Tsagaan saar

Nå feirer mongolene tsagaan saar - eller nytt år - eller hvit måne(d). Og vi blir invitert rundt omkring for å spise bååts og drikke melkete. Det er trivelig, men uvant - også blir man utfordret til litt av hvert - for eksempel å synge sanger, drikke vodka og gjæret hestemelk osv... Ikke spesielt god til sånne ting, men har da overlevd dagen - selv om jeg nå er:


Vi har først vært på besøk hos et gammelt ektepar som bor i kirken, før vi reiste på besøk til Kjersti's lærer's foreldre - for mongolere er nemlig familien veldig viktig, og eldre mennesker de som man skal vise størst respekt. Veldig koselig.


Her overrekkes den første skåla med melkete. Ikledd de fineste klærne jeg eier, var det om å gjøre å ta i mot på riktig vis...


På neste plass var det om å gjøre å spise nok av alt som var satt frem - mengder med kjøtt, salat, frukt, godteri, brus, gjæra hoppemelk og sprit... Samt melkete, forstås. Og en del av ritualene går ut på å sniffe litt tobakkslignende greier... (Men det er utrolig hva som godtas av en utlendig, og hva det går an å snike seg unna - selv om jeg måtte synge en sang fordi jeg ikke tømte spritglasset jeg fikk.)


Her tar jeg del i et respektfullt rituale hvor en mannlig gjest skal skjære opp noe kjøtt (med kniven mot seg) å dele ut til de andre gjestene. Heldigvis fikk jeg god hjelp av Kjersti's lærer. Jeg følte meg omtrent som en fisk på land - i telt...

Det kuleste med hele feiringa, er likevel at de mongolene vi møter på gata synes det er så moro at vi går i mongolske klær. De hilser og snakker til oss som aldri før - ja i dag var det til og med noen som stoppa bilen bare for å hilse på oss! Sånt er morsomt.

Gjermund

Hva, Jå, What?

Ja - man kan stille seg spørsmålet av og til. Hva gjør vi her? Som dere kanskje legger merke til, er navnet på bloggen forandret. Fordi jeg ikke følte jeg kunne stå inne for tittelen "bonde" lenger. Det innebærer imidlertid at jeg må gjøre foreta en nyorientering for finne ut hva jeg egentlig er nå. Det kunne jo vært enkelt å si at jeg er "misjonær" - siden det faktisk er det jeg skulle vært - men det er bare sånn at det på ingen måte føles slik ut!

Det er så mange ting man gjør (og ikke gjør) og sier (eller kanskje heller ikke sier) som skulle være nok til å handle returbilletten med det samme. Likevel er jeg altså her. Forstå det den som kan.


Noen ganger tenker jeg at det er for å ta vare på de riktige "soldatene" vi er her... Trur de gjør mer nytte for seg de enn jeg...

Gjermund

Endelig syk!

Vi har hatt en ny runde igjen med oppkast og sykdom. Det vil si at barna har kasta opp og vært syke - alle så nær som Ola. Han har gått fri. Det har vi skjønt at ikke er så veldig kult - man får nemlig Coca cola og Eplejuice i Mongolia når man er syk og begynner å kaste opp. Derfor stod gleden høyt i taket i dag, da Ola oppdaga at han hadde begynt å få feber - og jammen klarte han ikke å kjenne en anelse kvalme når han konsentrerte seg skikkelig. Dermed ble det Coca cola på ham også...


Det er ikke småtterier, som dere ser - hele 1,25 liter Coca cola for seg selv - det er god betaling for litt sykdom! Men så har han gått å venta i over en uke på å bli syk så han også skulle få.

Gjermund

Gullkorn fra barnemunn

Vi har en liten treåring som får sagt det meste på de forunderligste måter - og jeg forstår at slike ting er viktige også for andre enn Kjersti og meg. For eksempel bestemødre...?

For eksempel er han i stand til å bedømme det meste som at "det val bla da", eller "det val dumt da". Eller når han skal på do: "E vil at du ska gå ut å ha att dæla!" (sjenert som han er). Likevel er det noen ganger han slår til med de vittigste kommentarer, som for eksempel da han fortvilet kom med sin lille plastikk-ugle (Ugla i Ole Brumm historiene) og sa:


"Ugla ville ha tyggegummi som badedlakt, og nå fæ e den itj a igjen!" Sånn er det, skyldplassering har bestandig vært en viktig sport...

Gjermund

Vaner

Nå har ting begynt å bli vane. Jeg sliter mange ganger for å finne "noe" å skrive om - alt er jo bare sånn som det pleier å være. Men så leste jeg Kjersti's innlegg, og da skjønner jeg jo at det ikke er så "vanlig" likevel...

- I dag har jeg for eksempel tenkt å kjøpe den hesten vi har ønska oss så lenge - dersom han mongolen som skal selge den holder avtalen...
- I går var jeg og de to største guttene på "Hvit måned fest" - ikledd mongolske klær (til manges store fornøyelse)...
- Mine beste venner her forstår ikke ett eneste ord på norsk - all kommunikasjon foregår på engelsk - eller til og med mongolsk når engelsken ikke strekker til.
- Det er ikke så rent sjelden jeg forstår mer enn jeg skulle gjort når folk snakker sammen (om meg), likevel forstår jeg ikke mer enn en brøkdel av det som foregår rundt meg. Like a baby!
- Jeg tenker ikke lenger over at taxi'ene ser (og høres) ut som om de skal ramle sammen når som helst (det er faktisk lenge siden jeg så et vrak som var en taxi - slik jeg så i starten - selv om det er akkurat de samme bilene som kjører rundt nå som da!)
- Å drikke te uten sukker, spise kjøtt uten tilbehør, drikke melkete osv er ikke lenger bare en kurositet - jeg vet at jeg foretrekker hjemmelaget håsjårr fremfor de som lages i cafèene på markedet, jeg vet at melkete med litt mer salt og melk enn det du får i "poseteen" gjør seg og jeg vet hvilken pølsetype jeg foretrekker fremfor de andre...

Sånn tror jeg at jeg kunne ramsa opp både det ene og det andre - fulle folk for eksempel, de er liksom ikke like fulle lenger - om det går an å si det sånn. Det er ikke det at jeg ikke synes synd på dem eller skulle ønske det gikk an å hjelpe uten å bli "spist", men de er så mange - så "vanlige"...

Ungene ser i grunnen ut til å ha det litt på samme måten. Det er ikke "rart" eller spennende å være her lenger - bare vanlig. At hushjelpene bare snakker mongolsk med dem - ja, det er visst bare sånn det er. Så dermed kan vi vel bare sette i gang å fundere på hva som er forandret - oss eller andre ting.


Det er helt vanlig at ungene kler seg ut også - og det er helt vanlig at minstemann har noe å klage på i forhold til de som er litt større, da senkes øyenbrynene mens underleppa siger...

Gjermund

Noen misjonærtanker.....

