Sykdom

Da er det tid for litt sykdomsprat igjen. Vesle Sigrid har hatt et par døgn med oppkast og slit, og begynte å være i virkelig elendig forfatning i natt og i dag. Det er det jo sikkert mange andre som har opplevd også, men vi er et stykke i fra det vi norske tenker på som "sikre" helsetilbud - og vi har den runden vi hadde med Sondre klart og skremmende for oss enda.
Men vi har et flott apparat rundt oss, og vi har fått hjelp av feltlegen og noen mongolske leger. Sigrid har fått væske intravenøst, og vi gir henne vann med teskje hvert 10. minutt. Hun har ikke kasta opp noe særlig siden klokka var mellom 19 og 20, så nå har vi godt håp om at det skal gå seg til.
Allmenntilstanden hennes er fortsatt lik flatt batteri, og det skal sikkert ikke så mye til for at hun enten blir verre eller bedre, så dere kan jo godt være med å be for henne.

Litt moro er det jo at da de skulle stikke nåla i handa hennes, var strømmen borte, så de hadde ikke noe lys. Det ble imidlertid skaffet tilveie en lommelykt, så alt ordnet seg. Legen traff på første forsøk! Sykehuset syntes visst også å fremstå som både rent og ryddig, sa Kjersti.

Sigrid slik hun har for det meste har oppført seg det siste døgnet. Varm, tørst og sliten, stakkar.

Gjermund

Lykkelig hjemme igjen

Ja, da er jeg hjemme i Hovd igjen. Merkelig hvor fort en plass blir "hjemme" - en plass jeg aldri i livet ville slått meg ned frivillig om det ikke var for helt spesielle grunner kan bli en plass man lengter til når man er et annet sted. Det føltes rart å være i Darhan og ikke ha noe hjem der. Plutselig følte jeg at jeg var en "stranger" som ikke passet innnoe sted, og jeg så liksom alt der i et nytt lys. Ikke syntes jeg det var så skrekkelig gjevt å se vår gamle bolig heller. Distansert, er det det man kaller det tro?

Uansett, jeg har hatt en uke som svingte fra uro og bekymring til takknemlighet og sterkt håp. Jeg kom til Darhan på søndag, forberedte meg litt sammen med ei av de som skal være med å lede arbeidet videre og møtte lederen i landbruksprosjektet på mandag. Vi planla å reise på landsbygda tirsdag, onsdag og torsdag - noe jeg i grunnen anså for å være en nokså vidløftig plan - aldri i verden om jeg hadde noen tro på at det skulle holde. Men det gjorde det!
Vi arbeidet lange dager, men vi klarte det på tre - og arbeidet gav full uttelling! Alle de involverte valgte å bytte kontrakter - en forutsetning for at den nye organsisajonen skal få en nogenlunde trygg start. Og etter endt arbeid på landsbygda hadde vi et meget konstruktivt møte mellom NLM, landbruksprosjektet og den nye partneren hvor de tyngste bitene falt på plass og det ble bestemt hvordan det skal legges til rette for at den nye samarbeidspartneren vår kommer godt i gang etter nyttår.

I det hele var det en flott avslutning på det året jeg har deltatt i arbeidet i landbruksprosjektet - og jeg føler at jeg nå kan senke skuldrene mange hakk og la dette gå videre på egen hånd. Men så er det jo nå det vil vise seg om vi har lyktes eller ikke. Jeg har uansett et godt håp om at dette skal bli til noe godt, for jeg tror ikke vi har arbeidet alene. Jeg er sikker på at dette er Guds arbeid, og at Han har forberedt et verktøy for de lokale kristne her gjennom den nye organisasjonen til å nå ut med den gode nyheten om Jesus. Eksempler på dette:
- Vi fant en fantastisk god løsning på finansieringen av prosjektaktivitetene, med gevinst for alle involverte parter!
- Vi fikk tillatelse til å skifte partner selv om vi var inne i siste prosjektår da vi fant at den forrige partneren ikke ville klare å ta prosjektarbeidet videre.
- Vi har klart å få alle de involverte familiene til å støtte opp om dette prosjektet så de var villige til å være med å ta ansvar for de neste familiene som skal inkluderes i fellesskapet.
- Vi klarte å få på plass en tilsynelatende stødig sammarbeidspartner i rekordfart - en partner som har mål om mer enn bare materielle forbedringer blant folket.
- Vi har fått godkjennelse til å hjelpe den nye partneren i gang så de kan starte arbeidet allerede fra nyttår.
- Min mongolske storebror er utskrevet fra sykehuset - med beskjed om at nyrene er i arbeid igjen.

I det hele tatt; Det er moro å a fått være med i noe som jeg tror er større enn oss og våre planer - så er det bare å be om at Gud velsigner arbeidet videre.

Gjermund

Tilbake igjen - igjen

Da er jeg tilbake i Darhan igjen - igjen. Tilbake for andre gang i det siste altså. Egentlig begynte jeg bare slik fordi jeg syntes det var litt kult i forhold til det forrige innlegget, men nå når jeg forklarte det er det plutselig så kult lenger synes jeg - bare litt dumt egentlig. Så egentlig skulle jeg vel ha slettet det og begynt på nytt, men da hadde dere jo ikke forstaatt hvor kjedelig jeg har det her på kveldene...

Neida - jeg tøyser. Jeg har det bra. Arbeidet mitt her tok tid, lange dager fra morgen til natt, men nå er vi i mål. Og vi lyktes! Så nå er det viktigste grunnlaget lagt for at den nye samarbeidsorganisasjonen vår skal makte å ta arbeidet videre. Så får vi be om at det bærer frukt på alle områder.

Vi har vært rundt på forskjellige steder i denne delen av Mongolia denne uka, og overalt har vi blitt godt mottatt. De fleste av dere kan sikkert ikke sånn med en gang forestille dere hvordan det er å reise rundt her, men hvis dere setter dere i en bil og kjører så fort dere klarer på tvers av en nypløyd åker får dere nok en tilnærmet forståelse av hvordan det er. Hvis dere gjør det i fire timer i strekk, skjønner dere det på ordentlig.

Uansett - jeg har hatt rikelig anledning til å praktisere mine mongolske ferdigheter, jeg har vært nødt til å forklare ting de andre ikke skjønte - på mongolsk da selvfølgelig - foran den ene forsamlinga etter den andre. Men, tro det eller ei, etter hvert glemte jeg nesten at jeg gjorde det. Men nå skal jeg hvile meg litt. Og så er det bare i morgen igjen før jeg kan reise hjem!

Gjermund

Tilbake igjen

Da er jeg tilbake i Darhan igjen. Rart å se så mange kjente plasser uten å "høre til" her lenger. Reiste til UB på lørdags morgen, og kom til Darhan i går tidlig. Rakk å besøke et par venner av oss - på hvert sitt sykehus - i UB før jeg kom hit og fikk tid til å være med på gudstjenesten i går. Veldig godt å være tilbake igjen, men følte meg veldig ensom på lørdag og søndag. Det har gått over litt i løpet av dagen, men det kan jo ha litt å gjøre med at jeg er rimelig sigen.

Det var rart å møte "storebror" igjen. Han var ganske tjukk før, nå har han gått ned mange, mange kilo. Men smilet er det samme, og humøret er på topp. "Gud har satt meg her en stund så jeg skal få samle krefter," sa han "og dele den gode nyheten (evangeliet kalles det i Mongolia) med disse jeg deler rom med. Gud er med meg, så jeg blir frisk," sa han "ikke vær redd!" Jeg stod der på sykehuset - et sykehus som er for dårlig til at vi norske får lov til å bruke det - en stor, lyshudet mann blandt mange små mørkere mongoler og ble trøstet av den syke! Jeg kjente på skam for min manglende tro, og igjen ble jeg minnet på at det mest virkningsfulle misjonsarbeid vi kan delta i er å oppmuntre de nasjonale. De er virkelig effektive i sitt arbeid!

