Noen bilder

Kjersti har lovet at jeg skal legge ut noen bilder her, så da får jeg vel være lydig da...



Her er et bilde av Sigrid som har begynt å spise grøt. Som dere ser, er hun en bestemt lita frøken som vet å ta skjea i egne hender...



Ho har også lett for å finne seg nye venner, den yngste i den mongolske Kvam-klanen...



Til og med da lærer'n vår ville demonstrere hvordan man reiver en baby, syntes hun at hun hadde det helt fint.



Søt, sant?



De er ikke så borte de andre heller da. Må vel bare si, sånn helt objektivt sett, at jeg ikke har sett finere unger noe annet sted... Så får det bli opp til leserne å tro at de har like fine unger...

Gjermund

Mødregruppe!

I dag har jeg vært med på noe morsomt! Endelig noe ”misjonært,” som Rita kalte det! Jeg og Rita har vært med på mødregruppe i kirka. De har starta med mødregruppe 1 gang i mnd i kirka, i dag var det første gangen. Stort sett klarer kirka her seg selv og det har ikke virka som de har trengt oss norske noe særlig, noe som både har vært litt skuffende og litt godt (etter som jeg og Gjermund har nok med å studere språket). Bare noe spilling og pianoundervisning har jeg gjort tidligere. Men nå har de spurt oss norske damene her om vi vil være med i mødregruppa og lære bort noen kaker, julekaker osv.! Og det kan vi jo selv om vi ikke kan språket fullt ut enda!

Så i dag skulle vi lære vi dem å lage sjokoladekake! I går øvde jeg meg samtidig som jeg lærte det bort til ei 13 år gammel jente som var hos oss. (Det er forresten så koselig med tenåringer, de er så livlige, de lærer så fort og de er så lette å prate med! Hun var som mongolske jenter flest; nesten med en gang hun kom inn begynte hun å hjelpe til! Jeg er ikke kjent for å være en ryddig person, akkurat, så hos oss er det sjelden strigla. Ikke i går heller, men hun rydda og vaska opp i full fart! Det kan mongolske jenter/damer! Det gjør de fra de er små.)

Mødregruppa i dag skulle begynne klokka ett i kirka, men de eneste som var der klokka ett var kirkevakt-dama, Zolzaya som skulle lede samlinga, Rita og jeg. Zolzaya var litt redd at folk ikke skulle komme, men etter hvert kom de, og etter 25 minutter starta vi, 11 stk ble vi til sammen, damer fra 22-60 år. De var engasjert og skrev ned alt om kaka, diskuterte hvor og hvordan de kunne få tak i ingredienser! Veldig moro! Mens kaka stekte underviste Zolzaya om barneoppdragelse i en kristen familie, og etterpå var det samtale om temaet. De skrev masse da også. Noen delte litt erfaringer og noen delte gode råd. Jeg ble litt paff da jeg plutselig fikk et direkte spørsmål om hva jeg synes om å gi barna ris….! De vet jo at vi norske ikke synes noe om det!

Det var veldig fint å være en del av dette kvinnefelleskapet, og nå forstår jeg nesten halvparten av det som blir sagt, så jeg er litt mer med! Og det er veldig godt å bli med på noe som ikke krever mer tid og energi enn det jeg har.

Ellers har vi det bra, bortsett fra langdryge forkjølelser og at vi er bekymra for hesten vår. Etter at det begynte å bli å bli kaldt har han blitt syk, og i dag var det en pensjonert nomade som var her og så på ham. Han har visst vondt i hoftene og kommer visst ikke til å bli bra igjen (kanskje noe giktlignende), så vi må slakte han så fort som mulig. Barna er selvsagt lei seg for det, og må nok en gang oppleve at dyra har korte liv.

De bildene jeg skulle legge ut må visst vente til i morgen (til Gjermund er våken!!!!)

Kjersti

Kjærlighet

Alle drevne misjonærer har en tendens til å snakke om sin kjærlighet til det folket de tjener blant. Les for eksempel om Annie Skau Berntsen og Marie Monsen, så finner dere fort ut at det er riktig.
Jeg er ingen dreven misjonær, så jeg håper jeg blir tilgitt for at jeg til nå stort sett har følt på forundring over ting jeg har møtt – og domfelt – blant mongolene, og irritasjon over treghet, ”dumskap” og andre mindre kledelige beskrivelser som jeg nok bare må innrømme at jeg i mitt stille sinn har brukt om ”disse menneskene”. (Kanskje satt litt på spissen, men sannheten er at det ikke føles som om jeg har noe å være stolt av i denne sammenhengen.)

Men i forrige uke var jeg med i et evalueringsteam som skulle vurdere det prosjektet jeg arbeider i, og jeg fikk i den anledning mulighet til å møte mange av de husdyrbrukerne vi arbeider blant ansikt til ansikt. Og i dag var jeg en tur i en kommune landbruksprosjektet jobber i, hvor alle involverte husdyrbrukere var samlet. Og fordi jeg nå ”kjenner” noen av dem litt (kan til og med navnet på noen av dem) og de synes de begynner å kjenne meg litt og fordi jeg begynner å kjenne litt til de tradisjonene og den kulturen de lever i, kom jeg enda nærmere dem i dag enn før.
Det hadde sikkert sammenheng med at jeg ikke satt og lurte på om jeg satt på feil plass eller kunne krysse beina eller ikke eller hva de snakket om eller ditt eller datt av sånne ting som egentlig ikke er så farlig, men at jeg var mer opptatt av dem som var til stede. Og der var han som alltid sier de morsomme tingene som alle de andre ler av (klovnen i klassen), der var den litt sure dama, som egentlig er veldig forstandig og gulle god på bunnen. Der var den gifteferdige ungjenta som var litt for ivrig etter å vise frem hvor flink hun er (hvor god kone hun kommer til å bli) og det lykkelige ungparet som ikke trenger å si så mye fordi de er mer opptatt av den lille som sparker i mamma’s mage. Der var de rolige, godt gifte damene som nok ved første øyekast kunne konkurrert med både den ene og andre norske dame hva gjelder klesdrakt og ”stæsj”, men som kan vise frem butte, grove hender, herdet av hardt arbeid. Der var han som aldri sier stort, men som man finner spor etter overalt, i form av ting han har laget. Der var med andre ord en salig blanding av helt normale folk. Og de var med! De riktig brant av engasjement over dagens temaer, og innimellom lagde de fest.

Fest er forresten noe for seg selv. Vi fikk forrett først; mange salatskåler med en og annen gaffel delt ut, som vi brukte på deling. Det var bare å hive seg over et fat det, og gafle innpå til man fikk lyst på noe annet – da sendte man fatet og skjea videre før man fikk tilsendt ny salat og ny skje… Deretter var det hovedretten. Det var ris og kjøtt innbakt i fett – pluss en tykk skive av fetthale – hvitt rent fett – til alle sammen! Kun det beste var godt nok for oss. Hovedretten kom i følge med en rentørka gaffel – helt til eget bruk.

Jeg satt der i dag og kjente på det at disse folka, dem liker jeg! Ja, jeg kjente at jeg er riktig glad i dem – en slags kjærlighetsfølelse tror jeg! Og jeg kjente på det, at tanker og vurderinger om godt bistandsarbeid ikke passet så godt inn i den settingen vi var i. For å være både menneske og bistandsarbeider på en gang – det er vanskelig det! Å forholde seg til noen, uten å la følelsene bli involvert og likevel vise kjærlighet… Jeg blir hjelpeløs bare ved tanken. De tankene passer visst bedre på kontoret.

Gjermund

UB - helg

Har vært i Ulaanbataar i helga. Koblet helt av fra hverdagens rutine og kjøpt ting vi til vanlig ikke finner i Darkhan osv (for eksempel rømme og fiskefileter!). I tillegg har vi vært på besøk til noen av UB - vennene våre. Alle rekker man ikke over i løp av en helg, spesielt ikke når man er litt syk og sliten, men vi synes vi har fått opplevd mye i helga.

Men ikke alt er bra i UB. Trafikken for eksempel. Det er en del forholdsvis ustabil kjøring der nede, det vil jeg ha sagt. La familien Ådnanes visualisere det for oss:



Og dette ser ikke ille ut en gang, i fohold til hva det er på ordentlig! Jeg antar at grunnen til at det er kork på bildet er at han i Sonataen rett frem der har parkert og er på resturant og spiser lunch eller noe slikt. Sånt gjør de nemlig her. Kanskje ikke midt i et lyskryss, selv om jo - nesten midt i et lyskryss også. Men sånn generelt går det an å si at de ikke har nevneverdig tanke for at andre kanskje har lyst til å flytte bilen sin i UB. Vi fikk oppleve det da vi skulle hjem fra besøk hos en av familiene vi har besøkt i helga.

Vi hadde parkert på skrå inn fra veien mellom to hus, og det var ikke plass til noen bak oss - egentlig. Men der stod det en Patrol gitt - og eier'n hadde gått hjemmefra! Ikke så lett å flytte på uten en skikkelig traktor heller de bilene der. Løsningen ble, etter en del tuting (som tok knekken på tuta vår) og en del velmente utløsninger av bilalarmen på Patrolen, at feltleder'n vår og jeg flytta en liten bil sidelengs et lite stykke, så jeg fikk lirka meg ut på skrå mellom den og Patrolen! I etterkant begynner det å bli litt morsomt. Men neste gang tar JEG plassen til Patrolen.

I går var vi på lekesenteret. Der har de sånne elektriske biler som lades opp og kan kjøres rundt i 3 km i timen eller noe slikt. Og i går var det ganske mange barn der. Da fant jeg ut hvor kjøreskolene i UB lar elevene ta praksisen sin...

Gjermund

Takk!

Tusen takk kjære venner for alle oppmuntrende ord! Skal gå tilbake i tunge stunder og se på det dere har skrevet!

I dag har vi det mye bedre. Nå har de fleste andre norske kommet tilbake etter helga, og vi er på`n igjen med barnehage, skole, språkskole og jobb. (Gjermund er travel denne uka med evaluering av SDP-prosjektet).