Jeg visste at misjonærer ikke er helgener. Og det hadde jeg ingen forhåpninger om at jeg selv skulle bli, heller. Men jeg hadde jo, og har, likevel et ideal om at misjonærer skulle leve et liv i tjeneste for andre! Men så kommer jeg ut og møter mine dårlige sider, og så er de sterkere enn jeg visste. Aldri har jeg vært så selvopptatt, så selvmedliden, så mistenksom mot andre, så redd for å bli utnyttet, så opptatt av bagateller, så redd for å låne bort, så opptatt av å beskytte mine grenser på forskjellige vis, - jeg har aldri hatt så liten lyst til å gi til andre av meg selv!

Å bli sendt ut i en tjeneste av Gud er visst ikke noe man fortjener. Det er faktisk fordi Gud har sett i nåde til meg at han vil bruke meg! Han har tilgitt meg, og så vil han til og med bruke meg som sin tjenerinne! Det er jeg takknemlig for, selv om jeg ikke forstår hvordan han kan gjøre det.

Men jeg vet to ting: Det ene er at jeg skal få være hans barn uavhengig av det jeg gjør, akkurat som jeg elsker mine egne barn uavhengig av det de gjør. For jeg får leve i hans tilgivelse, derfor er jeg hans barn!

Det andre jeg vet, er at "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet." (2. Kor 12.9). Så kan da Gud bruke oss vanlige folk som misjonærer eller i annen tjeneste for ham, tross vår svakhet! Så håper jeg at Jesus kan gi mennesker et glimt av seg (av Jesus) gjennom meg, selv om jeg aldri kan gi et riktig speilbilde av ham!

Dere som ber; vær så snill å fortsette å be for oss og for andre misjonærer, om hjelp til å leve nær Jesus så han kan prege oss! Og be for mennesker her og hjemme! Ved å be gjør dere det som er viktigst for å utbre evangeliet om Jesus og det han har gjort for alle verdens mennesker!

Kjersti

Hjem igjen!

Nå er vi tilbake i Darkhan etter ei langhelg i UB! Det var godt å komme seg bort litt - nesten tre mnd. siden sist jeg var borte fra Darkhan, -men det var også godt å komme tilbake! Jeg oppdaga at inntrykket mitt av Darkhan har forandra seg litt; i høst tenkte jeg på Darkhan som en grå og skitten by, nå ser jeg på den som en hvit og ren landsby! (Håper det blir litt kaldere så det lille av snø vi har ikke forsvinner! Det er nemlig uvanlig mildt her!) Det var i alle fall fint å kjenne hvor godt vi egentlig trives her!

I UB var vi på besøk hos Silje på fredag. På lørdag hadde barna barnevakt (Mitchigma, en mongolsk dame som kan norsk) som var med dem i et lekesenter, mens jeg og Gjermund var på ultralyd og legesjekk, lunsj med Alice og Tom og på shopping (av matvarer!). Det var en flott og hektisk dag. Ultralyden ble forresten foretatt av Mongolias fungerende helseminister! Alt var vel og det var bare 1 barn! Jeg fikk ikke se noe, men Gjermund fikk se. Og nå gleder vi oss enda mer til den vesle blir født!

Etter handlinga dro vi på besøk hos familien Haug, og deretter hjem til gjestehuset for ordne barna til sengs. Vår kjære Anna hadde tilbudt seg å være barnevakt så vi fikk dra på mongolsk konsert sammen med de andre norske unge! (Takk, Anna!) Konserten var en kulturopplevelse, trivelig, men veldig langdrygt, tre timer, (og jeg har jo veldig liten tålmodighet på konserter!) Det meste av mongolske arrangement varer litt for lenge for nordmenn! Etter konserten var vi på Indisk restaurant sammen med Anita og Jan Tore, Jorunn, Alice og Tom, og en fra Finland. En kjempeflott kveld!

På søndag etter gudstjenesten var vi bare i ro, for Håvard og Sondre ble syke (oppkast etc.)


Så må jeg jo fortelle at vår store Ragnhild har mista sin tredje tann (det er vel bare med førstefødte man rapporterer sånt på bloggen....)! Og nå har hun begynt å få seg noen mongolske venner! Det er en seier for henne, for tidligere har hun bare lekt ved siden av mongolske barn, men nå har hun lekt med dem! Hun har begynt å bli med borti kirka en kveld i uka når jeg underviser ei dame i piano. Det er så moro å se hvor glad hun er etterpå! Ola fortalte også at han hadde fått et par kamerater, etter en halv times taus lek under gudstjenesta her sist! Det skal vel mer til å kalle noen for kamerater, men det er så flott å høre ham si det!

Så det går da sakte, men sikkert, framover med oss alle, selv om noen dager har kjentes litt ensomme for min del. Men de dagene kommer sjeldnere og sjeldnere! Og så merker jeg at jeg av og til sier; "når vi kommer hjem til Mongolia." Det er oppmuntrende å høre meg selv si det! Den tyngste delen av vinteren er over og vi gleder oss til den store mongolske høytiden "Tsagaan saar"!

Kjersti

Igjen

Nå er det tid igjen. For å skrive noe. Skulle skrevet mer. Er ikke sikker på hva. Det er tørr luft her. Huden på henda mine er tørr. Det har sikkert en sammenheng. Ikke alle sammenhenger er åpenbare. Men denne var ganske lett å se. I morgen skal vi til UB. UB er en forkortelse. Egentlig er det en by. UB er forkortelsen av navnet på byen. Det er Ulan Bator. Navnet på byen altså. Dit er det ganske langt. Etter min mening. Andre mener kanskje ikke at det er så langt. Det går bedre å snakke mongolsk nå. Noen ganger. Lærer'n min sier i hvertfall det. Jeg synes det er vanskelig. Lærer'n min synes jeg snakker for korte setninger. Han har nok rett i det. Omtrent som nå kanskje. Pluss masse feil. Da blir det kanskje litt mer likt. Sikkert slitsomt for en innfødt å høre på. Samtaleemner blir fort litt små. Begrensningene er som oftest store. Men så begynner det å bli varmt. Ute altså. Ikke mer enn mellom 10 og 20 minus nå. Minusgrader. Det er varmt. For om dagen er det varmere. I dag var det varmegrader. Kanskje en. Den var god. Men mongolerne tisser utenfor gjerdet vårt. Egentlig på gjerdet vårt. Det er ikke så kult. Ganske grist. Men sånn er livet. Dessuten får vi nok mat. I UB skal vi kjøpe mer. Mat. Det blir godt. Mat er godt.


Ikke sant Sondre? Joda han synes det han og. Hver dag. Nå er jeg trøtt. Igjen. Og sliten. Igjen. Nå skal jeg legge meg. Igjen. Men så våkner sikkert Sondre i natt. Igjen. Det er litt dumt. For jeg er så trøtt. Nå er det tomt. I hodet. Igjen.

Gjermund

Jubileum!

Ja - da har vi kommet til dagen som bikka måned nr 4 i Mongolia. Og bloggen har snart hatt 150 forskjellige innlegg - dette er nr 147 tror jeg. Og antall besøkende på denne bloggen har passert 10.000 siden vi begynte å telle i mars i fjor. Ikke verst etter min mening! Det er godt å se at dere bryr dere, venner!

