Sukk!

Jeg er tilbake i Rennebu igjen. Fantastisk godt! Etter en flotters ferie - det var ikke det - men det var ikke Rennbu altså. Og hva oppdager jeg til min forskrekkelse når jeg kommer hjem igjen? Jo, etter litt lesing på ulike blogger, med de minner det bringer frem, så må jeg medgi at jeg føler savn! I Rennebu! Jeg har altså savnfølelser på den plassen jeg elsker høyest i min hittil snevert utforskede verden! Tanken om Rennebu som lykkeplass er for alltid forbi for min del, selv her i lykkens dal er det noe som mangler! Og hva? Jo - jeg har vært på en forferdelig trang plass et helt år, et år jeg tenkte jeg bare skulle overleve... Jeg har bodd i Oslo. Og når jeg endelig ble fri, hva oppdager jeg så? Jo - at jeg savner det! Ikke Oslo altså - og langt der i fra! Men folka, fellesskapet, undervisninga, vennene mine - ja til og med lærerne våre! Du verden som jeg savner dem! *snufs* Det er vel bare å innse det, vi har startet en prosess som vil vedvare. Vi skal flytte hit og flytte dit, bli glad i stadig nye mennesker og til stadighet skilles fra de vi er glade i. Og jeg får ikke bestemt meg for om jeg skal nyte øyeblikkets bekjentskaper og vennskap, og ta sorgene når de kommer, eller om jeg skal grue meg så mye til sorgene at jeg unngår å nyte øyeblikkene. DILEMMA!
Men, når alt kommer til alt, jeg tru'kke jeg har personlighet til å holde meg unna bekjentskaper for å unngå sorgen, så derfor trur jeg heller jeg stiller meg med ryggen mot fremtida og lever i nuet. Men hul brystkasse og press bak øya - det finns!

Gjermund

Ferietur og venner

Jeg føler meg beæret. Vi er for tiden på ferietur, og skal være borte til torsda'n. Ferien vår består i en liten besøksrunde i Trøndelag - mest til familie, men også noen venner. I dag har vi truffet noen av dem, mens vi er på besøk hos min (Gjermunds) bror og hans familie. Det er godt, veldig godt, å treffe gode venner nå som utreisen nærmer seg så raskt. Vi opplever at vi ikke er alene! Og akkurat i dag har jeg lyst til å trekke frem dette litt spesielt, for i dag fikk vi en hilsen av et vennepar, og i kortet stod det at de ber for oss. Det varmer, og vi føler oss beæret. Vi er ikke alene. Vi reiser ikke til Mongolia alene, vi har mange bak oss. Og takk og lov for det!

Gjermund

Friertips

Da vi gikk på Fjellhaug i vinter, observerte jeg endel interesse for mine erfaringer som etablert. Flere ganger ble det dultet i sidemannen og hvisket: "hysj, han kommer med et tips!" Halvt i spøk, og halvt i alvor - velger jeg å tolke det som... I den forbindelse kan jeg gi alle interesserte et godt tips: Førstemann til mølla kan få kjøpe frimerkesamlinga mi, jeg trenger'n ikke lenger...



Gjermund

Roter ja!

Jeg bare roter for tida! Skjønner ikke at det går an! Skrev før at jeg synes vi har mange ting, men i dag har jeg kjøpt enda fler... Det står ei tønne her, og ei tønne der. også ligger det et el-piano her og står en sykkel der. VIVAT! Kom og redd oss! Ikke så lett å være Sunde-fan, og tenke "kjekt å ha", når det ikke er en tom låve man har lenger! (Har nemlig hatt det og en gang i tida, men bytta...) Så nå ligger ting i stabler og i veien - overalt! Hurra for ferien!


Ytterst på hjørnet av pulten min...

En ting er alle tinga, en annen ting er hue mitt... Det er vel i utgangspunktet ikke det hodet som er kjent for å ha høyest antall omdreininger i minuttet, men nå synes jeg nesten det står stille... Nå er imidlertid Silje Berg forhåpentligvis tilbake på linke-lista mi, etter at ho på mystisk vis forsvant da Ødegaard kom inn. Og nykommeren Odd Inge Aas, dersom min noe omtåkete hjerne har fungert etter oppskriften jeg gav den.

Gjermund

Bare har ting.

Nå skal vi snart ut å flytte. Også har vi akkurat flytta. Vi har så akkurat flytta at vi ikke har flytta inn alt vi har flytta med oss enda. Det er egentlig det jeg skulle gjort nå. Flytta inn resten altså. Vi har nemlig seks tønner med ting på henger'n. Eller hadde, for jeg har pakka ut tre av dem allerede, og holder på med den fjerde. Så mange ting vi har! Jeg blir nesten flau. Spesielt når jeg står og ser på alt, og trur at vi trenger det. Det skremmer meg.

Gjermund

Fotball VM - igjen!

Nå gir jeg meg ende over! I kveld har jeg faktisk - helt frivillig - sett enda en fotballkamp! Det var USA som spilte mot Italia. Eller skal jeg si, det var USA som forsvarte seg mot Italia! Og, til min store forundring, så var jeg gjentatte ganger uenig med dommer'n - ja - endogtil litt frustrert over hans inkompetanse og observeringsevne! Det første røde kortet til USA for eksempel! For en kronidiotisk bedømmelse! Jeg rev meg nesten i håret av ergrelse! Jeg må innrømme at jeg etterhvert følte et sterkt ønske om at USA måtte klare å holde stillinga - spesielt når de var 9 og Italia 10 spillere på banen. Jeg tror jammen jeg ble litt engasjert jeg gitt!

Gjermund

Fotball VM

Jeg tror nesten ikke en eneste av de bloggerne jeg vet om ikke har nevnt fotball VM på sine blogger. Kanskje uten Silje...? Derfor antar jeg at fotball VM er noe viktig?!? Er det ikke i Tyskland de har samla seg de der som springer rundt i en innhegning med tilskuere rundt? Skjønner at Cæsar satsa på sirkus, når jeg registrerer interessen folk har for dette styret...
Men, for ikke helt å virke bare bakstreversk og gammeldags, så må jo også jeg nevne dette mesterskapet på min blogg så klart, så derfor: De gule vant i går. Han keeper'n som tapte, han gråt. Nå vet dere det.

Gjermund

Back again!

Nå er vi tilbake på Tverdal i Rennebu! Å du velsignede landsdel! Her er fred og fordragelighet, og livet smiler fra sin vennligste side. Som jeg har savnet denne plassen! Og når det blomstrer og gror overalt på en gang, og naturen bare krever min oppmerksomhet - da er det godt da. Da er det utrolig godt!


Dette er tatt om høsten, men likevel... Fint ja!

Gjermund

Henda mine

Jeg har et par hender med mange arr. De bærer, ved nærmere ettersyn, preg av å ha vært gjennom litt av hvert. Et morsomt bilde på livet mitt egentlig. For det også må det kan hende litt nærmere ettersyn til for å se at det har vært gjennom litt av hvert. Det er helt, som henda mine, men bærer preg av å ha grodd.
De såra jeg har hatt på henda, verket og gjorde vondt da de var åpne. Men nå er de bare arr i huden - og mange av dem husker jeg ikke engang hvorfor eller hvordan jeg fikk. Og det verste såret jeg har hatt på henda noen gang - det synes ikke i det hele tatt! Hvis jeg ikke forteller om det selv. Det som ikke synes, er at i den fingeren som var så skadet, har jeg ikke lenger følelse.

Sånn er det i grunnen litt med livet mitt også. Det verket og gjorde vondt til jeg grodde sammen, men nå er det mange av arrene jeg ikke kan fortelle opprinnelsen til engang. Men det som har gjort mest vondt, det er så ødelagt at jeg ikke lenger føler sorg over det engang. Jeg lurer på om det er en slags mekanisme som slår inn, både i eksempelet med fingeren og livet. Kanskje er det slik, at dersom noe blir "badly damaged", så er det lettere å leve med en følelsesløs kroppsdel (del av livet) enn å gå med konstante smerter?

Høres det ut som jeg har fortrengt noe nå? Burde jeg "snakket om det" med noen? Kommet til en besinnelse? Nja.... Det skader nok ikke å snakke med noen - og vonde ting bør bearbeides. Men jeg tror jeg er ferdig med den biten, langt på vei i alle fall. Det er ikke noe vanskelig å leve med verken de henda jeg har, eller det livet jeg har - for jeg har det godt! Ja - jeg kan edog si at jeg er takknemlig for både hender og liv! VELDIG takknemlig.

Og vet dere hvorfor? Det er fordi jeg har fått meg et nytt liv. Det høres sikkert rart ut, men slik er det. Det står skrevet om det i Bibelen faktisk. Og der brukes uttrykket "nytt liv". Det er like uforståelig som at det i disse to er potensielle trær:



Gjermund

Ikke meg denne gangen!

Har møtt mange muntre mennesker etter denne flyselskap-tabben min, og er i grunnen litt redd for at jeg nå har blitt et forlystelsesobjekt i manges selskaper rundt omkring. Dette synes jeg jo selvsagt er helt forferdelig å tenke på, og jeg jobber for tiden veldig med å finne noe annet å vri fokus over på, slik at alle skal glemme min tabbe. I den forbindelse, vil jeg henge ut min kjære kone, hun skulle nemlig koke en tannbørste en dag...



Gjermund

Gode minner?

I går satt jeg og mimra litt fra gammelti'n. Da kom jeg til å tenke på min første bil. Eller, den første bilen jeg kjøpte. Ukjøpte, faktisk. Det var en Datsun Cherry.
Er det noen andre som har ukjøpt en bil noen gang? Eller er jeg like alene om å ha gjort det, som å jeg sikkert er om å ha ringt et flyselskap og spurt dem om hvorfor flytiden ikke stemmer overens med klokkeslett for take off og landing?

Uansett, historien er som følger: Jeg ønsket meg en bil, men hadde ingen penger. Derfor gikk jeg av og til på bilauksjoner, men hadde jo aldri noen mulighet til å by. Til min Datsun dukket opp. De skulle ha 1000 kroner for den! Likevel bød jeg ikke. Ikke før de senket prisen til 500! Da slo jeg til. Mitt resonnement var slik: Jeg kjøper den bilen for 500, kjører helt i hjel på et jorde, før jeg skroter'n for 1500. Jeg kan ikke tape! Slik gikk det til at jeg ble eier av en tidligere blå Datsun Cherry (den fremstod mer som rødbrun slik jeg husker den nå, men taket bar spor av blått). Så, selv om 500 kroner la beslag på mer enn jeg hadde av likvide midler, regnet jeg med å gjøre en pen liten forretning på denne bilen.

Stor var derfor min overraskelse, og total fortvilelsen, da jeg skulle underskrive kjøpekontrakten og auksjonsfirmaet skulle ha noe de kalte salær! 2000 kroner pluss 500 kroner i ekspedisjonsgebyr! "Totalt og betale; 3000,- kroner". Den natten sov jeg godt kan dere tro! Not!
Jeg var jo forholdsvis raskt klar over at samme hva jeg gjorde, så ville denne "gode" handelen føre til et minimumstap på 1500 kroner. Forholdsvis mye verre enn de 1000 jeg hadde tenkt å TJENE.
Derfor spurte jeg, så pent jeg overhodet kunne, om jeg ikke kunne få lov til å la vær å kjøpe den bilen - neste dag altså. Og joda, etter litt betenkeligheter, fikk jeg tilslaget på avslaget - men det kostet meg 1000 kroner. Det var likevel mindre enn 1500. Så alt i alt, en god historie rikere, tusen kroner fattigere og med litt større følelse av å være idiot, følte jeg faktisk lettelse. Og kjøpekontrakten?

Den finnes fortsatt oppbevart, for en eller annen gang å kunne rammes inn. Når sårene har grodd kanskje....



Gjermund

Fremmed og familiekjær

I morra skal vi ha avslutningsfest her på Fjellhaug. Det gruleder jeg meg til. Jeg gleder meg til å flytte fra byen, til å komme til Rennebu og til snart komme ut til Mongolia, men gruer meg til å forlate alle fola her. Det er i grunnen litt rart det der egentlig. I starten gleda jeg meg i sannhet ikke til å reise til Mongolia. Men, etter som tida har gått (siden mars 2004), har det vokst frem en glede inni meg over at vi skal få reise. Tenk - akkurat jeg! Som det ikke er noe særlig ved, ingen spesiell kompetanse, en heller broket troshistorie og med et på mange måter mislykket levd liv bak meg - meg vil han bruke som sin representant! Det har blitt mer og mer klart for meg at han kunne ikke valgt noen bedre, for dersom det skjer noe som en følge av at vi reiser, så MÅ det jo bare være Han selv som virker!

