I utgangspunktet er vi i Mongolia som kristne bistandsarbeidere. Det vil si at vi skal prøve å gjøre det beste vi kan i forbindelse med utviklingsarbeid i et forsøk på å hjelpe det mongolske folk til et bedre liv med bedre velferd. Men fordi vi er kristne, ligger det hele tiden under et ønske om å fortelle om det vi tror på, og få dele med andre det beste vi vet om - nemlig budskapet om at vi ved å tro på Jesus Kristus kan få samfunn med Gud vår far og alles skaper.
Så hender det av og til, at vi i vår overflod finner en liten anledning til å dele med dem som har ingenting. Men det er en utfordring fordi vi lett kan føle oss utnyttet og verdsatt kun på grunn av våre penger (ikke lett å være så rik at man har råd til å "føle" noe...)
Da er det godt når man gir uten å vite det! I går skjedde det to ganger... Jeg hadde nemlig kastet en kjele (som var innpakket i en pose) og som mest sannsynlig kom "søppelplukkeren" vår til gode... (en mann som stadig kommer innom for å lete gjennom søpla vår om det er noe han kan bruke...) Det andre som skjedde var at jeg endelig fikk rota meg til å kjøpe en ny telefon til Kjersti, for hennes har skrangla lenge før den for en stund siden tok helt kvelden. Vår venn Bayraa har imidlertid lenge ønsket seg en ny telefon (men har da ingen penger) så han ble veldig fornøyd da han fikk Kjerstis gamle - i tilfellet den kunne repareres - og den virket uten problemer! Vi ser det som en Guds inngripen - for den telefonen var død!
For oss ble det ergelige til noe festelig i forhold til kjelen, og den nye telefonen til Kjersti ble plutselig ekstra billig ved at Bayraa fikk den gamle - og at den virket. Sånn kan det gå når Herren driver med bistand!
Gjermund
tirsdag, februar 27, 2007
mandag, februar 26, 2007
Velsignelser
I dag er det akkurat 5 måneder siden vi reiste fra Norge for å bosette oss i Mongolia for de kommende fire åra. Den gangen var vi veldig spendte på hva som kom til å skje, og på forhånd var vi veldig opptatt av å ha "bønnestøtte" som vi kaller det, hjemmefra.
Det er moro å se tilbake på disse fem månedene, og konkludere med at det har gått bra. Og vi har gang på gang opplevd at bønnestøtte, det har vi - og vi tror det hjelper! Vi har unngått de store feilene som det er lett å gjøre når man kommer som gjest til et fremmed land. Vi kommer sikkert til å gjøre noen av dem siden, det er ikke det jeg mener, men slike ting går det ikke an å ta på forskudd - tabber telles i etterkant. Og til nå vil jeg si at vi føler oss bevart fra å gjøre de store gale tingene.
Så er det alle de ulike situasjonene som vi kunne valgt anderledes i, eller handlet anderledes. Noen ganger handlet vi bevisst, men i villrede, andre ganger var vi ikke engang bevisst at vi hadde handlet eller valgt. Men likevel ser det ut til at vi har hatt hjelp. Det er mye slit og krevende tankearbeid som er unngått ved dette.
Så er det følelsene i forbindelse med å være "dårlige" misjonærer... De har stadig lyst til å ta overhånd - likevel har vi fått bli bevart i troen på at det er Gud Herren selv som skal gjøre arbeidet i Mongolia, men at Han ønsket at vi skulle reise for å gjøre det HAN vil at vi skal gjøre - i Hans tid. Så vi forbereder oss, og venter. Kanskje bruker Han oss på ulike vis selv når vi "bare" venter også? Det ber vi om at Han må gjøre, vil dere som gir oss bønnestøtte være med å be om det samme?
Gjermund
Det er moro å se tilbake på disse fem månedene, og konkludere med at det har gått bra. Og vi har gang på gang opplevd at bønnestøtte, det har vi - og vi tror det hjelper! Vi har unngått de store feilene som det er lett å gjøre når man kommer som gjest til et fremmed land. Vi kommer sikkert til å gjøre noen av dem siden, det er ikke det jeg mener, men slike ting går det ikke an å ta på forskudd - tabber telles i etterkant. Og til nå vil jeg si at vi føler oss bevart fra å gjøre de store gale tingene.
Så er det alle de ulike situasjonene som vi kunne valgt anderledes i, eller handlet anderledes. Noen ganger handlet vi bevisst, men i villrede, andre ganger var vi ikke engang bevisst at vi hadde handlet eller valgt. Men likevel ser det ut til at vi har hatt hjelp. Det er mye slit og krevende tankearbeid som er unngått ved dette.
Så er det følelsene i forbindelse med å være "dårlige" misjonærer... De har stadig lyst til å ta overhånd - likevel har vi fått bli bevart i troen på at det er Gud Herren selv som skal gjøre arbeidet i Mongolia, men at Han ønsket at vi skulle reise for å gjøre det HAN vil at vi skal gjøre - i Hans tid. Så vi forbereder oss, og venter. Kanskje bruker Han oss på ulike vis selv når vi "bare" venter også? Det ber vi om at Han må gjøre, vil dere som gir oss bønnestøtte være med å be om det samme?
Gjermund
fredag, februar 23, 2007
ADVARSEL!!!
Før noen begynner å lese dette innlegget, vil jeg gi beskjed om at for svært sarte sjeler kan det være bedre å vente på neste innlegg - dette innlegget kan inneholde noen forklaringer som kan virke støtende på enkelte... (Kanskje) Selv om bildene skal være trygge.
Dette var moro! En god start på en bra tur!
Jeg har nemlig vært på tur til Landsbygda - eller "Høddø" som vi sier - det er nemlig ofte lettere å si enn alle de rare navnene som finnes på ulike steder her i dette landet. Selv om "Juro" og "Hodder" nok ikke er av de vanskeligste navnene å uttale. På denne turen fikk jeg oppleve litt av hvert. Spesielt hvert. Jeg red nemlig både på kamel og hest til allmen fornøyelse, samtidig som jeg har satt til livs uhorvelig store mengder "båts", stått på tidenes minst tiltalende do - eller hull om dere vil, sovet på "det aller største" hotellet jeg noen sinne har sett (to rom med så vidt plass til tre senger og et kjøkken - men med nummererte rom!) og i mitt stille sinn takket mer enn en gang for min tilregnede "festblære" som har gjort meg i stand til å ta vare på opptil uten-å-vite-sikkert-men-nesten-helt-sikkert en hel termos melkete...
Sånn har grisene i Mongolia det om vinter'n.
Det handla mye om dyr på turen - noe som ikke var meg i mot!
De som kjenner meg, vet at sauene mine (eller våre - nei - mine!) var det vanskeligste for meg å reise fra. Og selv om det var veldig moro å hilse på disse små krabatene, må jeg innrømme at det var veldig sårt. Nå er det en og en halv måned igjen til jeg skulle begynt å ta imot mine egne lam. Lurer på hvordan det hadde gått i år...
For syns skyld må jeg jo også legge med et bilde av en mongolsk traktor - selv om den ikke representerer gjennomsnittstørrelsen på traktorene her. Denne "krabaten" yter 700 HK på sitt beste...
Og har dermed ingen problem med å trekke en åtteskjærs plog eller fem sammenkobla såmaskiner (som skimtes i bakgrunnen på bildet) - eller tidenes skålharv - som jeg har et annet bilde av...
På et bruk fant vi denne lille stakkaren - trygt oppbevart inne i geren (boligteltet) til husbonden. De steller godt med dyra sine, det skal de ha! Ser for meg svigermor med en kalv på kjøkkenet...
Dette bildet er litt morsomt, for dette var de siste vi besøkte - og damen på bildet er inseminør (er det slik det staves tro...?) Det betyr at hun befrukter sauer (Jeg visste at dette kom til å høres stygt ut!!!) - altså - ikke ho da, eller, ho bruker altså sæd fra andre, eller jeg mener, fra værer! *svett* som er dypfryst. Ikke værene altså! Sæden er dypryst (i hvertfall Norge - kanskje ikke i Mongolia - det glemte jeg å spørre om). Ho bruker en lang stang og en lommelykt og ... Ja, en potensiell mammasau altså - det var det jeg visste, dette ble ekkelt! Men sånn er det altså det foregår. Så blir det lam da vet dere, kanskje. Det var det jeg skulle si noe om - for jeg drev nemlig med dette jeg også, en gang. Den gangen jeg var bonde... *snufs* ... hjemme i Norge. Og det likte denne dama å høre om da vet de - og enda bedre var det da ho hørte at ho fikk til bedre resultater enn jeg! Da ble vi bestevenner med en gang! Og det førte til at jeg fikk mi aller største utfordring som tolk på hele turen, for du verden så mye det plutselig var viktig å snakke med meg om da! Det som var moro med det hele var at ho begynte å snakke direkte til meg i stedet for å snakke med sjefen vår for at han skulle si til meg hva ho sa før jeg skulle tolke det til Norsk for Kristian og Sebastian. Til slutt ville ho at vi skulle ta bilde av henne og meg på hesteryggen - noe dere kan se at gikk sånn nogenlunde bra.
