Forrvirra fyr

Hei igjen folkens! Nå er nok en uke slutt. Dem er harde, ukene våre. Det synes i allefall jeg! Jeg studerer språk fem dager i uka, og får ganske mye lekser - i tillegg til at man er nødt til å trene dersom man skal bli bedre. I mitt tilfelle så er det potensialet som er best, ikke kunnskapen...
Det som er vårt største problem, er at det er vanskelig å kombinere et meget stort behov for språktrening med en forholdsvis stor flokk med små barn. For min del er det nok bra at jeg har en mongolsk mann til å hjelpe meg med stallen vår (som faktisk snart er ferdig!) for han hjelper meg masse i forhold til språket. Han lærer meg veldig mange nyttige ord, som for eksempel sagflis, sag, spiker og stolpe. Det tar det lang tid før man lærer på språkskolen tror jeg.
I dag spurte jeg om han kan hjelpe meg å få tak i en hest, og det skulle visst la seg gjøre. Kanskje blir det hest til uka!

Midt oppe i all språktreningen er det lett å gå i surr. Jeg kan ta i mot et telefonnummer på mongolsk nå, og gjetter ofte rett når noen spør meg om noe - men man er liksom alltid på alerten og frykter nesten fremmedfolk fordi det kan hende de har tenkt til å si noe til meg... Og mange av de jeg omgås med hver dag snakker litt engelsk. Noen av de norske snakker for det meste norsk og dermed er kaoset et faktum. Det blir stotrende "wannabemongolsk" utfyllt med engelsk og med enkelte utrop på norsk. Nå begynner jeg å forstå hva man mente med "en tredje kultur" - mellom de to som møtes i det nordmenn møter mongolere og omvendt...

Så er det pengene. Her finnes for eksempel ingen mynter. Og vi har ingen egen konto slik som vi er vant til i Norge, vi går bare på kontoret for å ta ut penger. Og der hever vi stort sett like mye - eller mer - som mongolerne tjener på en hel måned. Kult i grunnen (ironi) med tanke på at kasserer'n faktisk er mongolsk. Penger har blitt en lidelse for meg her nede. Hver gang jeg setter meg blir jeg minnet på at jeg er rik - rikere enn de fleste her. Hver gang jeg skal betale taxi'n blir jeg minnet på det samme, og hver gang jeg kjøper noe som er mye dårligere enn i Norge - men likevel luksus her - blir jeg minnet på den enorme urettferdigheten jeg representerer. Det går ikke an å venne seg til, tror jeg. Det går ikke an å retferdiggjøre det heller, tenker jeg. Så det blir å leve med et sår på innsiden. For å redusere levestandaren, nei det tror jeg ikke jeg klarer. Det er ikke lett å leve med dette, når jeg vet at naboer rundt meg ikke har råd til å tenke sånn - nei, mange av dem er glade om de har råd til å kjøpe seg et brød hver dag.

- Det som stod her er sensurert på grunn av unødvendig fokus -

Hilsen Mr. Engasjert

Ny skademelding

Ja - her går det for seg! I helga har vi vært i UlaanBaatar, en (etter min mening) forferdelig stor by med forferdelig mye trafikk! Og rødt lys/grønt lys - hva betyr det? Nei - takke meg til Darkhan! En liten, koselig (Mongolsk sett) by med av og til tomme gater og plass til bilene som kjører der. Jeg synes det er helt greit å forholde meg til små forhold og ellers lav fart. Albuebruk er jeg stort sett motstander av.

Nok om det - i UB hadde vi ingen internettkontakt, så derfor har det vært temmelig stille på bloggen denne helga. Nå er vi imidlertid "hjemme" igjen - og ting har begynt å skje, så da tar vi bloggen i bruk på nytt.

I dag klarte nemlig Håvard (overraskelse!) å skjære seg i fingrene med stavmixer'n. Han knabba'n, snek seg i sjul bak skapet på rommet sitt og satte støpselet i kontakten. Deretter trykket han på knappen med fingrene godt plassert i den roterende knivens bane - ja, dere forstår resten. Vær med å be om at han må få beholde fingertuppene og at det ikke må gå infeksjon i såra. Også må dere be litt mer om at han må få litt mer vett og unngå flere sånne kjedelige og farlige episoder. Spørs om ikke alle de slaga i hue hans har redusert evnen til å trekke logiske slutninger eller noe. (Ja - jeg er oppgitt! Skjære seg med en stavmixer, liksom?!? Går det an!?!)

Ellers kom vi hjem til et hus uten vann i går - fikk det ikke tilbake før i ettermiddag, og i mellomtida hadde både strøm og telefon vært "underveis". Som jeg tidligere skrev; Ting er av og til "Berko" - men nå er det altså "Ben" igjen. Og takk for det, for do er fint å ha.


Et bilde av ulykkesfuggel'n i et harmonisk øyeblikk - uten plasterlapper! Hadde det bare vart...

Gjermund

Gata vår

Skrev tidligere at det kanskje kunne bli noen bilder fra her-om-kring når vi har kommet oss gjennom kultursjokket. Det gidder jeg ikke å vente på, så jeg skriver litt nå jeg.

Vi bor på et område som kalles for Bataljonen. Først trodde jeg det var NLM's område som kaltes det, men det er en hel bydel. Det er vel kanskje hva man kaller en fattig bydel - men det er de andre bydelene også, så det sier i grunnen ikke så mye. Kjennetegnet for denne delen av byen er at det er såkalte hasjaer her - inngjerdinger. Alle hus har en hasja - mens i de andre bydelene er det stort sett bare blokker. Dette gir "gata" vår en egen form for frihet (inne i hver enkelt hasja er man alene - lurt!) samtidig som det gir "gata" vår et eget særpreg. Det særpreget er en smule grått fordi alle gjerdene her ikke er malt.



Så er det et par andre ting som på en måte er alle-steds-nærværende her om kring. Begge deler er positive og trivelige, synes jeg da. Det ene er at det er mongolere overalt, og det andre er at det er bikkjer overalt. Mongolere liker ikke bikkjer, fordi de er litt redd for dem - så de synes jeg er litt gal som ikke er redd. Jeg bare knurrer igjen jeg, dersom det kommer en bikkje i min vei - og til nå har det vært bikkjene som har veket av. Så jeg har tenkt til å fortsette med det. Men, som en følge av at det er mange både mongolere å bikkjer her (som da ikke går veldig godt overens), er det også en del mongolske barn og en del valper her. De går veldig godt overens!



Hilsen Gjermund

Pakke fra Norge!

I dag kom den etterlengta pakken fra mor og far med barnebilsete, sko og parkdresser! Men det var det andre som var mest spennende! Pålegg, IFA, Bamse-blad og Panorama (bladet til Normisjon Trøndelag som virkelig anbefales! Og for å ikke være illojal mot organisasjonen vi reiser for(!), så anbefaler jeg også Utsyn! Og det mener jeg virkelig! Men det får være tema en annen gang!)

Det var pakken fra Norge vi snakka om. For den har barna gått og venta på, og endelig kunne vi spise "makrell i tomat" og kaviar igjen! Det var jo nesten like bra som middag! Jeg hørte Ola forklarte kameraten sin at pakken hadde vi fått fordi "bestemora vår er så glad i oss og så savner ho oss så masse!"

Ellers går det ganske bra med oss. Jeg kjenner at jeg begynner å trives litt, og for første gang torde jeg å dra til markedet alene! Det var en seier, og så var det jo litt moro å kunne praktisere litt mongolsk! For nå har jeg "survived the course", altså overlevd det intensive toukers "survival-course(t)." Nå er jeg på språkskolen bare 3 dager i uka. Kanskje øker jeg til fire etter hvert. Det går bare bra med barna og hushjelpa. De prøver å utnytte at vi ikke er der og spør om kjeks og "film-seing!" Men nå har vi klargjort reglene, så kjeksene får vente til helga og filmene må vente til det blir vintervær. For det er ikke vinter her enda. Og det er godt! Det er fint å leke ute nå også. Det var nede i 15 minus en morgen i helga, men etter litt solskinn var det sikkert 10 pluss!

I går kveld var jeg og Anna hos Jorunn og spiste Asia-mat! Det var veldig godt og veldig trivelig! Du er flink til å lage mat, Jorunn! Og så er du flink til å ta initiativ til å møtes på forskjellige vis! Takk for det!

Hilser til dere hjemme i Norge!

Kjersti

Forskjeller

Det er en del forskjeller mellom Norge og Mongolia. Egentlig vil jeg nesten si heldigvis. Vet dere at det er forferdelig slitsomt å bo i Norge?

Overrasket kanskje, over en slik påstand? Her kommer argumentasjonen: I Norge finnes det noe som heter Veritas eller noe i den duren. Og kvalitetssikring. Og sikkerhetsmarginer. Osv, osv. Alt dette gjør ting tungvint, umulig å stelle til selv og dyrt.

Her i Mongolia så er det bare to uttrykk å forholde seg til; Et som lyder nesten som "Berko" og betyr noe sånt som "finnes ikke", "slutt", "gått for dagen" eller "virker ikke". Det andre lyder omtrent som "Ben". Det betyr da det motsatte av det forrige uttrykket. Ingen spør om salaten er frisk, om blyanten er hel, om sykkelen har luft i ringene eller om bleiepakka du skal kjøpe er full - nei, enten er det "Berko", eller så er det "Ben".

Dette fører til en del (med norske øyne sett) snurrige episoder, som den med sofa'n på taket, da jeg fikk kjøpt en hel halv liter melk, da det ikke gikk an å ta ut penger den dagen osv. osv. Stort sett lærer man seg å leve med at ting er "Berko" i dag, for i morgen eller neste uke er de "Ben" igjen - selv om jeg må innrømme at jeg med litt skadefro tanker forlot en taxisjåfør med meget god tid i dag og heller betalte fem ganger prisen til nestemann i køen for å kjøre meg når jeg ba om det...

Men vi har værti lekeparken her i Darkhan - og her er faktisk karusellen "Ben". Men det spørs om Veritas vet om det...


Legg merke til at det sitter et par "motvekter" strategisk plassert i karusellen - for å balansere den... Knirka og bråka gjorde det, men den gikk rundt. Den er "Ben".

Gjermund

Veldig redd!

I dag var jeg forferdelig redd! Det har seg nemlig sånn, at her i Mongolia så drives det fire forskjellige prosjekter, og to av de prosjektene har hver sin bil. De bilene får vi norske utsendingene leie i helgene og på kveldstid - og i helga var det Jorunn som hadde bil. Jorunn bor imidlertid i ei blokk hvor det ikke er helt trygt parkere noe utenfor sånn over lengre tid - så vi hadde gjort en avtale om å ta bilen med hit og sette den hos oss.

Så, i dag tidlig, ringte det på døra, og der stod det en mongoler å snakka mongolsk. Ikke det at jeg skjønte hva han sa, men at det var mongolsk - det forsto jeg. Og jeg forsto at han spurte etter nøklene til bilen. De hadde jeg jo ikke det minste lyst til å gi fra meg sånn uten videre, selv om jeg mente å dra kjensel på'n som sjåføren i det prosjektet som eier bilen. Tilslutt ble det nå så jeg gikk med på å gi fra meg nøklene likevel og fyren forsvant glad og fornøyd, mens jeg stod igjen med en stadig voksende klump i magen...

Etter å ha konsultert litt med sjefen senere på dagen, viste det seg at det var en riktig overivrig sjåfør som hadde henta'n, og at alt var som det skulle - men redd - det var jeg!


Hadde vært noe å bruke misjonærlønna til dette? Hadde vel blitt sånn rundt regna 40 års tjeneste eller noe...

Gjermund

Hjemme i Norge

"Hjemme i Norge" blir en sliten frase når man ikke er der, har jeg funnet ut. Jeg lærer noe nytt om Mongolia hver eneste dag, og det samme gjør også språklærer'n min om "hjemme i Norge"... Ho synes forøvrig det er helt sykt å ha hus med fire vegger til kyrne når det bare er 20 - 30 minusgrader på det kaldeste! Og at vi spiser lam! Fysj, å fysj! Nesten som å spise babyer! At de kan veie 50 kilo ved 6 måneders alder er det bare så vidt jeg får ho til å tro. Ja, det er faktisk så jeg tror at ho ikke tror på det! Og da jeg fortalte hushjelpa vår at lammet på bildet (ho så i album) bare var 2-3 uker gammelt, trodde ho så avgjort ikke på meg.


Et av de siste bildene fra Tverdal - nå går gutten!