Da jeg kom til Darhan og følte meg ensom ble jeg invitert hjem til min andre "storebror" og hans familie. Grunnen til at jeg kaller ham storebror er at vi gjør det på mongolsk, og det føles som disse nære vennene våre er en slags søsken. Når vi har fått en slik relasjon til noen, stiller de opp for oss, bryr seg, holder kontakten og tar i mot oss med åpne armer når vi kommer. Etter et par timer i deres hjem fantes det ingenting igjen av ensomhetsfølelsen min. Jeg har funnet ut at det Jesus sa om å ta imot fremmede, det er veldig viktig! Det er ikke lett å komme som fremmed til et annet land, kanskje ikke vite noe om språk eller noe - ikke kjenne noen. Man blir veldig ensom av slikt, og man føler seg forferdelig forkommen. Tenk på alle de som kommer til landet vårt, som kanskje har måtte reise fra sitt eget hjemland og som ikke kan reise hjem igjen - ut å bli kjent med dem og ta dere av dem!

I dag har jeg stort sett vært på arbeid. Fint det, holder tankene i sving omkring noe konstruktivt. I morgen blir det tur på landsbygda. Vi skal møte 19 familier som har fått sau fra landbruksprosjektet og legge grunnen for videre drift av prosjektaktivitetene etter at NLM har avsluttet sitt arbeid. Det er dette vi alltid jobber for i alle prosjekter, at de skal bli bærekraftige så de driver seg selv videre uten økonomisk støtte fra Norge. Det er viktig for at folkene her skal føle at dette er noe de eier selv, og at det skal gi dem en stolthet over å delta i sin egen utvikling. Derfor er det helt greit om dere husker dette arbeidet litt ekstra i bønn denne uka.

Gjermund

Bønne-emne igjen!

Husker dere Batbold; "min mongolske storebror," som Gjermund skrev om for noen innlegg siden? Dette blogginnlegget handler også om ham. Gjermund har nå dratt til Darkhan denne uka for å være med SDP-prosjektet på en runde på landsbygda til alle husdyrbrukerne som har fått "restocka" finulla sau fra NLMs landbruksprosjekt (dvs. de har fått sau som skal tilbakebetales over noen år). Nå skal nye kontrakter skrives med dem sammen med den nye organisasjonen som skal overta denne aktiviteten når SDP fases ut ved nyttår.

Det var meningen Batbold skulle være med også, (han har hatt hovedansvaret for denne aktiviteten til SDP og skal etter planen være leder for dette i den nye organisasjonen som skal overta). Men han er syk og ligger på sykehuset i UB.

Gjermund besøkte ham der i dag, og det gjorde visst sterkt inntrykk på Gjermund å prate med ham. Nyrene hadde blitt dårlige. Han går på en behandling nå, så skal de se om noen dager om det virker. Hvis ikke, blir det veldig alvorlig, for andre alternativer blir for dyrt. Men Batbold har en så sterk tro på Gud. Mens vi og andre er bekymret, sier han at han ikke er redd; "Gud er med meg!" Han tror Gud vil helbrede ham.

Gjermund hadde spurt om det var kjedelig der på sykehuset. "Nei, det er det ikke! Jeg har Bibelen min!" Han hadde lest veldig mye i Bibelen i tiden på sykehuset og virkelig opplevd at Gud hadde gitt ham styrke, og han hadde henta krefter i det. Og så hadde han snakka med de 7 andre pasientene på rommet sitt om Jesus! Så han hadde det ikke kjedelig, nei!

Det var visst helt fantastisk og imponerende å møte ham i dag, sa Gjermund, samtidig som det er så skremmende at en så god venn er så alvolig syk. Vær med å be om at han må bli frisk igjen. Be for kona og barna også. Og be om at de hele tiden må få kjenne seg trygg i Herrens armer!

Kjersti

Gode ting

Vi er veldig glade i gode ting. Som vannmeloner for eksempel. De vokser det veldig mye av her for tiden, og følgelig er tilgangen god. Derfor går det an å kjøpe 27,5 kg av dette gode for bare 25 norske kroner. Det synes barna er fint...

Andre ting vi synes er ganske morsomt, og morsomme ting er ofte gode, er at det spaserer esler rundt omkring i gatene her så ofte at vi tror det er helt vanlig. Å se en to, tre esler som står der og tygger på noe gammelt (eller nytt) vannmelonskall er dagligdags i denne byen.

Her er huset vårt. Vi bor i første etasje (den første som er helt over bakken) til venstre for inngangsdøra. Huset er helt grønt. Jeg liker grønt. Spesielt i Hovd.

Her bygges et nytt hus. Det er et veldig bra hus med to leiligheter. Vinduene er av tysk kvalitet, det blir fire soverom i hver leilighet, bad oppe og nede pluss andre ting som vi nesten kunne tro er inspirert fra Norge. Det gode med dette huset er at vi skal bo i det og at det snart er ferdig.

Her er den andre siden av huset. Fine inngangspartier blir det også. Jeg er spendt på om det blir mye sand i dem, og om det blir innstallert dør der ganske snart eller ikke. Det hender det blåser litt her, forstår dere...

Som dere ser, vi har mange gode ting å glede oss over her ute. I morgen skal jeg etter planen sette meg på et fly til Ulaanbaatar for å reise videre til Darhan og landsbygda der for SDP. Det kan bli interressant - og spennende. En god ting!

Gjermund

Fjell og natur i Hovd

Tenkte jeg skulle dele noen inntrykk fra en fjelltur jeg og Øystein var på forrige lørdag. Vi har bestemt oss for at vi skal opp på alle toppene rundt Hovd i tiden mens vi bor her, så får vi se hvordan det går med det forsettet...

Her er vi kommet til en mellomtopp på tur opp. Vi var begge svært begeistret over fargespillet i naturen her.

I bakgrunnen kan dere se byen vår, Hovd. der nede det er så frodig og grønt mener jeg.

Øystein lot seg også imponere, og vurderte stolt vår tilbaelagte distanse.

Her er vi på toppen. Til og med treverket her faller utmerket godt inn i de naturlige omgivelser med sin kamuflasjefarge.

Vi hadde en voldsom og trolig ganske unik utsikt fra fjelltoppen vår. Her kunne vi se alt det er mulig å se så langt øyet kan rekke. Stein er fint.

Nesten likt på alle sider. Fjell og stein og sand. Vi lette nøye etter grønne områder - lenge. Vanskelig å finne.

Men vi fant en frodig plass! Rett ved siden av vår nye hjemby, Hovd. Der er det noe grønt!

Litt i hvertfall. Litt bortenfor de fine fjellene der...

Her er et nærbilde av byen vår. Omtrent akkurat midt i bildet, men litt lavere ned enn midt på, ligger de to bygningene til NLM. Den ene med blått tak (litt gjemt bak en blokk) er vårt nye kontorbygg med en leilighet i 2. etasje. Litt lenger til høyre på bildet - rett bak den lille grønne firkanten med trær rundt, ligger det nye, vertikalt delte 2-familiehuset vårt (med svart tak). Der skal vi bo når det blir ferdig. Akkurat nå bor vi i en leilighet i en blokk som ikke synes på bildet. Det er ca 30000 mennesker som bor i denne byen, men ingen leter etter huset vårt om de trenger å finne oss. Forklaring; Se på fargene på bygningene... Hva ser du? Når de spør hvor vi bor, sier jeg bare; "I det grønne bygget." Og alle vet med engang hvilket det er - for det er bare et grønt hus i denne byen...

Nedstigningen var bratt, nesten like tung som oppstigningen, selv om det av naturlige årsaker gikk fortere... Mange ganger underveis ble vi minnet om Moses og den brennende tornebusken. Lurer på om det ikke var like mange steiner i ørkenfjellet hans også...

Gjermund

Tanker

Jeg går i gatene, tenker og ser.
Kan det være noe vakkert her?
Khovd - en del av Guds skaperverk.

Hvorfor skapte han en sånn plass?
Nesten uten noe som gror, så livløst og grått?
Jo, Gud liker variasjon! tenker jeg, og ler.
Denne byen og dens natur, viser også en side av Gud.

Midt mellom grus, søppel og glass-skår,
mellom værbitte mennesker som livet har fart hardt med,
mellom grå bygninger til nedfalls;
får jeg se;

de majestetiske fjellene – et bilde på Guds storhet og suverenitet
sola – et bilde på Gud som vårt lys
noen grønne trær – et bilde på Gud som gir liv
mennesket - kronen på skaperverket!

Mennesker skapt i Guds bilde.
Hvert enkelt menneske som i sin eksistens viser meg en del av Gud.
Som viser litt av hans fantasi, hans skapertrang, hans kjærlighet!