I dag hadde jeg en noe spesiell opplevelse. Dere har lagt merke til at bloggen ikke oppdateres like ofte som før, ikke sant? Ta det med ro, det er et sunnhetstegn. Det betyr bare at vi trives her ute, og har mer enn nok å fylle dagene med. Ja da - vi trives, selv om strømmen gikk akkurat nå - får forte meg å bli ferdig med dette innlegget før batteriet går ut på maskina. Blir vel tidlig kveld tenker jeg...

Så var det dagens opplevelse: Vi har blitt kjent med et amerikansk par som har tre døtre og to hester - felles interesser med andre ord. (Strømmen kom tilbake igjen gitt!) Og i dag kom Jeremy (faren) med to av jentene en tur for å lage en kjelke - det vil si, han skulle lage en, og jeg skulle lage en. Bare for moro. For å ha noe å gjøre sammen, for å lage moro for barna, for å underholde oss. Mens vi holdt på ringte sjefen og fortalte at vår kjære venn (Bajraa) hadde vært innom og fortalt at han var tom for mat igjen. (Ikke så lett å være uten arbeid og sosiale sikkerhetsnett som arbeidsledighetstrygd eller sykemelding nei...)
Jeg ba ham sende ham over selvsagt, og etter en stund var vi tre fedre der med hver vår datter. Så likt det kunne vært, så fellesskapsbyggende, men det var en faktor som gjorde avstanden så ufattelig stor. En liten, stakkars, stor faktor.

Penger.

Jeg har begynt å hate penger. Etter min mening finnes det ikke noe mer fordervelig enn penger. For dem dreper vi, misunner vi, strever vi, stjeler vi, mistror vi og rangerer vi hverandre. Og jeg har mistet alle forhåpninger og gode forsett i forhold til å skulle kunne bli kjent med noen uten at penger vil være en del av relasjonen vår. Dessverre. Jeg tror ikke lenger at det går an å være likeverdige om den ene har og den andre ikke har denne nødvendige forferdeligheten. Ikke det at ikke jeg klarer å glemme dem, og holde pengene utenfor - nei det er lett. Men de fattige jeg blir kjent med - de klarer nok ikke å glemme dem.

Gjermund

Integrert

Nå er vi integrerte i det mongolske samfunn. Som vår alltid så vittige treåring (Håvard) sa det; "Nå æ e vorte mongolel!" Og fine, tja - alt kler den smukke...


Guttene har like del'er (Del er navnet på denne... dette... det vi har på oss på bildene)


Har aldri sett en ettåring som har vært så stolt over et nytt klesplaggfør!


Alle barna på ett brett.


Ragnhild i sin nye habitt. Selvvalgt stoff, selvfølgelig.


Jeg måtte også tas bilde av - selv om jeg forsøkte i det lengste å nekte...


Mens disse så ut til å nyte både oppdressing og bildetaking...

På engelsk!

Jeg må nesten skrive en liten oppmuntring til meg selv om hvor trygg jeg har blitt på min mangelfullt utviklede engelsk. I kveld for eksempel var vi hos et amerikansk vennepar av oss og spilte "settlers" - all forklaring, kort, strategi og reglement ble oversatt fra norsk til engelsk! Og jeg må tydeligvis ha gjort en god jobb, for det var den amerikanske fruen som vant... (Kjersti var også med å forklare, men for ikke å gjøre noe galt, skriver jeg i "jeg"-form...)

Det er så godt å føle at jeg har uttelling for de fem ukene i Brighton. Det er nesten som å treffe nordmenn nå, dersom det dukker opp noen som snakker engelsk nogenlunde brukbart. For uansett hvor mange ord jeg mangler på engelsk, så får jeg til å vitse, le, la meg engasjere, bli følelsesmessig berørt og avbryte andre på engelsk.

I motsetning til hva jeg får til på mongolsk.

På mongolsk kan jeg stort sett bare si "Vær snill å si det en gang til!", "unnskyld, jeg forsto ikke" og ... ja - hva mer kan jeg egentlig si på mongolsk mon tro? "Tomt", "ikke her", "har ikke" eller lignende kanskje - det er nemlig ett ord for disse siste tinga. Det tar på å sitte som et spørsmålstegn hele dagen skal jeg si! Lærer'n står der så tålmodig han, og smiler og venter til jeg får stamma fram et svar som tar så lang tid at han har glemt hva jeg starta med når jeg driver å slutter - enda jeg bare fortalte at jeg var på markedet i går. Eller følelsen av å være totalt idiot når han forteller en vits å holder på å le seg ihjel, og jeg sitter der som en murstein og venter på poenget... Eller når man forsiktig åpner munnen i en taxi å forsøker å si ett eller annet - hvorpå samtlige medpassasjerer stirrer meg i hjel med de største spørrende øynene jeg noen gang har sett. Eller når man plutselig befinner seg på dypt vann i et tema om begravelser - egentlig så var samtalemnet oversettelser! Det er ikke greit, nei.

Lurer på om det ikke hadde vært mer kostnadseffektivt å lære mongolerne norsk jeg gitt - på engelsk.

Gjermund

Spising av tarmer og skruer....

I dag har jeg og Sondre prøvd oss på hver vår nye "mat"-rett!Og vi håper virkelig det ble siste gang for Sondre iallfall....

Sondre fant nemlig pappas lille verktøyskrin som lå framme etter montering av et skap. Der var det noen skruer og muttere som han tømte utover, og Gjermund rakk ikke å plukke opp alt før han hadde putta en skrue eller mutter i munnen. Gjermund prøvde selvsagt å tvinge ham til å gape opp så han skulle få den ut, men da beit han pappa'n sin i finger'n og svelgja ned!

Feltlegen tok heldigvis det hele med stor ro, og mente at det ville ordne seg på naturlig vis i løpet av et par-tre dager. Fiberrik kost og mye vann får visst fart på sakene! (Og jeg ber for ham...)

Jeg har spist noe som iallfall er litt mer fordøyelig.... Jeg var en tur borti kirka i kveld. Der bor det en vaktfamilie, og de hadde kokt sauetarmer + diverse som de gjerne ville jeg skulle smake. Jeg visste ikke helt hva det var først, men de andre, t.o.m. noen barn spiste, så jeg spiste jeg! De lo jo litt da, og forklarte at det var sauetarmer! Og så lurte de på om det var godt, og da jeg sa "ja" fikk jeg mer. Det var ikke fælt, heller ikke favorittmat! Det var litt seigt og vanskelig å tygge, og smakte litt som innmat + noe annet. Jeg har følt meg litt rar i magen etterpå. Det har gått over nå, så det går vel bra. Men jeg lurer på hva jeg egenlig har spist. Er det tolvfingertarm, tynntarm eller ....? Og hva var egentlig innholdet?

Men etter jeg så at barna i kirka gikk og koste seg med forskjellig "mageingredienser" vet jeg iallfall at man kan venne seg til alt! Og for våre kresne barn blir det ingen kjære mor lenger! (Men de skal slippe å spise sånn mat, da...)

