Beklager at jeg ikke har oppdatert denne bloggen på en stund. Her er grunnen:
InnledningI denne oppgaven har vi blitt utfordret på å gjøre rede for hvordan urkirken kom til rette med spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk, slik det kommer til uttrykk i Acta. Dette forstår jeg slik at jeg skal vise hvorfor dette var et spørsmål i det hele, hvordan spørsmålet kom til uttrykk, og hvordan urkirken løste dette spørsmålet.
Jeg vil legge noe vekt på utviklingen fra en menighet av jødekristne til en blandingskirke av hedninger og jøder, for å kunne påvise grunnlaget for spørsmålets aktualitet. Mest vekt vil jeg likevel legge på judaistenes krav om omskjærelse av de hedningekristne, apostelmøtet i Jerusalem og aposteldekretet slik historien er fremstilt i Acta 15. Dette fordi det er her urkirkens avgjørelser i spørsmålet om hedningenes plass som del av Guds folk sterkest kommer til uttrykk i Acta.
Urkirkens kamp mot judaismen finner vi også spor av andre steder i NT, spesielt i Paulus’ brevlitteratur. Men historien etter, og virkningen av, apostelmøtet og aposteldekretet oppfatter jeg som et tema utenfor oppgavens rammer.
Den første menigheten i JerusalemDe første disiplene, i NT omtalt som de tolv, fikk av Jesus i oppdrag å være Hans vitner i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende . Jesus hadde allerede vist i praksis at Han ville at evangeliet skulle forkynnes i Samaria og for hedninger. Han forkynte selv i Samaria og helbredet blant hedninger i Israel . Derfor var nok Apostlene forberedt på at hedningene skulle få del i evangeliet om Jesus, men på hvilken måte og til hvilken tid dette skulle skje, hadde de tilsynelatende ingen formening om.
Selv om Apostlene må hatt klart for seg Jesu befaling om å gå til hedningene med evangeliet, er det tydelig at de fortsatte å leve som jøder og at de oppholdt seg i Jerusalem den første tiden etter pinsedagen. I de syv første kapitlene i Acta ser det ut til at disiplene forkynte utelukkende for jøder og proselytter, og ikke for hedninger . Da Peter talte på pinsedagen, ser vi at han talte til jøder fra mange land . Dette førte til at den første menigheten var ensartet jødisk, selv om ikke alle medlemmene var født jøder.
Det er tydelig at de første kristne oppholdt seg mye i tempelet , og at de holdt de jødiske skikkene og levde etter moseloven, for de var ”velsett av hele folket” , templet og loven var viktig for dem og de ofret .
Guds ledelse til misjon blant ikke-jøderGanske tidlig i Acta fortelles det om tilløp til konflikt mellom hebraisktalende og gresktalende jøder i den første menigheten. De gresktalende jødene var nok også proselytter, i tillegg til jøder fra diasporaen. Det var antageligvis en del spenninger mellom de første kristne, da de hellenistiske jødene representerte et ledd mellom jødekristendom og hedningekristendom . Da Stefanus ble steinet oppstod en forfølgelse av menigheten i Jerusalem. Mange av de kristne ble da spredd utover bygdene i Judea og Samaria. Vi registrer at det er ulike oppfatninger i spørsmålet om hvorvidt det for det meste var de gresktalende jødene som ble jaget, eller om det var både hebraisktalende og gresktalende jøder som ble rammet av forfølgelsene . Det er imidlertid klart at de gresktalende jødene har betydd mye for utbredelsen av evangeliet. Slik ble forfølgelsen i Jerusalem opptakten til misjonen i Judea og Samaria, og starten på oppfyllelsen av Jesu ord .
Det står spesielt skrevet om forkynneren Filips arbeid blant samaritanerne . Filips forkynnelse ble godt mottatt, og mange lot seg døpe etter å ha kommet til tro på Jesus, men ingen fikk Den Hellige Ånd. Den fikk de først da apostlene sendte Peter og Johannes til dem fra Jerusalem. De ba for dem med håndspåleggelse – at de måtte få Den Hellige Ånd . Slik bekreftet Gud at det var Hans vilje å lede utbredelsen av evangeliet, ved apostlene. Vi registrerer at historien om da Paulus kom til Efesus inneholder et liknende eksempel på at døpte disipler ikke hadde fått Den Hellige Ånd . Vi finner imidlertid ikke rom for utdyping av dette tema innenfor denne oppgavens rammer.
