Siden sist

Ja, nå har vi hatt en forholdsvis innholdsrik uke siden sist vi delte noe her på bloggen! Jeg har levert en eksamen og en terminoppgave, så nå skal jeg i utgangspunktet ha fullført kristendom grunnfag, om ikke noen sensorer finner på å vurdere det anderledes. Og så har vi gjort noen grep i forhold til dyretallet her på bruket. Vi kjente det var et prioriteringsbehov rundt dette med dyr, om i skulle ta vare på alt eller slakte ut noe. Så da ble det til at vi så oss nødt til å velge mellom de to hønene (som dessverre for eggleveransene har vist seg å være haner) og de to bikkjene våre. Tatt i betraktning at bikkjene faktisk gjør en aldri så liten innsats i forhold til vår sikkerhet, og i så måte må tilsies å jobbe for maten, valgte vi å la de nødvendige nedskjæringer ramme de svakeste - hø...anene våre. Selv om de spiste mindre enn bikkjene gjør.

Her er fuglene før nedskjæringene ble foretatt.

Her blir nedskjæringene utført. Mange vil vel si at vår medarbeiderbehandling i denne forbindelsen bærer preg av at vi kommer fra et land med markedsøkonomi. Det har jeg ikke hatt tid til å reflektere over ennå, men om så er så er NLM i gang med å ansette en medarbeiderkonsulent eller noe for tiden, så de involverte vil ha mulighet til å fremlegge klage der ved en senere anledning.

Bikkjene var tilsynelatende fornøyd med vår vurdering.

Til slutt må vi jo fortelle at bestemor har kommet på besøk. Sammen med tante Randi og Johanna. Til tross for en times forsinkelse fra Moskva, er de innlosjert i vår varme loftstue alle tre, og de har alle fått se vårt "Afrika" hvor bestemor til de smås store fornøyelse var med og lekte i sanda. Og det ble ropt og gispet på akkurat de riktige plassene under kjøreturen hjem, så alle ble fornøyd. (Den siste er litt intern. Veiene her ute er ikke stort mer enn et par hjulspor som går slik terrenget tillater det. Om det så går opp eller ned, så gjør veien også det - og barna elsker å skremme eventuelle uforberedte passasjerer...)

Vi har fått masse godt fra Norge; Pålegg, klær og aviser, men best av alt - tre av de vi er glade i har tatt turen for å være sammen med oss i 14 dager.

Gjermund

Vann og vær

I går var det varmt her. Nesten 40 grader. Og sandstorm. Omtrent som på bildet under.

Men vi hadde vann i springen, en velsignelse i en sådan stund. Dette er et flott syn, ikke sant?
Inntil siste dråpe kom fra krana sånn omtrent klokka tre i går ettermiddag. Siden da har vi vært uten vann. Det er kjempekult. Ordentlig eksotisk, ikke sant?

30 timer uten vann, men med fem små unger fulle av alt fem små unger klarer å finne utendørs i 40 varmegrader og sandstorm. Og 7 mennesker som skal bruke et vannklosett uten vann... Ja, ja - jeg håper vannet kommer tilbake før i morgen, ellers har jeg fem skitne unger, et skittent hus og en desperat kone å ta hånd om. Sanstormen har dratt sin kos. Den hadde visst gjort sitt.

Gjermund

Eksamensvurdering

I morgen har jeg eksamen! Og jeg svetter fælt. Jeg vet ikke hvilke(t) fag jeg kommer opp i, men jeg antar at det kanskje etisk sett er galt av meg å møte så dårlig forberedt, og om jeg ikke er på Kant med ett eller annet imperativ eller noe slikt.

Gjermund

Ikke mann

Nå tenkte jeg, etter å ha konsultert vår språklærer og funnet ut at dette visstnok er et trekk ved mongolsk kultur, å dele noe med dere som faktisk forundrer meg litt. Og som det kanskje ikke er siste gangen jeg opplever?

Det har seg slik at jeg to ganger nå har kjørt alene i taxi fra Ulaan Baatar til Darkhan. Ja, siste gangen var det jo jeg som kjørte store deler av veien, men likevel - det er i taxiene det skjer! Begge gangene har sjåførene (to forskjellige) spurt meg om hvor jeg kommer fra, om jeg har familie, hva jeg jobber med, hvor lenge jeg har vært, hvor lenge jeg skal være osv, osv. Og de kommenterer språket mitt. Sikkert litt moro at en utlending snakker med dem på noe som ligner deres eget språk.

Etter en stund har de spurt etter min mening om mongolske kvinner, om jeg synes de er pene? Og joda, godt oppdratt som jeg er så er det selvfølgelig ikke noe galt med deres landskvinner. Men så kommer spørsmålet; Om jeg har "prøvd" noen av dem? Litt forskrekket har jeg raskt avkreftet enhver undring i dem, nei - jeg har det bra med min kone. Så lurer de på hvorfor? Og jeg gjentar, jeg har jo Kjersti. Hvorpå de lurer på om det kan være godt nok?

Litt forundret må jeg jo bare si at det er vel i grunnen ikke et spørsmål om annet enn at når jeg er gift, så er det slik at jeg ønsker ikke at kona mi skal ut på vift med andre mannfolk, og da er vel det minste jeg selv kan gjøre å holde meg unna andre kvinnfolk. Jo, mener de, det er jo så - men det er vel ikke nødvendig å fortelle kona si om slike aktiviteter. Og dersom det bare er en sjelden gang jør det vel ikke så mye? Da bare ler jeg og sier at slik tenker ikke jeg. Om hun ikke vet, sier jeg, så hadde jeg kommet til å visst.

Så har det begge gangene fulgt en liten taushet, før sjåførene har stilt samme spørsmål, i samme rekkefølge; Om jeg røyker? Nei. Om jeg drikker sprit? Nei. Øl? Nei. Taushet igjen. Så kommer det siste spørsmålet; Hvor gammel jeg var første gang jeg lå med ei dame, og hvor mange fler enn kona mi jeg har ligget med? Og de forundres svært over svaret. Og når jeg i tillegg forteller at sex ventet vi med til etter vi ble gift har dommen kommet like direkte begge gangene; Du er ikke mann!

Det hele har for meg blitt en aldri så liten oppvekker. Læreren vår sa at blant menn er det en slags gjengs oppfatning av at for å være mann må du mestre minst en av følgende tre ting: Drikke sprit, røyke og/eller lure kona di. Greit å vite litt om slike ting også - plutselig ble det mye viktigere for meg å ikke røyke, drikke eller late som det er greit med noe som ser ut som løse forhold. Kanskje kan jeg være med å være et eksempel på noe bedre enn de er vandt til her?

Samtalen i siste taxi utviklet seg egentlig veldig bra i forhold til hvorfor jeg har reist hit. Vi fikk tid til sammenligning av hans og min tro, samt et enkelt vitnesbyrd om hvorfor Jesus er viktig og hva Han har gjort for oss. Og sjåføren ble litt betenkt da jeg spurte om det ikke var mange krav til ham i det han tror på. Jo, han syntes jo det, og syntes det hørtes veldig enkelt ut å tro at en annen hadde gjort opp for ham - kanskje for enkelt...

Gjermund

Forsendelse

Ja, da er besøket besørget på flyet hjem til Norge. Etter at de fant køen til passkontrollen, så jeg dem forsvinne ut av syne mot gate 1 på Chingis Khaan flyplass i Ulaan Bataar. Den eneste flyplassen med internasjonale flight'er i Mongolia. Gate 1 er den eneste gate'n på den flyplassen... Romslige forhold, kan man si! Håper forøvrig at de reisende er hjemme i Norge nå.