Følelsene blir på en måte forsterket her, spesielt de negative følelsene. Kanskje både pga. at det er fort gjort å føle seg isolert, (vi har forholdsvis liten nær omgangskrets) og så er det så trist og fargeløst ute. Det er lett og surre seg inn i selvmedlinenhet. Men noen dager føles det veldig meningsfylt å være her!

Gruer meg litt til jul. Vi blir nesten alene som norsk her. Mongolene feirer ikke jul lenger enn til 1. juledag, stort sett. Så jeg følger oppfordringen din Erstad om å legge ut adressa vår:

Kjersti og Gjermund Kvam, c.o. NLM, p.o. box 257, Darkhan, Mongolia. Det hadde vært koselig med julekort!!! (Jeg er kanskje litt freidig, nå, men...)

Jeg savner dere veldig kjære venner og familie, tenker på dere og lurer på hvordan dere har det!

Klem fra Kjersti

Tunge tanker

Her i Darkhan har det vært ganske stille i helga. Vi har vært på en liten topptur i dag, det er nesten det eneste som har skjedd. Mange tror vel at det er så eksotisk og spennende å leve slik i et fjernt utland, men for oss som bor her er det verken fjernt, spennende eller eksotisk. Akkurat nå for tiden er det heller litt sølete, tørt - slik at man bestandig får støt når man tar på noe av metall - og kjedelig. For hva skal man finne på i en by uten attraksjoner? Dersom det spilles teaterstykker, er det på en måte begrenset hvor mye man vil få ut av det når alt går på mongolsk. Kino finnes ikke, og internett er kjedelig når modemet sliter som drivkraft... Har en hest da, men det er begrenset hvor eksotisk den er også nå om dagen, mannevond og sta som den har blitt - og redd for alt. Til og med plastposer/søppel er den redd for, og hva er det rundt oss, annet enn det?

Så var det mennesker - det er jo noen av dem her da - men vi er liksom ikke så forferdelig flinke til å presse ungene ivei til ukjente folk som har liten plass. Og folk er ikke så lett å bli kjent med dersom man ikke forstår hva de sier - og ungene våre forstår ikke mongolsk. Dessuten har mongolere liten plass. Også har de roligere unger enn oss. Ofte har de færre unger enn oss også, så det er lettere å holde dem i ro, men på generelt grunnlag tror jeg det går an å si at mongolske unger sitter mer når de er innendørs enn våre gjør. Derfor tar vi dem ikke så gjerne med til mongolske familier ennå. (Vi var riktignok på besøk til en mongolsk familie i går, som vi nå er inne i en slik "bli venner med prosess", noe som forutsetter gjentatte besøk mellom familiene våre - og det gikk bra.)

Også er Kjersti sikker på at mange av dere norske har glemt oss, for hun ønsker seg så gjerne brev og slikt. Hun er inne på bloggen hver dag for å se om noen har lagt igjen en kommentar, eller bare for å telle antall "treff" på siden... Vi lurer litt på åssen det skal gå når vi reiser til Hovd - den byen er vel ikke akkurat kjent for å være mer sentralt plassert enn Darkhan...

Ulike kulturer og virkelighetsforståelse

På skolen hadde vi et fag eller to hvor vi snakket en del om verdensanskuelse og virkelighetsforståelse i forskjellige kulturer og religioner (som ofte faktisk kan være litt vanskelig å skille mellom om man ikke holder tunga rett i munnen).
Den gangen forstod jeg veldig godt hva lærer'n sa, og hadde mange klare tanker om disse emnene - trodde jeg.

Men å komme til en fremmed kultur, og se hvor mye det går an å ha "fått med seg" av verdn utenfor sitt eget lands grenser, samtidig som man er helt fastlåst i den kulturen man er oppvokst i - ja det er til tider rett og slett utrolig fasinerende. Vi mennesker er ganske vanedyr i så måte.

Jeg har jo etterhvert oppdaget litt av betydningen av at Norge faktisk bare inneholder ca 4 og en halv millioner nordmenn. Som selvfølgelig alle mener at slik vi gjør ting er den beste måten å gjøre ting på, eller at slik vi oppfatter virkeligheten, det er den rette måten å oppfatte den på. Ha, ha! Vi passer til beskrivelsen "Ola Dunk" vi ja. Nå vet jeg selvsagt at ikke alle mine landsmenn har samme forståelse av Norge og nordmenns ufortreffelighet som jeg har vært i besittelse av, men dog. Vi er vel litt sære både den ene og den andre av oss, ikke sant?

Jeg satt på en kafè med min kaffe i dag og ventet på at klokka skulle ombestemme seg å bli ett i stedet for tolv. Da kom det inn fem tøffe karer i grønt. Americans. Soldiers. Cowboys. Og jeg tenkte "mon tro" om både dette og hint. Ikke for det - jeg er vel en smule synlig selv i dette miljøet vil jeg tro - men brautende? Tja, jeg håper ikke det... Nå har jeg vært her et år, og jeg har bare så vidt begynt å forstå hvor lite jeg egentlig vet og har forstått om det mongolske folk.

Men for et fasinerende studie! Jeg husker da jeg var 23 år og fri min egen bakgrunn. Jeg vokste opp i en sammenheng der man lærte at man ikke gikk på tvers av de ledende strukturene uten å "få smekk", og hadde vel mer eller mindre brutt kontakten med alt og alle som minnet meg om denne oppveksten. Og jeg trodde jeg var fri. Så fikk jeg oppeve å se Guds frelse i Jesus Kristus, og livet har ikke vært det samme siden. For da så jeg at uansett hvor fri jeg hadde "brutt" meg fra det jeg trodde at bandt meg, så hadde jeg fortsatt min forståelse av virkeligheten godt innbrent i hjernebarken. Og slikt slipper ikke lett! Jeg tror redningen for meg var at Gud viste meg at det jeg hadde lært ikke er sant. Hans sannhet frigjør. Jeg trodde jeg var fri, men var i virkeligheten fullstendig låst i min oppfattelse av hvordan ting fungerer.

Jeg ser dette i mange rundt meg. Nesten daglig møter jegspørsmål jeg ikke visste kunne stilles om dette og hint. "Spiser dere slik mat i Norge?" Å svare at man ikke spiser slikt, møtes bare av mangel på forståelse, for hva spiser vi så? "Hva spiser dere av en sau, hvis dere bare spiser kjøtt uten fett?" Hvordan skal man forklare at det finnes sau uten fett når den andre aldri har sett det før? "Er det mange trafikkulykker i Norge, siden alle må bruke bilbelter?" Hvordan skal man forklare at det ikke er så mye mer ulykker i Norge enn i Mongolia, når spørsmålsstilleren er overbevist om at å bruke bilbelter er en garanti for å komme opp i ulykker?
"Hvor får lærerne deres undervisningsmateriell fra dersom elevene ikke betaler dem for det da?" Hvordan forklarer man for en person som ikke vet om andre samfunnsystem enn de korrupte at det faktisk finnes land hvor man har et offentlig system som fungerer? "Går det ikke an å kjøpe fyrstikkesker, tyggis, bind eller bleier enkeltvis i Norge? Hva gjør dere da?" Ja - slike spørsmål er faktisk normale.

Noen har forstått. De vet det finnes noe annet, men de har aldri sett det med egne øyne og har store problemer med å se dette eksotiske og merkelige samfunnet for seg for sitt indre øye. Og slik er det også på det åndelige plan. Man kommer kanskje så langt at man håper at det er sant "dette om kristendommen" - og så lenge livet går sin vandte gang kan man vel nesten si man tror - i alle fall litt... Men så dør faren eller moren din, og da holder det som regel hardt. Da er det best å høre med Lama'n ja, om når det er best å foreta begravelsen osv. Man vil jo ikke at den avdødes ånd skal ha større vanskeligheter i dødsriket enn nødvendig... Ja, for vel kan man håpe at dette med kristendommen hadde vært sant, men man tør ikke å tro det...

Jeg har om sagt vært her et år. Og jeg har så vidt begynt å forstå at det er lenge igjen til jeg vet noe særlig om det jeg lærte på misjonsskolen i Norge i fjor...

Gjermund

Endelig! - Og en historie

Endelig ville denne foskrekkelige internettforbindelsen tillate meg å laste opp noen bilder! Har streva de siste dagene med å få vist noe fint, også vil det liksom ikke "gå". Men her kommer det altså noe å se på - i en rekkefølge uten mening.



Vi begynner med det peneste, vesle Sigrid som er til velsignelse og glede for oss alle sammen. Prøv å si noe som kan tolkes stygt om henne, da kommer 2 år gamle Sondre og skal "banke opp"!



Vi fortsetter med å vise frem den lille prinsessa. Som de andre barna er hun et bevis på hvor god kombinasjonen Kjersti/Gjermund må være... Av og til har heterosiseffekten gode følger...



Her har ungene eventyrkveld på skolen, med besøk fra UB og skuespill i kirkesalen. De hadde "lesevake" på skolen den natta, så alle sov der. Kult. Her er det "Korse" som svarer en av frierne til "Reveenka". "Korse" var nok den flinkeste skuespiller'n denne kvelden - sa myrsnipa.



Vi slakta sau sammen med et vennepar, og her er parteringa igang. Interessant for de fleste, tror jeg. Det ble mange "deler" å putte i fryser'n etterhvert.

En dag hadde vi norsk kveld med taco(!), noe ungene misunte oss så sterkt at det ble taco neste dag også - til frokost! Ser ikke ut som om det hefter stort. Det var full fornøyelse og frimodige innhugg i matfatene under denne seansen.

Som en del av slakteprossessen ble de mer ukurante delene (dette er et hjerte) av sauene nøye inspisert av vår feltlege. På norske slakterier gjøres dette arbeidet av veterinærer - det har vi ikke her, så vi nøyde oss med legen vår. Neida - tøyser, han lar seg bare imponere over den slående likheten med andre kreaturers indre deler - og prøver forøvrig å overtale kona om at "dette er ganske utrolig!" - Jeg tror for min del egentlig hun syntes det mest utrolige var at vi planla å spise deler av det som lå oppi gryta...