Så dere bildet av ungene i forrige mail? Grønt å fint ja? Noen som trodde det var Mongolia? Nei, du! Det var fra Norge. Nærmere bestemt hjemme hos mine foreldre, rett før vi for til Mongolia. Hvis dere tenker dere det bildet lagt ut på en trefargers dataskjerm, så får dere et inntrykk av mongolia. Blass gult/brunt, og uendelig. Og akkurat det er litt besnærende. Det er så utrolig stort her! Viddene er enorme! Med noen små(?) fjelltopper utpå. Og vann er mangelvare. I dag var vi å så en sjø - det var ganske kult - da kom jeg på hvor vanlig det er å se åpent vann i Norge. Her er det absolutt ikke vanlig.

Og i Norge så har vi masse familie. I dag ringte broren min - og det var så ufattelig trivelig å høre stemmen hans! Visste ikke at jeg brydde meg så mye om slikt - kanskje jeg egentlig er et følelsesmenneske? Hadde satt pris på no'n brev ja! For eksempel fra Norge... Og i Mongolia så går det ikke an å få kjøpt salt lakris... Jeg har gått ned en hel buksestørrelse allerede, så litt lakris hadde jo sikkert gjort godt! Tross min sjenanse våger jeg å legge ut adressen vår jeg, som et aldri så lite hint...:

Familien Kvam (i tilfelle lakris: GJERMUND Kvam)
c/o NLM in Mongolia
p.o.Box 257
Darkhan
Mongolia



Ja - her er enda et bilde fra Norge - det siste som ble tatt av en samlet familien Kvam på norsk jord. Ikke sikkert dere synes det er så kult å se "norske" bilder, men vi elsker dem! Etter kultursjokket kommer det sikkert noen fler fra Mongolia.

Ha, ha! Vi får ta det som en spøk sa reven, han var flådd (var det ikke sånn det var da?). Vi begynner faktisk å få det ganske så bra her nede. Til uka orker vi kanskje å kjøpe oss gulvtepper. Også har Kjersti begynt å legge opp gardiner til stua. Ja ho har faktisk kommet så langt at ho begynner å kjenne på trivsel! Det er fantastisk bra - vi gleder oss alle over det.

Gjermund

Australsk NLM-representant?

I går ble jeg valgt inn i styret for en bibelskole i Ulaan Bataar. Høres fint ut, ikke sant? Sannheten er vel at jeg har trådd inn i et skopar med alt for mye tåparti... Og valget er neppe gjort med henblikk på mine kvalifikasjoner, heller med tanke på at NLM trenger en representant i styret og ingen andre så seg råd for å stille... Så var den glorien slukket og hengt rundt halsen.

Det som derimot var til litt allmenn forlystelse, var da vi i tur og orden ble beordret opp å stå for at publikum skulle få se oss. Alt foregikk på mongolsk, så litt begrenset var jo min forståelse. Men jeg fikk med meg at akkurat da jeg ble bedt om å reise meg (og jeg gjorde jo det selvsagt) nektet den forrige å bli presentert som amerikaner - han var australier må forstås! Og under hele den ordvekslingen ble jeg jo stående der og smile mer og mer fåret... Inntil jeg ble takket for min tålmodighet og fikk lov å sette meg - til allmenn forlystelse og usjenert høy latter.

Sånn blir man valgt inn i et bibelskolestyre i Mongolia.


Når alt går litt på tverke, så har jeg trofaste supportere som ikke bryr seg om nedturer...

Gjermund

Misjonær - eller fjernt?

Det føles litt rart å ha kommet til Mongolia for "å tjene det Mongolske folk" som instruksen sier, når det mongolske folk har sin fulle hyre med å tjene meg stort sett hele tiden. Det eneste jeg har fått gjort etter at vi kom hit, er at jeg har klart å sette en stakkars mongolsk medarbeider i forlegenhet, slik at jeg måtte be ham om tilgivelse. Håper forøvrid det virker slik et gjør hjemme i Norge, at å tilgi betyr at man fortsatt kan ha med hverandre å gjøre...

Slik har jeg altså følt meg rimelig forkommen her borte en stund. Deprimerende å lese "grunninstruks for misjonærer" med tanke på hvor offensiv jeg er her ute... Da er det så mye greiere med alt annet man kan gjøre. For eksempel å se barna rundt oss. Alle mongolske barn er veldig ivrige å ønsker å snakke litt engelsk med meg når de ser meg, og det er jo en grei måte å vise dem litt oppmerksomhet på. Man lærer mangt av barn, om man bare vil lytte litt til dem. Dessuten er det veldig moro å overraske dem med noen mongolske gloser etter å ha snakka litt engelsk med dem først.

Så er det når det skjer litt opplivende ting - som for eksempel at det setter seg fast fugler inni veggene våre. Det gjorde det i dag. Så da var det til med verktøy og lokkemidler for å få den stakkars fuglen ut - og den fløy så glad og fornøyd ut til vennene sine utenfor, at Far i huset lurer på om det er VårHerre som sendte den for å styrke selvtilliten hans...


Veggen måtte åpnes for å få fuglen ut - godt at verktøyet var med ja!


Her er'n den lille stakkar'n. Ble fornøyd da han slapp fri ja!

Gjermund

Misjonærliv med flis

Jeg har skrevet en del om en stall i det siste - nå er det vel tid for å tilstå at jeg fortsatt ikke har begynt på den ennå... Men i dag ble jeg ferdig med grisehus og grisebinge! Det var stort. Og det er rydda plass til stallen, som nå har vokst til saufjøs/stall/fôrlager... Og til sommer'n har jeg tenkt å restaurere hønehuset. Hundehuset har også fått seg en overhaling, så nå er veggene i orden - huset har fått gulv og mindre døråpning, slik at bikkja ikke skal fryse så gæli til vinter'n. Hva vi gjør med valpen vår er jeg fortsatt ikke sikker på, nå for tida bor'n i hønsehuset...

I dag gikk jeg på på butikken å spurte om det var mulig å få kjøpt pølser - på mongolsk! Det er så godt at det endelig går an å spørre etter ting man trenger - og stort sett så forstår jeg hva de sier når de sier hva jeg skal betale. Det er faktisk veldig viktig!

Som dere forstår, ting går smått om senn fremover. Jeg elsker (som sikkert mange av dere vet) å lage ting med hendene, så litt snekring og vedlikehold er midt i blinken for meg. For mye lærdom tar som kjent knekken på den sterkeste (Pippi) og jeg har ikke tenkt å utforske grensene mine i så måte - derfor prøver jeg å balansere inntaket av språkkunnskap med litt blå fingertupper og flis i nevene. Det gjør godt for hue å tappe av litt fysiske krefter av og til tror jeg, så det er vel bare å begynne å tenke på neste prosjekt snart - så jeg ikke skal gå lens. Har jo forsåvidt allerede tenkt litt på dette med kamelhold - kanskje går det an å leie seg litt plass på nabotomta for å holde en kamel? Litt sus over det - ikke sant? Kameleier Gjermund Kvam...

Ja, ja - tiden vil vise - enn så lenge: Baierte!

Gjermund

Jælpes Mæj!

Da Håvard var fire måneder gammel, datt jeg ned trappa på Tverdal med ham på armen. Det var en opplevelse av de verre, for å si det sånn. De sekundene det tok fra vi datt til han begynte å skrike, tror jeg er noen av de verste jeg har gjennomlevd, og jeg husker jeg var fysisk kvalm av redsel den gangen. Håvard og Kjersti ble henta med sykebil og kjørt til St. Olavs hospital i Trondhjem hvor de ble møtt av et traumeteam og full pakke.

Hvorfor fortelle om dette nå? Jo - for da storbagasjen kom i forrige uke datt Håvard ned og slo hull i hodet. Et par dager etterpå datt han ned igjen og slo et hull i hodet igjen - denne gangen på andre siden av hodet.

I dag kom han ut akkurat i det jeg "felte" en bjelke - og han tok i mot den med hodet. Den ca 2 meter lange bjelken (6"x6") traff midt i bakhue hans og slo ham i bakken så han slo ansiktet sitt, begynte å blø neseblod og beit seg i leppa. Sløv og blek ble'n også. Dermed kom den samme kvalme grusomme følelsen tilbake.

Heldigvis har vi to norske leger her i Mongolia - og heldigvis var den ene av dem her i Darkhan akkurat da dette hendte, så Håvard har fått full oppfølging. Det ser ut som om det tross alt har gått bra. Men som dere forstår - vi trenger MASSE forbønn!


Vær med å be om at dette hodet må få slippe flere bulker - den siste uka har det fått tre...

Gjermund

Mange lurer kanskje på hvorfor det er så mye snakk om storbagasje? Er det noe å vente på , liksom?
Tenk dere da å seile rundt i verden helt på villstrå - uten å vite i hovedsak. Da blir det julestemning når noe kjent dukker opp - gir mange gode følelser...

Gjermund

Ny rapport!

Som Gjermund skrev sist, har vi fått storbagasjen vår! Det var veldig deilig, både for store og små! Det ble litt mer hjem her!Vi har enda ikke noe på veggene, og ingen gardiner oppe, men det blir etter hvert. Det tok sin tid å pakke ut av tønnene også. Og så orka vi ikke å pakke ut alle tinga våre mens hushjelpa var her. Jeg er så flau for alt vi har! Vi, og dere andre i Norge, er ustyrtelig rike!

Vi er forresten så takknemlige for hushjelpa vår! Hun er det nærmeste jeg har sett en engel. Hun heter Tuja, er like gammel som oss, lita og søt, med et veldig behagelig vesen. Så flink, selvstendig, tålmodig, blid, ærlig, pålitelig og oppofrende. Hun tjener virkelig med Jesu sinnelag! Hun har vært kristen i ca. 15 år og det er lett å merke at Jesus har prega henne. Jeg vet jo at også hun har behov for Jesu tilgivelse, men jeg må bare si at jeg beundrer henne. For to år siden var hun i England og jobba. Hun sparte opp penger som hun har gitt bort til familien sin og noen foreldreløse barn. I fjor sommer tok hun til seg to 14 år gamle foreldreløse jenter som hun forsørger. Det har ikke bare vært lett for henne. Hun har ikke bare blitt rettferdig behandla, verken av jentene selv eller familien deres. For å klare å forsørge dem, måtte hun skaffe seg jobb. Så nå jobber hun 7 timer 5 dager i uka hos oss. I tillegg går hun engelskkurs på ettermiddagene. På lørdager leder hun en cellegruppe (bibelgruppe), og på søndager er hun med i arbeidet i kirka si fra halv elleve til halv fem! De bor visst på bare ett rom, sa hun, men hun klager aldri. Hun tenker å ta seg av disse jentene til de har fått seg utdanning!

Ellers har vi det greitt. Det går framover her, selv om det er litt tungt av og til. Jeg gleder meg til å begynne på språkkurs i morgen! Huset vi bor i nå er veldig bra, omtrent norsk standard, varmt og praktisk. Alle lys virker og det er bra trykk på vannet! Vi trives godt her. Vakthunden og valpen passer godt på oss (og englene, da). Var forresten på en flott tur i går. Deilig å komme seg utafor bebyggelsen!

I går trakk Ragnhild si første tann, og fikk en tusenlapp, som hun sa.(1000 tugrug=6 kr!) I dag var vi på retaurant med Jorunn, Anna og Anne Ellen! Etterpå var vi i en lekepark sammen med Jorunn. Og de mongolske barna syntes det var så moro å hjelpe Sondre i lekeapparata!

Kjersti

Språkstudent og stall

Nå har jeg vært språkstudent i 14 dager - eller, det ble vel egtentlig bare 13... Men jeg har reparert et hundehus da! Og fått en mongolsk mann her til å berede grunnen for et lite bygg borti hjørnet av hasja'n vår. Har tenkt å bygge stall med fôrlager. blir vel ca 25 - 30 kvadratmeter vil jeg tro...
Han der mongolske karen er forresten noe av det fantastiske jeg har sett. Han kommer ganske tidlig om morgenen og holder på hele dagen - uten mat. Når jeg tilbyr ham noe å spise vil han ikke ha. Og for et driv! Han kunne drevet det langt tror jeg, om han bare fikk muligheten.