Det er i Acta 8 vi finner historien om hoffmannen fra Etiopia , som føyer seg inn i rekken av Lukas’ eksempler på Guds ledelse av misjonsarbeidet fra Jerusalem og til hedningene via Judea og Samaria.
En indikasjon på spenningen mellom de første kristne finner vi i historien om Peter og Kornelius. Der Gud forberedte Peter gjennom et syn om at hedningene skulle få del i det kristne fellesskapet, og hvordan de omskårne reagerte med å irettesette Peter fordi han gikk inn og spiste sammen med hedninger . ”Gav altså Gud dem den samme gave som han gav oss, da de var kommet til troen på Herren Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud?” var Peters resonnement , og det ser ut til at disiplene ikke bare slo seg til ro med det, men også bøyde seg for dette som Guds vilje og takket Gud for Hans gode gjerning også mot hedningene . På nytt var det Gud selv som bekreftet sin vilje, at hedningene skulle ha del i evangeliet på lik linje med jødene – ved apostlene.
Vi forstår det slik at Gud ønsket å vise at det var apostlene som var Hans vitner på jord, og at deres lære har autoritet som Guds lære. Dette med bakgrunn i blant annet Jesus ord til apostlene om at de skulle være Hans vitner i verden og det Paulus skrev i sitt brev til efeserne om å være bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll med Jesus som hjørnestein . At Jesus gav Peter og de andre ”nøklene til himlenes rike” er også med å støtte opp under tanken om at det er apostlenes autoritet som kirkegrunnleggere Herren ønsket å bekrefte.
BlandingsmenigheterEtter drapet på Stefanus var det noen av de forfulgte fra Jerusalem som forkynte evangeliets budskap for hedningene i Antiokia. Det ble dannet en menighet der, og Barnabas ble sendt til Antiokia fra menigheten i Jerusalem . Barnabas hentet Saulus til Antiokia som hjelp for seg og menigheten, og etter en stund la de ut på den første misjonsreisen . Slik oppstod det etter hvert blandingsmenigheter med både jødekristne og hedningekristne medlemmer, og mange steder ble nok jødene etter hvert i mindretall . Det var derfor ikke så rart at spørsmålet om hvorvidt hedningene først måtte bli jøder for å kunne bli frelst, reiste seg blant dem. For jødenes del var omskjærelsen det gamle paktstegnet som Gud gav Abraham og hans etterkommere som et synlig bevis på Guds løfter om at jødene var Guds folk. Tanken om at loven ikke hadde noen gyldighet som frelsesvei, men at jøder faktisk trengte frelse av nåde på lik linje med hedninger var nok vanskelig å forsone seg med . For hedningene og Paulus derimot, var det Guds frigjørende evangelium til alle mennesker om frelse av nåde ved troen på Jesus Kristus som stod på spill .
Kravet om omskjærelseLukas skriver at det var noen fra Judea som fremmet kravet om omskjærelse overfor hedningene i Antiokia. På apostelmøtet møter vi dem igjen, og der kalles de å være ”fra fariseernes parti”. I Jerusalem har de utvidet kravet til også å gjelde overholdelse av loven . Dette kravet avdekket en problemstilling som var høyst aktuell mange i urkirken på grunn av lovens stadige tilstedeværelse i enkelte av de jødekristnes samvittighet . Slik ble et adiafora-spørsmål for hedningene gjort til salighetsavgjørende av jødene .
På bakgrunn Paulus’ omtale av dem i Gal 2,4 som ”falske brødre” som hadde ”sneket seg inn”, og vers 24 i Acta 15, er det naturlig å tro at de troende fariseerne tilhørte en fraksjonsgruppe eller separatistbevegelse i urkirken som ikke var anerkjent blant ledelsen i menigheten .
Strid i urkirkenKravet om frelse ved oppfyllelse av loven brøt så totalt med Paulus’ forkynnelse om frelse av nåde ved tro, at han straks gikk i rette med det. Han kom i skarpt ordskifte med judaistene, og det ble ”strid” i menigheten i Antiokia. Derfor vedtok menigheten å sende Paulus og Barnabas med noen følgesvenner til Jerusalem, for å legge spørsmålet frem for Apostlene og de eldste der . Siden menigheten i Jerusalem var modermenigheten, urapostlene oppholdt seg der, og judaistene kom derfra , var det dit menigheten i Antiokia sendte Paulus og Barnabas for å få svar på spørsmålet om de måtte la seg omskjære. På veien til Jerusalem besøkte Barnabas og Paulus menighetene i Fønikia og Samaria. Der ble det stor glede over at utsendingene kunne fortelle om hedningenes omvendelse. Dette viser at det ikke var alle som samstemte i kravet om at hedningene måtte omskjæres for å få del i frelsen .