Gjermund
Dette var moro! En god start på en bra tur!
Jeg har nemlig vært på tur til Landsbygda - eller "Høddø" som vi sier - det er nemlig ofte lettere å si enn alle de rare navnene som finnes på ulike steder her i dette landet. Selv om "Juro" og "Hodder" nok ikke er av de vanskeligste navnene å uttale. På denne turen fikk jeg oppleve litt av hvert. Spesielt hvert. Jeg red nemlig både på kamel og hest til allmen fornøyelse, samtidig som jeg har satt til livs uhorvelig store mengder "båts", stått på tidenes minst tiltalende do - eller hull om dere vil, sovet på "det aller største" hotellet jeg noen sinne har sett (to rom med så vidt plass til tre senger og et kjøkken - men med nummererte rom!) og i mitt stille sinn takket mer enn en gang for min tilregnede "festblære" som har gjort meg i stand til å ta vare på opptil uten-å-vite-sikkert-men-nesten-helt-sikkert en hel termos melkete...
Sånn har grisene i Mongolia det om vinter'n.
Det handla mye om dyr på turen - noe som ikke var meg i mot!
De som kjenner meg, vet at sauene mine (eller våre - nei - mine!) var det vanskeligste for meg å reise fra. Og selv om det var veldig moro å hilse på disse små krabatene, må jeg innrømme at det var veldig sårt. Nå er det en og en halv måned igjen til jeg skulle begynt å ta imot mine egne lam. Lurer på hvordan det hadde gått i år...
For syns skyld må jeg jo også legge med et bilde av en mongolsk traktor - selv om den ikke representerer gjennomsnittstørrelsen på traktorene her. Denne "krabaten" yter 700 HK på sitt beste...
Og har dermed ingen problem med å trekke en åtteskjærs plog eller fem sammenkobla såmaskiner (som skimtes i bakgrunnen på bildet) - eller tidenes skålharv - som jeg har et annet bilde av...
På et bruk fant vi denne lille stakkaren - trygt oppbevart inne i geren (boligteltet) til husbonden. De steller godt med dyra sine, det skal de ha! Ser for meg svigermor med en kalv på kjøkkenet...
Dette bildet er litt morsomt, for dette var de siste vi besøkte - og damen på bildet er inseminør (er det slik det staves tro...?) Det betyr at hun befrukter sauer (Jeg visste at dette kom til å høres stygt ut!!!) - altså - ikke ho da, eller, ho bruker altså sæd fra andre, eller jeg mener, fra værer! *svett* som er dypfryst. Ikke værene altså! Sæden er dypryst (i hvertfall Norge - kanskje ikke i Mongolia - det glemte jeg å spørre om). Ho bruker en lang stang og en lommelykt og ... Ja, en potensiell mammasau altså - det var det jeg visste, dette ble ekkelt! Men sånn er det altså det foregår. Så blir det lam da vet dere, kanskje. Det var det jeg skulle si noe om - for jeg drev nemlig med dette jeg også, en gang. Den gangen jeg var bonde... *snufs* ... hjemme i Norge. Og det likte denne dama å høre om da vet de - og enda bedre var det da ho hørte at ho fikk til bedre resultater enn jeg! Da ble vi bestevenner med en gang! Og det førte til at jeg fikk mi aller største utfordring som tolk på hele turen, for du verden så mye det plutselig var viktig å snakke med meg om da! Det som var moro med det hele var at ho begynte å snakke direkte til meg i stedet for å snakke med sjefen vår for at han skulle si til meg hva ho sa før jeg skulle tolke det til Norsk for Kristian og Sebastian. Til slutt ville ho at vi skulle ta bilde av henne og meg på hesteryggen - noe dere kan se at gikk sånn nogenlunde bra.
Gjermund
onsdag, februar 21, 2007
Litt av hvert
Det foresvever meg at jeg har brukt den samme overskriften før, men det er ikke så lett å finne på ulike titler når innleggene inneholder nettopp litt av hvert...
Her har vi for eksempel en elegant kledd herremann med sine fire håpefulle på sin hjemmesnekrede kjelke, på tur til besøk i en mongolsk ger.
Her er den mongolske familien vi besøkte i den mongolske geren - de bor der...
Her er vi på besøk i en annen mongolsk ger - det er i grunnen en del av dem i Mongolia, tror jeg... Hedersmannen selv sitter helt til høyre på bildet, han kaller vi "Bestefar". Han bor i den geren det er bilde av her.
Det kom noen andre også på besøk i den siste geren. De var mongolske og syntes det var veldig moro at vi gikk kledd i deel og at vi endatil prøvde å snakke mongolsk. De holdt på å le seg i hjel da de etter å ha kommentert at det er en del likheter mellom norsk og russisk fikk opplyst (av meg) at det er fordi russerne bruker en del norske ord...
Dette er "Bestemor". Hun er ikke i faimilie med "Bestefar" så vidt jeg vet, og hun sitter ikke til høyre på bildet. Hvis det er noen som ikke vet hva som er høyre på et bilde, så får jeg skrive at det er den eldste av disse to. Hvis det er noen som ikke er så flinke til å anslå alderen på folk, så er det hun med alpelua som er "Bestemor".
Dette er et av barnebarna til "Bestemor" - han med svart hår altså. Den andre heter Ola og er gutten min. Disse to er omtrent like gamle, men har et forholdsvis ulikt utgangspunkt for livet sitt...
Her er familien vår stasa opp til fest-lunch på kontoret. Alle mongolere synes det er veldig moro å se oss i deel, og da spesielt ungene. Selvfølgelig.
Sånn kan en ekte mongol se ut - staselig, ikke sant? Dette er Batdorch (det sies vel omtrent slik, tror jeg) - en trivelig kar som jobber i "mitt" prosjekt.
Her er Batbold og kona hans - han jobber som fungerende prosjektleder i "mitt" prosjekt. Vi var en hel forsamling på besøk hjemme hos dem fordi hans yngste sønn hadde "endelig-skal-vi-klippe-håret-ditt-for-første-gang-dag". En stor feiring tror jeg, og ganske moro å få oppleve.
Her er det nyeste tilskuddet i SDP-klanen i gang med å "skrelle" sjefens sønn... Kristian er på besøk i prosjektet og skal bruke to og en halv måned på å finne ut om det lar seg gjøre å bygge opp vanningsanlegg og i tilfellet hvilke typer som egner seg best i Mongolia.
Etter at vi hadde klippet hver vår lille lokk av håret til den lille stakkaren, måtte vi passe på at alt ble puttet i plastikkposen som fulgte med saksa - om å gjøre at ingenting gikk galt siden alt som ble gjort ble strengt iaktatt av de foresatte. Jeg for min del syntes mest synd på den lille gutten som måtte gå fra den ene ukjente karen til den andre for å bli kortere på håret...
For øvrig så må jeg få fortelle at disse tre siste dagene har vært et kulturstudium fra ende til annen - har i grunnen opplevd mer, og snakka mer mongolsk på disse dagene enn noen gang før. Dessuten har Batbold (sjefen altså) bestemt seg for at siden jeg hadde lyst til å bli med på en tur til landsbygda i morgen, så trenger vi ingen annen tolk til Kristian. *skjelve, skjelve*
Gjermund
Her har vi for eksempel en elegant kledd herremann med sine fire håpefulle på sin hjemmesnekrede kjelke, på tur til besøk i en mongolsk ger.
Her er den mongolske familien vi besøkte i den mongolske geren - de bor der...
Her er vi på besøk i en annen mongolsk ger - det er i grunnen en del av dem i Mongolia, tror jeg... Hedersmannen selv sitter helt til høyre på bildet, han kaller vi "Bestefar". Han bor i den geren det er bilde av her.
Det kom noen andre også på besøk i den siste geren. De var mongolske og syntes det var veldig moro at vi gikk kledd i deel og at vi endatil prøvde å snakke mongolsk. De holdt på å le seg i hjel da de etter å ha kommentert at det er en del likheter mellom norsk og russisk fikk opplyst (av meg) at det er fordi russerne bruker en del norske ord...
Dette er "Bestemor". Hun er ikke i faimilie med "Bestefar" så vidt jeg vet, og hun sitter ikke til høyre på bildet. Hvis det er noen som ikke vet hva som er høyre på et bilde, så får jeg skrive at det er den eldste av disse to. Hvis det er noen som ikke er så flinke til å anslå alderen på folk, så er det hun med alpelua som er "Bestemor".
Dette er et av barnebarna til "Bestemor" - han med svart hår altså. Den andre heter Ola og er gutten min. Disse to er omtrent like gamle, men har et forholdsvis ulikt utgangspunkt for livet sitt...
Her er familien vår stasa opp til fest-lunch på kontoret. Alle mongolere synes det er veldig moro å se oss i deel, og da spesielt ungene. Selvfølgelig.