Ellers har vi fått storbagasjen vår. Og det var bra, for akkurat da den var ferdig lessa av utenfor her, datt Håvard ned og slo hull i hodet av bare glede. Dermed var det bare å pakke opp esken med medisinskrinet, som selvfølgelig kom med storbagasjen. God timing kan du si. Godt var det og at vi har Jorunn blant oss her, for ho trådde til å lappa'n sammen igjen. Litt mindre hår fikk'n jo, men til gjengjeld fikk han en diger plasterlapp i hue. Neste dag datt'n ned å slo et høl til på andre sida av hodet, så nå har'n nesten ikke hår baki der, men to plasterlapper.

Å kjøre bil i Mongolia er noe for seg selv. Her finnes ikke veier uten hull, og det kan være til dels store hull der det er hull - altså i veien. I dag fulgte vi forresten et par hjulspor utover steppene bak her, men de slutta plutselig i ei grøft, så vi angra oss - i tide.

Nå som storbagasjen har kommet, vil det etter hvert bli mulig å legge ut bilder igjen. Så soon - very soon (innen en måned betyr det her.)

Fortsatt takknemlig for alle som ber for oss. Og hvis det er noen som lurer på om det hadde vært mulig å gjøre noe godt for oss, så er det bare å sende litt salt lakris. Hva med en pakke IFA for eksempel...? Og Mamma; du må aldri mer sende et så kjedelig brev helt til Mongolia uten å legge en liten hilsen eller noe oppi! Det var bare en flyttemelding! Glad i deg!

Gjermund

Sånn har jeg det!

Nå har vi fått telefon og internett-tilgang i ”halmhuset”, her vi har bodd en uke. Det var deilig å få litt kontakt med omverdenen igjen!

Vi har det bra. Iallfall de andre! Og jeg burde iallfall ha det bra! Skal jeg være ærlig, så synes jeg det er litt tungt å være her. Det er grått og trist, går jeg meg en tur, ser jeg så mye elendighet og ikke er det så mange jeg kan prate med! Men jeg setter stor pris på de norske som er her, vi har blitt glad i dem, både de som bor her og i UB! Og det har vært kjempefint å ha en del av de norske fra UB her Darhan i helga! Så håper jeg at omgangskretsen vår blir utvida etter hvert.

Jeg skal begynne på ”survival-kurset” etter helga. Det er et hardt to-ukers språkkurs som skal være til hjelp til å klare seg i starten. Etter dette kurset kommer jeg nok til å studere språk 3 dager i uka. Det tror vi skal være overkommelig. Gjermund kommer til å gå hver dag. Jeg ser fram til å komme i gang med språkkurset, så jeg kommer meg mer ut. Det er ikke det samme å være hjemmeværende husmor her som da vi bodde hjemme i Norge og drev gård. Her tror jeg at jeg blir isolert og passiv hvis jeg går hjemme hver dag. Jeg er visst mer sosial enn jeg har trodd!

I dag fant Ragnhild en valp som hadde satt seg fast. Vi har tatt den til oss, og hvis den slår seg til ro blir den nok værende hos oss! Veldig koselig for både henne og de andre! Den heter Tassen, og akkurat nå skriker den fælt! Den har visst lyst til å være fri!

I morgen kommer kanskje storbagasjen! Det gleder vi oss masse til! Da blir vel forskjellen mellom rike oss og de fattige naboene enda større… Men jeg er likevel takknemlig for alt Gud har gitt oss! Vi blir vel aldri ferdig med denne urettferdigheten. Vi blir mer takknemlige, mindre kravstore og mer ydmyke når vi ser dem som klarer seg med så lite!

Noen ganger tenker jeg at det ser helt håpløst ut her! Kan noe av bistandsarbeidet hjelpe i denne nøden? Kan det være noe håp om utvikling her? Er det virkelig mulig at Gud kan bruke oss utlendinger til å fortelle mongolene om Jesus? Så blir jeg oppmuntra når jeg hører at NLM hjelper veldig mange folk, at det har skjedd stor utvikling på forskjellige måter her sammenlignet med for 10 år siden og at kirkene i Mongolia er i stor vekst! Utlendingene skal ikke ha all æren for det, da! Men det er et under at Gud kan bruke utlendinger med annet morsmål, kultur og levestandard til å dele evangeliet! Så får jeg spent se hva Gud kan bruke oss til etter hvert!!! For det lurer jeg virkelig på!

Kjersti

Sorry

Lei meg for sen oppdatering, men vi har altsaa flytta til nytt hus - uten telefonforbindelse. Hoerte forresten at det skurra i dag, saa det blir vel snart.
Har faktisk upptekka en internetcafe her i Darkhan(!) med mange maskiner - og modem...
Rekker ikke aa lese mail jeg eventuelt maatte ha faatt, men frister aa klore ned noen gloser om hva som skjer for tida.
Har kjoert stor bil i nesten oerkenen siden sist (veldig, veldig, veldig moro) Trukket opp en stucked liten japansk lastebil fra en mongolsk sanddyne, flytta til nytt hus som sagt, pruta masse paa markedet (50 dollar paa en jakke!), mima en fluesmekk med suksessfullt resutat og rauta paa kjoettmarkedet for at selger'n skulle forstaa at det var ku jeg ville ha! Har sett mange mongolere le, for aa si det saann...
Driver ellers aa strever med et sinnsykt vanskelig spraak, men har fortsatt tro paa at dette skal ordne seg med tiden.
Oppdatering will follow!

Takk for alle som ber om at vi ikke maa bli syke - det er lurt.

Gjermund

Mongolsk taxi

Til nå har vi hatt andre norske rundt oss hver dag. Så det har vært enkelt å be om hjelp når noe skal ha vært ordnet. Men i helga er de andre norske i UB, og vi er alene igjen i Darkhan. Det er faktisk litt godt - å være bare oss å stolpre oss litt rundt på egne ben - men vi gleder oss veldig til de kommer igjen også! Vi har bare lata oss i dag, bortsett fra at vi har flytta noen saker bort til huset vårt. Og jeg har vært på markedet - alene - og kjøpt sofa med to stoler til oss. Det var en særegen opplevelse skal jeg si!

Jeg fant en stygg, gammeldags sofa til 135.000 Tugrug (ser at Kjersti kaller dem Tugrig - de skriver nå Tugrug selv, så jeg vet ikke...) og en kopi av en tung skinnsofa (men denne var i skai og plastikk-tre) til 400.000 Tugrug. Ingenting i mellom før jeg bytta utsalgssted. Da fant jeg først en mintgrønn (!) til 370.000, før jeg fant et misfoster av en stålrørssofa til 250.000. Ingenting falt i smak, så jeg endte til sist opp med den gammeldagse stygge! Økonomisk som jeg er; det er best å tape minst mulig!

Så var det tid for å få sofaen hjem... Jeg kjørte bare en "liten" Toyota Landcruiser selv, og da jeg vurderte takgrinda til å være for liten for det digre lasset, bestilte jeg en "maskin" av folket som solgte meg sofa'n - jeg forventa selvsagt å bli henta med en liten lastebil eller en stor lastebil, men nei da! Ei av dem sprang av gårde og henta en onkel eller noe, etter å ha avtalt at prisen var 4000 for å få den frakta de 5-6 km'erne hjem. Da "maskina" dukket opp, viste det seg å være en eldre modell av en skranglete bastard satt sammen av noe fra Lada, noe fra Skoda (svært gammel årgang) og noe av Trabant - mindre bil enn lass, når alt var lessa på taket! Riktig kjøretøy etter anledningen mente de. Jeg hadde mine tvil. Men - gjort var gjort. Jeg hjalp sjåføren med å feste skoremmene han brukte rundt sofaen og stolene, for deretter å sette meg inn i bilen å få beskjed om ikke å bruke sikkerhetsbelte(!) - det var nok at han brukte det, så han mente å yte service!

Så startet en heller interressant opplevelse: I hvert lyskryss stoppet han motoren for å spare bensin (og olje - tror den minst gikk på halvblanding), av samme grunn satte han bilen i fri og stoppet motoren i hver eneste nedoverbakke! Når vi traff en dump eller et hull i veien (det er stort sett hull og dumper i veien her - har ikke funnet noen vei uten ennå) kjente jeg hvordan felgen slo i bakken - dekkene var nemlig så og si uten luft! Noe som igjen gav en høyst spennende skli-effekt i hver eneste sving - som etter min mening ble tatt i (etter forholdene) minst tre ganger for høy hastighet. Godt det var sol, slik at sofa'n kastet skygge, for da kunne jeg følge med dersom den skulle finne på (av høyst naturlige årsaker) å falle av...

Da vi endelig var framme, fikk jeg sjåføren til å hjelpe meg å lesse av, før jeg satt på tilbake igjen og hentet min "lille" firehjulstrekker... Neste gang vet jeg at det er plass på den...

Gjermund

Fortsettelse på "Etter ei og ei halv uke"

Jeg hadde noen tekniske problemer her, og når Gjermund ikke er her blir det ikke ordna opp så bra! Men les dette etter "Etter ei og ei halv uke!"

...omveltning å redusere forbruket vårt, både av vann, strøm, emballasje og annet. Men det har vi godt av!

Her selger de ikke varer bare som uåpna pakker. De selger også en og en tyggis, en og en bleie osv. Så i går var bleiepakken (den eneste de hadde) åpna, og halvparten var ikke der, men den var "teipa" godt igjen og selvsagt betaler vi bare for det vi kjøper! Jeg skal snart begynne med tøybleier igjen. Her slutter barna med bleier når de er 1-1 1/2 år, så på bleiepakken står det: "Your child is ready for toilet training when he/ she is 18-month-old!"

Prisene her er litt annerledes enn i Norge. Det er jo veldig billig her, men f.eks. bananer er det ikke langt fra norsk pris på, så det er det bare utlendinger som har råd til. På markedet roper de "bananer" etter utlendingene. Jeg kjøpte ca. en kg, det kosta 2500 tugrig (1 kr =185 tugrig). Så kjøpte jeg 10 skåler på størrelse med dessert-skåler som også kosta 2500 tugrig (tilsammen)! Armbåndsuret jeg kjøpte kosta 3500 tugrig, omtrent 20 kr! (Men det er ikke sikkert det holder så lenge!)

Jeg gleder meg til å begynne å flytte inn i huset nå, for vi har tatt det sånn med ro denne uka at jeg og Gjermund nesten kjeder oss! Så nå har vi vel hvilt oss nok snart! Samtidig blir man sliten av å bare være til på et nytt sted, med ny livsstil, nytt språk og kultur etc. så overskuddet er ikke så stort heller. Men det har vært godt å roa ned, og det er godt at tempoet i dette landet er lavere enn i Vesten. Det er lettere å være familie her, kan det se ut til! Det er faktisk litt deilig at ikke tida ikke er sånn akkurat på klokka. Det var det mest stressende med å være i Norge! Vi er ikke flink til det og iallfall ikke etter at vi fikk barn! Men det finnes vel en mellomting. Når noen kommer 3-4 timer etter avtale har det gått litt langt..... For det skjer noen ganger her!

Vi har forresten fått hushjelp! Ei veldig grei, erfaren og pålitelig ei på vår egen alder. Hun har vært hushjelp hos nordmenn og andre vestlige før, og kan godt engelsk. Så takk til Gud! Hun har vært her 2 dager. Det er godt å ha hjelp, men det er vanskelig å slappe av med andre i huset synes jeg. Jeg spurte henne om hun syntes jeg var lat hvis jeg leste avis mens hun jobba! Det syntes hun ikke, da!

Nå ble det langt igjen! Det er så mye å fortelle, så det er vanskelig å stoppe! Vi har snakka veldig lite i telefon med dere i Norge. Tidsforskjellen og forsinkelse på linja er en utfordring, og for oss er det billigst å ringe mellom 01 og 13 (som er 19 og 07 nå, 18 og 06 når dere har flytta klokka).

Takk for kommentarene på bloggen og på mailene! vi setter stor pris på det, selv om dere ikke får respons tilbake bestandig.

Klem fra Kjersti

Etter ei og ei halv uke

Nå er det Kjersti som skriver igjen! Jeg trodde vel at det skulle ta lenger tid før jeg nærma meg bloggen, men jeg må innrømme at tankene mine er stadig hos dere hjemme i Norge (og våre venner som er i Paris og Brighton). Jeg drømmer faktisk ofte om venner og familie om natta! Jeg tror nok at det er jeg som tenker mest vestover, - de andre er visst mest tilstede her vi er.