Triste avskjeder til tross - det har vært en stor opplevelse å ha mamma og pappa på besøk. De har sett ting vi har slutta å legge merke til, og de har gjort hverdagene våre litt spennende for oss. Men først og fremst har de vært her og sett - og sikkert forstått - en del av det vi er i til vanlig. Det blir fint å ha med seg når vi kommer hjem til Norge igjen med i hvertfall tre, kanskje fem små "utlendinger".

Opp fra UB hadde jeg min hittil mest eksotiske taxi-opplevelse. Mange av dere har sikkert lest en og annen taxi-historie her på bloggen, omhandlende antall medpassasjerer eller lignende. Pappa var forresten også med på en morsom episode der taxien kvaltes og vi måtte dytte den igang igjen. Men med det samme vi satte oss inn etter å ha dyttet den i gang, ble den kvalt på nytt og vi måtte ut igjen osv. Tre eller fire ganger var vi inn og ut av bilen. Til slutt dyttet vi taxi'en igang og så den forsvinne i det fjerne - uten oss. Sjåføren turde ikke å vente på oss lenger...

Men det var ikke den historien heller jeg tenkte å fortelle i dag, det var gårsdagens tur fra UB sm var saken. For da jeg fant en taxi jeg syntes det gikk an å kjøre med (er litt skeptiske til slike) og måtte betale hele taxien selv (taxiene kjører ikke før de har fire passasjerer, om ikke en passasjer betaler for eventuelt tomme seter), og vi kom oss av sted, røpet sjåføren at han var litt trøtt. Derfor ba han meg å kjøre! Så i går kjørte jeg taxi fra UB til Darkhan, mens taxisjåføren satt i setet ved siden av og sov. Slå den! Synes jeg ser for meg en taxisjåfør i Norge som ber passasjeren om å kjøre fordi han trenger en dupp...

Gjermund

Besøk i bilder

Det har vært fantastisk moro å ha besøk av Mamma og Pappa, og selv om Mamma ikke synes det er direkte pent her, sier hun at vi var verdt turen - men det kan jo bare være prat for alt vi vet! Denne lille sjarmøren har i hvertfall gjort hva hun kan for å vinne Farmor og Farfars gunst!

Ikke dårlig å lære seg å gå mens Farmor og Farfar er på besøk. Det har Sigrid gjort.

Selv om hun nok ikke kan kalles spesielt stødig ennå... Det blir litt knall og fall.

Men ingen skal si noe på den lilles innsatsvilje og stå-på-humør, hun er raskt på bena igjen og går videre.

Vi var på besøk hos en nomade, der vi fikk tøret kamelkjøtt og kamelmelk. Vi synes det var greit både å spise og drikke, men ble fortalt etterpå at den melka var veldig sur. Kan hende har våre smaksløker fått seg en knekk etter ett og et halvt år her ute?

Pappa og Vilfrid syntes det var moro å ri på kamel, selv om de lo fælt da den reiste seg og da den la seg ned igjen. En slik manøver føles nesten ut som å sitte i en robåt på sjøen en uværsdag, så det er ikke så rart om de fant seg selv en smule utsatt til et øyeblikk.

Sondre, som egentlig er litt redd for hester, skulle ri på denne. Og selvfølgelig fikk han det. Vår npmadevenn er litt bløt for den vesle "bryteren" noe vi oppdaget da han serverte godteri med jamne mellomrom. Da jeg prøvde å roe inntaket noe, irettesatte Sondre meg: "Volfol siel du nei, nål han dæl sa jeg kunne spise mel?" Ikke greit når ungene har begynt å plukke opp flere ord enn vi vet...

Også var det de to småjentene - Ragnhild og Tante Vilfrid. De har bursdag henholdsvis den 18. mai og den 6. juni, så de hadde fellesfeiring med Sigrid på hennes dag den 1. mai. Da fkk de like kjoler av Farmora og Farfaren til Ragnhild og mamma'n og pappa'n til Vilfrid - så d ble nesten helt like. De henger sammen hele tiden og gleder seg definitivt ikke til i morgen tidlig når jeg skal følge dem til Ulaan Bataar. Tida har visst gått alt for fort!

Gjermund

Besøk

Nå har det gått nesten en uke siden vi fikk besøk av Farmor og Farfar. Det er nesten litt rart at tida har gått så fort! De er jo her enda altså, men den er nesten halvgått nå, besøkelsestiden deres altså. Det er så godt å ha besøk av foreldre! Føles godt å kunne vise frem det som vi står i til vanlig - det som er livet vårt for tiden, for å si det slik. Plutselig blir ikke personene vi snakker om til vanlig bare navn - de får ansikter. Og "gatene" våre trår plutselig frem i all sin elendighet (i følge mamma'n min...) Det er veldig godt å ha noen på besøk som er så levende interessert i oss som våre egne foreldre.

Men mest moro er det å se ungene. De strokoser seg med Farmor og Farfar på besøk - eller "Dalfal å Almo" som Sondre sier når han skal be for dem om kvelden. Og de ler seg nesten skjeve av at Farmor er redd for å krysse elver med bil, kjøre i litt brattere bakker enn det som er vanlig i Norge og for å sitte på kamel.

Det er lenge siden Ola har hatt et så tett program av latterfremkallende opplevelser - det er faktisk en stund siden han har kjedet seg, tror jeg!

Håvard har jo fått selveste Farfar på besøk - helten sin, som har bursdag på samme dag som ham osv. Og ikke nok med det, Farfar bygger lego med ham og allting! Det er vel omtrent sånn han ser for seg himmelen, tenker jeg. Sondre går rundt og sjarmerer begge to så godt han kan med hundeøynene sine - og det er ganske godt etter hva jeg kan se.

Sigrid har for tiden alles oppmerksomhet fordi hun akkurat nå har bestemt seg for, med Kvam-familiens til nå sterkeste bevis på eksisterende viljestyrke, å lære seg å gå. I går tok hun sine første skritt og er så stolt at hun rent ut sagt står der og hopper når hun skal prøve igjen. Så fokusert er hun på at alle ser på henne at hun glemmer helt at hun skal gå.

Ragnhild har det jo bare supert nå når tante Vilfrid har kommet på besøk - bare så kjedelig at Mamma og Pappa fortsatt finnes og gir så mange forstyrrende ordre...

Gjermund

Fest-dager

Vi har hatt noen ordentlig norske festdager i det siste! 17. mai-feiring, Ragnhilds bursdag 18. mai med feiring den 19. mai!
Hva gjør misjonærer når de ikke har flaggstang til 17. mai og det skal samles 40 nordmenn? Jo, de maler basketballkorg-plata som det norske flagget!Ragnhild, Ola og Håvard i finstasen! Dette er 5 minutter før de mista bløtkaka på "hodet" i bilen.... da var de ikke så glade mer..... Men sånt glemmes etterhvert på 17. mai!
Sondre og Sigrid og jeg ville trille bort til hasja 17 der festen skulle være.Vi fra Darkhan hadde 17. mai-frokost i garasjen der. Det var sol og god temperatur, så vi skulle sitte ute, men det blåste sånn at vi måtte flytte inn i garasjen. Noe av maten ble likevel ganske pepret av sand! Men det var kjempekoselig.Tog ble det! Ragnhild var med og bar dusken på fanen til DNS i Darkhan. Håvard er bak henne. Helge står for hele korpsmusikken! Han går midt i toget og bærer på en cd-spiller med gardemusikk!I anledning dagen hadde Lina (bildet) malt garasjeportene! (Lurer på hva de som skal kjøpe huset gjør når det skal selges om noen måneder? De blir iallefall ikke norske....) Er det ikke flott? Den andre porten er også malt med norsk motiv.
Leke er viktig! Ragnhild og Johan i sekkeløp!Hjemme må det også merkes at det er 17. mai, og tenk, det vokser hegg i nabohasjan vår - akkurat passe ferdig til den 17. mai!
Dagen etter var vi 23 nordmenn som dro på bursdagspiknik på landbygda. Ragnhild og Rita hadde bursdag. Det var masse pølser igjen etter dagen før som vi grilla. Værmessig var det den fineste dagen vi har hatt i hele år! På bildet er det Oda Linnea og Sigrid som sitter og koser seg. Og bursdagsbarnet vårt; Ragnhild som ble 8 år den 18. mai, er her sammen med venninnene sine Maren og Karen Emilie! Hun hadde jentebursdag på mandag!

