Handling i Mongolia

Av og til tenker jeg at besteforeldre-generasjonen vår hadde vært bedre rusta enn oss unge til å dra til Mongolia. Her er det ikke bare å stikke innom butikken å kjøpe noen karbonader for å ha til middag. Nei, det er mer komplisert enn som så, og noen ganger frustrerende.

For å få tak i kjøtt, sender jeg som regel i vei hushjelpene til markedet. De er bedre enn meg til å kjøpe bra kjøtt. På sommerhalvåret spiser vi som regel kukjøtt, på vinteren hest! (Fikk jeg noen uvenner nå?) Hjemme maler de/vi noe av det som kjøttdeig. Dessuten har vi funnet et firma i UB som leverer ferdig oppdelt kjøtt beregna på utlendinger, og det er nesten like billig! Vi var glad når vi fikk tak i det. Fra en nomade skal vi kjøpe to saueslakt så vi får laga fenalår, pinnekjøtt til jul osv. Vi skal også kjøpe 10 kg kamelkjøtt av ham.

Grønnsaker kjøper vi ikke på markedet lenger, etter som det er fare for at de kommer fra den landsbyen (2 mil herfra) som det har vært kvikksølvutslipp i. Så vi har kjøpt poteter fra "Mor Mongolia" (se tidligere innlegg) som også kommer med melk til oss. Litt andre grønnsaker hadde hun også, men vi har spist opp det meste, så nå skal vi prøve å få tak i grønnsaker gjennom SDP-prosjektet. De er ofte langt borte i forbindelse med arbeidet.

Mel, olje, sukker, salt, egg, eple, te, nektar (som er litt dyrt), brus, godteri, is, kjeks, en-og-en dorull, en-og-en bleie, og en del andre ting kan vi få kjøpt på den lille butikken like ved. Vi er nok de beste kundene de har, tror jeg!

På markedet har vi fått tak i tyttebær og solbær så jeg får lagd litt syltetøy og kanskje litt saft! På markedet har de jo alt mulig (det var kanskje en overdrivelse), men der går det an å kjøpe inn litt mer om gangen enn fra nærbutikken, skjønt det gjør vi vel nesten aldri. Det er litt begrensa hva vi får med oss. Vi tar vanligvis taxi til markedet, for det er nesten bare om lørdagene vi kan bruke NLMs biler dit, og da er det som regel andre ting vi gjør enn å handle! På markedet kan vi også kjøpe klær.

Fisk kjøper vi på boks (tunfisk) og lager fiskegrateng. Det går an å få kjøpt fiskefileter i UB, men å handle i UB har jeg gjort bare tre ganger. Det liker jeg ikke! Der kjører jeg ikke bil selv! Det skal visst bestilles noe fisk snart fra noen, så da må vi vel bare henge oss på!

Vi har tre "vestlige" butikker i Darkhan. Den ene heter Apollo, der kjøper vi av og til c-vitamin-brustabletter som ungene liker godt, av og til en nederlandsk gouda-ost, noe syltetøy og hermetikk, blant annet et pålegg som minner litt om Hapå, bare at vi koker det 5-6 timer inni boksen først. Den andre heter Supermarked (ca. 35 kvadratmeter stort, sånn som Apollo), der kjøper vi av og til spaghetti, honning, tysk leverpostei, syltetøy, hermetikk og Dansk salamipølse. Den tredje er et kjøpesenter som heter Nomin, faktisk bare 1,5 km herfra! Men sånn jeg ser det, har de for det meste søtsaker og alkohol der! Nei, det er mer, vi kjøper peanøttsmør, sjokoladepålegg, syltetøy, honning, smør, noe ost der, makrell-i-tomat, og sånne såpeting (det har de mye av, mongolerne er opptatt av å holde seg ren og pen, og det er trivelig). De har mer andre ting også, men pålegg er det vanskelig å finne. Og så er det så dyrt der at vi ikke går der så mye av den grunn. Og så kan jeg ikke ta med vogna med Sigrid inn, og ikke andre ting. Men butikkdama som står og sjekker alle når vi går inn og gir oss handlevogn eller kurv passer gjerne på henne, og det er jeg ikke så veldig redd for. Mongolerne er veldig glad i små barn, og er veldig snille med dem. Etter handlinga blir ofte posene våre sjekka for om varene stemmer med kassalappen. Og vi har jo som regel ikke noe bil når vi er der heller, (da må vi først gå 400 m, låne nøkler, komme oss ut av garasjen, porten, og det samme tilbake). Så den handlinga er tiltak må jeg si.

Det er pålegg det er vanskeligst å finne, men vi har noe brunost, kaviar og baconost fra Norge nå + mye mer matvarer som vi fikk sendt med en container fra Norge, så nå lever vi det gode liv!

Vi har vel ikke vondt av at ting er litt tungvint, men det går mye tid og energi bare på sånt, så det er av og til litt frustrerende! Det er jo fint å venne seg til å lage ting fra bunnen, da. Og så har vi det enklere når det gjelder andre ting, f.eks. at hushjelpene vasker, rydder, baker brød, vasker tøy, av og til lager middag osv. så vi kommer vel egenlig greitt ut av det!!

Ellers har vi det bra, altså. Det er ikke så ofte jeg skriver, så jeg må jo skrive litt om det også. Vi er litt slitne for tiden, og det er frustrerende å ha vært her snart ett år uten at vi gjør så mye fornuftig for andre. Vi studerer mye språk begge to, Gjermund jobber mindre på kontoret og studerer mer han også nå. Det ble for lite å gjøre på kontoret. Å lære språket er en nødvendighet, og å ta oss av barna våre er det viktigste vi gjør, så en tjeneste for andre må vel bare komme etter hvert. Ellers har vi to takkeemner: Det går mye bedre med Sondre og Håvard i barnehagen (fortsett gjerne å be for dem)! Og Renee og Jeremy har fått ei lita jente! (Se forrige innlegg).

Når jeg er sliten, blir jeg litt språkforrvirra og blander mongolsk og engelsk og norsk. Jeg har bl.a. begynt å forandre på den norske ordstillinga! Det blir mange komiske setninger!

Nå drar jeg og Sigrid til UB for å være med på CHE-kurs og neste uke skal vi være med både jeg og Gjermund i Darkhan. Nå "herper" Gjermund meg for denne lange stilen, så nå må jeg slutte.......

Kjersti

Om det stormer...

Det gjorde det i går. Jeg hadde vært i Ulaanbaatar med storebror for å sende ham med flyet tilbake til Norge, og reiste i vei hjem til Darkhan tidlig om morgenen. Jeg kom ikke langt fra Ulaanbaatar før jeg forstod at det kom til å bli en slitsom tur, men siden Ulaanbaatar ligger så høyt i forhold til Darkhan var jeg sikker på at vær og føre ville bli betraktelig bedre "rundt neste sving"...
Det ble bare verre og verre. Til slutt så jeg absolutt ingenting - ikke veien engang, men jeg så grøfta, for den var helt hvit. Dermed holdt jeg meg litt til venstre for den og krøket meg fremover. Av og til måtte jeg svinge unna biler som hadde kjørt ut eller satt seg fast, og jo lenger jeg kom, jo færre medtrafikkanter traff jeg - til jeg ble helt alene. Jeg så til sammen tre stygge ulykker, fire utforkjøringer og kanskje 30 - 40 fastkjørte biler på 70 kilometer forsert vei. En bil dro jeg opp, og to politier "fikk" haik (det betyr at de stoppet meg og satte seg inn i stedet for å prøve og gi meg bot som de pleier å gjøre...) De hoppet av ved neste ulykke.
Jeg var redd. Selv om jeg ba til Gud og la både liv og fremtid i Hans hender nok en gang, så var jeg redd for alt som kunne komme til å skje. En ting er å kjøre selv og ha sånn nogenlunde kontroll over det som skjer, en annen ting er å hanskes med en tung, stor bil på såpeglatte veier i så sterk vind at det er vanskelig å holde seg på beina når man går utenfor for å skrape vindusviskerne for is. For ikke å snakke om alle de potensielle dødsfellene som kom seilende i form av saksende trailere med som regel to hengere bak lastebilen på de smale veiene.
Jeg hadde både firehjulstrekk og differensialsperre på bilen, likevel var det bare så vidt jeg ikke måtte gi opp i den største bakken. Bare i den snirklet jeg meg forbi kanskje 15 biler som hadde satt seg fast i forsøket på å komme opp eller ned, deriblant tre trailere som hadde begynt å skli nedover igjen mens de kjørte oppover! Og en av bilene lå på taket i grøfta.
Om jeg stoppet? Nei... Jeg gjorde ikke det. Bare for han ene som viste tegn til at han trengte hjelp. De andre fikk allerede hjelp, og ett sted tok de to politiene seg av det som skulle gjøres og ba meg bare reise videre. Men det er fælt å se så mye galt på en gang, og det fremgår helt tydelig at det har gått liv. I tillegg vet vi jo at det nesten ikke brukes bilbelter her. Så i går var en tung dag.

I dag er litt bedre. Vi hadde oppmuntringsdag her i går, og selv om jeg tror jeg ikke var til oppmuntring for noen som helst (var mest negativ synes jeg), ble jeg oppmuntret på møtet i dag, da jeg fikk mange tegn på at vi deltar i et arbeid som har gitt en brennende kirke. Ikke alt er som vi ønsker oss, men jammen er det voldsomt mye bra! Jeg håper å få bli en del av det i større grad selv også, og har bestemt meg for å gjøre noe litt mer aktivt for å finne min plass blant mine nasjonale venner - dersom de synes det er noen grunn til å la denne invandrer'n få "være med"! Let's go!

Gjermund

Flere bilder

Bilder er bestandig fint for å beskrive ting, og her kommer noen. Det første bildet viser Håvard på vei hjem fra barnehagen. Han snakker med meg i mammas telefon.


Han skulle nemlig fortelle meg at jeg måtte vente med å reise til språkskolen til han hadde kommet hjem så jeg kunne få se "blåøyet" hans... Han trenger fortsatt forbønn! Læreren hans er visst livredd for at jeg skal være sint på henne, stakkar. Håvard og Sondre strever litt med denne barnehagen, det er ikke så greit å gå der når man ikke skjønner noe, men det går bedre og bedre.