Her er forøvrig et av VELDIG mange bilder Ola tok av blekkspruten sin. Den han har laget på skolen altså Farmor og Bestemor - La dere nå imponere! Orange er mongolsk - bare så det er sagt.

Så var det historien Kjersti skulle fortelle. Kjersti har gitt meg lov til å skrive denne historien, la oss si vi gjør det sammen. Jeg ønsker ikke å skrive navn eller slikt her, de som lurer kan jo spørre i en mail om det er viktig, og noen skjønner sikkert hvem det er snakk om utfra det jeg skriver. Det gjør ikke noe, bare ikke navn blir kommentert.

For en stund siden giftet ei god, kristen jente seg med en ikke-kristen mann. Vi var litt redd for det ekteskapet, selv om fyren i seg selv er en ordentlig kar. Man vet jo aldri vet du! Det er så mange eksempler på gode kristne som plutselig forlater troen på grunn av at de finner en livsledsager som ikke tror. La det være et tema jeg ikke går inn på nå - jeg vet det finnes mange grunner, fine mennesker og skjebner innenfor dette, som dette blogginnlegget ikke kan ta stilling til.

Det var i alle fall til litt bekymring for oss at hun giftet seg med en som ikke var kristen. Men for litt siden fortalte hun oss at de hadde snakket sammen om at han hadde lyst til å kjøpe seg et gevær (det er veldig, veldig dyrt). Hun ville ikke at han skulle bruke penger på det, forståelig nok, men nevnte igjen dette med tienden - et tema han visstnok ikke likte så godt å snakke om på den tiden. "Du bør gi tiende, da vil Gud velsigne deg," sa hun (Tiende er veldig viktig i mange kirker her i landet). Han tenkte visst litt over dette, vår venn, og kom frem til at han skulle begynne å gi de ti prosentene - men ikke til den kirken de går i (han går i kirken sammen med kona - første fantastiske ting) - nei han vil gi til Bayariin Medee (NLM's sammarbeidskirke i Mongolia). Hun kunne ikke forstå hvorfor han ville det, men forklaringen var enkel: "Som ansatt i NLM Mongolia, får jeg 90 prosent av lønna mi fra norsk NORAD. De resterende 10 prosent er fra norske kristnes tiende - altså er det Guds penger, ikke mine. Og siden NLM sammarbeider med Bayariin Medee, er det den kirka de norske giverne ønsker å gi penger til. Derfor skal min tiende gå til den kirken." (Det var den andre fantastiske tingen - at han regner med Gud helt ned i små ting som hvor han får lønna si fra.)

Til sist så var det en dag etter at det kom snø, at det var en av arbeiderne her som skadet ryggen sin i en bilulykke (de bruker ikke bilbelter her). Da dro det en del arbeidere og lederen for Darkhan (norsk utsending) på besøk for å se til henne. Vår venn var med, og da det ble oppfordret til forbønn for den syke var han raskt fremme og tilbød seg å be for henne. FANTASTISK!

Det er sånne ting som gjør at jeg får øya fulle av tårer av takknemlighet. Det er derfor vi har reist hit, for å være med i slikt som dette. Og merkelig nok, lysglimta kommer av og til. Det kan se ut som om det er måneder i mørke og motgang, og plutselig skjer det noe så velsignet og så godt helt utenfor vårt virkeområde. Ingenting å ta ære for - bare være takknemlige. Men vi vet at det gjorde en forskjell at NLM var her. Det er til å bli glad av - ikke sant?

Gjermund

En liten historie

Nå er Gjermund i UB (årsmøte for bibelskolen), og da har faktisk jeg og tid til å skrive på bloggen! Det er rart at jeg får så mye tid når Gjermund ikke er her?! En grunn er vel at datamaskina er ledig hele kvelden, men kanskje er det noe i det Tuja (hushjelpa) vår sa: "Jeg tror nordmenn liker å prate!" Det sa hun riktignok etter at jeg hadde kommet hjem fra et 5-6 timers langt feltstyremøte(!), men hun har vel litt erfaring i at jeg og Gjermund prater oss bort også.....!

Jeg tenkte jeg skulle fortelle en koselig liten historie, -en liten oppmuntring til dere som gir penger til arbeidet. Egentlig er jeg litt redd for å skrive om enkeltpersoner på bloggen, fordi jeg er redd for å trå over grensen for hva som er for privat og på en måte"skade" den jeg snakker om med orda mine. Dessuten er jeg litt redd for å provosere dere som ikke er kristne også med måten vi tenker på. Selv om NLM hovedsaklig driver hjelpearbeid i Mongolia, ønsker vi også at det mongolske folk skal få høre om Jesus. Ikke fordi vi skal få flest mulig til å mene det samme som oss, men fordi vi så gjerne vil at de her ute (og dere hjemme) skal få høre om det håpet Jesus har gitt oss om et evig liv sammen med ham! Dette gjelder hvert eneste menneske i hele verden, -ja, han har dødd for deg også, han har tatt straffen for alt det vonde du har gjort og sagt og tenkt! Sånn at du om du vil ta imot Jesus og tro på han er døra til Himmelen åpen! (Johannes 3:16).

Det var egentlig ikke det jeg skulle si, og jeg sa mer enn jeg turte, men det er faktisk det viktigste i hele verden, så hvorfor er jeg så redd for å dumme meg ut eller støte noen at jeg ikke tør fortelle om dette håpet? Det eneste varige håpet for mennesket! Og det mest fantastiske håpet for mennesket! Jesus står og venter på deg, du kan bare si "ja, Jesus!"


Jeg klarer vissst ikke å skrive mer nå. Den historia jeg skulle fortelle får vente. Det tok visst på å skrive om Jesus!

Kjersti

Andre ganger igjen...

Der ja – tilbake til overflaten igjen. Etter lengre tids uforsvarlig tidsforbruk, har jeg nå funnet en boble å puste i. La oss bli i den til den sprekker.

Jeg lider av ”plutselig” syndromet, og har fortsatt utslett. For dem som ikke har det slik at det plutselig har gått en uke til, eller som plutselig oppdager at de har blitt nesten 30, eller som plutselig har nådd deadline for et eller annet prosjekt, eller som plutselig fikk god tid fordi man ble syk eller plutselig har skjønt at livet ikke er så svart hvitt som den gangen man var 19 (var ikke det en gang i forrige uke tro?) – for dem er det kanskje ikke så lett å forstå hva jeg mener. De har det kanskje godt?

I dag fikk vi plutselig 5 hundevalper. Det kom litt overraskende på meg, for jeg hadde jo i min enkelhet regnet med at de ikke skulle komme før i desember, slik at de kunne fryse i hjel av seg selv. Det ser ut til at de heller ville komme før den verste kulda setter inn, og hadde altså dukket opp i natt – samme dag som den første vintersnøen kom. Jeg så jo straks for meg en ekkel arbeidsoppgave – jeg mener, her finnes jo hunder i Mongolia fra før… For dem som ikke skjønner hva det betyr, så kan jeg forteller at hundeflokker på 10 til 15 dyr som streifer rundt i området er et dagligdags syn, og ikke fullt så trivelig når man treffer dem om kvelden eller natta. Vi snakker ofte om hunder som er kapable til å ta opp kampen med ulv. Da blir en stakkars utskremt nordmann for ”barnemat” å regne.
Med tanke på disse dyra, har jeg ikke lyst til å bidra med et eneste lite individ til slike flokker, og hvem spør om å få seg en hund i Mongolia, når ”alle” har fra før? Altså – jeg så for meg en ekkel jobb. ”Får ta den med det samme,” tenkte jeg, men snakket fortere enn hodet jobbet. ”Baatar har fått valper!” ropte jeg til Kjersti – og Ragnhild, Ola, Håvard og Sondre. Trur dere det er rom for slakting?

Ha! Ola tilbød seg straks å avstå fra lørdagsgodt for resten av Mongolia-oppholdet vårt for å brødfø dem. Håvard bare så på meg med store våte øyer og Ragnhild gav uttrykk for sin avsky mens Sondre kjeftet og Kjersti kom med det avgjørende argumentet: ”Mongolene vil ta anstøt av deg hvis du dreper dem…” Her dreper man jo aldri hunder, man bare slipper dem ut på gata så problemet forsvinner…
Så våre lever. Hvorfor er jeg så svak!!??!

Men ikke for det. Vi har en del hundemat som må spises opp etter at vi slakta sau. Litt lunger, nyrer og fett, kjøttslintrer og tarmer er igjen etter at Kjersti har delt opp kjøttet og laget innmatfarse, leverpostei og blodpudding av noe av de ukurante delene av saueslakta. Rart i grunnen hvor mye forskjellig det går an å få til av en sau eller to. Noen av de norske synes for øvrig vi bruker mye av sauene, mens mongolene ikke kan forstå seg på oss som kaster så mye godt til hundene! Magesekken for eksempel. Vet dere åssen vomma til en sau ser ut inni? Som et litt slitt håndknytt teppe lagd av tjukke ulltråder. God appetitt! Jeg hadde sikkert klart å presse ned en bit eller to i en ger utpå landet sånn for syns skyld – sikkert mens en tåre eller to presset på – men å spise sånt for å bli mett! Nei, jeg er visst bortskjemt.

I alle fall skal nå disse valpene få leve litt til. Er vel egentlig ikke så lei meg for det da – langt inni der et sted kjenner jeg faktisk på litt spenning og litt glede over å ha fått disse fem. Har funnet ut at det er nesten ingenting som gjør meg så glad som når noen av dyra mine formerer seg. Og det er kult med hundevalper – selv om det er distriktets styggeste hund som er faren. Men salgsutsiktene er vel forholdsvis små skulle jeg tro…

Gjermund

Noen ganger

Noen ganger er det for lite i hodet til at det er verdt å åpne munnen. Andre ganger er det for mye oppi der til at det går an å åpne den. Sånn er det bare.

Gjermund

Hei verdenssamfunn!