Kjersti

Vår

Denne uka har våren kommet for fullt i Mongolia også, og trærne har plutselig blitt grønne. Jeg visste ikke at det var så mye trær her! Det lukter nyutsprugne blad også, og vi har virkelig fått oppleve at "nytt liv av daude gror!" At noe i det hele tatt kan vokse her i sanda og at ikke alle vekster dør under de forferdelig kalde vintrene er utrolig!

Nå gleder vi oss veldig til 17. mai! Vi blir ca. 40 nordmenn her, da de som bor i UB også kommer oppover, de fleste fra NLM. Og det skal bli ordentlig 17. mai, med tog, flagg, is, pølser fra den tyske slakteren i UB osv. Ragnhild og Ola synger nasjonalsang og andre 17. mai-sanger både på skolen og hjemme. Lina og Kjetil m.fl. har malt garasjeportene i hasja 17 (der de andre norske bor) i norsk motiv og norsk flagg! Basketballkorg-plata er visst også malt med norsk flagg, og erstatter flaggheising! (Vi har jo ingen flaggstang!) Det virker som mongolene synes det er veldig flott at vi feirer nasjonaldagen vår, og synes toget fra tidligere år har vært en severdighet ("horra, horra!" sier de!) De er veldig stolte av landet sitt selv, og synes visst det er helt greitt at vi også er stolte av landet vårt og identiteten vår som norske.

Hushjelpene har vasket og strøket flagg og klær, så nå er nesten alt klart (bortsett fra den grå skjorta mi i grovt lin, - sist jeg skulle bruke den sa den ene av dem at hun syntes ikke den var noe fin, "det er sånt stoff som vi bruker i sekker og sånn." De er ganske direkte, skjønner dere, og synes vi utlendinger tar oss nær av småting!) Men jeg skal ha den på likevel, jeg, det er det nærmeste jeg kommer bunad!
Det har blitt så varmt i været at det har blitt fint å komme seg på tur. På pinseaften tok vi en familietur til et lite ørkenområde som vi kaller for "Afrika." Barna storkoser seg der!
Sigrid syntes det var fint å sitte å suge på pølse!
Håvard liker verktøy og våpen.... Her med pil-og bue på ryggen og hammer'n i henda. Hjemme er det da noe å holde på med for gutter - iallefall når pappan er med.........her setter pappa opp igjen en del av hasjan (gjerdet) som han har tatt ned tidligere. Sønnene beundrer ham.

Dette blir litt hummer og kanari, men det blir mye å skrive når det er lenge siden sist! Så litt nytt:

Vi ganske fornøyd med at det i går ble avgjort hvem som skal videreføre hoveddelen i SDP-prosjektet når det fases ut. Det går ut på at sauer av den finulla sauerasen (den ulla som blir brukt til toving) gis til utvalgte bønder som etter noen år skal gi tilbake verdien av sauene og litt mer slik at det videre deles ut til andre. Slik blir antallet av denne rasen (som det er litt for få av) økt for hvert år - det betyr mer ull til toveprodusentene som selger produkter til Norge. Det betyr også et bedre livsgrunnlag for nomadene. Det ble to flinke folk fra kirka her som har laget en slags bedrift -eller NGO, som skal videreføre det. Han ene arbeider allerede i SDP-prosjektet. Det er folk som er veldig pålitelige og som vil gjøre det til det beste for hyrdene. Man må vel si det slik at det er noe Gjermund har jobbet for ei stund, og han har vært bekymret for at det skulle komme i hendene på noen som ikke hadde vilje til å gjøre arbeidet til det beste for målgruppen. Vi ser det som et bønnesvar at det ble slik, og dere må gjerne be om at de må få hjelp til å drive dette på en god måte.

Et annet bønnesvar er et svar på et bønneemne vi skrev om tidligere på "bønneemne-spalten vår." Ei venninne av hushjelpa vår hadde det veldig tøft for 1,5 mnd siden. Hun var gravid (ca. 2 mnd på vei) og hadde blødninger. Hun hadde spontanabortert flere ganger før, og var veldig redd for å miste barnet igjen. Mannen hennes hadde også blitt veldig ustabil, begynt å drikke, kom ikke hjem til henne hver natt osv. Hun var veldig fortvila. Jeg med min svake tro, trodde ikke Gud kom til å gripe inn i dette, men det var uansett trygt å be for dem. Denne uka fortalte hushjelpa vår at det gikk bare bra med henne og svangerskapet, hun var nesten 4 mnd på vei og hadde ingen blødninger mer. Mannen hennes hadde blitt forandret, han var blitt stabil, kom alltid hjem, hadde fått ny, god jobb, gikk trofast i kirka og i cellegruppa si. "Gud er utrolig," sa hun. "Han reiser dem virkelig opp!"

Det går bra med Egchee og barna også. De har fått behandling, klær og mat av kirka, de er blitt ganske bra i huden av skabben, og hun er så utrolig takknemlig til Gud. "Han har sett oss, han har hjulpet oss!" og "Han elsker oss!" Vi håper de blir kvitt det i hus, sengetøy og klær også. Hver gang jeg møter henne sier hun at vi må be for dem, om at alle i familien må komme til Jesus, at Gud må hjelpe dem med økonomien, osv. og hun nevner spesielt mannen sin. Hun vil gjerne at de i Norge også skal be for henne og familien - det var derfor vi turde å skrive så åpent som vi gjorde om dem tidligere, selv om det kanskje ble for åpent.

Dere som ber kan også be om at en virussykdom som nettopp har kommet fra Kina til Mongolia som går hardt på små barn (enteriovirus 71) ikke må spre seg mer. Hygienen, spesielt håndvasking, er skjerpet både blant oss norske og blant mongolene, og skoler og barnehager er stengt for å hindre smitte. DNS åpnet igjen i dag. Vi er ikke redde, men be gjerne om vi må bli bevart.

Vi har mye å glede oss til framover: 17. mai, gebursdag til Ragnhild 18. mai og ikke minst; farmor og farfar og tante Vilfrid kommer hit på onsdag og skal være i to uker! Velkommen svigermor, svigerfar og lille svigerinne!

Kjersti

Noen bilder.....