Men det var ikke det jeg tenkte å si noe om - blir lett litt melankolsk dette - det var min "nye familie" jeg har lyst til å skrive om i dag. "Min nye familie" er altså de mange menneskene jeg har blitt kjent med etter at jeg fikk se meg frelst av nåde. De "rellijøse", som jeg kalte dem før. De var ofte gjenstand for forakt, og jeg hadde min klare formening om dem og deres tro. Nå er jeg "rellijøs" sjøl. Og jeg har blitt tatt vel i mot! Merkelig nok! Skulle jo egentlig tru at når'n har ment så sterkt, og vært så hard, så holder folk en viss avstand. Men nei, her i "min nye familie" så vil folk bli kjent med hverandre! De synes tilogmed at jeg har en spennende historie! Og blir ofte litt blanke i øya når de får høre den, for de synes det er så godt å høre åssen jeg ble frelst. Ingen fordømmelse! Er det rart at jeg er glad i dem?

Så, hvor mange har jeg blitt kjent med? Nja... Det er det ikke så lett å si... Kanskje ikke så veldig mange, så veldig godt, men ganske mange ganske godt! Også har jeg såvidt begynt å lære å ha tillit til folk, selv om de ikke oppfører seg akkurat som jeg mener de skal. Ja, jeg har endog begynt å lære å sette pris på irettesettelser! Selv om jeg har langt igjen før jeg kan kalle meg ydmyk. Men Gud har leda meg inn på veien som fører til forvandling. Det er ikke bare kamp på stedet hvil, lenger.

Hvorfor har jeg egentlig begynt å tenke på dette? Jo, i de siste dagene har jeg drevet å laget en adresseliste over dem vi tenker å sende fellesmail til, med opplysninger fra Mongolia og arbeidet der og med forbønnsbehov. Den lista begynner å bli lang! Da tenker jeg: "Du verden, vi er velsigna med mange gode mennesker rundt oss!" Og dette året har jeg lært litt om blogging. Og i bloggens verden kan dere tro det finnes mange mennesker! Og jeg føler at jeg har blitt kjent med ganske mange av dem! Selv om jeg aldri har sett dem, og mange av dem ikke aner at jeg har lest bloggen dems en gang! He, he. Det siste har slått meg at kanskje er en ganske sær ting. Men pytt, pytt. Når man er i addisjonshumør, så hvorfor ikke?

Jeg vil i hvertfall si: Jeg setter umåtelig stor pris på at jeg har fått lov å bli kjent med dere. Jeg takker for at jeg har funnet en sammenheng hvor det er plass til meg og hvor jeg får føle meg hjemme, og for at jeg føler at jeg blir regnet med - jeg som er en fremmed. Og - ikke glem oss, og la oss ikke få anledning til å glemme dere. Mail er en fin ting, og bloggen vil bestå. Min mailadresse er gjermundkvam@hotmail.com og vi setter stor pris på alle tegn til liv!

Takk for i år, me sjåast! (Det er Fjellhaugsk - majoriteten her skarrer på r'ene, men jeg er glad i dem likevel.)

Gjermund

Forvirra misjonærspire

Har dere lyst til å le litt? Så hør her:

Til sommer'n skal vi en tur til England for å lære oss å snakke Engelsk. "Pusse litt på engelsken," sier de som kan det, og smiler litt i skjegget. Sikkert for å trøste oss at de later som om vi kan noe fra før... I forbindelse med dette oppholdet har vi behov for barnevakt. Vi voksne skal jo gå på skole! Barnevakten er i boks, for å si det slik, men så var det flybilletter.
Det er nå dere kan begynne å spare opp litt latter, for det er her den erfarne utenlandsreiseren fikk seg en oppdagelse... Jeg syntes jo det var litt rart at det stod flytid 2 timer og 25 minutter, når flyet gikk 07:20 og var framme 08:30. Enda rarere ble det når flyturen hjem også skulle vare i 2 timer og 25 minutter, men lettet 19:30 og landet 22:55... Så jeg ringte jeg - til flyselskapet!

I Norwegian har de en meget trivelig kundeservitør. Han lo ingenting han. Han bare forklarte meg, med stor tålmodighet, at det ikke er samme tid som i Norge overalt i verden. I England for eksempel, lever de en time på etterskudd... Så nå vet jeg det. Første forsøk, første flause. Lurer på hva den neste blir.

Gjermund

Tønner

Vi har fått oss tønner. Skjønner at det ikke høres så gjevt ut, og egentlig så er det ikke det heller, men noe skal man begynne med. Tønnene gjorde jobben. Tønnene skal vi bruke når vi skal sende bagasje til Mongolia også. Lurt.
Alt begynner i grunnen å handle om Mongolia nå. I går sendte vi ut vår første fellesmail til vennene våre. Fikk du ikke mail? Det betyr ikke at du ikke er vennen vår skjønner du - det er bare at da har jeg ikke mailadressen din! Så enkelt er det! Så hvis du føler deg litt snurt og lei deg for at du ikke har fått mail, så bare send en e-mail til gjermundkvam@hotmail.com så ordner det seg vet du.

Ellers har jeg fundert på en del ting i det siste igjen. Og en av de tingene jeg har fundert på, eller undret meg over, er at det ser ut til å gå folk generelt hus forbi at jeg er sjenert. Jeg forstår ikke at noen tror jeg er situasjonenes herre og ikke redd for å dumme meg ut også videre, for er det noen som er redd for det, så er det meg.
Eller, kanskje... Jo, jeg er redd for mennesker. Redd for å dumme meg ut. Men jeg har funnet ut at jeg sikkert har en eller annen defekt som jeg ikke helt har klart å lokalisere enda, for som regel så dummer jeg meg ut. Går det an å si det sånn? Ja, jeg tror det. For det er liksom regelen det, at jeg dummer meg ut (synes jeg da). Sier ting som jeg tydeligvis ikke skulle sagt, eller noe slikt. Derfor har jeg begynt å si eller gjøre noe dumt med en gang, for når det først er gjort, så er det ikke så ille lenger. Før jeg sier noe dumt, går jeg jo bare og gruer meg til det dumme kommer - ikke sant! Noen som kjenner seg igjen?
Jeg lurer egentlig på hva det kalles det jeg er da, jeg. Når jeg er sjenert men har innsett at det ikke hjelper liksom? Sjenerørt?

Gjermund

Tilbake for å snu

Nå har vi vært på besøk til foreldrene mine noen dager, og riktig koset oss. Men - vi vender alltid tilbake, og det har vi da også gjort denne gangen og. Riktignok bare for en kort stund, for den 8. mai skal vi skrive eksamen - og så er skoleåret over.

HJELP!

Da skal i jo snart reise! Først til Tverdal i midten av Juni, så til Trondheim for å innvies på generalforsamlinga til NLM i midten av juli og til England den 21. juli. Tilbake til Norge den 28. august for til slutt å reise til Mongolia den 19. september med en to-netters hvilepause og tidsaklimatisering i Kina. Der var det vi tror vi vet om fremtiden. Erfaring tilsier likevel at dette er noe vi forholder oss til som et forslag og en antatt fremdriftsplan, kanskje blir det forandringer.

Så - nå er det snart slutt på denne epoken i livet vårt, og vi begynner på en ny. Litt skremmende, litt vemodig og veldig spennende. Vi håper mange vil be for oss nå mens vi er i den siste innspurten - dette kan nok bli tungt! Men vi tror og Herren vil følge oss i denne delen av livet. Ellers hadde vi ikke reist.


Hele den vordene misjonærfamilien på ett brett

Hilsen Gjermund

Tja...

La ut hele oppgava mi, jeg. Noen som synes jeg er tett? Det er ikke lett å være tett, skal jeg si dere. Det vet jeg det meste som det er verdt å vite om... Men, men. Er det så farlig da?
Jeg skal fortelle dere en ting. Jeg er ikke fornøyd med karakterene jeg har fått i år. Selv om jeg har fått C i det meste. Klysete? Da skal dere vite det at det er ikke karakteren C jeg ikke er fornøyd med, jeg er misfornøyd med de karakterene jeg har fått jeg har fått beskjed om at de er dårligere enn de burde vært fordi jeg ikke klarer å holde meg til oppgava/ikke klarer å drøfte/ ikke er presis i besvarelsene etc., etc. Derfor driter jeg egentlig i om det er en B, C, D eller E jeg har fått. Men jeg har blitt trukket fordi jeg ikke behersker det tekniske i forbindelse med besvarelsene! Det irriterer meg noe grenseløs! Derfor oppfordrer jeg alle til å lese oppgaven og gi meg tilbakemedling på om jeg har truffet denne gangen, eller om jeg er et håpløst tilfelle som bare kan gi opp alle tanker på videre studier osv. Eller dere kan bare si litt om hva dere mener om høyskolekarakterer.

Gjermund

Jeg har skrevet oppgave!

Beklager at jeg ikke har oppdatert denne bloggen på en stund. Her er grunnen:

Innledning

I denne oppgaven har vi blitt utfordret på å gjøre rede for hvordan urkirken kom til rette med spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk, slik det kommer til uttrykk i Acta. Dette forstår jeg slik at jeg skal vise hvorfor dette var et spørsmål i det hele, hvordan spørsmålet kom til uttrykk, og hvordan urkirken løste dette spørsmålet.

Jeg vil legge noe vekt på utviklingen fra en menighet av jødekristne til en blandingskirke av hedninger og jøder, for å kunne påvise grunnlaget for spørsmålets aktualitet. Mest vekt vil jeg likevel legge på judaistenes krav om omskjærelse av de hedningekristne, apostelmøtet i Jerusalem og aposteldekretet slik historien er fremstilt i Acta 15. Dette fordi det er her urkirkens avgjørelser i spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk sterkest kommer til uttrykk i Acta.

Urkirkens kamp mot judaismen finner vi også spor av andre steder i NT, spesielt i Paulus’ brevlitteratur. Men historien etter, og virkningen av, apostelmøtet og aposteldekretet oppfatter jeg som et tema utenfor oppgavens rammer.


Den første menigheten i Jerusalem

De første disiplene, i NT omtalt som de tolv, fikk av Jesus i oppdrag å være Hans vitner i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende . Jesus hadde allerede vist i praksis at Han ville at evangeliet skulle forkynnes i Samaria og for hedninger. Han forkynte selv i Samaria og helbredet blant hedninger i Israel . Derfor var nok Apostlene forberedt på at hedningene skulle få del i evangeliet om Jesus, men på hvilken måte og til hvilken tid dette skulle skje, hadde de tilsynelatende ingen formening om.
Selv om Apostlene må hatt klart for seg Jesu befaling om å gå til hedningene med evangeliet, er det tydelig at de fortsatte å leve som jøder og at de oppholdt seg i Jerusalem den første tiden etter pinsedagen. I de syv første kapitlene i Acta ser det ut til at disiplene forkynte utelukkende for jøder og proselytter, og ikke for hedninger . Da Peter talte på pinsedagen, ser vi at han talte til jøder fra mange land . Dette førte til at den første menigheten var ensartet jødisk, selv om ikke alle medlemmene var født jøder.
Det er tydelig at de første kristne oppholdt seg mye i tempelet , og at de holdt de jødiske skikkene og levde etter moseloven, for de var ”velsett av hele folket” , templet og loven var viktig for dem og de ofret .


Guds ledelse til misjon blant ikke-jøder

Ganske tidlig i Acta fortelles det om tilløp til konflikt mellom hebraisktalende og gresktalende jøder i den første menigheten. De gresktalende jødene var nok også proselytter, i tillegg til jøder fra diasporaen. Det var antageligvis en del spenninger mellom de første kristne, da de hellenistiske jødene representerte et ledd mellom jødekristendom og hedningekristendom . Da Stefanus ble steinet oppstod en forfølgelse av menigheten i Jerusalem. Mange av de kristne ble da spredd utover bygdene i Judea og Samaria. Vi registrer at det er ulike oppfatninger i spørsmålet om hvorvidt det for det meste var de gresktalende jødene som ble jaget, eller om det var både hebraisktalende og gresktalende jøder som ble rammet av forfølgelsene . Det er imidlertid klart at de gresktalende jødene har betydd mye for utbredelsen av evangeliet. Slik ble forfølgelsen i Jerusalem opptakten til misjonen i Judea og Samaria, og starten på oppfyllelsen av Jesu ord .
Det står spesielt skrevet om forkynneren Filips arbeid blant samaritanerne . Filips forkynnelse ble godt mottatt, og mange lot seg døpe etter å ha kommet til tro på Jesus, men ingen fikk Den Hellige Ånd. Den fikk de først da apostlene sendte Peter og Johannes til dem fra Jerusalem. De ba for dem med håndspåleggelse – at de måtte få Den Hellige Ånd . Slik bekreftet Gud at det var Hans vilje å lede utbredelsen av evangeliet, ved apostlene. Vi registrerer at historien om da Paulus kom til Efesus inneholder et liknende eksempel på at døpte disipler ikke hadde fått Den Hellige Ånd . Vi finner imidlertid ikke rom for utdyping av dette tema innenfor denne oppgavens rammer.
Det er i Acta 8 vi finner historien om hoffmannen fra Etiopia , som føyer seg inn i rekken av Lukas’ eksempler på Guds ledelse av misjonsarbeidet fra Jerusalem og til hedningene via Judea og Samaria.
En indikasjon på spenningen mellom de første kristne finner vi i historien om Peter og Kornelius. Der Gud forberedte Peter gjennom et syn om at hedningene skulle få del i det kristne fellesskapet, og hvordan de omskårne reagerte med å irettesette Peter fordi han gikk inn og spiste sammen med hedninger . ”Gav altså Gud dem den samme gave som han gav oss, da de var kommet til troen på Herren Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud?” var Peters resonnement , og det ser ut til at disiplene ikke bare slo seg til ro med det, men også bøyde seg for dette som Guds vilje og takket Gud for Hans gode gjerning også mot hedningene . På nytt var det Gud selv som bekreftet sin vilje, at hedningene skulle ha del i evangeliet på lik linje med jødene – ved apostlene.
Vi forstår det slik at Gud ønsket å vise at det var apostlene som var Hans vitner på jord, og at deres lære har autoritet som Guds lære. Dette med bakgrunn i blant annet Jesus ord til apostlene om at de skulle være Hans vitner i verden og det Paulus skrev i sitt brev til efeserne om å være bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll med Jesus som hjørnestein . At Jesus gav Peter og de andre ”nøklene til himlenes rike” er også med å støtte opp under tanken om at det er apostlenes autoritet som kirkegrunnleggere Herren ønsket å bekrefte.


