra alt vi har vaska og rydda, bretta og stabla. Så skal vi være i noen andres hus og tenke på at hjemme hos oss, der er det rent. I tre uker skal vi tenke på det. Før vi reiser hjem igjen, og finner ut at alt det nyvaska har fått et lag med støv, ungene roter akkurat like mye etter jul som de gjorde før jul, og det vi har bretta så fint sammen skal til å brukes igjen... I tillegg kommer det at vi er slitne etter en lang reise og masse julebesøk, har hauger av tøy som skal vaskes, tørkes og brettes før det igjen skal brukes, vaskes og tørkes før det igjen skal brettes.
Gi meg en ensom time - bare en eneste. Uten klær, gulv eller kopper som skulle vært vaska eller gjort noe med før vi skal reise fra det til jul.
Ha en bedre dag enn jeg.
Gjermund
Det skal vaskes, brettes, pakkes, bæres, ryddes, blankpoleres overalt. Alt skal gjøres fint - for vi skal reise bort. Vekk fra alt vi har vaska og rydda, bretta og stabla. Så skal vi være i noen andres hus og tenke på at hjemme hos oss, der er det rent. I tre uker skal vi tenke på det. Før vi reiser hjem igjen, og finner ut at alt det nyvaska har fått et lag med støv, ungene roter akkurat like mye etter jul som de gjorde før jul, og det vi har bretta så fint sammen skal til å brukes igjen... I tillegg kommer det at vi er slitne etter en lang reise og masse julebesøk, har hauger av tøy som skal vaskes, tørkes og brettes før det igjen skal brukes, vaskes og tørkes før det igjen skal brettes.
Gi meg en ensom time - bare en eneste. Uten klær, gulv eller kopper som skulle vært vaska eller gjort noe med før vi skal reise fra det til jul.
Ha en bedre dag enn jeg.
Gjermund
mandag, desember 19, 2005
Første økt...
Så var første økt over. Vi har fullført et halvt år ved Fjellhaug, og begge to har deltatt på alle tre eksamener nå før jul. Vi tror og det har gått sånn tålaelig bra. Det vil vise seg etter jul, når vi får tilbakemeldingene på besvarelsene våre.
I dag fikk vi oppgaver fra Islam og livssyn. Vi var begge fornøyd med det. Kjersti valgte å besvare oppgaven fra Livssyn, og gjorde det nok brukbart godt. Ho er flink til å se linjer og sammenhenger ho Kjersti, og gir seg liksom ikke før ho har forstått ting skikkelig.
Jeg valgte oppgaven fra Islam, og synes det var en kjempeoppgave. Den kunne ikke vært bedre for min del. Så får vi se hvor god besvarelsen ble.
Jeg vil bare få si at jeg er takknemlig til Gud Herren som har gitt oss styrke til å gjennomføre dette, og selv om vi er slitne (faktisk spesielt jeg) så er vi ved godt mot. Dessuten er jeg veldig takknemlig til våre kjære venner, både her ved skolen og hjemme - og ellers hvor vi har venner - som har båret oss fram for Gud i denne tiden. Det har betydd utrolig mye for oss, og vi vet vi ikke hadde klart dette uten dere og deres forbønn. Så; Øystein og Torunn, Jostein og Elisabeth med fler: Thanks for your love!
Helt til slutt er det ei til jeg har lyst til å holde frem, og det er min fantastiske kone. Jeg er så utrolig imponert over den styrken du viser, du er min store helt! Du har kjærlighet til alle og holder hjemmet vårt sammen, du har omsorg for oss alle og ser hver enkelt - samtidig som du studerer, svarer på eksamensoppgaver, ammer Sondre og styrer husholdet vårt på mesterlig vis. Hva skulle jeg gjort uten deg? Jeg elsker deg, Vesla!
Gjermund
I dag fikk vi oppgaver fra Islam og livssyn. Vi var begge fornøyd med det. Kjersti valgte å besvare oppgaven fra Livssyn, og gjorde det nok brukbart godt. Ho er flink til å se linjer og sammenhenger ho Kjersti, og gir seg liksom ikke før ho har forstått ting skikkelig.
Jeg valgte oppgaven fra Islam, og synes det var en kjempeoppgave. Den kunne ikke vært bedre for min del. Så får vi se hvor god besvarelsen ble.
Jeg vil bare få si at jeg er takknemlig til Gud Herren som har gitt oss styrke til å gjennomføre dette, og selv om vi er slitne (faktisk spesielt jeg) så er vi ved godt mot. Dessuten er jeg veldig takknemlig til våre kjære venner, både her ved skolen og hjemme - og ellers hvor vi har venner - som har båret oss fram for Gud i denne tiden. Det har betydd utrolig mye for oss, og vi vet vi ikke hadde klart dette uten dere og deres forbønn. Så; Øystein og Torunn, Jostein og Elisabeth med fler: Thanks for your love!