Kjersti

Språkmoro

Det er mye rart det går an å si. Spesielt på et fremmed språk. Her en dag hadde vi vært på markedet for å kjøpe oss tradisjonelle mongolske klær til en festuke uti februar. Og i forbindelse med det, skulle jeg hente ei sydame etter skoletid som skulle være med hjem for å ta mål. Skyssen var det selvsagt jeg som stod for. På den måten ble det til at jeg leide en drosje som venta utenfor mens sydama var inne hos oss og tok de måla ho trengte. Høflig som jeg er, gikk jeg ut med det i tankene å invitere taxisjåføren og kameraten hans inn på te. Men de kom ikke inn. Først en time senere eller noe, forstod jeg hvorfor de hadde ledd. Jeg hadde nemlig ikke sagt: ”vær snill å komme inn å drikke te begge to”, nei, jeg hadde sagt ”De der har ikke drukket te!” Riktig så overbevisende hadde jeg sagt det, med et tydelig spørsmål i stemmen. Det var i grunnen greit at de ble sittende der ute i bilen synes jeg – sånn i etterkant.


Ikke ser det helt bra ut det her heller - men det var bare mål ho fikk - ingen nuss!

Barna trives ganske godt, og finner stadig på noe morsomt. Nå har også Heggdal’s kommet tilbake, så nå er det flere å leke med enn det var i jula.


Bøtter kan brukes til så mangt...

I helga som var hadde vi også besøk av Bayraa og kona hans – og datteren deres naturligvis. Da serverte vi Båts og melkete – selv om det ikke ble helt på mongolsk vis.


Bayraa med familie. Riktig trivelige folk, men det er nok rart for dem å komme til folk som har mer enn det er mulig for dem å drømme om. I møte med slike som dem får uttrykket "vi trenger" et annet innhold...


Vår kjære Tuya hjalp oss å lage maten - ho har litt mer erfaring med mongolsk mat ho...

Gjermund

Forventninger og ikke

Her i Mongolia lærer man seg til å forvente – eller kanskje heller å ikke forvente – helt andre ting enn man forventer eller ikke forventer hjemme i Norge.

For eksempel forventer man ikke å finne post/brev adressert til seg selv spesielt ofte. Hjemme rant jo postkassen nesten over hver dag, men her er det langt igjen til den berømte ”dråpen” som får noe til å renne over. Ikke for det – jeg er i grunnen glad for alle regningene som ikke kommer. Eller alle reklametinga som snek seg forbi vårt ”uadressert reklame – nei takk!” klistremerke. Og når vi tar vekk alt slikt, må jeg jo bare si at jeg tror vi får mer trivelig post her enn vi fikk i Norge. Og det er flott! For i går, da jeg gikk for å sjekke posthylla vår, så jeg at den nesten fløt over! Oi, oi, oi! Jeg kjente hjertet banke fortere, pusten steg raskt til nærmere andpusten og jeg formelig sitret av spenning! Skal si jeg synes det var verdt det at all juleposten dere alle har sendt har vært på ferie i Kina eller en eller annen plass. Først i går forstod jeg hvor mye det egentlig betyr å få brev fra Norge.

Det var noe om hva man ikke forventer i Mongolia. Så tenkte jeg å skrive noe om hva man burde eller må forvente her i landet. La meg gi dere et eksempel:

I går skulle jeg innom en forretning å hente et stereoanlegg jeg leverte til reparasjon for en måned siden. Det skulle opprinnelig ta 7 dager å få den reparert, men selvfølgelig forventet jeg ikke at det var ferdig i går av den grunn. Jeg hadde rett. Jeg tok det hele med stor ro selvsagt, tålmodig som jeg er, og gikk opp til telefonreparatøren som skulle reparere telefonen min. Etter avtalen vi gjorde sist, skulle jeg komme igjen etter fire dager – men lur som jeg er hadde jeg ventet i 14. Og det slo til – reservedelene var på plass og reparasjon ble utført – samtidig som reparatøren chatta med vennene sine på internett… Men det tok jeg selvfølgelig med stor ro – man har da tid til å vente litt ekstra når man er i Mongolia og får reparert telefonen sin for 30 kroner i stedet for 1000 som det sikkert hadde kosta i Norge. Til slutt ble han ferdig, det visste jeg jo at han ville bli en gang, og jeg kunne gå ut i en ventende taxi for å kjøre hjem. Taxi’n ble full den, men sjåføren ville svært gjerne tjene litt mer på turen så han ventet på en person til som kunne smyge se inn i en allerede overfull bil. Jeg satt godt i forsetet, så jeg tok ikke hintet om at en norsk person må betale for to før den fjerde personen hadde gitt opp håpet om å komme seg inn bak. Så med lovnad om dobbel betaling forsøkte endelig taxisjåføren å starte sin bensintomme bil. Likevel gav jeg ikke opp og gikk til taxi’ene som ventet bak, nei – tålmodig som jeg er ventet jeg til sjåføren hadde fått hikka bilen sin bort til en bensinstasjon og fylt sine tre liter 92 Oktan. For deretter å kjøre i minst 30 km/t helt hjem til ”Norge” som mongolerne kaller området vi bor i. Sånn er det bare – livet går litt saktere her enn hjemme i Norge. Og jeg må si jeg trives med det – men jeg er litt redd for åssen det går når jeg kommer hjem igjen…

Gjermund

Nytt siden sist

Ja - da var det vel en stund siden det kom noe nytt fra denne kanten? Ikke så rart det, siden det nesten har vært umulig å få tak i internettkort! Og da vi først fikk tak i, brukte vi fem minutter mellom hver side på nettet, så ethvert forsøk på å oppdatere denne bloggen ble en grusefull øvelse i venting - før skjermen til slutt viste "ERROR".

Men nå ser det ut til å gå bedre. Vi har fått litt mer snø her, så før den blåste vekk igjen, var det opptil 3 cm i fonnene. Da gikk vi på ski.


Det likte de godt - alle fire. Ja for Sondre står ikke tilbake for de andre tre, må dere tro!


Nei, som i alle andre ting trår han til for fullt og gir alt.



Så kommer det en virkelig gladmelding: Dere husker Bajraa? Han som har hjelpa oss å snekra stallen vår? Lenge var det usikkert om han kom til å bli bra og hva det i det hele tatt var som feilet ham - han var veldig syk og holdt en stund på å forblø fra innsiden. Nå ser det ut som om legene har funnet ut hva som feiler ham og at de har begynt på en behandling som virker! Jeg tror han er en av de få heldige i Mongolia som har opplevd å få hjelp i Mongolia! Vi er veldig takknemlige for alle som har vært med å be for ham, og håper at dere vil fortsette å be for ham at han må bli helt frisk. Han har kommet tilbake til Darkhan og har til og med vært på besøk hos oss.


Bajraa sitter helt til venstre på bildet, de andre er familie og venner som er å hjelper ham med praktiske ting mens han er syk.