Blandingsmenigheter

Etter drapet på Stefanus var det noen av de forfulgte fra Jerusalem som forkynte evangeliets budskap for hedningene i Antiokia. Det ble dannet en menighet der, og Barnabas ble sendt til Antiokia fra menigheten i Jerusalem . Barnabas hentet Saulus til Antiokia som hjelp for seg og menigheten, og etter en stund la de ut på den første misjonsreisen . Slik oppstod det etter hvert blandingsmenigheter med både jødekristne og hedningekristne medlemmer, og mange steder ble nok jødene etter hvert i mindretall . Det var derfor ikke så rart at spørsmålet om hvorvidt hedningene først måtte bli jøder for å kunne bli frelst, reiste seg blant dem. For jødenes del var omskjærelsen det gamle paktstegnet som Gud gav Abraham og hans etterkommere som et synlig bevis på Guds løfter om at jødene var Guds folk. Tanken om at loven ikke hadde noen gyldighet som frelsesvei, men at jøder faktisk trengte frelse av nåde på lik linje med hedninger var nok vanskelig å forsone seg med . For hedningene og Paulus derimot, var det Guds frigjørende evangelium til alle mennesker om frelse av nåde ved troen på Jesus Kristus som stod på spill .


Kravet om omskjærelse

Lukas skriver at det var noen fra Judea som fremmet kravet om omskjærelse overfor hedningene i Antiokia. På apostelmøtet møter vi dem igjen, og der kalles de å være ”fra fariseernes parti”. I Jerusalem har de utvidet kravet til også å gjelde overholdelse av loven . Dette kravet avdekket en problemstilling som var høyst aktuell mange i urkirken på grunn av lovens stadige tilstedeværelse i enkelte av de jødekristnes samvittighet . Slik ble et adiafora-spørsmål for hedningene gjort til salighetsavgjørende av jødene .
På bakgrunn Paulus’ omtale av dem i Gal 2,4 som ”falske brødre” som hadde ”sneket seg inn”, og vers 24 i Acta 15, er det naturlig å tro at de troende fariseerne tilhørte en fraksjonsgruppe eller separatistbevegelse i urkirken som ikke var anerkjent blant ledelsen i menigheten .


Strid i urkirken

Kravet om frelse ved oppfyllelse av loven brøt så totalt med Paulus’ forkynnelse om frelse av nåde ved tro, at han straks gikk i rette med det. Han kom i skarpt ordskifte med judaistene, og det ble ”strid” i menigheten i Antiokia. Derfor vedtok menigheten å sende Paulus og Barnabas med noen følgesvenner til Jerusalem, for å legge spørsmålet frem for Apostlene og de eldste der . Siden menigheten i Jerusalem var modermenigheten, urapostlene oppholdt seg der, og judaistene kom derfra , var det dit menigheten i Antiokia sendte Paulus og Barnabas for å få svar på spørsmålet om de måtte la seg omskjære. På veien til Jerusalem besøkte Barnabas og Paulus menighetene i Fønikia og Samaria. Der ble det stor glede over at utsendingene kunne fortelle om hedningenes omvendelse. Dette viser at det ikke var alle som samstemte i kravet om at hedningene måtte omskjæres for å få del i frelsen .
Vi registrerer at det er ulike oppfatninger i spørsmålet om Lukas og Paulus omtaler det samme møtet i henholdsvis Acta 15 og Gal 2 . Da oppgavens rammer ikke gir mulighet til drøftning av dette, velger vi bare å si at vi finner teorien om at det er snakk om det samme møtet mest troverdig.


Apostelmøtet i Jerusalem

I Jerusalem ble Paulus og Barnabas mottatt av menigheten, apostlene og de eldste. De gledet seg over å høre om Guds gjerninger ved dem. Judaistene reiste så sitt krav mot de hedningekristne, og ”Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak” . Vi registrerer at det er ulike oppfatninger om hvem som egentlig var med på apostelmøtet i Jerusalem, og om det var flere enn et møte . Vi velger å gå utenom dette spørsmålet i denne oppgaven, da oppgavens rammer kun tillater oss å redegjøre for de avgjørelser som ble tatt, ikke hvordan og av hvem.
Det oppstod et skarpt ordskifte på dette møtet, og Peter reiste seg og holdt en tale til forsamlingen. Ved å tale om sine erfaringer om Guds ledelse i forhold til høvedsmannen Kornelius, og med myndighet som apostlenes leder, fikk hans tale den virkning at forsamlingen roet seg. I sin tale påpekte Peter med at det er troen alene som frelser, og ikke oppfyllelse av loven. Han snudde faktisk på hele situasjonen slik at han i stedet for å si at hedningene frelses på lik linje med jøder, poengterte at jøder frelses på samme vis som hedninger! Samtidig holdt han frem loven som et åk som ingen noen gang har klart å bære - helt i tråd med Jesu ord . Dermed står han i sin forkynnelse også helt på linje med Paulus .
Etter at Paulus og Barnabas igjen hadde fortalt om Guds gjerninger blant hedningene ved dem, reiste Jakob seg og holdt sin tale for forsamlingen. Også han støttet hedningenes rett til frelse uten omskjærelse. Men der Peter begrunnet sitt standpunkt ut fra erfaringen av Guds ledelse, begrunnet Jakob sin mening – som samstemmer med Peters og Paulus’ holdning – ut fra skriften .
Han kom med et forslag til løsning i det at han oppfordret til ikke å gjøre det vanskelig for hedningene. Jakob løsrev begrepet ”Guds folk” fra jødene og brukte det om de kristne i sin tale, ved å vise til Amos 9,11-12 . Hans løsningsforslag innebar da heller ingen ”delvis” oppfyllelse av loven, bare at hedningene skulle ta hensyn til jødene ved å avstå fra visse ting som for jødene var vederstyggeligheter .
Her ser vi hvordan Lukas har lagt vekt på å fremheve enheten i urkirken . Han viser at Paulus, Peter og Jakob var helt på linje i spørsmålet om hvordan jøder og hedninger blir frelst. Det poengteres også at kristendommens og jødenes Gud er den samme, ved å gi profetiene i GT kristologisk betydning. Vi antar at dette var viktig for de første kristne, da det gjennom hele Acta er lagt vekt på at de ut fra skriftene viste at Jesus er Messias .


Aposteldekretet

På apostelmøtet ble det vedtatt at det ikke skulle gjøres vanskelig for dem av hedningene som omvendte seg til Gud ved å pålegge dem å la seg omskjære og holde loven. Likevel bestemte de i Jerusalem at de hedningekristne skulle avholde seg fra det som var smittet av avgudene, og fra hor og fra det som er kvalt og fra blod. Dette ble begrunnet med at det fantes jøder overalt , og jødene tok som kjent anstøt av slike ting som over nevnt. Derfor var det av hensyn til jødene at hedningene ble pålagt denne innsnevringen av deres frihet . Dette stemmer overens med Paulus’ ord om at de sterke skal avstå fra noe for de svakes skyld, selv om ingenting er urent i seg selv . Vi registrerer at det er uenighet om aposteldekretet ble vedtatt på apostelmøtet, eller om det ble vedtatt noe senere , men oppgavens rammer gir ikke rom for videre drøftninger av dette tema.


Etter apostelmøtet

Etter apostelmøtet tok det ikke så lang tid før Paulus ville ut på en ny misjonsreise. Det oppstod uenighet mellom ham og Barnabas om hvem de skulle ta med, så de reiste hver sin vei med hver sin medarbeider. Paulus tok med seg Silas og reiste til Derbe og Lystra gjennom Syria og Kilikia. Han møtte Timoteus og ville gjerne ha ham med på reisen. Det interessante er at han lot ham omskjære av hensyn til jødene der omkring, fordi alle visste at Timoteus’ far var greker . Sammenliknet med gal 2,3-4 og 1.kor 9,19-22, beviser dette for oss at kampen i Jerusalem var av prinsipiell art. Dette kan vi og slutte oss til ut i fra Acta 21,15-26, hvor Lukas forteller om hvordan Paulus ikke bare lot seg selv rense, men også betalte for fire andre – for å bevise at han levde slik at han holdt loven!
Siden reiste de fra by til by og har tydeligvis fremlagt aposteldekretets innhold for menighetene de besøkte . Vi registrerer også at det ut fra flere av de paulinske brever ser ut til at judaismen fortsatte å være en utfordring for kirken etter Apostelmøtet og aposteldekretets vedtak. Derfor kan vi anta at det fortsatt var noen som ikke var fornøyd med bestemmelsene som var tatt . Dette viser oss at det var ytterst viktig at ledelsen i urkirken var enige i dette spørsmålet, slik at det ikke ble splittelse mellom jødene og hedningene. Om det hadde skjedd, kunne kristendommen endt som ”et anneks til synagogen” .
Av kirkehistorien vet vi at det dannet seg en gruppering av jødekristne som kaltes ebjonitter. Disse var sannsynligvis en gruppe radikaliserte judaister, som etter hvert forsvant . På samme måte er vi av den oppfatning at det Luther i sin tid stred med i forhold til den katolske kirke, også var en form for judaisme . Dessverre gir ikke oppgaven rom for videre redegjørelser, så vi nøyer oss med å fastslå at Paulus’ kampbrev flere ganger i kirkens historie har vist seg i stand til nedkjempe ”judaismen” som av og til er en fare for den enkelte kristne og for kirken .


Oppsummering

Vi har sett at de første kristne var jøder. Litt etter litt ble evangeliet spredd til andre folkegrupper. Dette skjedde ofte ved Åndens ledelse som i eksemplene med samaritanerne og den etiopiske hoffmannen. Det oppstod da en blandingskirke med spenninger mellom jøder og hedninger. Disse spenningene bygde på kulturelle og religiøse tradisjoner.

Spenningene forsterket og utviklet seg, til de kulminerte i et krav fra en gruppe av fariseerske jødekristne som krevde at hedningene måtte omskjæres for å kunne bli frelst.

Striden som oppstod rundt dette spørsmålet, førte til et apostelmøte i Jerusalem, der det ble fastslått at hedninger og jøder frelses på samme vilkår, av nåde ved tro. Det ble vedtatt at hedningekristne av hensyn til jødekristne skulle avstå fra visse ting som var til særlig anstøt for jødene.

Vi vet også at judaismen fortsatt var en utfordring for urkirken etter apostelmøtet, men at det var enighet i kirkens ledelse om dette spørsmålet.


Litteraturliste

Bibelen, NB -88. Oslo: Norsk Bibel

Fougner, Even (1983): Apostlenes gjerninger. Oslo: Luther forlag og Lunde Forlag

Kjær-Hansen, Kai (1996): Apostlenes gjerninger, studieutgave ved Kai Kjær-Hansen. Oslo: Det Norske Bibelselskap

Moe, Olaf (1923): Apostelen Paulus, hans liv og gjerning. Kristiania: Aschehoug & Co

Moe, Olaf (1951): Kirken i aposteltiden. Oslo: Aschehoug & Co.

Hvalvik, Reidar (1998): Fra Jerusalem til jordens ender. Oslo: Credo Forlag

Haraldsø, Brynjar (2001): Kirke og misjon gjennom 2000 år. Oslo: Lunde forlag

Røsæg, Nils Aksel (1994): ”Acta, hedningemisjonen og Jesus”. s.302-324 Ad Acta – studier til Apostlenes gjerninger og urkristendommens historie Reidar Hvalvik og Hans Kvalbein (red.) Oslo: Verbum


Dessverre har de 62 fotnotene mine falt ut, så oppgava er litt svakt begrunnet, men dog.

Ferdig

Nå er jeg ferdig, og Judaistene har fått sitt. Internt, men godt.

Gjermund

Smale øyne

Ja, jeg har smale øyne. Og smal tankegang. Smalere enn vanlig. For jeg tenker på hvordan jeg skal redegjøre for hvordan urkirken kom til rette med spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk, slik det kommer til uttrykk i apostlenes gjerninger. Med andre ord: Jeg skriver oppgave igjen.