Sånn kan en ekte mongol se ut - staselig, ikke sant? Dette er Batdorch (det sies vel omtrent slik, tror jeg) - en trivelig kar som jobber i "mitt" prosjekt.
Her er Batbold og kona hans - han jobber som fungerende prosjektleder i "mitt" prosjekt. Vi var en hel forsamling på besøk hjemme hos dem fordi hans yngste sønn hadde "endelig-skal-vi-klippe-håret-ditt-for-første-gang-dag". En stor feiring tror jeg, og ganske moro å få oppleve.
Her er det nyeste tilskuddet i SDP-klanen i gang med å "skrelle" sjefens sønn... Kristian er på besøk i prosjektet og skal bruke to og en halv måned på å finne ut om det lar seg gjøre å bygge opp vanningsanlegg og i tilfellet hvilke typer som egner seg best i Mongolia.
Etter at vi hadde klippet hver vår lille lokk av håret til den lille stakkaren, måtte vi passe på at alt ble puttet i plastikkposen som fulgte med saksa - om å gjøre at ingenting gikk galt siden alt som ble gjort ble strengt iaktatt av de foresatte. Jeg for min del syntes mest synd på den lille gutten som måtte gå fra den ene ukjente karen til den andre for å bli kortere på håret...
For øvrig så må jeg få fortelle at disse tre siste dagene har vært et kulturstudium fra ende til annen - har i grunnen opplevd mer, og snakka mer mongolsk på disse dagene enn noen gang før. Dessuten har Batbold (sjefen altså) bestemt seg for at siden jeg hadde lyst til å bli med på en tur til landsbygda i morgen, så trenger vi ingen annen tolk til Kristian. *skjelve, skjelve*
Gjermund
søndag, februar 18, 2007
Linker
Når man er utenlands slik som vi, og skriver en blogg for å holde "folket" hjemme oppdatert, blir man ganske opptatt av sin egen situasjon. Og man leter etter andre i "samme båt". Vi har funnet en del, kjenner en del og vet om en del mennesker som også bor utenlands, fordi de vil fortelle mennesker om Jesus. Det er mange forskjeller på oss; enslige og familier, unge mennesker og godt voksne, barnefamilier og ektepar uten barn, men fellesnevneren for oss alle er at vi skriver noe som publiseres på nett med mer eller mindre jamne mellomrom. Og alt er verd å lese! Derfor oppfordrer jeg alle leserne våre til å bruke "linkene" våre (eller "lesverdigheter" som det heter på vår blogg) for å lese tanker andre gjør seg om det å leve i et fremmed land. Og legg gjerne igjen en liten kommentar! Du trenger ikke å være "en kjenning" for å gjøre det! Det vil uansett være til oppmuntring og glede for oss som får tilbakemelding.
Gjermund
Gjermund
Tsagaan saar
Nå feirer mongolene tsagaan saar - eller nytt år - eller hvit måne(d). Og vi blir invitert rundt omkring for å spise bååts og drikke melkete. Det er trivelig, men uvant - også blir man utfordret til litt av hvert - for eksempel å synge sanger, drikke vodka og gjæret hestemelk osv... Ikke spesielt god til sånne ting, men har da overlevd dagen - selv om jeg nå er:
Vi har først vært på besøk hos et gammelt ektepar som bor i kirken, før vi reiste på besøk til Kjersti's lærer's foreldre - for mongolere er nemlig familien veldig viktig, og eldre mennesker de som man skal vise størst respekt. Veldig koselig.
Her overrekkes den første skåla med melkete. Ikledd de fineste klærne jeg eier, var det om å gjøre å ta i mot på riktig vis...
På neste plass var det om å gjøre å spise nok av alt som var satt frem - mengder med kjøtt, salat, frukt, godteri, brus, gjæra hoppemelk og sprit... Samt melkete, forstås. Og en del av ritualene går ut på å sniffe litt tobakkslignende greier... (Men det er utrolig hva som godtas av en utlendig, og hva det går an å snike seg unna - selv om jeg måtte synge en sang fordi jeg ikke tømte spritglasset jeg fikk.)
Her tar jeg del i et respektfullt rituale hvor en mannlig gjest skal skjære opp noe kjøtt (med kniven mot seg) å dele ut til de andre gjestene. Heldigvis fikk jeg god hjelp av Kjersti's lærer. Jeg følte meg omtrent som en fisk på land - i telt...
Det kuleste med hele feiringa, er likevel at de mongolene vi møter på gata synes det er så moro at vi går i mongolske klær. De hilser og snakker til oss som aldri før - ja i dag var det til og med noen som stoppa bilen bare for å hilse på oss! Sånt er morsomt.
Gjermund
Vi har først vært på besøk hos et gammelt ektepar som bor i kirken, før vi reiste på besøk til Kjersti's lærer's foreldre - for mongolere er nemlig familien veldig viktig, og eldre mennesker de som man skal vise størst respekt. Veldig koselig.
Her overrekkes den første skåla med melkete. Ikledd de fineste klærne jeg eier, var det om å gjøre å ta i mot på riktig vis...
På neste plass var det om å gjøre å spise nok av alt som var satt frem - mengder med kjøtt, salat, frukt, godteri, brus, gjæra hoppemelk og sprit... Samt melkete, forstås. Og en del av ritualene går ut på å sniffe litt tobakkslignende greier... (Men det er utrolig hva som godtas av en utlendig, og hva det går an å snike seg unna - selv om jeg måtte synge en sang fordi jeg ikke tømte spritglasset jeg fikk.)
Her tar jeg del i et respektfullt rituale hvor en mannlig gjest skal skjære opp noe kjøtt (med kniven mot seg) å dele ut til de andre gjestene. Heldigvis fikk jeg god hjelp av Kjersti's lærer. Jeg følte meg omtrent som en fisk på land - i telt...
Det kuleste med hele feiringa, er likevel at de mongolene vi møter på gata synes det er så moro at vi går i mongolske klær. De hilser og snakker til oss som aldri før - ja i dag var det til og med noen som stoppa bilen bare for å hilse på oss! Sånt er morsomt.
Gjermund
torsdag, februar 15, 2007
Hva, Jå, What?
Ja - man kan stille seg spørsmålet av og til. Hva gjør vi her? Som dere kanskje legger merke til, er navnet på bloggen forandret. Fordi jeg ikke følte jeg kunne stå inne for tittelen "bonde" lenger. Det innebærer imidlertid at jeg må gjøre foreta en nyorientering for finne ut hva jeg egentlig er nå. Det kunne jo vært enkelt å si at jeg er "misjonær" - siden det faktisk er det jeg skulle vært - men det er bare sånn at det på ingen måte føles slik ut!
Det er så mange ting man gjør (og ikke gjør) og sier (eller kanskje heller ikke sier) som skulle være nok til å handle returbilletten med det samme. Likevel er jeg altså her. Forstå det den som kan.
Noen ganger tenker jeg at det er for å ta vare på de riktige "soldatene" vi er her... Trur de gjør mer nytte for seg de enn jeg...
Gjermund
Det er så mange ting man gjør (og ikke gjør) og sier (eller kanskje heller ikke sier) som skulle være nok til å handle returbilletten med det samme. Likevel er jeg altså her. Forstå det den som kan.
Noen ganger tenker jeg at det er for å ta vare på de riktige "soldatene" vi er her... Trur de gjør mer nytte for seg de enn jeg...
Gjermund
tirsdag, februar 13, 2007
Endelig syk!
Vi har hatt en ny runde igjen med oppkast og sykdom. Det vil si at barna har kasta opp og vært syke - alle så nær som Ola. Han har gått fri. Det har vi skjønt at ikke er så veldig kult - man får nemlig Coca cola og Eplejuice i Mongolia når man er syk og begynner å kaste opp. Derfor stod gleden høyt i taket i dag, da Ola oppdaga at han hadde begynt å få feber - og jammen klarte han ikke å kjenne en anelse kvalme når han konsentrerte seg skikkelig. Dermed ble det Coca cola på ham også...
Det er ikke småtterier, som dere ser - hele 1,25 liter Coca cola for seg selv - det er god betaling for litt sykdom! Men så har han gått å venta i over en uke på å bli syk så han også skulle få.
Gjermund
Det er ikke småtterier, som dere ser - hele 1,25 liter Coca cola for seg selv - det er god betaling for litt sykdom! Men så har han gått å venta i over en uke på å bli syk så han også skulle få.
Gjermund
mandag, februar 12, 2007
Gullkorn fra barnemunn
Vi har en liten treåring som får sagt det meste på de forunderligste måter - og jeg forstår at slike ting er viktige også for andre enn Kjersti og meg. For eksempel bestemødre...?