Hei folkens! Jeg finnes! Bare så dere ikke glemmer det liksom. Har riktignok gått her og vaka med tunge øyelokk en stund, men nå er jeg på tur tilbake - tror jeg. Grønnsakene er i kjeller'n, noen saueskrotter er hengt til mørning og sauer samt geiter er sendt til paring. Ja, jeg har tilogmed skrapa sammen nok til å betale min merkverdig store restskatt... Kan den ha noe med dårlig planlegging å gjøre? (Der forsvant alt som skulle være igjen etter fem års gårdsdrift gitt.) Men når det nå en gang er gjort, skulle det meste være under kontroll. Bortsett fra leksene til i morgen og ferieturen i februar. Ja, ja - den tid, den sorg.






Jeg har som sagt prøvd å slakte sau. Detvar ikke lett. Et par av våre norske venner her ute kjøpte sauer sammen med oss (til sammen fire skremte kastrater) og vi planla en aldri så liten seanse i fred og ro i nabohasja'n med klargjort galge og det meste på plass, men den gang ei! Det var plutselig en del fok rundt oss ja, som hadde det meste de skulle sagt om hva vi gjorde feil. Må bare innrømme at jeg følte litt på presset.


Derfor ble det slakta tre sauer med god hjelp av en sjåfør i går. I dag kom hele den norske skolen for å se på at vi tok den siste, og vi som så for oss at hvis vi gjorde dette i arbeidstiden ville vi i hvertfall få være i fred, men - feil igjen!
Sta som jeg er holdt jeg på mitt - "den sauen skal dø på norsk måte!" og dermed stakk jeg den og tappa blodet. Men tror dere den ville dø? Å nei, den holdt det gående pinefullt lenge,og til slutt (etter at det begynte å hviskes rundt meg om "10 minutter...) osv,) slapp jeg til disse hjelpsomme mongolene som til min store ydmykelse selvfølgelig straks gjorde det slutt på dens lidelser.



Han som hjalp til i dag fikk halen (som består av BARE fett og er en riktig lekkerbisken - visstnok...) Andre igjen ba pent om hodet - og noen ville ha magen... Da mener jeg det som er INNI magen, tarmene og magesekken og slikt. eg er imponert over hvordan de utnytter ressursene sine altså, men jeg klarer meg godt uten, for å si det på den måten.

Gjermund

Velkomne og uvelkomne gjester

Denne uka har vært enda ei kursuke, denne gangen i Darkhan. Kurset heter CHE, (Communication, health, development), og var for NLM-staben i Mongolia, norske og mongolske. Kort sagt handler det om bistand, hvordan hjelpe et samfunn på en bærekraftig måte, ved å skape lokalt engasjement og eierskap til et prosjekt/aktivitet. Damen som har vært kursinstruktør er fra New Zealand, og bosatt i Kina. Hun er en fantastisk engasjerende, kreativ, inspirerende og energisk dame. En dame som mitt i alt hun lærer oss, ser enkeltmenneskene. Hun har gitt oss mye de to ukene hun har vært her, både kunnskap, omsorg og inspirasjon til å gå videre. Det gjorde godt, midt i en tid med nok av utfordringer. Så denne damen har virkelig vært en velkommen gjest her i Mongolia!

En annen velkommen gjest som vi har hatt her er i huset noen dager, er legen vår (som bor i UB). Han var i Darkhan i forbindelse med kurset, og han bodde hos oss. Det var veldig trivelig, vi prata til seint på kveld med han, og han gav oss også mye! Takk, Oddvar!

Noen gjester som ikke er så velkomne, er kakerlakkene vi har sett oftere og oftere i huset vårt. De er ikke så trivelige. Ikke musene heller, men det er ikke så mye av dem. Og fuglene som av og til kommer inn gjennom vinduet i andre etasje, er jo også koseligst utenfor!

De minst velkomne "gjestene" vi har hatt i det siste er noen som har stjålet Gjermunds sykkel. Den stod inni stallen, bak masse rot, den var punktert på begge hjula (for det skjer ofte her) og de har klart å ta den ut på dagtid eller kveldstid uten at vi har merka det. Det er ikke noe trivelig, og jeg blir litt redd om natta når sånt skjer. Vet liksom ikke om det er noen som følger med oss og tenker å gjøre noe mer. Kjedelig sak, det var en bra sykkel også.

Til dere som ber: Be gjerne om Guds beskyttelse over oss, og takk for de to ukene vi har hatt med mye inspirasjon!

Kjersti

Jeg beklager at det har vært litt "dødt" her inne en stund. Vi har stort sett stressa hele uka.

Gjermund

I hasja'n vår

I Hasja'n vår har det blitt mye penere enn det var. Det gjør seg med farger på ting.

Her ser dere hundehuset helt til venstre i bildet, foran inngjerdingen til dyra. Bakerst er stallen vår, som har fått røde vegger og grønne dører. Nå har vi to hunder, to lam, en geitekilling en kanin to sauer, to geiter fem kyllinger og en hest. litt for moro og litt for nytte. Sauene og geitene inngår i mine private studier, mens bikkjene tjenestegjør som vakter. Kanina og hesten er for moro.

Fremst i bildet er forøvrig grønnsakshagen som skal tas i bruk neste sommer. Innenfor porten til høyre på bildet går det så vidt an å skimte litt av jordkjelleren vi har puttet poteter, korn og løv(!) i (sistnevnte er vinterfòr til kanina).

Gjermund

Liten jeg?

Jeg er 178 cm på strømpelesten. Det er ganske mye i Mongolia. Jeg er stort sett en av de høyeste der jeg vandrer rundt i ulike sammenhenger her i landet, og er i stand til å se over hodene på de fleste her. Også har jeg store øyne. Og hvit hud - eller rosa, tror jeg. Så jeg synes godt. "Se her!" ropes det etter meg fra alle kanter, når jeg går på markedet. "Se på varene mine!" Det er det samme hva jeg er på utkikk etter, alle roper - jeg er jo utlending, så det kan jo hende jeg ikke har noe mål med vandringen min. Men jeg har blitt effektiv. Skal jeg ha en bukse, så går jeg til "buksedelen på markedet og finner en bod med et utvalg jeg liker, jeg driver ikke å strener rundt nedi der de selger lamper og kjøkkenkniver og den slags - å nei! Man har da såpass til fartstid!

I dag var jeg imidlertid et sted å leverte et par støvler til reparasjon. Skomaker heter det vel på norsk. Her heter det skoreparatør - nesten som i sykkelreparatør Reodor Felgen. Og slik ser det som regel ut også. I verkstedene deres altså. Det er ikke slik at man må ha spesielle typer verktøy og utstyr også videre for å være skomaker, å nei - det holder med et skilt utenfor døra og døra. Og et bord kanskje, dersom du har ei dør.
Men, så var det det å være 178 på strømpelesten og liten da. Der kom jeg, fra et land hvor skomakeren nesten er overflødig fordi det er billigere å kjøpe nytt enn å reparere gammelt og skulle levere et par støvler som da de var nye kostet et par, tre mongolske månedslønner og lurte på om det lot seg gjøre å få gjort det til i morgen. Og skomakeren lo. Eller, han smilte litt sånn godselig, mens han hermet etter det jeg hadde sagt. Tror i grunnen ikke jeg ordla meg rett, men jeg ble forstått. Og jeg ble veldig liten.

Jeg har vært her et år nå. Og ikke gjort noe annet enn å bygge en stall uten vinkel og å bevise at mongolske sauer også kan få store lam dersom de får mat. Det er ikke spesielt mye å skryte av. Det også gjør meg i grunnen ganske liten. Og en smule nedtrykt.

Gjermund

Misjonærer bak gjerder

Er alene med fire unger for tida. Kjersti er i Ulaanbaatar og studerer en måte å drive bistandsarbeid på, og da er jo selvfølgelig Sigrid med. Slik er det når man har en målsetning om å gi ungene ting inn med morsmelka.
De andre fire er da, som sagt, underlagt min uforbeholdne makt og mitt diktatur, som jeg kan praktisere uten irriterende innvendinger om hensyn til barna og slikt fra min bedre halvdel. Det kan jeg like. Derfor har vi i dag hatt kosekveld foran TV'n og bak et bord fullt av godteri og brus. Suksess.

Men - nå var det egentlig noe annet jeg tenkte jeg skulle skrive om. Det er nemlig ikke så lenge siden det var skrevet om "Misjonærer bak gjerder" i Norsk Luthersk Missjonssambands hovedorgan - Utsyn - noe som i grunnen blåste nytt liv i gamle glør for min del.
Jeg bor nemlig bak et nesten to meter høyt gjerde. Med to høyder piggtråd av ubehagelig sort på toppen. Jeg har tilogmed reparert gjerdet og hengt opp ny piggtråd på deler av det, i tillegg til å fjerne en del greiner som gjorde en eventuell uønsket inntrengning enkel for uvedkommende. Jeg har vakthund også. Faktisk har jeg to av dem. Og jeg oppmuntrer dem begge når de skremmer folk! Slik at de skal bite dersom det kommer folk innom som ikke har noe her å gjøre, og som kommer ubedt når jeg har lukket og låst.

Hva synes vi om det? Og dere andre? Jeg kjente det var ganske mange vankselige tanker som dukket opp i meg da jeg leste det stykket i Utsyn. Gjør jeg noe galt? Avviser jeg folk? Setter jeg meg over de nasjonale og mener at jeg er viktigere enn dem? Er jeg uvennelig? Kravstor? Aggressiv?

Jeg vet ikke.

Men; Dersom jeg ikke hadde satt grenser rundt livene våre, ville ungene ikke hatt leker som var i orden lenger, for dersom mongolske barn får komme inn uten oppsyn, tar de for seg som om det ikke finnes regler. Jeg vet det, for jeg har prøvd. Å snakke til dem hjelper bare i svært liten grad. Dersom man ikke har stengsler, kommer det folk - de kommer om det er stengsler også - som ikke har interesse for deg eller Jesus, bare for tinga dine. De liker å komme når det er mørkt og du sover. Det er ikke mer enn et par, tre kvelder siden jeg reagerte på bikkjenes bjeffing litt utpå natten og gikk ut og slapp den ene som straks fòr avsted mot et lommelyktlys som plutselig begynte å hoppe og danse i fasinerende bevegelser - og forflyttet seg forbausende raskt til sikrere områder. Så jeg vet ikke.