Dette bildet viser den stolte fem-åringen Ola som rir (alene) på hesten vår, Bamse. Det er veldig viktig at dette er det siste bildet hvor han er "bare" fem år. I morgen blir han jo seks!


Så er det Sondre. Det ser jo egentlig ut som om han er fryktelig lei seg, men egentlig er han bare forferdelig sint fordi han ikke får lov til å ta av seg jakka si. Det vil si, han er vel litt lei seg også, for han har nemlig nettopp sagt at han ikke vil ha sykkelen sin - enda han egentlig vil det - han er nemlig så sint at han svarer "nei!" på alle spørsmål. Og ikke tale om at han kommer til å skifte mening fordi om han egentlig har svart feil! Det er han for sta til ja. Og da blir man jo litt trist midt oppi alt sinnet.

I tillegg til dette; Et vennepar av oss (for dere som leser engelsk: følg linken til Jeremy og Renee i margen på høyre side) skal ha baby i disse dager. Det er visst ikke bare bra, de tror blandt annet babyen ligger galt, og de skal fø i Mongolia(!). Vær så snill å være med å be for den familien!

Gjermund

Bilder vi har lovt å vise frem

Beklager lang ventetid, men nå kommer de bildene vi har lovet å vise frem, for som vi skrev i forrige innlegg har vi vært på tur alle sammen, inkludert Torstein (det er han som har tatt alle bildene).


Vi besteg fjell (alle sammen), noen til fots og noen med føttene hengende ned fra fars armer.


Noen barn er født pene.


Som disse to. Og barn er veldig morsomme - alt kan være spennende, bare det ikke er en vane fra før.


Torstein fikk prøve å holde en ørn på armen, og selv om fuggel'n hadde hette på hue og løftet kosta 2000, var det ganske spennende.


Torstein og jeg krabba opp en masse trapper etter å ha forsert en skranglete hengebru, hvor vi fant et tempel. Der var det et og annet bønnehjul kan du si...


Midt ute på en slette fant vi denne musikkgruppa som skulle filmes av et "international TV"-team som ankom og dro - sammen med alle musikerne og alt utstyret deres - i tidenes største (ironi) minibuss. Vi sto med haka nedpå knærne etterpå og kunne bare konstantere at "jo, det gikk!" Musikken ar visst forøvrig bra sa Kjersti og Torstein.


Vi besøkte skillpaddesteinen også. Vi klatra opp på baksiden av den og krøp gennom et hull så vi kom frem i det hullet dere ser rett under og rett bak "hodet" på skillpadden. Sondre slet litt, men fikk hjelp så vi balanserte oss så fint frem at.


Her er familiens diktator for tida... Verdens søteste tror jeg.


Gutta boys. Flotte ja?


Så er det jenta vår. En mesterklatrer. Elsker utfordringer og ting som går litt utenom "mønsteret".


På vei til "ferien" vår "fant" vi denne ekvipasjen. Legg merke til hvem av de tre som bruker hjelm!


Vi fant en og annen fullastet lastebil kan du si! Det er jo greit nok med fulle lastebiler forsåvidt, men når de er så rammeskeive at det ser ut som ombakparten prøver å ta igjen fremparten synes jeg det begynner å bli skummelt...


De skulle ri hest, og hestene skulle være hvite...


Men det var eselet som vant konkurransen om popularitet. "Et sånt et skal jeg kjøpe meg i Hovd!" sa Ola.


Jeg syntes jak'en var kulest, og Ragnhild syntes og det var moro å ri på den.


Mongolene tar trafikksikkerheten på alvor, og glem all skremselreklamering mot tobakk og slikt - denne advarselen tar kaka; "Fart = brå død"

Vi kjørte veldig pent! (Utenfor Ulaanbaatar i hvert fall)

Gjermund

Helgetur

Noen som synes det er lenge siden vi fornyet denne bloggen? Det er fordi vi har vært på tur det. Og hatt det veldig bra. Vi har vært på tur til et naturreservat utenfor Ulaanbaatar og sovet i ger. Ungene har (såvidt) prøvd å ri på hest (hvit - som vissnok er den beste fargen), jak, kamel og esel (det skal Ola forresten kjøpe seg i Hovd, har han bestemt seg for).
Vi har sett ørn på nært hold (på Torsteins arm) og klatra i en fjellformasjon som ser ut som ei kjempeskillpadde. Den var det forresten ei hule i langt oppi der et sted, så vi kunne klatre gjennom. Til og med Sondre på to år gjorde det. Like greit at bestemødre og sånt ikke var med tror jeg - men vi passa godt på altså!
Kommer tilbake med bilder etterhvert.

Gjermund

Besøk

Nå har vi fått besøk av storebroren min. Det er jo ganske morsomt. Jeg reiste ned til Ulaanbaatar på fredag, og hadde en heller slitsom natt med oppkast og andre vidreverdigheter før jeg henta ham - men ikke all bagasjan hans, for litt av den ble igjen i Russland - på flyplassen klokka mellom seks og sju på lørdagsmorgenen.
Da vi skulle gå ut i bilen og kjøre inn til Ulaanbaatar, møtte vi et par jenter fra Frankrike som kom med samme fly som Torstein og som hadde mista all bagasjen sin. De trengte skyss til byen, så vi tok dem med. På tur til Ulaanbaatar fant vi ut at de bare skulle reise på måfå i Mongolia i en og en halv måned, og at de ikke visste hvor de skulle starte eller noe. Så jeg foreslo at de skulle bli med oss til Darkhan og ta utgangspunkt i den byen. Det gjorde de. Ganske moro i grunnen. Må si jeg synes de er litt tøffe.

Vi har fått meldinger om at det har gått veldig bra med dem som var i Hovd. Det meste har visst lagt seg godt til rette for dem, og vi tror det er bønnesvar. Nå er det bygninger og boenheter der borte som er utfordringen for oss. Vi håper det også legger seg til rette for oss ganske snart. Det begynner å haste litt om vi skal ha håp om å komme oss bortover i løpet av neste sommer!

Sigrid begynner å bli større, og er mer bevisst på at hun er minst og derfor skal bæres mest...

Ganske sjarmerende, ikke sant? Hun er 3 og en halv måneder nå.

Gjermund

Jobb og sånt

Nå er jeg sjef. Det er ikke en stilling som passer særlig godt til mine evner. Jeg gjør meg best som idemaker.
Heldigvis er det bare for et par dager jeg må sitte med NLM's stempel og se viktig ut når noen kommer og skal ha godkjenning av og stempel på masse papirer jeg skjønner ingenting av. Jeg har derimot hatt mitt første møte med staben i SDP (prosjektet "mitt") og føler vel i grunnen at jeg får være med litt der. Det er moro. Vi har snakket en del sammen, og det er interessant å se hvor mye psykologi det ligger bak å få et gruppearbeid til å fungere ordentlig. Jeg har i løpet av tre dager fått være med på å rettlede medarbeidere, se problemene prosjektet arbeider med i øynene, føle håpløsheten til medarbeiderne over at de ikke har klart å gi prosjektets aktiviteter den nødvendige bærekraft (som betyr at arbeidet ikke skal slutte når NLM slutter sitt arbeid, men gå videre drevet av lokale krefter). Stor var imidlertid gleden da vi klarte å komme frem til noen forandringer som vil løse (så langt jeg kan se) stort sett alle utfordringer i så måte. Dere må være med å be for dette prosjektet, at de nye ideene må vise seg gode og la seg inkludere i de allerede eksisterende planene. Jeg tror jeg har fått oppleve å få en ide som er så god at den vil være som en slags døråpner i arbeidet her ute. Be om at jeg må få mulighet til å bruke denne og lignende muligheter til å nå menneskene her med enda mer - mer enn de i utgangspunktet venter seg.

Så har vi en utfordring for tiden her. Det er sluppet ut en del kvikksølv og Cyanid i en nabokommune, og vi er redd for at mat vi kjøper lokalt skal være infisert, at det skal komme i vannet osv. osv. Be om at vi må bli bevart.

Til slutt. Vi holder alle pusten for tiden. Vi har en delegasjon i Hovd, som akkurat nå er i ferd med å fastlegge og ordnet opp i gamle og nye planer for arbeidet der borte. Siste rapport sier at de har fått gjort veldig mye og at de er veldig fornøyde med utviklingen. Be om at alt må skje etter Guds vilje og til Hans ære.

Gjermund

På tur til Afrika

Vi har vært på tur igjen. Og turens mål ble raskt gitt navnet "Afrika" på grunn av sine store sandbakker og lave, kule trær. Snart kommer onkel Torstein på besøk, og ungene gleder seg veldig til å invitere ham til Afrika. "Da skjønner'n sikkert ingenting!" Spesielt sanda innbød til lek og moro...


Hoppekonkurranse er moro!


Mens noen nøyer seg med å ake i sanda - "Hva maser du for Pappa? Hva har man vel bukselommer til, om ikke for å fylle dem med sand?"


Eldstejenta er spretten som ei geit. Trives tror jeg.


Noe både unger og pappa liker godt, er kryssing av elver...


Og for en saueelsker er da vel dette et vakkert syn? Om man ser bort fra halen, vel og merke...

Skal forøvrig hilse fra kona og si at vi er veldig takknemlige for alle kommentarer på blogginnlegg. De leses møysommelig og grundig og kommenteres oss i mellom med stor entusiasme. Vi har dog valgt å være tilbakeholdne med å kommentere kommentarer, og i stedet forsøke å legge ut nye innlegg så ofte som mulig.

Gjermund

Mor Mongolia

I Mongolia er familien veldig, veldig viktig. Og vi har jo ingen familie her! Det er til stor bekymring for en av våre venner som bruker å ha poteter og grønnsaker til salgs. For ikke å snakke om melk og tarag (Det er mongolsk youghurt - jeg liker det veldig godt). Det er ei fantastisk fri og frimodig dame dette, som ikke er det minste engstslig for å gi oss gode råd. Og hvis Sigrid skriker mens jeg holder ho - ja da er jeg en dårlig far. Ting utbasuneres med stor innlevelse.