For eksempel er han i stand til å bedømme det meste som at "det val bla da", eller "det val dumt da". Eller når han skal på do: "E vil at du ska gå ut å ha att dæla!" (sjenert som han er). Likevel er det noen ganger han slår til med de vittigste kommentarer, som for eksempel da han fortvilet kom med sin lille plastikk-ugle (Ugla i Ole Brumm historiene) og sa:
"Ugla ville ha tyggegummi som badedlakt, og nå fæ e den itj a igjen!" Sånn er det, skyldplassering har bestandig vært en viktig sport...
Gjermund
For eksempel er han i stand til å bedømme det meste som at "det val bla da", eller "det val dumt da". Eller når han skal på do: "E vil at du ska gå ut å ha att dæla!" (sjenert som han er). Likevel er det noen ganger han slår til med de vittigste kommentarer, som for eksempel da han fortvilet kom med sin lille plastikk-ugle (Ugla i Ole Brumm historiene) og sa:
"Ugla ville ha tyggegummi som badedlakt, og nå fæ e den itj a igjen!" Sånn er det, skyldplassering har bestandig vært en viktig sport...
Gjermund
søndag, februar 11, 2007
Vaner
Nå har ting begynt å bli vane. Jeg sliter mange ganger for å finne "noe" å skrive om - alt er jo bare sånn som det pleier å være. Men så leste jeg Kjersti's innlegg, og da skjønner jeg jo at det ikke er så "vanlig" likevel...
- I dag har jeg for eksempel tenkt å kjøpe den hesten vi har ønska oss så lenge - dersom han mongolen som skal selge den holder avtalen...
- I går var jeg og de to største guttene på "Hvit måned fest" - ikledd mongolske klær (til manges store fornøyelse)...
- Mine beste venner her forstår ikke ett eneste ord på norsk - all kommunikasjon foregår på engelsk - eller til og med mongolsk når engelsken ikke strekker til.
- Det er ikke så rent sjelden jeg forstår mer enn jeg skulle gjort når folk snakker sammen (om meg), likevel forstår jeg ikke mer enn en brøkdel av det som foregår rundt meg. Like a baby!
- Jeg tenker ikke lenger over at taxi'ene ser (og høres) ut som om de skal ramle sammen når som helst (det er faktisk lenge siden jeg så et vrak som var en taxi - slik jeg så i starten - selv om det er akkurat de samme bilene som kjører rundt nå som da!)
- Å drikke te uten sukker, spise kjøtt uten tilbehør, drikke melkete osv er ikke lenger bare en kurositet - jeg vet at jeg foretrekker hjemmelaget håsjårr fremfor de som lages i cafèene på markedet, jeg vet at melkete med litt mer salt og melk enn det du får i "poseteen" gjør seg og jeg vet hvilken pølsetype jeg foretrekker fremfor de andre...
Sånn tror jeg at jeg kunne ramsa opp både det ene og det andre - fulle folk for eksempel, de er liksom ikke like fulle lenger - om det går an å si det sånn. Det er ikke det at jeg ikke synes synd på dem eller skulle ønske det gikk an å hjelpe uten å bli "spist", men de er så mange - så "vanlige"...
Ungene ser i grunnen ut til å ha det litt på samme måten. Det er ikke "rart" eller spennende å være her lenger - bare vanlig. At hushjelpene bare snakker mongolsk med dem - ja, det er visst bare sånn det er. Så dermed kan vi vel bare sette i gang å fundere på hva som er forandret - oss eller andre ting.
Det er helt vanlig at ungene kler seg ut også - og det er helt vanlig at minstemann har noe å klage på i forhold til de som er litt større, da senkes øyenbrynene mens underleppa siger...
Gjermund
- I dag har jeg for eksempel tenkt å kjøpe den hesten vi har ønska oss så lenge - dersom han mongolen som skal selge den holder avtalen...
- I går var jeg og de to største guttene på "Hvit måned fest" - ikledd mongolske klær (til manges store fornøyelse)...
- Mine beste venner her forstår ikke ett eneste ord på norsk - all kommunikasjon foregår på engelsk - eller til og med mongolsk når engelsken ikke strekker til.
- Det er ikke så rent sjelden jeg forstår mer enn jeg skulle gjort når folk snakker sammen (om meg), likevel forstår jeg ikke mer enn en brøkdel av det som foregår rundt meg. Like a baby!
- Jeg tenker ikke lenger over at taxi'ene ser (og høres) ut som om de skal ramle sammen når som helst (det er faktisk lenge siden jeg så et vrak som var en taxi - slik jeg så i starten - selv om det er akkurat de samme bilene som kjører rundt nå som da!)
- Å drikke te uten sukker, spise kjøtt uten tilbehør, drikke melkete osv er ikke lenger bare en kurositet - jeg vet at jeg foretrekker hjemmelaget håsjårr fremfor de som lages i cafèene på markedet, jeg vet at melkete med litt mer salt og melk enn det du får i "poseteen" gjør seg og jeg vet hvilken pølsetype jeg foretrekker fremfor de andre...
Sånn tror jeg at jeg kunne ramsa opp både det ene og det andre - fulle folk for eksempel, de er liksom ikke like fulle lenger - om det går an å si det sånn. Det er ikke det at jeg ikke synes synd på dem eller skulle ønske det gikk an å hjelpe uten å bli "spist", men de er så mange - så "vanlige"...
Ungene ser i grunnen ut til å ha det litt på samme måten. Det er ikke "rart" eller spennende å være her lenger - bare vanlig. At hushjelpene bare snakker mongolsk med dem - ja, det er visst bare sånn det er. Så dermed kan vi vel bare sette i gang å fundere på hva som er forandret - oss eller andre ting.
Det er helt vanlig at ungene kler seg ut også - og det er helt vanlig at minstemann har noe å klage på i forhold til de som er litt større, da senkes øyenbrynene mens underleppa siger...
Gjermund
lørdag, februar 10, 2007
Noen misjonærtanker.....
Jeg visste at misjonærer ikke er helgener. Og det hadde jeg ingen forhåpninger om at jeg selv skulle bli, heller. Men jeg hadde jo, og har, likevel et ideal om at misjonærer skulle leve et liv i tjeneste for andre! Men så kommer jeg ut og møter mine dårlige sider, og så er de sterkere enn jeg visste. Aldri har jeg vært så selvopptatt, så selvmedliden, så mistenksom mot andre, så redd for å bli utnyttet, så opptatt av bagateller, så redd for å låne bort, så opptatt av å beskytte mine grenser på forskjellige vis, - jeg har aldri hatt så liten lyst til å gi til andre av meg selv!
Å bli sendt ut i en tjeneste av Gud er visst ikke noe man fortjener. Det er faktisk fordi Gud har sett i nåde til meg at han vil bruke meg! Han har tilgitt meg, og så vil han til og med bruke meg som sin tjenerinne! Det er jeg takknemlig for, selv om jeg ikke forstår hvordan han kan gjøre det.
Men jeg vet to ting: Det ene er at jeg skal få være hans barn uavhengig av det jeg gjør, akkurat som jeg elsker mine egne barn uavhengig av det de gjør. For jeg får leve i hans tilgivelse, derfor er jeg hans barn!
Det andre jeg vet, er at "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet." (2. Kor 12.9). Så kan da Gud bruke oss vanlige folk som misjonærer eller i annen tjeneste for ham, tross vår svakhet! Så håper jeg at Jesus kan gi mennesker et glimt av seg (av Jesus) gjennom meg, selv om jeg aldri kan gi et riktig speilbilde av ham!
Dere som ber; vær så snill å fortsette å be for oss og for andre misjonærer, om hjelp til å leve nær Jesus så han kan prege oss! Og be for mennesker her og hjemme! Ved å be gjør dere det som er viktigst for å utbre evangeliet om Jesus og det han har gjort for alle verdens mennesker!
Kjersti
Å bli sendt ut i en tjeneste av Gud er visst ikke noe man fortjener. Det er faktisk fordi Gud har sett i nåde til meg at han vil bruke meg! Han har tilgitt meg, og så vil han til og med bruke meg som sin tjenerinne! Det er jeg takknemlig for, selv om jeg ikke forstår hvordan han kan gjøre det.
Men jeg vet to ting: Det ene er at jeg skal få være hans barn uavhengig av det jeg gjør, akkurat som jeg elsker mine egne barn uavhengig av det de gjør. For jeg får leve i hans tilgivelse, derfor er jeg hans barn!
Det andre jeg vet, er at "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet." (2. Kor 12.9). Så kan da Gud bruke oss vanlige folk som misjonærer eller i annen tjeneste for ham, tross vår svakhet! Så håper jeg at Jesus kan gi mennesker et glimt av seg (av Jesus) gjennom meg, selv om jeg aldri kan gi et riktig speilbilde av ham!
Dere som ber; vær så snill å fortsette å be for oss og for andre misjonærer, om hjelp til å leve nær Jesus så han kan prege oss! Og be for mennesker her og hjemme! Ved å be gjør dere det som er viktigst for å utbre evangeliet om Jesus og det han har gjort for alle verdens mennesker!
Kjersti
tirsdag, februar 06, 2007
Hjem igjen!