De er skapt i hans bilde, - selv om de ikke kjenner han.
Alle disse enkeltmenneskene jeg ser, som jeg frykter,
som jeg tenker på som en umulighet å komme nær.
De er skapt av Gud, kjent av Gud, elsket av Gud!

Hit er jeg sendt!
Hvorfor?
Hva kan jeg gjøre her?

En ting vet jeg;
jeg er sendt hit for å vise dem den kjærligheten Gud allerede elsker dem med.

”Herre, Gud.
Jeg frykter dem.
Du elsker dem.
Jeg ser hardhet, fattigdom, skepsis.
Du ser det vakre ved hver enkelt.
Du ser lengsler, drømmer,
du ser det ufullkomne, du ser ”lenkene,”
du ser ressursene og evnene,
du ser hjertet.
De kjenner nok ikke deg,
men du elsker dem.

Lær meg å se på menneskene her slik du gjør.
Gi meg den kjærligheten til dem som du har.
Hjelp meg å vise dem kjærlighet, Herre –
den ekte kjærligheten bare du kan gi.

La dem kjenne deg,
og se hva du har gjort for dem,
da du åpnet muligheten til fellesskap med deg
da du døde på korset.
La dem få del i den friheten bare du kan kan gi dem.
Og la dem få del i det håpet bare du kan gi dem!

Takk for disse menneskene du skapte, Herre,
i ditt bilde.

Jeg håper jeg en gang kan takke deg for at du sendte meg hit!
Jeg kan ikke gjøre noe her, Herre
uten deg.
La meg være ditt redskap, på tross mine mangler,
men som du, ved din fingernemme hånd,
kan bruke
til ære for deg!

Amen”.

Kjersti

Min storebror

Dette er min kjære mongolske storebror. Han er 40 år, pappa til fire barn og har vært min medarbeider i landbruksprosjektet i Darhan. Tanken er at han kal drive mye av arbeidet videre etter at prosjektet er faset ut fra NLM's side, og jeg er glad det er akkurat denne karen som er tenkt å ta seg av jobben, for han er særdeles pålitelig og trofast i sitt arbeid - akkurat som han er en stødig og trygg kristen.

Han er imidlertid syk. Rett før vi reiste fra Darhan måtte han operere blindtarmen, og det har gått betennelse i såret. I tillegg har han fått et eller annet problem med det ene nyret, noe som betegnes som alvorlig her i Mongolia. Når jeg spør meg for - av andre kristne eller ansatte på kontoret i Darhan har de ikke lyst til å svare på hvordan han egentlig har det. Det henger trolig sammen med at man i Mongolia tror at dersom man tenker eller snakker negativt, skjer det negative ting. Derfor tror jeg det er ganske alvorlig med ham. Så derfor kjære venner, vær snille å være med å be for denne karen, at hans og familiens bønner må bli besvart med helbredelse. Det er ingen spøk å bli syk i dette landet.

Gjermund

Vondt og godt

Dette var vondt. Sigrid har begynt å klatre, og da vi var på besøk til et annet misjonærpar prøvde hun å klatre opp på en av barkrakkene(!) deres. Det endte med forskrekkelse og en veldig blå finger. Bandasje var ikke populært.

Men Sondre syntes det var svært spennende med slikt, så han fant fort ut at han i grunnen hadde klemt seg litt han også...

Plutselig var det nesten ingen unger som ikke hadde en eller annen lidelse, og noen av dem levde seg vel godt inn i rollen som skadet... Ola angret nesten på at pappa tok ham på alvor en stund...

Men det var før, i dag hadde vi fargefrokost med egg vi ikke torde å spise på grunn av svært uvanlige farger innvendig, honningmelon, vannmelon, spekepølse fra Norge osv. Vi koste oss noe aldeles forskrekkelig!

Det gjorde Sigrid også. Ho er den beste av barna på mongolsk mat, ho eter kjøtt og annet som bare det, og nå har hun funnet nok en ting å like - nemlig vannmelon! Ho eter med stor apetitt, og de som tror den biten hun sitter med der var nok, tror feil! Fingeren er forøvrig ikke brukket - vi var på røntgen i dag. Slik vandrer det vonde hånd i hånd med det gode her i Hovd.

Gjermund

Blomster i sanda

Det er tørt her. Leste på bloggen til en annen utsendt familie at det midt i det tørre var mulig å se spor etter Gud der det stakk frem noen grasstrå eller et tre eller noe slikt, og jeg må bare si at jeg beundrer en slik evne til å se det gode og ikke fokusere på det tørre. Som bonde ville jeg bare sagt at om jeg ikke må være her, vil jeg reise til et annet sted... Men det ska jeg ikke altså - her skal bli så grønt atte!

Neida - jeg tuller litt. Ikke så ille mye når det gjelder det tørre, men en del når det gjelder å reise. Jeg elsker grønt, og jeg koser meg noe voldsomt med alt som vokser og gror - det er den aller mest fantastiske form for verdiskapning, synes jeg. Men jeg har mer og mer fått øynene opp for mennesker mens jeg har bodd her i Mongolia - hvor fantastisk moro det faktisk er å bli kjent med nye eksemplarer av arten.

La meg for eksempel dele et eksempel med dere: Det er ei dame som jobber på bygget vårt, ei veldig flink dame, og ho har de mest levende, smilende øyne jeg har sett siden jeg kom til Mongolia. Jeg har vært svært interressert i å høre henne fortelle litt om seg selv, for som regel er ikke damer her som har bikket førti år like sprudlende som denne. De har rett og slett sett for mye slit ofte, tror jeg. En dag her fortalte hun litt. Hun lurte på hvor lenge jeg hadde trodd på Jesus og gått i kirken som hun sa. Og fortalte selv at hun og mannen hadde blitt kristne for tre og et halvt år siden. Eller, mannen hennes har visst aldri gått i noen kirke - han har trillet. Han datt nemlig av hesten eller kamelen eller hva det var og brakk ryggen for ti år siden. Og sitter derfor i rullestol.

Har du noen gang sett smerte i et annet menneskes øyne? Det så jeg da hun fortalte det - et flyktig hundredels sekund, så smilte hun - "det har vært en vanskelig tid," sa hun. "Etter at han ble skadet drakk han hele tiden og røkte hele tiden, men da han ble en kristen sluttet han med begge deler. Når jeg kommer hjem fra arbeid har han laget mat til meg og gjort alt husarbeidet. Det gjorde han aldri før - det har skjedd så mye godt i livene våre etter at vi har blitt kristne!" Da hun fortalte om mannen sin og at han gjorde husarbeid, kunne jeg se hvor stolt hun var - min spontane tanke var at den mannen har ei kone som er forskrekkelig glad i ham! Og jeg tror hun er en av få hustruer i dette landet som har en mann som faktisk frivillig gjør husarbeid på den måten. Det er moro å høre slike historier.

Slike historier, slike mennesker - det er Guds blomster her i Mongolia og her i Hovd. Utsprungne, pene å se på, gode å "lukte" på. Og jeg kjenner jeg er takknemlig for at vi har fått lov til å være her og se. Kanskje skal vi få være med å dyrke litt vi også, i denne tørre delen av Guds hage.

Gjermund

Å ha en far

Vi driver som sagt og pusser opp et kontorbygg. Det har vært opp til flere gipsplater å skjære til, bore hull i til lysbrytere og prøve å unngå og knuse hjørnene på til nå. En dag her anså vi oss, Øystein og jeg, for å være ferdige - men det var bare luring, for i dag dukket det opp et nytt dørhull som skulle få sine kanter dekorert av gips. En bue, faktisk. "Den kan Gjermund ta," mente min kjære plate-partner, "for han er så nøye på det at. Så kommer han sikkert til å ta en side i dag, en side i morgen og oversiden av døra den siste dagen." Det har nemlig vært et tilbakevendende tema dette med nøyaktighet, oss to i mellom...