Kjersti og jeg har virkelig begynt å like denne dama, som vi aldri husker navnet på, og i kveld om hun innom igjen. Som regel prater hun om alt mulig - på en gang, så vi rekker å komme innom ganske mange temaer i løpet av den korte tiden hun sitter ned. Og i dag rakk hun å finne ut at vi kanskje kunne tenke oss å kjøpe en del poteter som vinterreservoar, hun klarte med stor overbevisning å selge fire glass med en merkverdig rød, men dog god, salat og hun tok med seg termosen vår for å lage melkete til meg i morgen (jeg liker det også veldig godt).


Her sitter hun stolt i sin egenproduserte jakke i tradisjonell mongolsk stil, og har sin grønne salat ved siden av seg (ja, vi har kjøpt den og). Da hun gikk, etter å ha fått med seg litt ekte norsk grønnsåpe for å kurere en neglerotbetennelse, sa hun det at vi minner henne så om hennes egne barn (som alle bor i Ulaanbaatar) så hun skulle ta litt ekstra godt vare på oss. Så nå er ho vår mongolske mor - "for det trenger dere!" mente ho. Så sånn er det bare, vi har fått en mor, og i morgen kommer "Ejee" (uttales med engelsk "j" og betyr "vår mor") med te til oss. Kult.

Gjermund

Litt nytt igjen

Ja, da er det på tide å fortelle at Bayraa's gutt og kone har kommet hjem fra sykehuset igjen. Det er bra. Nå får vi bare håpe at han kommer seg helt og at all den medisinen han har fått ikke setter varige mèn. Ellers må jeg bare nevne som en kurositet at Bayraa er i svært godt humør for tiden fordi vi likte så godt noe sylteagurk som kona hans har lagt at vi bestilte litt til - 11 kg for å være nøyaktig... Fikk faktisk fire ekstra agurker på kjøpet som en slags bonus av den familien som solgte oss de 11 andre kiloene! Det er jo det man ønsker seg mest, mer agurk mener jeg, når man akkurat har kjøpt seg en sekk...
Det er noen andre også som synes det er veldig spennende og selge noen ting til disse utlendingene, de kjøper jo alt de! Strikkagensere, sylteagurk og annen agurk, grønnsaker og melk. Vi synes det er koselig vi. Også så fint å kunne oppmuntre folk som faktisk gjør et ærlig arbeid for å skaffe seg litt inntekt!
Det er for tiden stor bekymring blant de lokale, for de mongolske pengene synker i verdi, og allting blir så grusomt dyrt. Til og med taxiprisene har steget med 25 øre for en tur! Taxisjåførene prøvde først å øke med 50 øre, men da ble det tilløp til konfrontasjoner, så det endte med en litt mer moderat prisvekst. I denne omgang. Jeg kan ikke noe for at jeg egentlig unner dem de 50 jeg da...

Ellers har jeg bedt masse om et språkunder helt siden jeg kom hit. Nå har jeg slutta. Det går så sent, og jeg får liksom ingen sånn hellig eller himmelsk motivasjon for å gå på dette språket med krum hals for å lære det i løpet av neste uke. Så jeg står opp om morgenen, spiser litt og tusler til skolen. Der sitter jeg og vrir meg på en stol, tenker så det knaker og åpner munnen som som regel er altfor full av en merkverdig stiv og stolprete tunge. Det er verst når lærer'n ler.

Men, i går stod jeg i over en halv time og snakket med en ukjent dame - på mongolsk! Jeg og hun. Ingen andre og støtte oss på. Grunnen til at det er litt ekstra stort at ho var en fremmed, er at de mongolene jeg kjenner, og som kjenner meg, de har lært seg hvordan jeg snakker og hva jeg kan. Også snakker de deretter selv. Som regel da. Bortsett fra vaktdama borte hos de andre norske. Ho er kul og snakker skikkelig mongolsk. Sånn at jeg blir svett i øra av å høre på og trøtt før klokka ni av å konsentrere meg. Men det er jo sånn trening jeg trenger.
Så, med bakgrunn i gårsdagens mestringsopplevelse, og det faktum at jeg faktisk har begynt å fange opp ord, uttrykk og måter å si ting på i løpet av en samtale; forståelse ut av en sammenheng, så må jeg jo i grunnen si at jeg tror det har skjedd et språkunder likevel! Og ikke nok med det at jeg på et snodig vis (i hvertfall sett fra en mongolers side) til en viss grad håndterer det før totalt ukjente språket mongolsk, er det lett å merke at engelskkunnskapene er stigende. Jeg som ikke turte å reise til Danmark en gang i gamle dager, fordi jeg var så dårlig i engelsk! Nå leser, skriver og spøker jeg på engelsk. Det er jo nesten norsk! Lærte forresten et nytt ord i dag også (gjetta hva det var ut av sammenhengen før jeg fikk det bekrefta fra en ordbok):Women's brassiere. Ikke "brasseri" som jeg trodde det var først, men "brassiere". "BH" betyr det. Lett - ikke sant?

Men, det var egentlig noe annet jeg tenkte å fortelle - om ho jeg snakka med i går. Ho kjører søppel. Ja - ho kjører'n, det er en annen en som spar'n opp på lastebilen også videre, ho bare sitter inni bilen.
Ho lurte på om jeg synes mongolene er late. Jeg har nemlig leid nabohsja'n, med tanke på litt beitemarker for dyra, rideareal for ungene og så tenker jeg å bruke en jordkjeller som ligger der inne som hønsehus i vinter. Ho tok en tur inn i hasja'n vår og så på det som var gjort der, og la det sammen med opprydningsarbeidet jeg drev å svetta med i den andre hasja'n før hun konkluderte med at "du er ikke redd for å arbeide du? Synes du vi mongolere er late?" Jeg synes mongolsk er vanskelig, men å vri seg ut av den var enda vanskeligere. For det er ikke tvil om at en del folk er ganske late. Men en del folk er al annet enn late også, så det ble vel forsåvidt redninga i går. Men moro var det, å praktisere litt skikkelig under helt nye og ukjente forutsetninger.

Gjermund

Barnehagestart!

Det forrige innlegget bør ikke få stå øverst flere timer nå…..

Nå er endelig dagen som jeg har grua meg lenge til over! I dag har alle barnehagene og skolene i hele Mongolia starta, og Håvard og Sondre har begynt i mongolsk barnehage! Å sende to av våre håpefulle i barnehage i et fremmed land, med et språk de ikke kan og med en pedagogikk som er en del tøffere enn i norske barnehager, var noe jeg nesten ikke turte! Men vi valgte å gjøre det likevel fordi vi ønsker at de skal lære seg mongolsk og komme litt nærmere folket her. Og det gikk bra! Uka er jo ikke ferdig enda, men jeg er veldig glad for at det gikk bra denne dagen!

Vi hadde forberedt dem så godt vi kunne på at det var litt annerledes enn i norsk barnehage, at de voksne måtte være litt strengere her fordi de var så få voksne og mange barn (1 førskolelærer og 1 assistent på 30 tre-fire-åringer!), og at det ble litt skummelt å ikke forstå språket i starten. Men de var veldig motiverte. Håvard har gleda seg i mange dager, for vi måtte jo kjøpe ny ryggsekk til ham og mye tegne- og skrivesaker! Det var saks, lim, tape, mange skrive og tegnebøker, tusjer og tegneblyanter, modell-leire, malerskrin osv. (Her må alle ha med alt de trenger for hele året, t.o.m. do-papir og vaskemiddel for vaskedamene!) Så Håvard har gleda seg veldig! Og når det var greitt for Håvard å dra til barnehagen sammen med hushjelpene våre, var det jo greitt for Sondre også!

De fortalte at når de kom til barnehagen, ville ikke Sondre leie hånda mer. Da putta han hendene i lomma og ville være stor! Heldigvis fikk de ordna så Håvard og Sondre kom i samme klasse (for 3-4-åringer), og det var nok trygt for dem begge! Det var visst en fin klasse sa Tuja, og Håvard sa også at barna var snille. I etasjen under var de minste ungene, og jeg er glad Sondre ikke var der. Der var det forferdelig til skriking. Her er det sånn at første dagen i barnehagen blir alle levert uten tilvenning, foreldre får ikke være der i det hele tatt. Heldigvis gjorde de unntak med oss og lot Tuja og Baigalaa (hushjelpene) få være der etter som vi er utlendinger. Men jeg ble litt paff da hushjelpene kom tilbake bare etter 1 ½ time! Jeg tenkte jo de skulle være der hele tida! Jeg fikk lyst til å gå og se hvordan det var med barna med en gang, men måtte bare ta meg sammen og vente til klokka ett som avtalt! (Vi kommer til å hente dem da hver dag, for da er det sovetid i barnehagen).

Når klokka endelig var ett kom jeg og henta dem. Da satt de to og lekte på golvet mens alle de 28 andre barna lå og sov på rommet ved siden av. De andre barna hadde lagt seg 10 min tidligere og nå var det stille! (Det klarer ikke vi med våre 5!) Jeg fikk en lang, god klem fra Sondre. Han hadde visst grått litt, men det hadde gått bra, sa læreren og de hadde vært ”cain,” det betyr bra, god. Og så var de visst søte, da. Jeg var letta da jeg møtte læreren. Hun var hyggelig og prata koselig til Sondre og Håvard, og var interessert i å høre hva de sa til meg! Jeg hadde forventa en meget autoritær, ikke-smilende dame, så det stemte ikke, heldigvis!

Håvard kunne fortelle at ”Sondle sklek nånn gong, da, men e sklek itj, e va belle lei me, da!” Men da jeg spurte han om han trengte litt trøst nå, sa han nei og løp bortover, så det stakk ikke så dypt tror jeg. De hadde visst sunget ”Bjørnen sover”, sa han, og det var god mat og han hadde spist alt begge måltidene! De hadde hatt det fint, syntes han, men han hadde ikke fått brukt tegnesakene sine i dag, da. De er innstilt på å gå igjen i morgen!

Så nå sender vi to barn til barnehagen og to barn til skolen i halv ni-ni-tida, og Gjermund går på jobb, og da blir det plutselig stille kan dere tro!

Kjersti

P.s. Dere som ber: Fortsett og be for barnet til Bayraa, han ligger fortsatt på sykehus og har diare`. Vi vet ikke om han overlever. Det er fælt å ikke kunne hjelpe, men det er godt at vi legge alle bekymringer i Guds hender.

Tatt på fersken!