Nå er vi tilbake i Darkhan etter ei langhelg i UB! Det var godt å komme seg bort litt - nesten tre mnd. siden sist jeg var borte fra Darkhan, -men det var også godt å komme tilbake! Jeg oppdaga at inntrykket mitt av Darkhan har forandra seg litt; i høst tenkte jeg på Darkhan som en grå og skitten by, nå ser jeg på den som en hvit og ren landsby! (Håper det blir litt kaldere så det lille av snø vi har ikke forsvinner! Det er nemlig uvanlig mildt her!) Det var i alle fall fint å kjenne hvor godt vi egentlig trives her!
I UB var vi på besøk hos Silje på fredag. På lørdag hadde barna barnevakt (Mitchigma, en mongolsk dame som kan norsk) som var med dem i et lekesenter, mens jeg og Gjermund var på ultralyd og legesjekk, lunsj med Alice og Tom og på shopping (av matvarer!). Det var en flott og hektisk dag. Ultralyden ble forresten foretatt av Mongolias fungerende helseminister! Alt var vel og det var bare 1 barn! Jeg fikk ikke se noe, men Gjermund fikk se. Og nå gleder vi oss enda mer til den vesle blir født!
Etter handlinga dro vi på besøk hos familien Haug, og deretter hjem til gjestehuset for ordne barna til sengs. Vår kjære Anna hadde tilbudt seg å være barnevakt så vi fikk dra på mongolsk konsert sammen med de andre norske unge! (Takk, Anna!) Konserten var en kulturopplevelse, trivelig, men veldig langdrygt, tre timer, (og jeg har jo veldig liten tålmodighet på konserter!) Det meste av mongolske arrangement varer litt for lenge for nordmenn! Etter konserten var vi på Indisk restaurant sammen med Anita og Jan Tore, Jorunn, Alice og Tom, og en fra Finland. En kjempeflott kveld!
På søndag etter gudstjenesten var vi bare i ro, for Håvard og Sondre ble syke (oppkast etc.)
Så må jeg jo fortelle at vår store Ragnhild har mista sin tredje tann (det er vel bare med førstefødte man rapporterer sånt på bloggen....)! Og nå har hun begynt å få seg noen mongolske venner! Det er en seier for henne, for tidligere har hun bare lekt ved siden av mongolske barn, men nå har hun lekt med dem! Hun har begynt å bli med borti kirka en kveld i uka når jeg underviser ei dame i piano. Det er så moro å se hvor glad hun er etterpå! Ola fortalte også at han hadde fått et par kamerater, etter en halv times taus lek under gudstjenesta her sist! Det skal vel mer til å kalle noen for kamerater, men det er så flott å høre ham si det!
Så det går da sakte, men sikkert, framover med oss alle, selv om noen dager har kjentes litt ensomme for min del. Men de dagene kommer sjeldnere og sjeldnere! Og så merker jeg at jeg av og til sier; "når vi kommer hjem til Mongolia." Det er oppmuntrende å høre meg selv si det! Den tyngste delen av vinteren er over og vi gleder oss til den store mongolske høytiden "Tsagaan saar"!
Kjersti
I UB var vi på besøk hos Silje på fredag. På lørdag hadde barna barnevakt (Mitchigma, en mongolsk dame som kan norsk) som var med dem i et lekesenter, mens jeg og Gjermund var på ultralyd og legesjekk, lunsj med Alice og Tom og på shopping (av matvarer!). Det var en flott og hektisk dag. Ultralyden ble forresten foretatt av Mongolias fungerende helseminister! Alt var vel og det var bare 1 barn! Jeg fikk ikke se noe, men Gjermund fikk se. Og nå gleder vi oss enda mer til den vesle blir født!
Etter handlinga dro vi på besøk hos familien Haug, og deretter hjem til gjestehuset for ordne barna til sengs. Vår kjære Anna hadde tilbudt seg å være barnevakt så vi fikk dra på mongolsk konsert sammen med de andre norske unge! (Takk, Anna!) Konserten var en kulturopplevelse, trivelig, men veldig langdrygt, tre timer, (og jeg har jo veldig liten tålmodighet på konserter!) Det meste av mongolske arrangement varer litt for lenge for nordmenn! Etter konserten var vi på Indisk restaurant sammen med Anita og Jan Tore, Jorunn, Alice og Tom, og en fra Finland. En kjempeflott kveld!
På søndag etter gudstjenesten var vi bare i ro, for Håvard og Sondre ble syke (oppkast etc.)
Så må jeg jo fortelle at vår store Ragnhild har mista sin tredje tann (det er vel bare med førstefødte man rapporterer sånt på bloggen....)! Og nå har hun begynt å få seg noen mongolske venner! Det er en seier for henne, for tidligere har hun bare lekt ved siden av mongolske barn, men nå har hun lekt med dem! Hun har begynt å bli med borti kirka en kveld i uka når jeg underviser ei dame i piano. Det er så moro å se hvor glad hun er etterpå! Ola fortalte også at han hadde fått et par kamerater, etter en halv times taus lek under gudstjenesta her sist! Det skal vel mer til å kalle noen for kamerater, men det er så flott å høre ham si det!
Så det går da sakte, men sikkert, framover med oss alle, selv om noen dager har kjentes litt ensomme for min del. Men de dagene kommer sjeldnere og sjeldnere! Og så merker jeg at jeg av og til sier; "når vi kommer hjem til Mongolia." Det er oppmuntrende å høre meg selv si det! Den tyngste delen av vinteren er over og vi gleder oss til den store mongolske høytiden "Tsagaan saar"!
Kjersti
torsdag, februar 01, 2007
Igjen
Nå er det tid igjen. For å skrive noe. Skulle skrevet mer. Er ikke sikker på hva. Det er tørr luft her. Huden på henda mine er tørr. Det har sikkert en sammenheng. Ikke alle sammenhenger er åpenbare. Men denne var ganske lett å se. I morgen skal vi til UB. UB er en forkortelse. Egentlig er det en by. UB er forkortelsen av navnet på byen. Det er Ulan Bator. Navnet på byen altså. Dit er det ganske langt. Etter min mening. Andre mener kanskje ikke at det er så langt. Det går bedre å snakke mongolsk nå. Noen ganger. Lærer'n min sier i hvertfall det. Jeg synes det er vanskelig. Lærer'n min synes jeg snakker for korte setninger. Han har nok rett i det. Omtrent som nå kanskje. Pluss masse feil. Da blir det kanskje litt mer likt. Sikkert slitsomt for en innfødt å høre på. Samtaleemner blir fort litt små. Begrensningene er som oftest store. Men så begynner det å bli varmt. Ute altså. Ikke mer enn mellom 10 og 20 minus nå. Minusgrader. Det er varmt. For om dagen er det varmere. I dag var det varmegrader. Kanskje en. Den var god. Men mongolerne tisser utenfor gjerdet vårt. Egentlig på gjerdet vårt. Det er ikke så kult. Ganske grist. Men sånn er livet. Dessuten får vi nok mat. I UB skal vi kjøpe mer. Mat. Det blir godt. Mat er godt.
Ikke sant Sondre? Joda han synes det han og. Hver dag. Nå er jeg trøtt. Igjen. Og sliten. Igjen. Nå skal jeg legge meg. Igjen. Men så våkner sikkert Sondre i natt. Igjen. Det er litt dumt. For jeg er så trøtt. Nå er det tomt. I hodet. Igjen.
Gjermund
Ikke sant Sondre? Joda han synes det han og. Hver dag. Nå er jeg trøtt. Igjen. Og sliten. Igjen. Nå skal jeg legge meg. Igjen. Men så våkner sikkert Sondre i natt. Igjen. Det er litt dumt. For jeg er så trøtt. Nå er det tomt. I hodet. Igjen.
Gjermund
lørdag, januar 27, 2007
Jubileum!
Ja - da har vi kommet til dagen som bikka måned nr 4 i Mongolia. Og bloggen har snart hatt 150 forskjellige innlegg - dette er nr 147 tror jeg. Og antall besøkende på denne bloggen har passert 10.000 siden vi begynte å telle i mars i fjor. Ikke verst etter min mening! Det er godt å se at dere bryr dere, venner!
I dag hadde jeg en noe spesiell opplevelse. Dere har lagt merke til at bloggen ikke oppdateres like ofte som før, ikke sant? Ta det med ro, det er et sunnhetstegn. Det betyr bare at vi trives her ute, og har mer enn nok å fylle dagene med. Ja da - vi trives, selv om strømmen gikk akkurat nå - får forte meg å bli ferdig med dette innlegget før batteriet går ut på maskina. Blir vel tidlig kveld tenker jeg...
Så var det dagens opplevelse: Vi har blitt kjent med et amerikansk par som har tre døtre og to hester - felles interesser med andre ord. (Strømmen kom tilbake igjen gitt!) Og i dag kom Jeremy (faren) med to av jentene en tur for å lage en kjelke - det vil si, han skulle lage en, og jeg skulle lage en. Bare for moro. For å ha noe å gjøre sammen, for å lage moro for barna, for å underholde oss. Mens vi holdt på ringte sjefen og fortalte at vår kjære venn (Bajraa) hadde vært innom og fortalt at han var tom for mat igjen. (Ikke så lett å være uten arbeid og sosiale sikkerhetsnett som arbeidsledighetstrygd eller sykemelding nei...)