Den ene siden fikk sin plate tilpasset, og det ble kaffepause på det rommet dørhullet mitt befinner seg i. "Godt gjort," sa mongolene. De synes jeg gjorde nøyaktig arbeid. Så ble det snakk om min far. For, som alltid når det dreier seg om snekring eller husbygging, er det min byggmester-far jeg har som målestokk. Og selvfølgelig holder ingenting av det jeg gjør mål i forhold til den målestokken! Det ble litt snakk om norsk byggestil osv også, forøvrig en forholdsvis himmelvid forskjell fra den mongolske - som nok også har en slags form for standarer - men de mongolske standarene er nokså ustandariserte i forhold til hverandre. Og høvla materialer har de knapt nok hørt snakk om! For ikke å snakke om å bygge et treetasjers hus i tre! Så mange trær finnes det vel knapt her borte, tenker de nok. Og de har vel rett. De poplene russerne har plantet her og der i dette steppelandet, de gjør seg ikke til husbygging, og ville ikke rukket langt om de prøvde.

Men nok om det, det var min nøyaktige, raske og svært flinke far som fikk alles oppmerksomhet en liten stund under kaffepausa, og alle beundret villig ham som de nok tydelig forstod at står for meg som den ultimate byggmester, og de kom med bifallende uttrykk på de rette stedene mens jeg fortalte, så jeg følte jeg liksom fikk litt forståelse for denne bra'e faren min. De skjønte liksom på et vis at han er en noe utenom det vanlige bra fyr, tror jeg.


En liten stund etter kaffepausen, når neste plate skulle finpusses til, kom ei av damene inn på rommet mitt og lurte på hva jeg nå ville gjøre - jeg hadde nemlig måttet rette opp noe arbeid etter noen andre, noe som fikk min millimeter-tilpassede gipsplate til ikke å være så millimeter-tilpasset likevel. Jeg forstod jo såpass at hun skøyet litt med meg, og jeg smilte tilbake. Så spurte jeg hvordan det var med mongolene, om de også satte pappa'ne sine like høyt som jeg? Da smilte hun over hele ansiktet og sa, at jo - "akkurat det der går det an å like som mongol. Alle mongoler har verdens beste pappa, så det er bare fint at du også har det!" Her har de visst innarbeidet det fjerde bud over veldig mange år - det må jeg huske til en passende anledning. I mellomtida er jeg glad for alt jeg har lært hjemmefra, og savner pappa'n og mamma'n min en del...

Gjermund

Humor

Jeg er en forholdsvis humørfull person. Noen ganger er jeg full av dårlig humør, men som regel er jeg full av godt humør. Og jeg har mange ganger her i Mongolia fått høre av folk som begynner å kjenne meg at det første de legger merke til ved meg er den forferdelig høye latteren min. I starten syntes jeg jo det var en smule vanskelig å forholde seg til akkurat slike uttalelser, for er det egentlig bra eller dårlig å le så høyt at alle vet hvor du er til en hver tid, som de sier?

Noen fordeler er det jo knyttet til å ha slike særegenheter knyttet til sin person. Det tar for eksempel ikke så lang tid før folk vet hvem jeg er og har lært navnet mitt. Og jeg opplever mye latter. Som regel ler vi mye sammen, de jeg arbeider sammen med og jeg. Så også i dag. Og som jeg før har sagt, snakker mongolene rett ut, uten de sjenansegrensene noen (dessverre for dem uten suksess) har prøvd å dytte på meg siden jeg var liten gutt. Derfor fant følgende samtale sted i stad da vi stod utendørs i bar overkropp og bandt armering til en dørbjelke og murte mursteinsvegg i det nye inngangspartiet:
Min venn: Gjermund, hvorfor har du så forferdelig mye hår på magen og brystet?
Jeg: Har ikke du det da?
Min venn: Nei, vi mongoler har ikke det. (Så lo han litt, for han skulle liksom lage litt moro av meg som hadde så mye behåring under haka.) Se på Gjermund da dere, som har så mye hår på brystet!
Jeg: Få se... Nei det er jammen sant - du ser jo ut som en liten baby jo! Åssen går det an å være voksen og samtidig være glatt som en barnerumpe da?
Min venn: (Ler høyt). Hørte dere det? Jeg ser ut som et lite barn!
- Etter en liten pause -
Min venn: Hvem har egentlig lært deg å svare sånn?
Jeg: Det kom bare av seg selv - du prøvde jo å gjøre deg morsom på min bekostning! Ville mennesker for meg har både hår og svar på spørsmål fra barn, så de ikke skal bli ledd av.
Den kommentaren førte til at min venn måtte ta seg en liten lepause fra arbeidet, og alle de andre mongolene hadde masse moro med ham.
Dette er noe av det morsomste jeg vet med mongolene, de er ikke redd for å le litt av seg selv og av hverandre. Det er liksom ikke så ille ment, om det kan høres ille ut. Og om det er noen som har en rar tann eller et rart øre, så er det liksom ikke noe annet enn morsomt et heller. De vet det jo selv, og derfor kan de le av det.

Jeg er glad for denne kontakten med de mongolske. Jeg er jo så lite prektig av meg, at det blir aldri riktig likevel når jeg skal prøve å være en seriøs misjonær. Likevel er alvoret aldri langt unna, og jeg tar alltid en samtale om dypere ting seriøst. Men jeg virker best ansikt til ansikt heller enn i en stor forsamling. Og det har blitt mange fine samtaler med mange flotte mennesker her ute. Så lever jeg i troen om at dersom Gud kan bruke meg til å så et lite frø her og et frø der, så er Han mektig i sin kjærlighet og visdom til å vanne og dyrke det frøet til vekst. Og at det er spirekraftig, det vet jeg, for det er frihetens frø vi sår. Og frihet trenger de vel så mye her i Mongolia som vi gjør det hjemme i Norge. Vær med å be om vekst!

Gjermund

Kulturtilpasninger

Jeg kjenner jeg er inne i en slags aggresiv kulturtilpasning for tida. Det er forferdelig mye av hva jeg opplever som grishet her borte. For eksempel som da vi skulle ha kran til å løfte av containeren med - 3 ganger Darkhan pris! Og i dag kom det en kar med førerkortet til Kjersti (noen har stjålet lommeoka hennes med MYE penger i! *sint ektemann*), som han påstod at han hadde funnet ute på bakken. Jeg takket, rakte frem hånda for å ta i mot men fikk det ikke. Det kosta 5000 tugrug å få det tilbake! Her er det ikke snakk om å GI finnerlønn, her er det snakk om at det man finner på bakken, tilhører finneren og må kjøpes tilbake - selv om det er ditt bilde og dine personalia på det. Jeg hadde ingen penger på meg (alt forsvant da jeg kjøpte meg to brød og en smøreost), så han tok førerkortet til Kjersti med seg og gikk. "Kommer tilbake i kveld," sa han, "når du har fått tak i penger."

Jeg har nettopp vært ute å kjøpt igjen førerkortet til Kjersti. Jeg sa ikke takk. Jeg synes han var "ulvete" som de sier, mongolene. Det er ikke pent å være det. Jeg kjenner at dette er en prosess jeg må gjennom. Her er det ikke snakk om at det går an å komme med norsk snillisme! Og jeg skal nok være kar om å venne meg til dette, men å ikke mislike folk fordi de er slik - der har jeg en bit å gå, kjenner jeg.

Jeg misliker to ting mer enn annet; Latskap og griskhet. Begge ting ligger litt i "samme gata", og det skal bi interressant å se hva som dukker opp. Jeg er bedre forberedt i dag enn jeg var i går!

Gjermund

Misjonært eller visjonært?

Vi har bosatt oss på en merkelig plass. Her er det stein og sand så langt man kan se - og det er sannelig ikke langt, for det ligger store brune steinfjell rundt oss på alle kanter. Men vi vet at steina og sanda fortsetter bak fjellene igjen. Midt i denne tørre virkeligheten renner det vann - minst en elv, men jeg tror det egentlig er to eller tre. Og derfor finnes det noen striper med gress langs disse. Men resten er altså brunt. Men her dyrkes vannmelon! At det skal være så stilig laget, at på plasser som dette finnes det vannmelon!

Vi har fått tak i noe annet også. Nemlig sakene våre, som kom med lastebil for noen dager siden. At det går an å ha så mange ting! Og at vi fikk plass til alt! Men så er vi jo i Mongolia da, og det er jo bare "å lage en etasje til" som de sa da de stablet denne lastebilen i Darhan...

