Hællæ ijenn!
Nå er'e en stønn sia sist ijenn ja. Å de ær ganske enkelt bare forde jæ ente har hatt tegang på datamaskin å innternett. Jæ har vært en tur innåmm historia mi å snakka engelsk, se. Akkurat de dær trenger kanskje en litt'n fårrklaring? Historia mi ær fra Fredrikstad, de ær jo lett å fårrklare. Engelsk ja, de var kanskje litt åpptimistisk sakt att jæ har SNAKKA engelsk, menn jæ har i værtfall PRØVA å snakka engelsk.
Har vært på kurs, se. Å de kurset var på engelsk. Eller, nå trur jæ at jæ fårrklarær mæ ille klønete ijenn. Har en tenndens te de, se - å kløne nårr jæ ska si no asså. Kurshållerane var fra ammerika, sånn var'e. Dømm skjønnte ente no a'ant enn engelsk da vøt'tø, så måtte jo jæ å prøve å snakke de da vøt'tø. De jikk jo såmm de plæjer sjølsakt, menn dømm var ente så ille gærne te å jette, så no fikk jæ nå sakkt jæ å.
"Sharpening jur interpørsonæl skills" var tittæ'rn på detta kurse, å de varte hele uka. Ente så ille rart at jæ ble ille slit'n kanskje? Å fårr å kunne "sharpe" no, så bør'e vell væra no å "sharpe" på i utgangsponkte, ente sannt? Vet ente åmm jæ stillær særli langt framm i denn kø'n me dømm såmm har no å "sharpe", men jæ har blitt ille bra te å lytte te engelskmennær i de minnste.
No a de kulaste vi jole, var at vi ræjste inn te by'n å preka me no'nn a dømm fålka såmm bor i Fredrikstad hele åre. De var så gått å høre sjikkeli nårrsk ijenn! Så nå ær jæ virkli såmm ett nytt mennske ja! Var helt tebake te røttene minne å så på barndåmmsjemm å barnesko'orn jæ jikk på å allt vøt'tø. Ille spessiellt. Sell åmm mye har fårrandra sæ, så ere mye såmm lignær å! Samma færja såmm kjørær åver ælva (sell åm'n har blitt rø) å samma støgge take på nabogår'n. Fant te å me ett høl jæ gravde i skævven da jæ var litt'n! Ble så ivvri at Håvard datt på hue ner fra ryggen minn dær jæ gallåperte jennåmm skævven da jæ kjennte mæ ijenn. De jikk helldivis ente så ille gæ'ærnt me'n, a'ant enn at'n ble ille rædd. Sånnt plæjer å gå åver.
Så, etter ett ille bra kurs, på en ille bra plass ær jæ tebake stærkære enn før. Ha en ille go hælj!
Gjermund
søndag, april 30, 2006
søndag, april 23, 2006
Bilder og sånt
Ok, jeg tar hintet - filosofi er visst ikke noe for meg.
Jeg har fått noen hentydninger om at det er for få bilder på denne bloggen, og det er jeg enig i. Det har sin forklaring i at det er så og si umulig å laste opp et bilde fra maskina, det tar bortimot en evighet før maskina må gi seg med et skrik: "ERROR"!!! Derfor har jeg sluttet å bruke den "tjenesten" (!). Av kjærlighet til bloggens lesere skal jeg likevel ikke gi opp forsøkene med å publisere et og annet "shot", men som sagt - jeg garanterer ikke for hyppigheten!
Hadde forresten en veldig trivelig så-vidt-over-tyve årsdag i går, med byturer med guttene mine (hver for seg) og besøk av alle brødrene mine (med unntak av Terje - du var dypt savnet) og venner fra klassen. Veldig trivelig.
Ganske trivelige disse her og.
Gjermund
Jeg har fått noen hentydninger om at det er for få bilder på denne bloggen, og det er jeg enig i. Det har sin forklaring i at det er så og si umulig å laste opp et bilde fra maskina, det tar bortimot en evighet før maskina må gi seg med et skrik: "ERROR"!!! Derfor har jeg sluttet å bruke den "tjenesten" (!). Av kjærlighet til bloggens lesere skal jeg likevel ikke gi opp forsøkene med å publisere et og annet "shot", men som sagt - jeg garanterer ikke for hyppigheten!
Hadde forresten en veldig trivelig så-vidt-over-tyve årsdag i går, med byturer med guttene mine (hver for seg) og besøk av alle brødrene mine (med unntak av Terje - du var dypt savnet) og venner fra klassen. Veldig trivelig.
Ganske trivelige disse her og.
Gjermund
fredag, april 21, 2006
Enda et tema om et stort lite
Lurer på om noen lurer på hvorfor jeg kaller disse anfallene av seriøsisme for "et stort lite" jeg? Det skal jeg prøve å skrive litt om nå, så dere får minne meg på det om jeg glømmer å skrive noe om det store lille.
Altså, nå har vi sett på at Gud må finnes, og at det ikke hjelper å ikke tru på'n hvis han finnes. Men så kommer det store spørsmålet; Hvorfor er akkurat kristendommen rett? Hvorfor ikke hinduisme, islam eller en annen religion eller en annen åndsretning? Og hvorfor er det bare kristendommen som er rett?
For det første, om vi begynner med det siste: Enhver retning utelukker de andre. Så der er man ikke alene som kristne. Og det ligger vel i sakens natur, at om du har funnet løsningen på et problem, så anerkjenner du ikke andres løsninger - de må jo være feil, når du har rett! Det var den menneskelige siden. Så til den "Guddommelige": Kristendommen er den eneste religion og trosretning som gir håp utover døden. Kristendommen er den eneste religion og trosretning som forkynner en Gud som elsker menneskene slik at Han ofret seg for menneskenes skyld, for at vi, dersom vi ønsker det, kan ha med Ham å gjøre. I dette ligger det at verdens skaper faktisk elsker og respekterer hvert enkelt menneske så høyt, at Han ikke tvinger noen til å tro på Ham. For en muslim for eksempel, er dette en utenkelighet.
Ser dere det store lille? Gud, den store, elsker meg lille så høyt at jeg ikke fatter rekkevidden av det. Og vet dere hva? Det er ikke slik at det avhenger av om jeg KLARER å tro det, det er sant! Det er 2000 år siden at Gud sonet for våre synder, slik at vi kan bli frelst ved troen på Jesus Kristus.
Bare tenk på livene våre, hvor kompliserte de er. Hvor finnes det mennesket som ikke strever og har tungt og bære? Det er i grunnen rart at vi ikke er levert med hver vår brukerhåndbok i psykologi! Hvem sliter ikke med sår og skrammer innvendig etter livets medfart? Hvem har ikke en unge i sjelen som skriker etter å bli elsket JUST LIKE I AM? Hvem sliter ikke med bitterhet, sjenanse, selvutdritelse osv?
Sannheten, venner, er at man kan trene på å kontrollere følelsene sine hele livet, men jeg garanterer at vi aldri kan nå lenger enn å kontrollere våre følelsesutbrudd. Du kan lære deg å ikke vise sinne, ikke gråte, ikke skvette osv. Men du BLIR sint, såret, redd osv.
Men Gud, Han kan helbrede! Jeg har erfart det. Jeg har hatet så sterkt jeg, at jeg trudde jeg skulle sprekke. Jeg har vært så bitter, at jeg trudde jeg skulle brenne opp innvendig. Jeg klarte ikke å tenke på annet, det plaget meg konstant - og det styrte mye av mitt handlingsmønster. Det begrenset livet mitt! Og jeg visste det.
Jeg ville ikke ha det slik, langt derifra, og det var absolutt på sin plass, for jeg hadde opplevd urett, men det var mitt liv som ble ødelagt. Jeg trodde det ikke kunne bli bra før jeg fikk "motstanderne" mine til å innse hva de hadde gjort, så de kunne gjøre opp for seg - men prøv å snu en bekk så den renner oppover!
Klarte jeg å gjøre noe med det? Ha! Langt derifra! Livet var en lidelse. Jeg antar at det så ut som jeg greide meg ganske bra, men spør kona mi om vi hadde det bra! Spør om det var godt å være med meg når ingen "andre" så meg! Spør om jeg var en mild og behagelig fyr å leve sammen med! Fasader er no dritt.
Så kommer jeg til det store i det lille igjen. Høsten 2003 gikk det et lys opp for meg; Jeg er fri! Det er ingen fordømmelse for dem som er i Jesus Kristus. For en glede! For en herlighet! Og når jeg er elsket så høyt at Han døde for min frelses skyld, da er det grunn til å elske Ham da! Også var det ikke bare for meg Han døde da vet du, det var for deg og! Og når Han elsker deg like høyt som Han elsker meg, så kan jo ikke jeg hate deg! Det sier seg jo selv, ikke sant? Og når jeg etter denne oppdagelsen har det så godt, da er det ikke vanskelig når jeg skjønner at enten så må jeg slutte å hate den ene, fordi han er elsket av den andre (som også elsker meg), eller så kan jeg fortsette å hate den ene, men da blir det ikke det samme med ham som elsket meg så høyt, og da kommer jeg til å miste det gode jeg akkurat hadde fått. Gjett om jeg ba om at bitterheten måtte tas bort fra meg! "Og det gjø'kke no om jeg må leve med å ha lidd urett," sa jeg til Gud, "bare jeg slipper å leve med denne bitterheten!" Og gjett hva! Jeg er ikke lenger bitter! Nei, jeg er helbredet, og er til og med glad i den jeg hata! Jeg er brent, så jeg er litt forsiktig, for jeg vet at jeg kan få grunn til å bli såra på nytt, men jeg er glad i!
Dette klarer ingen annen religion. Der er det mer å drepe og rense det som bryter med "normen", eller hevne eller ta avstand fra eller noe slikt. Mens i kristendommen der handler det om kjærlighet. En kjærlighet som går ut over menneskenes evne til å vise følelser og omsorg. En kjærlighet som gir håp og styrke og som bærer gjennom vanskelige tider. Derfor Kristendom.
Vanskelig? Så spør da vel.
Gjermund
Altså, nå har vi sett på at Gud må finnes, og at det ikke hjelper å ikke tru på'n hvis han finnes. Men så kommer det store spørsmålet; Hvorfor er akkurat kristendommen rett? Hvorfor ikke hinduisme, islam eller en annen religion eller en annen åndsretning? Og hvorfor er det bare kristendommen som er rett?
For det første, om vi begynner med det siste: Enhver retning utelukker de andre. Så der er man ikke alene som kristne. Og det ligger vel i sakens natur, at om du har funnet løsningen på et problem, så anerkjenner du ikke andres løsninger - de må jo være feil, når du har rett! Det var den menneskelige siden. Så til den "Guddommelige": Kristendommen er den eneste religion og trosretning som gir håp utover døden. Kristendommen er den eneste religion og trosretning som forkynner en Gud som elsker menneskene slik at Han ofret seg for menneskenes skyld, for at vi, dersom vi ønsker det, kan ha med Ham å gjøre. I dette ligger det at verdens skaper faktisk elsker og respekterer hvert enkelt menneske så høyt, at Han ikke tvinger noen til å tro på Ham. For en muslim for eksempel, er dette en utenkelighet.