Jeg ba ham sende ham over selvsagt, og etter en stund var vi tre fedre der med hver vår datter. Så likt det kunne vært, så fellesskapsbyggende, men det var en faktor som gjorde avstanden så ufattelig stor. En liten, stakkars, stor faktor.
Penger.
Jeg har begynt å hate penger. Etter min mening finnes det ikke noe mer fordervelig enn penger. For dem dreper vi, misunner vi, strever vi, stjeler vi, mistror vi og rangerer vi hverandre. Og jeg har mistet alle forhåpninger og gode forsett i forhold til å skulle kunne bli kjent med noen uten at penger vil være en del av relasjonen vår. Dessverre. Jeg tror ikke lenger at det går an å være likeverdige om den ene har og den andre ikke har denne nødvendige forferdeligheten. Ikke det at ikke jeg klarer å glemme dem, og holde pengene utenfor - nei det er lett. Men de fattige jeg blir kjent med - de klarer nok ikke å glemme dem.
Gjermund
I dag hadde jeg en noe spesiell opplevelse. Dere har lagt merke til at bloggen ikke oppdateres like ofte som før, ikke sant? Ta det med ro, det er et sunnhetstegn. Det betyr bare at vi trives her ute, og har mer enn nok å fylle dagene med. Ja da - vi trives, selv om strømmen gikk akkurat nå - får forte meg å bli ferdig med dette innlegget før batteriet går ut på maskina. Blir vel tidlig kveld tenker jeg...
Så var det dagens opplevelse: Vi har blitt kjent med et amerikansk par som har tre døtre og to hester - felles interesser med andre ord. (Strømmen kom tilbake igjen gitt!) Og i dag kom Jeremy (faren) med to av jentene en tur for å lage en kjelke - det vil si, han skulle lage en, og jeg skulle lage en. Bare for moro. For å ha noe å gjøre sammen, for å lage moro for barna, for å underholde oss. Mens vi holdt på ringte sjefen og fortalte at vår kjære venn (Bajraa) hadde vært innom og fortalt at han var tom for mat igjen. (Ikke så lett å være uten arbeid og sosiale sikkerhetsnett som arbeidsledighetstrygd eller sykemelding nei...)
Jeg ba ham sende ham over selvsagt, og etter en stund var vi tre fedre der med hver vår datter. Så likt det kunne vært, så fellesskapsbyggende, men det var en faktor som gjorde avstanden så ufattelig stor. En liten, stakkars, stor faktor.
Penger.
Jeg har begynt å hate penger. Etter min mening finnes det ikke noe mer fordervelig enn penger. For dem dreper vi, misunner vi, strever vi, stjeler vi, mistror vi og rangerer vi hverandre. Og jeg har mistet alle forhåpninger og gode forsett i forhold til å skulle kunne bli kjent med noen uten at penger vil være en del av relasjonen vår. Dessverre. Jeg tror ikke lenger at det går an å være likeverdige om den ene har og den andre ikke har denne nødvendige forferdeligheten. Ikke det at ikke jeg klarer å glemme dem, og holde pengene utenfor - nei det er lett. Men de fattige jeg blir kjent med - de klarer nok ikke å glemme dem.
Gjermund
lørdag, januar 20, 2007
Integrert
Nå er vi integrerte i det mongolske samfunn. Som vår alltid så vittige treåring (Håvard) sa det; "Nå æ e vorte mongolel!" Og fine, tja - alt kler den smukke...
Guttene har like del'er (Del er navnet på denne... dette... det vi har på oss på bildene)
Har aldri sett en ettåring som har vært så stolt over et nytt klesplaggfør!
Alle barna på ett brett.
Ragnhild i sin nye habitt. Selvvalgt stoff, selvfølgelig.
Jeg måtte også tas bilde av - selv om jeg forsøkte i det lengste å nekte...
Mens disse så ut til å nyte både oppdressing og bildetaking...
Guttene har like del'er (Del er navnet på denne... dette... det vi har på oss på bildene)
Har aldri sett en ettåring som har vært så stolt over et nytt klesplaggfør!
Alle barna på ett brett.
Ragnhild i sin nye habitt. Selvvalgt stoff, selvfølgelig.
Jeg måtte også tas bilde av - selv om jeg forsøkte i det lengste å nekte...
Mens disse så ut til å nyte både oppdressing og bildetaking...
torsdag, januar 18, 2007
På engelsk!
Jeg må nesten skrive en liten oppmuntring til meg selv om hvor trygg jeg har blitt på min mangelfullt utviklede engelsk. I kveld for eksempel var vi hos et amerikansk vennepar av oss og spilte "settlers" - all forklaring, kort, strategi og reglement ble oversatt fra norsk til engelsk! Og jeg må tydeligvis ha gjort en god jobb, for det var den amerikanske fruen som vant... (Kjersti var også med å forklare, men for ikke å gjøre noe galt, skriver jeg i "jeg"-form...)
Det er så godt å føle at jeg har uttelling for de fem ukene i Brighton. Det er nesten som å treffe nordmenn nå, dersom det dukker opp noen som snakker engelsk nogenlunde brukbart. For uansett hvor mange ord jeg mangler på engelsk, så får jeg til å vitse, le, la meg engasjere, bli følelsesmessig berørt og avbryte andre på engelsk.
I motsetning til hva jeg får til på mongolsk.
På mongolsk kan jeg stort sett bare si "Vær snill å si det en gang til!", "unnskyld, jeg forsto ikke" og ... ja - hva mer kan jeg egentlig si på mongolsk mon tro? "Tomt", "ikke her", "har ikke" eller lignende kanskje - det er nemlig ett ord for disse siste tinga. Det tar på å sitte som et spørsmålstegn hele dagen skal jeg si! Lærer'n står der så tålmodig han, og smiler og venter til jeg får stamma fram et svar som tar så lang tid at han har glemt hva jeg starta med når jeg driver å slutter - enda jeg bare fortalte at jeg var på markedet i går. Eller følelsen av å være totalt idiot når han forteller en vits å holder på å le seg ihjel, og jeg sitter der som en murstein og venter på poenget... Eller når man forsiktig åpner munnen i en taxi å forsøker å si ett eller annet - hvorpå samtlige medpassasjerer stirrer meg i hjel med de største spørrende øynene jeg noen gang har sett. Eller når man plutselig befinner seg på dypt vann i et tema om begravelser - egentlig så var samtalemnet oversettelser! Det er ikke greit, nei.
Lurer på om det ikke hadde vært mer kostnadseffektivt å lære mongolerne norsk jeg gitt - på engelsk.
Gjermund
Det er så godt å føle at jeg har uttelling for de fem ukene i Brighton. Det er nesten som å treffe nordmenn nå, dersom det dukker opp noen som snakker engelsk nogenlunde brukbart. For uansett hvor mange ord jeg mangler på engelsk, så får jeg til å vitse, le, la meg engasjere, bli følelsesmessig berørt og avbryte andre på engelsk.
I motsetning til hva jeg får til på mongolsk.
På mongolsk kan jeg stort sett bare si "Vær snill å si det en gang til!", "unnskyld, jeg forsto ikke" og ... ja - hva mer kan jeg egentlig si på mongolsk mon tro? "Tomt", "ikke her", "har ikke" eller lignende kanskje - det er nemlig ett ord for disse siste tinga. Det tar på å sitte som et spørsmålstegn hele dagen skal jeg si! Lærer'n står der så tålmodig han, og smiler og venter til jeg får stamma fram et svar som tar så lang tid at han har glemt hva jeg starta med når jeg driver å slutter - enda jeg bare fortalte at jeg var på markedet i går. Eller følelsen av å være totalt idiot når han forteller en vits å holder på å le seg ihjel, og jeg sitter der som en murstein og venter på poenget... Eller når man forsiktig åpner munnen i en taxi å forsøker å si ett eller annet - hvorpå samtlige medpassasjerer stirrer meg i hjel med de største spørrende øynene jeg noen gang har sett. Eller når man plutselig befinner seg på dypt vann i et tema om begravelser - egentlig så var samtalemnet oversettelser! Det er ikke greit, nei.
Lurer på om det ikke hadde vært mer kostnadseffektivt å lære mongolerne norsk jeg gitt - på engelsk.
Gjermund
tirsdag, januar 16, 2007
Spising av tarmer og skruer....
I dag har jeg og Sondre prøvd oss på hver vår nye "mat"-rett!Og vi håper virkelig det ble siste gang for Sondre iallfall....