Jeg vil advare sarte sjeler med det samme - reportasjen under inneholder sterke bilder uten sladd. Vær vennlige å ikke lese dersom dere vil beholde et romantisk bilde av enheten Kvam.

I det siste har det vært en kar som har luska rundt hasja'n vår og villet inn. Jeg har gjort mitt beste for å stenge ham ute, og trodde i grunnen jeg var trygg for ham. Men da jeg våknet i dag og gikk ut for å åpne for Baatar, tok jeg ham på fersken.


Det er bare å vente på resultatet. Jeg ønsker meg en hund til ja -men en stor og sterk en, ikke en liten stygg puddel! Ho kunne jo i hvertfall valgt en liten en som hadde rukket ned på bakken med bena da, og ikke en som var så liten at beina han og dinglet da de ... styret på som verst. Jeg vil bare advare alle som eventuellt begynner å glede seg til det kommer valper; Det kommer nok ikke valper. Det kommer til å være sprengkaldt når de kommer vet dere...

Kjersti står her og presser meg til å fortelle at man får et "annet syn på" dyr her i Mongolia. Skjønner ikke hva hun mener.

Gjermund

Alt vendes til det gode

I dag hadde vi planlagt å ta oss en liten avkoblingstur bort fra Darkhan, men det skar seg i forhold til bil. Selv om humør og sinnstilstanden befant seg på lavmål, bestemte vi oss for å gjøre det beste ut av det og lastet opp to vogner, to sykler og en ryggsekk og gikk en tur over nærmeste haug.

Det var knall! Ungene storkosa seg, og Ola og Ragnhild, som sykla, har vel knapt hatt noen bedre tur noen gang her i Mongolia. Dessuten møtte vi ei jente som bar på et bur med to kaniner i da vi gikk hjemover, så d ordnet vi en handel med det samme. Det er nemlig slik at det er tilfeldig om du finner det du leter etter på markedet og slikt her, det er ikke bare å gå i en "dyrebutikk" å kjøpe seg kaniner. Så vi følte vi fikk en skikkelig erstatning for en i utgangspunktet tung og "treg" dag.


Vi hadde med godteri og tidenes vannmelon (som forøvrig viste seg å inneholde tidenes hull og tidenes tykkeste skall, så av fem kilo vannmelon spiste vi kanskje to) samt en halv liter juice til hver, så ungene trivdes i utgangspunktet fortreffelig bare av den grunn.
Vi la merke til at Sondre i særdeleshet har tatt lærdom av sine erfaringer, for han hadde vondt for å gi slipp på den posen med godteri han hadde fått fatt i, og da han innså at han måtte gi den fra seg for å dele med de andre - og at han til sin store skuffelse ikke klarte å spise fort nok slik at han fikk sikret seg nok av posens innhold, stappet han lommene fulle før han høyst motvillig sendte godteriet videre. Han hadde "nam-nam" mye lenger enn de andre...

Gjermund

Laila og Thomas gifter seg i dag!

I dag, 1. september, er bryllupsdagen til Gjermunds søster Laila! Gratulerer Laila og Thomas!


Vi er lei for at vi ikke får til å være med denne dagen. Vi visste når vi dro ut at vi kom til å gå glipp av noen sånne dager, og det er ikke så moro å ikke kunne bli med.

Men vi håper at det blir en fin dag for både dere, Laila og Thomas, og for de andre i bryllupet!

Kjersti

I dag var vi i en annen kirke enn den vi pleier å gå i. Det var litt moro, for det rocka litt mer enn jeg er vant til. Dessuten traff vi et par gategutter som gjerne ville ha litt mat. De fikk restene etter måltidet vårt (vi har vært på restaurant i dag og tok med restene i små "take-away esker"). Det var gutter som kunne kose seg med maten! Det endte med at de først fikk mat, så vann, deretter resten av bolleposen før de avsluttet festen med å gjøre kål på en godteripose. Egentlig ganske moro å se så direkte virkning av velplasserte investeringer.

En annen ting: Gutten til Bayraa (han som adopterte en gutt tidliere i år) er veldig syk. Eller, egentlig så er han nok ikke så veldig syk, men han er innlagt på et sykehus her - og det er det farligste som kan skje her i Darkhan. For dersom du ikke er dødssyk når du kommer dit, blir du det etter en ganske kort stund.


Den lille gutten, som nå er ca fem måneder, har fått SINNSYKT mye medisiner. Selv om vi ikke frykter sykdommen hans (diarè) så forskrekkelig mye i utgangspunktet, er vi livredde for at legene skal forgifte ham med alle medisinene de gir ham. Først propper de ham med antibiotika, så doper de ham etterpå fordi han griner. Til slutt dytter de i ham litt smertestillende og feberdempende greier - alt intravenøst. Og sterilt utstyr - hva er det?

Så vær med å be! Vi tror virkelig det trengs.

Gjermund

Når utfordringer blir vane

Nå har vi vært her og reist en gang. Dermed har vi også kommet tilbake en gang, siden vi fortsatt er her. Er det flere som har prøvd det? Å komme tilbake til noe som var "første gang" sist du var gjennom det? Var da eventulet slik at det ikke lenger var like utfordrende å gå inn i de gamle utfordringene? Slik har jeg det. Vi reiste til Norge, trakk pusten, og reiste ut igjen. Og dermed falt skuldrene på plass.
Det var jo ikke farlig lenger!

Det virker også som om alt jeg gruet meg for tidligere, alt jeg ikke trodde jeg hadde noe ekstra å tilføre har forandret seg fra å være vanskelig og høytsvevende til å bli arbeid. Forunderlig, ikke sant? Lurer på om Vår Herre selv er med å leder jeg gitt. Han gir vel den freden som trengs i rette tid Han vil jeg tru.
I forhold til kirka her syntes jeg det virket temmelig låst tidligere. Det virket liksom ikke som om de hadde noe spesielt bruk for oss, tenkte jeg - og da i særdeleshet ikke meg. Nå har jeg på forunderligvis rotet meg inn i noe som kan bli ganske interessant, men det kan jeg skrive om senere hvis det blir noe av. De som ber kan jo be om at jeg må bli ledet til å gjøre det rette i de oppgavene jeg blir ført inn i.

Her forleden hadde jeg en interessant diskusjon i matsalen - på mongolsk. Vi satt rundt bordet og spiste (jeg spiser på kontoret av og til nå, fordi jeg har starta og jobbe) da en av medarbeiderne våre spurte om det er riktig at det er forbudt ved lov i Norge å slå barn. Ja, jeg trodde jo det var sånn - hvorpå denne medarbeideren akket seg fælt over det "frafalne" Norge. Det står jo i Bibelen mente han, at man skal begynne tidlig å slå sønnen sin med en kjepp, så han blir snill når han blir stor! (Historien er satt i et litt dramatisk lys for å sprite den opp.)
Jeg følte jo jeg begynte å miste litt kontroll da veldig mange, kristne som ikke kristne, spurte misjonæren om det virkelig var riktig at det står i Bibelen at man skal slå barna sine med en stokk!?! Hmm... Gode svar flakset nok rundt et sted der ute, men inne i hodet mitt stod vinduene på vidt gap og lagde gjennomtrekk, så jeg gulpet nå opp et eller annet om at jeg trodde kanskje ikke det var skrevet som et påbud. Jeg gav også uttrykk for at jeg var litt usikker på om det var helt riktig at det stod sånn (noe jeg måtte bite i meg igjen etterpå da det ble bevist).
Jeg endte nå opp med å formane spørsmålsstilleren om å lese efeserne 6,4 og tenke på det før han slo jeg, så kanskje han besinnet seg sa jeg. Men vanskelig var det nå.

Ellers må jeg bare si at da jeg kom hjem fra kontoret i dag, og fant et brev - eller kort - fra ei dame som skrev at hun har lest om oss og vil være en av forbederne våre, følte jeg hvordan takknemligheten strømmet på. Det er så oppmuntrende og motiverende å få slike hilsner fra dere hjemme som følger med!

Gjermund

Jeg er velsignet!

Jeg driver og leser en bok av Per Arne Dahl - "velsignet er de enkle ting". Altså er jeg velsignet - for jeg er da en ganske enkel ting?
Og hva er vel mer velsignet enn å sykle hjem fra språkskolen på sin egen sykkel (som forøvrig går fortere enn de berømte Darkhan-taxiene) og kjøpe med seg 3,2 kilo vannmelon for en "smatt" slikk og ingenting på veien? Jo - mer velsignet er det å komme hjem og spise den opp! Som Sondre sier: "mej ann-e-oon, Pappa!" (Som forøvrig betyr at han vil ha "mer vannmelon".)
Vi nyter livet i Mongolia. Dagene er fulle av ting å gjøre, Kjersti, Sigrid og de to store har vært på gercamp med skolen og alle de andre norske skolebarna i Mongolia, Sondre og Håvard er innmeldt i mongolsk barnehage og begynner der til mandagen (spennende!) og stallen har snart fått sin egen leilighet for kaniner (som forøvrig glimrer med sitt fravær ennå).


Sånn ser "restene" ut etter at Kvam-klanen har nytt livet noen minutter... Dette er virkelig landet som flyter - om ikke av melk og honning - så i hvert fall av vannmeloner!

I natt brant det forresten i den norske skolen her i Darkhan, men en årvåken vakt og et forbløffende effektivt brannvesen reddet situasjonen så det bare var et utbygg (inngangspartiet) som brant opp. Det hele satte en støkk i oss, og brannvern har plutselig fått en forholdsvis fremtredende plass i vår bevissthet. Vi tror det var lynet som forårsaket brannen og spesielt Ragnhild er redd for at det samme kan skje med vårt hus. Vi får gå over det elektriske anlegget og installere litt jordingskabel der det mangler, det er jo sløvt å ikke ha gjort det før.

Det skjer masse spennende rundt oss her ute, det er ikke plagsomt varmt og det begynner å bli på tide å hente hjem dyra for å sikre kvalitetsfòring frem mot paring... Så jeg blir vel ikke arbeidsledig til uka heller vil jeg tro. Det er det jeg frykter mest - å ikke ha noe å gjøre.