På dette bildet er den fortsatt ikke ferdiglesset. Og containeren på innsiden av gjerdet var så full at vi måtte legge to kanoer med sykler og madrasser i på taket av den. Litt av et syn der de vaglet av sted de 1600 - 1700 kilometerne fra Darkhan til Hovd! Men glad var jeg da de kom frem, selv om krana klarte å slippe containeren i bakken så komfyren knuste og vaskemaskina fikk to hull i "topplokket". Mesteparten ser likevel ut til å ha klart seg veldig bra heldigvis.

Det er Kjersti som har det verst igjen. Hun liker ikke store forandringer sier hun, og det tar nok litt tid for henne å venne seg til dette tørre, golde stedet. Vi syntes jo det var tørt og goldt i Darhan vi, sammenlignet med vårt kjære Rennebu. Men nå ser vi at vi levde i en oase, i forhold til slik Hovd har vist seg til nå. Selv om det finnes da grønt her også. Og vi var i elva og dukket unger i går, så vi har det ikke så ille alle sammen. Jeg pleier å få sånne nedturer litt etterhvert, når alt det nye ikke er så nytt å spennende lenger, så litt utover våren tenker jeg at det dystre setter inn for min del. Kjersti og noen av de små har behov for å holde seg i nærheten av doen for tida, og slikt gjør jo ikke akkurat tilværelsen så mye bedre.

Jeg synes det er moro å være i gang med noe praktisk for tiden. Jeg får være med på kontorbygget, og har sikkert hengt opp minst to gipsplater til sammen. Ikke så lett når det er tusen andre ting som skal gjøres samtidig. Som for eksempel å reparere bildekk som har punktert, pluss å rydde i en forsåvidt stor haug med flyttegods. Jeg gleder meg til å komme inn på et kontor etterhvert å få begynne med det "riktige" arbeidet mitt, men kjenner det allerede er moro å treffe folk og bli kjent. Har til og med fått et navn, for på byggeplassen har de begynt å kalle meg for "Jaggi". Det går mest i latter og moro (skremte noen av dem da jeg plutselig begynte å le), men litt alvor blir det også plass til. Det er godt å merke hvor naturlig det er og hvor tillatt det er å snakke om tro og kristendom. Jeg føler meg på en måte veldig fri her i Mongolia - man trenger liksom ikke å ta så mange forbehold og hensyn til ting. Folk er liksom litt mer rett frem av seg - sånn som jeg i grunnen!

Jeg kjenner at jeg har veldig mye håp og mange ønsker for tiden og arbeidet her i Hovd. Samtidig er jeg litt redd for at jeg skal glemme å være opptatt av hvorfor jeg er her. Vær med å be om at det visjonære må vandre hånd i hånd med det misjonære! Og be om at vi må få mot til ikke å være redde for uvante og ukjente ting! Å unnlate å gå gjennom en åpen dør fordi man ikke vet hvordan det ser ut på den andre siden kan nok ofte være den største vanskeligheten man står overfor som misjonær og misjonsorganisasjon.

Gjermund

I arbeid

Vi har kommet oss i hus - eller bur, som j pleier å kalle slike leiligheter som vi bor i nå. Men ikke for det, jeg klager ikke. Liten plass gjør ikke så mye når man ikke har for mange ting og det ikke skal vare så veldig lenge. Og det nye et som bygges ser ut til å bli veldig bra. Dit gleder vi oss til å flytte!

I går kom containeren vår frem også. En diger lastebil full av tremøbler, pluss en tilhenger med en container på fra Darhan. Bilen fikk vi tømt greit, men da vi skulle løfte av containeren, klarte den store mobilkrana å "steile", så hele greia deisa i bakken. For en dårlig sjåfør! Her har man pakket og stabla med tanke på at det var en grusom vei - ogen grusomt lang, grusom vei - også klarer mobilkrana som skal løfte av hele statsen å gi det en trøkk som sørger for at det som ikke var ødelagt etter turen i hvert fall er det nå! Jeg kan ikke annet enn å riste på hodet over slike tåpeligheter. Alt fordi man ikke bare bruker hodet litt mer enn på tomgang.

Ja, ja. Tiden vil nå vise hva som må erstattes og ikke, jeg skal uansett sende eventuelle slike regninger til noen andres enn min egen lommebok. Tre kjøleskap, en fryser, alle bilder, kopper og kar, elektrisk piano og TV ++... Ai, ai, ai - dette kan komme til å svi!

Vi er i gang med arbeidet her borte vi også nå, som de siste av de norske som har flyttet fra Darhan. De andre har gjort en beundringsverdig jobb, og det har skjedd masse her - og til og med pessimistiske jeg (som egentlig mener jeg ikke er pessimist men realist), har begynt å få et lite håp om at det faktisk blir innflytting i ny, ferdig(!) leilighet i løpet av høsten. Så får vi se da, hva som dukker opp av uforutsette hindringer - denne gangen!

Beklager for øvrig at det er så sparsomt med bilder for tiden - det vil komme seg.

Gjermund

Hjemme igjen

Da er vi samlet igjen alle sammen. Takk til dere som har bedt for oss, for i dag har det gått utrolig bra! Håper bare det er slik det føles i morgen også når jeg har vasket vekk støv og skit fra bilen og funnet alle (forhåpentligvis) feilene som har oppstått underveis. Om det bare er noen skruer som mangler eller noe så gjør det jo ikke noe, men er det større ting ordner vi nok det også!

I dag, da jeg var på tur ut av Altai, stod det en lastebil fra Hovd ved siden av veien og bare ventet på å få seg litt last for å dekke bensinpenger tilbake til Hovd. "Sendt fra himmelen," tenkte jeg, og leverte bagasjen og reiste. Klokken 10:00 reiste jeg og 9 timer og 30 minutter senere var jeg i Hovd - 450 kilometer lenger vest i verden. Og jeg så en ting underveis - om det er noen som har behov for litt sand og grus, er det helt sikkert greit for mongolene å bytte det med litt vann.

Jeg har i løpet av de to siste døgnene tilbakelagt 1550 kilomer eller noe slikt, i overkant av 1100 av dem med en gjennomsnittsfart på ca 40 km/t. Underveis møtte jeg mange "rallybiler" med engelske skilt. Nysgjerrig som jeg er, stoppet jeg og spurte hvem de var og hva de drev med - og de var altså underveis fra London til Ulaanbaatar! Han ene jeg snakka med drev og reparerte radiatoren sin med tape - han andre hadde lært av erfaring at reservefjærer ikke er tull, han hadde en på taket og hadde skiftet 4(!) underveis. Morsomme folk. De skulle visst selge bilene og gi pengene til veldedige formål når - eller "om" som han sa - de kommer frem til Ulaanbaatar.

Jeg har jo besøkt denne byen - Hovd - ved et par anledninger før, så jeg visste stort sett hva jeg hadde i vente, og jeg har prøvd å forberede Kjersti. For det er ikke noe pent her. Dessverre er det bare sand og grus og mye støv - noe som jo faller spesielt Kjersti tungt for brystet. Hun synes nok dette er litt trist og fælt stakkar, men vi er bedre forberedt enn tidligere, og skal finne oss noen luftepunkt. Med vår velsignede bil kan vi jo kome overalt! Og ikke mer enn 30-45 minutters kjøring herfra ligger en stor innsjø! LUKSUS!
For meg var det bare glede å komme frem, ikke bare traff jeg igjen fem sinnsykt kule, vakre og slitsomme unger som tydeligvis syntes det var helt greit at jeg kom, men den vakreste kvinnen jeg vet bor også i denne byen, og jeg har fått lov å bo på samme hotellrom som henne til og med! Forresten er det helt greit at hun er vakker her, for det er ikke hotellet. Men nå var det visst akkurat litt varmt vann i springen!

Gjermund

Sinnsyke avstander

Jeg skal ikke skrive så mye, for jeg er sinnsykt trøtt og klar. Men det er greit med litt forbønn fra interesserte, for jeg er underveis fra Ulaanbaatar til Hovd i bil - og det er grusomt langt. Har kjørt 1100 km ca, og har 400 igjen. På vaskebrettvei. Bilen har fått seg en trøkk også, så den ene foringa over bakakselen er godt - hvis det er det det heter da - så jeg er nødt til å laste over alle varene på en annen bil og kjøre tom bil til Hovd i morgen - bare 10-12 timer til nå så... For den med interesse for matematikk er det lett å finne ut at vi ikke driver med stort annet enn å krøke oss fremover... Men dette bildyret kunne trenge litt englevakt i morgen, så det ikke går galt med den.