Nå er det noen uker siden vi sist hadde kameraet vårt, så her kommer en oppdatering på hvordan vi nå ser ut og har vokst!
Sigrid er den som gjør størst framskritt dag for dag. Hun sier mamma, pappa og ha det, står og går langs stoler og bord. Hun holder på å få sine første tenner nå og det er visst ikke så godt. Det ser ut som hun forstår mongolsk og norsk omtrent like bra og er veldig glad i hushjelpene. Heldigvis har mamma og pappa førsteplassen. Her er hun under kjøkkenbordet!
Men Sondre er oppå kjøkkenbordet! Dette bildet ble visst tatt av storebror når mamma ikke var til stede..... Sondre er sjarmerende og snakker som en foss! Han er et følelsesmenneske som smiler lett og kan gråte høyt så hele nabolaget hører det. Og så er han veldig redd for at jeg ikke skal være der hos ham. At vi går på skolen liker han ikke, selv om han forstår en del av det hushjelpene sier til ham.
Vi hadde ikke noe bra, ferskt bilde av Håvard - her er han på taket over hønene (hanene), og en mongolsk gutt leker i framkant. Håvard er en godgutt, han er stort sett ganske rolig og leker godt for seg selv. Han er også flink til å leke med alle søskenene, selv om det blir en del krangling også. Han liker orden og han liker å samle på ting.
Her er et bildet fra "Kjendispartyet" på konferansen. "Karius og Baktus" - Ola til Høyre! Ola er snart ferdig med 1. klasse nå, og det har vært et år han har vokst mye på mange måter. Ola er veldig sosial, aktiv og vil helst at noe skal skje hele tida! Her er han sammen med bestekameraten sin!
Ragnhild som "Mulan" på "kjendispartyet." Sminket av de mongolske barnepasserne - de kunne det mye bedre enn oss mødrene!
Spill er vel den største hobbyen vi har her i Mongolia. Her spiller vi Bonanza med våre kjære venner Lina og Helge som dessverre snart drar til Norge igjen.....Så har jeg tatt fram "misjonærtønnene" igjen da, denne gang for å pakke ned vinterklær som skal til Khovd. Nå er det bare tre måneder til vi flytter! Den første familien har kommet dit allerede, og forteller at det er trivelige, åpne folk der. Det blir spennende! Baigalalaa og Sigrid er gode venner!Vår store Ragnhild fyller faktisk snart 8 år! Her er hun i barneparken med skolen. Ho er ei "døktig vækj," som heldigvis har blitt mye tryggere på seg selv! Hun har begynt å studere mongolsk 2 ganger i uka og det går riktig så bra!

Kjersti

Onsdag

Foredrag er foredratt. Det gikk ganske glatt. Så nå har jeg prøvd å stå foran en forsamling å "preke" på et annet språk. Det er vel en stund til jeg klarer det på mongolsk, men jeg klarer nå i hvertfall å føre en samtale eller delta i en diskusjon på mongolsk. Og språket blir bedre og bedre. Så jeg er optimist og takknemlig, selv om jeg er veldig utålmodig!

Her begynner det å bli varmere - selv om det også går veldig, veldig sakte! Stadige tilbakeslag temperaturmessig gir både kalde fingre og tregere "rørsle". Gresset står der og stanger litt også, det vil seg liksom ikke. Hjemme i Norge sier vi jo at kulde i mai er "godt for buskinga" slik at gressmatta skal bli litt tjukkere, men her trur jeg ikke det hjelper stort med busking. Det blir bare dotter med gras mellom sanda likevel.

Fant forresten ut at hønene (unnskyld - hanene) våre har vært veldig heldige i natt. Bikkjene har nemlig nesten gravd seg helt inn i hønsegarden! Det kunne jo blitt et kjedelig opprydningsarbeide...

Mange av dere lurer kanskje på hvordan det går med familien "vår" som sliter med sykdom? Jeg kan gi den gledelige melding at de har fått hjelp, to av dem er innlagt på sykehus og får oppfølging der, mens de andre er under full behandling hjemme. Kirka har stilt opp, og "Egchee" har uttrykt sin glede over å være bønnhørt. Det er moro å se gleden hennes, og jeg tror virkelig ho har hatt en sterk opplevelse av å være elsket av Gud. Nå er håpet vårt at dette kunne blitt til en forandring for mannen hennes også - han har det ikke så lett han heller.

Gjermund

Skjelvende av frykt

I morgen skal jeg ha mitt første foredrag for en større forsamling. Jeg skal fortelle om avl på sau på en konferanse for saubønder og ullforedlere. Etter planen skal jeg snakke i ca tre kvarter om noe som er helt nytt for dem, så i grunnen er det ikke så store sjanser for at noe annet enn stokking av ben og tunge kan gå galt. Men jeg er redd - veldig redd. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg skal ha en slags type "hva er en vær-ring" foredrag, som omtrent er like vanskelig som å fortelle en bilbruker som aldri har sett noe annet enn biler med manuell girkasse om biler med automatgir. Likevel - jeg frykter de tre kvarterene som venter meg i morgen.

Jeg er nok ikke så god til å "preke" for store forsamlinger. Blir fort både svett og rød, og tørr i munnen. Og på engelsk da gitt! Det blir enda verre. Heldigvis slipper jeg å snakke mongolsk! Nei huff av meg som jeg gruer meg.

Gjermund

Bønnesvar

I dag var Kjersti en tur til Egchee for å hilse på og spørre hvordan det går med dem. Hun hadde med seg noe mat og det var tydelig det var helt greit. Det ser ut som om behandlingen virker, og det er godt!

Ellers begynner språket å sitte bedre. I dag har jeg oversatt min første helside i jobbsammenheng (har ofte andre ord enn jeg bruker til daglig) og er veldig fornøyd med det. Det var mye bruk av ordbok for å sjekke ord jeg ikke kunne eller ikke var sikker på at jeg forstod rett, men resultatet ble bra! Det er også godt.

Så har vi hatt besøk av en god venn og hans kone og yngste sønn. Kjempetrivelig! Det er flott å begynne å kjenne at man har gode venner blant mongolene - enda noe som er godt! Bønnesvar er fine greier!

Gjermund

Hvorfor?

"Hvorfor svarer Han ikke?" spør Egchee. Hun sitter ved kjøkkenbordet vårt og gråter. Fem av barna og barnebarnet hennes er syke. De har sår og væskende blemmer over hele kroppen. Noen verre enn de andre. Spesielt en liten gutt og ei jente på 11-12 år er hardt rammet. "De gråter ikke," sier hun, "de skjønner at det ikke hjelper. Men de to minste gråter hele natten. Hvorfor svarer ikke Gud når jeg roper om hjelp?"

Det er tre dager siden Egchee satt hjemme hos oss og gråt. Barna hennes lider fortsatt. Når man er så fattig at man ikke en gang har råd til det daglige brød, blir en tur til legen for å få en diagnose en umulighet. Medisiner til behandling enda verre. Når det i tillegg til dette er fem i en familie på 11 som er smittet, skjønner alle hennes fortvilelse.

Dette er ei dame som har vært mye hos oss og andre norske. Ho har "maset" oss trette om hjelp til snart det ene og snart det andre. De har ingenting, derfor er det vanskelig. Og fordi de er mange, blir det enda vanskeligere å ha ingenting. Og enda så får de flere barn! Ja - jeg har faktisk tenkt den tanken i mitt stille sinn. Vi føler oss jo presset; "Hjelp de fattige." "Gi den som spør deg!" "Om noen ser sin bror lide nød, og ikke hjelper ham..." osv, osv. Når denne søsteren vår (egch betyr storesøster) stadig "forstyrrer" oss i vårt lille paradis her i Mongolia, ved å bringe fattigdommen og håpløsheten noen her lever med til daglig inn i stua vår, er det kanskje ikke så rart at vi blir "lei"? Tanken om at barn er en Guds gave og villet av Ham er ikke den første man plukker ned når ting er så vanskelige som i denne situasjonen. Tanken om "bruk av hodet" og antall munner å mette er mer nærliggende for en representant av den rike delen av Adams falne slekt...

Jeg har fortalt Egchee at hun ikke må komme å "tigge" slik. Tidligere altså. Og det var nok på sin plass, for det finnes mange fattige, veldig mange. Og derfor kan ikke noen "ta" all den hjelpa vi kan gi til de fattige. De må la andre som har det vanskelig få sin del også. Slike som kanskje ikke spør. Men, jeg ser at det er en grense her et sted, som det er farlig å trå over. Det er den som går mellom å være "nødvendig hard" for å "overleve" selv, for ikke "drukne" i elendigheten som omgir oss, og det å være "kald" og uten evne til medfølelse med de fattige. Derfor har min bønn til Gud, etter at jeg har levd i Mongolia en stund, blitt at jeg må få kreftene jeg trenger til å være sterk (tøff nok til å sette grenser) samtidig som jeg må få nåde til ikke å bli hard og kald. Jeg tror Gud har hørt og gitt. Det er sikkert derfor Egchee kom til oss, og satt der ved bordet og gråt i sin fortvilelse. Hun spurte ikke om penger. Det har hun ikke gjort på lenge. Ikke siden jeg måtte være ubehagelig direkte (den gangen var jeg faktisk sint - så hellig er jeg!) og ba henne om å slutte med slikt.