Gjermund

Prosjekt konsulent

Ja, her sitter jeg glad og fornøyd som nyrik nordmann. Det har seg nemlig slik at det kom en container til Mongolia for en liten stund siden – og i den lå det en del saker og ting fra Norge som skal komme godt med utover vinteren – og videre. Alt fra brødposer og svamper til hagerive og elektrisk høvel skal bli flittig brukt, jeg lover.

Da vi var i Norge, savnet jeg gårdsdrift og dyr, men når jeg er her i Mongolia er det akkurat som om det er noe som ikke angår meg. Jeg har stadig noe å stelle med, og noen dyr for interessens skyld er ikke å forakte, men det er liksom ikke gårdsdrifta jeg går rundt og savner. Ikke så mye annet heller egentlig forresten. Har mye å gjøre her i landet vet dere! Siste idè er å innrede en jordkjeller (som tidligere er brukt til å lagre poteter og grønnsaker i) til hønsehus i vinter! Der nede burde det jo være muligheter for å opprettholde litt varme – og dermed produksjonsmuligheter.
Ellers har stallen nå funksjon som stall, geitefjøs, sauefjøs, verktøybod, utstyrsbod og høylager. Utrolig hva det går an å få plassert i et lite hus om man bare bruker hodet og lager et bra system!

Har for øvrig begynt å arbeide i prosjektet ”mitt” nå. Offisielt er jeg blitt ”prosjekt konsulent” i Selenge Development Program. Eller SDP som vi sier. Det er bare tittelen som ser bra ut. Jeg er den samme gamle. Lett å trekke opp, få interessert i ting og ganske sta. Ellers uvitende, tror jeg. Har lenge gruet meg til starten i dette prosjektet – har i grunnen hatt mine betenkeligheter i forhold til det arbeidet som foregår der. Nå kan jeg imidlertid fornøyd konstantere at – så langt jeg har evnet å sette meg inn i tingene – det absolutt er mye bra å ta tak i. Det er bare det at i mye av det som foregår er det enkelte ting som ikke er selvsagte for de nasjonale – og det er jo ikke så rart. Hadde det vært selvsagt for dem, hadde jo ikke jeg trengt å være her.

I går var jeg en tur med resten av gjengen i prosjektet til landsbygda – eller landsbygdene – og kjøpte sau som skal inngå i en del av prosjektets arbeid. De driver nemlig en slags kombinasjon av mikrokredittlån – med sau – og bevaringsarbeid av tre finulla saueraser, ulla deres brukes nemlig av produsentene som lager de berømte ullproduktene fra Mongolia – nok et av NLM’s prosjekter her i landet. Det var både interessant og slitsomt å være på landsbygda. Syk og med protesterende mage måtte jeg finne meg i å bli sentrifugert bakerst i en LandCruiser (bilen vi bruker) på oversvømte landsbyveier i mange, lange og slitsomme timer. Vi reise fra kontoret klokka ni om morgenen og kom hjem igjen klokka halv to om natta! Da hadde vi besøkt mange familier som lever på ekte mongolsk vis (i telt) og drukket mange kopper melkete og spist ost av ymse slag og i uante mengder. Alt med en mage som tydelig gav beskjed om at jeg plaget den. Men – jeg lærte noe i går også – som jeg gjør hver dag. Og en dag (eller egentlig et døgn) med kun mongolsk språk rundt seg er ikke å forakte for en stakkar som ønsker å lære seg dette kronglete språket. Men, til tross for urolig mage og uvant språk; jeg kommer bare nok en gang frem til samme konklusjon: Jeg trives og tror jeg befinner meg på rett plass!

Gjermund

Ola er blitt skolegutt!

I dag har det vært 1. skoledag for Ola. En stor dag som han har gleda seg lenge til! Han holdt på å begynne å grine av utolmodighet i dag når det enda var 20 minutter til han kunne gå på skolen, og det var ingen nervøs gutt som troppa opp, nei!

Det var fint å ha en egen pult med tegning av seg selv over. Og endelig kunne han bruke den nye ranselen som var kjøpt i Norge og "Spiderman"-penalet med innhold som han fikk fra farmor og farfar! I klasserommet er de 5 elever (fra 1.-3. kl) og det er Marianne som er læreren. Hun er elsket fra første stund! Nå er hun ikke lenger bare mor til vennene hans, hun er "lærer'n min"! Det første han gjorde når han kom hjem var å tegne ferdig tegninga han hadde i lekse, og så ville han ringe på "lærer'n sin" og fortelle at han hadde gjort leksa! "Du trøng itj å bli med i morgo, mamma!" fikk jeg høre etterpå!



Og til evt. bekymra tanter og bestemødre: Han klarte å sitte ganske stille! Han var visst skolemoden, den gutten, ja! Og plasteret på haka har han fordi han kjørte seg av på sykkel på torsdag (og skulle nesten vært sydd, men legen var i UB). Det går heldigvis bra, (strips er veldig kjekt å ha) men be gjerne om at vi må få en lege til i Mongolia!

Kjersti

Sammenrista

Lille Sigrid har blitt 2,5 mnd! Ellers handler dette innlegget dessverre ikke om Sigrid.... Men Sigrid er ei veldig grei og søt jente, som sover godt om natta og smiler og "prater" om dagen!


Nå har vi vært på sammenristingshelg med alle de nye som har kommet til Mongolia. Det er nesten så man blir litt oppmuntret bare av å treffe alle disse nye som har bestemt seg for å komme hit å ta i et tak. Så er det litt trist å tenke på at noen som vi gjerne ville hatt med oss har reist hjem til Norge igjen og ikke hører til her lenger - selv om vi egentlig synes det - og enda litt tristere er det at noen skal reise hjem om bare 14 dager. Det er liksom noe som skjer når noen går mot kontraktslutt sitt her ute og reiser hjem synes jeg - alle som var her når vi kom har jo liksom vært her "alltid" for oss, og er dermed noe av det "trygge" for oss ferskingene her ute. Når de så reiser hjem, er det akkurat som man blir litt alene, og litt mer "overlatt" til seg selv. Og det er farlig det!
Plutselig er vi noen av dem som forstår mest av språket (enda vi ikke forstår så mye at det gjør noe - sukk!) og som har vært på besøk i flest gerer og slikt (selv om det ikke er så mange det heller!).
Det er noe som går i stykker når de "gamle" reiser. Plutselig går det opp for oss at det er noe forgjengelig over det hele. Vi står i en sammenheng, og det er ikke "bare" spennende og moro. Det er faktisk en del trist og tungt også. Men mest spennende da! Og så vet vi at det nok er noen som kommer til å være med oss både i bønn og interesse for feltet fremover når noen reiser hjem. Ikke sant Tørset, Halvorsen, Haug's, Bjørgaas' og Foldøy's? I tillegg er det et stort hull etter Anne Ellen. Og det er jo bare trist.

Nei - jeg tror jeg har spora av litt jeg gitt. Skulle vel egentlig skrive noe om det å bli rista sammen. Men så er det bare det at jeg var så syk denne helga at jeg ikke turte å verken rape eller prompe i frykt for at saker og ting skulle komme ut av kontroll. Var det ikke det ene, så var det det andre liksom. Så det eneste jeg husker fra i går er en forferdelig lang tur på skjelvne ben ned til min ventende seng og at vi tok fellesbilder i dag. Pluss noen smuler til mellom der.

Så derfor får jeg heller overlate ordet til Kjersti:

Ja, jeg husker nå litt mer enn Gjermund, da! Det har kommet mange nye i det siste: 8 voksne og 10 barn! Veldig fine folk alle samen! Og vi har hatt ei fantastisk helg! Vi har lekt mye (noe jeg egentlig liker veldig godt og gjerne skulle vært med mer på hvis jeg ikke alltid hadde hatt det så travelt med unger som skal tørkes og ammes og trøstes og skiftes på og skjennes på osv.) Leker og konkurranser er en fin måte å bli kjent på! Og så har vi spist mye mat, prata mye, sunget mye, bråka og herja mye; ja, det var ei livlig helg - 20 barn og 18 voksne! I går kveld etter at ungene var i seng, var det delestund for oss voksne, der vi sang sammen, ba sammen, noen delte personlige opplevelser, noen leste noe fra Bibelen eller en bok, osv. Kjempefint å oppmuntre, inspirere og hjelpe hverandre på den måten! Etterpå prata vi litt om å ha et godt og trygt miljø på feltet, noe som er veldig viktig. Alle er innstilt på at det skal være et godt og trygt miljø. Når et misjonærfellesskap fungerer godt for alle, er det så flott å være en del av det at man slett ikke lengter hjem til Norge! Det er rett og slett veldig spesielt! Jeg sa til Gjermund i stad: "Jeg vet ikke om jeg noen gang klarer å dra hjem til Norge for godt og for å aldri dra mer ut igjen!" Det kan selvsagt forandre seg, og ikke er det bare jeg som skal bestemme det, men akkurat nå føltes det slik!

Ellers har jeg også så smått starta på språkskolen igjen, noe som var fint. Nå forbereder vi oss på skolestart for barna på tirsdag. Det blir 1. skoledag for Ola! Det gleder han seg til! De blir 2 førsteklassinger og 2 andreklassinger, 1 i 3., 5., og 7. klasse på den norske skolen i Darkhan. Tilsammen 7 elever. De skal også av og til ha noen dager sammen med de 7 norske skolebarna i UB.

Ellers kommer vi stadig mer i kontakt med mongolere, med både de gleder og frustrasjoner det fører med seg! Vi skjønner mer og mer at kulturen ikke er så primitiv som man først kan tro når man ser fattigdommen og måten de bor på! Ja, sist helg, da vi var på leir på en gercamp sammen med dem, måtte vi virkelig ta av oss hatten for hvordan de takla "camplivet." De klarte faktisk å holde både seg selv og "gerene" rene, og det var mer enn vi klarte!

Det er mye mer meningsfullt å være her i Mongolia når vi lever nærmere dem, selv om vi av og til låser porten og later som vi ikke er hjemme.... Vi vestlige har noen andre grenser for privatliv, og det må vi ta hensyn til hvis vi skal vare lenge!

Kjersti og Gjermund

Lever ja!

Jada - finnes fortsatt i oppreist tilstand, selv om det er lenge siden jeg skrev her inne nå. Det skyldes ene og alene at det har vært vanskelig å oppdrive telefonkort (som vi også bruker for å komme på internett) her i byen. Mongolene har liksom åpningstider som alle andre, men det er ikke alltid de har det å selge som vi ønsker å kjøpe - eller de kan rett og slett ha stengt litt for å ta seg en tur på markedet eller noe (tror jeg).