Gjermund

Slutt på tiden i Darkhan

Dere har ikke hørt mye fra oss på ei stund, men det er fordi vi har hatt det så travelt med pakking, besøk og avskjeder, og flytting de siste to ukene. Nå har vi faktisk flytta fra Darkhan, og kom til UB sent i går kveld. Kai Ove og Hilde har passa alle fem barna i nesten 3 døgn (tusen takk til dere!) så vi har fått holdt på uten barn på slutten, - det var godt.

Vi har noen bilder fra de to siste ukene, og noen fler legger vi nok ut senere.

Sondre ble tre år den 28. juli, og synes selv han er veldig stor. Han hermer og gjør akkurat som de store, prater og synger. Sondre er en nydelig gutt. Han blir veldig såra når han får skjenn, og da hører hele nabolaget det! Og for han også, er det pappa som er den store helten. Bursdagen feira vi med kake og gele' og en mongolsk familie på besøk. Den første helga i august var det sommerleir med kirka. Vi hadde ikke tid til å bli med mer enn det første døgnet, men det var likevel en stor opplevelse i år også. Her ber de for en gruppe som kommer fra en liten "landsby" langt utpå landsbygda. Det var rørende. "Dere er ikke alene! Vi er 40 000 andre kristne mongolere! Vi står sammen med dere!" sa pastor Puje til dem. I Huder (der disse kommer fra) har kirka vår i Darkhan (mongolere) drevet misjonsarbeid i ca. 3-4 år. På søndagen ble 9 av disse døpt!
Lovsang under sommerleiren.
En dag var vi på besøk hos venner på landsbygda. Her er en som arbeider i landbruksprosjektet og kona. Dette er trofaste og stødige mennesker. De har vært noen av våre beste venner. Vi kommer til å savne dem.Inne i geren fikk vi Horhog - kjøtt, poteter og grønnsaker som sammen med varme steiner trykk-kokes. Det er visst noe av det beste en mongoler kan spise!

Det var fine forhold for "drageflygning", og barna som dessverre synes det er veldig kjedelig å være på besøk hos mongolske familier, fikk tiden til å gå med det. Det er ikke så enkelt når de ikke forstår hva som blir sagt, og de ikke har noe å leke med annet enn det de bringer med seg - og om de tar med seg noen leker er det jo mange andre barn som har lyst til å leke med det de har med seg. Vi voksne syntes det var trivelig å være der, da.Etterpå måtte vi gjøre noe for barna , - og da ble det bading!
Vår første hushjelp, Tuja og mannen Batgaa, har fått ei datter! Vi måtte bort å treffe den lille jenta og si ha det til Tuja. Batgaa har vært med Gjermund veldig mye under flyttinga nå og gjort utrolig mye. Vi kommer til å savne dem også.

Nå på slutten av juli ble vi tante og onkel til 3 barn; Bodil og Bjørges Vegard og Anne Sissel og Terjes Marte og Anne. Vi er veldig lei for at vi ikke får se dem og følge dem (før jul), men vi gleder oss over at alt har gått bra! Vi savner dere! Saraa, vår siste hushjelp har betydd veldig mye for Sigrid. Hun er veldig flink med Sigrid. Her er også gutten hennes.
En dag var de tre språklærerne våre og barna på besøk for å lære å lage pizza! Det ble også en slags avslutning for språktiden med dem. Flotte, morsomme, damer. Vår kjære Enche (som leker med Sondre på bildet), har vel vært den som har vært den viktigste personen for oss disse to årene, - som har vært en bro inn i den mongolske kulturen. Hun har lært oss språk, hun har lært oss hvordan mongolere tenker, hun har gitt oss den tiden vi har trengt, vi har ledd sammen, snakka om alt annet enn språk til tider og hun har lytta til oss når vi har vært slitne, frustrerte og lei oss. Hun er en venn vi aldri kommer til å glemme!

Vi har hatt en fantastisk avslutning her i Darkhan. Det har vært fint å være alene som norske en tid, fordi vi har fått kommet så mye nærmere mongolerne, (selv om det også blir kjekt å få noen kollegaer og lekekamerater i Khovd). Vi har vært på mange besøk, og mange ha vært hos oss (altfor mye synes ungene), vi har syntes det har vært kjempekjekt.

En kveld var vi på besøk hos Bairaas familie og fikk bååts(han som en gang var så syk, men ble ganske frisk, og som adopterte en sønn). De har nå flytta ut av geren sin og inn i huset som han har bygd på i flere år! Det var så fint å besøke dem og se hvor glade og stolte de var. Standarden og størrelsen var omtrent som enn en gammel seterbygning i Norge fra 17-1800-tallet, men jeg synes det er så flott å se hvor fornøyde de er med det de har! De har det fremdeles trangt økonomisk, men det går sakte, men sikkert framover. Og vår verdimålestokk endres visst etter hvert som vi er mer og mer sammen med mongolere.

Mongolerne er veldig fine på avskjeder. I denne nomadekulturen (som det er selv om de fleste bor fast) er de vant med flytting og reising over lange avstander. Det er vanlig at de som kan er med og hjelper til når noen flytter. På det meste var det 10-15 stk som var med å lasta på lastebilen i går! Når man tar avskjed er det ikke klemmer og tårer. De gamle kysser oss og lukter på oss og sier god tur. Vennene våre har gitt gaver, vært med å hjelpe til med flyttinga, kommet på besøk eller bedt oss hjem. De sier "god tur," skriv melding, skriv brev, ring, kom igjen osv. Og når vi drar er det vanlig å følge ut for å si ha det. Jeg synes det er så flott! Når vi reiste stod de og vinka. Vi har fått så mange gode venner her, og jeg er så takknemlig for det!

Jeg vet det ikke blir lett å holde kontakten, det tar så lang tid å skrive på mongolsk! Men til neste sommer får vi ta oss en tur. Og så vil jeg be for dem. "Gud er nær både oss og dere selv om vi er langt borte fra hverandre," sa Egchee. De går det bedre med. De er friske og dattera har en jobb nå.

Jeg må bare si helt til slutt: Takk, kjære Gud, for vennene i Darkhan og tiden vi har hatt der!

Kjersti

Siste gang

Dette blir det siste innlegget i Juli 2008. Etter det gaar vi inn i den siste maaneden i sommeren 2008... I gaar var den siste dagen vi hadde spisestua i huset vaart - naa er den borte. Det var den siste dagen med spraakundervisning sammen med laereren vaar ogsaa. Det er siste gang for noe hver eneste dag naa, og vi har allerede begynt aa merke at det betyr foerste gang for noe annet.

Noen, jeg dem medregnet, synes foerste gang er spennende. Men jeg hater siste ganger. Hvis det ikke er slik at det er siste gangen jeg fikk ris paa rumpa, siste gangen jeg maatte vaske do eller noe annet som det er grunn til aa feire. Men saanne ting som utgjoer det livet jeg er saa glad i, mennesker jeg trives sammen med osv - da smerter de siste gangene. For ingenting blir som foer. Det er akkurat som om noe doer litt inni meg naar jeg gjoer noe vanlig for siste gang.

Vi kommer til aa faa det fint i Hovd - de bygger et kjempefint hus til oss der borte. Vi faar sikkert en bedre spisestue enn den gamle ogsaa - den har jeg hatet i snart to aar, saa noe dypt savn blir det ikke! Vi kan faa studere mer ogsaa, men - det blir aldri som foer. Jeg vet ikke om jeg knytter meg for mye til hverdagen min - kanskje gjoer jeg det. Jeg er i alle fall som regel veldig i den, og lengter ikke bestandig etter noe annet. Lengter hjem av og til ja, men det er jo tilbake til noe som var og som ikke er lenger - og det er saann det blir etter slike siste ganger.

Hvordan tror dere vaar nye spraaklaerer kommer til aa bli? Jeg vet ikke, men jeg er sikker paa at vedkommende kommer til aa slite noe sinnsykt med aa matche den vi har hatt til naa... Og alle de vi naa skal bli venner med? Jeg er sikker paa at de ikke kan bli like gode venner som de vi naa forlater... Men, dette er jo den pessimistiske siden. For jeg vet jo det, at om to aar - da har hverdagen blitt normal igjen, med nye venner, nytt arbeid, nye oppgaver og nye "vanlige" ting. Og da skal vi visst plutselig reise hjem igjen... Skulle oenske dette var siste gang jeg flyttet paa meg!