Gjermund

Ikke bonderomantikk

Nei og nei og nei og nei og nei... Nå har det skjedd en tragedie igjen! Enda en gang skal vi måtte høre om de forferdeligste ulykker som skjer av og til: Dyretragedie i Rennebu Hvordan går det an? Jeg kjenner at det vokser et forferdelig sinne i meg til denne bonden som lot det gå så langt. Samtidig skjønner jeg jo at han må hatt det rimelig tøft før han lot det gå dithen som det gjorde. Da spør jeg meg selv: Hvor var naboene? Samtidig vet jeg hvor vanskelig det er å "bry seg" når du er usikker på åssn det står til med noen... Ikke alle som er så flinke til å innrømme at det er ting som er vanskelige heller... Dette var fælt! Håper dere har en bedre dag en meg.

Gjermund

Konspirasjon!

Nå har vi til stadighet lest om alskens rare ting som finnes i stadig nye matvarer. Og forbrukerne skriker opp om de utroligste ting. I USA har ei blitt dømt til en lang fengselsstraff og en sinnsyk erstatningssum for en falsk anklage om funn av en finger i en hamburger eller hva det var. For ikke lenge siden var det ei dame der borte som faktisk fant en bit av en finger i hamburger'n sin - lurer på om ho får en like stor erstatning jeg? I Norge har vi E-coli (som er en veldig alvorlig ting, jeg prøver ikke å si noe annet) og diverse funn i ulike melkeprodukter - En spurv i en melkekartong(!) og nå sist, en snegle i en youghurtboks Snegle i yougurtboks

Jeg stiller meg spørsmålet: Er det bare jeg som tenker at dette ikke er tilfeldig? Jeg bare undres, for alle med litt mer en mikroskopisk kjennskap til kvalitetssikring i forhold til norsk matvaresikkerhet (smør på flesk, men dog), vet at det ikke er tilfeldig hvilke rutiner maten i Norge produseres etter. Det er ikke for ingenting vi kan spise bløtkokte egg uten redsel for salmonellaangrep som det eneste land i verden - med unntak av Grønland da, hvor pingvinegg er en delikatesse, og hvor de ikke koker egga men tiner dem.

Bare tenk liksom: i hvor mange år har man slakta sau uten at folk har blitt sjuke av E-coli? E-coli er en bakterie som lever i bæsj, ikke i kjøtt! Altså: noen må ha hatt bæsj i det partiet med kjøtt som folk ble sjuke av. Et enkelt resonnement! Og en annen ting: Når man tapper melk i en kartong, så går den gjennom kraner eller dyser - etter å ha blitt varmebehandlet. Man får ikke en spurv(!) gjennom en kran da vet du! Hvor dum går det an å bli? Noen må ha puttet den oppi kartongen, før kartongen ble lukket igjen! Og det kalles sabotasje. Og til sist: En snegle kan ikke leve i en youghurtboks, ganske enkelt fordi innholdet i boksen har gått gjennom en slik behandling at den ville vært død, oppdelt, grilla, brent, drukna og død igjen før den kom i boksen. ERGO: NOEN MÅ HA PUTTA DEN I BOKSEN MED VILJE!

Dermed kommer min koklusjon: Norsk mat er ren og trygg, noe vi antageligvis ikke kan si om alle som jobber i de forskjellige bedriftene som bearbeider matvarene våre. Det finnes nok noen utrygge mennesker der med urent mel i posen...

Gjermund

Barnevogner

Jeg oppfordrer dere alle til å lese innlegget på Knut Reiers blogg (link ved siden av) om barnevogner. Han har så inderlig rett. Barnevogner er no herk på busser og i byen. Det hadde vært helt greit med barnevogner på fortau og på trikk, hadde det bare ikke vært for alle de hodeløse barnløse som går der som om de eier hele verden. "Der kommer det en tvilling-barnevogn," tenker de, "han får trille rundt!" Drittsekker, kaller vi sånne folk. Og likens på bussen - vogna må inn den, det er ikke til å diskutere - men flytter de på seg, de late uten barn? Neida - de står like i veien - og skuler stygt på en stakkar med vogn. Når jeg møter sånne, passer jeg på å gi uttrykk for hvor vanskelig og knotete det er å manøvrere en vogn på en buss ved å kjøre hardt og brutalt på dem, og ved å ikke sette på bremsen, slik at vogna farer fram og skraper opp skinnleggen deres når bussen bråstopper - for det gjør bussene ofte i Oslo. Skjønner ikke at det går an å være så korka at man vil bo i en storby engang jeg. Hva er bra med å bo i Oslo for eksempel? At det er mange busser å sitte trangt på? At det er mange fortau å gå i kø på? At det er mange kinosaler å sitte trangt i? At det er mye "grønn natur" å få en hel kvadratmeter for seg selv i? At det er mange skiløyper å gå i kø i? At det er mange parkeringsplasser som alle andre har parkert på? At det er sinnsykt mange veier å kjøre sent på fordi alle andre kjører der også så det blir kø der? Å lukte på den friske luften a lá ecshaus? At det er mange sykehuskøer det ikke er plass i? At det er så høye lønninger her at man har råd til akkurat et brød og en kartong melk etter at man har betalt den sinnsyke husleia her? Nei - det er ikke småbarnsfamilier bare som burde kommet seg ut av storbyene. Menneskene vil bedras - de tror de har det godt i byer!

Gjermund

Ikke lett

Livet ække lett! Her har jeg tatt ungefri og sendt de tre eldste barna til Trøndelag for å få litt fri - og hva skjer? Jo - jeg må skrive en oppgave og legge frem en artikkel i klassen. Det ække spesielt kult. Å sende de tre eldste barna til Trøndelag var for øvrig ikke det lureste jeg har gått med på å gjøre noen gang - for hjelpe min som jeg savner dem! Får trøste meg med en kinokveld eller no!

Gjermund

En hyllest

Nå er det tid for en hyllest. Vi har nemlig tatt avskjed med ei av KoMBi-klanen: Silje Ødegaard. Ho har avslutta året ved Fjellhaug (selv om ho kommer igjen for å ta eksamen) for å ta et bistandskurs i Stavanger. Der kommer ho til å treffe Jorunn Ranøien
( http://jorunnranoien.weblogg.no/ ) og det blir sikkert en hjelp til å komme over det vanvittige savnet (som ganske sikkert kommer til å forfølge henne i ukene fremover) etter oss - ja, hvordan skal ho klare seg?

Ja, ja - vi skal huske på deg Silje, så får vi håpe det beste. Så ønsker vi deg i tillegg lykke til med språk- og kulturstudiene du får i Stavanger, i tillegg til bistandskurset...



Gjermund

Appel sin to

Har hatt mye moro i det siste. Den der med appelsina kosa jeg meg med - det må jeg innrømme. Her kommer en innrømmelse til: Det var bare innledninga. La dere merke til at det var en form for evolusjonslære i den historia? Og MASSE fantasi? Men ganske troverdig fantasi, hva? Høres fornuftig ut det der med undersøkelsen av frukten osv.? (Bortsett fra alt krydderet om navn og villsvin og slikt, som må til for at noen skal gidde og lese...)

Her er en annen fantasi: Hva om det var en Gud som fortalte menneskene at de kunne spise av all frukten i hagen Han hadde skapt dem inn i, av sin kjærlighet - bortsett fra frukten av et eneste tre? Så gjorde menneskene det likevel da vet du, og valgte dermed en annen herre enn Gud - da de selv ønsket å være herre i eget liv. (Mange det, som tror det er så svært å være herre i eget liv - mange er de og, som har gått på trynet med et plask i den sammenheng.) Så ble mennesket og Gud adskilt da vet de, og mennesket ble dermed adskilt fra selve livskilden (dermed ble døden en følge av syndefallet). Siden har ondskapen og elendigheten bare "evolusjonert" jamnt og trutt (slik den ofte har en tendens til å gjøre - prøvd å løyet noen gang? Ble det med den ene løgnen, eller måtte du dekke den med flere?) Derfor har vi både sykdommer og skader, vold, ekteskapsbrudd, løgn, utroskap, naturkatastrofer og psykiske lidelser etc, etc.
Det trivelige i denne fantasien min, er at denne Guden elsket menneskene så høyt, at Han åpnet en vei tilbake til seg selv, ved å selv gjøre opp for dette "syndefallet", slik at det ble mulig for de av menneskene som kunne finne på å ønske det, å ha samfunn med Ham - ene og alene ved å tro på at Han har gjort nettopp dette ved sin egen sønn.

Men det er vel bare en fantasi?

Gjermund

Forandring fryder

Nå har jeg forandret litt på bloggen min igjen. Observante lesere vil se at headingen har forandret seg for en liten stund siden, og nå har jeg utvidet link-sortimentet. Håper alt virker som det skal når det kommer til syne, og at alle linkene bare er listet opp en gang hver seg. (Dette med data er ikke lett!) Er litt redd for at jeg en eller annen gang skal slette hele greia uten å forstå noe som helst. (Sånt kan sikkert skje!)

En annen ting jeg har tenkt litt på de siste to dagene, er hvem det var som først skrelte en appelsin, og hva som førte til at det mennesket gjorde det? Var det slik at han/hun bare plukket seg en appelsin og sa: "la meg nå skrelle denne, for å se om den smaker søtt"? Eller tråkket han/hun på en nedfalt appelsin for deretter til sin forskrekkelse å finne ut at den var bløt inni? Kanskje var det en lokal buskmann på flukt fra et villsvin som uforvarende tråkket på en appelsin og trynet midt i spranget, slik at villsvinet innhentet ham og tok knekken på ham, som fikk hans bekjente til å begynne å tenke på hvordan man best kunne bruke en appelsin? Dersom de på den tiden hadde en form for etterforskning, måtte de jo sikkert snart slutte seg til den teorien at det var appelsinen som indirekte, men bokstavelig talt, var årsaken til hans fall. Deretter må de så ha studert appelsinen og funnet ut at dersom de hadde visst at det gikk an å spise appelsiner tidligere, hadde ikke denne buskmannen kommet i knipe med dette villsvinet mens han lette etter nøtter på bakken (da det er ganske sikkert at appesliner vokser på trær) og dermed hadde han ikke vært død.

Det er også naturlig å slutte seg til at denne buskmannen nok het Appel, og at frukten vi kjenner som appelsin er oppkalt etter Appel sin historie. Bare noen tanker.

Gjermund

Noen bilder

Ja, nå ofrer jeg meg og bruker en lang stund på å legge ut noen bilder.



Å fy så kaldt det var da! Sondre på tur ut igjen...



Fruen på mongolsk restaurant.



Håvard og Ola i "Snikkarboa". Pappa har lagd'n.



Ragnhild i snøhula vår. Pappa har lagd'n.

Dette er familien min. Fin hva?

Gjermund

A week in a forgotten city

Hællæ ijenn!

Nå er'e en stønn sia sist ijenn ja. Å de ær ganske enkelt bare forde jæ ente har hatt tegang på datamaskin å innternett. Jæ har vært en tur innåmm historia mi å snakka engelsk, se. Akkurat de dær trenger kanskje en litt'n fårrklaring? Historia mi ær fra Fredrikstad, de ær jo lett å fårrklare. Engelsk ja, de var kanskje litt åpptimistisk sakt att jæ har SNAKKA engelsk, menn jæ har i værtfall PRØVA å snakka engelsk.

Har vært på kurs, se. Å de kurset var på engelsk. Eller, nå trur jæ at jæ fårrklarær mæ ille klønete ijenn. Har en tenndens te de, se - å kløne nårr jæ ska si no asså. Kurshållerane var fra ammerika, sånn var'e. Dømm skjønnte ente no a'ant enn engelsk da vøt'tø, så måtte jo jæ å prøve å snakke de da vøt'tø. De jikk jo såmm de plæjer sjølsakt, menn dømm var ente så ille gærne te å jette, så no fikk jæ nå sakkt jæ å.

"Sharpening jur interpørsonæl skills" var tittæ'rn på detta kurse, å de varte hele uka. Ente så ille rart at jæ ble ille slit'n kanskje? Å fårr å kunne "sharpe" no, så bør'e vell væra no å "sharpe" på i utgangsponkte, ente sannt? Vet ente åmm jæ stillær særli langt framm i denn kø'n me dømm såmm har no å "sharpe", men jæ har blitt ille bra te å lytte te engelskmennær i de minnste.

No a de kulaste vi jole, var at vi ræjste inn te by'n å preka me no'nn a dømm fålka såmm bor i Fredrikstad hele åre. De var så gått å høre sjikkeli nårrsk ijenn! Så nå ær jæ virkli såmm ett nytt mennske ja! Var helt tebake te røttene minne å så på barndåmmsjemm å barnesko'orn jæ jikk på å allt vøt'tø. Ille spessiellt. Sell åmm mye har fårrandra sæ, så ere mye såmm lignær å! Samma færja såmm kjørær åver ælva (sell åm'n har blitt rø) å samma støgge take på nabogår'n. Fant te å me ett høl jæ gravde i skævven da jæ var litt'n! Ble så ivvri at Håvard datt på hue ner fra ryggen minn dær jæ gallåperte jennåmm skævven da jæ kjennte mæ ijenn. De jikk helldivis ente så ille gæ'ærnt me'n, a'ant enn at'n ble ille rædd. Sånnt plæjer å gå åver.