Og vi har det bra. Barna leker hele dagen, men nå har det blitt væromslag! På torsdag gikk vi i t-skjorter og noen var barbeint, det var nok over 20 grader. Men da vi våkna på fredag snødde det, og noe av snøen ligger enda! Det var litt godt, for det ble ikke så støvete mer, så endelig kunne vi kle på barna de samme klærne som dagen før! Vanligvis må alle skifte alt fra topp til tå hver dag, for de blir så møkkete her! (Mye klesvask, ja!) Og ungene er veldig glad for snø, men vi har ikke vinterklærne våre her, for de ligger i storbagasjen. Så det ble mest innetid nå. Håper at storbagasjen kommer snart, for nå er huset vårt ferdig oppussa og vi flytter inn til mandag.

Det har vært stor inflasjon i Mongolia, så pengeenheten er ikke verdt så mye. Vi tjener mange millioner i året! Tugrig heter pengeenheten. Barna synes det er veldig moro å få så mange sedler å kjøpe lørdagsgodt for! (Og jeg tror faktisk at Gjermund synes det er moro også!:-)

I går skulle vi høre på en kassett om lå her. Men musikken ble transponert opp og ned i ett kjør pga. den varierende strømspenningen, så det ble kjemefalskt! Det er en del slike komiske ting her. Vanntrykket er også veldig lavt, så det tar 10-15 sekund å tappe en liter vann. Så det er ikke så greitt å dusje og bade her. Det tar sikkert et kvarter å fylle badekaret med 10 cm vann, så når en av barna tissa i vannet, så vi måtte tømme ut alt igjen, var vi ikke akkurat fornøyde!

Ellers er det meste en får kjøpt i veldig dårlig kvalitet her. Mye er nok det billigste man kan få fra Kina osv, noe er andresortering. Jeg irriterer meg mye over det, men jeg skjønner jo at det er fordi det er et fattig land. For eksempel får vi ikke bæreposer på disse småbutikkene, men poser som er som fruktposene i Norge, (enda tynnere, tror jeg)! Men det er vel meninga at vi skal ta med noe selv og ha det i. Det er iallfall en omvelt

Snart inne i eget hus!

Vi skal snart flytte inn i eget hus! I dag ble kjøkkeninnredninga montert, og vi kan belage oss på å flytte inn rett over helga. Så i morgen skal vi handle komfyr og vaskemaskin osv. Det er et nydelig lite hus. Egentlig er det ganske stort synes vi da - spesielt utenfor. Men veggene er av halm, så de er nesten en meter tykke, og da er det ikke like stort inni som man skulle tro når man står utenfor...
Det skal bli godt å få lage et eget hjem, "settle down" som de engelske sier. Det er liksom noe med det å ikke skulle bo midlertidig lenger. Vi skal høre til her. Det er egentlig ganske enkelt. Når jeg går bortover gata mellom kontorene og hasjaen der vi bor for tiden, så vet jeg at jeg er på rett plass. Det kjennes godt å gå på mongolsk sand. Men om sola står opp i vest eller øst - nei det vet jeg ikke lenger...
Forresten - til mandag begynner språkstudiene. Først et fjorten dagers kurs jeg skal overleve. "Survival course". Deretter blir det språkstudie det neste året - minst. Med litt innblanding i landbruksprosjektet underveis - håper jeg...

Gjermund

...og hustruens tanker....

Nå skal jeg prøve meg på denne bloggen, jeg også! Det blir kanskje ikke så ofte, men jeg har en tendens til å bruke mange ord når jeg først skriver noe!

Vi har vært her i 4 dager nå, og endelig i dag fikk jeg også lyst til å bli litt kjent med landet og folket vi har kommet til. Jeg har stort sett holdt meg inne de første dagene, for jeg har vært syk (forkjøla) og så sliten at jeg ikke har orka nye inntrykk! men nå har jeg kommet meg mye, og ser lysere på tilværelsen! Det har vært deilig med noen rolige dager uten krav, stress og tidspress! Det trengte jeg!

Vi bor i gjestehuset enda, for huset vårt er under oppussing og storbagasjen har ikke kommet enda. Men det er bare greitt. Her slapper vi av og har alt vi trenger. Vi regner med å flytte inn i løpet av uka.

Været i Mongolia har ikke vært avskrekkende enda, tvert i mot! Vi går i t-skjorter og nesten shorts på dagtid (de er i storbagasjen)! Temperaturen varierer fra nesten 0 om natta til 20-25 grader om dagen, men med helt tørr luft og ingen dogg i graset.

Her i Darhan bor Jorunn, Anne Ellen og Anna som bor noen km unna, og Sebastian (som er her i ett år hovedsaklig for å ta seg av misjonærbarna) og Jan Ove og Marianne Heggdal med barna Johan (11), Ole (9), Maren (7), Håvard (6) og Martin (4). Marianne og Jan Ove har brukt mye tid på å omvisning og opplæring av oss og vi har blitt tatt godt imot av alle! Kjempetrivelige folk alle misjonærene her!

Barna våre storkoser seg sammen med Heggdal-barna, og de er sammen nesten hele dagen! Disse 9 barna er en aktiv flokk, og de har en stor, felles interesse: Klatring! De klatrer på hva det skulle være, tre, klatrestativ, gjerder, tak (det siste ikke lov!) osv. Så¨her lever ungene våre med hele seg: De leker og klatrer, slår seg og blir skitne, får hull i klærne og glemmer at de må på do..... De smiler og ler, sloss og er sinte og sure... For slitne er de etter så mye forandringer og så mye nytt! T.o.m. dagen er jo flytta! Men det går seg nok til etter noen dager. De har det iallfall veldig bra her og savner ikke Norge foreløbig! Det er også godt for dem av vi har roa oss ned og ikke stresser mer.

Det kan nok hende at barna våre er mer aktive enn både vi og dere liker når vi kommer tilbake til Norge, men vi håper dere kan ha forståelse for dem! Det er her de skal leve nå, og de må leve slik det er best for dem her. Og et godt og sunt liv har de! (De blir da alltids sittende nok på rumpa når de blir voksne!)

Ragnhild har begynt på skolen, og det går visst bra. Hun og Maren har funnet hverandre, og det er vi glade for!

De har vært litt sammen med mongolske barn, men ikke så mye enda, for språket gjør det vanskelig. Be gjerne om at barna må lære det raskt!

Her skulle det være et bilde jeg tok i dag av barna sammen med mongolske barn og noen hundevalper (som det er mye av her)! Men det er visst vanskelig å legge inn bilder her i Darhan. Får prøve litt når vi er i Ulan Bataar. Bildet så nå idyllisk ut, da, men avstanden mellom oss og mongolene er større enn det ser ut som på bildet. Ikke først og fremst pga. av kultur og språk, men pga. forskjellen mellom rik og fattig. En forskjell som alltid vil være der uansett om vi lærer språk og kultur. Vi bor jo i et fattig strøk der mange av naboene lever fra hånd til munn. Vi lever riktignok dårligere enn norsk standard, men forskjellen til naboene er veldig stor. Og ikke mye av det vi har ønsker vi å unnvære heller... Vi kommer til å ha vaskemaskin, fryser, kjøleskap, komfyr, datamaskin, cd-spiller, dusj, do, sofa, senger, kamera, leker, bøker og tusen andre ting, det meste noe vi synes er nyttig. Og folk har ikke alltid nok til mat rundt oss..... Men om vi ikke hadde dette ville ikke det hjulpet mongolene mye. Behovene er enorme, -hadde vi solgt alt og gitt det bort ville de likevel ha like store behov neste måned. Og mye av pengene ville vært brukt på vodka, som er et stort problem i Mongolia. Dette er vel selvrettferdiggjøring, -den største grunnen til at vi ikke lever uten dette er vel at vi ikke klarer oss uten tingene våre! Vi hadde nok ikke holdt ut her og heller reist hjem hvis vi skulle levd på samme nivå som de fattige naboene våre. Og for barna våre har vi også et ansvar. De er vårt første kall (etter det å være Guds barn), og skal være vår første prioritet. De skal ha det bra her og de skal kunne komme hjem til Norge uten for stor overgang.

Men er vi som kristne troverdige når vi snakker om Guds kjærlighet og lever som rik blant de fattige? Og når vi sier nei til tiggere på døra? Svar meg den som kan!

Vi har bestemt oss for å si konsekvent nei til tiggere, fordi det er så vanskelig å vurdere hvert enkelt tilfelle. Hvis vi åpner for tigging, blir presset så stort at det blir vanskelig å leve med, tror vi. (Spesielt for meg....) Hvem trenger pengene mest? Ikke nødvendigvis de som kommer igjen og igjen! Og hvordan vet du at pengene ikke blir brukt på vodka? Og hva sier du til den som kommer etter at den summen vi har satt av hver måned er brukt opp? Og etter der? Og hjelper vi dem egentlig hvis det blir en lettvint sak å be om penger av de hvite i stedet for å først tenke på en annen mulighet? Så for å ikke slite oss ut, har vi tenkt å si nei til tiggere på døra (kanskje gi dem litt ris eller havregryn i stedet?) og henvise dem til fondet i kirka i stedet. Vi kommer heller til å gi fast til dette fondet som er for de fattige og som deles ut av ei mongolsk dame som kjenner både folket og forholda, og hvem som trenger mest. En lettvint løsning for oss, men vi tror det er en god løsning. Uansett, det å være rik blant fattige blir den største utfordringen med å være her!

Ellers gleder jeg meg til en gang å beherske språket! Jeg følte meg dum i går på butikken da jeg skulle spørre etter egg! Jeg viste med fingrene hvordan egg så ut, men det finnes vel en del andre ting som er rundt, så butikkdama skjønte selvsagt ingen ting! Jeg har sånn halveis lært å hilse og si ha det og telle til 10! Stolt av det da. Mongolene syntes det var moro å lære meg å telle! Så å vise interesse for språket deres er visst en fin måte å komme i kontakt med dem på!
Det blir noen nye lyder vi må lære da, men jeg er glad jeg for bruk for kkjl-lyden i "tykkjleng" (tyttebær på rennbygg!)

Å være på gudstjeneste i dag var en fin opplevelse. Så flott å være på et annet sted i verden og tilbe den samme Gud! Vi forstod ingen ting annet enn Jesus og Halleluja, men det var fint likevel. Og så har de så flott musikk og fine melodier! Å ta med barna på søndagsskolen under talen ble en fiasko, da. De mongolske barna satt så pent og stille, mens de norske klarte ikke det, og vi måtte ta dem med ut! Men de forstod jo ingen ting av hva som ble sagt, så det er ikke så rart.

Da avslutter jeg! Dette ble langt, men du skal slippe å høre fra meg på en stund:-)
Jeg vil gjerne hilse til dere hjemme i Norge, men kan ikke nevne alle med navn! Vi har det iallfall
bra!

Klem fra Kjersti

Oppsummering

Kjersti spurte meg i dag om hun kunne få lov til å skrive noe på denne bloggen, eller om den var blitt "babyen" min - hva hun nå mente med det... Selfølgelig skal hun få lov til det - bare det ikke blir for langt! Neida - bare tuller. Ho skal få skrive uten innblanding og uten begrensninger av noen art. Men bloggen har nok blitt litt "babyen" min likevel...