Og jeg vet at jeg ikke kan gi henne penger nå heller. Det fører bare til at det evindelige rennet som tapper oss for alt vi har av krefter begynner på nytt. Men jeg har snakket litt med kirkens ledelse. Og de har lovet at kirken skal hjelpe denne familien. I dag har de hatt med seg ei av døtrene i huset til legen og funnet ut at det er skabb de har. De er veldig hardt angrepet, og må legges inn på sykehus - noe som koster penger. Kirken ville hjelpe til med det også de, for familien har ingenting å hjelpe seg selv med. Nye klær skulle de også få, for kirken har fått en del klær fra Norge som de hadde tenkt å dele ut til fattige likevel. Også må det kjøpes inn en del sengetøy. Det og vil kirken ordne. Det er godt å se at kirken har slik omsorg for sine. Jeg elsker å se den kjærligheten de viser hverandre, på tvers av alle sosiale grenser. Og det stopper ikke der, de går til de syke barnas skoler og informerer barnas lærere og medelever slik at sykdommen ikke skal spre seg videre. Å være en nordmann med mye penger jeg ikke kan gi bort i en slik situasjon er ikke spesielt godt.

Det blir sikkert en stor kollekt til søndagen. Det står jo skrevet i Bibelen at om du gir så skal du få. Det gjelder nok sikkert kirken også. For det spørs om ikke Herren har hørt Egchee likevel...

Gjermund

Fattige og syke

Egchee kaller vi ei dame som ofte kommer innom her. Hun er 47 år og fikk nettopp sitt 9. barn. De er fattige, mannen drikker, ingen av dem har jobb. Dvs. eldstedattera på 22 har jobb på en strikkefabrikk, men har hatt kløende utslett og prikker i huden i mange måneder så hun har ikke kunnet gå på jobb, -de har trodd det har vært allergi. For et par kvelder siden kom Egchee innom her. Hun var fortvilet. Nå har flere av barna fått sånn røde prikker. ”De får ikke sove om natten fordi det klør, de er flau for å gå på skolen, og jeg er redd den lille babyen blir smittet! Dere må be for oss!” Hun har en stor tillit til Gud og stor tro på at Gud hører når vi ber.

Jeg skjønte også at mangel på penger gjorde det vanskelig å dra til lege, selv om hun ikke sa noe om det. Hun vet at vi norske ikke gir penger til privatpersoner (pga. mange forskjellige, kompliserte grunner), så hun sa ingenting om det. Vi bad med henne, og etter en stund gikk hun hjem igjen. ”I morgen må vi til legen”, sa hun.

I går kveld kom hun tilbake. Situasjonen var verre med barna, og hun hadde ikke gått til lege. Hun hadde forresten snakket med en av lederne i kirken om å få døpe den lille babyen. Det var i orden, men de måtte også snakke med mannen hennes og han måtte samtykke. ”Dere må be om at det går i orden,” sa hun til oss. Hun fortalte også, kanskje med litt stolthet over ektemannen, at han hadde funnet noen kg jernskrot og solgt i dag. 100 tugrug (50 øre) for 1 kg. Gjermund sendte med henne en gammel eksospotte på 4-5 kg, som mannen hennes kunne få og levere inn. Det føltes som å gi henne smuler, men bedre enn ingenting når vi ikke kan gi penger. Jeg avtalte med henne at hun skulle komme hit i dag, så skulle jeg hjelp henne å ringe til en amerikansk lege vi kjenner til. Han tar ikke noe penger for pasientene sine og sannsynligvis er han bedre på diagnostisering enn de er på mongolske sykehus.

Hun kom utpå formiddagen i dag og hadde med seg den 3 år gamle jenta si som hadde fått sykdommen i huden. Hun ble glad da de fikk ei brødskive, for jenta hadde ikke spist noe særlig i dag, for de hadde nesten ikke mat hjemme. Hun var på gråten da hun fortalte at mannen hennes ikke hadde kommet hjem i går kveld og hun visste ikke hvor han var.

Egchee antydet at det kanskje var skabb de hadde. Jeg leste på internett om skabb og jeg syntes det kunne virke sånn ut fra symptomene de hadde. Litt urolig ble jeg for at vi skulle bli smittet, men tenkte at jeg må bare stole på Gud, og så får jeg evt sette i gang med behandling umiddelbart om vi skulle merke noe. Jeg ringte til den amerikanske legen, men han tok imot pasienter bare på tirsdager fra kl.08.30, altså neste uke, og han var dessuten tom for salve mot skabb. Jeg snakket også med den mongolske legen i helseprosjektet til NLM og fikk greie på hva slags salve de brukte mot skabb. Er det skabb må hele familien behandles, alle bades, alle klær og sengetøy vaskes og strykes, de kan ikke sove sammen sånn som de pleier. I følge den mongolske behandlingsmetoden må de holde på med behandlinga helt til det ikke klør mer – og det kan visst ta mange uker! Men det var viktig at de går til lege for å få riktig diagnose. Hva gjør en fattig familie på over 10 stk. som ikke har penger til å gå til lege, ikke råd til salve, ikke har flere sett klær og sengeklær til alle, ikke har mer enn 3 senger/”sofaer”……

Jeg var innom henne senere i dag, og det stod ikke bra til med barna. Iallfall 5 stykker hadde det, og det så forferdelig ut på noen av dem. Hele kroppen var angrepet på den minste gutten. ”Vi kan ikke gå til lege”, sa hun. ”Vi fikk 500 tugrug for eksospotta (2,50 kr) og det kjøpte jeg 500 gram mel for. Vi har ikke penger til å dra til lege.” De hadde nesten ikke mat. Matprisene her har steget dramatisk de siste månedene slik som i resten av verden, og det er forferdelig for sånne som disse.

Så hva gjør vi nå? Vi vet ikke. Be om at de må bli friske og at det må ordne seg på et vis for dem. Og be om at vi må få visdom til å hjelpe på riktig måte.

Kjersti

Lar meg hvile i...

Når man har det enten tungt eller lett, er det vel sjelden ting bare er enten det ene eller det andre. Som regel er det vel heller slik at det går litt opp og ned, men at man i hovedsak har det slik eller slik. Når det så blir mer på en måte som om alt man opplever får et preg av tyngsel og motløshet, tristhet og oppgitthet er det ikke så trivelig. Når den grå hverdagen blir svart og tung, da er det ikke lett å skrive blogg i alle fall! Men, tøffe tider er til for at man skal sette pris på roligere tider, er det ikke slik? Og jeg er utrolig takknemlig for at det nå føles som om hverdagene begynner å bli grå igjen - nettopp på grunn av det svarte som har vært. Jeg er tilbake igjen.

Vi har en tomt på i underkant av et mål (1000 kvadratmeter). På den har vi fått plass til et tidligere omtalt, noe skjevt "fjøs", et huskestativ og en sandkasse, en liten inngjerdet hageflekk,et lite hønsehus med etterhvert i hvertfall en, muligens (desverre) to haner, et tiltenkt grisehus med innhegning som ente med å bli en gapahuk for grillutflukter(!) og en liten grønnsakshage og en del ikke inngjerdet hageområde mer eller mindre uten gras. Ja, også må vi ikke glemme huset som står her da, så rødt og fint, og de 20 kvadratmeterne med havre bakom huset.