Sondre fant nemlig pappas lille verktøyskrin som lå framme etter montering av et skap. Der var det noen skruer og muttere som han tømte utover, og Gjermund rakk ikke å plukke opp alt før han hadde putta en skrue eller mutter i munnen. Gjermund prøvde selvsagt å tvinge ham til å gape opp så han skulle få den ut, men da beit han pappa'n sin i finger'n og svelgja ned!
Feltlegen tok heldigvis det hele med stor ro, og mente at det ville ordne seg på naturlig vis i løpet av et par-tre dager. Fiberrik kost og mye vann får visst fart på sakene! (Og jeg ber for ham...)
Jeg har spist noe som iallfall er litt mer fordøyelig.... Jeg var en tur borti kirka i kveld. Der bor det en vaktfamilie, og de hadde kokt sauetarmer + diverse som de gjerne ville jeg skulle smake. Jeg visste ikke helt hva det var først, men de andre, t.o.m. noen barn spiste, så jeg spiste jeg! De lo jo litt da, og forklarte at det var sauetarmer! Og så lurte de på om det var godt, og da jeg sa "ja" fikk jeg mer. Det var ikke fælt, heller ikke favorittmat! Det var litt seigt og vanskelig å tygge, og smakte litt som innmat + noe annet. Jeg har følt meg litt rar i magen etterpå. Det har gått over nå, så det går vel bra. Men jeg lurer på hva jeg egenlig har spist. Er det tolvfingertarm, tynntarm eller ....? Og hva var egentlig innholdet?
Men etter jeg så at barna i kirka gikk og koste seg med forskjellig "mageingredienser" vet jeg iallfall at man kan venne seg til alt! Og for våre kresne barn blir det ingen kjære mor lenger! (Men de skal slippe å spise sånn mat, da...)
Kjersti
Sondre fant nemlig pappas lille verktøyskrin som lå framme etter montering av et skap. Der var det noen skruer og muttere som han tømte utover, og Gjermund rakk ikke å plukke opp alt før han hadde putta en skrue eller mutter i munnen. Gjermund prøvde selvsagt å tvinge ham til å gape opp så han skulle få den ut, men da beit han pappa'n sin i finger'n og svelgja ned!
Feltlegen tok heldigvis det hele med stor ro, og mente at det ville ordne seg på naturlig vis i løpet av et par-tre dager. Fiberrik kost og mye vann får visst fart på sakene! (Og jeg ber for ham...)
Jeg har spist noe som iallfall er litt mer fordøyelig.... Jeg var en tur borti kirka i kveld. Der bor det en vaktfamilie, og de hadde kokt sauetarmer + diverse som de gjerne ville jeg skulle smake. Jeg visste ikke helt hva det var først, men de andre, t.o.m. noen barn spiste, så jeg spiste jeg! De lo jo litt da, og forklarte at det var sauetarmer! Og så lurte de på om det var godt, og da jeg sa "ja" fikk jeg mer. Det var ikke fælt, heller ikke favorittmat! Det var litt seigt og vanskelig å tygge, og smakte litt som innmat + noe annet. Jeg har følt meg litt rar i magen etterpå. Det har gått over nå, så det går vel bra. Men jeg lurer på hva jeg egenlig har spist. Er det tolvfingertarm, tynntarm eller ....? Og hva var egentlig innholdet?
Men etter jeg så at barna i kirka gikk og koste seg med forskjellig "mageingredienser" vet jeg iallfall at man kan venne seg til alt! Og for våre kresne barn blir det ingen kjære mor lenger! (Men de skal slippe å spise sånn mat, da...)
Kjersti
mandag, januar 15, 2007
Språkmoro
Det er mye rart det går an å si. Spesielt på et fremmed språk. Her en dag hadde vi vært på markedet for å kjøpe oss tradisjonelle mongolske klær til en festuke uti februar. Og i forbindelse med det, skulle jeg hente ei sydame etter skoletid som skulle være med hjem for å ta mål. Skyssen var det selvsagt jeg som stod for. På den måten ble det til at jeg leide en drosje som venta utenfor mens sydama var inne hos oss og tok de måla ho trengte. Høflig som jeg er, gikk jeg ut med det i tankene å invitere taxisjåføren og kameraten hans inn på te. Men de kom ikke inn. Først en time senere eller noe, forstod jeg hvorfor de hadde ledd. Jeg hadde nemlig ikke sagt: ”vær snill å komme inn å drikke te begge to”, nei, jeg hadde sagt ”De der har ikke drukket te!” Riktig så overbevisende hadde jeg sagt det, med et tydelig spørsmål i stemmen. Det var i grunnen greit at de ble sittende der ute i bilen synes jeg – sånn i etterkant.
Ikke ser det helt bra ut det her heller - men det var bare mål ho fikk - ingen nuss!
Barna trives ganske godt, og finner stadig på noe morsomt. Nå har også Heggdal’s kommet tilbake, så nå er det flere å leke med enn det var i jula.
Bøtter kan brukes til så mangt...
I helga som var hadde vi også besøk av Bayraa og kona hans – og datteren deres naturligvis. Da serverte vi Båts og melkete – selv om det ikke ble helt på mongolsk vis.
Bayraa med familie. Riktig trivelige folk, men det er nok rart for dem å komme til folk som har mer enn det er mulig for dem å drømme om. I møte med slike som dem får uttrykket "vi trenger" et annet innhold...
Vår kjære Tuya hjalp oss å lage maten - ho har litt mer erfaring med mongolsk mat ho...
Gjermund
Ikke ser det helt bra ut det her heller - men det var bare mål ho fikk - ingen nuss!
Barna trives ganske godt, og finner stadig på noe morsomt. Nå har også Heggdal’s kommet tilbake, så nå er det flere å leke med enn det var i jula.
Bøtter kan brukes til så mangt...
I helga som var hadde vi også besøk av Bayraa og kona hans – og datteren deres naturligvis. Da serverte vi Båts og melkete – selv om det ikke ble helt på mongolsk vis.
Bayraa med familie. Riktig trivelige folk, men det er nok rart for dem å komme til folk som har mer enn det er mulig for dem å drømme om. I møte med slike som dem får uttrykket "vi trenger" et annet innhold...
Vår kjære Tuya hjalp oss å lage maten - ho har litt mer erfaring med mongolsk mat ho...
Gjermund
tirsdag, januar 09, 2007
Forventninger og ikke
Her i Mongolia lærer man seg til å forvente – eller kanskje heller å ikke forvente – helt andre ting enn man forventer eller ikke forventer hjemme i Norge.
For eksempel forventer man ikke å finne post/brev adressert til seg selv spesielt ofte. Hjemme rant jo postkassen nesten over hver dag, men her er det langt igjen til den berømte ”dråpen” som får noe til å renne over. Ikke for det – jeg er i grunnen glad for alle regningene som ikke kommer. Eller alle reklametinga som snek seg forbi vårt ”uadressert reklame – nei takk!” klistremerke. Og når vi tar vekk alt slikt, må jeg jo bare si at jeg tror vi får mer trivelig post her enn vi fikk i Norge. Og det er flott! For i går, da jeg gikk for å sjekke posthylla vår, så jeg at den nesten fløt over! Oi, oi, oi! Jeg kjente hjertet banke fortere, pusten steg raskt til nærmere andpusten og jeg formelig sitret av spenning! Skal si jeg synes det var verdt det at all juleposten dere alle har sendt har vært på ferie i Kina eller en eller annen plass. Først i går forstod jeg hvor mye det egentlig betyr å få brev fra Norge.
Det var noe om hva man ikke forventer i Mongolia. Så tenkte jeg å skrive noe om hva man burde eller må forvente her i landet. La meg gi dere et eksempel:
I går skulle jeg innom en forretning å hente et stereoanlegg jeg leverte til reparasjon for en måned siden. Det skulle opprinnelig ta 7 dager å få den reparert, men selvfølgelig forventet jeg ikke at det var ferdig i går av den grunn. Jeg hadde rett. Jeg tok det hele med stor ro selvsagt, tålmodig som jeg er, og gikk opp til telefonreparatøren som skulle reparere telefonen min. Etter avtalen vi gjorde sist, skulle jeg komme igjen etter fire dager – men lur som jeg er hadde jeg ventet i 14. Og det slo til – reservedelene var på plass og reparasjon ble utført – samtidig som reparatøren chatta med vennene sine på internett… Men det tok jeg selvfølgelig med stor ro – man har da tid til å vente litt ekstra når man er i Mongolia og får reparert telefonen sin for 30 kroner i stedet for 1000 som det sikkert hadde kosta i Norge. Til slutt ble han ferdig, det visste jeg jo at han ville bli en gang, og jeg kunne gå ut i en ventende taxi for å kjøre hjem. Taxi’n ble full den, men sjåføren ville svært gjerne tjene litt mer på turen så han ventet på en person til som kunne smyge se inn i en allerede overfull bil. Jeg satt godt i forsetet, så jeg tok ikke hintet om at en norsk person må betale for to før den fjerde personen hadde gitt opp håpet om å komme seg inn bak. Så med lovnad om dobbel betaling forsøkte endelig taxisjåføren å starte sin bensintomme bil. Likevel gav jeg ikke opp og gikk til taxi’ene som ventet bak, nei – tålmodig som jeg er ventet jeg til sjåføren hadde fått hikka bilen sin bort til en bensinstasjon og fylt sine tre liter 92 Oktan. For deretter å kjøre i minst 30 km/t helt hjem til ”Norge” som mongolerne kaller området vi bor i. Sånn er det bare – livet går litt saktere her enn hjemme i Norge. Og jeg må si jeg trives med det – men jeg er litt redd for åssen det går når jeg kommer hjem igjen…
Gjermund
For eksempel forventer man ikke å finne post/brev adressert til seg selv spesielt ofte. Hjemme rant jo postkassen nesten over hver dag, men her er det langt igjen til den berømte ”dråpen” som får noe til å renne over. Ikke for det – jeg er i grunnen glad for alle regningene som ikke kommer. Eller alle reklametinga som snek seg forbi vårt ”uadressert reklame – nei takk!” klistremerke. Og når vi tar vekk alt slikt, må jeg jo bare si at jeg tror vi får mer trivelig post her enn vi fikk i Norge. Og det er flott! For i går, da jeg gikk for å sjekke posthylla vår, så jeg at den nesten fløt over! Oi, oi, oi! Jeg kjente hjertet banke fortere, pusten steg raskt til nærmere andpusten og jeg formelig sitret av spenning! Skal si jeg synes det var verdt det at all juleposten dere alle har sendt har vært på ferie i Kina eller en eller annen plass. Først i går forstod jeg hvor mye det egentlig betyr å få brev fra Norge.