Til forskjell fra de nasjonale rundt oss, har jeg bare to hunder, ikke fire eller fem. Og bikkjene våre er ALLTID satt i bånd så lenge døra i inngjerdinga er ulåst. Dermed skal det være umulig å bli bitt om man ikke oppsøker dem.
Vi inviterer folk innenfor, men liker å ha kontroll med hvem som kommer og går, det er ikke bare oss dette oppholdet i Mongolia handler om, vi prøver også å skape en trygg atmosfære rundt fem barn midt oppi det å være NORSKE misjonærer i et fremmed land.
Vi sender Håvard og Sondre i nasjonal barnehage for at de skal få kontakt med barn på samme alder og lære språket. De får ingen særbehandling i forhold til de andre. Enda har vi ikke funnet passende aktiviteter til Ola og Ragnhild, men vi prøver.
Kjersti og jeg prøver så godt vi kan å sette oss selv og vår familie på lik linje med de nasjonale - ja enda prøver vi ofte å holde oss litt i bakgrunnen, så de som eier landet vi er gjester i får gå først i "køen".

I tillegg er det slik at de nasjonale alltid, uansett hvilken lønn, tanker og arbeid vi måtte ha, ser på oss som rike, med ubegrensede muligheter og litt "sære" på forskjellige måter. Det er kulturelle forskjeller som gjør at vi nok aldri vil kunne bli "akkurat som en mongolsk familie". Og dersom vi hadde kvittet oss med bikkjene, revet gjerdet og åpnet hjemmet vårt for alle som er nysgjerrige på hvordan utlendinger har det på innsiden, ville de nasjonale bare ristet på hodet og snakket seg imellom om disse merkelige fremmede uten forstand.

Min konklusjon, som jeg "rømmer til" når jeg føler meg mislykket i møte med min egen tilkortkommenhet og følelsen av "press" fra andre og deres meninger om hvordan vi burde leve livene våre her, er at det ikke er de ytre gjerdene som er problemet. Det er verre med de gjerdene det er så lett å bygge i seg selv og ikke minst i barna ved å snakke, tenke og handle på måter som gjør de nasjonale små og mindre vellykkede/verd enn oss selv. Det er farlig det! Og så uttrolig lett! For de gjør jo ikke ting slik som vi gjør det, og tenker ikke slik som vi gjør det osv. Det er der utfordringene ligger, tror jeg.

Gjermund

Bugs

Nå er det noe jeg har lurt litt på igjen. Er fluene skapt av Vår Herre, eller er de et resultat av syndefallet og sammenfaller med deler av Darwins utviklingslære?
Jeg mener - jeg har litt vondt for å se for meg at det var fluer med i bildet den gangen Skaperen så på det Han hadde gjort og så at det var såre godt... Da tror jeg nok mer på at fluene kom inn i bildet sånn omtrent da Kain drepte Abel eller da Noah ble ledd av fordi han bygde båt eller noe slikt.
Kanskje fluer er et slags supplement til ugresset som skal frembringe svette på menneskets panne før det får ete sitt brød også videre. Men jeg vet det jo ikke. Det kan godt hende at fluer var bra i starten. Men så ble det noe annet ut av det etter hvert, slik som tilfellet er med de fleste ting.



Vi kan jo sammenligne dem med politikere for eksempel, for hvor finner man vel en troverdig og bra politiker som fortsetter å være en troverdig og bra politiker etter at alle de som har hatt tillit til ham/henne i mange år har klart å heie ham/henne frem til tinget? Nei, de omdannes hurtig til vimsete kreaturer som flittig følger sine egne uransakelige veier - alltid opptatt med noe ingen skjønner vitsen med.

Men det var altså ikke politikerne jeg skulle til livs denne gangen - det var fluene.
Her i Mongolia er det veldig mange av dem. Så hvis det er slik jeg lærte når jeg var liten og trodde alt som ble sagt om det fantastiske i naturen og samspillet mellom fluene som blir spist av fugler etter at de har spist litt av møkka til en hest eller ei ku og fuglene som spiser dem og legger egg som blir spist av ekorn som vi kan se fra vinduene om vinteren når de stjeler mat fra fuglebrettet på fasinerende vis, så er det enten for mye fuglemat her i dette landet, eller for få fugler. Ikke vet jeg.

Gjermund

Handling i Mongolia

Av og til tenker jeg at besteforeldre-generasjonen vår hadde vært bedre rusta enn oss unge til å dra til Mongolia. Her er det ikke bare å stikke innom butikken å kjøpe noen karbonader for å ha til middag. Nei, det er mer komplisert enn som så, og noen ganger frustrerende.

For å få tak i kjøtt, sender jeg som regel i vei hushjelpene til markedet. De er bedre enn meg til å kjøpe bra kjøtt. På sommerhalvåret spiser vi som regel kukjøtt, på vinteren hest! (Fikk jeg noen uvenner nå?) Hjemme maler de/vi noe av det som kjøttdeig. Dessuten har vi funnet et firma i UB som leverer ferdig oppdelt kjøtt beregna på utlendinger, og det er nesten like billig! Vi var glad når vi fikk tak i det. Fra en nomade skal vi kjøpe to saueslakt så vi får laga fenalår, pinnekjøtt til jul osv. Vi skal også kjøpe 10 kg kamelkjøtt av ham.

Grønnsaker kjøper vi ikke på markedet lenger, etter som det er fare for at de kommer fra den landsbyen (2 mil herfra) som det har vært kvikksølvutslipp i. Så vi har kjøpt poteter fra "Mor Mongolia" (se tidligere innlegg) som også kommer med melk til oss. Litt andre grønnsaker hadde hun også, men vi har spist opp det meste, så nå skal vi prøve å få tak i grønnsaker gjennom SDP-prosjektet. De er ofte langt borte i forbindelse med arbeidet.

Mel, olje, sukker, salt, egg, eple, te, nektar (som er litt dyrt), brus, godteri, is, kjeks, en-og-en dorull, en-og-en bleie, og en del andre ting kan vi få kjøpt på den lille butikken like ved. Vi er nok de beste kundene de har, tror jeg!

På markedet har vi fått tak i tyttebær og solbær så jeg får lagd litt syltetøy og kanskje litt saft! På markedet har de jo alt mulig (det var kanskje en overdrivelse), men der går det an å kjøpe inn litt mer om gangen enn fra nærbutikken, skjønt det gjør vi vel nesten aldri. Det er litt begrensa hva vi får med oss. Vi tar vanligvis taxi til markedet, for det er nesten bare om lørdagene vi kan bruke NLMs biler dit, og da er det som regel andre ting vi gjør enn å handle! På markedet kan vi også kjøpe klær.

Fisk kjøper vi på boks (tunfisk) og lager fiskegrateng. Det går an å få kjøpt fiskefileter i UB, men å handle i UB har jeg gjort bare tre ganger. Det liker jeg ikke! Der kjører jeg ikke bil selv! Det skal visst bestilles noe fisk snart fra noen, så da må vi vel bare henge oss på!

Vi har tre "vestlige" butikker i Darkhan. Den ene heter Apollo, der kjøper vi av og til c-vitamin-brustabletter som ungene liker godt, av og til en nederlandsk gouda-ost, noe syltetøy og hermetikk, blant annet et pålegg som minner litt om Hapå, bare at vi koker det 5-6 timer inni boksen først. Den andre heter Supermarked (ca. 35 kvadratmeter stort, sånn som Apollo), der kjøper vi av og til spaghetti, honning, tysk leverpostei, syltetøy, hermetikk og Dansk salamipølse. Den tredje er et kjøpesenter som heter Nomin, faktisk bare 1,5 km herfra! Men sånn jeg ser det, har de for det meste søtsaker og alkohol der! Nei, det er mer, vi kjøper peanøttsmør, sjokoladepålegg, syltetøy, honning, smør, noe ost der, makrell-i-tomat, og sånne såpeting (det har de mye av, mongolerne er opptatt av å holde seg ren og pen, og det er trivelig). De har mer andre ting også, men pålegg er det vanskelig å finne. Og så er det så dyrt der at vi ikke går der så mye av den grunn. Og så kan jeg ikke ta med vogna med Sigrid inn, og ikke andre ting. Men butikkdama som står og sjekker alle når vi går inn og gir oss handlevogn eller kurv passer gjerne på henne, og det er jeg ikke så veldig redd for. Mongolerne er veldig glad i små barn, og er veldig snille med dem. Etter handlinga blir ofte posene våre sjekka for om varene stemmer med kassalappen. Og vi har jo som regel ikke noe bil når vi er der heller, (da må vi først gå 400 m, låne nøkler, komme oss ut av garasjen, porten, og det samme tilbake). Så den handlinga er tiltak må jeg si.

Det er pålegg det er vanskeligst å finne, men vi har noe brunost, kaviar og baconost fra Norge nå + mye mer matvarer som vi fikk sendt med en container fra Norge, så nå lever vi det gode liv!

Vi har vel ikke vondt av at ting er litt tungvint, men det går mye tid og energi bare på sånt, så det er av og til litt frustrerende! Det er jo fint å venne seg til å lage ting fra bunnen, da. Og så har vi det enklere når det gjelder andre ting, f.eks. at hushjelpene vasker, rydder, baker brød, vasker tøy, av og til lager middag osv. så vi kommer vel egenlig greitt ut av det!!