Alt dette, i kombinasjon med min medfødte eller antageligvis sakte-men-sikkert-helt-fra-barnsben-av inprentede sans for ryddighet, gjort hasja'n vår til hva vår ettåring (frivillige medarbeider for et år) Helge sier: "Jeg får nesten kultursjokk hver gang jeg kommer inn her!" Her er det jo grønt, rødt, gult og ryddig nesten overalt. Det er ikke så sjelden en eller annen mongol stikker hodet innom for å "se på" - og nesten bestandig kmmer den samme kommentaren; "for en stilig plass". De som tar det litt innover seg og spør litt, oppdager fort at det meste er ordnet uten de store investeringene, men at vi har utnyttet de resursene vi har for hånden. Således har restene av et gammelt ... bygg(?) som stod her før blitt til den før omtalte gapahuken med inngjerding, hagen dukket frem under noen hauger med stein og rot som er kastet og deler av ytterpanelet fra inngangspartiet på skolen (som brant opp - eller ned) har blitt til inngjerding rundt grønnsakshagen. En del av steinene vi fant gikk også med til å restaurere et blomsterbed vi fant ved siden av porten vår. All møkk fra geiter, sauer og hest er omhyggelig spart på og innarbeidet i jordsmonnet i grønnsakshagen vår, så der har bakken hevet seg med 20 cm!

Håpet mitt gjennom alle disse forsøkene på forskjellige ting, er å se hva en gjennomsnittlig mongolsk tomt kan produsere uten alt for store innsatsmidler. Det igjen handler litt om hvor mye "synd på folk" det er vits i å synes... Blant annet.
Samtidig har jeg lyst til å lære. Hvilke erfaringer får jeg gjennom å prøve slike ting osv. Og ikke minst håper jeg å kunne inspirere noen til å ta et tak i sin egen situasjon, for å utnytte de resursene de selv har. Det er ofte så lite som skal til!

Men all denne aktiviteten har nå ført til at jeg sitter med en plastret hånd for diverse slitasjer på denne etterhvert så "skolemyke" huden jeg har fått. Lediggang er i sannhet roten til alt ondt! Og siden jeg driver å "rådgir" litt i SDP også, hender det at jeg kommer til kontoret i mine fluoriserende bukser (Arbeidsbukser i svært gul farge) - noe de ansatte synes er svært snedig. Jeg har fått rykte på meg at jeg er veldig arbeidssom - noe mitt etterhvert velutviklede midjemål protesterer på - og det ser ikke ut som om 50 kvadratmeter eller 50 mål grønnsaker gjør stor forskjell på mongolene rundt oss. Trivelig er det i alle fall, at de synes det er moro at jeg holder på. Og de slutter aldri å forundres over at denne utlendingen faktisk har fått til å ta vare på dyra sine i mer enn et år! "Klarer du virkelig det?" spør de. Da viser jeg dem bare de 12 dyra vi har, som har tredoblet seg i løpet av disse to sesongene (en bragd i mongolsk målestokk). Når de i tillegg får høre at 10 av de 12 er hodyr og potensielle individprodusenter, konkluderer de raskt med at jeg ikke bare kan, men at jeg også kommer til å bli raskt rik...

Gjermund

Pappas bursdag!

GRATULERER MED 29-ÅRSDAGEN i går kjære pappan vår, og mannen min! Vi er veldig glad i deg, vår morsomme, flinke, lekende, ansvarsbevisste, tålmodige, ordentlige, kule, grublende, løsningsorienterte, kjekke og kjærlige far i huset!Takk for at du viser oss at du er glad i oss!

Hilsen Sigrid (10 1/2 mnd), Sondre (2 1/2 år), Håvard (5), Ola (6 1/2), Ragnhild (snart 8) og Kjersti

Det står til liv! Skjønner at det er en del av leserne våre som har fått med seg at ikke alt er fryd og bare gammen her borte. Men det begynner jammen ikke å være så verst.

Tunge tak må de fleste ta, det er vel bare ikke så vanlig å informere om dem på blogger og slikt... Ikke for det - jeg tror de kan komme oftere og gripe dypere enn "normalt" siden vi bor her vi gjør - uten at jeg sammenligner meg med de som måtte ha riktig store problemer hjemme i Norge eller ellers. Det virker bare som om humørsvingningene er større og kommer hyppigere enn hjemme i Norge. Noenganger lengter jeg bare noe så utrolig hjem til sauehuset på Tverdal, der var det godt å være! Og alle rundt meg forstod norsk!

Språket er forresten både et sorgens og et gledens kapittel for tiden. Nå begynner jeg å plukke opp ting gjennom samtaler med andre enn læreren min, og det er bra! Kjempetopp! Men det går sakte - forferdelig sakte! Aldri, aldri skal jeg smile av en innflytter som sier "jai"!

Jeg har forresten vært med på noe spesielt. Forrige fredag var det "begravelse" for faren til en av våre ansatte, og som regel er det en lama (buddistprest) som bestemmer hvordan alt skal gjøres, både hva tid, sted og type seremoni angår. Den døde kroppen ble ikke gravd ned, slik det er vanlig å gjøre - den ble lagt ut på et fjell... Ganske spesielt! Og det var trist å se hvordan denne lama'en herjet med forskjellige gjenstander gjennom langdryge ritualer for at den dødes ånd skulle få rettledning og hjelp på sn 49 dager lange vandring til gjenfødelsen skjer. (Etter buddistisk tro). Jeg spurte etterpå om det var nødvendig med så lange seremonier bestandig, men da fikk jeg til svar at lamaene får betalt etter hvor mye de leser fra slike hellige bøker de har, og at det var grunnen til at det tok så lang tid. De timene vi var med, tjente visstnok lamaen 300.000 tugrug - eller en brukbar månedslønn om du vil...

Så til livet i hagen. Den flekken vi har utenfor dørene våre her er min medisin, og derfor har det skjedd en god del i det siste :-) Jeg har snudd jorda i grønnsaksåkeren og sådd en del grønnsaker, satt opp et lite gjerde rundt for å stenge de frekke geitene ute og hindre bikkjene fra å springe i bedene og i tillegg har jeg stelt en del med dyra våre. Som for eksempel de to hønene våre. Nå har det imidlertid vist seg at den ene høna er en hane, så håpet er at ei høne og ei hane skal bli flerfoldiggjort. Sauene og geitene går nå bare der og vokser, og har egentli gjort jobben sin som forsøksdyr med suksess, men jeg gruer meg til å kvitte meg med dem.

Det begynner å grønnes ute, og mine øyne elsker det. Jeg vet ingen farge så fin som grønn! Nå håper jeg bare at de frøene jeg sådde i 35 plussgrader den 18. April ikke døde i 3 minusgrader og snø den 19. April, men at de vokser opp til det de var tenkt å bli.

Gjermund

Dur eller moll?

Faren min har ved gjentatte anledninger blitt beskyldt for å "være en Ludvig". Dere vet, en sånn en som den der lille fyren i huset til Reodor Felgen, han som bor "sju-og-tredve mil nordover, litt øst og oppover". "Il tempo gigante" heter'n vel den filmen, eller var det "Flåklypa Grand Prix"? I hvert fall - det er den der pinnsvintypen som kom under ei slåmaskin og er skamklipt oppå og kort ved øra det siktes til, tror jeg. Som sammenligningsgrunnlag i min kjære pappa's tilfelle altså. Nå skal det sies at det nok ikke er sveisen det tenkes på, heller den lille sjarmørens "utpregede frykt for gjennomgripende forandringer".