Jeg lovet i går å komme med noen opp-ett-eller-annet (oppfølginger?) Her kommer de:

Vi reiste med Aeroflot fra Gardermoen til Moskva. Der stilte vi klokkene våre frem to timer, og ventet i fire. Da det var igjen litt mer enn en time til flyet vårt skulle gå, gikk vi til sikkerhetskontrollen hvor vi ble bryskt stoppet av tre vakter som henviste oss til å vente på gulvet en times tid utenfor en glassvegg hvor vi kunne sitte å se på de tomme stolene innenfor glassveggen... Vaktene satt å gjorde ingenting i den timen vi ventet på gulvet, for så å se veldig viktige ut da vi listet oss igjennom kontrollen - i kø! - etter en times gølvventing.
Da vi endelig satt i flyet fra Moskva til Ulaanbaatar fikk vi service som langt overgikk den vi fikk på forrige fly, enda den var god. De visste nesten ikke hva godt de skulle gjøre oss de stakkars flyvertinnene - som ikke kunne stort mer engelsk enn "wait a minute". Det sa de når vi snakka til dem, også forsvant de ut for å hente ei anna flyvertinne som liksom skulle forstå mer, men som dessverre bare rista på hodet med et hjelpeløst blikk så jeg fikk aldeles vondt i magen og skyldfølelse over å ha satt de snille damene i slik en fæl situasjon. De derimot ordnet opp og kom springende med alt det kunne hende vi hadde bedt om, så vi led ingen nød!
Da vi kom til Ulaanbaatar (som vi heretter velger å kalle UB, siden vi nå er garvede(!) utsendinger og selvfølgelig håndterer sjargongen) ble vi møtt av en passkontrollør som dessverre heller ikke kunne mer enn å si at hvert pass måtte følges av et registreringskort. Da jeg forklarte noe om hvor mange vi hadde fått på flyet og greier, så røpet øynene hans at han slett ikke følte seg som noen stor og mektig politimann - heller som en forkommen og uforstående og kanskje tilogmed litt hjelpeløs regelbundet mann. Stakkars. Men vi fant da ut av det også. Fint forresten, at det tok litt tid, for da slapp vi jo å vente på bagasjen - det var nemlig den som ventet på oss. Og alle ti kolliene var der - ingenting ødelagt, ingenting mangla. Positivt overraska igjen!
Vi for til Darhan samme dag som vi entra landet. 23 mil er ikke så lite sånn i utgangspunktet, men på veier av ikke norsk standard kan det fort bli enda lengre. Men tross alt - veiene var bra de, så vi brukte ikke så lang tid.
Siden har vi bodd her i Darhan. I gatene går det allslags dyr og folk, og det er ganske spesielt å være så tett innpå et folk med helt annet språk og kultur - noen vi liksom skal være til hjelp for. Også skjønner vi ikke et kvekk! La oss håpe tiden hjelper oss til å tette noen hull i virkelighetsforståelsen!
I går (lørdag) var vi på en tur til Erdenet (en by 18 mil fra Darhan), Ragnhild, Ola, Håvard og jeg sammen med familien Heggdal. Det var veldig spennende. Vi så en offerhaug (Owo) der mennesker har ofret penger, vodka, krykker og skjerf for å tilfredstille ånder eller for å be om noe eller i det hele...
Vi så Jak - store flokker av dem. En av dem beregnet jeg raskt til omtrent 250 dyr. Og en av de mange flokkene vi så med hester må ha hatt nærmere 1000 dyr! Utrolig.
I Erdenet besøkte vi familien til en sjåfør som var med oss. Der fikk vi Båts (skriver ting som det sies jeg) og Airag. Båts er små pakker med kjøtt i en slags butterdeig, og Airag er gjæra hestemelk - Båts er godt, hestemelk er... anderledes enn kefir. Men at det skal være så forferdelig, nei det er oppskrytt hvis ikke jeg smakte en lightverson i går.
Ble forresten veldig usikker på om Airag var det rette ordet, dersom det er feil skal jeg rette det opp en gang (dersom jeg husker det).
I nabohasja'n vår (innhegning) er det er hund som har valper. Tror det er en villhund. De kommer stadig under gjerdet vårt, så ungene er helt i fyr og flamme. Søte vet de, både valper og unger. Ungene har det forresten veldig bra her. Fritt og godt og mye å klatre på. Ola har fått masse blåmerker og sår allerede (tegn på at han trives). De har allerede begynt å springe til kiosken å handle is!

Som dere forstår - vi har det flott. Etterhvert skal vi skrive litt om huset vårt og slikt også, men det får bli når vi har flytta inn. Bilder ve vi ikke åssen det blir med ennå. Med ei linje som yter 31kBps så tar ting tid, liksom...

Gjermund

Første lørda'n i Mongolia

Da er vi fremme i Mongolia! Og jeg orker ikke å skrive så mye om det akkurat nå, men vi har det bra.
Har sett masse nytt, hørt masse på et språk jeg ikke forstår at noen kan forstå eller at kan bety noe, men det gjør det visst - og vi skal visst lære å snakke sånn!
I dag har vi forresten vært i Erdenet og drukket hestemelk. Erdenet er en by, 18 mil fra der vi bor. 18 mil kan være sinnsykt langt.
Oppdateringer følger.

Gjermund

Siste lørda'n i Norge

I dag er den siste lørda'n vår i Norge på ei stund. De siste dagene har vi brukt på å flytte fra Tverdal til svigermor og svigerfar, tømt huset på Tverdal fra alt fra saltbøsser til en gressklipper (ja - den stod vel forresten egentlig i en garasje).
Vi har tatt farvel med Kjersti's nyfødte niese, og sagt "ha-det-bra" til mange andre som ikke likte akkurat det...
Rett før helga var vi en tur på Fjellhaug og tok avskjed med venner og kjente der, og nå er vi hos mine foreldre på/i Ormåsen i Vestfossen. Vi har feira min eldste brors 30-årsdag, min yngste brors 16-årsdag og Ola's 5-årsdag (som egentlig ikke er før 2. oktober, men bestemødre vet de...)
I morgen skal vi en tur til Misjonssenteret i Drammen og sikkert si "ha-det-bra" der også. Det gleder vi oss til, men akkurat nå gleder jeg meg aller mest til alle disse "ha-det-bra'ene" er over og vi har landa i Mongolia!
Det er slitsomt å være "nokså-nær".

Gjermund

Storbagasje og under og sånt

Nå er storbagasjen sendt. For dere som ikke vet hva storbagasje er, så er det misjonærterminologi for en viss mengde bagasje misjonsorganisasjonen betaler frakt for, utenom det vi kan ta med på flyet når vi reiser selv.
Jeg har aldri pakka sånt før, og det var en utfordring å få kubikkmetrene til å stemme med kiloene! En kubikk regnes for 167 kg, uansett om den veier mindre. Da jeg leverte bagasjen på fredag ettermiddag, mangla det ganske mye på kiloene, men etter volumet stemte det bra med grensene vi hadde å forholde oss til.
Etter en natts søvn, kom jeg på at det kanskje kunne gå an å pakke med litt mer... Så i dag pakka jeg fem kolli bøker og verktøy, noe som gjør at vi totalt bommer med 0,01 kubikkmeter på volumet og 400 gram på vekta (bra med sikkerhetsmargin!). Varene kjører ikke herfra før på mandag, så jeg har fått gjort avtale med sjåføren om å levere dette også tidlig om mandags morgen - nok en velsignelse!
Herlig å være i Guds nåde!

Gjermund

Reklame

I dag har jeg tenkt å reklamere litt. For Toro. Dere vet - den store gryterett- og suppepulverprodusenten som selger haugevis av lettstelte middagsretter her i landet hvert år. Det har seg nemlig slik at jeg har blitt sponset av Toro - og han som sponset sa at jeg måtte skryte litt av Toro over hele verden. Det ligger på meg som en byrde som jeg herved legger av meg: Spis Toro!

Tre produkter som følger oss til Mongolia. Godt ja!

Det har seg sånn, at jeg har fått et råd om å medbringe for eksempel Toro-produkter til Mongolia. I tilfelle krisa skulle være ute å gå, og ingenting annet skulle vise seg å smake (eller bli værende i magen så lenge det var tiltenkt...).
Dette rådet har vært out of my mind en lang stund - men i går kom jeg på det igjen. Jeg sprang inn i en butikk på Berkåk og grep tak i en handlevogn for å gjøre mine innkjøp. Så kom jeg på at det kunne jo vært lurt å handla hele kartonger...
Som tenkt - så gjort. Jeg oppsøkte butikksjefen for å be om en kartong Betasuppe, en kartong mexikansk gryte og (ja gjett hvor mange?) en kartong tomatsuppe med makaroni.
Til min fortvilelse var butikksjefen opptatt med å snakke med en eller annen fyr som tydeligvis drev pog skulle selge ham noe, så jeg holdt meg litt på avstand for ikke å forstyrre - inntil jeg discovered et lite bortgjemt "Toro"-merke på genser'n hans! Da storma jeg frem og brøt inn i samtalen - Jeg mener, hvor mange ganger har jeg egentlig sett en mann fra Toro? Også står'n der på gølvet akkurat når jeg trenger'n! Selvfølgelig grep jeg sjansen!
Og, utrolig nok, denne vennlige representanten for det ellers upersonlige firmaet Toro, som jeg til nå bare har hatt et forholdsvis "posete" forhold til syntes fire år i Mongolia var noe Toro ville sponse. Så jeg FIKK tre kartonger Toro-produkter. Snakk om timing!

Og nå har jeg gjort som han sa, jeg har skrytt av Toro for hele Verden. Velbekomme!

Gjermund

Avskjed

I helga har vi hatt besøk av min kjære broder Henrik fra Østlandet, og familien til min kjære broder Terje - som er bosatt i Nord-Trøndelag. Ungene koser seg sammen, som alltid - men denne gangen visste vi alle at det er lenge til neste gang vi møtes...


Elisabeth og Ragnhild - kusiner og venninner som må ta farvel for noen år.


Håvard er en luring som gjør alt for å slippe unna bærplukking - det tar jo så lang tid!


Han bidrar heller med noen kongler han - de fyller jo så mye mer i bøtta!


Alle søskenbarna på ett brett, etter alder. Ragnhild 6, Elisabeth 5 1/2, Ola 5 (om 3 uker), Håvard 3 1/2, Magnus 2 1/2, Sondre 1 år og Stian 9 mnd. I tillegg har disse barna 2 (snart 3) søskenbarn på Østlandet. Godt gjort på 6 år!

Gjermund

Milepæl

En liten oppdatering trenges vel om livet her på Tverdal. I disse tider er vi helt på slutten av vårt hittil så trygge liv i Norge, mange usikkerhetsmoment ligger foran og akkurat nå så ser vi ikke spesielt lang frem i tid. Det er nå vi begynner å forstå ha det betyr å gå i tro. I slike tider blir det viktig å glede seg over og leve i nuet - som for eksempel å ta del i vårt første barns skolestart...

Ragnhild i skolegården. Hun startet en uke senere enn de andre i klassen sin.

Vi har også merket at mange andre vet at vi snart skal reise. Og de ønsker å vise oss at de tenker på oss. I helga var det avskjedsfest for oss i Hoelsmoen bedehus, og vi fikk til og med en gave som skal minne oss om Norge og Rennebu!

Jorunn Ranøien var også med på festen, menigheten tok farvel med oss alle på en gang, og vi som skal reise sammen gledet oss over å få oppleve det hele sammen. Her begynner fellesskapet med Jorunn - montro hvor lenge vi får følge hverandre?


Jeg lurer på om det var første gangen i helga at det Mongolske flagget hang side om side med det norske. Som nordmann har jeg jo et spesielt forhold til flagg, og jeg kjenner at det mongolske allerede betyr noe spesielt for meg. Forøvrig: Her er den Kvamske delegasjonen som skal til Mongolia en stund.

Så var det enda en milepæl som skulle passeres før vi reiser: Sondre har tatt sine første skritt! Stolt som en hane lot han seg friste ut på et farefullt forsøk på å motvirke gravitasjonskreftene. Han mestret det godt! Med litt trening er det håp om stadig utvikling også skulle man tro.


Da var det unnagjort - bloggen er oppdatert, og "skulle-ha-gjort kontoen" er litt mindre full enn den var for en halv time siden - ja for så lang tid tar det å skrive et lite innlegg og laste opp fire bilder. Neida, det gjør seg ikke sjøl! Men moro er det!
En ting har imidlertid slått meg: Det er foruroligende lite av misjonering her inne på denne bloggen. Det er jo tross alt en misjonærs blogg! Synes dere det skulle vært noen flere andakter her, eller skal jeg bare fortsette som før. Dere vet, andaktene mine er jo som regel en lang rekke mer eller mindre forvirrede tanker - men det kunne jo hende det var nyttig for en og annen å lese dem for det? Eller hva?

Gud velsigne dere alle sammen i alle fall!