Vi registrerer at det er ulike oppfatninger i spørsmålet om Lukas og Paulus omtaler det samme møtet i henholdsvis Acta 15 og Gal 2 . Da oppgavens rammer ikke gir mulighet til drøftning av dette, velger vi bare å si at vi finner teorien om at det er snakk om det samme møtet mest troverdig.
Apostelmøtet i JerusalemI Jerusalem ble Paulus og Barnabas mottatt av menigheten, apostlene og de eldste. De gledet seg over å høre om Guds gjerninger ved dem. Judaistene reiste så sitt krav mot de hedningekristne, og ”Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak” . Vi registrerer at det er ulike oppfatninger om hvem som egentlig var med på apostelmøtet i Jerusalem, og om det var flere enn et møte . Vi velger å gå utenom dette spørsmålet i denne oppgaven, da oppgavens rammer kun tillater oss å redegjøre for de avgjørelser som ble tatt, ikke hvordan og av hvem.
Det oppstod et skarpt ordskifte på dette møtet, og Peter reiste seg og holdt en tale til forsamlingen. Ved å tale om sine erfaringer om Guds ledelse i forhold til høvedsmannen Kornelius, og med myndighet som apostlenes leder, fikk hans tale den virkning at forsamlingen roet seg. I sin tale påpekte Peter med at det er troen alene som frelser, og ikke oppfyllelse av loven. Han snudde faktisk på hele situasjonen slik at han i stedet for å si at hedningene frelses på lik linje med jøder, poengterte at jøder frelses på samme vis som hedninger! Samtidig holdt han frem loven som et åk som ingen noen gang har klart å bære - helt i tråd med Jesu ord . Dermed står han i sin forkynnelse også helt på linje med Paulus .
Etter at Paulus og Barnabas igjen hadde fortalt om Guds gjerninger blant hedningene ved dem, reiste Jakob seg og holdt sin tale for forsamlingen. Også han støttet hedningenes rett til frelse uten omskjærelse. Men der Peter begrunnet sitt standpunkt ut fra erfaringen av Guds ledelse, begrunnet Jakob sin mening – som samstemmer med Peters og Paulus’ holdning – ut fra skriften .
Han kom med et forslag til løsning i det at han oppfordret til ikke å gjøre det vanskelig for hedningene. Jakob løsrev begrepet ”Guds folk” fra jødene og brukte det om de kristne i sin tale, ved å vise til Amos 9,11-12 . Hans løsningsforslag innebar da heller ingen ”delvis” oppfyllelse av loven, bare at hedningene skulle ta hensyn til jødene ved å avstå fra visse ting som for jødene var vederstyggeligheter .
Her ser vi hvordan Lukas har lagt vekt på å fremheve enheten i urkirken . Han viser at Paulus, Peter og Jakob var helt på linje i spørsmålet om hvordan jøder og hedninger blir frelst. Det poengteres også at kristendommens og jødenes Gud er den samme, ved å gi profetiene i GT kristologisk betydning. Vi antar at dette var viktig for de første kristne, da det gjennom hele Acta er lagt vekt på at de ut fra skriftene viste at Jesus er Messias .
AposteldekretetPå apostelmøtet ble det vedtatt at det ikke skulle gjøres vanskelig for dem av hedningene som omvendte seg til Gud ved å pålegge dem å la seg omskjære og holde loven. Likevel bestemte de i Jerusalem at de hedningekristne skulle avholde seg fra det som var smittet av avgudene, og fra hor og fra det som er kvalt og fra blod. Dette ble begrunnet med at det fantes jøder overalt , og jødene tok som kjent anstøt av slike ting som over nevnt. Derfor var det av hensyn til jødene at hedningene ble pålagt denne innsnevringen av deres frihet . Dette stemmer overens med Paulus’ ord om at de sterke skal avstå fra noe for de svakes skyld, selv om ingenting er urent i seg selv . Vi registrerer at det er uenighet om aposteldekretet ble vedtatt på apostelmøtet, eller om det ble vedtatt noe senere , men oppgavens rammer gir ikke rom for videre drøftninger av dette tema.