Så, etter ett ille bra kurs, på en ille bra plass ær jæ tebake stærkære enn før. Ha en ille go hælj!

Gjermund

Bilder og sånt

Ok, jeg tar hintet - filosofi er visst ikke noe for meg.

Jeg har fått noen hentydninger om at det er for få bilder på denne bloggen, og det er jeg enig i. Det har sin forklaring i at det er så og si umulig å laste opp et bilde fra maskina, det tar bortimot en evighet før maskina må gi seg med et skrik: "ERROR"!!! Derfor har jeg sluttet å bruke den "tjenesten" (!). Av kjærlighet til bloggens lesere skal jeg likevel ikke gi opp forsøkene med å publisere et og annet "shot", men som sagt - jeg garanterer ikke for hyppigheten!

Hadde forresten en veldig trivelig så-vidt-over-tyve årsdag i går, med byturer med guttene mine (hver for seg) og besøk av alle brødrene mine (med unntak av Terje - du var dypt savnet) og venner fra klassen. Veldig trivelig.


Ganske trivelige disse her og.

Gjermund

Enda et tema om et stort lite

Lurer på om noen lurer på hvorfor jeg kaller disse anfallene av seriøsisme for "et stort lite" jeg? Det skal jeg prøve å skrive litt om nå, så dere får minne meg på det om jeg glømmer å skrive noe om det store lille.

Altså, nå har vi sett på at Gud må finnes, og at det ikke hjelper å ikke tru på'n hvis han finnes. Men så kommer det store spørsmålet; Hvorfor er akkurat kristendommen rett? Hvorfor ikke hinduisme, islam eller en annen religion eller en annen åndsretning? Og hvorfor er det bare kristendommen som er rett?

For det første, om vi begynner med det siste: Enhver retning utelukker de andre. Så der er man ikke alene som kristne. Og det ligger vel i sakens natur, at om du har funnet løsningen på et problem, så anerkjenner du ikke andres løsninger - de må jo være feil, når du har rett! Det var den menneskelige siden. Så til den "Guddommelige": Kristendommen er den eneste religion og trosretning som gir håp utover døden. Kristendommen er den eneste religion og trosretning som forkynner en Gud som elsker menneskene slik at Han ofret seg for menneskenes skyld, for at vi, dersom vi ønsker det, kan ha med Ham å gjøre. I dette ligger det at verdens skaper faktisk elsker og respekterer hvert enkelt menneske så høyt, at Han ikke tvinger noen til å tro på Ham. For en muslim for eksempel, er dette en utenkelighet.

Ser dere det store lille? Gud, den store, elsker meg lille så høyt at jeg ikke fatter rekkevidden av det. Og vet dere hva? Det er ikke slik at det avhenger av om jeg KLARER å tro det, det er sant! Det er 2000 år siden at Gud sonet for våre synder, slik at vi kan bli frelst ved troen på Jesus Kristus.

Bare tenk på livene våre, hvor kompliserte de er. Hvor finnes det mennesket som ikke strever og har tungt og bære? Det er i grunnen rart at vi ikke er levert med hver vår brukerhåndbok i psykologi! Hvem sliter ikke med sår og skrammer innvendig etter livets medfart? Hvem har ikke en unge i sjelen som skriker etter å bli elsket JUST LIKE I AM? Hvem sliter ikke med bitterhet, sjenanse, selvutdritelse osv?
Sannheten, venner, er at man kan trene på å kontrollere følelsene sine hele livet, men jeg garanterer at vi aldri kan nå lenger enn å kontrollere våre følelsesutbrudd. Du kan lære deg å ikke vise sinne, ikke gråte, ikke skvette osv. Men du BLIR sint, såret, redd osv.

Men Gud, Han kan helbrede! Jeg har erfart det. Jeg har hatet så sterkt jeg, at jeg trudde jeg skulle sprekke. Jeg har vært så bitter, at jeg trudde jeg skulle brenne opp innvendig. Jeg klarte ikke å tenke på annet, det plaget meg konstant - og det styrte mye av mitt handlingsmønster. Det begrenset livet mitt! Og jeg visste det.
Jeg ville ikke ha det slik, langt derifra, og det var absolutt på sin plass, for jeg hadde opplevd urett, men det var mitt liv som ble ødelagt. Jeg trodde det ikke kunne bli bra før jeg fikk "motstanderne" mine til å innse hva de hadde gjort, så de kunne gjøre opp for seg - men prøv å snu en bekk så den renner oppover!
Klarte jeg å gjøre noe med det? Ha! Langt derifra! Livet var en lidelse. Jeg antar at det så ut som jeg greide meg ganske bra, men spør kona mi om vi hadde det bra! Spør om det var godt å være med meg når ingen "andre" så meg! Spør om jeg var en mild og behagelig fyr å leve sammen med! Fasader er no dritt.

Så kommer jeg til det store i det lille igjen. Høsten 2003 gikk det et lys opp for meg; Jeg er fri! Det er ingen fordømmelse for dem som er i Jesus Kristus. For en glede! For en herlighet! Og når jeg er elsket så høyt at Han døde for min frelses skyld, da er det grunn til å elske Ham da! Også var det ikke bare for meg Han døde da vet du, det var for deg og! Og når Han elsker deg like høyt som Han elsker meg, så kan jo ikke jeg hate deg! Det sier seg jo selv, ikke sant? Og når jeg etter denne oppdagelsen har det så godt, da er det ikke vanskelig når jeg skjønner at enten så må jeg slutte å hate den ene, fordi han er elsket av den andre (som også elsker meg), eller så kan jeg fortsette å hate den ene, men da blir det ikke det samme med ham som elsket meg så høyt, og da kommer jeg til å miste det gode jeg akkurat hadde fått. Gjett om jeg ba om at bitterheten måtte tas bort fra meg! "Og det gjø'kke no om jeg må leve med å ha lidd urett," sa jeg til Gud, "bare jeg slipper å leve med denne bitterheten!" Og gjett hva! Jeg er ikke lenger bitter! Nei, jeg er helbredet, og er til og med glad i den jeg hata! Jeg er brent, så jeg er litt forsiktig, for jeg vet at jeg kan få grunn til å bli såra på nytt, men jeg er glad i!

Dette klarer ingen annen religion. Der er det mer å drepe og rense det som bryter med "normen", eller hevne eller ta avstand fra eller noe slikt. Mens i kristendommen der handler det om kjærlighet. En kjærlighet som går ut over menneskenes evne til å vise følelser og omsorg. En kjærlighet som gir håp og styrke og som bærer gjennom vanskelige tider. Derfor Kristendom.

Vanskelig? Så spør da vel.

Gjermund

Rom for medfølelse

Jeg har vært til doktor'n i dag - bildoktor'n. Han som ikke får blodlønna si av det offentlige slik at jeg slepper med en skarve egenandel, men som henter hele sitt fråtsende underhold i min fra før så altfor slunkne lommebok.
Så kom jeg hjem da, etter skjelvende og deprimert å ha bestilt time, som det heter så fint - akkurat som om en time er noe jeg veldig gjerne vil ha og som jeg er heldig som får lov til å kjøpe meg. Ikke er det en "time" heller. "Timen" på et bilsykehus varer minst en dag den, og "timesprisen" er avsindig. Tru'kke jeg slepper med mindre enn titusen kroner nei! Men - det var jeg egentlig ferdig med - det jeg skulle fortelle var at da jeg kom hjem derifra, mørk i hugen og med en forholdsvis dyster tankekrets, møtte jeg et krav på atskillige tusenlapper i restskatt også! Det var da jeg ropte; "Nåde!!!" så jeg er sikker på at naboene tror jeg har en ny "tårnopplevelse" i vente... Så - det er rom for litt medfølelse. Kontonummeret er 4227.11.20480 - gaver tas imot med takk...

Dyster hilsen fra Gjermund

Påske

Denne bloggen blir aldri det jeg tenker den skal bli. Derfor havner den vel lett i kategorien "diverse", og er som mannen som skriver den, vanskelig å sette i bås. Det har vel kan hende med rot i øverste etasje å gjøre...
Akkurat nå skulle jeg ha oversatt cv'n min til engelsk, men det var så kjedelig (og ikke minst vanskelig, når hodet er fullt av alt annet enn engelsk) at jeg bare måtte skrive noe her inne i stedet. Ikke det at jeg tror det er så mange som leser noe av det jeg skriver i disse påskeferietider, men likevel. (Det kan jo være litt trygt og det, at det ikke er så mange som leser...)
Jeg tenker på Jesus igjen jeg vet dere. Alle synes sikkert jeg er en sånn hyperkristen fyr som går å vasser rundt i min egne religiøse sfære, og det kan kanskje hende, men jeg er bare en enkel mann som har oppdaget noe så innmari godt i Bibelen ser de, at det opptar en god del av plassen i huet mitt, og setter et preg på det meste av livet mitt. Også har det ført til at jeg har det så forskrekkelig godt! Derfor liker jeg så godt å snakke om det også. Ja, for tenk om noen andre og går rundt og sliter med skyldfølelse og redsel for døden og sånn, og fortsatt ikke har sett det håpet vi tilbys i Guds Ord! Da er det jo best at jeg sier noe om det, sånn at de som lurer på noe kommer på at de lurer og spør om det de lurer på!

Nå skal jeg si helt enkelt hva det er som har blitt så godt for meg (om jeg er i stand til å si noe helt enkelt da - det blir som regel mer enn 50 % for mange ord).
Jeg gikk rundt her i livet og hadde et bilde av meg sjøl som ikke var så mye å skryte av. Det gikk på sånt som at jeg prata for mye, løy litt der jeg tjente på det, utnytta systemene til det maksimale slik at jeg tjente/sparte noen kroner ekstra, krangla meg til retten min i alle mulige situasjoner, smugtitta litt på de syndige sidene på nettet, oppførte meg lite kjærlig mot mine nærmeste, tenkte mest på meg sjøl osv, osv. Og hele tida fant jeg frem godsida og viste en from fasade til alle rundt meg. Hver gang jeg gikk litt i meg selv, måtte jeg erkjenne at jeg var en hykler. Og jeg hadde det IKKE godt. Selvsagt så det slik ut på utsida, og jeg trur ikke det var så ille mange som skjønte at det var forskjell på utsida og innsida mi, men det var det altså.
Så fikk jeg en dag øynene opp for Paulus' ord i brevet til romerne om hvordan han slet med å gjøre det gode han ville, og ikke gjøre det vonde som han ikke ville, og hvordan han bare måtte erkjenne at det fantes en lov i kroppen hans som tvinga ham til å gjøre det vonde han ikke ville. Han skrev at han tjente Guds lov i sitt sinn, mens han som menneske ikke kunne annet enn å tjene syndens lov. Sånn hadde jeg det også! Det ble min inngangsport til evangeliet! Så begynte jeg å forstå sammenhengen; Jeg med mitt syndige liv (som kanskje ikke er så veldig mye dårligere enn andres, men i møte med en hellig Gud blir sørgelig skrøpelig) kunne aldri klare og fortjene frelse fra evig fortapelse! Jeg måtte få det som en gave, og hva enda flottere var - den gaven er allerede gitt! Det var bare for meg å si jatakk! Jesus kom til jorden fra himmelen, tok på seg verdens synd og døde i mitt sted! Ja, ditt og, selv om det kanskje er vanskelig å tro det. Han ble hånet, torturet og henrettet på forferdelig vis, og han gjorde det ene og alene for at vi med våre ugjorte og gjorte gjerninger (som som regel ikke er til Guds ære akkurat) skal kunne ha samfunn med Herren Gud, vår far. Det blir litt av en kjærlighet, ikke sant? Gud kan ikke tåle synd, for da blir Han korrupt. Han kan ikke leve med syndere, for da kunne Han ikke vært hellig. Derfor møtte Gud sin egen vrede over synden ved at Han som Sønnen tok verdens synd på seg og døde i vårt sted. Et mysterium, men dog. Ingen har noen gang funnet på en like bra historie - man kan lete seg grønn i alle verdens religioner, ingen kan stille med et liknende håp. Ingen har tenkt ut den samme løsningen, og de fleste forkaster den som dårskap (dumhet) - men for et håp! For hvem kan ved sine fulle fem virkelig TRO at det ikke finnes en Gud som har skapt verden? Og hvem kan ved sine fulle fem kaste vrak på en Gud med en slik kjærlighet og med et slikt håp?

Dessverre er det noen som går rundt og tror at akkurat dem vil han ikke frelse. Akkurat du er for syndig og fæl. Sorry, men du tar feil. Hvordan jeg vet det? Jeg var der. Jeg hadde det sånn! Jeg mente å ha brukt opp alle de sjansene til omvendelse Gud kunne gi, og var derfor sikker på at det ikke fantes redning for akkurat meg. Men jeg tok feil! Takk og lov!
Så hjertelig takk til Herren Gud for påsken! Så får det heller være at jeg er litt "rellijøs" av og til.