Hilsen Gjermund

Fredag

Overskriften er kanskje ikke så veldig spennende, men det er bare fordi jeg ikke vet helt hva jeg skulle ha skrevet som overskrift.
Vi er som dere vet hjemme i Rennebu igjen. Vi bor i en del av bygda her som ligger ganske for seg selv, og det er ikke så forferdelig mange andre som bor her. Men vi liker oss veldig godt. Nå begynner det liksom å gå opp for oss at vi skal reise herfra på "ordentlig"... Det er ikke bare spennende og langt frem lenger, det er plutelig nært, realistisk og vemodig...
En stor del av det vi reiser fra er menneskene her i denne delen av bygda. Det er mennesker vi har lært og bli veldig glade i, og en del av dem har sluppet oss inn i livene deres på en måte vi er veldig takknemlige for. Vi føler oss alltid velkomne her, ja til og med ønsket! Det er en god følelse, men det er vondt å skulle dra.
Opp igjennom årene har jeg fått ha mange gode samtaler med mange ulike mennesker. Det er mye god sjelesorg i å dele med hverandre, og man har bestandig mer og vinne enn å miste, tror jeg. Selvfølgelig forutsatt at tilliten mellom samtalepartnerne er gjensidig og det som blir sagt forblir trygt forblir trygt hos den andre.
Det er vondt å tenke på at vi nå skal reise fra noen av våre beste venner, og en del av dem er gamle. Kanskje er mange pensjonister når vi kommer tilbake, og kanskje det er store forandringer i det driftsmessige her i denne delen av bygda. Lurer på om vi noen gang får anledning til å komme tilbake hit og kalle det "hjem" på nytt?
Hmm... Dette ble veldig vemodig. Men det er plass til det også forstår dere, ved siden av en glede over at vi skal få reise til Mongolia for å fortelle det mongolske folk om Jesus - samtidig som vi skal få lov til å tro at vår tilstedeværelse skal være med å motivere i hvertfall noen av mongolerne til å tenke nytt, anderledes og selvutviklende, slik at de får et bedre liv materielt sett, at helsevesenet og sosiale institusjoner forbedres og at de slipper å sulte eller fryse. Vi fikk faktisk akkurat i dag vite noe om NLM's planer for utvidelse av feltet osv. Noe vi syntes var utrolig spennende! Vi gleder oss!

Gjermund

Hjemreist

Nå er vi hjemreist igjen. Det betyr at vi har rturnert fra Brighton til Tverdal, og selv om vi er topp fornøyd med oppholdet der, synes vi alle det var et godt bytte. Hjemreisa ble en opplevelse for seg. Etter fire og en halv time med slitsom busskjøring til Brighton (for fem uker siden) valgte vi å leie oss en bil for hjemreisen. Av økonomiske årsaker valgte vi å leie en Renault Scenic,


en utrolig bil som jeg i utgangspunktet hadde null tillit til. At den skulle klare å ta seks mennesker, to bilbarneseter, 25 items of baggage inkludert en tvillingbarnevogn og et halvt surfebrett - det kunne jeg bare ikke forstå. Men Scenic'en leverte varene, selv om vi ikke så mye til ho mor på turen til Stansted. Det var bare av og til ho var oppe mellom setene og bagasjen og snappet etter pusten før ho datt tilbake på plass. Jeg sa selvfølgelig ingenting om hvordan vi hadde kommet oss til Stansted da vi sjekka inn, siden ho som hjalp oss å sjekke inn gav tydelig uttrykk for at it was a hugh amount of bagage...

Vi rakk så vidt (syntes far) frem til gaten i tide, etter en heller motvillig inntatt lunsj (av fire av familiens seks medlemmer - Sondre var ikke motvillig) i det fri. Men etter det gikk alt på skinner, selv om mor ved flere anledninger snudde seg og spurte om det "er normalt" når det rista litt i flyet eller motorene bremsa litt. Men etter en to (eller er det tre) timers flytur, landa vi på Vernes, manøvrerte oss etter mye bagasjelasting ut av terminalbygget og ble mottatt av Oddbjørg og Sigfred Kiplesund som hadde tatt hånd om bilen vår mens vi var borte - og vaska den skinnende ren til vi kom hjem! I Rennebu venta svigermor med varm mat, og huset på Tverdal var vaska og rengjort av Anne Helene og Jon (Tante og onkel). Tilogmed graset var klippet! Det hadde vår kjære venninde Kristin tatt seg av. Vi følte oss rikt velsignet, kan de si!

Og, i dag har vi fulgt Ragnhild på skolen for første gang - vi har skolebarn i huset! En ny epoke er påstarta, og vi kan begynne å kalle oss "de gamle". Eller som de kaller faren sin i Amerika: "My Old Man"...

Gjermund

Sliten

I dag har jeg skulka skolen foer lunch. Har tenkt aa gaa etter lunch. Hvis jeg orker. Har fundert litt paa dette med aa vaere sliten - for det er jeg naa. Og i mangel paa noe annet nyttig aa gjoere (siden jeg skulker) saa lette jeg litt paa nettet for aa finne et bilde som kunne beskrive hvor sliten jeg foeler meg. Dette var det jeg fant:



Det ser kanskje ille ut - men jeg har det naa med aa sette ting paa spissen. Begynner aa fundere paa om det er slik at jeg ikke taaler hodebry, at det er derfor jeg blir saa sliten. Jeg visste vel kanskje egentlig at det var saann da. Ogsaa syntes jeg det var paa tide med et bilde paa denne bloggen, og da proevde jeg jo aa finne et prangende , fargesprakende og trivelig bilde vet dere! Noe som stemte med min mood.

Eller ikke.

Naa kjenner jeg allerede at mooden begynner aa endre karakter. Kanskje jeg gaar paa skolen etter lunch.

Gjermund

Tatt paa fersken!

I gaar var jeg i en sinnsykt stor sportsbutikk (etter Rennebustandard) og handla noen klaer og en sekk paa kjempetilbud. Praktisk som jeg er, forklarte jeg butikkdama at "I can use that rucksack as a bag - I don't need any plasticbag." Som sagt, saa gjort. £50 fattigere, en sekk med noen klaer rikere og stolt som en hane sprada jeg ut av butikken med Ola og Haavard paa slep. Og ble huket inn av en overivrig vakt da alarmen starta og ule som besatt.
Litt mer molefunken dro jeg frem kvitteringa mi og beviste at sekken med innhold var min, men den observante vakta fant en saann der alarmklipe paa sekken - saa butikkdama hadde nok ikke gjort jobben sin - og gikk for aa faa den fjerna. Litt stressa og flau stod jeg der i doera og venta paa at vakta skulle komme tilbake aa bevise for alle tilskuerne at "nei, han ble nok ikke tatt paa fersken - det var hans sekk." Mens jeg stod der og venta, gikk alarmen gang etter gang, og mange forskrekkede kunder fikk sine poser endevendt. Baade jeg og et par andre vakter konkluderte med at det maatte vaere noe galt med alarmsystemet. Men, da ho der foerste vakta kom tilbake, huka ho tak i mine to skjoenne gutter som lekte i inngangspartiet, og avsloerte to smaa tyver som hadde staalet henholdsvis en og fem(!) loese alarmbrikker og en droess med stoerrelseangivende brikker til aa ha paa kleshengere. Alarmbrikkene ble konfiskert, stoerrelsesbrikkene fikk de beholde og jeg fikk forlate butikken med mine to angrende syndere - Noe lavere i hatten enn da jeg gikk inn. Det var for aa si det sann, veldig godt aa komme ut i den svalende vinden utenfor. Vaktene bare lo. Lurer paa hvorfor?

Gjermund

Onsdag

I dag har jeg hatt tester hele da'n. Ikke saa ille det, naar det gaar bra. For i dag gikk det ganske saa bra egentlig. Tydelig at disse ukene i England har virka!
Kjersti og jeg har skilt lag paa ettermiddagstid - naar det gjelder skolen altsaa, ikke saann forholdsmessig! Saa naa er jeg i en klasse hvor vi stadig vekk tar en masse forskjellige proever, saerlig snakkeproevene er en utfordring! To minutter prating er som regel ingen utfordring, heller ikke paa engelsk. men naar det skal vaere BRA engelsk, da sliter jeg litt...
Heldigvis forstaar laerer'n litt norsk, saa dersom jeg ikke kommer paa det engelske ordet i en setning, "laerer" jeg ham et og annet ord paa norsk i stedet... Bare av min godhet!
Naa har baade Torstein og Jonny forlatt oss her i Brighton. Litt vemodig aa tenke paa at det kommer til aa vaere mye mer om og men for dem aa komme paa besoek til oss (og omvendt) fremover - haaper dere tar dere bryet gutter!
Ellers er sjoen fortsatt morsomt naar den boelger seg, jo stoerre boelger, jo bedre - til omtrent 1,5 meters hoeyde. Blir de stoerre, blir det vanskelig aa komme i land... (Min egen erfaring...)
By the way - haaper ikke vanntemperaturen synker under 17 grader, det er paa grensen til at det kan kalles behagelig da tror jeg.
Hadde en interesant samtale med en koselig mann fra Libya i dag, kanskje blir det anledning til aa snakke mer i morgo?

Enn saa lenge; Enjoy your life, seek Jesus!

Gjermund

Lange dager

Hei igjen folkens!
Jeg begynner aa faa reisefeber. Vet dere at Jorunn (som skal passe paa oss naar vi reiser til Mongolia) allerede har faatt billettene!?! HJELP!!! Vi skal snart reise! Og vi som ikke har gjort verken ditt eller datt ennaa. Hvordan skal dette gaa? Jammen bra at vi skal hjem og snu foer vi drar for godt.
Her i Brighton gaar det bra og daarlig. Jeg (Gjermund) synes det gaar ganske bra, men Kjersti synes ikke det gaar saa veldig godt. Vi har nemlig litt forskjellig innstilling. Jeg er ganske lettvint og "easy-going", mens Kjersti er serioes og "acurate". Derfor bryr jeg meg ikke saa gaeli om opp- og nedturer, mens Kjersti baerer med seg nedturene videre og "struggler" en del med denne tida. Dette preger ho faktisk saapass, at det hadde vaert fint om noen ville huske paa ho i boenn.
Barna begynner aa kjede seg litt i dette lille huset vaart, saa vi maa en del ut om dagene. Vi har vaert paa besoek baade her og baade der. Seacenteret og Pieren er besoekt, og stranda er hyppig visitert. En bra by denne Brighton - selv om det er saker og ting jeg kanskje ikke synes veldig mye om. Fordommer kanskje.
I dag har jeg faatt stoevsuger'n til aa virke ogsaa!! Det skulle bare en aldri saa liten operasjon til, saa var den i gang. Med huset fullt av heselige vegg til vegg tepper, gjoer det seg med en stoevsuger uten hull i posen...
Jeg har lest om Josteins og Elisabeths pakking. Jeg innroemmer det glatt at jeg er litt misunnelig paa dem at de er ferdige. Det skulle jeg ogsaa gjerne vaert. Men, noe skal man vel ha aa gjoere naar man kommer hjem igjen ogsaa. Saa naa trur jeg at jeg sender en mail til Vivat (firmaet som skal sende bagasjen vaar). Kanskje faar jeg litt ro nede i sommerfuglredet mitt da.
Ha en velsignet god kveld og morgendag. Kjersti hilser ogsaa. Hun savner dere, akkurat som jeg gjoer.

Gjermund

Tirsdag

I dag er det tirsdag. Ingen daarlig dag forsaavidt. Discovered i dag at den ene laerer'n vaar snakker norsk! Ikke daarlig. Ja Jorunn, jeg har huska og hilse ham fra deg. Og - han huska deg vet du! Ikke daarlig det heller. Paul, som han heter, er forresten den eneste mannlige laerer'n vaar - og den desidert kuleste! Ellers synes jeg det er til tider langdrygt aa laere engelsk, og akkurat i gaar og i dag har det ikke vaert noe spesielt godt vaer, selv om de engelske synes det fordi det blaaser litt. Jeg liker best sola.
Jeg har ikke vaert paa pub enda! Det er dumt. Kanskje jeg skal proeve det i kveld? Nei - jeg tror kanskje jeg skal be noen av de paa skolen om aa invitere meg ut i stedet. Saa kanskje i morgo. Man kan da vel ikke vaere i England i fem uker uten aa ha proevd minst en pub?

Gjermund

Used to it

Naa begynner vi aa enjoy it! We har a very great time here in Brighton, and everyone smiles the whole day. It's easyere for me to write in English, because of the missing letters. I'm sure I could used the english language better, but you have to get used to my writing, I'm afraid. Har faktisk proevd aa skrive et innlegg tidligere ogsaa, men tida gikk for fort, saa skjermen vart svart. Men naa skal det bli. Som sagt har vi det bra. Vi begynner aa bli used to it, som de sier her i Brighton. Det betyr at de begynner aa bli vant til det. Og vi begynner aa bli vant til aa bo i et bitte lite, men veldig trivelig (etter at vi skrubba det) hus, vi begynner aa bli vant til aa sove uten dyner, bare med blankets (tepper), vi begynner aa bli vant til aa sitte i andreetasje i en buss, vi begynner aa bli vant til at bussene nesten ikke kommer seg frem i de smale gatene og jeg svarer baade paa Tom (Hvis de bruker etternavnet mitt) og Jerry (hvis de bruker fornavnet mitt). Jeg begynner tilogmed aa bli vant til pund og pence! Og - jeg klarte veldig fort aa vende meg til sol, strender og saltvann! Som jeg sa - vi har en great time down here!
Sondre har fyllt ett aar, uten aa forstaa en ting av det hele. De andre forstod det, og syntes det var fint at han fikk en fotball, en pilogbue og et tennissett til bursdagen sin... Saa dagene gaar til aa ha det bra. Vi to store har faat bygd en masse selvtillit i forhold til det aa snakke engelsk, for vi er mye bedre enn enkelte av de andre her nede. Veldig morsomt. Vi har vaert en tur i en Baptistkirke i dag, det var veldig trivelig. Vi turte det, naa som vi allerede er innvidd - forsent aa angre seg naa Ola!
Ja, ja. Min Ola og jeg maa se til aa avslutte foer nok et innlegg tar veien til det store intet, tida vaar er snart ute. Beklager at det tar litt tid mellom hvert innlegg, men slik ble det den foerste uka - kanskje gaar det lettere aa publisere noe neste uke. Saa bare foelg med!