Når ens far på en måte sammenlignes med en størrelse som denne skuespilleren - en fyr de fleste i Norge har et forhold til - blir det så man spør seg selv om hvem man selv ligner. Har jeg sjans til noen gang å bli like god som pappa? Er det noen gang noen som vil komme til å sammenligne meg med en eller annen celeber-het? Selv ser man jo for seg at man kunne tenke seg å bli sammenlignet med både denne og hin, men det tar seg dårlig ut på ens egen blogg å for eksempel foreslå at dere kan sammenligne meg med Gjest Bårdsen eller Robin Hood eller Bjørnstjerne Bjørnson eller i det minste Askeladden. Det tar seg liksom ikke ut å servere ros på et fat med spørsmål om å få det i retur...

Så må jeg jo også si, at det nok er en del naturlige grunner til at jeg ikke sammenlignes med så mange av våre helter ennå. Jeg har jo, når rett skal være rett, ikke gjort så mange heltedåder ennå - slik som helter stort sett har (i de bøkene jeg har lest i hvert fall). Men det finnes da figurer for sånne som meg også. Baktus for eksempel! Det er en liten artig-kar.
Jeg ser for meg de gode dagene han og broren levde i, og hans store drøm om å "sitte der oppe i hjørnetanna mi og se utover hele byen!" Der har du meg. Det går som regel i dur, med store planer og høytsiktende visjoner.
Så går det som regel ikke så lang tid, så går det litt dårligere; "Jeg ser, jeg ser... Å nei, så sørgelig!"

Da er Mr. Moll der og drar meg ned på jorda igjen - til nederlaget er fortært og livet igjen har en solskinnside og vise frem. Rart det der. Og akkurat nå føler jeg det som om jeg sitter på ei flåte uti havet og bare "venter på et nytt tannhull å krype inn i".

Sondre og Håvard har slutta i barnehagen. Det gikk ikke lenger. Jeg føler på nederlag, er bekymret for om de i det hele tatt kommer til å lære seg språket osv. Selv så strever jeg noe sinnsykt med motivasjonen til å terpe språk. Og jeg fortviler over diverse problemer som ikke burde eksistert i et bistandsprosjekt.

Kjersti er visst ikke i toppform hun heller. Trist det og. Føles som om Gud er langt unna av og til. Det er ikke så bra, når det liksom var for Ham vi reiste... Spørs om det er så mye igjen her som Han kan bruke til noe konstruktivt. Fæle tanker det der.

Men det begynner å bli varmt! Har kjøpt en hageslange, så nå får de små grønne spirene vi ser vann, og lam og kje vokser som bare det. Har brukt riva i hagen også, så det har blitt rent og ryddig her. Det er godt! Og i dag har vi sådd blomsterfrø. Så nå venter jeg bare på at jeg skal oppdage at Herren holder meg i henda - for det tror jeg jeg vet at Han gjør. Det er bare at jeg ikke ser det akkurat nå. Sånn har det vært før også. Men det er bare for en tid. Jeg har alltid fått se i etterkant hvordan det egentlig var - og jeg gleder meg veldig til det blir i "etterkant" igjen.

Gjermund

Konferanse

Nå er årets høydepunkt her på feltet - konferansen - over! Det har vært konferanse fra onsdag til søndag, vi har hatt 7-8 timer forhandlinger om dagen, i tillegg til bibeltimer, kveldssamlinger og leking, så det er vel ikke rart at vi er slitne. Ca. 20 voksne har mye å si, og det var mange viktige saker som var oppe så det var bare så vidt vi kom i mål med alt, men vi gjorde det til slutt!

Fra 9-18 om dagene var vi på den internasjonale skolen i UB (der de norske barna i UB går). Det var kjempefine lokaler med muligheter for bra opplegg for barna!

Og det var virkelig et godt opplegg for barna. For aldersgruppen 6-14 var det ettåringene våre, Lina og Helge som stod for et kjempebra program for barna. De var tilsammen 12 barn på "Barnas Konferanse". De hadde formingsaktiviteter, tur på lekesenteret, andakt, OL, "kjendis-party" (der Ragnhild var Mulan og Ola var Karius), leking ute m.m. (Vi har noen bilder på et kamera som ligger igjen i UB....Får vise dem senere!) Ragnhild og Ola har blitt veldig trygge, så vi så dem nesten ikke i matpausen en gang!

Sigrid, Håvard og Sondre var i Kindergarden-rommet sammen med 6 andre barn og 5 mongolske jenter (de fleste av dem hushjelper for oss norske til vanlig). De er kjempeflinke med små barn. Det var likevel en del skriking når vi skulle levere barna om morgenene,
spesielt Sondre. Men heldigvis hadde det gått bra når vi ikke var der (bortsett fra et stort vindu som ble knust av Sondre når han kjørte på det med trehjulssykkel!)

Nå er vi altså vel hjemme. Ute er det litt høyere temperatur, og snart tror jeg at jeg kan legge bort vinterklærne. Det har spiret litt gras, så nå håper vi at Mongolia snart får litt farge!


Kjersti

Tida går for fort!

Egentlig har vi tenkt en stund at vi skulle lagt ut et nytt blogginnlegg - men vi er inne i en periode med en og annen aktivitet på gang, så det har liksom ikke villet seg slik. For meg har dette vært vårens store hendelse:

Den ene søya vår har fått tvillinger! Jeg har dermed hatt suksess med mitt lille private prosjekt som gikk ut på å fòre sauene for å se om de kan produsere mer enn normalt... Åpenbart sier du, men her liker man å se det før man tror det.

Denne lille frøkna er født den 25. mars og veier sine drøye ti kilo (tolv, tenker jeg). Også noe som er svært spesielt i mongolsk sammenheng. Jeg noterer på nytt en suksess (samler på slike).

Så er det det som skulle vært den største hendelsen i april for meg - og som sikkert var det for denne karen; Håvard ble fem år den 6.! På farfars 55 årsdag. Det var stor fest med alle vennene hans til bords, og med Kinder-egg (nettopp blitt tilgjengelig her i Darkhan) i eggeglasset. Null sunt å spise - bare sukker.

Her er Ragnhild i god gang med "temmng" av en av geitekillingene våre. Denne er født den 26. mars og er egentlig litt for stor til å være koselig etter mongolsk standard. Dette med størrelse, fødselsvekt, syk eller frisk osv, osv er svært, svært viktig her i Mongolia. Husdyr er noe som opptar alle, og at jeg som kjøpte fire for 1 år og to måneder siden plutselig har 12 sees på som en utrolig prestasjon.

Her er den sinnsykt farlige vakthunden vår som så mange mongoler er så redd for...

Så har våren kommet til Mongolia, med sine sandstormer. Dette er resultatet etter en natt med vind - selv om vinduet var lukket kunne man nesten satt poteter i induskarmen. (Er det ikke slikt man sier i NM i ljuging?)

Gjermund

Litt nytt

Her i Mongolia tenker folk som regel at utlendinger er donorer og de selv er mottakere. Det har ikke vært så mye dikoniarbeid fra mongoler til mongoler. Men arbeiderne på NLMs kontor her i Darkhan gjorde nylig noe med det! Resepsjonisten vår, Oyouna, fikk en idè om at de på kontoret kunne droppe lunsjen en dag og heller gi maten til fattige barn! Hun fikk med seg alle sammen (ca. 20 stk) og lagde i stand. De inviterte over 20 barn fra nabolaget her og lagde fest for dem! De fikk servert sunn mat, det ble utdelt forskjellige gaver og det var litt underholdning. Det ble en fin dag for barna, og jeg tror opplevdes veldig fint for de ansatte også!




På mandag var "gammelhushjelpa" vår, Tuja her på besøk. Trivelig å treffe henne igjen. Hun venter sitt første barn og passer godt på seg selv. Hun går på svangerskapskurs hos en amerikansk dame og der lærer hun mye om kosthold. Så nå regner hun på proteiner og sånn, og hvis hun finner ut om kvelden når hun summerer at hun ikke har spist nok gram proteiner, tar hun seg et ekstra egg eller noe! Det er visst litt stressete, synes hun, for mongolsk kosthold er vanligvis veldig ensformig. Det er bra hun er pliktoppfyllende og hun så godt ut! (Jeg skulle vel kanskje ha lært noe av det jeg også, men det er vel for sent og jeg lever nå enda....)