Gjermund

Syk nå

Jeg er syk nå. Feber. I allefall litt. Egentlig er jeg i en litt trykket situasjon, for jeg er liksom ikke like syk som jeg føler meg! Og det medfører en del ensom lidelse. Ingen deltagelse i en stakkars prøvelser nei! Oppgavene bare strømmer på, selv om jeg er syk. Litt kjempesyk. Men, jeg har et håp. For jeg vet det at alt begynner i det små. Litt feber i dag, influensa i morgen. Kanskje litt bronkitt og lungebetennelse til uka, og hvem vet hva det hele kan føre til? Og da, da kommer ho til å angre da - når ho til neste år må opp med lommetørklet og minnes at omtrent på denne tida var det Gjermund ble syk i fjor...
Stakkars meg.

Gjermund

Pulsen har slått

I dag har pulsen slått hele da'n. Først var jeg på Berkåk og irriterte meg grønn over de ansatte på likningskontoret og folkeregisteret - Akkurat som før. Så var jeg en tur innom lensmannen og ble forferdelig frustrert over hvor knølete han har oppført seg - akkurat som før. Deretter reiste jeg til Bergtun og snakka lenge med bestefar - akkurat som før, før jeg spadde ut litt talle fra saufjøset og kjørte bort med traktor'n - akkurat som før. Til sist i dag var jeg på det første av en rekke påskemøter på bedehuset - akkurat som før, før jeg avsluttet dagen med et trivelig besøk hos naboene våre - akkurat som før. Den som påstår at det er kjedelig på landet har ikke peiling! Det skjer noe hele tiden her!
Ikke sånn at vi kan velge å vrake blant passive-stillesittende-bli-underholdt aktiviteter, å nei - heldigvis ikke! Men det er så mange kule ting å finne på! Og det morsomste av alt, de fleste aktivitetene vi kan være med på her, aktiviserer både en sjøl og andre! Det er akkurat som om jeg lever mer her i Rennebu enn jeg gjør i Oslo. Vi gjør jo noe der og hele tiden, det er ikke det, men det er begrenset hvor kult det er å gå på butikken, sitte i en snødunge med fire unger og se ut som man trives blant mursteinshus og parkeringsplasser eller rydde alle de 70 kvadratmetrene vi bor på for ente gang! Nei - takke meg til en låve og et fjøs, litt talle og en traktor! Det er morsomt det! Så får det heller bare være at det lukter sauebæsj av håret mitt der jeg sitter og trives på bedehuset! Nå skal jeg gå og sove en god natts søvn - med slitne muskler! God natt.

Gjermund

Pulsen slår

Jeg trives i Oslo. Jeg synes det er forskrekkelig moro å lese litt teologi. Men jeg er bonde. På søndag ble alle mine fem søstre døpt. 21, 19, 13, 11 og 6 år gamle. Det var fest! En fantastisk opplevelse. I dag har vi kommet frem til Tverdal, og selv om den opplevelsen ikke har samme verdi som en dåp, så er det en absolutt anbefalbar opplevelse det også!
I løpet av den neste uka skal jeg ut å kjøre traktor, råne volvo, stelle sauer, reise på fjellet, gå i fjøset, skru på ett eller annet, spikre litt, snakke med masse trivelige folk og ikke minst - dette er kanskje det aller, aller beste - jeg skal ha masse, masse, masse plass rundt meg. Hele tida! Det er så sinnsykt godt!
Så, mine stakkars gode byvenner, dere vet ikke hva dere går glipp av - heldigvis. For om dere visste det, så hadde dere kommet hit, og så måtte jeg flytte herfra også. Så glem hva jeg har sagt - dere har det sinnsykt bra der dere er!

Vi kommer snart og joiner dere igjen, vi skal bare leve litt med pulsen i sambatakt først. Og jeg vet ikke hvem som gleder seg mest - barna eller pappa'n. I morra skal vi kjøre traktor!!!

God Påske! Hilsen Gjermund

Fortsettelse av et stort lite

Dette blir kan hende det oppfølgende spørsmål til forrige filosofiske innlegg. Nå har jeg altså - uten de store protester (skynder meg å legge inn dette innlegget før de kommer) - aktualisert en og annen tanke rundt Guds eksistens og fenomenet tro. La oss så gå til neste trinn:

Dersom altså Gud finnes, en skaper altså - og Han er så glup at Han har funnet opp blodårekart og fotosyntese, melkeveien og atmosfære, hva skjer da om vi ikke vil tro på Ham? Forsvinner Han da? Er det slik at om vi velger å ikke tro på Ham, så finnes Han ikke?
La meg ta et eksempel: Dersom du går i en ørken, og plutselig ser fotspor, hva vet du da? Jo, du vet at:
- Et menneske har passert
- Retningen mennesket har gått
Men, jeg protesterer! Du vet det ikke! Du bare tror du vet det! For tenk om det er en rømt kamel som har passert? En kamel som hadde såre bein, slik at eieren dens hadde satt støvler på den! Og tenk om den gikk baklengs, for å lure eieren sin i forhold til det der med retninga? Mer sannsynlig: Støvlene var festa på kamelbeina med støveltuppen bakover, slik at det ser ut som om den gikk mot nord da den gikk mot sør! Konklusjon: Du vet egentlig ingenting! Men du finner det ikke vanskelig å tro at det er et menneske som har passert i en gitt retning, og du tenker at jeg har funnet på mer eller mindre fantastiske - men dårlige - forklaringsalternativ. Har jeg rett? Og om det var en kamel - mot all formodning - så hjelper det ikke om du synes det var aldri så usannsynlig - det var det som var forklaringen!

Tenk så, om du gikk i en ørken, så et spor etter noe men ikke ante hva det var spor etter. Kunne du så nekta for at noe hadde passert? Not. Du måtte bare erkjent at her har det passert noe som har satt spor. Men jeg kjenner ikke sporene, derfor vet jeg ikke hva som har passert. Så går du litt til i den ørkenen, og treffer en lokal beduin. Han ler og forteller deg at det er en Kamelkaravane med hagestoler som har passert. Dette kan du så velge å tro på eller forkaste. Du får aldri svar på om det var helt sant det han sa, eller hvordan en kamelkaravane med hagestoler ser ut og hvorfor sporene ble akkurat slik - dersom du da ikke tilfeldigvis begynte å lete etter denne kamelkaravanen og kom over den et eller annet sted hvor du kunne iakta den på nært hold. Forstår dere hva jeg skriver, eller? Ser dere alle spora etter Gud? Er det ikke bare slik at dere setter dere ned og lurer på om det egentlig er helt sikkert at det er Gud det er spor etter?
Kjære folkens, da har jeg bare lyst til å si at: Hva er mest logisk - en super intelligens bak et supert skaperverk, eller en kosmisk gasseksplosjon med dertil følgende utviklingstrinn fra amøbe til menneske via en heldig (eller uheldig?) apefamilie?

Han forsvinner ikke fordi om vi ikke vil tru på'n vet de. Noen vil kanskje si at "vil" er feil ord å bruke, og at "kan" hadde passet bedre, men jeg påstår at hva man velger å tru på, det er avhengig av hva man vil tru på. Og tru er ikke å vite, men å håpe at det man antar er rett.

Dermed er også neste tema klart, men det får vi ta i neste innlegg - blir nesten som en serie dette gitt! Og jeg oppfordrer fortsatt til svar! Monologer er ofte kjedelige.

Gjermund

Et stort lite

Er det flere som har hodet fullt av alt for mye? Jeg har det. Det finnes så mange spørsmål jeg ennå ikke har fått tid til å stille! Men her er ett jeg har fundert en del på i det siste:
Går det an å bevise Gud?
Jeg har lyst til å utfordre bloggens lesere helt konkret på dette. Jeg skjønner jo selvfølgelig at det ikke går an å bevise Guds eksistens ved å si: Ta på Ham, Se, der er Han osv. Jeg tenker mer på at summen av indiser blir så stor at man trekker konklusjonen av Hans eksistens. For eksempel:
- Vi kan leve et helt liv og lære oss ting. Men, ingen kan lære seg "alt".
- Vi kan lære oss, gjennom års trening, å kontrollere våre følelsesutbrudd, men ikke følelsene våre. Hvor kommer følelsene fra?
- Samvirket i naturen, hvem har funnet opp det? En ting er at et menneske kan bli til av en sædcelle og en eggcelle. Det er jo helt klart en tilfeldighet som naturen har skapt, men at det finnes trær som produserer O2 til oss, det synes jeg er helt utrolig. Lungene våre er det jo enkelt å forstå mener jeg, og det sier seg jo selv at de stammer fra en eksplosjon og noen amøber osv, men klorofyllet i bladene på trærne, nei - det må finnes en Gud.
- Hva med den menneskelige forstand? Hvorfor var det bare vår slekt av apefamilien som har fått utviklet evnen til å ressonere, lære, skrive ned og utvikle redskap og hjelpemidler? Og hvorfor har ikke denne utviklingen fra ape til menneske skjedd i menneskenes historie? Jeg mener, noen aper skulle jo egentlig begynt å utvikle seg litt nå og, så vi i det minste hadde noen neandertalere blant oss! Har denne utviklingen skjedd bare en gang? Det virker jo lite troverdeig, når det ikke skjer nå om dagen, for det må jo ha skjedd med mer enn et eksemplar av arten den gangen det eventuelt skjedde? Jeg mener - vi er jo noen milliarder utviklede aper her på jorda?

Sånne ting er det jeg tenker på. Alt hadde vært så enkelt om bare Gud kunne vist seg bitte litte grann - da hadde vi sikkert ikke trengt å drive misjon. Men nå er vi altså overlatt til oss selv og avkreves tro. Der har vi det. Vi må tro. Tror du? Altså, jeg mener - hvem lever uten å tro? Ta en ateist for eksempel. Tror en ateist? Han fornekter en Gud, men VET han at Gud ikke finnes? Nei - det kan han ikke vite. Altså må han tro at det ikke finnes noen Gud. Da blir min påstand straks slik: Ingen er så sterk i troen som en ateist. For det skal jammen tro til å fornekte en skaper! Tenk å tro at alt, hele verden, universet, mennesket og i det hele tatt... er tilfeldigheter da! Jeg mener; en tilfeldighet kunne jeg gått med på, og kanskje to eller tre - ja endog ti tilfeldigheter kunne jeg gått med på. Men hvor mange tilfeldigheter må ikke til for at ett eneste menneske skal eksistere? Riktig atmosfæretrykk, nok oksygen, hjerterytme, temperaturtilpasning, naturens produksjon av oksygen, vann, blodbaner (tenk bare på hvor tilfeldig det er at blodårene legger seg akkurat som de skal i så og si alle mennesker som fødes) osv, osv.

Ja, nå er ballen kastet. Så hadde det vært moro å høre hva de forskjellige tenker om dette. Spesielt kanskje hvis det er noen som mener jeg er helt på jordet.

Gjermund

Midnatt

Nå har det gått lang tid siden sist jeg skrev noe her inne! Det er ikke fordi det ikke har skjedd noe - mine fire barn sørger jamnt over for vedvarende aktiviteter...
Derfor har jeg liksom aldri tid til det jeg ville eller skulle ha gjort. Også har jeg lest Ringenes Herre av Tolkien den siste uka. Noe må jeg få lest før jeg blir misjonær vet dere, for det passer seg neppe å lese etterpå...
Ellers har mye av tida gått med til forberedelser. Vaksiner, attestsanking og engelsktest. La oss se litt nærmere på engelsktesten:
Det er bestemt at vi skal til England for å lære litt engelsk (lurt hva?), for lettere å kunne lære mongolsk når den tid kommer (stønn!). Men så skulle vi altså ta en engelsktest da, for å finne ut hvilket nivå vi ligger på (dette er en offentlig versjon - sånn oss i mellom: Hvor dårlige vi egentlig er i engelsk.)
Sånne ting kan jo bli morsomt! Særlig dag nr to, med "spikingtest'n". Første dagen hadde vi lyttetest. Vi lytta på en cd en halvtimes tid, samtidig som vi gjetta på 40 spørsmål om det de sa på cd'n. Så leste vi noen småstykker og prøvde å finne ut hvem spørsmål som handla om det vi hadde lest om. Deretter skulle vi skrive noe - på engelsk selvsagt. For min del trur jeg det ble like vettugt som en diskusjon: "yes", "no!", "Yes!", "No, no, no!", "Yes". Det ble nå i hvertfall 250 ord til slutt...
Også så strenge som de der examinerne var! Og snakka bare engelsk! For noen folk! Men - det var preketesten jeg skulle skrive mest om, tenkte jeg da... En koselig gammel mann kom ut på gangen og henta meg inn til forhøret. Everything on english of course. Then he had to record me, as a part of the prosedure (are my spelling right, tru?). Allerede i det øyeblikket måtte jeg strekke armene rett utover så svetten fikk fritt utløp gjennom skjorteermene. Then we should talk about some different topics. Og jeg som absolutt syntes det kunne vært nok med ett! Så der satt jeg da, med omtrent samme vassinnhold som en agurk.
Etter en lang stunds svetting og pinsler, syntes jeg å se en anelse av medfølelse i min motstanders øyne. Jeg fikk ett minutts pause for å tenke over noe jeg likte å gjøre, og ble så oppfordret til å fortelle noe om dette med egne ord - jeg mener - hvor mange egne ord har jeg egentlig på engelsk?
Nei - dette var en hustre opplevelse. En av de øyeblikkene i livet mitt hvor min medfødte svakhet (munndiare) har vært en velsignelse. Fjorten minutter er lengre enn en evighet i blant.