Ser dere det store lille? Gud, den store, elsker meg lille så høyt at jeg ikke fatter rekkevidden av det. Og vet dere hva? Det er ikke slik at det avhenger av om jeg KLARER å tro det, det er sant! Det er 2000 år siden at Gud sonet for våre synder, slik at vi kan bli frelst ved troen på Jesus Kristus.
Bare tenk på livene våre, hvor kompliserte de er. Hvor finnes det mennesket som ikke strever og har tungt og bære? Det er i grunnen rart at vi ikke er levert med hver vår brukerhåndbok i psykologi! Hvem sliter ikke med sår og skrammer innvendig etter livets medfart? Hvem har ikke en unge i sjelen som skriker etter å bli elsket JUST LIKE I AM? Hvem sliter ikke med bitterhet, sjenanse, selvutdritelse osv?
Sannheten, venner, er at man kan trene på å kontrollere følelsene sine hele livet, men jeg garanterer at vi aldri kan nå lenger enn å kontrollere våre følelsesutbrudd. Du kan lære deg å ikke vise sinne, ikke gråte, ikke skvette osv. Men du BLIR sint, såret, redd osv.
Men Gud, Han kan helbrede! Jeg har erfart det. Jeg har hatet så sterkt jeg, at jeg trudde jeg skulle sprekke. Jeg har vært så bitter, at jeg trudde jeg skulle brenne opp innvendig. Jeg klarte ikke å tenke på annet, det plaget meg konstant - og det styrte mye av mitt handlingsmønster. Det begrenset livet mitt! Og jeg visste det.
Jeg ville ikke ha det slik, langt derifra, og det var absolutt på sin plass, for jeg hadde opplevd urett, men det var mitt liv som ble ødelagt. Jeg trodde det ikke kunne bli bra før jeg fikk "motstanderne" mine til å innse hva de hadde gjort, så de kunne gjøre opp for seg - men prøv å snu en bekk så den renner oppover!
Klarte jeg å gjøre noe med det? Ha! Langt derifra! Livet var en lidelse. Jeg antar at det så ut som jeg greide meg ganske bra, men spør kona mi om vi hadde det bra! Spør om det var godt å være med meg når ingen "andre" så meg! Spør om jeg var en mild og behagelig fyr å leve sammen med! Fasader er no dritt.
Så kommer jeg til det store i det lille igjen. Høsten 2003 gikk det et lys opp for meg; Jeg er fri! Det er ingen fordømmelse for dem som er i Jesus Kristus. For en glede! For en herlighet! Og når jeg er elsket så høyt at Han døde for min frelses skyld, da er det grunn til å elske Ham da! Også var det ikke bare for meg Han døde da vet du, det var for deg og! Og når Han elsker deg like høyt som Han elsker meg, så kan jo ikke jeg hate deg! Det sier seg jo selv, ikke sant? Og når jeg etter denne oppdagelsen har det så godt, da er det ikke vanskelig når jeg skjønner at enten så må jeg slutte å hate den ene, fordi han er elsket av den andre (som også elsker meg), eller så kan jeg fortsette å hate den ene, men da blir det ikke det samme med ham som elsket meg så høyt, og da kommer jeg til å miste det gode jeg akkurat hadde fått. Gjett om jeg ba om at bitterheten måtte tas bort fra meg! "Og det gjø'kke no om jeg må leve med å ha lidd urett," sa jeg til Gud, "bare jeg slipper å leve med denne bitterheten!" Og gjett hva! Jeg er ikke lenger bitter! Nei, jeg er helbredet, og er til og med glad i den jeg hata! Jeg er brent, så jeg er litt forsiktig, for jeg vet at jeg kan få grunn til å bli såra på nytt, men jeg er glad i!
Dette klarer ingen annen religion. Der er det mer å drepe og rense det som bryter med "normen", eller hevne eller ta avstand fra eller noe slikt. Mens i kristendommen der handler det om kjærlighet. En kjærlighet som går ut over menneskenes evne til å vise følelser og omsorg. En kjærlighet som gir håp og styrke og som bærer gjennom vanskelige tider. Derfor Kristendom.
Vanskelig? Så spør da vel.
Gjermund
torsdag, april 20, 2006
Rom for medfølelse
Jeg har vært til doktor'n i dag - bildoktor'n. Han som ikke får blodlønna si av det offentlige slik at jeg slepper med en skarve egenandel, men som henter hele sitt fråtsende underhold i min fra før så altfor slunkne lommebok.
Så kom jeg hjem da, etter skjelvende og deprimert å ha bestilt time, som det heter så fint - akkurat som om en time er noe jeg veldig gjerne vil ha og som jeg er heldig som får lov til å kjøpe meg. Ikke er det en "time" heller. "Timen" på et bilsykehus varer minst en dag den, og "timesprisen" er avsindig. Tru'kke jeg slepper med mindre enn titusen kroner nei! Men - det var jeg egentlig ferdig med - det jeg skulle fortelle var at da jeg kom hjem derifra, mørk i hugen og med en forholdsvis dyster tankekrets, møtte jeg et krav på atskillige tusenlapper i restskatt også! Det var da jeg ropte; "Nåde!!!" så jeg er sikker på at naboene tror jeg har en ny "tårnopplevelse" i vente... Så - det er rom for litt medfølelse. Kontonummeret er 4227.11.20480 - gaver tas imot med takk...
Dyster hilsen fra Gjermund
Så kom jeg hjem da, etter skjelvende og deprimert å ha bestilt time, som det heter så fint - akkurat som om en time er noe jeg veldig gjerne vil ha og som jeg er heldig som får lov til å kjøpe meg. Ikke er det en "time" heller. "Timen" på et bilsykehus varer minst en dag den, og "timesprisen" er avsindig. Tru'kke jeg slepper med mindre enn titusen kroner nei! Men - det var jeg egentlig ferdig med - det jeg skulle fortelle var at da jeg kom hjem derifra, mørk i hugen og med en forholdsvis dyster tankekrets, møtte jeg et krav på atskillige tusenlapper i restskatt også! Det var da jeg ropte; "Nåde!!!" så jeg er sikker på at naboene tror jeg har en ny "tårnopplevelse" i vente... Så - det er rom for litt medfølelse. Kontonummeret er 4227.11.20480 - gaver tas imot med takk...
Dyster hilsen fra Gjermund
fredag, april 14, 2006
Påske
Denne bloggen blir aldri det jeg tenker den skal bli. Derfor havner den vel lett i kategorien "diverse", og er som mannen som skriver den, vanskelig å sette i bås. Det har vel kan hende med rot i øverste etasje å gjøre...
Akkurat nå skulle jeg ha oversatt cv'n min til engelsk, men det var så kjedelig (og ikke minst vanskelig, når hodet er fullt av alt annet enn engelsk) at jeg bare måtte skrive noe her inne i stedet. Ikke det at jeg tror det er så mange som leser noe av det jeg skriver i disse påskeferietider, men likevel. (Det kan jo være litt trygt og det, at det ikke er så mange som leser...)
Jeg tenker på Jesus igjen jeg vet dere. Alle synes sikkert jeg er en sånn hyperkristen fyr som går å vasser rundt i min egne religiøse sfære, og det kan kanskje hende, men jeg er bare en enkel mann som har oppdaget noe så innmari godt i Bibelen ser de, at det opptar en god del av plassen i huet mitt, og setter et preg på det meste av livet mitt. Også har det ført til at jeg har det så forskrekkelig godt! Derfor liker jeg så godt å snakke om det også. Ja, for tenk om noen andre og går rundt og sliter med skyldfølelse og redsel for døden og sånn, og fortsatt ikke har sett det håpet vi tilbys i Guds Ord! Da er det jo best at jeg sier noe om det, sånn at de som lurer på noe kommer på at de lurer og spør om det de lurer på!
Nå skal jeg si helt enkelt hva det er som har blitt så godt for meg (om jeg er i stand til å si noe helt enkelt da - det blir som regel mer enn 50 % for mange ord).
Jeg gikk rundt her i livet og hadde et bilde av meg sjøl som ikke var så mye å skryte av. Det gikk på sånt som at jeg prata for mye, løy litt der jeg tjente på det, utnytta systemene til det maksimale slik at jeg tjente/sparte noen kroner ekstra, krangla meg til retten min i alle mulige situasjoner, smugtitta litt på de syndige sidene på nettet, oppførte meg lite kjærlig mot mine nærmeste, tenkte mest på meg sjøl osv, osv. Og hele tida fant jeg frem godsida og viste en from fasade til alle rundt meg. Hver gang jeg gikk litt i meg selv, måtte jeg erkjenne at jeg var en hykler. Og jeg hadde det IKKE godt. Selvsagt så det slik ut på utsida, og jeg trur ikke det var så ille mange som skjønte at det var forskjell på utsida og innsida mi, men det var det altså.
Så fikk jeg en dag øynene opp for Paulus' ord i brevet til romerne om hvordan han slet med å gjøre det gode han ville, og ikke gjøre det vonde som han ikke ville, og hvordan han bare måtte erkjenne at det fantes en lov i kroppen hans som tvinga ham til å gjøre det vonde han ikke ville. Han skrev at han tjente Guds lov i sitt sinn, mens han som menneske ikke kunne annet enn å tjene syndens lov. Sånn hadde jeg det også! Det ble min inngangsport til evangeliet! Så begynte jeg å forstå sammenhengen; Jeg med mitt syndige liv (som kanskje ikke er så veldig mye dårligere enn andres, men i møte med en hellig Gud blir sørgelig skrøpelig) kunne aldri klare og fortjene frelse fra evig fortapelse! Jeg måtte få det som en gave, og hva enda flottere var - den gaven er allerede gitt! Det var bare for meg å si jatakk! Jesus kom til jorden fra himmelen, tok på seg verdens synd og døde i mitt sted! Ja, ditt og, selv om det kanskje er vanskelig å tro det. Han ble hånet, torturet og henrettet på forferdelig vis, og han gjorde det ene og alene for at vi med våre ugjorte og gjorte gjerninger (som som regel ikke er til Guds ære akkurat) skal kunne ha samfunn med Herren Gud, vår far. Det blir litt av en kjærlighet, ikke sant? Gud kan ikke tåle synd, for da blir Han korrupt. Han kan ikke leve med syndere, for da kunne Han ikke vært hellig. Derfor møtte Gud sin egen vrede over synden ved at Han som Sønnen tok verdens synd på seg og døde i vårt sted. Et mysterium, men dog. Ingen har noen gang funnet på en like bra historie - man kan lete seg grønn i alle verdens religioner, ingen kan stille med et liknende håp. Ingen har tenkt ut den samme løsningen, og de fleste forkaster den som dårskap (dumhet) - men for et håp! For hvem kan ved sine fulle fem virkelig TRO at det ikke finnes en Gud som har skapt verden? Og hvem kan ved sine fulle fem kaste vrak på en Gud med en slik kjærlighet og med et slikt håp?