Vi har vært på sommer-camp med kirka i helga. Det var en fantastisk opplevelse. Eller egentlig flere fantastiske opplevelser. Der møtte det opp mennesker som ikke hadde råd til å reise dit (kirken hjalp dem) og andre som sikkert nesten aldri har opplevd noe lignende. Der var det fantastisk jordnær og svært nødvendig undervisning og forkynnelse om familieliv og relasjoner mellom familiemedlemmer, der var det trøst til de slitne og svake, og oppmuntring til de unge og sterke. Mest av alt var det fantastisk å se "Bestemor".
Dere husker kanskje fra tidligere på bloggen (februar) at det var et bilde av Jorunn og "Bestemor" sammen? Hun var på campen sammen med minst et barnebarn (jeg er ikke flink nok til å skille dem fra hverandre ennå, så jeg vet ikke hvor mange av de fem hun forsørger som var med).
Det som er så stort for meg ved at hun var der, er at denne damen forsørger sin datter og fem barnebarn med sin egen pensjon, og jeg tror hun sjelden eller aldri er mett selv. Hun snakket med Kjersti før vi skulle reise til campen, og var lei seg for at hun ikke hadde råd til å reise - men hun var veldig glad for at barnebarnet skulle få dra! (Denne damen spør aldri noen om å få penger.) Vi snakket litt med ledelsen i kirken, og de tenkte å betale for henne, så da vi kom frem til sommer-campen litt etter de andre, kom hun i mot meg og strålte over hele det rynkete, tynne ansiktet sitt og hilste oss velkommen med oppriktig, hjertelig varme.
Hele helgen har hun gått rundt og smilt som sola selv, og jeg griner bare jeg tenker på ho. Jeg er sikker på at "Bestemor" er et menneske som Jesus fryder seg over.

Ellers har jeg drevet å rota en masse med dette at jeg tenkte å reise hjem til Laila og Thomas' bryllup - men det blir det ingenting av likevel, for utreisen ble utsatt så lenge at jeg ikke tør å reise fra Kjersti for så lang tid. Dumt. Men ikke verdens undergang. Jeg har jo 10 andre søsken enn Laila som bør være i stand til å lage litt skøy i bryllupet hennes, så det blir sikkert moro uansett.

Gjermund

Tilfeldigheter?

Om jeg trur på tilfeldigheter? Tja... Fant tilfeldigvis en liten fuglunge i dag, som hadde ramla ned fra redet sitt. Og nysgjerrig som jeg er, plukket jeg den opp. Tilfeldigvis (for den fuglungens del) var jeg et av de menneskene som ikke følte noe som helst behov for å skade den - jeg fant til og med fram en stige så jeg fikk klatra opp og putta den tilbake i redet sitt.


Sånn er det ofte i menneskenes liv også. Den som påstår at han eller hun har mer kontroll og styring på det som skjer i hans/hennes eget liv (der involverer vi også menneskene han/hun har nære relasjoner til) enn den lille fuglungen hadde kontroll over situasjonen da jeg plukket den opp er enten dum, tankeløs eller uvitende. Men vi liker å tru at vi er "kær", ikke sant? Vi får det nok til på et vis! Og vi gjør som regel det - på et vis (Selv om det som regel innebærer masse hodebry, bekymring og kostbare erfaringer). Kanskje dessverre. For det er som regel de som går skikkelig på trynet som til sist innser at vi faktisk ikke takler livet så godt på egenhånd. Da er det godt for de av oss som har funnet ut at det finnes en Gud som vil kalles "Pappa" - og som faktisk behandler oss med større kjærlighet enn den beste jordiske far vi kan finne.

Der kommer min tro på tilfeldigheter til kort. Jeg tror ikke på en "fastspikret" og forutbestemt skjebne, men jeg tror heller ikke på en rekke løse og ubegrunnede tilfeldigheter. Jeg tror på en allmektig skaper som kan bruke enhver anledning til frelse for sine elskede (som Han kaller "sine barn") - enda de ofte ikke kjenner eller vil kjennes ved Ham. Ja, Han har endatil en løsning klar på ethvert eventuelle problem eller enhver tenkelig situasjon som måtte oppstå etter at vi uvise og blinde stabukker har gått noen skritt på livets vei helt på egen hånd - fordi vi vil "gjøla det sjøl!" Dermed er det ikke rom for tilfeldighetstro - Nei, jeg tror på Gudfeldigheter jeg.

Gjermund

On the road again...

Nå er vi i gang for fullt igjen. I dag har jeg vært på språkskolen for første gang etter at vi kom til Mongolia igjen, og lært om fortidsendinger av verb. Jada, har lært om det før altså, men lærte det igjen i dag - et fremmedord for det er repitisjon - og utvidet faktisk kunnskapen min litt. Det finnes nemlig MER enn en fortidsending! OVERRASKELSE! Nei. Det er bestandig slik at når du endelig har lært noe og føler deg flink, så tar de deg bare til neste trinn og du er like baby igjen.

Kjersti har endelig fått hushjelpa si tilbake igjen etter at hun har vært savnet på landsbygda siden søndag. Men så har det vært deilig og ikke måtte forholde seg til noen andre enn seg selv og sin egen familie en stund og!

Sandkassa har forresten fått sand i seg. Og stallen er ferdig innvendig (stolt og fornøyd). Nå er det bare resten igjen, men det skal jeg gjøre ferdig hver kveld før klokken sju har jeg lovt. For etter det må jeg komme inn å være sammen. Er så populær skjønner dere - også har jeg begynt å lese bøkene om Narnia med Ragnhild og Ola. Det er visst rimelig spennende. Uaktuelt at mamma legger dem for tiden!

Vi trives, og takker fortsatt hver dag for at vi er friske og ikke har vært ute for noen ulykker. Så får vi se hvordan det går når jeg begynner å delta i arbeidet på kontoret fremover. Jeg gleda meg til i går og i dag og jeg gleder meg til i morgen også. Er visst på rett plass!

Gjermund

Det skjer mer enn før!

Ja, nå begynner vi liksom å komme oss i rute her ute igjen. Vi er skjønt enige om at det var veldig godt å få komme hjem til Norge i forbindelse med fødselen til Sigrid, og vi er skjønt enige om alle sammen at det er SINNSYKT godt å være hjemme i Darkhan igjen. Alle er vi igang med hver våre gjøremål, sammen er vi igang med å finne ut hvor vi skal sette grenser for ditt og datt, frihet for barna i forhold til å ferdes utenfor synsvidde på egenhånd og forholde oss til mongolene som i større grad enn før har lyst til å ha kontakt med oss.

Det er forøvrig ganske trivelig. Det føles rart å kunne snakke med andre mennesker på et språk som rett og slett høres helt sykt ut når man ikke vet litt om det. Og det er ganske skummelt at det man sier inneholder noen feil (ganske mange) hele tiden så det bestandig er spennende å se på hvilken måte det du sa ble forstått. I går var jeg for eksempel på markedet og kjøpte noen materialer (igjen) til et (nytt) prosjekt. Da jeg skulle avtale transport av materialene hjem (noe jeg til forskjell fra forrige gang gjorde på egenhånd), var jeg veldig spent på om lastebilsjåføren klarte å finne frem og om han egentlig hadde tenkt at jeg skulle kjørt foran eller ikke i min bil. Men, materialene kom frem og er lagt til tørk i fòrlageret.

I dag har jeg holdt på ute igjen - ikke så mye som jeg skulle ønsket, men litt. Har vært litt sliten i dag, for jeg holdt på så lenge i går med å snekre fluenettingdør og sette fluenetting foran en del vinduer. Jeg installerte også aircondition (et lite et) i andre etasje - noe som er STERKT påkrevet for tiden! Og å holde på i 40 varmegrader er ikke spesielt godt, for å si det slik! Uttrykket "svetten renner" har fått ny mening for meg...
Men, mens jeg holdt på ute i dag kom Bayraa, min kjære venn, innom. Han ble stående å snakke litt med meg og vi ble enige om at jeg skulle bli med ham hjem for å se på huset hans (han driver og bygger hus til familien sin). Da vi kom dit, viste han meg inn i ei lita stue på 35 kvadratmeter, bygget av jernbanesviller. Han driver for tiden og pusser veggene innvendig med sement, han bare venter på at han skal få råd til å kjøpe en sekk sement til å fortsette arbeidet med. Deretter skal han mure opp en vegg utenfor tømmerveggen igjen - av murstein når han bare får råd til å kjøpe noen. Føler meg i grunnen litt fortvilt over at det går an å ha det så ulikt.
Jeg med mine prosjekt nesten bare for moro, og han med sitt ene - nesten ute av stand til å fullføre på grunn av manglende midler. På den andre siden så er han jo faktisk halvferdig - uten nesten å ha brukt penger i det hele tatt. Det er jo helt fantastisk.

Sånn går nå dagene, noen ting er lettere enn før og noen ting er som før - tross alt er det i alle fall varmere enn før. Og det har dukket opp en trivelig "melkedame" som så absolutt vil selge oss melk. Vi "har" jo ei dame fra før som vi har kjøpt melk fra, så vi vet ikke helt hvordan vi skal gjøre dette, kanskje vi skal kjøpe halvparten av hver? Ho vi kjøpte av før hadde tidvis problemer med å levere det antall liter vi ville ha, og dermed kan det godt hende løsningen er å leve med to leverandører. Små mennesker i et stort fremmed land - det gir store utfordringer!

Gjermund

Å, så varmt!

Nå er det så sinnsykt varmt! Jeg holder snart ikke ut, og begynner å lengte etter 30 minus! Jeg har sånn medlidenhet med dere Afrika-misjonærer! Og jeg er glad vi er i Mongolia, - her det tross alt ikke er varmt hele året! Nå har jeg skrevet det, så nå kan jeg ikke synes synd på meg selv når det blir mer enn 30 minus i vinter! Alle sammen bor nede nå, for oppe er det opp mot 35 grader (sent på kvelden), nede er det 29. Ute er det ca. 27. Men i morgen skal vi få tak i air-condition!