Gudd Bai!

Gjermund

Elsker mye!

I kveld var det daglig leder i Norea mediamisjon, Tore Askildsen, som talte på kveldsmøtet. Det var tredje gangen jeg hørte ham, og det slår meg hvor godt det er å høre noen om igjen og om igjen når budskapet de kommer med stemmer overens fra gang til gang.

I dag hørte vi om den prostituerte som kom inn og salvet Jesu føtter, da han var på besøk i huset til en skriftlærd eller fariseer - Simon het han - og hva Jesus sa i den anledningen. Dette står å lese i Lukas evangelium kapittel 7, vers 36 til 50 - for den som er interessert. Da Simon ikke tenkte spesielt høye tanker verken om Jesus, som lot en prostituert røre seg i andre menneskers nærvær, eller den prostituerte, som jo levde i åpenbar synd.
Vet dere hva Jesus sa? Jo, han refset Simon! "Den som er tilgitt mye, elsker mye," sa han, og tenkte på den prostituerte kvinnen som gråt over sin elendighet. Der har du meg!

Jesus tar det så på kornet! Vi vet det jo alle, men det er få som har evnen til å uttrykke seg så presist! "Den som er mye tilgitt, elsker mye." Selvfølgelig! Det sier seg da selv! Men alene blir ikke dette ord med verdi, de blir liksom bare fine, om de blir stående for seg selv. Men, setter vi dem sammen med det som står i Paulus' brev til Romerne, kapittel 5 og vers 8, da får de mening! "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere." Så får det heller være at vi er mennesker i all vår skrøpelighet, jeg får tro meg tilgitt. Derfor elsker jeg. Påpeker du mine feil? Synes du ikke jeg er et bedre menneske enn du? Nei - du har så rett, kan hende er jeg et dårligere menneske enn deg, men jeg er frelst! Jeg er tilgitt! Jeg har fått del i Guds hemmelighet, en umåtelig skatt. Men skatten er gjemt i et sprukket leirkar, nettopp for at det er skatten som skal synes, ikke leirkaret!

Gjermund

Hvem er jeg?

Da jeg var tretten år, tok min mamma og pappa med seg oss barna og forlot "Menigheten" (Smiths venner). Vi var noen av de 10 % av medlemmene som forlot Menigheten den gangen. Vekkelsen kaltes det.
Det er forskjellige ting jeg husker fra denne tiden, noen ting har det vært tungt å huske, mens andre ting ikke har gått så veldig hardt inn på meg. Også var jeg bare tretten år - så hva jeg egentlig forsto den gangen, det er uvisst.

I går, på torsdag, hadde jeg en time med bibelskoleelevene her på skolen. Jeg underviste i konfesjonslære, og temaet var selvsagt Smiths venner. I den anledning forberedte jeg meg en del, blant annet ved å lese noe av det lederne i Smiths venner har produsert og publisert opp gjennom tiden. Nå er jeg jo ikke uvitende fra før selvfølgelig - jeg har da lest litt om det som har vært min bakgrunn før og, men jeg tenkte det kunne være greit å bruke deres egne ord om dem selv.
Jeg hadde også noen papirer om Smiths venner som ei utenforstående hadde skrevet, disse brukte jeg som utgangspunkt for undervisningen. Det som var litt rart, det var hva dette arbeidet gjorde med meg.

Jeg opplevde å se min bakgrunn på ny. Da jeg var liten, var jeg en av mange søsken, men greide ikke å forsvinne i mengden. Dette var til veldig fortvilelse for meg, for jeg ble stadig minnet om at det måtte jeg arbeide med. Når jeg så var i de ulike situasjonene, hadde jeg dette i hodet, men opplevde mange ganger at de som ellers oppfordret meg til å "forsvinne i mengden" plutselig halte meg frem og hadde moro med meg så det absolutt ikke gikk an å "forsvinne". Hvorfor skjedde det? Jeg begynte å hate meg selv. Jeg foraktet min egen personlighet, og misunte mine to eldre brødre som alltid har gjort de rette tingene og klart å tie still når det ble forventet av dem.
Den største trøkken jeg har vært gjennom, tror jeg jeg fikk da jeg flytta hjemmefra som 16-åring. Jeg hadde ingen forståelse av samfunnet rundt meg og utenfor min sfære (noe som inkluderer stort sett hele det norske samfunnet) og forsto ikke mine jamnaldrende. Det ble begynnelsen på forandringene i mitt liv.

Det tok mange år, og mer enn en gang har jeg ropt til Gud i fortvilelse, frustrasjon og sinne over elendigheten i mitt liv. Jeg husker spesielt ett av de ropene: "Hvorfor skapte du meg, når det er så umulig å holde dine bud? Er du ikke god? Det er ikke godhet å skape noen til fortapelse!" Jeg har fått svar. Et overveldende svar. Jeg har lært at ingen mennesker får det til. De to eksemplariske (i mine øyne - jeg vet at de aldri har sett på seg selv på den måten) brødrene mine får det ikke til. Mamma'n min får det ikke til. Lederne i "Menigheten" får det ikke til. INGEN får det til.

Derfor kom Jesus til verden. For at Han, Guds sønn, elsket menneskene (ALLE MENNESKENE) så høyt at Han var villig til å ta menneskenes plass i møte med Guds vrede over synden. Så er det bare et møte med Guds kjærlighet igjen til oss menneskene - hvis vi gjemmer oss i Kristus. Velger vi å stå for oss selv, får vi det og, men jeg trur ikke det er spesielt lurt...

So what? Min bakgrunn? Jesus? hva har skjedd? Jo, venner, hør her. Tenk at Gud plukket akkurat meg, den eneste som ikke klarte å forsvinne i mengden, den håpløse, den verst stilte (i mine egne øyne altså) og viste meg sin kjærlighet! Og ikke nok med det! Han brukte meg, den samme elendige som før beskrevet, til å nå mine foreldre og søsken med det samme budskapet! Så fikk jeg oppleve å bli "helbredet". Jeg opplevde at jeg er ikke verdiløs! Dette er et eksempel. Det finnes mange fler i mitt liv. Jeg føler det nesten som om jeg har vært på vandring i mitt eget sinn i flere år nå, og så har jeg blitt helbredet.
Sår etter sår har blitt legt, der er mange arr, og det finnes sikkert fler som trenger helbredelse, men jeg er fullt viss på at Herren ikke bare gjør "halvt" arbeid.

Så, tross en tung start, levende men fraværende besteforeldre, mye selvforakt og mange tunge tak er jeg det man kaller et lykkelig menneske. Og hvis du ikke er det selv, kan det hende du og har godt av å overlate helbredelsen av de sårene du har til Herren. Er det for eksempel noe poeng i å ønske hevn over noen, dersom de ikke bryr seg om det og du ikke har noen mulighet til å "ta" dem? Hadde det ikke vært mye bedre å kunne gå videre i livet uten hatet og bitterheten? Herren er mektig til å hjelpe den som trenger det - men Han vil ha regien, og Han lærer den enkelte noe mens Han helbreder. Derfor sjer det ikke på den måten vi tror det må/bør skje. Han gjør det som regel slik at vi ikke kan tvile på at det er Han som gjør det. Derfor sier jeg så frimodig jeg bare kan: Jeg er berørt av Gud, og jeg akter alt annet for å være ingenting i forhold til det.

Gjermund

ABC

Til nå har vi lært masse om "hvordan være misjonær" her på Fjellhaug. Alle (tror jeg) går til oppgaven med litt skrekkblandet fryd. Ingen (tror jeg igjen) tror dette kommer til å gå knirkefritt, og ingen (tror jeg - alle gode ting er tre) er i tvil om at oppgavene vi går til vil kreve mye av oss samtidig som de vil gi oss mye.
Det er givende å være i Herrens tjeneste! Jeg sier ikke dette som i en slags fanatisk, selvutslettende, kunstig iver - det var mer som en slags tilfreds og takknemlig ytring om hvordan jeg har det.
Og det er her dere som leser denne bloggen kommer inn. Av og til hører jeg om noen som leser den, og som synes det er greit å lese den - ja av og til kan hende til og med moro å lese den! Her sitter jeg og lemper ut av meg en del tanker som svirrer rundt i et (kanskje) til tider forvirret hode. Også er det noen som synes det er greit å lese dem! (tankene altså) Ikke dårlig. Lurer på om det hadde vært noe liv over dette jeg, om det ikke var for at noen leste det jeg skriver. Har dere sett at jeg har lagt inn en sånn "telle-besøkende-greie" på bånn av denne loggen? Og antall besøk vokser jamnt og trutt! Så derfor skriver jeg videre. Riktig oppmuntrende er det faktisk.

Men - det var ikke dette jeg skulle skrive om i dag. Jeg har virkelig en jobb å gjøre når det gjelder å holde meg til saken, jeg havner alltid opp langt ute på viddene ett sted - og av og til hender det faktisk og at jeg ikke klarer å komme meg på rett spor igjen heller. Men, det var altså ikke dette jeg skulle skrive om i dag nei. (Se der - nå var jeg der igjen; på viddene altså!) Det var dette her med ABC, som allerede var nevnt i overskrifta. Vi har hatt noe som kaltes "Medisinsk ABC-kurs for misjonærer". Ganske nyttig vil jeg tro. Vi lærte mest om malaria, en del om blodforgiftning og litt om andre ting. Mye nyttig med andre ord - og jeg er bare nok en gang forbløffet over Herrens umåtelige visdom. Tenk at Han skapte Mongolia bare så vi skulle kunne reise dit på misjonsoppdrag og slippe sånne skumle land som har slanger og malariamygg! Nå må ingen ta dette galt opp, jeg har en tendens til å si ting på en måte som er ment som spøk men som fort kan provosere. Men det er ment som spøk altså. Det kan jo hende det var en dårlig spøk da, men det er fortsatt ikke ment som alvor altså. Alvor er det jo forresten på et hvis da, for jeg er veldig takknemølig for å slippe slanger og mygg og sånn da - i hvertfall malariamygg. Men at Herren skapte Mongolia til meg, det var tull altså. Dessuten kunne jeg godt tenke meg å slippe all mygg da, men det vet jeg ikke om jeg tør å tro at jeg gjør.
(lurer på om dette defineres som viddevandring jeg - har en uggen følelse i så måte).

Det var et nyttig kurs, og jeg skulle skrevet mye mer men nå er jeg visst litt for trøtt og tenker at det får jeg ta en annen gang så det gjør jeg. God natt.

Gjermund

Baggasje

Etter jul har vi hatt en veldig interressant tid her på Fjellhaug. KoMBi-klassen er mye for seg selv og det resulterer i "a lot more" diskusjon/samtale. Ikke så mye diskusjon, samtale tror jeg er mer dekkende. Belysende samtale i mange tilfeller.
I går hadde vi eksamen. I Missiologi, en emne-/faggruppe som består av fag som Religionsteologi (kristendommen som frelsesvei i forhold til andre religioner - enkelt og upresist sagt), Misjonæren i møte med... (ganske relevant kan du si...), Etikk (ja, hva er det egentlig - skjønner du ikke det er det for lenge siden du gikk på skolen!) og Kulturforståelse. Det siste er utrolig interressant. Med tanke på at vi skal ut og oppleve en annen kultur med helt andre verdier og normer enn vi har med oss fra før. Det kan nok by på en del utfordringer.
Tenk bare når vi kommer til Mongolia og de gjør ting som er helt forkastelig etter vår mening! Så er det kanskje bare en del av kulturen! Skal vi lære dem at det er i mot Guds ord? Det er jo ikke sikkert det er det?

Ta eksamensspørsmålet vårt for eksempel: Polygami. Er polygami synd? Javel - hvorfor? Kapittel og vers? På en annen side sett, dersom Ånden driver en polygamist til omvendelse, kan du da kreve at han skiller seg fra konene sine bortsett fra ei på bakgrunn av 1.kor 7,10 og 11? Kan du nekte ham dåp eller en plass i Guds menighet dersom Guds godhet har drevet ham til omvendelse (rom 2,4)?
-Noen som skjønner hvor vanskelig det er å komme til et annet land med sin egen kulturbaggasje?

Gud hjelpe meg til å reise tomhendt. Ha en god dag.