Dessverre er det noen som går rundt og tror at akkurat dem vil han ikke frelse. Akkurat du er for syndig og fæl. Sorry, men du tar feil. Hvordan jeg vet det? Jeg var der. Jeg hadde det sånn! Jeg mente å ha brukt opp alle de sjansene til omvendelse Gud kunne gi, og var derfor sikker på at det ikke fantes redning for akkurat meg. Men jeg tok feil! Takk og lov!
Så hjertelig takk til Herren Gud for påsken! Så får det heller være at jeg er litt "rellijøs" av og til.
Gjermund
Akkurat nå skulle jeg ha oversatt cv'n min til engelsk, men det var så kjedelig (og ikke minst vanskelig, når hodet er fullt av alt annet enn engelsk) at jeg bare måtte skrive noe her inne i stedet. Ikke det at jeg tror det er så mange som leser noe av det jeg skriver i disse påskeferietider, men likevel. (Det kan jo være litt trygt og det, at det ikke er så mange som leser...)
Jeg tenker på Jesus igjen jeg vet dere. Alle synes sikkert jeg er en sånn hyperkristen fyr som går å vasser rundt i min egne religiøse sfære, og det kan kanskje hende, men jeg er bare en enkel mann som har oppdaget noe så innmari godt i Bibelen ser de, at det opptar en god del av plassen i huet mitt, og setter et preg på det meste av livet mitt. Også har det ført til at jeg har det så forskrekkelig godt! Derfor liker jeg så godt å snakke om det også. Ja, for tenk om noen andre og går rundt og sliter med skyldfølelse og redsel for døden og sånn, og fortsatt ikke har sett det håpet vi tilbys i Guds Ord! Da er det jo best at jeg sier noe om det, sånn at de som lurer på noe kommer på at de lurer og spør om det de lurer på!
Nå skal jeg si helt enkelt hva det er som har blitt så godt for meg (om jeg er i stand til å si noe helt enkelt da - det blir som regel mer enn 50 % for mange ord).
Jeg gikk rundt her i livet og hadde et bilde av meg sjøl som ikke var så mye å skryte av. Det gikk på sånt som at jeg prata for mye, løy litt der jeg tjente på det, utnytta systemene til det maksimale slik at jeg tjente/sparte noen kroner ekstra, krangla meg til retten min i alle mulige situasjoner, smugtitta litt på de syndige sidene på nettet, oppførte meg lite kjærlig mot mine nærmeste, tenkte mest på meg sjøl osv, osv. Og hele tida fant jeg frem godsida og viste en from fasade til alle rundt meg. Hver gang jeg gikk litt i meg selv, måtte jeg erkjenne at jeg var en hykler. Og jeg hadde det IKKE godt. Selvsagt så det slik ut på utsida, og jeg trur ikke det var så ille mange som skjønte at det var forskjell på utsida og innsida mi, men det var det altså.
Så fikk jeg en dag øynene opp for Paulus' ord i brevet til romerne om hvordan han slet med å gjøre det gode han ville, og ikke gjøre det vonde som han ikke ville, og hvordan han bare måtte erkjenne at det fantes en lov i kroppen hans som tvinga ham til å gjøre det vonde han ikke ville. Han skrev at han tjente Guds lov i sitt sinn, mens han som menneske ikke kunne annet enn å tjene syndens lov. Sånn hadde jeg det også! Det ble min inngangsport til evangeliet! Så begynte jeg å forstå sammenhengen; Jeg med mitt syndige liv (som kanskje ikke er så veldig mye dårligere enn andres, men i møte med en hellig Gud blir sørgelig skrøpelig) kunne aldri klare og fortjene frelse fra evig fortapelse! Jeg måtte få det som en gave, og hva enda flottere var - den gaven er allerede gitt! Det var bare for meg å si jatakk! Jesus kom til jorden fra himmelen, tok på seg verdens synd og døde i mitt sted! Ja, ditt og, selv om det kanskje er vanskelig å tro det. Han ble hånet, torturet og henrettet på forferdelig vis, og han gjorde det ene og alene for at vi med våre ugjorte og gjorte gjerninger (som som regel ikke er til Guds ære akkurat) skal kunne ha samfunn med Herren Gud, vår far. Det blir litt av en kjærlighet, ikke sant? Gud kan ikke tåle synd, for da blir Han korrupt. Han kan ikke leve med syndere, for da kunne Han ikke vært hellig. Derfor møtte Gud sin egen vrede over synden ved at Han som Sønnen tok verdens synd på seg og døde i vårt sted. Et mysterium, men dog. Ingen har noen gang funnet på en like bra historie - man kan lete seg grønn i alle verdens religioner, ingen kan stille med et liknende håp. Ingen har tenkt ut den samme løsningen, og de fleste forkaster den som dårskap (dumhet) - men for et håp! For hvem kan ved sine fulle fem virkelig TRO at det ikke finnes en Gud som har skapt verden? Og hvem kan ved sine fulle fem kaste vrak på en Gud med en slik kjærlighet og med et slikt håp?
Dessverre er det noen som går rundt og tror at akkurat dem vil han ikke frelse. Akkurat du er for syndig og fæl. Sorry, men du tar feil. Hvordan jeg vet det? Jeg var der. Jeg hadde det sånn! Jeg mente å ha brukt opp alle de sjansene til omvendelse Gud kunne gi, og var derfor sikker på at det ikke fantes redning for akkurat meg. Men jeg tok feil! Takk og lov!
Så hjertelig takk til Herren Gud for påsken! Så får det heller være at jeg er litt "rellijøs" av og til.
Gjermund
torsdag, april 13, 2006
Syk nå
Jeg er syk nå. Feber. I allefall litt. Egentlig er jeg i en litt trykket situasjon, for jeg er liksom ikke like syk som jeg føler meg! Og det medfører en del ensom lidelse. Ingen deltagelse i en stakkars prøvelser nei! Oppgavene bare strømmer på, selv om jeg er syk. Litt kjempesyk. Men, jeg har et håp. For jeg vet det at alt begynner i det små. Litt feber i dag, influensa i morgen. Kanskje litt bronkitt og lungebetennelse til uka, og hvem vet hva det hele kan føre til? Og da, da kommer ho til å angre da - når ho til neste år må opp med lommetørklet og minnes at omtrent på denne tida var det Gjermund ble syk i fjor...
Stakkars meg.
Gjermund
Stakkars meg.
Gjermund
Pulsen har slått
I dag har pulsen slått hele da'n. Først var jeg på Berkåk og irriterte meg grønn over de ansatte på likningskontoret og folkeregisteret - Akkurat som før. Så var jeg en tur innom lensmannen og ble forferdelig frustrert over hvor knølete han har oppført seg - akkurat som før. Deretter reiste jeg til Bergtun og snakka lenge med bestefar - akkurat som før, før jeg spadde ut litt talle fra saufjøset og kjørte bort med traktor'n - akkurat som før. Til sist i dag var jeg på det første av en rekke påskemøter på bedehuset - akkurat som før, før jeg avsluttet dagen med et trivelig besøk hos naboene våre - akkurat som før. Den som påstår at det er kjedelig på landet har ikke peiling! Det skjer noe hele tiden her!
Ikke sånn at vi kan velge å vrake blant passive-stillesittende-bli-underholdt aktiviteter, å nei - heldigvis ikke! Men det er så mange kule ting å finne på! Og det morsomste av alt, de fleste aktivitetene vi kan være med på her, aktiviserer både en sjøl og andre! Det er akkurat som om jeg lever mer her i Rennebu enn jeg gjør i Oslo. Vi gjør jo noe der og hele tiden, det er ikke det, men det er begrenset hvor kult det er å gå på butikken, sitte i en snødunge med fire unger og se ut som man trives blant mursteinshus og parkeringsplasser eller rydde alle de 70 kvadratmetrene vi bor på for ente gang! Nei - takke meg til en låve og et fjøs, litt talle og en traktor! Det er morsomt det! Så får det heller bare være at det lukter sauebæsj av håret mitt der jeg sitter og trives på bedehuset! Nå skal jeg gå og sove en god natts søvn - med slitne muskler! God natt.
Gjermund
Ikke sånn at vi kan velge å vrake blant passive-stillesittende-bli-underholdt aktiviteter, å nei - heldigvis ikke! Men det er så mange kule ting å finne på! Og det morsomste av alt, de fleste aktivitetene vi kan være med på her, aktiviserer både en sjøl og andre! Det er akkurat som om jeg lever mer her i Rennebu enn jeg gjør i Oslo. Vi gjør jo noe der og hele tiden, det er ikke det, men det er begrenset hvor kult det er å gå på butikken, sitte i en snødunge med fire unger og se ut som man trives blant mursteinshus og parkeringsplasser eller rydde alle de 70 kvadratmetrene vi bor på for ente gang! Nei - takke meg til en låve og et fjøs, litt talle og en traktor! Det er morsomt det! Så får det heller bare være at det lukter sauebæsj av håret mitt der jeg sitter og trives på bedehuset! Nå skal jeg gå og sove en god natts søvn - med slitne muskler! God natt.
Gjermund
tirsdag, april 11, 2006
Pulsen slår
Jeg trives i Oslo. Jeg synes det er forskrekkelig moro å lese litt teologi. Men jeg er bonde. På søndag ble alle mine fem søstre døpt. 21, 19, 13, 11 og 6 år gamle. Det var fest! En fantastisk opplevelse. I dag har vi kommet frem til Tverdal, og selv om den opplevelsen ikke har samme verdi som en dåp, så er det en absolutt anbefalbar opplevelse det også!
I løpet av den neste uka skal jeg ut å kjøre traktor, råne volvo, stelle sauer, reise på fjellet, gå i fjøset, skru på ett eller annet, spikre litt, snakke med masse trivelige folk og ikke minst - dette er kanskje det aller, aller beste - jeg skal ha masse, masse, masse plass rundt meg. Hele tida! Det er så sinnsykt godt!
Så, mine stakkars gode byvenner, dere vet ikke hva dere går glipp av - heldigvis. For om dere visste det, så hadde dere kommet hit, og så måtte jeg flytte herfra også. Så glem hva jeg har sagt - dere har det sinnsykt bra der dere er!
Vi kommer snart og joiner dere igjen, vi skal bare leve litt med pulsen i sambatakt først. Og jeg vet ikke hvem som gleder seg mest - barna eller pappa'n. I morra skal vi kjøre traktor!!!
God Påske! Hilsen Gjermund
I løpet av den neste uka skal jeg ut å kjøre traktor, råne volvo, stelle sauer, reise på fjellet, gå i fjøset, skru på ett eller annet, spikre litt, snakke med masse trivelige folk og ikke minst - dette er kanskje det aller, aller beste - jeg skal ha masse, masse, masse plass rundt meg. Hele tida! Det er så sinnsykt godt!
Så, mine stakkars gode byvenner, dere vet ikke hva dere går glipp av - heldigvis. For om dere visste det, så hadde dere kommet hit, og så måtte jeg flytte herfra også. Så glem hva jeg har sagt - dere har det sinnsykt bra der dere er!