Helt til slutt er det ei til jeg har lyst til å holde frem, og det er min fantastiske kone. Jeg er så utrolig imponert over den styrken du viser, du er min store helt! Du har kjærlighet til alle og holder hjemmet vårt sammen, du har omsorg for oss alle og ser hver enkelt - samtidig som du studerer, svarer på eksamensoppgaver, ammer Sondre og styrer husholdet vårt på mesterlig vis. Hva skulle jeg gjort uten deg? Jeg elsker deg, Vesla!
Gjermund
søndag, desember 18, 2005
Som din dag er...
Hei igjen, har spisepause nå. Midt i eksamenslesinga mi. Skal jo ha eksamen i livssyn og verdensreligionene i morgen. I den anledning leser jeg om Hinduisme, Budhisme og afrikanske tradisjonelle religioner etc. Og ikke minst Islam.
Jeg blir faktisk minnet på hvordan jeg selv har strevd under presset (fra meg selv) om å gjøre de rette gjerningene for å oppnå frelse. Det gikk stort sett ut på å seire over egne begjær/behov... Livstørst? Samtidig så jeg på Gud som en farlig, lunefull figur langt der ute i det blå som bare ventet på å det øyeblikket hvor han ville bryte inn i livet mitt og kaste meg i helvetet på grunn av at jeg ikke var som jeg skulle. Jeg var konstant redd for fortapelsen. Ikke slik at jeg var redd for at jeg kanskje skulle komme dit, nei - jeg var livende redd fordi jeg visste jeg kom til å ende der!
Min Herre og Gud brøt inn i livet mitt, og det på det tidspunktet i livet jeg var lengst nede. Da jeg kunne prestere absolutt null, og det eneste jeg hadde lyst til men ikke turde var å dø. Men, Han brøt ikke inn med dom og død - Han kom der med hele sin kjærlighet og omsorg og gav meg fred ved den Herre Jesus Kristus som sonet for mine synder ved å ta straffen i mitt sted.
Derfor, når ting som i dag er så fryktelig tungt og det kjennes ut som om jeg ikke klarer dette lenger (nå tenker jeg på eksamenspress osv), så vet jeg ikke om noen bedre løsning enn å bringe det frem for min Herre i bønn, for Han er det som elsker meg så høyt at jeg vet Han hører.
Svaret har jeg allerede fått, så jeg har det godt fordi om jeg er sliten, og jeg kan legge det til de andre kjærlighetsperlene jeg har fått av min Far og som jeg gjemmer i hjertet mitt. Og vet dere hva? Jeg fikk det for flere dager siden...
Og, ikke nok med det, da jeg skrudde på maskina i dag, så ble jeg møtt med dette mannakorn: "Herren er god og rettvis, derfor lærer han syndere veien. Han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin vei." La oss gå ut å gjøre noen saktmodige Budhister, Muslimer eller andre til disipler for vår Herre! For husk:
"For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave."
Gjermund
Jeg blir faktisk minnet på hvordan jeg selv har strevd under presset (fra meg selv) om å gjøre de rette gjerningene for å oppnå frelse. Det gikk stort sett ut på å seire over egne begjær/behov... Livstørst? Samtidig så jeg på Gud som en farlig, lunefull figur langt der ute i det blå som bare ventet på å det øyeblikket hvor han ville bryte inn i livet mitt og kaste meg i helvetet på grunn av at jeg ikke var som jeg skulle. Jeg var konstant redd for fortapelsen. Ikke slik at jeg var redd for at jeg kanskje skulle komme dit, nei - jeg var livende redd fordi jeg visste jeg kom til å ende der!
Min Herre og Gud brøt inn i livet mitt, og det på det tidspunktet i livet jeg var lengst nede. Da jeg kunne prestere absolutt null, og det eneste jeg hadde lyst til men ikke turde var å dø. Men, Han brøt ikke inn med dom og død - Han kom der med hele sin kjærlighet og omsorg og gav meg fred ved den Herre Jesus Kristus som sonet for mine synder ved å ta straffen i mitt sted.
Derfor, når ting som i dag er så fryktelig tungt og det kjennes ut som om jeg ikke klarer dette lenger (nå tenker jeg på eksamenspress osv), så vet jeg ikke om noen bedre løsning enn å bringe det frem for min Herre i bønn, for Han er det som elsker meg så høyt at jeg vet Han hører.
Svaret har jeg allerede fått, så jeg har det godt fordi om jeg er sliten, og jeg kan legge det til de andre kjærlighetsperlene jeg har fått av min Far og som jeg gjemmer i hjertet mitt. Og vet dere hva? Jeg fikk det for flere dager siden...
Og, ikke nok med det, da jeg skrudde på maskina i dag, så ble jeg møtt med dette mannakorn: "Herren er god og rettvis, derfor lærer han syndere veien. Han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin vei." La oss gå ut å gjøre noen saktmodige Budhister, Muslimer eller andre til disipler for vår Herre! For husk:
"For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave."
Gjermund
Abonner på:
Innlegg (Atom)