Gjermund

Innvandrer

Mange jeg kjenner er skeptiske til innvandrere. "Mørkhudede", "svarte" eller "otlending", er uttrykk som kan brukes. Også tillegges de ulike meninger, handlinger, holdninger osv som man ikke akkurat applauderer...
Jeg selv har en del holdninger og tanker om innvandrere som jeg ikke akkurat gleder meg over eller skryter av. Jeg innrømmer blant annet at det er en høyere terskel for meg å ta konakt med en person som snakker litt gebrokkent norsk hvis denne personen også har mørk hud. Ikke fordi jeg ikke vil ha kontakt altså, men det er noe i meg som forteller meg at jeg må være litt forsiktig i møte med "sånne" - forstår dere at jeg skammer meg?

Om ett år bor jeg mest sannsynlig i Darkhan i Mongolia. Jeg kommer ikke til å snakke språket særlig godt, selv om jeg forstår en del og overlever ved hjelp av en kombinasjon av kroppsspråk og gebrokken mongolsk. Jeg tjener kanskje 3, 4 ganger så mye som den jamne mongoler, har et hjem stappfullt av ting de bare kan drømme om og oppdrar barna mine på en - i mongolernes øyne - forkastelig måte så de blir både høyrøstede og frekke... Jeg kommer til å kjøre rundt i en flott bil, reise på ferier til andre land, lukke meg inne i min egen sfære og være redd for for mye kulturell påvirkning for ungene.
Jeg kommer antageligvis til å møte mongolerne med noe som for dem virker som påtatt vennlighet i mange situasjoner, og det kommer til å oppstå mange pinlige øyeblikk når jeg ikke forstår det som blir sagt med ord og kroppspråk og som da fører til at mongolene kommer til å se på meg som "dum"... Det kommer i hvertfall jeg til å tro at de gjør.

I tillegg til dette representerer jeg en annen religion som bryter med alt de har lært og alt de føler som trygt - og jeg kommer til å være svært interressert i å snakke om akkurat det. Jeg kommer nemlig til å være interressert i å få noen til å konvertere til noe jeg tror er rett og riktig - og i det ligger det jo unektelig visse holdninger i forhold til det de tror på fra før...

Hva skal jeg si? Jo - jeg har kommet frem til at jeg håper noen mongoler er bedre mennesker enn meg, som tar i mot denne "otlendingen" på en bedre måte enn jeg noen gang har tatt i mot mennesker med ulik kulturell bakgrunn enn meg. Og tankene mine er helt gratis, så nestemann kan overta dem helt uten at jeg krever vederlag for dem: Vær-så-god!

Ha en god dag!

Gjermund

Frihet

Jeg er fri. For en lykke! Jeg er ikke lenger bundet av syndens skyld og forferdelighet. Men er min frihet uten grenser? Påstår ikke Paulus at jeg har lov til alt? Jeg tror ikke han skrev "nesten alt", nei - det står "alt". Men, det er bestandig et "men" - ikke alt gavner. Gavner hvem? kan noe av det jeg gjør/ikke gjør dømme meg til fortapelse, når Jesus har dødd for ALL verdens synd, EN GANG FOR ALLE?
Nja, ikke akkurat kanskje? Men spørsmålet er stilt uten redsel for prosesser. For eksempel prosessen som starter når vi lar likegyldigheten ta tak, eller når vi overser vår neste i kjærlighet til oss selv. Altså er det slik at ikke alt gavner min neste og/eller meg selv! Det er ikke spesielt lurt å tvinge min neste til noe han/hun ikke har tro for, gjøre noe som fører min neste til fortapelse eller lignende. Og heller ikke er det spesielt lurt å la være å bry seg om hvordan min holdning til ting rundt meg responderer på min praktisering av mitt kristenliv - det kan gjøre meg hard.
Dette var ikke lett. Er jeg egentlig fri? Nå stiller jeg visst feil spørsmål igjen. Jeg er jo fri, når jeg bare fokuserer på hva det betyr noe å være fri fra! Men hva er det så som kan binde meg? Det er visst Paulus som skriver om det også! Lur mann han der Paulus! "Det er Kristi kjærlighet som tvinger meg," sa han. Sånn vil jeg ha det. Fri fra alt, men bundet av Kristi kjærlighet.
Og når man er bundet av noe, har man ikke stort man skulle sagt sjøl - jeg tror jeg går ut og elsker noen!

Gjermund

En liten rettelse

Det er ikke så greit å skrive noe uten at det kan bli litt feil. Jeg ser at det i mitt siste innlegg her på bloggen kan se ut som om jeg ikke vil ha noe med nordmenn å gjøre når vi engang kommer til Mongolia. Dette handler om undertegnedes evne, eller mangel på sådann, til å uttrykke seg - det foreligger ingen fare for at vi ikke kommer til å være sinnsykt glad for enhver nordmann i Mongolia når vi til slutt har reist dit. Bare så det var skrevet, liksom. Men, vi er altså IKKE urbane. Dessverre i år, heldigvis for resten av livet (håper jeg). Så det så - det var det det hele handlet om.

Gjermund

Nyheter

I går var en merkedag. For oss altså. Vi ble ferdig med oppgaven om Mongolia, og vi fikk vite at vi er plassert. Altså, vi har fått beskjed om hvor i Mongolia vi skal bo det første året. Og - HALLELUJA! Vi skal få være i Darhan! Det er en by 23 mil nord for Ulaan Baatar, som er hovedstaden i Mongolia, og der er det visstnok nesten som å bo på landet! Oj, oj, oj, hvor letta jeg er! Tenk å få slippe å bo i en sånn by-by da! Også heller bo i en liten landsby-by! Skal si gleden spratt i taket her i Oslo!
Det er ikke sånn å forstå at vi ikke trives i Oslo altså, men vi trives ikke likevel. Her er vi fordi vi må, og ikke fordi vi ønsker det. Heldigvis er dette en fin plass til å være i en by - but it's still a city! Vi var egentlig også innforstått med at vi kom til å havne i Ulaan Baatar og være der det første året i Mongolia, men vi gledet oss ikke til det - selv om vi da hadde hatt mange fler norske rundt oss. Men, vi reiser altså ikke til Mongolia for å treffe norske mennesker - sorry. Derfor føler vi ikke noe annet enn en ubeskrivelig glede og lettelse. Mongolia - Here we comes!

Gjermund

Er det ikke rart?

Jeg har tenkt - igjen. Store tanker. Også er jeg bare et lite menneske, så dere får ta resultatene som de er, enkle og infløkte.
Hvis det er en Gud, en allmektig Gud. Hva har da mennesket å tape på å tro på Ham, og å tjene Ham? For hvis det er en slik Gud som har gitt oss sitt ord i Bibelen, da er det ille dumt å ikke tru på'n!
Hvor mange ganger har ikke mennesket tenkt opp gjennom tiden? Svaret er vel at det er nesten like mange ganger som vi har tatt feil! Ikke sant? Vi studerer og forsker hele livet, og ender opp med å dø uten å vite - ingen kommer lenger enn til å tru noe! Noen trur riktignok at de vet, men jeg vet at de ikke gjør det - til syvende og sist er alt vi vet basert på at vi må tru at det er sant.
Så hvorfor slutter ikke vi mennesker med å "rette" på Guds ord? Hvorfor bøyer vi oss ikke bare for det som står skrevet?
Gud være takk og lov for at Han er større enn min enkle forstand, ellers hadde det stått dårlig til.

Gjermund

Misjonærbarn

Vi har fire barn. Snart har vi fire misjonærbarn. Når jeg ser alle misjonærbarna her på skolen, må jeg si jeg blir litt betenkt... (Ha, ha! Kvam prøvde å være morsom igjen. Det pleier ikke å funke så bra, så jeg passer på å si ifra når jeg spøker...)
*humrer* Dette skulle egentlig være et seriøst innlegg om misjonærbarnproblematikk og slike viktige ting, men det får jeg visst ikke til i dag. Er alt for full av bobler! Men som sagt, våre fire barn er altså på vei til å få en annen oppvekst enn de fleste norske barn får. De skal bli innlosjert i en fremmed kultur, samtidig som jeg tror de kommer til å miste en del kjennskap til den kulturen de kommer fra.
Dette setter oss som foreldre litt på prøve, for et sted må de jo hatilhørigheten sin. Vi har funnet ut at vi bør prøve å få dem til å se at det er familien vår som er den gruppen vi alle kan ha tilhørighet i, og da er det viktig å se hverandre.
Det har vi gjort i dag. Vi har brukt mye tid på å lage noe sammen - en hytte! Et helt nytt byggverk har reist seg bak internatet på Fjellhaug, made by Kvam's. Og selv om det til tider så litt lugubert ut med vordene misjonær Gjermund Kvam med hammer og spiker arbeidende på en stabel med paller (!) tror jeg vi kan si oss fornøyde med dagens kvalitetstid.

Takknemlig

I det siste har jeg skammet meg litt. Litt mye. Av og til ganske mye. Samtidig som jeg kjenner på en enorm takknemlighet og ydmykhet i forhold til min elskede Herre. For den som gidder; les noen av de tidligere innleggene i denne bloggen - så skjønner du hva jeg mener.
Det har seg nemlig slik at stemningen var tildels depressiv tidligere. Alt virket bare tungt og vanskelig, ingen forsto oss osv. Så var det forskjellige ting som gjorde at jeg begynte å skjele litt til meg selv midt oppe i det hele. "Hvordan er det med fokuset ditt, Gjermund? Hva er det du er opptatt av, min venn?" Svaret var like enkelt som det var ekkelt: meg selv. Tiltalende, ikke sant? Jeg bestemte meg for å snu trenden. (Så du en feil? JEG BESTEMTE MEG for at det skulle bli nye tider... *blush*) Ingen bønn om hjelp og ydmyk anger her i gården nei, rett i angrepsposisjon! Dette skal jeg klare ja! Huff og huff.

Senere har jeg fått se hvor god min Herre egentlig er (eller - jeg liker å si at jeg har fått se en brøkdel av Hans godhet mot meg. Siden, når jeg skal få se åsyn til åsyn, i stedet for stykkevis og delt antar jeg at jeg kommer til å se Hans godhet i sin uendelighet.)
Han har sluppet ned en stor mengde snø, til glede for liten og stor i Kvam-klanen. Vi fikk tak i en pulk på tilbud, og har funnet en kjempefin skiløype. Skolen har i det siste lagt til rette mange ting for at vi skal kunne ha en lettere hverdag, og vi har funnet oss piano. I helga var jeg i Trøndelag og så min kjære bror bli døpt sammen med sin yngste sønn. (Fantastisk!) Og - ikke minst: alle mine forsett om å snu den pessimistiske trenden ble gjort til skamme. Jeg kunne ingenting gjøre. Men Herren, Han kunne! Og ville, så Han gjorde. Takk og lov.

Gjermund

Fryd og bare gammen!

Hei, hei folkens!
I går henta vi vårt flunkende nye elektriske piano hjem fra butikken. Det var flott! Men jeg lurer på om det er ønsketenknking å tro at vi skal få det med oss til Mongolia... Det var ganske tungt! Ja, ja - sorgene får vi ta ved en senere anledning, nå gleder vi oss over at vi etter et drøyt års vurderinger endelig har fått tak i et piano. Nå vil jeg tro - og håpe - at hverdagen blir velsignet med pianospill både titt og ofte. Det er utrolig hvor godt det er å høre på når Kjersti spiller - også har hun sånn glede av det selv!
Mange vil kanskje lure på om vi ikke tar i litt vel drøyt når vi går til anskaffelse av et eget el-piano. Og, det kan vel hende de har rett. Det kostet mange penger, men de kunne sikkert blitt brukt på en dårligere måte også! Så, alt i alt - og de kommende ukene med havregrøt til tross - vi gleder oss over vår nye gledesspreder. Velkommen i hus!

Lykkliga gatan.

Vi har funnet vår lykke gate. I Oslo! Hadde aldri trodd jeg skulle kunne si noe slikt om en gate i Oslo. Eller - den jevne Osloboer ville vel kanskje dra litt på det, ja endogtil protestere når jeg kaller deler av Linderudmarkas skiløype for ei gate... Men sånn er det for oss! Det ligner på den veien vi kjørte på for å komme hjem (eller hjemmefra) da vi bodde på Tverdal (det vil si: en smal vei gjennom en skog), og den er adskillig mer traffikert enn "vår" vei hjemme. Altså må det være en gate!?!

I allefall - vi har kjøpt oss pulk, og til nå har vi tatt to flotte ettermiddagsturer ut i Guds FRIE natur. Herlig! Ungene fryder seg, og vesle Ola på fire går som om han aldri skulle gjort noe annet. Spesielt kult er det visst med nedoverbakker, og Ragnhild på fem og et halvt fortviler over de treige skia som ikke vil gå fortere - selv om ho staker for livet!

Når vi har det slik at vi koser oss sånn med dette, så må jeg bare få si: Takket være Herren for Hans velsignelser! I denne omgang tenker jeg på snøen som har kommet. Håper den blir liggende! (Eventuelle protester fra sørlendinger hører vi ikke på! Bare så det er sagt Jostein...) Nei, vi håper på mange flotte skiturer i vårt nyoppdagede paradis, med to store og to små på ski, samt to små i pulken. Dette er topp!