Vi kommer snart og joiner dere igjen, vi skal bare leve litt med pulsen i sambatakt først. Og jeg vet ikke hvem som gleder seg mest - barna eller pappa'n. I morra skal vi kjøre traktor!!!
God Påske! Hilsen Gjermund
lørdag, april 08, 2006
Fortsettelse av et stort lite
Dette blir kan hende det oppfølgende spørsmål til forrige filosofiske innlegg. Nå har jeg altså - uten de store protester (skynder meg å legge inn dette innlegget før de kommer) - aktualisert en og annen tanke rundt Guds eksistens og fenomenet tro. La oss så gå til neste trinn:
Dersom altså Gud finnes, en skaper altså - og Han er så glup at Han har funnet opp blodårekart og fotosyntese, melkeveien og atmosfære, hva skjer da om vi ikke vil tro på Ham? Forsvinner Han da? Er det slik at om vi velger å ikke tro på Ham, så finnes Han ikke?
La meg ta et eksempel: Dersom du går i en ørken, og plutselig ser fotspor, hva vet du da? Jo, du vet at:
- Et menneske har passert
- Retningen mennesket har gått
Men, jeg protesterer! Du vet det ikke! Du bare tror du vet det! For tenk om det er en rømt kamel som har passert? En kamel som hadde såre bein, slik at eieren dens hadde satt støvler på den! Og tenk om den gikk baklengs, for å lure eieren sin i forhold til det der med retninga? Mer sannsynlig: Støvlene var festa på kamelbeina med støveltuppen bakover, slik at det ser ut som om den gikk mot nord da den gikk mot sør! Konklusjon: Du vet egentlig ingenting! Men du finner det ikke vanskelig å tro at det er et menneske som har passert i en gitt retning, og du tenker at jeg har funnet på mer eller mindre fantastiske - men dårlige - forklaringsalternativ. Har jeg rett? Og om det var en kamel - mot all formodning - så hjelper det ikke om du synes det var aldri så usannsynlig - det var det som var forklaringen!
Tenk så, om du gikk i en ørken, så et spor etter noe men ikke ante hva det var spor etter. Kunne du så nekta for at noe hadde passert? Not. Du måtte bare erkjent at her har det passert noe som har satt spor. Men jeg kjenner ikke sporene, derfor vet jeg ikke hva som har passert. Så går du litt til i den ørkenen, og treffer en lokal beduin. Han ler og forteller deg at det er en Kamelkaravane med hagestoler som har passert. Dette kan du så velge å tro på eller forkaste. Du får aldri svar på om det var helt sant det han sa, eller hvordan en kamelkaravane med hagestoler ser ut og hvorfor sporene ble akkurat slik - dersom du da ikke tilfeldigvis begynte å lete etter denne kamelkaravanen og kom over den et eller annet sted hvor du kunne iakta den på nært hold. Forstår dere hva jeg skriver, eller? Ser dere alle spora etter Gud? Er det ikke bare slik at dere setter dere ned og lurer på om det egentlig er helt sikkert at det er Gud det er spor etter?
Kjære folkens, da har jeg bare lyst til å si at: Hva er mest logisk - en super intelligens bak et supert skaperverk, eller en kosmisk gasseksplosjon med dertil følgende utviklingstrinn fra amøbe til menneske via en heldig (eller uheldig?) apefamilie?
Han forsvinner ikke fordi om vi ikke vil tru på'n vet de. Noen vil kanskje si at "vil" er feil ord å bruke, og at "kan" hadde passet bedre, men jeg påstår at hva man velger å tru på, det er avhengig av hva man vil tru på. Og tru er ikke å vite, men å håpe at det man antar er rett.
Dermed er også neste tema klart, men det får vi ta i neste innlegg - blir nesten som en serie dette gitt! Og jeg oppfordrer fortsatt til svar! Monologer er ofte kjedelige.
Gjermund
Dersom altså Gud finnes, en skaper altså - og Han er så glup at Han har funnet opp blodårekart og fotosyntese, melkeveien og atmosfære, hva skjer da om vi ikke vil tro på Ham? Forsvinner Han da? Er det slik at om vi velger å ikke tro på Ham, så finnes Han ikke?
La meg ta et eksempel: Dersom du går i en ørken, og plutselig ser fotspor, hva vet du da? Jo, du vet at:
- Et menneske har passert
- Retningen mennesket har gått
Men, jeg protesterer! Du vet det ikke! Du bare tror du vet det! For tenk om det er en rømt kamel som har passert? En kamel som hadde såre bein, slik at eieren dens hadde satt støvler på den! Og tenk om den gikk baklengs, for å lure eieren sin i forhold til det der med retninga? Mer sannsynlig: Støvlene var festa på kamelbeina med støveltuppen bakover, slik at det ser ut som om den gikk mot nord da den gikk mot sør! Konklusjon: Du vet egentlig ingenting! Men du finner det ikke vanskelig å tro at det er et menneske som har passert i en gitt retning, og du tenker at jeg har funnet på mer eller mindre fantastiske - men dårlige - forklaringsalternativ. Har jeg rett? Og om det var en kamel - mot all formodning - så hjelper det ikke om du synes det var aldri så usannsynlig - det var det som var forklaringen!
Tenk så, om du gikk i en ørken, så et spor etter noe men ikke ante hva det var spor etter. Kunne du så nekta for at noe hadde passert? Not. Du måtte bare erkjent at her har det passert noe som har satt spor. Men jeg kjenner ikke sporene, derfor vet jeg ikke hva som har passert. Så går du litt til i den ørkenen, og treffer en lokal beduin. Han ler og forteller deg at det er en Kamelkaravane med hagestoler som har passert. Dette kan du så velge å tro på eller forkaste. Du får aldri svar på om det var helt sant det han sa, eller hvordan en kamelkaravane med hagestoler ser ut og hvorfor sporene ble akkurat slik - dersom du da ikke tilfeldigvis begynte å lete etter denne kamelkaravanen og kom over den et eller annet sted hvor du kunne iakta den på nært hold. Forstår dere hva jeg skriver, eller? Ser dere alle spora etter Gud? Er det ikke bare slik at dere setter dere ned og lurer på om det egentlig er helt sikkert at det er Gud det er spor etter?
Kjære folkens, da har jeg bare lyst til å si at: Hva er mest logisk - en super intelligens bak et supert skaperverk, eller en kosmisk gasseksplosjon med dertil følgende utviklingstrinn fra amøbe til menneske via en heldig (eller uheldig?) apefamilie?
Han forsvinner ikke fordi om vi ikke vil tru på'n vet de. Noen vil kanskje si at "vil" er feil ord å bruke, og at "kan" hadde passet bedre, men jeg påstår at hva man velger å tru på, det er avhengig av hva man vil tru på. Og tru er ikke å vite, men å håpe at det man antar er rett.
Dermed er også neste tema klart, men det får vi ta i neste innlegg - blir nesten som en serie dette gitt! Og jeg oppfordrer fortsatt til svar! Monologer er ofte kjedelige.
Gjermund
fredag, april 07, 2006
Et stort lite
Er det flere som har hodet fullt av alt for mye? Jeg har det. Det finnes så mange spørsmål jeg ennå ikke har fått tid til å stille! Men her er ett jeg har fundert en del på i det siste:
Går det an å bevise Gud?
Jeg har lyst til å utfordre bloggens lesere helt konkret på dette. Jeg skjønner jo selvfølgelig at det ikke går an å bevise Guds eksistens ved å si: Ta på Ham, Se, der er Han osv. Jeg tenker mer på at summen av indiser blir så stor at man trekker konklusjonen av Hans eksistens. For eksempel:
- Vi kan leve et helt liv og lære oss ting. Men, ingen kan lære seg "alt".
- Vi kan lære oss, gjennom års trening, å kontrollere våre følelsesutbrudd, men ikke følelsene våre. Hvor kommer følelsene fra?
- Samvirket i naturen, hvem har funnet opp det? En ting er at et menneske kan bli til av en sædcelle og en eggcelle. Det er jo helt klart en tilfeldighet som naturen har skapt, men at det finnes trær som produserer O2 til oss, det synes jeg er helt utrolig. Lungene våre er det jo enkelt å forstå mener jeg, og det sier seg jo selv at de stammer fra en eksplosjon og noen amøber osv, men klorofyllet i bladene på trærne, nei - det må finnes en Gud.
- Hva med den menneskelige forstand? Hvorfor var det bare vår slekt av apefamilien som har fått utviklet evnen til å ressonere, lære, skrive ned og utvikle redskap og hjelpemidler? Og hvorfor har ikke denne utviklingen fra ape til menneske skjedd i menneskenes historie? Jeg mener, noen aper skulle jo egentlig begynt å utvikle seg litt nå og, så vi i det minste hadde noen neandertalere blant oss! Har denne utviklingen skjedd bare en gang? Det virker jo lite troverdeig, når det ikke skjer nå om dagen, for det må jo ha skjedd med mer enn et eksemplar av arten den gangen det eventuelt skjedde? Jeg mener - vi er jo noen milliarder utviklede aper her på jorda?
Sånne ting er det jeg tenker på. Alt hadde vært så enkelt om bare Gud kunne vist seg bitte litte grann - da hadde vi sikkert ikke trengt å drive misjon. Men nå er vi altså overlatt til oss selv og avkreves tro. Der har vi det. Vi må tro. Tror du? Altså, jeg mener - hvem lever uten å tro? Ta en ateist for eksempel. Tror en ateist? Han fornekter en Gud, men VET han at Gud ikke finnes? Nei - det kan han ikke vite. Altså må han tro at det ikke finnes noen Gud. Da blir min påstand straks slik: Ingen er så sterk i troen som en ateist. For det skal jammen tro til å fornekte en skaper! Tenk å tro at alt, hele verden, universet, mennesket og i det hele tatt... er tilfeldigheter da! Jeg mener; en tilfeldighet kunne jeg gått med på, og kanskje to eller tre - ja endog ti tilfeldigheter kunne jeg gått med på. Men hvor mange tilfeldigheter må ikke til for at ett eneste menneske skal eksistere? Riktig atmosfæretrykk, nok oksygen, hjerterytme, temperaturtilpasning, naturens produksjon av oksygen, vann, blodbaner (tenk bare på hvor tilfeldig det er at blodårene legger seg akkurat som de skal i så og si alle mennesker som fødes) osv, osv.
Ja, nå er ballen kastet. Så hadde det vært moro å høre hva de forskjellige tenker om dette. Spesielt kanskje hvis det er noen som mener jeg er helt på jordet.
Gjermund
Går det an å bevise Gud?
Jeg har lyst til å utfordre bloggens lesere helt konkret på dette. Jeg skjønner jo selvfølgelig at det ikke går an å bevise Guds eksistens ved å si: Ta på Ham, Se, der er Han osv. Jeg tenker mer på at summen av indiser blir så stor at man trekker konklusjonen av Hans eksistens. For eksempel:
- Vi kan leve et helt liv og lære oss ting. Men, ingen kan lære seg "alt".