Så har vi lært oss et nytt spill av noen mongolske jenter som kommer på besøk av og til (veldig moro og trivelig at noen begynner å komme på besøk - det har vært et savn). Vi kasta terning med ankelbein fra sau, og knipsa hester og sauer, geiter og kameler alt etter som de landa på bordet. Hørtes sikkert rart ut, men det var moro. Det heter forøvrig noe sånt som "Sjaggaa" omtrent... Det betyr da selvfølgelig "ankelbein".

For øvrig kan jeg melde at vi har hatt trivelig besøk fra nordmenn, mongolere, amerikanere og sør-afrikanere den siste tiden. Føler oss velsignet på grunn av at vi nå begynner å kjenne noen mennesker rundt oss litt, og at vi får til å kommunisere litt med mongolere dersom de kan litt engelsk - alt går når det er mulig å fylle inn hull og mangler i et språk med gloser og uttrykk fra et annet. Dessuten har Ragnhild blitt kasta av hesteryggen, og jeg tror den lille hunden vår endelig har blitt stedbunden... Det med hesten og Ragnhild var ikke så veldig farlig altså - måtte liksom si det for å skremme et par bestemødre...

Gjermund

...og kona følger opp...

Jeg synes det nye livet i magen min fortjener en bedre introduksjon enn den Gjermund gav i forrige mail, da.....:-) Kultursjokket har nok blitt mye forsterka pga dette og vi har hatt det tøft, men velkommen er det lille barnet! Og vi gleder oss til å holde det i armene for første gang! Det er nok like stort med nr fem som nr en!

Og vi gleder oss til å ta en tur til Norge! Helsevesenet her er ikke å anbefale for fødsler (heller), så vi er forsikra så jeg får dra hjem til Norge for å føde. Jeg og barna kommer hjem i siste halvdel av april, og Gjermund noen uker senere. Jeg har termin i starten av juni, og vi blir vel i Norge ca. 1 mnd etter fødselen, eller til jeg er klar for å dra til Mongolia igjen. Så vi har et spennende år foran oss i 2007 også!

Godt nytt år, forresten! Vi feira nyttårsaften her med de andre norske i Darhan (Jorunn, Anna og Anne Ellen) og det var veldig trivelig. Har vært mye sammen med dem i jula, og spesielt med Jorunn - Jorunn, Gjermund og jeg har nemlig blitt hekta på "Settlers"! Så det blir nok noen runder framover også med det!

Dette året har starta veldig godt, da! Jeg har jo følt meg litt ensom her i Mongolia, jeg har ikke hatt overskudd verken til å dra på besøk hos mongolere eller bedt dem hit, så den sosiale biten har gått tregt. Men for to dager siden siden var tre jenter i 14-15-årsalderen (søndagsskolelærene i kirka) her og spilte UNO med meg, og det syntes vi alle var så moro at de ville komme igjen. Så i i 2-tida i dag kom de tilbake, og denne gangen var det Settlers vi spilte. Veldig moro og god språktrening! Og mens vi holdt på kom han som vi har lånt hestene av ,(Jeremy fra USA) og to av døtrene som er 4-5 år og Peter (fra Sør Afrika) hit. og så kom Jorunn en tur innom. Det var så koselig! Jeg elsker å ha besøk (iallfall i passe mengder) så det var så oppmuntrende å ha så mange her på en gang! Så når jeg rydda etterpå, gikk jeg bare og smilte og koste meg -det gjør jeg ikke til vanlig,- men jeg var så takknemlig! Det er meningsfylt å rydde når det har vært besøk og vi har hatt det bra! Det gir energi!

Etter som jeg er i bedre form både psykisk og fysisk nå, håper jeg at jeg skal komme meg fortere framover språkmessig og sosialt. Det er ikke så lett for barna heller det med språk og venner. De liker ikke så godt å være sammen med mongolske barn enda, for de blir så frustrerte over å ikke kunne språket. Men heldigvis ser det ut til at de trives veldig godt her og de sier at de har det bra. Så blir det fint når familien Heggdal kommer tilbake til Darhan, forhåpentligvis om ikke så veldig lenge!

Jeg vil igjen ønske dere alle et godt nytt år med Guds velsignelse over dere alle!

Kjersti

Fire måneder gammelt nytt

Har litt dårlig samvittighet jeg... Vi har jo hatt det litt tøft i høst, som mange vet. Det er ikke sikkert vi har fortalt alle grunnene til det. Men det går bedre nå... Men vi kommer altså hjem til sommer'n en tur...


Ja - sånn kan det gå - tydeligvis mer enn en gang!

Gjermund

På tampen

Hei igjen - la plutselig merke til at det er fire dager siden sist jeg skrev et innlegg her på bloggen. Og at datoen i dag faktisk er 30. desember 2006! Det betyr at vi snart trår inn i 2007 det! Og dermed blir dette et innlegg på tampen av 2006. Hva innlegget skal inneholde, det vet jeg jo ikke ennå, så da måtte overskrifta bli "på tampen".

Forresten - jeg må jo i hvertfall sørge for at jeg får besvart et spørsmål og en bemerkning som kom til uttrykk etter forrige innlegg...

For det første: Huset i bakgrunnen på det siste bildet er det huset vi bor i, ja. Bra gjetta Knut! Og bare for å si det: Det huset er det eneste med skikkelige farger på her i "grenda" - eller her i byen - eller kanskje til og med he i landet. For alt jeg vet i hvert fall. Så det liker jeg veldig godt å bo i. Nei - forresten! Nå husker jeg at jeg så et kulturhus eller noe lignende i Hovd som faktisk var malt i en tilsvarende rødfarge! Det var faktisk en ganske flott bygning.

Så: Ja Jostein - kanskje er det denne "smultringen" som skremmer dyra. Jeg vet ikke. Faktum er i allefall at de siste ukene har jeg opplevd mer rasisme fra hunder enn tidligere - den gangen jeg var glattbarbert. Men prøv å leve i 30 minus uten skjegg du da vel! Jeg for min del liker at det rimer i skjegget, og ikke på huden. Det er bare det at når du har glidelåser og klær helt oppunder øra og haka - ja da lugger det til tider fælt om du har helskjegg. Og når noe av det (unnskyld alle som har det) jeg ønsker meg minst her i verden er helskjegg med unntak av unde haka - ja så ble det "smultring". Og "jo lengre, jo bedre". For ennå er det bare 30 minus. Neste måned tenker jeg at jeg kommer til å bli forundret over Guds veldige visdom som utstyrte oss med skjegg.


Og hvis det er noen som skulle finne på å tenke at nesa er for stor eller noe i den dur, så er det nok egentlig heller øya som er for små. Og jeg har hår. Det er ikke grått en gang.

Gjermund

Stakkars meg!

Ja, så var pakkene åpna


Og julenissen har vært på besøk sammen med Snøhvit. Har fundert litt på koblingen mellom sistnevnte og Nissen, men er ikke i stand til å finne'n.


Uansett - julegodteposer gjør alltid suksess hos barn. Selv om posene her inneholder noe annet enn de stakkars mandarinene jeg synes å huske at posene jeg har fått gjennom min karriere inneholdt...