Gjermund

Brighton

We are framme in Great Britain! Etter en tilsynelatende "alt-etter-planen" first part av our reise, ble vi driven by a taxi til feil adresse. Der stod vi da, med fire unger og en haug av kofferter. High in my hat var jeg ikke, men jeg fikk da stamma fram so much english at jeg fikk kontakta some taxi's for us. After that we kom til det most dirty house i ever seen. Der bor vi now. Now I just har bought some sengesett til oss, so now we have a blancet each of us. I bougth some kopper og, so we kan drikke hver for oss. Very nice!

I have to go now, cause my 50 pence are going out in this internetcafe. Men jeg er ved godt mot! Oh yeah! Jeg er da norsk! Og bonde! Making everything as a game! God bless you all. See you.

Gjermund

Etter lang ventetid

Da var det gjort. Vi er ikke lenger misjo-nokså-nærer, vi er misjonærer. Vi er offentlig kalt til å være Herrens og NLM's utsendinger. Det var en fantastisk flott opplevelse å få være med på søndagen, og nå forstår jeg hvorfor det ble sagt at det å bli innviet nesten kan sammenlignes litt med å gifte seg - selv om det var en annen type alvor over det vi var en del av på søndag.
Det var veldig mange som sa veldig mye godt til oss i forbindelse med innvielsen og festen etterpå, og jeg setter meget stor pris på at det var så mange som tok del i det hele. Det var en mektig opplevelse å se så mange mennesker i Trondheim spektrum, og å vite at dette er vårt misjonsfolk. Der satt de som muliggjør vår utreise og vårt opphold, ved å gi og ved å be. Der satt de som på en praktisk måte tar omsorg for oss og barna ved å gi av sin tid, sine penger og ved å be for oss. Måtte vi være tilliten verdig!
Vi spurte barna senere på kvelden om de hadde lagt merke til at de også ble bedt for? Hvorpå lille Håvard (3) utbrøt: "Døm ba fol mæi føsst da! Døm ba om at det måtte gå bla i Mongolia! Det val bla da!"


Håvard er takknemlig for at misjonsfolket husker ham i bønn, slik at det skal gå bra i Mongolia.


Å være på GF kan ta pusten fra den sterkeste. Sondre fant det mest tjenelig å ta seg en dupp en gang i blant!

Det er bare en ting vi er litt lei oss for - vi glemte å ta bilder på søndag. Kanskje er det noen som har bilder de kan tenke seg å dele med oss? Så kan dere sende dem til gjermundkvam@hotmail.com vi tar i mot med takk!

Gjermund

Hverdagene har forandret seg

Før så melka jeg kuer, forà dem og stelte noen sauer. Så kjørte jeg litt traktor, spikra litt kanskje, røla litt med nabo'n og holdt på med typiske bondeting. Så melka jeg litt kuer igjen, forà dem og stelte noen sauer. Dag etter dag. Det var hverda'n før. Så ble det slutt på det. Nå er det stort sett ikke så greit å si hva som skjer, det mblir med en del "kanskje" og noen "hvis" når vi planlegger ting og tang. Men i dag har det skjedd noe likevel!
Vi har fått beskjed om at det er leid et hus til oss i Brighton - vi slipper altså å ligge i telt. Og billettene til Mongolia er bestilt. Vi reiser den 26. september. Så nå slipper vi å lure på det!
Og så har vi klippet Sondre for første gang.


Sondre har blitt kort på håret og likner på Håvard

Gjermund

Banankasser

Livet vårt dreier seg stort sett om banankasser for tiden. Vi kan egentlig si det slik at livet vårt faktisk er på vei ned i banankasser. Vi rydder og pakker, og stapper ting vi ikke kaster i banankasser som skal stuves bort på kvisten hos bestemor og bestefar (Det er egentlig Kjersti's besteforeldre, men jeg har adoptert dem i mangel av interesse hos mine). Vet dere forresten hvor mange typer banankasser det finnes?
* Brune, kartongfargede med "Dole" og en klase gule bananer trykket på
* Brune, kartongfargede med grønn stripe øverst
* Hvite med blåfarge øverst og gule smale striper
* Hvite med gulfarge øverst og blå smale striper
* Hvite med grønt - tror jeg det var
Det som kjennetegner alle er størrelsen, og at de har inneholdt "premium bananas". Nå begynner de smått om senn å inneholde et helt familieliv.

Litt merkelig i grunnen, å stå her og katalogisere livet vårt, verdsette minner og stæsj som høyere eller lavere enn søppelgategorisert og lage innholdslister for lettere å finne frem om det blir aktuelt igjen... Og du verden så mye rart man finner! Frimerkesamlinga mi begynner å bli noe av det mer seriøse vi har funnet - verre er det med dieselpistolen(!) til Kjersti og granathylstrene(!) mine...
Granathylstrene har funnet veien til søplebøtta, og det skal bli spennende og se hvor dieselpistolen ender opp - om den og må bøte med livet, eller om den blir smuglet videre i historiens gang i bunnen av en banankasse. Som etterhvert har begynt å få en ny dimensjon for meg - nesten som bibelen! Grå og kjedelig å se til kanskje, men du verden så innholdsrik!

Ha en god dag! Hilsen Gjermund

Mark og finsk

I forbindelse med at vi har avdekket en forbindelse mellom Finland og Mongolia, kom jeg til å tenke på min beholdning av finske mark. Som kjent brukes jo ikke lenger finske mark som betalingsmiddel. Mon tro om det går an å bruke finske mark i Mongolia? Der er de jo ikke kommet så langt på mange områder... Kanskje er det greit for dem, bare det er en "peng"? Lurer på om jeg ikke skal ta mine "viisikymentä markkaa" østover. Hvem vet, plutselig får jeg kjøpt meg et par mongolske støvler eller no for dem...!

Gjermund

Flass

Flass er no' dritt. Det har hendt at jeg har trudd at det snør, også er det bare vinden som rusker i håret mitt... Derfor bruker jeg h&s (head and shoulders). Og en ting har jeg lagt merke til. På alle shampoo-flasker jeg har sett (eller alle jeg husker å ha sett) er informasjonen skrevet på svensk, norsk/dansk og finsk. Så også på min h&s (uttales Hå ann Ess). Og jeg skal jo til Mongolia, og der snakker dem jo mongolsk - et språk som visstnok er i en finsk-ugrisk språkgruppe (om det betyr finsk-gavmild språkgruppe eller om det er en typebetegnelse er jeg noe usikker på). Uansett så har det noe med finsk å gjøre. Derfor faller det meg inn at jeg går en heller slitsom tid i møte, når jeg leser teksten på shampoo'n min. På svensk er det greit: Mjällshampoo. Og dansk er intet problem: Skælshampoo. Men finsk, det sliter jeg noe usannsynlig med: hilseshampoo. siden min shampooflaske også inneholder balsam (altså 2 i 1, som flasken informerer om), er det naturlig å legge merke til at på alle andre språk en finsk heter faktisk balsam nettopp balsam. Men på finsk, da heter det "hoitiaine". Det faller meg inn at jeg får noe å gjøre fremover...

Gjermund

Sukk!

Jeg er tilbake i Rennebu igjen. Fantastisk godt! Etter en flotters ferie - det var ikke det - men det var ikke Rennbu altså. Og hva oppdager jeg til min forskrekkelse når jeg kommer hjem igjen? Jo, etter litt lesing på ulike blogger, med de minner det bringer frem, så må jeg medgi at jeg føler savn! I Rennebu! Jeg har altså savnfølelser på den plassen jeg elsker høyest i min hittil snevert utforskede verden! Tanken om Rennebu som lykkeplass er for alltid forbi for min del, selv her i lykkens dal er det noe som mangler! Og hva? Jo - jeg har vært på en forferdelig trang plass et helt år, et år jeg tenkte jeg bare skulle overleve... Jeg har bodd i Oslo. Og når jeg endelig ble fri, hva oppdager jeg så? Jo - at jeg savner det! Ikke Oslo altså - og langt der i fra! Men folka, fellesskapet, undervisninga, vennene mine - ja til og med lærerne våre! Du verden som jeg savner dem! *snufs* Det er vel bare å innse det, vi har startet en prosess som vil vedvare. Vi skal flytte hit og flytte dit, bli glad i stadig nye mennesker og til stadighet skilles fra de vi er glade i. Og jeg får ikke bestemt meg for om jeg skal nyte øyeblikkets bekjentskaper og vennskap, og ta sorgene når de kommer, eller om jeg skal grue meg så mye til sorgene at jeg unngår å nyte øyeblikkene. DILEMMA!
Men, når alt kommer til alt, jeg tru'kke jeg har personlighet til å holde meg unna bekjentskaper for å unngå sorgen, så derfor trur jeg heller jeg stiller meg med ryggen mot fremtida og lever i nuet. Men hul brystkasse og press bak øya - det finns!

Gjermund

Ferietur og venner

Jeg føler meg beæret. Vi er for tiden på ferietur, og skal være borte til torsda'n. Ferien vår består i en liten besøksrunde i Trøndelag - mest til familie, men også noen venner. I dag har vi truffet noen av dem, mens vi er på besøk hos min (Gjermunds) bror og hans familie. Det er godt, veldig godt, å treffe gode venner nå som utreisen nærmer seg så raskt. Vi opplever at vi ikke er alene! Og akkurat i dag har jeg lyst til å trekke frem dette litt spesielt, for i dag fikk vi en hilsen av et vennepar, og i kortet stod det at de ber for oss. Det varmer, og vi føler oss beæret. Vi er ikke alene. Vi reiser ikke til Mongolia alene, vi har mange bak oss. Og takk og lov for det!

Gjermund

Friertips

Da vi gikk på Fjellhaug i vinter, observerte jeg endel interesse for mine erfaringer som etablert. Flere ganger ble det dultet i sidemannen og hvisket: "hysj, han kommer med et tips!" Halvt i spøk, og halvt i alvor - velger jeg å tolke det som... I den forbindelse kan jeg gi alle interesserte et godt tips: Førstemann til mølla kan få kjøpe frimerkesamlinga mi, jeg trenger'n ikke lenger...



Gjermund

Roter ja!

Jeg bare roter for tida! Skjønner ikke at det går an! Skrev før at jeg synes vi har mange ting, men i dag har jeg kjøpt enda fler... Det står ei tønne her, og ei tønne der. også ligger det et el-piano her og står en sykkel der. VIVAT! Kom og redd oss! Ikke så lett å være Sunde-fan, og tenke "kjekt å ha", når det ikke er en tom låve man har lenger! (Har nemlig hatt det og en gang i tida, men bytta...) Så nå ligger ting i stabler og i veien - overalt! Hurra for ferien!


Ytterst på hjørnet av pulten min...

En ting er alle tinga, en annen ting er hue mitt... Det er vel i utgangspunktet ikke det hodet som er kjent for å ha høyest antall omdreininger i minuttet, men nå synes jeg nesten det står stille... Nå er imidlertid Silje Berg forhåpentligvis tilbake på linke-lista mi, etter at ho på mystisk vis forsvant da Ødegaard kom inn. Og nykommeren Odd Inge Aas, dersom min noe omtåkete hjerne har fungert etter oppskriften jeg gav den.

Gjermund

Bare har ting.

Nå skal vi snart ut å flytte. Også har vi akkurat flytta. Vi har så akkurat flytta at vi ikke har flytta inn alt vi har flytta med oss enda. Det er egentlig det jeg skulle gjort nå. Flytta inn resten altså. Vi har nemlig seks tønner med ting på henger'n. Eller hadde, for jeg har pakka ut tre av dem allerede, og holder på med den fjerde. Så mange ting vi har! Jeg blir nesten flau. Spesielt når jeg står og ser på alt, og trur at vi trenger det. Det skremmer meg.