- Vi kan lære oss, gjennom års trening, å kontrollere våre følelsesutbrudd, men ikke følelsene våre. Hvor kommer følelsene fra?
- Samvirket i naturen, hvem har funnet opp det? En ting er at et menneske kan bli til av en sædcelle og en eggcelle. Det er jo helt klart en tilfeldighet som naturen har skapt, men at det finnes trær som produserer O2 til oss, det synes jeg er helt utrolig. Lungene våre er det jo enkelt å forstå mener jeg, og det sier seg jo selv at de stammer fra en eksplosjon og noen amøber osv, men klorofyllet i bladene på trærne, nei - det må finnes en Gud.
- Hva med den menneskelige forstand? Hvorfor var det bare vår slekt av apefamilien som har fått utviklet evnen til å ressonere, lære, skrive ned og utvikle redskap og hjelpemidler? Og hvorfor har ikke denne utviklingen fra ape til menneske skjedd i menneskenes historie? Jeg mener, noen aper skulle jo egentlig begynt å utvikle seg litt nå og, så vi i det minste hadde noen neandertalere blant oss! Har denne utviklingen skjedd bare en gang? Det virker jo lite troverdeig, når det ikke skjer nå om dagen, for det må jo ha skjedd med mer enn et eksemplar av arten den gangen det eventuelt skjedde? Jeg mener - vi er jo noen milliarder utviklede aper her på jorda?
Sånne ting er det jeg tenker på. Alt hadde vært så enkelt om bare Gud kunne vist seg bitte litte grann - da hadde vi sikkert ikke trengt å drive misjon. Men nå er vi altså overlatt til oss selv og avkreves tro. Der har vi det. Vi må tro. Tror du? Altså, jeg mener - hvem lever uten å tro? Ta en ateist for eksempel. Tror en ateist? Han fornekter en Gud, men VET han at Gud ikke finnes? Nei - det kan han ikke vite. Altså må han tro at det ikke finnes noen Gud. Da blir min påstand straks slik: Ingen er så sterk i troen som en ateist. For det skal jammen tro til å fornekte en skaper! Tenk å tro at alt, hele verden, universet, mennesket og i det hele tatt... er tilfeldigheter da! Jeg mener; en tilfeldighet kunne jeg gått med på, og kanskje to eller tre - ja endog ti tilfeldigheter kunne jeg gått med på. Men hvor mange tilfeldigheter må ikke til for at ett eneste menneske skal eksistere? Riktig atmosfæretrykk, nok oksygen, hjerterytme, temperaturtilpasning, naturens produksjon av oksygen, vann, blodbaner (tenk bare på hvor tilfeldig det er at blodårene legger seg akkurat som de skal i så og si alle mennesker som fødes) osv, osv.
Ja, nå er ballen kastet. Så hadde det vært moro å høre hva de forskjellige tenker om dette. Spesielt kanskje hvis det er noen som mener jeg er helt på jordet.
Gjermund
mandag, april 03, 2006
Midnatt
Nå har det gått lang tid siden sist jeg skrev noe her inne! Det er ikke fordi det ikke har skjedd noe - mine fire barn sørger jamnt over for vedvarende aktiviteter...
Derfor har jeg liksom aldri tid til det jeg ville eller skulle ha gjort. Også har jeg lest Ringenes Herre av Tolkien den siste uka. Noe må jeg få lest før jeg blir misjonær vet dere, for det passer seg neppe å lese etterpå...
Ellers har mye av tida gått med til forberedelser. Vaksiner, attestsanking og engelsktest. La oss se litt nærmere på engelsktesten:
Det er bestemt at vi skal til England for å lære litt engelsk (lurt hva?), for lettere å kunne lære mongolsk når den tid kommer (stønn!). Men så skulle vi altså ta en engelsktest da, for å finne ut hvilket nivå vi ligger på (dette er en offentlig versjon - sånn oss i mellom: Hvor dårlige vi egentlig er i engelsk.)
Sånne ting kan jo bli morsomt! Særlig dag nr to, med "spikingtest'n". Første dagen hadde vi lyttetest. Vi lytta på en cd en halvtimes tid, samtidig som vi gjetta på 40 spørsmål om det de sa på cd'n. Så leste vi noen småstykker og prøvde å finne ut hvem spørsmål som handla om det vi hadde lest om. Deretter skulle vi skrive noe - på engelsk selvsagt. For min del trur jeg det ble like vettugt som en diskusjon: "yes", "no!", "Yes!", "No, no, no!", "Yes". Det ble nå i hvertfall 250 ord til slutt...
Også så strenge som de der examinerne var! Og snakka bare engelsk! For noen folk! Men - det var preketesten jeg skulle skrive mest om, tenkte jeg da... En koselig gammel mann kom ut på gangen og henta meg inn til forhøret. Everything on english of course. Then he had to record me, as a part of the prosedure (are my spelling right, tru?). Allerede i det øyeblikket måtte jeg strekke armene rett utover så svetten fikk fritt utløp gjennom skjorteermene. Then we should talk about some different topics. Og jeg som absolutt syntes det kunne vært nok med ett! Så der satt jeg da, med omtrent samme vassinnhold som en agurk.
Etter en lang stunds svetting og pinsler, syntes jeg å se en anelse av medfølelse i min motstanders øyne. Jeg fikk ett minutts pause for å tenke over noe jeg likte å gjøre, og ble så oppfordret til å fortelle noe om dette med egne ord - jeg mener - hvor mange egne ord har jeg egentlig på engelsk?
Nei - dette var en hustre opplevelse. En av de øyeblikkene i livet mitt hvor min medfødte svakhet (munndiare) har vært en velsignelse. Fjorten minutter er lengre enn en evighet i blant.
Gudd Bai!
Gjermund
Derfor har jeg liksom aldri tid til det jeg ville eller skulle ha gjort. Også har jeg lest Ringenes Herre av Tolkien den siste uka. Noe må jeg få lest før jeg blir misjonær vet dere, for det passer seg neppe å lese etterpå...
Ellers har mye av tida gått med til forberedelser. Vaksiner, attestsanking og engelsktest. La oss se litt nærmere på engelsktesten:
Det er bestemt at vi skal til England for å lære litt engelsk (lurt hva?), for lettere å kunne lære mongolsk når den tid kommer (stønn!). Men så skulle vi altså ta en engelsktest da, for å finne ut hvilket nivå vi ligger på (dette er en offentlig versjon - sånn oss i mellom: Hvor dårlige vi egentlig er i engelsk.)
Sånne ting kan jo bli morsomt! Særlig dag nr to, med "spikingtest'n". Første dagen hadde vi lyttetest. Vi lytta på en cd en halvtimes tid, samtidig som vi gjetta på 40 spørsmål om det de sa på cd'n. Så leste vi noen småstykker og prøvde å finne ut hvem spørsmål som handla om det vi hadde lest om. Deretter skulle vi skrive noe - på engelsk selvsagt. For min del trur jeg det ble like vettugt som en diskusjon: "yes", "no!", "Yes!", "No, no, no!", "Yes". Det ble nå i hvertfall 250 ord til slutt...
Også så strenge som de der examinerne var! Og snakka bare engelsk! For noen folk! Men - det var preketesten jeg skulle skrive mest om, tenkte jeg da... En koselig gammel mann kom ut på gangen og henta meg inn til forhøret. Everything on english of course. Then he had to record me, as a part of the prosedure (are my spelling right, tru?). Allerede i det øyeblikket måtte jeg strekke armene rett utover så svetten fikk fritt utløp gjennom skjorteermene. Then we should talk about some different topics. Og jeg som absolutt syntes det kunne vært nok med ett! Så der satt jeg da, med omtrent samme vassinnhold som en agurk.
Etter en lang stunds svetting og pinsler, syntes jeg å se en anelse av medfølelse i min motstanders øyne. Jeg fikk ett minutts pause for å tenke over noe jeg likte å gjøre, og ble så oppfordret til å fortelle noe om dette med egne ord - jeg mener - hvor mange egne ord har jeg egentlig på engelsk?
Nei - dette var en hustre opplevelse. En av de øyeblikkene i livet mitt hvor min medfødte svakhet (munndiare) har vært en velsignelse. Fjorten minutter er lengre enn en evighet i blant.
Gudd Bai!
Gjermund
onsdag, mars 22, 2006
Elsker mye!
I kveld var det daglig leder i Norea mediamisjon, Tore Askildsen, som talte på kveldsmøtet. Det var tredje gangen jeg hørte ham, og det slår meg hvor godt det er å høre noen om igjen og om igjen når budskapet de kommer med stemmer overens fra gang til gang.
I dag hørte vi om den prostituerte som kom inn og salvet Jesu føtter, da han var på besøk i huset til en skriftlærd eller fariseer - Simon het han - og hva Jesus sa i den anledningen. Dette står å lese i Lukas evangelium kapittel 7, vers 36 til 50 - for den som er interessert. Da Simon ikke tenkte spesielt høye tanker verken om Jesus, som lot en prostituert røre seg i andre menneskers nærvær, eller den prostituerte, som jo levde i åpenbar synd.
Vet dere hva Jesus sa? Jo, han refset Simon! "Den som er tilgitt mye, elsker mye," sa han, og tenkte på den prostituerte kvinnen som gråt over sin elendighet. Der har du meg!
Jesus tar det så på kornet! Vi vet det jo alle, men det er få som har evnen til å uttrykke seg så presist! "Den som er mye tilgitt, elsker mye." Selvfølgelig! Det sier seg da selv! Men alene blir ikke dette ord med verdi, de blir liksom bare fine, om de blir stående for seg selv. Men, setter vi dem sammen med det som står i Paulus' brev til Romerne, kapittel 5 og vers 8, da får de mening! "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere." Så får det heller være at vi er mennesker i all vår skrøpelighet, jeg får tro meg tilgitt. Derfor elsker jeg. Påpeker du mine feil? Synes du ikke jeg er et bedre menneske enn du? Nei - du har så rett, kan hende er jeg et dårligere menneske enn deg, men jeg er frelst! Jeg er tilgitt! Jeg har fått del i Guds hemmelighet, en umåtelig skatt. Men skatten er gjemt i et sprukket leirkar, nettopp for at det er skatten som skal synes, ikke leirkaret!
Gjermund
I dag hørte vi om den prostituerte som kom inn og salvet Jesu føtter, da han var på besøk i huset til en skriftlærd eller fariseer - Simon het han - og hva Jesus sa i den anledningen. Dette står å lese i Lukas evangelium kapittel 7, vers 36 til 50 - for den som er interessert. Da Simon ikke tenkte spesielt høye tanker verken om Jesus, som lot en prostituert røre seg i andre menneskers nærvær, eller den prostituerte, som jo levde i åpenbar synd.
Vet dere hva Jesus sa? Jo, han refset Simon! "Den som er tilgitt mye, elsker mye," sa han, og tenkte på den prostituerte kvinnen som gråt over sin elendighet. Der har du meg!