På julaften hadde vi besøk av Jorunn og Silje, noe som var trivelig helt til Jorunn vant i Setlers.


Men oi - jeg har nesten glemt overskrifta! Det er jo synd på meg! Og det er fordi - eller - først må jeg fortelle om da vi skulle sette sammen pepperkakehuset som var sendt fra Norge


Det kom i tusen biter, noe ungene ikke syntes var noen gyldig grunn for å spise det uten å lime det sammen først. Så Far i huset skred til verket med ivrige tilrop som "Du er en mester til å lime pepperkakehus pappa!" o.l. Og selv om huset aldri fikk mer enn tre vegger, ble det da til slutt ganske brukbart - selv om taket tar inn vann og døra har kikkehull...


Ja, ja - selv om dette var en forholdsvis krevende situasjon, synes jeg at det gikk etter forholdene bra, og resultatet svarer egentlig ikke til dette innleggets overskrift. Nei - det er synd på meg skjønner dere, fordi vi har lånt oss to hester.


Ja det er jo ikke akkurat det at vi har fått lånt to hester som er så ille - men da jeg skulle ta dem ut i dag, så hadde de fått issvuller under hovene i natt - det var nemlig 30 minusgrader her. Så skulle jeg prøve å få bort isen... Det gikk på et vis med frambena på den ene hesten. Den hvite, som er den minst redde. Men den røde - den fikk jeg ikke fanga en gang. Og etter utallige forsøk, ble den irritert og sparka meg! Tenk - meg!

Da gikk jeg til han som pleier å stelle disse hestene, for å hente en lasso. Men da jeg kom dit, så bestemte hunden hans seg for at i dag så likte han meg ikke... Dermed bet han meg - hardt. Det var ikke noe kult. Og alt dette etter at jeg hadde vært på do tre ganger i natt for å... Ja, det kan forresten være det samme, men jeg kasta ikke opp - selv om det som skulle ut kom fort...

Så nå ligger jeg her da, og må egentlig på do, men orker ikke å gå på mitt slitne, støle bein... Stakkars meg... Og ingen bryr seg - Ragnhild vil bare være ute å ri, og Kjersti lager mat - Kjempestakkars meg!



Gjermund

Mongolia-nytt

Det er noen som har spurt om vi kan vise noen bilder fra her. Det kan vi:


Her er et bilde fra taxiholdeplassen vår. På denne plassen står vi å venter på taxi - som egentlig bare er en bil som går i rute mellom et sted bortenfor denne holdeplassen og en annen plass på den andre siden av denne holdeplassen. Den gata dere ser rett frem er den som går inn til og mellom NLM-kontorene og vårt hus. Det store blå i bakgrunnen der er en vordene skole dekket med presseninger.


Her harjeg snudd meg ca 90 grader til høyre. Disse gjerdene finnes rundt alle hus her på bataljonen, og kalles "hasja". Quite nice.


Her er et bilde fra stuebordet vårt. En ganske trivelig plass. Dette er da julebrevkladden vår, skrevet med nyinnkjøpt fyllepenn...


Så var vi på avslutningsfest for alle NLM's ansatte i kveld. Som dere ser er den tradisjonelle mongolske maten kommet på bordet: Fruktfat med kiwi og bananer, bløtkake med smørkrem og et fat med en hel - men død - fisk.
Festen ble forøvrig holdt på et av Darkhan's beste hoteller, og i salen ved siden av oss ble det også holdt en fest. Arrangørene konkurrerte så godt de kunne om å spille høyest mulig 80-talls musikk...


Som en del av underholdningsprogrammet kom det inn en rekke søte, små mongolske danserinner som danset en hestedans for oss akkompangert av et til tider sviktende musikkanlegg. Et slikt musikkanlegg som har en tendens til å slutte å virke når en som ikke har greie på å styre det gjerne vil gi inntrykk at han har greie på det...


Til tross for absolutt ingen alkohol, tror jeg vi hadde det like moro hos oss som hos våre svaiende konkurrenter i nabosalen. I hvertfall de andre, som fikk bivåne en stiv nordmanns aller første - og høyst ufrivillige - stolprende "dansetrinn". Damen var snill, og lot meg gå etter minst et helt minutt - men da måtte også slipset løsnes...


Siden våre hushjelper er ansatt i NLM, var de med på festen. Det er to fantastiske damer. Bæ(g)laa, som står mellom meg og Kjersti arbeider deltid hos oss og Tuya arbeider full tid. Tuya snakker godt engelsk, men Bæ(g)laa snakker bare mongolsk - en god utfordring for både voksne og barn! Forøvrig snakker de bare mongolsk til ungene begge to - det er en del av jobben deres!


Mongolerne liker fest og moro - det er i alle fall sikkert - og spesielt damene elsker å pynte seg. Så blir det til at de ser ut som prinsesser hele gjengen. Regner med at Ragnhild glir rett inn i miljøet jeg...

Dette var noen glimt fra oss i Mongolia - ikke verst hva?

Gjermund

Takk

Hei dere. Skjønner det er mange som har lest at vi har det litt tungt her nede. Har fått to fantastisk oppmuntrende mailer, og mange hilsner med beskjed om at dere husker oss i bønn. Takk skal dere ha! Det er til stor hjelp for oss å vite at dere hjemme er med oss bønn, for her kan det av og til bli så mye at man har tendensen til å synes litt synd på seg selv, og da blir bønn fort mer en plikt enn en glede og et tilfluktssted - vi er nå engang bare mennesker. Også håper jeg ikke hjemmeledelsen velger å sende oss hjem fordi jeg er såpass ærlig på nett.

Nå ser det ut til at ting skal snu litt. Jeg håper det, for energinivået er lik flatt på bunnen. Heldigvis ser det ut til at Kjersti, Ragnhild, Ola og Håvard (de to siste fikk seg en ny runde med sykdom) ikke er angrepet på samme vis som Sondre var. Det er takkegrunn!

Vi hørte forøvrig av noen amerikanske kolleger at deres minste jente (på alder med Sondre) slet med samme symptomer som Sondre fra August til November! Så vi vil la bønnebegjæret bli stående - vær så snill og fortsette å be for oss - det ser ut som om god helse på ingen måte er noen selvfølge her nede. Kan i samme åndedrag legge frem for dere også Jorunn Ranøien (som vi reiste sammen med) og Silje Ødegård (som reiste i begynnelsen av August) - begge sliter visst på hver sin kant - god helse er definitivt ingen selvfølge her i Mongolia.

Til vår store glede har Sondre igjen begynt å vise seg som "vår" Sondre. I dag våknet han i sjutida og ville ha mat - to skiver med blåbærsyltetøy før han stupte i seng og sov en drøy time til... Joda - formen er visst bedre!


Smilet er tilbake på plass - og matbehovet minst like stort som før!

Gjermund

Zzzliten...