Gjermund

Fotball VM - igjen!

Nå gir jeg meg ende over! I kveld har jeg faktisk - helt frivillig - sett enda en fotballkamp! Det var USA som spilte mot Italia. Eller skal jeg si, det var USA som forsvarte seg mot Italia! Og, til min store forundring, så var jeg gjentatte ganger uenig med dommer'n - ja - endogtil litt frustrert over hans inkompetanse og observeringsevne! Det første røde kortet til USA for eksempel! For en kronidiotisk bedømmelse! Jeg rev meg nesten i håret av ergrelse! Jeg må innrømme at jeg etterhvert følte et sterkt ønske om at USA måtte klare å holde stillinga - spesielt når de var 9 og Italia 10 spillere på banen. Jeg tror jammen jeg ble litt engasjert jeg gitt!

Gjermund

Fotball VM

Jeg tror nesten ikke en eneste av de bloggerne jeg vet om ikke har nevnt fotball VM på sine blogger. Kanskje uten Silje...? Derfor antar jeg at fotball VM er noe viktig?!? Er det ikke i Tyskland de har samla seg de der som springer rundt i en innhegning med tilskuere rundt? Skjønner at Cæsar satsa på sirkus, når jeg registrerer interessen folk har for dette styret...
Men, for ikke helt å virke bare bakstreversk og gammeldags, så må jo også jeg nevne dette mesterskapet på min blogg så klart, så derfor: De gule vant i går. Han keeper'n som tapte, han gråt. Nå vet dere det.

Gjermund

Back again!

Nå er vi tilbake på Tverdal i Rennebu! Å du velsignede landsdel! Her er fred og fordragelighet, og livet smiler fra sin vennligste side. Som jeg har savnet denne plassen! Og når det blomstrer og gror overalt på en gang, og naturen bare krever min oppmerksomhet - da er det godt da. Da er det utrolig godt!


Dette er tatt om høsten, men likevel... Fint ja!

Gjermund

Henda mine

Jeg har et par hender med mange arr. De bærer, ved nærmere ettersyn, preg av å ha vært gjennom litt av hvert. Et morsomt bilde på livet mitt egentlig. For det også må det kan hende litt nærmere ettersyn til for å se at det har vært gjennom litt av hvert. Det er helt, som henda mine, men bærer preg av å ha grodd.
De såra jeg har hatt på henda, verket og gjorde vondt da de var åpne. Men nå er de bare arr i huden - og mange av dem husker jeg ikke engang hvorfor eller hvordan jeg fikk. Og det verste såret jeg har hatt på henda noen gang - det synes ikke i det hele tatt! Hvis jeg ikke forteller om det selv. Det som ikke synes, er at i den fingeren som var så skadet, har jeg ikke lenger følelse.

Sånn er det i grunnen litt med livet mitt også. Det verket og gjorde vondt til jeg grodde sammen, men nå er det mange av arrene jeg ikke kan fortelle opprinnelsen til engang. Men det som har gjort mest vondt, det er så ødelagt at jeg ikke lenger føler sorg over det engang. Jeg lurer på om det er en slags mekanisme som slår inn, både i eksempelet med fingeren og livet. Kanskje er det slik, at dersom noe blir "badly damaged", så er det lettere å leve med en følelsesløs kroppsdel (del av livet) enn å gå med konstante smerter?

Høres det ut som jeg har fortrengt noe nå? Burde jeg "snakket om det" med noen? Kommet til en besinnelse? Nja.... Det skader nok ikke å snakke med noen - og vonde ting bør bearbeides. Men jeg tror jeg er ferdig med den biten, langt på vei i alle fall. Det er ikke noe vanskelig å leve med verken de henda jeg har, eller det livet jeg har - for jeg har det godt! Ja - jeg kan edog si at jeg er takknemlig for både hender og liv! VELDIG takknemlig.

Og vet dere hvorfor? Det er fordi jeg har fått meg et nytt liv. Det høres sikkert rart ut, men slik er det. Det står skrevet om det i Bibelen faktisk. Og der brukes uttrykket "nytt liv". Det er like uforståelig som at det i disse to er potensielle trær:



Gjermund

Ikke meg denne gangen!

Har møtt mange muntre mennesker etter denne flyselskap-tabben min, og er i grunnen litt redd for at jeg nå har blitt et forlystelsesobjekt i manges selskaper rundt omkring. Dette synes jeg jo selvsagt er helt forferdelig å tenke på, og jeg jobber for tiden veldig med å finne noe annet å vri fokus over på, slik at alle skal glemme min tabbe. I den forbindelse, vil jeg henge ut min kjære kone, hun skulle nemlig koke en tannbørste en dag...



Gjermund

Gode minner?

I går satt jeg og mimra litt fra gammelti'n. Da kom jeg til å tenke på min første bil. Eller, den første bilen jeg kjøpte. Ukjøpte, faktisk. Det var en Datsun Cherry.
Er det noen andre som har ukjøpt en bil noen gang? Eller er jeg like alene om å ha gjort det, som å jeg sikkert er om å ha ringt et flyselskap og spurt dem om hvorfor flytiden ikke stemmer overens med klokkeslett for take off og landing?

Uansett, historien er som følger: Jeg ønsket meg en bil, men hadde ingen penger. Derfor gikk jeg av og til på bilauksjoner, men hadde jo aldri noen mulighet til å by. Til min Datsun dukket opp. De skulle ha 1000 kroner for den! Likevel bød jeg ikke. Ikke før de senket prisen til 500! Da slo jeg til. Mitt resonnement var slik: Jeg kjøper den bilen for 500, kjører helt i hjel på et jorde, før jeg skroter'n for 1500. Jeg kan ikke tape! Slik gikk det til at jeg ble eier av en tidligere blå Datsun Cherry (den fremstod mer som rødbrun slik jeg husker den nå, men taket bar spor av blått). Så, selv om 500 kroner la beslag på mer enn jeg hadde av likvide midler, regnet jeg med å gjøre en pen liten forretning på denne bilen.

Stor var derfor min overraskelse, og total fortvilelsen, da jeg skulle underskrive kjøpekontrakten og auksjonsfirmaet skulle ha noe de kalte salær! 2000 kroner pluss 500 kroner i ekspedisjonsgebyr! "Totalt og betale; 3000,- kroner". Den natten sov jeg godt kan dere tro! Not!
Jeg var jo forholdsvis raskt klar over at samme hva jeg gjorde, så ville denne "gode" handelen føre til et minimumstap på 1500 kroner. Forholdsvis mye verre enn de 1000 jeg hadde tenkt å TJENE.
Derfor spurte jeg, så pent jeg overhodet kunne, om jeg ikke kunne få lov til å la vær å kjøpe den bilen - neste dag altså. Og joda, etter litt betenkeligheter, fikk jeg tilslaget på avslaget - men det kostet meg 1000 kroner. Det var likevel mindre enn 1500. Så alt i alt, en god historie rikere, tusen kroner fattigere og med litt større følelse av å være idiot, følte jeg faktisk lettelse. Og kjøpekontrakten?

Den finnes fortsatt oppbevart, for en eller annen gang å kunne rammes inn. Når sårene har grodd kanskje....



Gjermund

Fremmed og familiekjær

I morra skal vi ha avslutningsfest her på Fjellhaug. Det gruleder jeg meg til. Jeg gleder meg til å flytte fra byen, til å komme til Rennebu og til snart komme ut til Mongolia, men gruer meg til å forlate alle fola her. Det er i grunnen litt rart det der egentlig. I starten gleda jeg meg i sannhet ikke til å reise til Mongolia. Men, etter som tida har gått (siden mars 2004), har det vokst frem en glede inni meg over at vi skal få reise. Tenk - akkurat jeg! Som det ikke er noe særlig ved, ingen spesiell kompetanse, en heller broket troshistorie og med et på mange måter mislykket levd liv bak meg - meg vil han bruke som sin representant! Det har blitt mer og mer klart for meg at han kunne ikke valgt noen bedre, for dersom det skjer noe som en følge av at vi reiser, så MÅ det jo bare være Han selv som virker!

Men det var ikke det jeg tenkte å si noe om - blir lett litt melankolsk dette - det var min "nye familie" jeg har lyst til å skrive om i dag. "Min nye familie" er altså de mange menneskene jeg har blitt kjent med etter at jeg fikk se meg frelst av nåde. De "rellijøse", som jeg kalte dem før. De var ofte gjenstand for forakt, og jeg hadde min klare formening om dem og deres tro. Nå er jeg "rellijøs" sjøl. Og jeg har blitt tatt vel i mot! Merkelig nok! Skulle jo egentlig tru at når'n har ment så sterkt, og vært så hard, så holder folk en viss avstand. Men nei, her i "min nye familie" så vil folk bli kjent med hverandre! De synes tilogmed at jeg har en spennende historie! Og blir ofte litt blanke i øya når de får høre den, for de synes det er så godt å høre åssen jeg ble frelst. Ingen fordømmelse! Er det rart at jeg er glad i dem?

Så, hvor mange har jeg blitt kjent med? Nja... Det er det ikke så lett å si... Kanskje ikke så veldig mange, så veldig godt, men ganske mange ganske godt! Også har jeg såvidt begynt å lære å ha tillit til folk, selv om de ikke oppfører seg akkurat som jeg mener de skal. Ja, jeg har endog begynt å lære å sette pris på irettesettelser! Selv om jeg har langt igjen før jeg kan kalle meg ydmyk. Men Gud har leda meg inn på veien som fører til forvandling. Det er ikke bare kamp på stedet hvil, lenger.

Hvorfor har jeg egentlig begynt å tenke på dette? Jo, i de siste dagene har jeg drevet å laget en adresseliste over dem vi tenker å sende fellesmail til, med opplysninger fra Mongolia og arbeidet der og med forbønnsbehov. Den lista begynner å bli lang! Da tenker jeg: "Du verden, vi er velsigna med mange gode mennesker rundt oss!" Og dette året har jeg lært litt om blogging. Og i bloggens verden kan dere tro det finnes mange mennesker! Og jeg føler at jeg har blitt kjent med ganske mange av dem! Selv om jeg aldri har sett dem, og mange av dem ikke aner at jeg har lest bloggen dems en gang! He, he. Det siste har slått meg at kanskje er en ganske sær ting. Men pytt, pytt. Når man er i addisjonshumør, så hvorfor ikke?

Jeg vil i hvertfall si: Jeg setter umåtelig stor pris på at jeg har fått lov å bli kjent med dere. Jeg takker for at jeg har funnet en sammenheng hvor det er plass til meg og hvor jeg får føle meg hjemme, og for at jeg føler at jeg blir regnet med - jeg som er en fremmed. Og - ikke glem oss, og la oss ikke få anledning til å glemme dere. Mail er en fin ting, og bloggen vil bestå. Min mailadresse er gjermundkvam@hotmail.com og vi setter stor pris på alle tegn til liv!

Takk for i år, me sjåast! (Det er Fjellhaugsk - majoriteten her skarrer på r'ene, men jeg er glad i dem likevel.)

Gjermund

Forvirra misjonærspire

Har dere lyst til å le litt? Så hør her:

Til sommer'n skal vi en tur til England for å lære oss å snakke Engelsk. "Pusse litt på engelsken," sier de som kan det, og smiler litt i skjegget. Sikkert for å trøste oss at de later som om vi kan noe fra før... I forbindelse med dette oppholdet har vi behov for barnevakt. Vi voksne skal jo gå på skole! Barnevakten er i boks, for å si det slik, men så var det flybilletter.
Det er nå dere kan begynne å spare opp litt latter, for det er her den erfarne utenlandsreiseren fikk seg en oppdagelse... Jeg syntes jo det var litt rart at det stod flytid 2 timer og 25 minutter, når flyet gikk 07:20 og var framme 08:30. Enda rarere ble det når flyturen hjem også skulle vare i 2 timer og 25 minutter, men lettet 19:30 og landet 22:55... Så jeg ringte jeg - til flyselskapet!

I Norwegian har de en meget trivelig kundeservitør. Han lo ingenting han. Han bare forklarte meg, med stor tålmodighet, at det ikke er samme tid som i Norge overalt i verden. I England for eksempel, lever de en time på etterskudd... Så nå vet jeg det. Første forsøk, første flause. Lurer på hva den neste blir.

Gjermund