Gjermund

Han leder meg til hvilens vann...

Noen ganger er ting bare vakkert fullkomne. I dag har vi opplevd det. Vi var i kirken i dag, som vi pleier om søndagene. Men i dag er siste gang. Siste gang vi satt i kirken i Darkhan som medlemmer og tilhørere. For det har ikke vært så mye annet vi har bidratt med mens vi har vært her. Vi har sitti nede i salen og fulgt med så godt vi har kunnet. Og gitt litt kollekt da. Nei - det er ikke helt sant å si at vi ikke har bidratt. Vi har aldri unndratt oss noe arbeid i kirka, men de er så selvstendige at det bare ville virke rart og forstyrrende om vi hadde begynt å overta "driften" - så vi har vært mer til bruk for enkeltmennesker. Som for eksempel at Kjersti har bidratt mye med pianoundervisning, og vi har begge fått være medvandrere for de som står i ledelsen i kirken. Her er det ikke langt mellom suksess og "ruin", så det er ofte mange muligheter til å være til hjelp og støtte for andre.

Men, som sagt, i dag var det siste gang vi deltok på gudstjeneste i forsamlingen vår her i Darkhan. Som fastboende i hvertfall - og så langt vi vet. Begge følte vi oss minnet om å si noe til våre kjære venner, og vi fikk lov til å komme med hvert vårt vitnesbyrd og hilsen etter talen. Etterpå samlet alle i kirken seg rundt oss, la hendene på oss og ba for oss, takket Gud for oss og nedba velsignelse over oss. Det var et stort øyeblikk! Etterpå kom de på besøk til oss alle sammen, på avskjeds-/kirkekaffe. Det var også en flott opplevelse - over 40 faste kirkegjengere fordelt på stue, kjøkken og 2. etasje på en gang - alle smilende fornøyde! Vi er så takknemlig for tiden vi har fått ha her i Darkhan!

Her er noen av barna "våre". Neste generasjon kirkegjengere, og et trivelig innslag i kirken!

Her er noen av de mest trofaste mennesker jeg kjenner. Og så glade de er i hverandre! Eksempler til etterfølgelse alle sammen.

Disse to damene har tatt i mot familien Kvam med åpne armer fra første stund! De har noe å lære enhver som måtte føle på fremmedfrykt!

Med ca 50 mennesker samlet i huset på en gang, som alle ville ha te, kaffe, saft og kaker - og mangel på kopper og tallerkener - skal jeg si vi satte pris på den mongolske kulturen som gjør det like selvfølgelig for disse to å trå til som oppvaskhjelp som om e skulle være hjemme i sitt eget hus. To unge jenter vi har fått lov til å følge i nesten to år - og sett vokse til flotte, stødige kristne unge kvinner.

Her er Sigrid's mongolske bestemor. Jeg tror hun elsker Sigrid nesten like høyt som om hun skulle vært hennes bestemor på ordentlig. Og det ser ikke ut til at Sigrid er uenig, selv om hun er en smule trøtt på bildet. Denne damen har en sterk historie, en glød av de sjeldne og en varme som få. Et hardt liv ligger bak, men det er takknemlighet, glede og barmhjertighet som preger henne.

I kveld så vi film fra Norge. Det var barnas søskenbarn og tante/onkel - og latteren satt løst. Hjemlengselen vokste litt igjen, samtidig som vi er så utrolig takknemlige for slike dager som i dag - som viser oss hvor heldige vi er! Å få oppleve den kjærligheten vi er omgitt av - det er bare utrolig! Vi kom for å tjene, og opplever en velsignelse så stor at det varmer langt innenfor der tårene mine begynner.
Film er et fantastisk medium, og vi kosa oss lenge med vår lille slektnings grimaser og første skritt - til vi kom til en seanse jeg nesten hadde glemt - enda jeg så visst var der. Det var generalforsamlingen i Trondheim i 2006 og misjonærinnvielse. Det var sterkt å høre/se igjen den opplevelsen. Og da jeg hørte spørsmålene vi fikk den gangen opplest på nytt, kjente jeg igjen et rungende "JA" for hvert eneste ett. Og jeg fant ut at det er tid for et fokusskifte igjen: La småting være små ting, og feste blikket på JESUS - igjen. Han som finnes ved og leder til hvilens vann.

Gjermund

Frihet!

Håvard har lært seg å sykle! Noen av oss er redde når han gjør det, men det sjangler nå i vei på et vis. Litt trøblete er det jo selvfølgelig med fraspark og slikt, og litt kaldsvette har han tilsynelatende for mye av når det skal stoppes, men så lange vi følger ved siden av reddes han unna de verste uhellene - enn så lenge. Hans historie tilsier jo ikke at vi bare slipper ham å lar det stå til akkurat... Men han er flink - syklet etter en dag.

Alle trives vi i Mongolia for tiden. Jeg har jo gruet meg til vinteren helt siden forrige vinter, fordi jeg synes de kommer alt for tett og er alt for lange her borte, men jeg får si som Ronja Røverdatter - ennå er det sommer! Og det skal jeg si det er! Med fluer, grønt gras og fullt av dyr! Og masse ute-muligheter. Vi koser oss med besøk og spesielt med å kunne reise på besøk. Her er vi på besøk hos en av våre venner - en kar som har mange kameler. De var forøvrig på besøk hos oss her en dag også. Kjempetrivelig.

Et annet sted det er godt å være er i Bulgan, en "by" - det må være rettere å kalle det en landsby? - ca tre timers kjøring herfra. Der bor våre gode venner Jeremy og Renee med sine fire små jenter, og vi har koset oss alle sammen der siden torsdag kveld.

Her er Ragnhild og Maggi på ridetur - Ragnhild fikk styre siden ho var gjest, og det var en aktivitet som kan nytes til fulle av begge to selv om de ikke har samme morsmål. Ragnhild mener forøvrig at hun forstår alt som blir sagt på engelsk for tiden, og vi voksne er vel enig i at hun av og til forstår litt for mye...

Ola er også ute på sin hvite ganger. At det er en 17 år gammel sliten hest som ikke beveger seg annet under sterkt press og trusler om slakting, trenger ikke nevnes. Tenkte jeg skulle sagt det bare for å roet ned en og annen bestemor som sikkert synes det er idiotisk sjansespill å la en seksåring ri en hest alene med ei fem år gammel prinsesse bakpå. Mens jeg tenkte på det, kom jeg på at de har bare godt av å tro at vi ikke bryr oss barna - og at de får gjøre som de vil stort sett og vokser opp til å bli ville Mongoler-barn som ikke kjenner norsk skikk og bruk. At de red alene rundt i nabolaget i mellom en halv og en hel time mens jeg og prinsessens far stod i hagen og pratet sier jeg i alle fall ingenting om...

Gjermund

Vidunderlig

Se på dette da - går det an å få det finere enn dette? Både barn og unger koser seg nesten glugg i hjel her for tiden med badeturer og varmt vær. Vi har masse å gjøre nå rett før det bærer mot vest, men med slike vidunderlige pauser gjør ikke det noe.
Grilling og bading har blitt vår nye hobby. Sigrid har blitt riktig forvendt på det gode liv. Barbent i grønt gress er en velsignelse vi ikke lenger tar som en selvfølge, men mye regn har gitt oss muligheten til det også.

Ragnhild er ei jente som bestandig har hatt glede av vann i store mengder. Elvene her er for tiden veldig morsomme, for det er så sterk strøm i dem at vi kan seile langt av sted uten å gjøre noe for det. Her har Ragnhild bare så vidt tid til å stille opp for fotografen før badingen starter, og hun er forsåvidt brukbart fornøyd med situasjonen.

Håvard er også en som vet å nyte det våte element, og hopping fra elvekanter inngår nå i listen over ting han mestrer. Her fanget i et heller usikkert øyeblikk - han liker ikke at noen ser på mens han skifter...

Ola måtte også stille opp for mamma's fotoapparat. Svært uvillig og lite medgjørlig, men selvfølgelig slipper han ikke unna før pinen er gjennomlevd. Så basiller og lopper i blod og bein kontrolleres de lange sekundene det tar før bildet er fanget. Deretter er propellen tilbake i femte gear.