Jesus tar det så på kornet! Vi vet det jo alle, men det er få som har evnen til å uttrykke seg så presist! "Den som er mye tilgitt, elsker mye." Selvfølgelig! Det sier seg da selv! Men alene blir ikke dette ord med verdi, de blir liksom bare fine, om de blir stående for seg selv. Men, setter vi dem sammen med det som står i Paulus' brev til Romerne, kapittel 5 og vers 8, da får de mening! "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere." Så får det heller være at vi er mennesker i all vår skrøpelighet, jeg får tro meg tilgitt. Derfor elsker jeg. Påpeker du mine feil? Synes du ikke jeg er et bedre menneske enn du? Nei - du har så rett, kan hende er jeg et dårligere menneske enn deg, men jeg er frelst! Jeg er tilgitt! Jeg har fått del i Guds hemmelighet, en umåtelig skatt. Men skatten er gjemt i et sprukket leirkar, nettopp for at det er skatten som skal synes, ikke leirkaret!
Gjermund
fredag, mars 17, 2006
Hvem er jeg?
Da jeg var tretten år, tok min mamma og pappa med seg oss barna og forlot "Menigheten" (Smiths venner). Vi var noen av de 10 % av medlemmene som forlot Menigheten den gangen. Vekkelsen kaltes det.
Det er forskjellige ting jeg husker fra denne tiden, noen ting har det vært tungt å huske, mens andre ting ikke har gått så veldig hardt inn på meg. Også var jeg bare tretten år - så hva jeg egentlig forsto den gangen, det er uvisst.
I går, på torsdag, hadde jeg en time med bibelskoleelevene her på skolen. Jeg underviste i konfesjonslære, og temaet var selvsagt Smiths venner. I den anledning forberedte jeg meg en del, blant annet ved å lese noe av det lederne i Smiths venner har produsert og publisert opp gjennom tiden. Nå er jeg jo ikke uvitende fra før selvfølgelig - jeg har da lest litt om det som har vært min bakgrunn før og, men jeg tenkte det kunne være greit å bruke deres egne ord om dem selv.
Jeg hadde også noen papirer om Smiths venner som ei utenforstående hadde skrevet, disse brukte jeg som utgangspunkt for undervisningen. Det som var litt rart, det var hva dette arbeidet gjorde med meg.
Jeg opplevde å se min bakgrunn på ny. Da jeg var liten, var jeg en av mange søsken, men greide ikke å forsvinne i mengden. Dette var til veldig fortvilelse for meg, for jeg ble stadig minnet om at det måtte jeg arbeide med. Når jeg så var i de ulike situasjonene, hadde jeg dette i hodet, men opplevde mange ganger at de som ellers oppfordret meg til å "forsvinne i mengden" plutselig halte meg frem og hadde moro med meg så det absolutt ikke gikk an å "forsvinne". Hvorfor skjedde det? Jeg begynte å hate meg selv. Jeg foraktet min egen personlighet, og misunte mine to eldre brødre som alltid har gjort de rette tingene og klart å tie still når det ble forventet av dem.
Den største trøkken jeg har vært gjennom, tror jeg jeg fikk da jeg flytta hjemmefra som 16-åring. Jeg hadde ingen forståelse av samfunnet rundt meg og utenfor min sfære (noe som inkluderer stort sett hele det norske samfunnet) og forsto ikke mine jamnaldrende. Det ble begynnelsen på forandringene i mitt liv.
Det tok mange år, og mer enn en gang har jeg ropt til Gud i fortvilelse, frustrasjon og sinne over elendigheten i mitt liv. Jeg husker spesielt ett av de ropene: "Hvorfor skapte du meg, når det er så umulig å holde dine bud? Er du ikke god? Det er ikke godhet å skape noen til fortapelse!" Jeg har fått svar. Et overveldende svar. Jeg har lært at ingen mennesker får det til. De to eksemplariske (i mine øyne - jeg vet at de aldri har sett på seg selv på den måten) brødrene mine får det ikke til. Mamma'n min får det ikke til. Lederne i "Menigheten" får det ikke til. INGEN får det til.
Derfor kom Jesus til verden. For at Han, Guds sønn, elsket menneskene (ALLE MENNESKENE) så høyt at Han var villig til å ta menneskenes plass i møte med Guds vrede over synden. Så er det bare et møte med Guds kjærlighet igjen til oss menneskene - hvis vi gjemmer oss i Kristus. Velger vi å stå for oss selv, får vi det og, men jeg trur ikke det er spesielt lurt...
So what? Min bakgrunn? Jesus? hva har skjedd? Jo, venner, hør her. Tenk at Gud plukket akkurat meg, den eneste som ikke klarte å forsvinne i mengden, den håpløse, den verst stilte (i mine egne øyne altså) og viste meg sin kjærlighet! Og ikke nok med det! Han brukte meg, den samme elendige som før beskrevet, til å nå mine foreldre og søsken med det samme budskapet! Så fikk jeg oppleve å bli "helbredet". Jeg opplevde at jeg er ikke verdiløs! Dette er et eksempel. Det finnes mange fler i mitt liv. Jeg føler det nesten som om jeg har vært på vandring i mitt eget sinn i flere år nå, og så har jeg blitt helbredet.
Sår etter sår har blitt legt, der er mange arr, og det finnes sikkert fler som trenger helbredelse, men jeg er fullt viss på at Herren ikke bare gjør "halvt" arbeid.
Så, tross en tung start, levende men fraværende besteforeldre, mye selvforakt og mange tunge tak er jeg det man kaller et lykkelig menneske. Og hvis du ikke er det selv, kan det hende du og har godt av å overlate helbredelsen av de sårene du har til Herren. Er det for eksempel noe poeng i å ønske hevn over noen, dersom de ikke bryr seg om det og du ikke har noen mulighet til å "ta" dem? Hadde det ikke vært mye bedre å kunne gå videre i livet uten hatet og bitterheten? Herren er mektig til å hjelpe den som trenger det - men Han vil ha regien, og Han lærer den enkelte noe mens Han helbreder. Derfor sjer det ikke på den måten vi tror det må/bør skje. Han gjør det som regel slik at vi ikke kan tvile på at det er Han som gjør det. Derfor sier jeg så frimodig jeg bare kan: Jeg er berørt av Gud, og jeg akter alt annet for å være ingenting i forhold til det.
Gjermund
Det er forskjellige ting jeg husker fra denne tiden, noen ting har det vært tungt å huske, mens andre ting ikke har gått så veldig hardt inn på meg. Også var jeg bare tretten år - så hva jeg egentlig forsto den gangen, det er uvisst.
I går, på torsdag, hadde jeg en time med bibelskoleelevene her på skolen. Jeg underviste i konfesjonslære, og temaet var selvsagt Smiths venner. I den anledning forberedte jeg meg en del, blant annet ved å lese noe av det lederne i Smiths venner har produsert og publisert opp gjennom tiden. Nå er jeg jo ikke uvitende fra før selvfølgelig - jeg har da lest litt om det som har vært min bakgrunn før og, men jeg tenkte det kunne være greit å bruke deres egne ord om dem selv.
Jeg hadde også noen papirer om Smiths venner som ei utenforstående hadde skrevet, disse brukte jeg som utgangspunkt for undervisningen. Det som var litt rart, det var hva dette arbeidet gjorde med meg.
Jeg opplevde å se min bakgrunn på ny. Da jeg var liten, var jeg en av mange søsken, men greide ikke å forsvinne i mengden. Dette var til veldig fortvilelse for meg, for jeg ble stadig minnet om at det måtte jeg arbeide med. Når jeg så var i de ulike situasjonene, hadde jeg dette i hodet, men opplevde mange ganger at de som ellers oppfordret meg til å "forsvinne i mengden" plutselig halte meg frem og hadde moro med meg så det absolutt ikke gikk an å "forsvinne". Hvorfor skjedde det? Jeg begynte å hate meg selv. Jeg foraktet min egen personlighet, og misunte mine to eldre brødre som alltid har gjort de rette tingene og klart å tie still når det ble forventet av dem.
Den største trøkken jeg har vært gjennom, tror jeg jeg fikk da jeg flytta hjemmefra som 16-åring. Jeg hadde ingen forståelse av samfunnet rundt meg og utenfor min sfære (noe som inkluderer stort sett hele det norske samfunnet) og forsto ikke mine jamnaldrende. Det ble begynnelsen på forandringene i mitt liv.
Det tok mange år, og mer enn en gang har jeg ropt til Gud i fortvilelse, frustrasjon og sinne over elendigheten i mitt liv. Jeg husker spesielt ett av de ropene: "Hvorfor skapte du meg, når det er så umulig å holde dine bud? Er du ikke god? Det er ikke godhet å skape noen til fortapelse!" Jeg har fått svar. Et overveldende svar. Jeg har lært at ingen mennesker får det til. De to eksemplariske (i mine øyne - jeg vet at de aldri har sett på seg selv på den måten) brødrene mine får det ikke til. Mamma'n min får det ikke til. Lederne i "Menigheten" får det ikke til. INGEN får det til.
Derfor kom Jesus til verden. For at Han, Guds sønn, elsket menneskene (ALLE MENNESKENE) så høyt at Han var villig til å ta menneskenes plass i møte med Guds vrede over synden. Så er det bare et møte med Guds kjærlighet igjen til oss menneskene - hvis vi gjemmer oss i Kristus. Velger vi å stå for oss selv, får vi det og, men jeg trur ikke det er spesielt lurt...
So what? Min bakgrunn? Jesus? hva har skjedd? Jo, venner, hør her. Tenk at Gud plukket akkurat meg, den eneste som ikke klarte å forsvinne i mengden, den håpløse, den verst stilte (i mine egne øyne altså) og viste meg sin kjærlighet! Og ikke nok med det! Han brukte meg, den samme elendige som før beskrevet, til å nå mine foreldre og søsken med det samme budskapet! Så fikk jeg oppleve å bli "helbredet". Jeg opplevde at jeg er ikke verdiløs! Dette er et eksempel. Det finnes mange fler i mitt liv. Jeg føler det nesten som om jeg har vært på vandring i mitt eget sinn i flere år nå, og så har jeg blitt helbredet.
Sår etter sår har blitt legt, der er mange arr, og det finnes sikkert fler som trenger helbredelse, men jeg er fullt viss på at Herren ikke bare gjør "halvt" arbeid.
Så, tross en tung start, levende men fraværende besteforeldre, mye selvforakt og mange tunge tak er jeg det man kaller et lykkelig menneske. Og hvis du ikke er det selv, kan det hende du og har godt av å overlate helbredelsen av de sårene du har til Herren. Er det for eksempel noe poeng i å ønske hevn over noen, dersom de ikke bryr seg om det og du ikke har noen mulighet til å "ta" dem? Hadde det ikke vært mye bedre å kunne gå videre i livet uten hatet og bitterheten? Herren er mektig til å hjelpe den som trenger det - men Han vil ha regien, og Han lærer den enkelte noe mens Han helbreder. Derfor sjer det ikke på den måten vi tror det må/bør skje. Han gjør det som regel slik at vi ikke kan tvile på at det er Han som gjør det. Derfor sier jeg så frimodig jeg bare kan: Jeg er berørt av Gud, og jeg akter alt annet for å være ingenting i forhold til det.