Ellers har vi det bra, altså. Det er ikke så ofte jeg skriver, så jeg må jo skrive litt om det også. Vi er litt slitne for tiden, og det er frustrerende å ha vært her snart ett år uten at vi gjør så mye fornuftig for andre. Vi studerer mye språk begge to, Gjermund jobber mindre på kontoret og studerer mer han også nå. Det ble for lite å gjøre på kontoret. Å lære språket er en nødvendighet, og å ta oss av barna våre er det viktigste vi gjør, så en tjeneste for andre må vel bare komme etter hvert. Ellers har vi to takkeemner: Det går mye bedre med Sondre og Håvard i barnehagen (fortsett gjerne å be for dem)! Og Renee og Jeremy har fått ei lita jente! (Se forrige innlegg).

Når jeg er sliten, blir jeg litt språkforrvirra og blander mongolsk og engelsk og norsk. Jeg har bl.a. begynt å forandre på den norske ordstillinga! Det blir mange komiske setninger!

Nå drar jeg og Sigrid til UB for å være med på CHE-kurs og neste uke skal vi være med både jeg og Gjermund i Darkhan. Nå "herper" Gjermund meg for denne lange stilen, så nå må jeg slutte.......

Kjersti

Om det stormer...

Det gjorde det i går. Jeg hadde vært i Ulaanbaatar med storebror for å sende ham med flyet tilbake til Norge, og reiste i vei hjem til Darkhan tidlig om morgenen. Jeg kom ikke langt fra Ulaanbaatar før jeg forstod at det kom til å bli en slitsom tur, men siden Ulaanbaatar ligger så høyt i forhold til Darkhan var jeg sikker på at vær og føre ville bli betraktelig bedre "rundt neste sving"...
Det ble bare verre og verre. Til slutt så jeg absolutt ingenting - ikke veien engang, men jeg så grøfta, for den var helt hvit. Dermed holdt jeg meg litt til venstre for den og krøket meg fremover. Av og til måtte jeg svinge unna biler som hadde kjørt ut eller satt seg fast, og jo lenger jeg kom, jo færre medtrafikkanter traff jeg - til jeg ble helt alene. Jeg så til sammen tre stygge ulykker, fire utforkjøringer og kanskje 30 - 40 fastkjørte biler på 70 kilometer forsert vei. En bil dro jeg opp, og to politier "fikk" haik (det betyr at de stoppet meg og satte seg inn i stedet for å prøve og gi meg bot som de pleier å gjøre...) De hoppet av ved neste ulykke.
Jeg var redd. Selv om jeg ba til Gud og la både liv og fremtid i Hans hender nok en gang, så var jeg redd for alt som kunne komme til å skje. En ting er å kjøre selv og ha sånn nogenlunde kontroll over det som skjer, en annen ting er å hanskes med en tung, stor bil på såpeglatte veier i så sterk vind at det er vanskelig å holde seg på beina når man går utenfor for å skrape vindusviskerne for is. For ikke å snakke om alle de potensielle dødsfellene som kom seilende i form av saksende trailere med som regel to hengere bak lastebilen på de smale veiene.
Jeg hadde både firehjulstrekk og differensialsperre på bilen, likevel var det bare så vidt jeg ikke måtte gi opp i den største bakken. Bare i den snirklet jeg meg forbi kanskje 15 biler som hadde satt seg fast i forsøket på å komme opp eller ned, deriblant tre trailere som hadde begynt å skli nedover igjen mens de kjørte oppover! Og en av bilene lå på taket i grøfta.
Om jeg stoppet? Nei... Jeg gjorde ikke det. Bare for han ene som viste tegn til at han trengte hjelp. De andre fikk allerede hjelp, og ett sted tok de to politiene seg av det som skulle gjøres og ba meg bare reise videre. Men det er fælt å se så mye galt på en gang, og det fremgår helt tydelig at det har gått liv. I tillegg vet vi jo at det nesten ikke brukes bilbelter her. Så i går var en tung dag.

I dag er litt bedre. Vi hadde oppmuntringsdag her i går, og selv om jeg tror jeg ikke var til oppmuntring for noen som helst (var mest negativ synes jeg), ble jeg oppmuntret på møtet i dag, da jeg fikk mange tegn på at vi deltar i et arbeid som har gitt en brennende kirke. Ikke alt er som vi ønsker oss, men jammen er det voldsomt mye bra! Jeg håper å få bli en del av det i større grad selv også, og har bestemt meg for å gjøre noe litt mer aktivt for å finne min plass blant mine nasjonale venner - dersom de synes det er noen grunn til å la denne invandrer'n få "være med"! Let's go!

Gjermund

Flere bilder

Bilder er bestandig fint for å beskrive ting, og her kommer noen. Det første bildet viser Håvard på vei hjem fra barnehagen. Han snakker med meg i mammas telefon.


Han skulle nemlig fortelle meg at jeg måtte vente med å reise til språkskolen til han hadde kommet hjem så jeg kunne få se "blåøyet" hans... Han trenger fortsatt forbønn! Læreren hans er visst livredd for at jeg skal være sint på henne, stakkar. Håvard og Sondre strever litt med denne barnehagen, det er ikke så greit å gå der når man ikke skjønner noe, men det går bedre og bedre.


Dette bildet viser den stolte fem-åringen Ola som rir (alene) på hesten vår, Bamse. Det er veldig viktig at dette er det siste bildet hvor han er "bare" fem år. I morgen blir han jo seks!


Så er det Sondre. Det ser jo egentlig ut som om han er fryktelig lei seg, men egentlig er han bare forferdelig sint fordi han ikke får lov til å ta av seg jakka si. Det vil si, han er vel litt lei seg også, for han har nemlig nettopp sagt at han ikke vil ha sykkelen sin - enda han egentlig vil det - han er nemlig så sint at han svarer "nei!" på alle spørsmål. Og ikke tale om at han kommer til å skifte mening fordi om han egentlig har svart feil! Det er han for sta til ja. Og da blir man jo litt trist midt oppi alt sinnet.

I tillegg til dette; Et vennepar av oss (for dere som leser engelsk: følg linken til Jeremy og Renee i margen på høyre side) skal ha baby i disse dager. Det er visst ikke bare bra, de tror blandt annet babyen ligger galt, og de skal fø i Mongolia(!). Vær så snill å være med å be for den familien!

Gjermund

Bilder vi har lovt å vise frem

Beklager lang ventetid, men nå kommer de bildene vi har lovet å vise frem, for som vi skrev i forrige innlegg har vi vært på tur alle sammen, inkludert Torstein (det er han som har tatt alle bildene).


Vi besteg fjell (alle sammen), noen til fots og noen med føttene hengende ned fra fars armer.


Noen barn er født pene.


Som disse to. Og barn er veldig morsomme - alt kan være spennende, bare det ikke er en vane fra før.


Torstein fikk prøve å holde en ørn på armen, og selv om fuggel'n hadde hette på hue og løftet kosta 2000, var det ganske spennende.


Torstein og jeg krabba opp en masse trapper etter å ha forsert en skranglete hengebru, hvor vi fant et tempel. Der var det et og annet bønnehjul kan du si...


Midt ute på en slette fant vi denne musikkgruppa som skulle filmes av et "international TV"-team som ankom og dro - sammen med alle musikerne og alt utstyret deres - i tidenes største (ironi) minibuss. Vi sto med haka nedpå knærne etterpå og kunne bare konstantere at "jo, det gikk!" Musikken ar visst forøvrig bra sa Kjersti og Torstein.


Vi besøkte skillpaddesteinen også. Vi klatra opp på baksiden av den og krøp gennom et hull så vi kom frem i det hullet dere ser rett under og rett bak "hodet" på skillpadden. Sondre slet litt, men fikk hjelp så vi balanserte oss så fint frem at.


Her er familiens diktator for tida... Verdens søteste tror jeg.


Gutta boys. Flotte ja?


Så er det jenta vår. En mesterklatrer. Elsker utfordringer og ting som går litt utenom "mønsteret".


På vei til "ferien" vår "fant" vi denne ekvipasjen. Legg merke til hvem av de tre som bruker hjelm!


Vi fant en og annen fullastet lastebil kan du si! Det er jo greit nok med fulle lastebiler forsåvidt, men når de er så rammeskeive at det ser ut som ombakparten prøver å ta igjen fremparten synes jeg det begynner å bli skummelt...


De skulle ri hest, og hestene skulle være hvite...


Men det var eselet som vant konkurransen om popularitet. "Et sånt et skal jeg kjøpe meg i Hovd!" sa Ola.


Jeg syntes jak'en var kulest, og Ragnhild syntes og det var moro å ri på den.


Mongolene tar trafikksikkerheten på alvor, og glem all skremselreklamering mot tobakk og slikt - denne advarselen tar kaka; "Fart = brå død"

Vi kjørte veldig pent! (Utenfor Ulaanbaatar i hvert fall)

Gjermund

Helgetur

Noen som synes det er lenge siden vi fornyet denne bloggen? Det er fordi vi har vært på tur det. Og hatt det veldig bra. Vi har vært på tur til et naturreservat utenfor Ulaanbaatar og sovet i ger. Ungene har (såvidt) prøvd å ri på hest (hvit - som vissnok er den beste fargen), jak, kamel og esel (det skal Ola forresten kjøpe seg i Hovd, har han bestemt seg for).
Vi har sett ørn på nært hold (på Torsteins arm) og klatra i en fjellformasjon som ser ut som ei kjempeskillpadde. Den var det forresten ei hule i langt oppi der et sted, så vi kunne klatre gjennom. Til og med Sondre på to år gjorde det. Like greit at bestemødre og sånt ikke var med tror jeg - men vi passa godt på altså!
Kommer tilbake med bilder etterhvert.

Gjermund

Besøk

Nå har vi fått besøk av storebroren min. Det er jo ganske morsomt. Jeg reiste ned til Ulaanbaatar på fredag, og hadde en heller slitsom natt med oppkast og andre vidreverdigheter før jeg henta ham - men ikke all bagasjan hans, for litt av den ble igjen i Russland - på flyplassen klokka mellom seks og sju på lørdagsmorgenen.
Da vi skulle gå ut i bilen og kjøre inn til Ulaanbaatar, møtte vi et par jenter fra Frankrike som kom med samme fly som Torstein og som hadde mista all bagasjen sin. De trengte skyss til byen, så vi tok dem med. På tur til Ulaanbaatar fant vi ut at de bare skulle reise på måfå i Mongolia i en og en halv måned, og at de ikke visste hvor de skulle starte eller noe. Så jeg foreslo at de skulle bli med oss til Darkhan og ta utgangspunkt i den byen. Det gjorde de. Ganske moro i grunnen. Må si jeg synes de er litt tøffe.