Og ca. 200 fluer har vi nok slått i dag! Jeg er egentlig veldig glad for at jeg har vokst opp på gård og er vant med fluer og kuskit og sånn! Det er det overalt her. Men så møkkete som vi blir her, tror jeg ikke det går an å bli i Norge! Vi lever nesten i en sanddunge, og fin, tørr sand + litt vind, blanda med svette kropper; ja, det blir rett og slett veldig møkkete! Heldigvis kom trykket på vannet tilbake en dag her, så nå fungerer det bedre å dusje oss! Nå har jeg fått klagd litt, og det var godt; da sover jeg nok bedre!

Ellers har vi det bra. Vi har vært på større eller mindre turer nesten hver dag etter at vi kom hjem for en uke siden, og vi har bada mye! Og så kommer mongolsken etter hvert tilbake, merker vi. Vi har fått snakka mye mongolsk allerede, selv om vi ikke har starta på språkskolen enda. Mongolerne er mye mer åpne og lettere nå enn om vinteren (det er vel nordmenn også), og vi har hatt mange mongolere innom her.

Og så må dere være med å be for en annen utenlandsk familie som venter baby om tre mnd. Hun er ikke helt i form, og hun vet ikke om alt er i orden med babyen. De har ikke de samme mulighetene for å reise hjem som vi har, i alle fall er det vanskelig. Så hun skal føde her i Mongolia, noe jeg er veldig glad for at jeg slapp! (Vi ser at vi har det veldig godt som utsendinger for NLM, og er så glad for at vi fikk muligheten til å reise hjem og føde i Norge!) Be om at det går bra med babyen deres, at mora må komme til krefter og at hele familien må bli bevart!

Vi er glad for at vi er friske og har det bra, og heldigvis ser det ut som barna, inkudert Sigrid, takler varmen godt!

Kjersti

Nyter livet

Nå for tiden lever vi sakte. Det er ganske godt i grunnen, etter å ha levd ganske raskt en stund. Å reise med fem små, er enda mer slitsomt enn å reise med fire, og å reise med fire er ikke å anbefale. Men sånn ble det nå for oss - vi har fem, og da må vi jo reise med dem dersom vi skal noe sted!
Forresten - de siste dagene har vi bare reist litt rundt omkring i nærheten av her vi bor - i Landcruiser - og det er stort sett bare deilig. Vi har vært på flere turer å bada, ridd kamel, kjørt opp i fjellene, og kjørt "litt" for langt på en tur vi skulle ta til ei elv borti her... (Fant ikke elva, og brukte ca 5 timer mer på turen enn vi hadde tenkt.)


By the way; sånn kan en stakkars misjonær se ut når han punkterer på en steppe.


Tenkte jeg skulle vise frem Sigrid igjen, ei våken lita jente som elsker oppmerksomhet - et trekk ho etter all sannsynlighet har etter mor si - og som stort sett er rolig hele tiden.
Vi koser oss sammen alle sammen, og nyter tiden frem mot språkstudier og arbeid tar til for fullt igjen. Det er godt å være til, - Selv om 40 grader kan bli i meste laget for en stakkars bonde med trang til å oppholde seg mye utendørs. Det går med en del vann.

Gjermund

Kjerstis tremåneders rapport

Ja, nå har vi opplevd så mye de siste tre mnd at jeg nesten ikke henger med! Det var veldig godt å være i Norge; i vår egen kultur, treffe familie, venner og bekjente, spise norsk mat, se norsk natur og å oppleve mye. Samtidig var det krevende å ikke være hjemme hos oss selv over så lang tid. Og så er jeg så lei av pakking! Jeg har fått bearbeidet mye i forhold til det å være her i Mongolia når jeg nå har hatt alt på avstand, og jeg kjenner jeg takler det mye bedre nå enn før! Det er veldig godt å kjenne! Det har naturligvis også med at jeg ikke er gravid lenger, så jeg ikke kjenner så mye rare lukter og ikke er så ”hormonell.” Jeg tror jeg klarer å ”godta” forskjellen (at vi er rike og de fleste her er fattige) nå på en slik måte at jeg ikke går og tenker på det hele tiden (det må jeg visst for å overleve her). Og merkelig nok tror jeg at respekten jeg har for mongolene rundt meg har blitt større ved å se på dem som mennesker på likt nivå med meg selv i stedet for å alltid gå og synes synd på dem! Det var i alle fall veldig fint å møte dem igjen, og godt å kjenne at vi var velkommen tilbake! Og så var det så trivelig å møte de norske kollegaene våre igjen!

Jeg har ikke skrevet på 3 mnd. nå, så jeg har mye å si! Det største som har hendt på disse tre mnd. var å få lille Sigrid! Hun er en stor velsignelse som absolutt er verdt et tungt svangerskap! Hun er ei rolig jente, hun sover mye og skriker nesten ingenting! Smile kunne hun alt da hun var 4 dager gammel! Sigrid ble døpt 1. juli i Drammen Misjonssenter (NLMs forsamling). Det var en veldig fin dag! Hun var nok den av oss som takla reisa best av oss alle. Hun synes visst at det er helt fint å være i Mongolia også! Jeg var så stolt når jeg kunne vise henne fram til folk i kirka i dag!

Jeg må si noe om den grusomme reisa og da. Når vi starta kjøret på Gardermoen, så jeg meg rundt på familien min og alt pikk-pakket og tenkte: ”Dette er jo sprøtt! Vi reiser så langt med fly med 5 unger fra 7 år og nedover! Det er ikke rart at vi blir sett på og kommentert overalt!” I tillegg til 5 barn, hadde vi med 7 store kofferter, 6 små, bilstol, vogn, 4 barnesekker, stelleveske, håndveske, kameraveske, liten kjølebag for vaksinene, pass og billetter, og traktorer og Kanille i hendene på ungene. Til sammen over 200 kg! Så mye at vi måtte kjøre 3 store bagasjetriller for å få plass til alt! Og det var ikke lett i Bejing, når vi i tillegg skulle trille vogn og passe på 5 barn, og blant så mye folk! Det er et luksusproblem å ha så mye å passe på, da. Men vi er visst sprø! Og heldigvis var det engler med oss!

Av og til tenker jeg; hva er det vi utsetter barna våre for? Og det er ganske forferdelig med timer med venting, sjekking og kontroller, flying, igjen sjekking, venting, sjekking, venting, flying…… En del krangling, skriking etc. hører dessverre også med…. Men tross alt er de dagene med slik reising kort tid i forhold til de åra vi er her i Mongolia, og her har vi det veldig bra! Barna er så lykkelige over å ha kommet hjem, og de har blitt mer harmoniske nå. Mongolia har blitt en del av dem, og jeg ser mer nå hvor fint det egentlig er! Det er mye positivt med å vokse opp i 2 (eller egentlig 3) kulturer, og vi vil prøve å ta vare på det verdifulle!

Vi opplevde noe komisk også på turen, da! Som når vi i panikk begynte å lete etter Håvard da vi kom ut av heisen i Amsterdam, og fant ham på Gjermunds skuldre! Og når vi i Kina ble spurt om noen av guttene var tvillinger, og en spurte om de var trillinger! Og når vi ble spurt om det var Ragnhild eller jeg som var mora til Sigrid…! Ser jeg ut som en bestemor? Det er nok ikke bare vi som synes det er vanskelig å se forskjell på og aldersbestemme kinesere! De synes visst det om oss også! Og det var visst et stort unntak å ha så mange barn i Kina, fikk vi merke!

Vi fikk erfare at vi ikke reiste alene på denne turen! For meg var det trosstyrkende å oppleve hvordan Gud ordna opp da vi fant ut at flyet vårt faktisk hadde gått for 5 timer siden! Vi hadde sjekka ut av hotellet i Bejing, glad for at vi kom oss på bussen i tide. Gjermund så plutselig at han hadde tatt feil av tida! Jeg regna med at nye billetter (når det en gang gikk et fly) ville koste en formue, og jeg så tusenlappene flakse bort! Og vi hadde ikke mat og ikke husrom, og med så mange er det ikke bare å lete til man finner noe! Det var bare en ting jeg kunne gjøre: Stole på at Jesus ville hjelpe oss! Stakkars Gjermund, han var så fortvila over seg selv og situasjonen, der han stod med ansvar for kone og 5 barn. Jeg prøvde å si til ham og barna (og meg selv) at ”Jesus er med oss, han vil ordne opp for oss!” Og jeg tenkte på det som stod i Matteus 28 at ”Se jeg er med dere alle dager.” På flyplassen fant vi et par sitteplasser, og jeg og barna ble der, mens Gjermund løp rundt på flyplassen og fant riktig kontor. Da han kom tilbake så det ikke ut som han regna med at jeg ble fornøyd med den løsninga han hadde. ”Neste fly går i overmorgen. Hva tror du vi skal gjøre?” Jeg fant fort ut at 30 timer med tog til UB ikke hjalp oss fortere frem og det var heller ikke noe godt alternativ med så mange små barn. Men så hadde han fått ”bytta” flybillettene ute å betale noe! Selv om vi selv var skyld i at vi mista flyet! Noen synes nok jeg er naiv, men jeg tror Jesus var med og ordna det! Så da ble vi i Bejing i 2 dager til. Og jeg tror det var Jesus som ordna med at det var rom for oss på hotellet også! 2 gode rom med dør mellom, og det var svømmebasseng og lekeapparat der! Jeg tror han så at vi trengte litt ferie, og at vi trengte tid for å flytte klokka 6 timer, selv om det kosta litt.

Den dagen vi endelig skulle dra til Mongolia, opplevde vi at flyet måtte snu når vi hadde kommet halvveis. Vi hadde ikke fått det med oss, og trodde vi skulle til å lande i UB da vi hørte over høyttaleren at vi skulle lande i Bejing. For en skuffelse! Barna hylskrek, og jeg gråt jeg også. Jeg var så sliten etter å ha sovet bare 3 timer om natta fordi jeg hadde vært så spent på reisa. Vi hadde vært oppe siden 05.30, og vi orka ikke tanken på enda mer opphold på den varme, overbefolka flyplassen i Bejing, med timer med venting og sjekking. Vi hadde gleda oss sånn til å komme fram! ”Hvorfor må vi oppleve dette, Jesus?” spurte jeg. Jeg tenkte på noe Gjermund hadde lest høyt dagen før: ”Bare godhet og miskunnhet skal følge deg…” (Salme 23). Kanskje skulle vi oppleve godhet og miskunnhet i dag? Jeg syntes vi fikk det. Det var så mange trivelige folk som hjalp oss, og vi fikk bl.a. bli kjent med en nederlandsk familie boende i UB. Flyselskapet kjørte alle passasjerene etter hvert til et hotell der vi fikk lunsj, middag og senger så vi fikk hvila oss. Jeg syntes jeg fikk enda en bekreftelse på at Jesus var med oss.