Er sliten. Og ikke helt frisk. Kjersti er grusomt sliten - og syk. Ragnhild er ikke veldig sliten, men syk. Litt syk i hvertfall. Ola er frisk - og ganske usliten. Det kan være litt slitsomt. Sånn er det i grunnen med Håvard også. Sondre er litt syk men mest frisk - men sur når han ikke smiler. Lurer på om ikke denne vinter'n kan begynne snart så den kan nærme seg en slutt. Dette var deprimerende.

Gjermund

Overbevist - igjen

Kanskje er jeg en enkel sjel, men i dag sendte jeg en felles tekstmelding til en god del støttespillere i Norge (med håp om at den spredte seg til flere) med bønn om forbønn for Sondre som i to døgn har kastet opp mer eller mindre sammenhengende. Første døgnet hadde han forholdsvis høy feber (opp mot 40,5), ikke så mye det siste døgnet. Men har vi prøvd å gi ham noe å drikke (noe vi stort sett har prøvd hele tiden) så har han kastet opp nesten med det samme. Det begynte å faktisk å bli forholdsvis skummelt syntes jeg, for han begynte å vise tegn til dehydrering.

På grunn av avstanden til UlaanBaatar bestemte vi oss for å gjøre noe, for det så ikke ut til å ville gi seg. (På grunn av kvaliten på helsetjenesten i Mongolia, bruker vi ikke det mongolske helsevesenet mer enn vi må - det kan av og til være farligere enn å stelle seg selv.) Derfor sendte vi en bønnemelding til Norge og tok kontakt med en vietnamesisk lege fra Amerika. Han ville gjerne se på Sondre, og klokken fire i ettermiddag troppet vi opp på kontoret hans hvor vi fikk den beste servicen vi kunne ønske oss.

Etter at Sondre hadde demonstrert både oppkast og diareutbrudd for legen, fikk Sondre noe medisin og vi fikk beskjed om at dersom det ikke gav seg innen to, tre timer, måtte vi komme oss til Ulaanbaatar for at Sondre kunne få væske intravenøst. Så la legen handa på hodet til Sondre og ba for ham! Det er første gang i mitt liv at jeg har opplevd at en lege har gjort noe sånt.

Etterpå har Sondre beholdt nesten alt vannet han har fått. Han har drukket en liter ORS-blanding uten å slippe spesielt mye ut igjen, sammenlignet med tidligere - og han har begynt å vise at han har en sterk vilje igjen. Gjett om vi er takknemlige! Tross at han fortsatt har diare og har kastet opp en gang etter legebesøket, ser det ut til at vi slipper å reise til Ulaanbaatar, og at Sondre skal bli frisk igjen ganske snart. Dermed er vi også overbevist igjen - det hjelper å be! Takk til alle som var med å ba for og med oss, og takk til alle som vil forsette med det. Jeg tror ikke dere helt vet hvor stor pris vi setter på den tjenesten dere gjør!

Gjermund

Nattevåk og medisinsk ABC

Da vi gikk på Fjellhaug i fjor, deltok vi på et såkalt "medisinsk ABC - kurs for misjonærer". Det var lurt, for i natt var Sondre grusomt tørst. Ikke at det er noe problem til vanlig, men i natt så kasta han opp alt vi prøvde å gi ham. Han hadde nemlig drikki badevann!

Til slutt la jeg meg på stuegulvet ved siden av ham og gav ham avkjølt vann som var både filtrert og kokt - med skje!



Det så ut til å virke godt, og full av frimodighet og godt håp leste vi om at "aktivt kull" skulle være så bra - det binder visstnok det meste av ulumkheter man kan ha fått i seg. Vi har jo - i vår store klokskap - investert i en innholdsrik medisinsk koffert. Den inneholder også aktive kulltabletter. Dosering: 5 - 20 tabletter(!) 1 til flere (svett, svett) ganger daglig! Åssen i all verden får du en tørst ettåring til å tygge noen titalls kulltabletter i løpet av et døgn? Ja, ja - ikke fullt så full av frimodighet skred jeg til verket og brakk tablettene opp i småbiter. Og merkelig nok - Sondre åt med stor tålmodighet nesten to tabletter - spesielt da han ble belønnet med ei skje vann (hulk - for en fæl far) for hver bit.



Da nesten to tabletter var omhyggelig og langsomt tilintetgjort i et stadig sykere utseende svelg/matinntak, begynte vår lille håpefulle og protestere. Det var tilsynelatende bra, etter hans forklaringer (som ikke besto av ord, men av desto mer lettforståelige bevegelser og lyder). Konklusjonen er at vårt aktive kull nok var litt for passivt - det virka i hvertfall ikke etter oppskriften - eller pakningsvedlegget om du vil.



Gjermund

Hva nå?

En god venn av oss er veldig syk. Og i mongolia er det ingen spøk å være det. Spesielt ikke når man ikke har noen penger. Det er nemlig slik at i Mongolia så koster det penger å ligge på sykehus. Det koster penger å få medisiner også. Og dersom man skal ta noen prøver. Dessuten må man sørge for all mat, sengetøy og klær selv mens man ligger på sykehus. Og til slutt - dersom man trenger ambulanse, må man først sørge for at man har penger å betale med!

Heldigvis, ved hjelp av noen venner klarte vår kjære Bajraa å skrape sammen nok til sykehusoppholdet han trenger i UlaanBaatar, og da jeg likevel skulle dit i dag (en tur på mellom 3 og 4 timer i bil) tok jeg ham med, så slapp han utgiftene til ambulansen. Det er bare det at å ligge på sykehus i Mongolia er ikke som å ligge på sykehus i Norge - det er veldig usikkert om man får den hjelpen man bør ha, ja det er ikke sikkert legene finner ut hva som feiler deg en gang!

Derfor - enhver som leser dett og føler seg kallet av denne oppfordring: Vær så snill å be for vår kjære venn Bajraa (navnet hans betyr forøvrig fest eller glede) - både at han må bli frisk og at han må bli frelst. Han er bare rett over 30 år, og har ei datter på 9 år. Samt ei kone. Det vil ikke akkurat bli noe lett for dem om de mister mannen og faren sin nå.

Gjermund

Jul er mer enn mat

Jul er mer enn mat - det vet alle som har levd mer enn tre år. Grunnlaget for å si det, er at vår vesle treåring gleder seg til jul fordi: Han vet at vi skal bygge pepperkakehus, spise seigmenn, lakris, non-stop, makrell i tomat og leverpostei fra Norge. I tillegg skal han få pakker - noe han egentlig ikke helt forstår, for det er jo Jesus sin bursdag!?! Men han tror at det sikkert henger sammen med at Jesus er så snill - og da bir det lett å godta.

For oss større er gleden blandet med en smule bekymring. Blir det nok pinnekjøtt tro? Blir pinnekjøttet salt tro? Hva med fenalåra, blir de riktig modnet? Og hvordan vil det bli å feire jul i et annet land, uten besteforeldre og søskenbarn etc rundt seg? For ikke å snakke om alle vennene man ikke får julebesøkt. Hmm... Dette blir en rar jul...