Det var noe om hva man ikke forventer i Mongolia. Så tenkte jeg å skrive noe om hva man burde eller må forvente her i landet. La meg gi dere et eksempel:
I går skulle jeg innom en forretning å hente et stereoanlegg jeg leverte til reparasjon for en måned siden. Det skulle opprinnelig ta 7 dager å få den reparert, men selvfølgelig forventet jeg ikke at det var ferdig i går av den grunn. Jeg hadde rett. Jeg tok det hele med stor ro selvsagt, tålmodig som jeg er, og gikk opp til telefonreparatøren som skulle reparere telefonen min. Etter avtalen vi gjorde sist, skulle jeg komme igjen etter fire dager – men lur som jeg er hadde jeg ventet i 14. Og det slo til – reservedelene var på plass og reparasjon ble utført – samtidig som reparatøren chatta med vennene sine på internett… Men det tok jeg selvfølgelig med stor ro – man har da tid til å vente litt ekstra når man er i Mongolia og får reparert telefonen sin for 30 kroner i stedet for 1000 som det sikkert hadde kosta i Norge. Til slutt ble han ferdig, det visste jeg jo at han ville bli en gang, og jeg kunne gå ut i en ventende taxi for å kjøre hjem. Taxi’n ble full den, men sjåføren ville svært gjerne tjene litt mer på turen så han ventet på en person til som kunne smyge se inn i en allerede overfull bil. Jeg satt godt i forsetet, så jeg tok ikke hintet om at en norsk person må betale for to før den fjerde personen hadde gitt opp håpet om å komme seg inn bak. Så med lovnad om dobbel betaling forsøkte endelig taxisjåføren å starte sin bensintomme bil. Likevel gav jeg ikke opp og gikk til taxi’ene som ventet bak, nei – tålmodig som jeg er ventet jeg til sjåføren hadde fått hikka bilen sin bort til en bensinstasjon og fylt sine tre liter 92 Oktan. For deretter å kjøre i minst 30 km/t helt hjem til ”Norge” som mongolerne kaller området vi bor i. Sånn er det bare – livet går litt saktere her enn hjemme i Norge. Og jeg må si jeg trives med det – men jeg er litt redd for åssen det går når jeg kommer hjem igjen…
Gjermund
lørdag, januar 06, 2007
Nytt siden sist
Ja - da var det vel en stund siden det kom noe nytt fra denne kanten? Ikke så rart det, siden det nesten har vært umulig å få tak i internettkort! Og da vi først fikk tak i, brukte vi fem minutter mellom hver side på nettet, så ethvert forsøk på å oppdatere denne bloggen ble en grusefull øvelse i venting - før skjermen til slutt viste "ERROR".
Men nå ser det ut til å gå bedre. Vi har fått litt mer snø her, så før den blåste vekk igjen, var det opptil 3 cm i fonnene. Da gikk vi på ski.
Det likte de godt - alle fire. Ja for Sondre står ikke tilbake for de andre tre, må dere tro!
Nei, som i alle andre ting trår han til for fullt og gir alt.
Så kommer det en virkelig gladmelding: Dere husker Bajraa? Han som har hjelpa oss å snekra stallen vår? Lenge var det usikkert om han kom til å bli bra og hva det i det hele tatt var som feilet ham - han var veldig syk og holdt en stund på å forblø fra innsiden. Nå ser det ut som om legene har funnet ut hva som feiler ham og at de har begynt på en behandling som virker! Jeg tror han er en av de få heldige i Mongolia som har opplevd å få hjelp i Mongolia! Vi er veldig takknemlige for alle som har vært med å be for ham, og håper at dere vil fortsette å be for ham at han må bli helt frisk. Han har kommet tilbake til Darkhan og har til og med vært på besøk hos oss.
Bajraa sitter helt til venstre på bildet, de andre er familie og venner som er å hjelper ham med praktiske ting mens han er syk.
Så har vi lært oss et nytt spill av noen mongolske jenter som kommer på besøk av og til (veldig moro og trivelig at noen begynner å komme på besøk - det har vært et savn). Vi kasta terning med ankelbein fra sau, og knipsa hester og sauer, geiter og kameler alt etter som de landa på bordet. Hørtes sikkert rart ut, men det var moro. Det heter forøvrig noe sånt som "Sjaggaa" omtrent... Det betyr da selvfølgelig "ankelbein".
For øvrig kan jeg melde at vi har hatt trivelig besøk fra nordmenn, mongolere, amerikanere og sør-afrikanere den siste tiden. Føler oss velsignet på grunn av at vi nå begynner å kjenne noen mennesker rundt oss litt, og at vi får til å kommunisere litt med mongolere dersom de kan litt engelsk - alt går når det er mulig å fylle inn hull og mangler i et språk med gloser og uttrykk fra et annet. Dessuten har Ragnhild blitt kasta av hesteryggen, og jeg tror den lille hunden vår endelig har blitt stedbunden... Det med hesten og Ragnhild var ikke så veldig farlig altså - måtte liksom si det for å skremme et par bestemødre...
Gjermund
Men nå ser det ut til å gå bedre. Vi har fått litt mer snø her, så før den blåste vekk igjen, var det opptil 3 cm i fonnene. Da gikk vi på ski.
Det likte de godt - alle fire. Ja for Sondre står ikke tilbake for de andre tre, må dere tro!
Nei, som i alle andre ting trår han til for fullt og gir alt.
Så kommer det en virkelig gladmelding: Dere husker Bajraa? Han som har hjelpa oss å snekra stallen vår? Lenge var det usikkert om han kom til å bli bra og hva det i det hele tatt var som feilet ham - han var veldig syk og holdt en stund på å forblø fra innsiden. Nå ser det ut som om legene har funnet ut hva som feiler ham og at de har begynt på en behandling som virker! Jeg tror han er en av de få heldige i Mongolia som har opplevd å få hjelp i Mongolia! Vi er veldig takknemlige for alle som har vært med å be for ham, og håper at dere vil fortsette å be for ham at han må bli helt frisk. Han har kommet tilbake til Darkhan og har til og med vært på besøk hos oss.
Bajraa sitter helt til venstre på bildet, de andre er familie og venner som er å hjelper ham med praktiske ting mens han er syk.
Så har vi lært oss et nytt spill av noen mongolske jenter som kommer på besøk av og til (veldig moro og trivelig at noen begynner å komme på besøk - det har vært et savn). Vi kasta terning med ankelbein fra sau, og knipsa hester og sauer, geiter og kameler alt etter som de landa på bordet. Hørtes sikkert rart ut, men det var moro. Det heter forøvrig noe sånt som "Sjaggaa" omtrent... Det betyr da selvfølgelig "ankelbein".
For øvrig kan jeg melde at vi har hatt trivelig besøk fra nordmenn, mongolere, amerikanere og sør-afrikanere den siste tiden. Føler oss velsignet på grunn av at vi nå begynner å kjenne noen mennesker rundt oss litt, og at vi får til å kommunisere litt med mongolere dersom de kan litt engelsk - alt går når det er mulig å fylle inn hull og mangler i et språk med gloser og uttrykk fra et annet. Dessuten har Ragnhild blitt kasta av hesteryggen, og jeg tror den lille hunden vår endelig har blitt stedbunden... Det med hesten og Ragnhild var ikke så veldig farlig altså - måtte liksom si det for å skremme et par bestemødre...
Gjermund
Abonner på:
Innlegg (Atom)