Vi har fått meldinger om at det har gått veldig bra med dem som var i Hovd. Det meste har visst lagt seg godt til rette for dem, og vi tror det er bønnesvar. Nå er det bygninger og boenheter der borte som er utfordringen for oss. Vi håper det også legger seg til rette for oss ganske snart. Det begynner å haste litt om vi skal ha håp om å komme oss bortover i løpet av neste sommer!

Sigrid begynner å bli større, og er mer bevisst på at hun er minst og derfor skal bæres mest...

Ganske sjarmerende, ikke sant? Hun er 3 og en halv måneder nå.

Gjermund

Jobb og sånt

Nå er jeg sjef. Det er ikke en stilling som passer særlig godt til mine evner. Jeg gjør meg best som idemaker.
Heldigvis er det bare for et par dager jeg må sitte med NLM's stempel og se viktig ut når noen kommer og skal ha godkjenning av og stempel på masse papirer jeg skjønner ingenting av. Jeg har derimot hatt mitt første møte med staben i SDP (prosjektet "mitt") og føler vel i grunnen at jeg får være med litt der. Det er moro. Vi har snakket en del sammen, og det er interessant å se hvor mye psykologi det ligger bak å få et gruppearbeid til å fungere ordentlig. Jeg har i løpet av tre dager fått være med på å rettlede medarbeidere, se problemene prosjektet arbeider med i øynene, føle håpløsheten til medarbeiderne over at de ikke har klart å gi prosjektets aktiviteter den nødvendige bærekraft (som betyr at arbeidet ikke skal slutte når NLM slutter sitt arbeid, men gå videre drevet av lokale krefter). Stor var imidlertid gleden da vi klarte å komme frem til noen forandringer som vil løse (så langt jeg kan se) stort sett alle utfordringer i så måte. Dere må være med å be for dette prosjektet, at de nye ideene må vise seg gode og la seg inkludere i de allerede eksisterende planene. Jeg tror jeg har fått oppleve å få en ide som er så god at den vil være som en slags døråpner i arbeidet her ute. Be om at jeg må få mulighet til å bruke denne og lignende muligheter til å nå menneskene her med enda mer - mer enn de i utgangspunktet venter seg.

Så har vi en utfordring for tiden her. Det er sluppet ut en del kvikksølv og Cyanid i en nabokommune, og vi er redd for at mat vi kjøper lokalt skal være infisert, at det skal komme i vannet osv. osv. Be om at vi må bli bevart.

Til slutt. Vi holder alle pusten for tiden. Vi har en delegasjon i Hovd, som akkurat nå er i ferd med å fastlegge og ordnet opp i gamle og nye planer for arbeidet der borte. Siste rapport sier at de har fått gjort veldig mye og at de er veldig fornøyde med utviklingen. Be om at alt må skje etter Guds vilje og til Hans ære.

Gjermund

På tur til Afrika

Vi har vært på tur igjen. Og turens mål ble raskt gitt navnet "Afrika" på grunn av sine store sandbakker og lave, kule trær. Snart kommer onkel Torstein på besøk, og ungene gleder seg veldig til å invitere ham til Afrika. "Da skjønner'n sikkert ingenting!" Spesielt sanda innbød til lek og moro...


Hoppekonkurranse er moro!


Mens noen nøyer seg med å ake i sanda - "Hva maser du for Pappa? Hva har man vel bukselommer til, om ikke for å fylle dem med sand?"


Eldstejenta er spretten som ei geit. Trives tror jeg.


Noe både unger og pappa liker godt, er kryssing av elver...


Og for en saueelsker er da vel dette et vakkert syn? Om man ser bort fra halen, vel og merke...

Skal forøvrig hilse fra kona og si at vi er veldig takknemlige for alle kommentarer på blogginnlegg. De leses møysommelig og grundig og kommenteres oss i mellom med stor entusiasme. Vi har dog valgt å være tilbakeholdne med å kommentere kommentarer, og i stedet forsøke å legge ut nye innlegg så ofte som mulig.

Gjermund

Mor Mongolia

I Mongolia er familien veldig, veldig viktig. Og vi har jo ingen familie her! Det er til stor bekymring for en av våre venner som bruker å ha poteter og grønnsaker til salgs. For ikke å snakke om melk og tarag (Det er mongolsk youghurt - jeg liker det veldig godt). Det er ei fantastisk fri og frimodig dame dette, som ikke er det minste engstslig for å gi oss gode råd. Og hvis Sigrid skriker mens jeg holder ho - ja da er jeg en dårlig far. Ting utbasuneres med stor innlevelse.

Kjersti og jeg har virkelig begynt å like denne dama, som vi aldri husker navnet på, og i kveld om hun innom igjen. Som regel prater hun om alt mulig - på en gang, så vi rekker å komme innom ganske mange temaer i løpet av den korte tiden hun sitter ned. Og i dag rakk hun å finne ut at vi kanskje kunne tenke oss å kjøpe en del poteter som vinterreservoar, hun klarte med stor overbevisning å selge fire glass med en merkverdig rød, men dog god, salat og hun tok med seg termosen vår for å lage melkete til meg i morgen (jeg liker det også veldig godt).


Her sitter hun stolt i sin egenproduserte jakke i tradisjonell mongolsk stil, og har sin grønne salat ved siden av seg (ja, vi har kjøpt den og). Da hun gikk, etter å ha fått med seg litt ekte norsk grønnsåpe for å kurere en neglerotbetennelse, sa hun det at vi minner henne så om hennes egne barn (som alle bor i Ulaanbaatar) så hun skulle ta litt ekstra godt vare på oss. Så nå er ho vår mongolske mor - "for det trenger dere!" mente ho. Så sånn er det bare, vi har fått en mor, og i morgen kommer "Ejee" (uttales med engelsk "j" og betyr "vår mor") med te til oss. Kult.

Gjermund

Litt nytt igjen

Ja, da er det på tide å fortelle at Bayraa's gutt og kone har kommet hjem fra sykehuset igjen. Det er bra. Nå får vi bare håpe at han kommer seg helt og at all den medisinen han har fått ikke setter varige mèn. Ellers må jeg bare nevne som en kurositet at Bayraa er i svært godt humør for tiden fordi vi likte så godt noe sylteagurk som kona hans har lagt at vi bestilte litt til - 11 kg for å være nøyaktig... Fikk faktisk fire ekstra agurker på kjøpet som en slags bonus av den familien som solgte oss de 11 andre kiloene! Det er jo det man ønsker seg mest, mer agurk mener jeg, når man akkurat har kjøpt seg en sekk...
Det er noen andre også som synes det er veldig spennende og selge noen ting til disse utlendingene, de kjøper jo alt de! Strikkagensere, sylteagurk og annen agurk, grønnsaker og melk. Vi synes det er koselig vi. Også så fint å kunne oppmuntre folk som faktisk gjør et ærlig arbeid for å skaffe seg litt inntekt!
Det er for tiden stor bekymring blant de lokale, for de mongolske pengene synker i verdi, og allting blir så grusomt dyrt. Til og med taxiprisene har steget med 25 øre for en tur! Taxisjåførene prøvde først å øke med 50 øre, men da ble det tilløp til konfrontasjoner, så det endte med en litt mer moderat prisvekst. I denne omgang. Jeg kan ikke noe for at jeg egentlig unner dem de 50 jeg da...

Ellers har jeg bedt masse om et språkunder helt siden jeg kom hit. Nå har jeg slutta. Det går så sent, og jeg får liksom ingen sånn hellig eller himmelsk motivasjon for å gå på dette språket med krum hals for å lære det i løpet av neste uke. Så jeg står opp om morgenen, spiser litt og tusler til skolen. Der sitter jeg og vrir meg på en stol, tenker så det knaker og åpner munnen som som regel er altfor full av en merkverdig stiv og stolprete tunge. Det er verst når lærer'n ler.

Men, i går stod jeg i over en halv time og snakket med en ukjent dame - på mongolsk! Jeg og hun. Ingen andre og støtte oss på. Grunnen til at det er litt ekstra stort at ho var en fremmed, er at de mongolene jeg kjenner, og som kjenner meg, de har lært seg hvordan jeg snakker og hva jeg kan. Også snakker de deretter selv. Som regel da. Bortsett fra vaktdama borte hos de andre norske. Ho er kul og snakker skikkelig mongolsk. Sånn at jeg blir svett i øra av å høre på og trøtt før klokka ni av å konsentrere meg. Men det er jo sånn trening jeg trenger.
Så, med bakgrunn i gårsdagens mestringsopplevelse, og det faktum at jeg faktisk har begynt å fange opp ord, uttrykk og måter å si ting på i løpet av en samtale; forståelse ut av en sammenheng, så må jeg jo i grunnen si at jeg tror det har skjedd et språkunder likevel! Og ikke nok med det at jeg på et snodig vis (i hvertfall sett fra en mongolers side) til en viss grad håndterer det før totalt ukjente språket mongolsk, er det lett å merke at engelskkunnskapene er stigende. Jeg som ikke turte å reise til Danmark en gang i gamle dager, fordi jeg var så dårlig i engelsk! Nå leser, skriver og spøker jeg på engelsk. Det er jo nesten norsk! Lærte forresten et nytt ord i dag også (gjetta hva det var ut av sammenhengen før jeg fikk det bekrefta fra en ordbok):Women's brassiere. Ikke "brasseri" som jeg trodde det var først, men "brassiere". "BH" betyr det. Lett - ikke sant?