Gjermund
tirsdag, mars 14, 2006
ABC
Til nå har vi lært masse om "hvordan være misjonær" her på Fjellhaug. Alle (tror jeg) går til oppgaven med litt skrekkblandet fryd. Ingen (tror jeg igjen) tror dette kommer til å gå knirkefritt, og ingen (tror jeg - alle gode ting er tre) er i tvil om at oppgavene vi går til vil kreve mye av oss samtidig som de vil gi oss mye.
Det er givende å være i Herrens tjeneste! Jeg sier ikke dette som i en slags fanatisk, selvutslettende, kunstig iver - det var mer som en slags tilfreds og takknemlig ytring om hvordan jeg har det.
Og det er her dere som leser denne bloggen kommer inn. Av og til hører jeg om noen som leser den, og som synes det er greit å lese den - ja av og til kan hende til og med moro å lese den! Her sitter jeg og lemper ut av meg en del tanker som svirrer rundt i et (kanskje) til tider forvirret hode. Også er det noen som synes det er greit å lese dem! (tankene altså) Ikke dårlig. Lurer på om det hadde vært noe liv over dette jeg, om det ikke var for at noen leste det jeg skriver. Har dere sett at jeg har lagt inn en sånn "telle-besøkende-greie" på bånn av denne loggen? Og antall besøk vokser jamnt og trutt! Så derfor skriver jeg videre. Riktig oppmuntrende er det faktisk.
Men - det var ikke dette jeg skulle skrive om i dag. Jeg har virkelig en jobb å gjøre når det gjelder å holde meg til saken, jeg havner alltid opp langt ute på viddene ett sted - og av og til hender det faktisk og at jeg ikke klarer å komme meg på rett spor igjen heller. Men, det var altså ikke dette jeg skulle skrive om i dag nei. (Se der - nå var jeg der igjen; på viddene altså!) Det var dette her med ABC, som allerede var nevnt i overskrifta. Vi har hatt noe som kaltes "Medisinsk ABC-kurs for misjonærer". Ganske nyttig vil jeg tro. Vi lærte mest om malaria, en del om blodforgiftning og litt om andre ting. Mye nyttig med andre ord - og jeg er bare nok en gang forbløffet over Herrens umåtelige visdom. Tenk at Han skapte Mongolia bare så vi skulle kunne reise dit på misjonsoppdrag og slippe sånne skumle land som har slanger og malariamygg! Nå må ingen ta dette galt opp, jeg har en tendens til å si ting på en måte som er ment som spøk men som fort kan provosere. Men det er ment som spøk altså. Det kan jo hende det var en dårlig spøk da, men det er fortsatt ikke ment som alvor altså. Alvor er det jo forresten på et hvis da, for jeg er veldig takknemølig for å slippe slanger og mygg og sånn da - i hvertfall malariamygg. Men at Herren skapte Mongolia til meg, det var tull altså. Dessuten kunne jeg godt tenke meg å slippe all mygg da, men det vet jeg ikke om jeg tør å tro at jeg gjør.
(lurer på om dette defineres som viddevandring jeg - har en uggen følelse i så måte).
Det var et nyttig kurs, og jeg skulle skrevet mye mer men nå er jeg visst litt for trøtt og tenker at det får jeg ta en annen gang så det gjør jeg. God natt.
Gjermund
Det er givende å være i Herrens tjeneste! Jeg sier ikke dette som i en slags fanatisk, selvutslettende, kunstig iver - det var mer som en slags tilfreds og takknemlig ytring om hvordan jeg har det.
Og det er her dere som leser denne bloggen kommer inn. Av og til hører jeg om noen som leser den, og som synes det er greit å lese den - ja av og til kan hende til og med moro å lese den! Her sitter jeg og lemper ut av meg en del tanker som svirrer rundt i et (kanskje) til tider forvirret hode. Også er det noen som synes det er greit å lese dem! (tankene altså) Ikke dårlig. Lurer på om det hadde vært noe liv over dette jeg, om det ikke var for at noen leste det jeg skriver. Har dere sett at jeg har lagt inn en sånn "telle-besøkende-greie" på bånn av denne loggen? Og antall besøk vokser jamnt og trutt! Så derfor skriver jeg videre. Riktig oppmuntrende er det faktisk.
Men - det var ikke dette jeg skulle skrive om i dag. Jeg har virkelig en jobb å gjøre når det gjelder å holde meg til saken, jeg havner alltid opp langt ute på viddene ett sted - og av og til hender det faktisk og at jeg ikke klarer å komme meg på rett spor igjen heller. Men, det var altså ikke dette jeg skulle skrive om i dag nei. (Se der - nå var jeg der igjen; på viddene altså!) Det var dette her med ABC, som allerede var nevnt i overskrifta. Vi har hatt noe som kaltes "Medisinsk ABC-kurs for misjonærer". Ganske nyttig vil jeg tro. Vi lærte mest om malaria, en del om blodforgiftning og litt om andre ting. Mye nyttig med andre ord - og jeg er bare nok en gang forbløffet over Herrens umåtelige visdom. Tenk at Han skapte Mongolia bare så vi skulle kunne reise dit på misjonsoppdrag og slippe sånne skumle land som har slanger og malariamygg! Nå må ingen ta dette galt opp, jeg har en tendens til å si ting på en måte som er ment som spøk men som fort kan provosere. Men det er ment som spøk altså. Det kan jo hende det var en dårlig spøk da, men det er fortsatt ikke ment som alvor altså. Alvor er det jo forresten på et hvis da, for jeg er veldig takknemølig for å slippe slanger og mygg og sånn da - i hvertfall malariamygg. Men at Herren skapte Mongolia til meg, det var tull altså. Dessuten kunne jeg godt tenke meg å slippe all mygg da, men det vet jeg ikke om jeg tør å tro at jeg gjør.
(lurer på om dette defineres som viddevandring jeg - har en uggen følelse i så måte).
Det var et nyttig kurs, og jeg skulle skrevet mye mer men nå er jeg visst litt for trøtt og tenker at det får jeg ta en annen gang så det gjør jeg. God natt.
Gjermund
lørdag, mars 11, 2006
Baggasje
Etter jul har vi hatt en veldig interressant tid her på Fjellhaug. KoMBi-klassen er mye for seg selv og det resulterer i "a lot more" diskusjon/samtale. Ikke så mye diskusjon, samtale tror jeg er mer dekkende. Belysende samtale i mange tilfeller.
I går hadde vi eksamen. I Missiologi, en emne-/faggruppe som består av fag som Religionsteologi (kristendommen som frelsesvei i forhold til andre religioner - enkelt og upresist sagt), Misjonæren i møte med... (ganske relevant kan du si...), Etikk (ja, hva er det egentlig - skjønner du ikke det er det for lenge siden du gikk på skolen!) og Kulturforståelse. Det siste er utrolig interressant. Med tanke på at vi skal ut og oppleve en annen kultur med helt andre verdier og normer enn vi har med oss fra før. Det kan nok by på en del utfordringer.
Tenk bare når vi kommer til Mongolia og de gjør ting som er helt forkastelig etter vår mening! Så er det kanskje bare en del av kulturen! Skal vi lære dem at det er i mot Guds ord? Det er jo ikke sikkert det er det?
Ta eksamensspørsmålet vårt for eksempel: Polygami. Er polygami synd? Javel - hvorfor? Kapittel og vers? På en annen side sett, dersom Ånden driver en polygamist til omvendelse, kan du da kreve at han skiller seg fra konene sine bortsett fra ei på bakgrunn av 1.kor 7,10 og 11? Kan du nekte ham dåp eller en plass i Guds menighet dersom Guds godhet har drevet ham til omvendelse (rom 2,4)?
-Noen som skjønner hvor vanskelig det er å komme til et annet land med sin egen kulturbaggasje?
Gud hjelpe meg til å reise tomhendt. Ha en god dag.
Gjermund
I går hadde vi eksamen. I Missiologi, en emne-/faggruppe som består av fag som Religionsteologi (kristendommen som frelsesvei i forhold til andre religioner - enkelt og upresist sagt), Misjonæren i møte med... (ganske relevant kan du si...), Etikk (ja, hva er det egentlig - skjønner du ikke det er det for lenge siden du gikk på skolen!) og Kulturforståelse. Det siste er utrolig interressant. Med tanke på at vi skal ut og oppleve en annen kultur med helt andre verdier og normer enn vi har med oss fra før. Det kan nok by på en del utfordringer.
Tenk bare når vi kommer til Mongolia og de gjør ting som er helt forkastelig etter vår mening! Så er det kanskje bare en del av kulturen! Skal vi lære dem at det er i mot Guds ord? Det er jo ikke sikkert det er det?
Ta eksamensspørsmålet vårt for eksempel: Polygami. Er polygami synd? Javel - hvorfor? Kapittel og vers? På en annen side sett, dersom Ånden driver en polygamist til omvendelse, kan du da kreve at han skiller seg fra konene sine bortsett fra ei på bakgrunn av 1.kor 7,10 og 11? Kan du nekte ham dåp eller en plass i Guds menighet dersom Guds godhet har drevet ham til omvendelse (rom 2,4)?
-Noen som skjønner hvor vanskelig det er å komme til et annet land med sin egen kulturbaggasje?
Gud hjelpe meg til å reise tomhendt. Ha en god dag.
Gjermund
torsdag, mars 09, 2006
Innvandrer
Mange jeg kjenner er skeptiske til innvandrere. "Mørkhudede", "svarte" eller "otlending", er uttrykk som kan brukes. Også tillegges de ulike meninger, handlinger, holdninger osv som man ikke akkurat applauderer...
Jeg selv har en del holdninger og tanker om innvandrere som jeg ikke akkurat gleder meg over eller skryter av. Jeg innrømmer blant annet at det er en høyere terskel for meg å ta konakt med en person som snakker litt gebrokkent norsk hvis denne personen også har mørk hud. Ikke fordi jeg ikke vil ha kontakt altså, men det er noe i meg som forteller meg at jeg må være litt forsiktig i møte med "sånne" - forstår dere at jeg skammer meg?
Om ett år bor jeg mest sannsynlig i Darkhan i Mongolia. Jeg kommer ikke til å snakke språket særlig godt, selv om jeg forstår en del og overlever ved hjelp av en kombinasjon av kroppsspråk og gebrokken mongolsk. Jeg tjener kanskje 3, 4 ganger så mye som den jamne mongoler, har et hjem stappfullt av ting de bare kan drømme om og oppdrar barna mine på en - i mongolernes øyne - forkastelig måte så de blir både høyrøstede og frekke... Jeg kommer til å kjøre rundt i en flott bil, reise på ferier til andre land, lukke meg inne i min egen sfære og være redd for for mye kulturell påvirkning for ungene.
Jeg kommer antageligvis til å møte mongolerne med noe som for dem virker som påtatt vennlighet i mange situasjoner, og det kommer til å oppstå mange pinlige øyeblikk når jeg ikke forstår det som blir sagt med ord og kroppspråk og som da fører til at mongolene kommer til å se på meg som "dum"... Det kommer i hvertfall jeg til å tro at de gjør.