Sondre er den roligste av de små selvgående ennå, spesielt når han har det fint - det vil si når han får gjøre noe sammen med pappa'n sin. Og bade, det er flotte greier! At det tennes bål og grilles pølser etterpå, det er også helt greit. Når vi endelig kom oss ut i elva, hadde pappa'n nok med å fange opp de små som kom seilende med elva på rekke og rad, til mange ved-siden-av-elva-sittende mongeleres store fornøyelse.

Og her ser dere vår nye venn og velsignelse som gjør det mulig for oss å komme oss hit og dit. Vi vurderte lenge att og frem om vi turte å kjøpe egen bil, men etter at vi gjorde det angrer jeg på at vi ikke har gjort det tidligere. Og uten å si noe mye mer om den saken, fremstår det ennå mer skammelig for meg nå enn før at misjonen ikke har tatt grep når det gjelder bilsituasjonen på Mongolia-feltet. Man blir som fanget uten bil i dette enorme, folkefattige landet - spesielt når man har en familie som ikke går i en av de taxiene man kunne leid om man hadde funnet en med sikkerhetsbelter...

Gjermund

Litt problemer

Vi skulle saa gjerne ha skrevet litt om hvor bra vi har det her for tiden og hvor deilig og groent det er og saa videre. Vi tenkte liksom vi skulle fortelle litt om at vi koser oss med egen bil og muligheten (som vi benytter oss av) til aa reise til elva aa bade ogsaa, men saa er det saa daarlig internettforbindelse - eller helst er det vel datamaskinen vaar som "kvelder" - saa vi faar det ikke til. Dessverre. For vi hadde hatt masse bra og si. Naa faar dere heller sitte hjemme i Norge aa lure paa om vi har det bra eller ikke.

Gjermund

Kommentarer av barna og bibelutdeling

En får en del rare kommentarer fra barn. Noen uttalelser blir jeg litt skremt av med tanke på at de har glemt så mye fra Norge! Som for eksempel Håvard som kommenterte vindusviskerne på bilen når de så det regnet: "Mamma, sjå dæm svarte der! Bli det sånn tå se sjøl?" (Vi hadde jo nesten aldri brukt vindusviskerne i Mongolia før...) Eller Ola som mente at når vi kommer til Norge på ferie i jula og ikke har noe bil der, kunne vi jo bare ta en taxi for å besøke tante Bodil og onkel Bjørge i Bøfjorden! (Nesten 2 timer fra mor og far....) Og Sondre som skulle drikke nykokt solbærsaft en dag her, som rakk og drikke opp den konsentrerte safta i glasset før jeg hadde vann i..... (Han har jo ikke prøvd å drikke saft i det livet han kan huske....!) Ja, du blir vel skremt også - men de vet mye dere i Norge ikke vet da, og de lærer fort, så når vi en gang kommer hjem, kommer de til å lære disse selvsagte tingene også, selv om det kan bli litt tøft i starten. Som at man ikke bretter ned buksa og tisser alle steder i Norge, at man ikke har råd til å ta taxi eller spise på restaurant der, at det ikke er vanlig å se fulle mennesker rundt omkring osv. Akkurat det siste ser vi ikke så veldig ofte, men barna vet godt hva fulle folk er. Sondre har lært seg ordet alkohol og har tydeligvis lagt det til sitt vokabular. En dag sa han :"E ska dlekk alkohol!" eller han går med en flaske med vann og sier: "de æ alkoholn min!" (Kanskje skulle han trengt å avgitt et sånt avholdsløfte i ung alder som Emil i Lønneberget måtte.....)

En dag her fortalte jeg Håvard at noen tidligere misjonærbarn var kommet på besøk i Darkhan (familien Hugdal er på besøk i her - veldig trivelig, forresten). "De er misjonærbarn - sånn som du!" sa jeg. "Hva er et misjonærbarn?" sa han. "Jo, det er barna til en misjonær, det, eller barna i en misjonærfamilie", (for at det ikke skulle høres såå fromt ut). "Hva er misjonær da?" Visste han ikke det? tenkte jeg! Men femåringen hadde visstnok ikke tenkt så mye på hvorfor vi var her, selv om han nok har hørt det for lenge siden. "En misjonær er en som forteller om Jesus," sa jeg nølende, med masse dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært så flink til å fortelle "den gode nyheten", som mongolerne kaller det. (Det er jo ikke så mye tradisjonelt misjonsarbeid i Mongolia, vi har oppholdstillatelse som bistandsorganisjon, men jeg skulle gjerne hatt litt mer frimodighet likevel). "Vi vil jo gjerne at folk skal høre om Jesus, da, og noen ganger har vi jo snakket med folk om Jesus," sa jeg videre til Håvard. Det ble ikke mer sagt i den saken, men det kan lede til neste ting jeg vil fortelle om.

For jeg tror jo at Gud bruker oss likevel her, selv om det som regel er mer indirekte. Men en fin måte å dele "Sain medee" - "den gode nyheten" - evangeliet om Jesus, med andre er å gi dem en Bibel. Det har vært vanskelig å få tak i Bibler i Darkhan i det siste, så etter at jeg kjøpte den siste Bibelen de hadde til salgs i kirka, fant vi ut at vi måtte kjøpe Bibler i UB. Den første gangen vi prøvde, fikk vi ikke tak i, pga. opptøyene som var. Den samme dagen fikk Gjermund spørsmål fra en mann på gata om han hadde en mongolsk Bibel, fordi han trengte å spørre om noen ting i Bibelen, og måtte se skriftstedene der. Han var nok kristen, men kameraten hans lurte på noe. Da var det vondt for Gjermund å si at han ikke hadde noen mongolsk Bibel der (den var jo i Darkhan). Be gjerne om at den mannen får oppfylt sitt ønske om å gå gjennom skriftsteder i Bibelen sammen med noen ut fra en mongolsk Bibel!

Men på tirsdag kjøpte Gjermund og Kjell Olav 8 bibler. Vi hadde blant annet bestemt oss for å gi til læreren vår og til Mor Mongolia (melkedama- om du husker henne). I dag var vi på bading sammen med familien Hugdal, da telefonen min ringte og et ukjent nummer dukka opp. En mongolsk dame som snakka veldig fort sa noe om at hun lurte på om jeg hadde en Bibel og selge. Jeg visste ikke om jeg hadde forstått alt, så jeg sa at jeg visste ikke om jeg forsto, men at vi kom hjem om en halvtime. "Jeg venter her," sa hun. Da jeg kom hjem, traff jeg henne; en ukjent, trivelig dame på min egen alder. "Jeg fikk snakke med to jenter som ville høre om Jesus i går," sa hun. "Men de har ikke noen Bibel. Nå har jeg lett over alt i Darkhan etter en Bibel, men jeg har ikke funnet noen! Så kom jeg til NLM-kontoret og de (sannsynligvis vakta) henviste meg til deg. Har du Bibel?" Jeg var glad for det spørsmålet og hentet 2 Bibler. Hun gikk fornøyd bort og ville gi dem til de unge jentene.

Senere på dagen kom melkedama (Eejee) med melk, og 2 minutter etter kom Egchee innom. De fikk litt fårikålrester og te og prata. "Det er ikke så bra at du drar," sa Eejee. Den andre sa trøstende: "Men Kjersti kommer til å be for deg." Eejee, som ikke er kristen, sa; "Ja, du må be for meg! Jeg skal tenke på deg!" Jeg fant ut mens jeg holdt på å vaske melkespann at i dag var kanskje dagen da Eejee skulle få sin Bibel. Når en kristen mongolsk dame var her, var det både mindre skummelt å gi en Bibel og så sa hun kanskje noe mer enn jeg turde! Jeg gav en Bibel til Eejee, viste henne at hun burde begynne å lese i Det Nye Testamentet i Markus, og Egch fortalte om kirka og at hun gikk der. "Og kanskje om 4 år hvis Kjersti kommer på besøk så går du i kirken!", sa hun til Eejee.

En oppmuntrende dag har dette vært. Fint å merke at Gud kan bruke oss i hverdagen på den måten - noe som til og med jeg kan gjøre!

Kjersti

NB: Hvis noen har noen forslag om hvordan en som aldri har lest i en Bibel før skal begynne å lese den - gi gjerne tilbakemelding!