Her er Ola sammen med alle hushjelpene våre! Tuja (som har slutta) er til venstre. Baigalalaa i midten og Saraa til høyre arbeider hos oss nå. De er noen fantastiske mennesker alle tre! Og på en måte mine nærmeste mongolske venner (selv om vennskap i et arbeidstaker - arbeidsgiverforhold ikke blir helt som vanlig vennskap). Jeg liker ikke at de bruker høflighetsformen "ta" (De) til meg i stedet for "chi" (du), men når jeg er arbeidgiver og 2-3 år eldre blir det vel sånn. Vi snakker sammen om alt mulig, og jeg tror de trives her, selv om det ikke akkurat er noen drømmejobb.
Dette ble et dårlig bilde, men her er de alle sammen bortsett fra meg!

Ellers om dagene er det nok å gjøre, spesielt for Gjermund. På lørdag var jeg med på deler av et seminar som pastoren vår hadde om cellegrupper (bibelgrupper). Veldig interessant (jeg forstod faktisk veldig mye!), og det var kjekt å se hvor gira folket i menigheta her er.

Vi norske her ute er ganske opptatt av den årlige konferansen som skal være i neste uke. Mye skal forberedes når 19 voksne, 23 barn + barnevakter og noen fra Norge skal samles i 5 dager. Vi gleder oss til det!

Kjersti

Alvor på 1. april

I det siste har jeg fundert en del på hva jeg egentlig vil med denne siden. Det har vært anledning til ordkløveri og diskusjon med representanter fra konstellasjoner fra min barndom og ungdom og jeg har bestemt meg for kommentarbegrensning og ombestemt meg igjen og heller gått til det skritt å slette uønskede kommentarer på bloggen. Mange har sikkert også lest mine svar til denne "Anonym" og funnet dem til dels "harde".

La meg gi en litt grundigere forklaring på hvorfor jeg handler som jeg gjør.

Jeg er oppvokst i det trossamfunnet mange kjenner som Smith's venner. La ikke dette innlegget bli et angrep på dem - der finnes utrolig mange fine mennesker som jeg ikke har noe ønske å si noe negativt om. Men jeg fant aldri fred i den lære jeg fikk inn med morsmelka, selv om den satte seg godt. Det var nok av bud og regler å følge for å bli "ren", "hellig" og "verdig" nok "innfor Gud" som man sa. Jeg tror ikke at et eneste menneske virkelig klarte eller klarer å bli eller være så "hellig" som det var tradisjon for å etterstrebe den gang jeg var "innenfor". Men det var det ingen som sa til hverandre den gangen jeg kjente dem. Da sørget man for at utsiden så grei ut, også strevet den enkelte med sitt, "hver på sin plass".

Dette førte til et "innkrøket" fokus som Luther sa. Altså at menneskene bare er opptatt av sitt eget liv, sin egen synd og sin egen "kamp". Kampen er mot synden i eget liv. Man tror altså ikke at Jesus er død i vårt sted, slik at vi ved Hans død har fått liv, eller at vi ved hans sår har fått legedom osv. Man sier det kanskje, fordi det står i Bibelen, men man fyller ordene med en annen mening. Nåde er ikke en "gratis gave" eller noe du mottar fordi giveren er god, nåde er derimot at man gis en ny sjanse. "Faller" man i "synd" kan man "få nåde til å" reise seg for å forsøke og gjøre det "bedre neste gang". Om man bare angrer og ydmyker seg nok "innfor Gud" selvfølgelig. Man ser Gud som den harde, strenge dommeren som man må rettferdiggjøre seg for. Derfor er ikke livets mening å holde seg til Gud, elske sin neste som seg selv og å spre evangeliet om vår frelser - men å nærme seg Gud med Guds hjelp (les: bli mer og mer syndfri ved felles anstrengelser med Gud - Han heier og jeg jobber), gjøre nok gode gjerninger i menigheten til at man er en god "broder" eller "søster" (Alt med tanke på sin egen frelse) og å streve med Guds dømmende ord mot synden i mitt liv. Jesus klarte jo å leve et liv uten synd, og er vårt forbilde. Derfor skal det jo gå!

For meg har det blitt anderledes. Der jeg før dømte alle, og i særdeleshet meg selv, etter forferdelig strenge regler og krav (og selvfølgelig var ingen bra nok - spesielt ikke jeg), har jeg nå fått se at Jesus Kristus - som er Guds sønn - kom til jorden og levde et syndfritt liv og påtok seg ALL VERDENS SYND. Min, din og alles synd gjennom alle tider. Han kunne påta seg denne synden FORDI Han er det eneste mennesket gjennom hele historien som IKKE HAR EGEN SYND. Og derfor er Han rettferdig for Gud etter Guds lov og skal derfor leve (det står i Bibelen). Oppstandelsen er derfor et bevis på at Han ikke var en løgner, men et rettferdig, syndfritt menneske. Når Han i tillegg har dødd for all verdens synd, er Gud for evig en forsonet Gud. Fordi Jesus er straffet i mitt sted, er det ingen straff igjen til meg! VEL Å MERKE SÅ LENGE JEG HOLDER MEG TIL HAM. Det går ikke an å "synde på krita" som noen tror jeg mener, for synd og Jesus går like godt (eller dårlig) sammen som ild og vann. Lever du i synd, lever du uten Jesus, Lever du med Jesus, lever du uten synd. Enkelt!
Det betyr ikke at vi ikke synder om vi lever med Jesus - MEN VI FORBLIR IKKE I DEN SYNDEN VI FALLER I, vi hater den og erkjenner den og går til Gud med den og er det mot min neste jeg syndet gjør jeg opp med ham og ber ham om tilgivelse.

Er ikke dette et bedre budskap? Er det noen som IKKE forstår at jeg ikke har det minste problem med å kalle det jeg kommer fra for vranglære? Det er en lære som binder i stedet for å frigjøre, slik evangeliet om Jesus Kristus gjør. Man bruker samme Bibel - men det skjønnes ikke hva som står i den, dessverre.

Og i tillegg har vi da en del folk, som denne anonym, som har et voldsomt behov for å få fortalt andre om hva som egentlig er rett og galt osv - selv om de får beskjed om at andre ikke har noe behov for å lytte. Jeg mener - hva i denne verden skulle få meg til å forlate den frihet og glede jeg har "fått del i" for å "legge meg inn under" det gamle, tunge, triste "åket" igjen? Og når jeg nå engang ved evangeliet har fått frihet fra dette gamle "grumset" - skulle jeg da ikke fortelle andre om denne friheten? Kan det hende at Guds vilje er at man deler det man har fått med andre som sitter til halsen i søle?

Denne bloggen er ment som et møtepunkt mellom oss her ute og dere der hjemme. Det er vi som i utgangspunktet formidler og vi har vært restriktive på å gi tilbakemeldinger på kommentarer fordi det fort kan bli slik at noen faller utenfor "samtalen". Vi ønsker ALLE velkommen inn i vårt lille "rom", men noen kommentarer jeg har mottatt i det siste har bare vært til frustrasjon, ikke glede. Derfor sletta jeg dem. Det finnes også diverse diskusjonssider på nettet for sånne "Smithevenn-greier". Alle som har behov for å si noe om slike ting og den slags lære kan jo for eksempel bruke dem i stedet for å forsøple denne bloggen. Er det ellers noe noen måtte lure på om disse tingene, er dere velkomne til å skrive til meg på e-mail. Alle mailer med navn vil få svar. Spam går i søpla. Jeg har et liv og leve - fritt for virus!

Gjermund