I tillegg til dette representerer jeg en annen religion som bryter med alt de har lært og alt de føler som trygt - og jeg kommer til å være svært interressert i å snakke om akkurat det. Jeg kommer nemlig til å være interressert i å få noen til å konvertere til noe jeg tror er rett og riktig - og i det ligger det jo unektelig visse holdninger i forhold til det de tror på fra før...
Hva skal jeg si? Jo - jeg har kommet frem til at jeg håper noen mongoler er bedre mennesker enn meg, som tar i mot denne "otlendingen" på en bedre måte enn jeg noen gang har tatt i mot mennesker med ulik kulturell bakgrunn enn meg. Og tankene mine er helt gratis, så nestemann kan overta dem helt uten at jeg krever vederlag for dem: Vær-så-god!
Ha en god dag!
Gjermund
Jeg selv har en del holdninger og tanker om innvandrere som jeg ikke akkurat gleder meg over eller skryter av. Jeg innrømmer blant annet at det er en høyere terskel for meg å ta konakt med en person som snakker litt gebrokkent norsk hvis denne personen også har mørk hud. Ikke fordi jeg ikke vil ha kontakt altså, men det er noe i meg som forteller meg at jeg må være litt forsiktig i møte med "sånne" - forstår dere at jeg skammer meg?
Om ett år bor jeg mest sannsynlig i Darkhan i Mongolia. Jeg kommer ikke til å snakke språket særlig godt, selv om jeg forstår en del og overlever ved hjelp av en kombinasjon av kroppsspråk og gebrokken mongolsk. Jeg tjener kanskje 3, 4 ganger så mye som den jamne mongoler, har et hjem stappfullt av ting de bare kan drømme om og oppdrar barna mine på en - i mongolernes øyne - forkastelig måte så de blir både høyrøstede og frekke... Jeg kommer til å kjøre rundt i en flott bil, reise på ferier til andre land, lukke meg inne i min egen sfære og være redd for for mye kulturell påvirkning for ungene.
Jeg kommer antageligvis til å møte mongolerne med noe som for dem virker som påtatt vennlighet i mange situasjoner, og det kommer til å oppstå mange pinlige øyeblikk når jeg ikke forstår det som blir sagt med ord og kroppspråk og som da fører til at mongolene kommer til å se på meg som "dum"... Det kommer i hvertfall jeg til å tro at de gjør.
I tillegg til dette representerer jeg en annen religion som bryter med alt de har lært og alt de føler som trygt - og jeg kommer til å være svært interressert i å snakke om akkurat det. Jeg kommer nemlig til å være interressert i å få noen til å konvertere til noe jeg tror er rett og riktig - og i det ligger det jo unektelig visse holdninger i forhold til det de tror på fra før...
Hva skal jeg si? Jo - jeg har kommet frem til at jeg håper noen mongoler er bedre mennesker enn meg, som tar i mot denne "otlendingen" på en bedre måte enn jeg noen gang har tatt i mot mennesker med ulik kulturell bakgrunn enn meg. Og tankene mine er helt gratis, så nestemann kan overta dem helt uten at jeg krever vederlag for dem: Vær-så-god!
Ha en god dag!
Gjermund
fredag, mars 03, 2006
Frihet
Jeg er fri. For en lykke! Jeg er ikke lenger bundet av syndens skyld og forferdelighet. Men er min frihet uten grenser? Påstår ikke Paulus at jeg har lov til alt? Jeg tror ikke han skrev "nesten alt", nei - det står "alt". Men, det er bestandig et "men" - ikke alt gavner. Gavner hvem? kan noe av det jeg gjør/ikke gjør dømme meg til fortapelse, når Jesus har dødd for ALL verdens synd, EN GANG FOR ALLE?
Nja, ikke akkurat kanskje? Men spørsmålet er stilt uten redsel for prosesser. For eksempel prosessen som starter når vi lar likegyldigheten ta tak, eller når vi overser vår neste i kjærlighet til oss selv. Altså er det slik at ikke alt gavner min neste og/eller meg selv! Det er ikke spesielt lurt å tvinge min neste til noe han/hun ikke har tro for, gjøre noe som fører min neste til fortapelse eller lignende. Og heller ikke er det spesielt lurt å la være å bry seg om hvordan min holdning til ting rundt meg responderer på min praktisering av mitt kristenliv - det kan gjøre meg hard.
Dette var ikke lett. Er jeg egentlig fri? Nå stiller jeg visst feil spørsmål igjen. Jeg er jo fri, når jeg bare fokuserer på hva det betyr noe å være fri fra! Men hva er det så som kan binde meg? Det er visst Paulus som skriver om det også! Lur mann han der Paulus! "Det er Kristi kjærlighet som tvinger meg," sa han. Sånn vil jeg ha det. Fri fra alt, men bundet av Kristi kjærlighet.
Og når man er bundet av noe, har man ikke stort man skulle sagt sjøl - jeg tror jeg går ut og elsker noen!
Gjermund
Nja, ikke akkurat kanskje? Men spørsmålet er stilt uten redsel for prosesser. For eksempel prosessen som starter når vi lar likegyldigheten ta tak, eller når vi overser vår neste i kjærlighet til oss selv. Altså er det slik at ikke alt gavner min neste og/eller meg selv! Det er ikke spesielt lurt å tvinge min neste til noe han/hun ikke har tro for, gjøre noe som fører min neste til fortapelse eller lignende. Og heller ikke er det spesielt lurt å la være å bry seg om hvordan min holdning til ting rundt meg responderer på min praktisering av mitt kristenliv - det kan gjøre meg hard.
Dette var ikke lett. Er jeg egentlig fri? Nå stiller jeg visst feil spørsmål igjen. Jeg er jo fri, når jeg bare fokuserer på hva det betyr noe å være fri fra! Men hva er det så som kan binde meg? Det er visst Paulus som skriver om det også! Lur mann han der Paulus! "Det er Kristi kjærlighet som tvinger meg," sa han. Sånn vil jeg ha det. Fri fra alt, men bundet av Kristi kjærlighet.
Og når man er bundet av noe, har man ikke stort man skulle sagt sjøl - jeg tror jeg går ut og elsker noen!
Gjermund
fredag, februar 24, 2006
En liten rettelse
Det er ikke så greit å skrive noe uten at det kan bli litt feil. Jeg ser at det i mitt siste innlegg her på bloggen kan se ut som om jeg ikke vil ha noe med nordmenn å gjøre når vi engang kommer til Mongolia. Dette handler om undertegnedes evne, eller mangel på sådann, til å uttrykke seg - det foreligger ingen fare for at vi ikke kommer til å være sinnsykt glad for enhver nordmann i Mongolia når vi til slutt har reist dit. Bare så det var skrevet, liksom. Men, vi er altså IKKE urbane. Dessverre i år, heldigvis for resten av livet (håper jeg). Så det så - det var det det hele handlet om.
Gjermund
Gjermund
Nyheter
I går var en merkedag. For oss altså. Vi ble ferdig med oppgaven om Mongolia, og vi fikk vite at vi er plassert. Altså, vi har fått beskjed om hvor i Mongolia vi skal bo det første året. Og - HALLELUJA! Vi skal få være i Darhan! Det er en by 23 mil nord for Ulaan Baatar, som er hovedstaden i Mongolia, og der er det visstnok nesten som å bo på landet! Oj, oj, oj, hvor letta jeg er! Tenk å få slippe å bo i en sånn by-by da! Også heller bo i en liten landsby-by! Skal si gleden spratt i taket her i Oslo!
Det er ikke sånn å forstå at vi ikke trives i Oslo altså, men vi trives ikke likevel. Her er vi fordi vi må, og ikke fordi vi ønsker det. Heldigvis er dette en fin plass til å være i en by - but it's still a city! Vi var egentlig også innforstått med at vi kom til å havne i Ulaan Baatar og være der det første året i Mongolia, men vi gledet oss ikke til det - selv om vi da hadde hatt mange fler norske rundt oss. Men, vi reiser altså ikke til Mongolia for å treffe norske mennesker - sorry. Derfor føler vi ikke noe annet enn en ubeskrivelig glede og lettelse. Mongolia - Here we comes!
Gjermund
Det er ikke sånn å forstå at vi ikke trives i Oslo altså, men vi trives ikke likevel. Her er vi fordi vi må, og ikke fordi vi ønsker det. Heldigvis er dette en fin plass til å være i en by - but it's still a city! Vi var egentlig også innforstått med at vi kom til å havne i Ulaan Baatar og være der det første året i Mongolia, men vi gledet oss ikke til det - selv om vi da hadde hatt mange fler norske rundt oss. Men, vi reiser altså ikke til Mongolia for å treffe norske mennesker - sorry. Derfor føler vi ikke noe annet enn en ubeskrivelig glede og lettelse. Mongolia - Here we comes!
Gjermund
tirsdag, februar 21, 2006
Er det ikke rart?
Jeg har tenkt - igjen. Store tanker. Også er jeg bare et lite menneske, så dere får ta resultatene som de er, enkle og infløkte.
Hvis det er en Gud, en allmektig Gud. Hva har da mennesket å tape på å tro på Ham, og å tjene Ham? For hvis det er en slik Gud som har gitt oss sitt ord i Bibelen, da er det ille dumt å ikke tru på'n!
Hvor mange ganger har ikke mennesket tenkt opp gjennom tiden? Svaret er vel at det er nesten like mange ganger som vi har tatt feil! Ikke sant? Vi studerer og forsker hele livet, og ender opp med å dø uten å vite - ingen kommer lenger enn til å tru noe! Noen trur riktignok at de vet, men jeg vet at de ikke gjør det - til syvende og sist er alt vi vet basert på at vi må tru at det er sant.
Så hvorfor slutter ikke vi mennesker med å "rette" på Guds ord? Hvorfor bøyer vi oss ikke bare for det som står skrevet?
Gud være takk og lov for at Han er større enn min enkle forstand, ellers hadde det stått dårlig til.
Gjermund
Hvis det er en Gud, en allmektig Gud. Hva har da mennesket å tape på å tro på Ham, og å tjene Ham? For hvis det er en slik Gud som har gitt oss sitt ord i Bibelen, da er det ille dumt å ikke tru på'n!
Hvor mange ganger har ikke mennesket tenkt opp gjennom tiden? Svaret er vel at det er nesten like mange ganger som vi har tatt feil! Ikke sant? Vi studerer og forsker hele livet, og ender opp med å dø uten å vite - ingen kommer lenger enn til å tru noe! Noen trur riktignok at de vet, men jeg vet at de ikke gjør det - til syvende og sist er alt vi vet basert på at vi må tru at det er sant.
Så hvorfor slutter ikke vi mennesker med å "rette" på Guds ord? Hvorfor bøyer vi oss ikke bare for det som står skrevet?
Gud være takk og lov for at Han er større enn min enkle forstand, ellers hadde det stått dårlig til.
Gjermund
Abonner på:
Innlegg (Atom)