Men, det var egentlig noe annet jeg tenkte å fortelle - om ho jeg snakka med i går. Ho kjører søppel. Ja - ho kjører'n, det er en annen en som spar'n opp på lastebilen også videre, ho bare sitter inni bilen.
Ho lurte på om jeg synes mongolene er late. Jeg har nemlig leid nabohsja'n, med tanke på litt beitemarker for dyra, rideareal for ungene og så tenker jeg å bruke en jordkjeller som ligger der inne som hønsehus i vinter. Ho tok en tur inn i hasja'n vår og så på det som var gjort der, og la det sammen med opprydningsarbeidet jeg drev å svetta med i den andre hasja'n før hun konkluderte med at "du er ikke redd for å arbeide du? Synes du vi mongolere er late?" Jeg synes mongolsk er vanskelig, men å vri seg ut av den var enda vanskeligere. For det er ikke tvil om at en del folk er ganske late. Men en del folk er al annet enn late også, så det ble vel forsåvidt redninga i går. Men moro var det, å praktisere litt skikkelig under helt nye og ukjente forutsetninger.

Gjermund

Barnehagestart!

Det forrige innlegget bør ikke få stå øverst flere timer nå…..

Nå er endelig dagen som jeg har grua meg lenge til over! I dag har alle barnehagene og skolene i hele Mongolia starta, og Håvard og Sondre har begynt i mongolsk barnehage! Å sende to av våre håpefulle i barnehage i et fremmed land, med et språk de ikke kan og med en pedagogikk som er en del tøffere enn i norske barnehager, var noe jeg nesten ikke turte! Men vi valgte å gjøre det likevel fordi vi ønsker at de skal lære seg mongolsk og komme litt nærmere folket her. Og det gikk bra! Uka er jo ikke ferdig enda, men jeg er veldig glad for at det gikk bra denne dagen!

Vi hadde forberedt dem så godt vi kunne på at det var litt annerledes enn i norsk barnehage, at de voksne måtte være litt strengere her fordi de var så få voksne og mange barn (1 førskolelærer og 1 assistent på 30 tre-fire-åringer!), og at det ble litt skummelt å ikke forstå språket i starten. Men de var veldig motiverte. Håvard har gleda seg i mange dager, for vi måtte jo kjøpe ny ryggsekk til ham og mye tegne- og skrivesaker! Det var saks, lim, tape, mange skrive og tegnebøker, tusjer og tegneblyanter, modell-leire, malerskrin osv. (Her må alle ha med alt de trenger for hele året, t.o.m. do-papir og vaskemiddel for vaskedamene!) Så Håvard har gleda seg veldig! Og når det var greitt for Håvard å dra til barnehagen sammen med hushjelpene våre, var det jo greitt for Sondre også!

De fortalte at når de kom til barnehagen, ville ikke Sondre leie hånda mer. Da putta han hendene i lomma og ville være stor! Heldigvis fikk de ordna så Håvard og Sondre kom i samme klasse (for 3-4-åringer), og det var nok trygt for dem begge! Det var visst en fin klasse sa Tuja, og Håvard sa også at barna var snille. I etasjen under var de minste ungene, og jeg er glad Sondre ikke var der. Der var det forferdelig til skriking. Her er det sånn at første dagen i barnehagen blir alle levert uten tilvenning, foreldre får ikke være der i det hele tatt. Heldigvis gjorde de unntak med oss og lot Tuja og Baigalaa (hushjelpene) få være der etter som vi er utlendinger. Men jeg ble litt paff da hushjelpene kom tilbake bare etter 1 ½ time! Jeg tenkte jo de skulle være der hele tida! Jeg fikk lyst til å gå og se hvordan det var med barna med en gang, men måtte bare ta meg sammen og vente til klokka ett som avtalt! (Vi kommer til å hente dem da hver dag, for da er det sovetid i barnehagen).

Når klokka endelig var ett kom jeg og henta dem. Da satt de to og lekte på golvet mens alle de 28 andre barna lå og sov på rommet ved siden av. De andre barna hadde lagt seg 10 min tidligere og nå var det stille! (Det klarer ikke vi med våre 5!) Jeg fikk en lang, god klem fra Sondre. Han hadde visst grått litt, men det hadde gått bra, sa læreren og de hadde vært ”cain,” det betyr bra, god. Og så var de visst søte, da. Jeg var letta da jeg møtte læreren. Hun var hyggelig og prata koselig til Sondre og Håvard, og var interessert i å høre hva de sa til meg! Jeg hadde forventa en meget autoritær, ikke-smilende dame, så det stemte ikke, heldigvis!

Håvard kunne fortelle at ”Sondle sklek nånn gong, da, men e sklek itj, e va belle lei me, da!” Men da jeg spurte han om han trengte litt trøst nå, sa han nei og løp bortover, så det stakk ikke så dypt tror jeg. De hadde visst sunget ”Bjørnen sover”, sa han, og det var god mat og han hadde spist alt begge måltidene! De hadde hatt det fint, syntes han, men han hadde ikke fått brukt tegnesakene sine i dag, da. De er innstilt på å gå igjen i morgen!

Så nå sender vi to barn til barnehagen og to barn til skolen i halv ni-ni-tida, og Gjermund går på jobb, og da blir det plutselig stille kan dere tro!

Kjersti

P.s. Dere som ber: Fortsett og be for barnet til Bayraa, han ligger fortsatt på sykehus og har diare`. Vi vet ikke om han overlever. Det er fælt å ikke kunne hjelpe, men det er godt at vi legge alle bekymringer i Guds hender.

Tatt på fersken!

Jeg vil advare sarte sjeler med det samme - reportasjen under inneholder sterke bilder uten sladd. Vær vennlige å ikke lese dersom dere vil beholde et romantisk bilde av enheten Kvam.

I det siste har det vært en kar som har luska rundt hasja'n vår og villet inn. Jeg har gjort mitt beste for å stenge ham ute, og trodde i grunnen jeg var trygg for ham. Men da jeg våknet i dag og gikk ut for å åpne for Baatar, tok jeg ham på fersken.


Det er bare å vente på resultatet. Jeg ønsker meg en hund til ja -men en stor og sterk en, ikke en liten stygg puddel! Ho kunne jo i hvertfall valgt en liten en som hadde rukket ned på bakken med bena da, og ikke en som var så liten at beina han og dinglet da de ... styret på som verst. Jeg vil bare advare alle som eventuellt begynner å glede seg til det kommer valper; Det kommer nok ikke valper. Det kommer til å være sprengkaldt når de kommer vet dere...

Kjersti står her og presser meg til å fortelle at man får et "annet syn på" dyr her i Mongolia. Skjønner ikke hva hun mener.

Gjermund

Alt vendes til det gode

I dag hadde vi planlagt å ta oss en liten avkoblingstur bort fra Darkhan, men det skar seg i forhold til bil. Selv om humør og sinnstilstanden befant seg på lavmål, bestemte vi oss for å gjøre det beste ut av det og lastet opp to vogner, to sykler og en ryggsekk og gikk en tur over nærmeste haug.

Det var knall! Ungene storkosa seg, og Ola og Ragnhild, som sykla, har vel knapt hatt noen bedre tur noen gang her i Mongolia. Dessuten møtte vi ei jente som bar på et bur med to kaniner i da vi gikk hjemover, så d ordnet vi en handel med det samme. Det er nemlig slik at det er tilfeldig om du finner det du leter etter på markedet og slikt her, det er ikke bare å gå i en "dyrebutikk" å kjøpe seg kaniner. Så vi følte vi fikk en skikkelig erstatning for en i utgangspunktet tung og "treg" dag.


Vi hadde med godteri og tidenes vannmelon (som forøvrig viste seg å inneholde tidenes hull og tidenes tykkeste skall, så av fem kilo vannmelon spiste vi kanskje to) samt en halv liter juice til hver, så ungene trivdes i utgangspunktet fortreffelig bare av den grunn.
Vi la merke til at Sondre i særdeleshet har tatt lærdom av sine erfaringer, for han hadde vondt for å gi slipp på den posen med godteri han hadde fått fatt i, og da han innså at han måtte gi den fra seg for å dele med de andre - og at han til sin store skuffelse ikke klarte å spise fort nok slik at han fikk sikret seg nok av posens innhold, stappet han lommene fulle før han høyst motvillig sendte godteriet videre. Han hadde "nam-nam" mye lenger enn de andre...

Gjermund

Laila og Thomas gifter seg i dag!

I dag, 1. september, er bryllupsdagen til Gjermunds søster Laila! Gratulerer Laila og Thomas!


Vi er lei for at vi ikke får til å være med denne dagen. Vi visste når vi dro ut at vi kom til å gå glipp av noen sånne dager, og det er ikke så moro å ikke kunne bli med.

Men vi håper at det blir en fin dag for både dere, Laila og Thomas, og for de andre i bryllupet!

Kjersti

I dag var vi i en annen kirke enn den vi pleier å gå i. Det var litt moro, for det rocka litt mer enn jeg er vant til. Dessuten traff vi et par gategutter som gjerne ville ha litt mat. De fikk restene etter måltidet vårt (vi har vært på restaurant i dag og tok med restene i små "take-away esker"). Det var gutter som kunne kose seg med maten! Det endte med at de først fikk mat, så vann, deretter resten av bolleposen før de avsluttet festen med å gjøre kål på en godteripose. Egentlig ganske moro å se så direkte virkning av velplasserte investeringer.

En annen ting: Gutten til Bayraa (han som adopterte en gutt tidliere i år) er veldig syk. Eller, egentlig så er han nok ikke så veldig syk, men han er innlagt på et sykehus her - og det er det farligste som kan skje her i Darkhan. For dersom du ikke er dødssyk når du kommer dit, blir du det etter en ganske kort stund.


Den lille gutten, som nå er ca fem måneder, har fått SINNSYKT mye medisiner. Selv om vi ikke frykter sykdommen hans (diarè) så forskrekkelig mye i utgangspunktet, er vi livredde for at legene skal forgifte ham med alle medisinene de gir ham. Først propper de ham med antibiotika, så doper de ham etterpå fordi han griner. Til slutt dytter de i ham litt smertestillende og feberdempende greier - alt intravenøst. Og sterilt utstyr - hva er det?

Så vær med å be! Vi tror virkelig det trengs.

Gjermund