Så er det bare det, at man risikerer å bli innbudt til noen andre venner. Slike som vi har blitt kjent med her, og om vi ikke feirer sammen, så er vi med hverandre - med tanke på familie og venner hjemme i Norge. Så det skal vel gå.
Spennende er det i alle fall å tenke på at selv om jula er 7 timer tidligere ferdig her hos oss enn hjemme i Norge, så feirer vi akkurat det samme, og ønsker å ære den samme personen - Jesus. Ja, egentlig så er det en fin måte å vise Jesus takknemlighet på det å gi hverandre julegaver - det var jo nettopp det han gjorde - gav oss en gave. Uten at vi fortjener det. Nesten som en julegave.

Men det er mer og i jula. Nemlig klær! Til noens fortvilelse (gutter som regel) og noens forlystelse (jenter som regel). Da vi slapp Ragnhild løs på markedet for å finne seg noe til jul, endte vi opp med ei lita prinsesse... Litt glorete for oss kanskje, men som en drøm for den lille jenta. Mens Ola, han var mest opptatt av at han fikk klær som ligna på pappa sine...



Ragnhild er litt bekymra for at det ser ut som et bryllupsbilde, men likevel... Søtt par hva?

Gjermund

Ting og tang

Nå er vi midt i julestria! Veldig moro. I går fikk vi som dere så masse kule greier i posten - jeg tok med noen salte sild (lakrisgodteri) til skolen og lot de forskjellige smake - de grein på nesa og slet stort sett alle sammen! Hadde hørt det fra før, at det bare er nordmenn som liker salt lakris, men å se det live var en svært så underholdende opplevelse! Den ene lærer'n min satt sikkert et kvarter å slet med den stakkars silda, og jeg passa på å ikke gå ut - for da hadde ho kasta'n. Det er nemlig slik her, at du spiser det du får - uansett. Som regel litt trist for meg, men denne gangen slo det tilbake på dem selv, gitt! (De sa forresten at det smakte medisin av lakrisen, da bestemte jeg meg for at jeg er syk - sånn medisin vil jeg gjerne ha!)

I dag har barna bakt pepperkaker. Det gikk for seg på det viset at de satt ved kjøkkenbordet med hver sin deig-klump som de kjevlet, stakk ut noen griser og hjerter osv av og la på ei stekefjøl.



Etter en liten stund ble den minste lei, og fant seg noe annet å gjøre. Det var visst forsåvidt bra, for han er nå litt i veien den lille sjarmøren. Eller - når han ble oppdaget var det visst ikke så bra likevel...



Det andre han hadde funnet seg å gjøre var nemlig å først helle mjøl utover stuegulvet for deretter å bade i det - men som dere ser - han var rask til å tilstå da han ble fersket. Kortene kom på bordet, for å si det slik. Som vår lille snusfornuftige treåring sa det: "Han Såndle æ glusåmt lampåt!"

Gjermund

Materialister

Den siste tiden har jeg vært endel sliten. Humøret har nok ikke akkurat vært solskinnspreget heller, selv om lærerne og studentene på språkskolen praktiserer "telle-trening" ved å holde styr på hvor mange ganger jeg ler i løpet av en undervisningsøkt... Har forresten fått mange "komplimenter" på grunn av min særpregede latter - skjønner at vi normenn er ganske veloppdragne, siden jeg ikke hadde noen tanker fra før om at jeg har noen særlig særegen latter...

Så var jeg jo en liten tur til Hovd vet dere, og da jeg kom hjem igjen, ventet det en hel masse post på oss. Mange pakker faktisk! Og inni dem ventet all verdens gode saker og velsignelser!



Tro meg, noen bedre oppmuntring enn dette bordet kunne ikke jeg fått i dag! Selv om hjertet ikke skal henge fast ved det jordiske, så er det utrolig hva en brunost kan gjøre med et stakkars hjerte. For ikke å snakke om hva fire stk sjokoladekalendre kan gjøre med fire barnehjerter!



Så takk for alt dere har sendt folkens! Nå blir det jul her hos oss også!

Gjermund

Hovd

Jeg er tilbake igjen. I alle fall i UB. Derfor mangler noen bokstaver i alfabetet. Det er altsaa 1500 km til Hovd. 1500 km ingenmannsland. Nesten i alle fall. Men sand er det mye av. Hovd er helt fint. Vi er tydeligvis velkomne. Har sett en kamel. Den var alene.

Lurer paa om jeg har lov til aa fortelle at jeg har floeyet i dag? Hvis ikke jeg har lov til det, saa maa alle forstaa at man maa fly til Hovd hvis man ikke har veldig mange doegn til raadighet. Men jeg har altsaa floeyet. Litt. Det var veldig morsomt! Heretter skal jeg aldri la Ola noeye seg med aa se paa noe han synes er kult - eller Haavard - eller Ragnhild - eller Sondre - eller... Ops. Der var det visst egentlig stopp.

Skjoente i dag at jeg har gloemt aassen det var aa vaere gutt. Det skal jeg begynne aa huske igjen, for det var kult. Mye kulere enn aa vaere voksen. Det skal jeg slutte med. Neste trinn paa stigen maa bli motorsykkel. Men foerst hest. Som dere ser - er fortsatt litt flysyk. Og Jan Tore - den siste halvtimen var fael. Hadde drukket for mye te... For dere andre: Det mangler nemlig do i et Cessna Caravan fly. Men det er fint likevel altsaa!

Gjermund

Julepost ønskes!

Nå er familiens skribent reist til UB og reiser videre i morgen til Khovd (hvor vi sannsynligvis skal flytte etter hvert - 1500 km vestover). Så da må vel jeg prøve å oppdatere bloggen da!

Det er nok mange som lurer på hvordan det har gått med "avdeligsleder" Jan Ove Heggdal som fikk hjerteinfarkt for ei uke siden. Det har heldigvis gått bra! Takk til Gud og til dere som har bedt! Han ble operert i Sør-Korea og kommer tilbake til Mongolia denne uka! Det blir nok litt ensomt her da, etter som han og familien kommer til å bo i UB i en tid fremover, men det er bare en bagatell. Vi er glade for at det har gått bra! Så håper vi både han og familien hans kommer raskt til krefter igjen etter denne påkjenningen.

Dette har vært ei rolig helg, der vi stort sett har holdt oss hjemme. Det har vært deilig! Har egentlig mange "skulle-ha-gjort-ting," men har ikke gjort så mye av det. Ikke lekser en gang! Så begynner sikkert mandagen også denne gangen tidligere enn jeg er klar for, men sånn er livet - både her og i Norge!

Jeg er kanskje litt frimodig, men det er veldig hyggelig med julepost...... Vi blir ikke så flinke i år selv, da. Det blir nok "julebrev" på fellesmail. Bare gi oss e-mail-adresser hvis noen vil ha! Det er lett å være rause med julebrev på mail! Men hvis noen vil være flinkere enn vi er selv, så er adressa vår: Fam. Kvam, c.o. NLM, p.o. box 257, Darhan, Mongolia! Og det er faktisk utrolig spennende å få høre om hverdagslige ting fra Norge, sånn som dere tror er kjedelig å høre om!

Kjersti