Etter apostelmøtetEtter apostelmøtet tok det ikke så lang tid før Paulus ville ut på en ny misjonsreise. Det oppstod uenighet mellom ham og Barnabas om hvem de skulle ta med, så de reiste hver sin vei med hver sin medarbeider. Paulus tok med seg Silas og reiste til Derbe og Lystra gjennom Syria og Kilikia. Han møtte Timoteus og ville gjerne ha ham med på reisen. Det interessante er at han lot ham omskjære av hensyn til jødene der omkring, fordi alle visste at Timoteus’ far var greker . Sammenliknet med gal 2,3-4 og 1.kor 9,19-22, beviser dette for oss at kampen i Jerusalem var av prinsipiell art. Dette kan vi og slutte oss til ut i fra Acta 21,15-26, hvor Lukas forteller om hvordan Paulus ikke bare lot seg selv rense, men også betalte for fire andre – for å bevise at han levde slik at han holdt loven!
Siden reiste de fra by til by og har tydeligvis fremlagt aposteldekretets innhold for menighetene de besøkte . Vi registrerer også at det ut fra flere av de paulinske brever ser ut til at judaismen fortsatte å være en utfordring for kirken etter Apostelmøtet og aposteldekretets vedtak. Derfor kan vi anta at det fortsatt var noen som ikke var fornøyd med bestemmelsene som var tatt . Dette viser oss at det var ytterst viktig at ledelsen i urkirken var enige i dette spørsmålet, slik at det ikke ble splittelse mellom jødene og hedningene. Om det hadde skjedd, kunne kristendommen endt som ”et anneks til synagogen” .
Av kirkehistorien vet vi at det dannet seg en gruppering av jødekristne som kaltes ebjonitter. Disse var sannsynligvis en gruppe radikaliserte judaister, som etter hvert forsvant . På samme måte er vi av den oppfatning at det Luther i sin tid stred med i forhold til den katolske kirke, også var en form for judaisme . Dessverre gir ikke oppgaven rom for videre redegjørelser, så vi nøyer oss med å fastslå at Paulus’ kampbrev flere ganger i kirkens historie har vist seg i stand til nedkjempe ”judaismen” som av og til er en fare for den enkelte kristne og for kirken .
OppsummeringVi har sett at de første kristne var jøder. Litt etter litt ble evangeliet spredd til andre folkegrupper. Dette skjedde ofte ved Åndens ledelse som i eksemplene med samaritanerne og den etiopiske hoffmannen. Det oppstod da en blandingskirke med spenninger mellom jøder og hedninger. Disse spenningene bygde på kulturelle og religiøse tradisjoner.
Spenningene forsterket og utviklet seg, til de kulminerte i et krav fra en gruppe av fariseerske jødekristne som krevde at hedningene måtte omskjæres for å kunne bli frelst.
Striden som oppstod rundt dette spørsmålet, førte til et apostelmøte i Jerusalem, der det ble fastslått at hedninger og jøder frelses på samme vilkår, av nåde ved tro. Det ble vedtatt at hedningekristne av hensyn til jødekristne skulle avstå fra visse ting som var til særlig anstøt for jødene.
Vi vet også at judaismen fortsatt var en utfordring for urkirken etter apostelmøtet, men at det var enighet i kirkens ledelse om dette spørsmålet.
LitteraturlisteBibelen, NB -88. Oslo: Norsk Bibel
Fougner, Even (1983): Apostlenes gjerninger. Oslo: Luther forlag og Lunde Forlag
Kjær-Hansen, Kai (1996): Apostlenes gjerninger, studieutgave ved Kai Kjær-Hansen. Oslo: Det Norske Bibelselskap
Moe, Olaf (1923): Apostelen Paulus, hans liv og gjerning. Kristiania: Aschehoug & Co
Moe, Olaf (1951): Kirken i aposteltiden. Oslo: Aschehoug & Co.
Hvalvik, Reidar (1998): Fra Jerusalem til jordens ender. Oslo: Credo Forlag
Haraldsø, Brynjar (2001): Kirke og misjon gjennom 2000 år. Oslo: Lunde forlag
Røsæg, Nils Aksel (1994): ”Acta, hedningemisjonen og Jesus”. s.302-324 Ad Acta – studier til Apostlenes gjerninger og urkristendommens historie Reidar Hvalvik og Hans Kvalbein (red.) Oslo: Verbum
Dessverre har de 62 fotnotene mine falt ut, så oppgava er litt svakt begrunnet, men dog.