Og enda større ble gleden, både hos oss voksne og hos barna, over å komme til Mongolia! Det gjorde vi like før midnatt samme kveld. Vi lærte at Jesus har omsorg for oss, at vi kan stole på ham tross alle omstendigheter! Og vi kjente enda tydeligere at Mongolia er hjemme nå!

Kjersti

Innholdsrik dag

I dag har vært en god dag igjen. Det er godt å være tilbake i Mongolia. Det går an å leve med forferdelig dårlig trykk i vannrøra, etter et døgn uten vann i det hele tatt og strømmangel i deler av tiden. Det er bare å reise til en elv og vaske seg der, og gjøre sitt fornøyelige i forskjellige busker langt fra sitt eget hus.

Vi har vært på besøk hos han som steller dyra våre også. Det var moro. Han hentet inn Bamse, så vi fikk se ham, og han har jammen lagt på seg! Han syntes jeg var flink da jeg klarte å peke ut min egen hest i en flokk på seks. Og jeg skal innrømme at jeg ikke var helt sikker!


Sånn ser Bamse ut nå, det riktig skinner av ham. Men han er visst ikke så god å ri lenger... Lang tid uten sal på ryggen får visst en hest til å ville noe annet enn rytteren i starten fikk jeg forståelsen av.

Jeg har i lengre tid lovet ungene både det ene og det andre, og i dag holdt jeg to løfter. Jeg skiftet karmene i sandkassa, slik at de råtne maurtrukne greiene som lå der fra før ble erstattet av litt høyere plankekanter. Til uka skal vi finne oss en sanddunge (burde ikke akkurat by på problemer) og fylle på med en kubikk eller to. Da blir det nok liv i leiren tenker jeg.
For det andre kom det fugler til gårds i dag. Så kyllinger på markedet i går, og var innom i dag og kjøpte fem stykker. Det var superpopulært! Hus og innhegning (med tak for hauk) ble møysommelig rengjort og opppusset med svært ivrig deltakelse fra de tre eldste. "Så nå er det bare grisene igjen," som Ragnhild så vennlig minnet meg om...


Her er de nye krekene kommet innenfor trygge inngjerdinger og innenfor Ragnhilds omsorgsområde. Spørs om de ikke blir både tamme og store de her!
Det å holde flere typer dyr slik vi gjør nå, er ganske lærerikt. De mongolske synes det er kjempemoro at vi gjør det, og dyra gir ofte gode anledninger til å bli kjent med mongolere, siden de stort sett alle sammen har en genuin interesse for dyr. Dessuten gir det meg en del erfaringer rent faglig, da jeg stadig oppdager ting jeg ikke har tenkt på før, men som mongolene strever med til daglig. I tillegg gir det meg anledning til å stille masse spørsmål - jeg har jo dyr selv, så selvfølgelig lurer jeg på ting! Og mongolene svarer villig vekk og gir meg masse "gratis" lærdom, som jeg sikkert ikke finner i noen bok, om hvordan de lever livene sine, om hva som er viktig for dem og om hvordan de tenker og hva som ligger til grunn for de avgjørelsene de tar i enkelte sammenhenger. Så dyra våre er ikke bare for moro.


Her er det et bilde fra tilberedelsen av et mongolsk måltid vi åt i dag - kokt ved hjelp av varme steiner som ble lagt i gryta sammen med maten som bestod av kjøtt, poteter og grønnsaker. Jeg fikk det beste kjøttstykket (siden jeg var den eneste mannlige gjesten) - det vil si det stykket som for det meste bestod av fett. Og når man vet at det er gitt deg spesielt, for å gjøre ære på deg, da eter du selvfølgelig og takker og skryter av den utmerkede maten. Selv om du sliter så du nærmest brekker deg mens stuntet pågår. Vi fikk også kamelmelk (syrnet sådann - svært smakfull!) og en type ost... Ja Alf - helt sikkert DEN osten. Om det var det ene eller det andre som gav utslaget vet jeg ikke, men jeg slåss altså med tarmtottene mine for øyeblikket da de - etter hva jeg forstår - mener de gjør seg bedre utvortes enn innvortes.

Gjermund

Hjemme!

Endelig er vi hjemme igjen! Etter flerfoldige turer att og fram mellom hotell og flyplassen i Beijing, og et mislykket forsøk på å nå flyplassen i Beijing (flyet vårt lettet, fløy en stund og gjorde vendereis), nok et opphold på et hotell i Beijing (denne gangen et ganske ekkelt et) kom vi oss endelig til Mongolia sent tirsdags kveld eller tidlig onsdags morgen eller hva det til slutt ble. Der ble vi møtt med beskjeden om at visumene våre var gått ut, noe som skapte rimelig mye unødvendig stress. Men det var ikke riktig - Kjersti hadde hele to dager igjen av visumtiden sin!
Så bar det til gjestehuset i UBen natts søvn og deretter tur til Darkhan. Vi hadde litt forskjellig opplevelse av å komme hit til landet igjen, men etter å ha kommet til huset "vårt" i Darkhan (med det høyeste ugresset jeg har sett rundt) var vi enige om at "dette var godt!". Så nå går vi litt på sparebluss alle sammen - i dag hareg for eksempel bare slått ugras og vegetasjon rundt huset med en ljå jeg fant, kjørt bort litt stein fra et hull som er gravd i hagen, kjørt litt møkk i det samme hullet og hogd en dl grener som ligger til tørk på stalltaket (kan bli et bra fòrtilskudd til sauene til vinters).




Så har vi truffet en del venner igjen her oppe. I går var det jo de norske først og fremst, men i dag har vi også truffet en del mongolske. Kjersti har til og med fått litt opplæring i hvordan mongolene lærer barna sine å bli "husreine"...
Midt oppi alt det gode og glade, er det litt rart og trist at Anne Ellen ikke er her, og vi snakket om henne da vi kjørte forbi huset hennes. Håvard mente vi ikke kunne si noe om hvor hun er, "for ho er jo sammen med Jesus," som han sa.
En annen trist ting, det er at Sebastian (ettåringen vår) har reist, og at Anna (Ragnhilds lærer) reiste til UB i dag for å returnere til Norge. Jeg har faktisk ikke prøvd å være i Mongolia uten Anna før jeg - og jeg kjenner at det ikke er så lett å forstå at det nå er en helt ny epoke som begynner. Det føles som det har skjedd så mye her, og jeg som forventet å finne alt som det var da jeg dro! (ikke helt da men, det kjennes litt slik ut nå...)
Ja, ja - i morgen skal jeg på markedet å kjøpe maling til stallen pluss diverse andre ting, og til uka skal jeg begynne på å tenke på "fremover". Trur nok ikke det blir språkstudier på språkskolen i 100 prosent stilling med en gang. Har lyst til å være litt sammen med mongolene på kontoret også. Så får vi se om det viser seg å være rett, eller om jeg "hopper av" og blir student på heltid igjen.

Gjermund

Dustemikkel på tur

På tide med en liten oppdatering. Ikke minst for min egen del kanskje. Har vært på tur vet de! Eller er på tur, som dere kanksje ikke vet. Mange trodde sikkert vi var godt og vel fremme nå. Og det hadde vi vært, om ikke jeg hadde vært med!
Det begynte på Gardermoen. Der bruka vi både godt å vel av sikkerhetsfolkenes serviceinstilling og vile til hjelpsomhet for den dagen. Ikke så rart det, når sju folk skal ha belter av, bamser og leketøy, barnevogn og masse kofferter gjennom røntgenmaskina på en gang, før de så skal ha belter på, leker og bamser i kofferter igjen og rett unge vil ha rett ting og alt skal helst skje NÅ!
Da vi kom til Amsterdam va neste fly forsinket. Ikke mye - bare to timer, men nok til at det tappet oss for ennå litt mer av det vi skulle ha spart opp av krefter på forhånd.
Så kom vi til Beijing. Etter en forholdsvis lang flytur vil jeg si. Og i Beiing var det bare å parkere hele familien i en krok lengst unna alle de nysgjerrige besøkende som så gjerne vil se på (og helst ta på) ALLE disse små lyshårete ungene. Noe d som regel protesterer høylydt på.
Selv sprang jeg fra kontor til kontor for å få veksla inn en knust koffert i en erstatning, finne plass til å oppbevare bagasjen på og så hadde jeg tenkt å ordne med billettene til slutt, for de trengte en bemerkning i seg siden vi har utsatt utreisen litt vet de. Men da jeg ikke hadde klart hverken koffertveksling eller bagasjegreier, og til slutt fant ut av det med bagasjen likevel og tok en oppsummering av situasjonen, fant jeg ut at det på bakgrunn av Kjerstis psykiske tilstand var tilrådelig å avvente billettbehandling.

Det var der det glapp.

Jeg har nemlig gått i den tro at det bare er en avgang til Ulaanbaatar fra Beijing, og at den er klokken 5 på ettermiddagen... Det er det ikke.
Av og til går flyet klokken 08:50 om morgenen. Det gjorde det i dag. Men da sov jeg i sengen min på hotellet. Og det gjorde de andre også. Så da vi kom til flyplassen var det bare å snu, reise tilbake til hotellet og håpe at de hadde mulighet til å huse oss et par dager til. For neste fly med plass til oss går ikke før på tirsdagsmorgenen...

Jeg kan jo selvfølgelig komme med en masse forklaringer om hvor slitne vi var og hvor stressa situasjonen var og alt sånt, men det trur jeg ikke jeg gidder. Ikke gidder jeg å prøve å holde dette skjult heller. Dere finner det ut likevel. Derfor er det bare å begynne å le med en gang. Og ja - jeg er enig: At det går an å være så fjern!

Gjermund